Fremdeles her

LES OGSÅ En dag i desember (2018):

En sterk og rørende kjærlighetshistorie – og et gjensyn med Josie Silvers uforlignelige varme og humor.

Lydia og Freddie. Freddie og Lydia. De hadde vært kjærester i over et tiår, og Lydia trodde alltid at kjærlighetshistorien deres ville fortsette slik den hadde begynt. Men hun tok feil. På selve bursdagen hennes døde Freddie i en trafikkulykke.

Og så skjer det noe uforklarlig, som trekker Lydia tilbake til fortiden og tilbake til livet med Freddie. Men hva med nåtiden, og muligheten som åpner seg der?

«Herlig, oppslukende lesing … realistisk og rørende …

[D]ette er boken du vil plukke opp år etter år.»

Elin Brend Bjørhei, VG «Bøkenes svar på LOVE ACTUALLY!»

«Silvers fantastiske oppfølger til En dag i desember (2018) vil garantert både appellere til fansen og tiltrekke seg nye lesere. Den har humor, hjerte, og den er utsøkt skrevet.»

«En fengslende fortelling.»

HelloGiggles

«Silver gir oss gull for andre gang med denne historien.»

Electric Literature

Booklist, starred review

«Nok en uimotståelig kjærlighetshistorie.»

The Skimm

The Bookseller ISBN 978-82-419-5348-4 ISBN: 978-82-419-5348-4

9 788241 953484

Fremdeles her

Så nå er det bare Lydia. Og det eneste hun vil, er å holde seg innendørs og gråte. Men Lydia vet at Freddie ville ha ønsket at hun fant lykken igjen, uten ham. Ved hjelp av søsteren Elle og Freddies bestevenn Jonah forsøker hun med små, forsiktige steg å få livet sitt på skinner igjen.

Josie Silver Fra forfatteren av bestselgeren En dag i desember

«En hjerteskjærende, gripende fortelling …

Denne vil leserne kjenne i kroppen lenge.»

Publishers Weekly

Fremdeles her To liv. To elskende.

Ett umulig valg.

JOSIE SILVER er en uforbederlig romantiker – og er stolt av det!

Hun møtte sin fremtidige ektemann da hun tråkket på foten hans på 21-årsdagen hans. Hun bor sammen med ham, deres to barn og en katt i en liten by i Midlandsregionen i Storbritannia. Hennes første bok En dag i desember (2018) ble en umiddelbar internasjonal suksess og har oppnådd å bli en juleklassiker i Norge.

Fremdeles her

JOSIE SILVER

Fremdeles her Oversatt av Helene LimĂĽs

Originaltittel: The Two Lives of Lydia Bird Copyright © originalutgave Josie Silver 2020 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kitty Ensby Omslagsillustrasjon: Unsplash/Katarina-Sikuljak og Shutterstock/Woodhouse Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12 pkt. / 15 pkt.

1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5348-4 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Prolog

De fleste av livets viktigste øyeblikk skjer uventet. Noen ganger legger man overhodet ikke merke til dem før ­etterpå – eller kanskje oppdager man dem aldri. Den siste gangen barnet ditt er lite nok til å bli båret på hoften. Konspiratorisk himling med øynene til en fremmed som senere blir en bestevenn for livet. Sommerjobben du søker på impuls og blir værende i de neste tjue årene. Slike ting. Så jeg er helt uvitende om at et av mine viktigste øyeblikk er i ferd med å passere, da mobilen ringer klokken 18.47, 14. mars 2018. I stedet banner jeg lavt, for en av hårrullene mine sitter fast i håret, og jeg er allerede sent ute.

«Hallo?»

Jeg kan ikke noe for det, jeg smiler da jeg setter på høyttaleren og Freddie halvveis roper til meg over trafikkstøyen i bakgrunnen.

«Jeg er her», sier jeg høyt, med hårnåler mellom tennene.

«Hør her, Lyds, Jonah har biltrøbbel, så jeg svinger bortom og plukker ham opp på vei tilbake. Jeg blir ikke så veldig forsinket, maks ti minutter.»

5

Jeg er glad for at han ikke er her og ser at jeg himler med øynene. Var det ikke prinsesse Diana som kom med den berømte uttalelsen om at ekteskapet hennes omfattet tre personer? Jeg skjønner hva hun mener, for det er tre personer i ekteskapet mitt også. Ikke at vi er gift ennå, men nesten. Freddie Hunter og jeg er forlovet, og jeg er offisielt nesten den lykkeligste jenta i verden. For å forklare hvorfor jeg sier ‘nesten’ den lykkeligste, vil jeg minne deg på det jeg sa tidligere – for det er meg, det er Freddie, og det er han pokkers Jonah Jones.

Jeg skjønner greia – jeg snakker med søsteren min hver eneste dag, men Elle sitter ikke alltid her i sofaen vår og drikker teen vår og krever oppmerksomheten min. Ikke det at Freddies bestevenn er krevende, akkurat, Jonah er så avslappet at han befinner seg i nesten horisontal stilling praktisk talt hele tiden, og jeg liker ham godt – jeg ville bare likt ham enda bedre hvis jeg ikke så ham fullt så ofte, skjønner du? I kveld for eksempel. Freddie inviterte Jonah til middagen uten å tenke på å spørre meg først, selv om det er min bursdag.

Jeg spytter ut hårnålene og gir opp å slåss med hårrullen. I stedet plukker jeg irritert opp telefonen.

«Herregud, Freddie, er det virkelig nødvendig? Vi har bestilt bord på Alfredo’s klokken åtte, og du vet at de ikke holder av bordet hvis vi kommer for sent.»

Dette vet jeg av bitter erfaring – julemiddagen på jobben ble en katastrofe fordi minibussen kom ti minutter for sent, og vi endte opp med å spise mat fra McDonald’s, iført vår beste finstas. I kveld er det min bursdagsmiddag, og jeg er ganske sikker på at mamma 6

ikke blir imponert over en Big Mac i stedet for kylling fettuccine.

«Ta det med ro, Askepott, du kommer ikke for sent til ballet. Jeg lover.»

Det er så typisk Freddie. Han tar aldri livet seriøst, selv ikke de få gangene det faktisk ville vært hyggelig om han gjorde akkurat det. I hans verden er tiden elastisk, han kan tøye den etter sine egne behov, eller – i dette tilfellet – etter Jonahs behov.

«Greit», sukker jeg oppgitt. «Men for guds skyld – hold et øye med tiden.»

«Selvfølgelig», sier han og er allerede i ferd med å skru opp lyden på bilradioen. «Over og ut.»

Stillheten fyller soverommet, og jeg lurer på om noen ville legge merke til det hvis jeg klipper av den hårtjafsen som klamrer seg til hårrullen på siden av hodet mitt.

Og der var det. Det viktige øyeblikket som gled nonsjalant forbi meg klokken 18.47, 14. mars, 2018.

2018

Våken

Torsdag 10. mai

Freddie Hunter, også kjent som mitt livs store kjærlighet, døde for femtiseks dager siden.

I det ene øyeblikket forbanner jeg ham fordi han er sent ute og ødelegger bursdagsmiddagen min, i det neste prøver jeg å fatte hvorfor jeg har to uniformerte politikvinner i stuen, og hvorfor den ene holder meg i hånden mens hun snakker. Jeg stirrer på gifteringen hennes, og deretter på forlovelsesringen min.

«Freddie kan ikke være død», sier jeg. «Vi skal gifte oss neste år.»

Det er antagelig selvoppholdelsesdriften som hindrer meg i å huske akkurat hva som skjedde etterpå. Jeg husker at en politibil med blinkende blålys fraktet meg til akuttmottaket, og at søsteren min holdt meg oppe da beina mine sviktet på sykehuset. Jeg husker at jeg snudde ryggen til Jonah Jones da han dukket opp på venterommet, 11

nesten uten en skramme – bare en bandasje på den ene hånden og et plaster over det ene øyet. Hvordan kan det være rettferdig? To mennesker setter seg i bilen, bare én av dem kommer levende ut av den igjen. Jeg husker hva jeg hadde på meg – en ny grønn bluse jeg hadde kjøpt spesielt til den middagen. Jeg har gitt den til Frelsesarmeen, for jeg vil aldri kjenne den mot huden igjen.

Siden den grusomme dagen har jeg vridd hjernen utallige ganger for å hente fram hvert ord av den siste samtalen med Freddie fra hukommelsen, og alt jeg kan huske, er at jeg var irritert på ham fordi vi fikk dårlig tid til restauranten. Og så kommer de andre tankene. Kjørte han ekstra fort for å gjøre meg fornøyd? Var ulykken min feil? Gud, jeg skulle ønske jeg hadde fortalt ham at jeg elsker ham.

Hvis jeg hadde visst at det var siste gang jeg noensinne skulle få snakke med ham, ville jeg sagt det – selvfølgelig ville jeg det. Etter at det skjedde, har jeg noen ganger ønsket at han hadde levd akkurat lenge nok til at vi hadde rukket å snakke sammen én gang til – men samtidig er jeg ikke sikker på om hjertet mitt hadde holdt det ut.

Antagelig er det best hvis man ikke vet når man gjør noe viktig for siste gang – den siste gangen mamma hentet meg ved skoleporten og klemte hånden min betryggende, den siste gangen pappa husket bursdagen min. Den siste gangen jeg snakket med Freddie Hunter mens han raste av gårde for å feire den tjueåttende bursdagen min. Vet du hva som var det siste han sa til meg? Over og ut. Det var en vane, noe han hadde gjort i årevis, dumme ord som nå har blitt et av de mest betydningsfulle uttrykkene i livet mitt.

12

Egentlig var det helt typisk Freddie – at det var hans siste ord. Han hadde en enorm livsappetitt, et lyst sinn kombinert med et enormt konkurranseinstinkt – morsom, men dødelig, hvis jeg kan si det på den måten. Jeg har aldri møtt noen med hans talegaver. Han har, han hadde, et eget talent for å få folk til å tro at de hadde vunnet, når han i virkeligheten hadde fått dem til å gjøre akkurat slik han ville. Han er, han var, den som alltid var ment å bli til noe, eller gjøre noe som ville få folk til å huske navnet hans lenge etter at han var borte.

Og nå er han borte, for pokker. Bilen hans ble krøllet rundt et eiketre, og det føles som om noen har lagd en knute på luftrøret mitt. Det er som om jeg ikke klarer å trekke nok luft ned i lungene, jeg sliter med å puste og er på panikkens rand.

Legen har endelig gitt meg noe som skal hjelpe meg å få sove, etter at mamma kjeftet på ham i stuen i går – én måneds forbruk av en eller annen ny pille som han overhodet ikke var sikker på om han burde skrive ut, fordi han synes det er viktig å ‘jobbe seg bevisst gjennom sorgen for å kunne komme ut av den’. Det er ikke noe svada jeg finner på – det er ordrett akkurat hva han sa til meg for et par uker siden, før han etterlot meg tomhendt for å dra hjem til sin høyst levende kone og sine høyst levende barn.

På mange måter er det både en velsignelse og en forbannelse å bo rett rundt hjørnet for mammas hus. Når hun lager den supergode kyllinggryten sin og kommer med en kjele til oss, som fortsatt er varm, eller når hun stikker bortom på vei til jobb og sprayer avisningsvæske på frontruten min en kald novembermorgen – da er det 13

en velsignelse. Men når jeg ligger til sengs og er så fyllesyk at jeg ser dobbelt, og hun dukker opp på soverommet mitt slik hun gjorde da jeg var sytten, eller når jeg ikke har ryddet på et par dager og blikket hennes følger neseryggen, som om jeg var en av de hamstrerne som burde stilles til ansvar på reality-tv, da er det en forbannelse å bo så nær henne. Akkurat som når jeg fortsatt har gardinene trukket for klokken tre om ettermiddagen fordi jeg prøver å sørge i fred, og går i den samme pysjen som jeg hadde på meg dagen før, og dagen før der igjen – og hun lager te jeg kommer til å glemme å drikke, og sandwicher jeg kommer til å begrave bakerst i kjøleskapet mens hun er oppe og vasker badet eller ute og setter fram søppelkassene.

Selvfølgelig forstår jeg det. Hun er svært beskyttende overfor meg, særlig nå om dagen – legen formelig skalv av frykt mens han vurderte om han skulle skrive ut de sovepillene. Jeg er heller ikke sikker på om det er særlig lurt å ta piller, selv om gudene skal vite at det er fristende å synke ned i glemselen. Jeg vet ikke hvorfor jeg blander Gud inn i dette, for Freddie er, var og ville alltid ha vært en urokkelig ateist, og selv er jeg – hvis jeg legger godviljen til – kanskje litt ambivalent, så jeg tror ikke Gud har så mye å gjøre med at jeg ble en del av en klinisk studie for nylig etterlatte. Legen anbefalte meg å bli med i medikamentstudien, antagelig fordi mamma krevde å få den sterkeste valiumen han kunne skrive ut, og disse nye pillene blir anbefalt som et mildere, mer holistisk alternativ. For å være helt ærlig bryr jeg meg egentlig ikke om hva de er, jeg er offisielt verdens tristeste og trøtteste prøvekanin.

14

Freddie og jeg har en helt fantastisk seng, skjønner du.

Det høres sprøtt ut, men Savoy auksjonerte bort hotell­ senger nærmest gratis for å få plass til nye, og du søte himmel – denne sengen oppfyller dine mest episke fantasier. Først hevet folk øyebrynene – kjøper dere en brukt seng? Hvorfor i himmelens navn vil dere gjøre noe sånt, spurte moren min, like forbløffet som om vi hadde kjøpt en campingseng fra et sted for hjemløse mennesker. De tvilerne hadde tydeligvis aldri overnattet på Savoy. Når sant skal sies, hadde ikke jeg heller det, men jeg hadde sett noe på tv om de håndlagde sengene deres, og jeg visste at jeg bare måtte ha en. Det er den mest behagelige sengen i mils omkrets, og i den har Freddy og jeg fortært utallige søndagsfrokoster, ledd og grått og elsket langsomt og lidenskapelig.

Da mamma fortalte meg at hun hadde skiftet sengetøy for meg noen få dager etter ulykken, sendte hun meg uten å mene det inn i et plutselig og hjerteskjærende sammenbrudd. Det var som om jeg betraktet meg selv utenfra, der jeg klorte på døren til vaskemaskinen og hulket mens lakenene ble kastet rundt der inne, og alle de siste sporene av Freddies hud og duft ble sendt ned i avløpet.

Mamma var helt ute av seg – hun prøvde å løfte meg opp fra gulvet og ropte på søsteren min for å få hjelp.

Til slutt lå vi tett sammen på de nedslipte gulvplankene inne på kjøkkenet og gråt fordi det er så ufattelig urettferdig at Freddie ikke er her lenger og kan sove i det sengetøyet.

Jeg har ikke sovet i den sengen siden Freddie døde.

Faktisk tror jeg ikke at jeg har sovet ordentlig siden det 15

skjedde. Jeg bare døser av noen ganger – med hodet på bordet ved siden av den urørte frokosten min, på sofaen, sammenkrøllet under Freddies vinterjakke slik som nå, eller til og med mens jeg står lent mot kjøleskapet.

«Kom igjen, Lyds», sier søsteren min nå og rister meg forsiktig i skulderen. «Jeg skal gå opp sammen med deg.»

Jeg kaster et blikk på klokken, desorientert, for det var helt lyst ute da jeg lukket øynene, men nå er det tussmørkt nok til at noen – Elle, regner jeg med – har skrudd på lampene. Det er typisk henne å være så omtenksom, jeg har alltid tenkt på henne som en bedre versjon av meg selv. Fysisk er vi ganske like med tanke på høyde og beinbygning, men hun er mørk, og jeg er lys, både i håret og øynene. Hun er snillere enn meg også – ofte for snill for sitt eget beste. Hun har vært her mesteparten av etter­ middagen, og mammas søster, tante June, dukket også opp i dag morges. Jeg tror mamma må ha lagd en turnus for å passe på at jeg aldri er alene mer enn en time eller to. Den henger antagelig på kjøleskapet, rett ved siden av handlelisten hun skriver på hele uken, og matdagboken hun fører på grunn av slankekurset sitt. Moren min er glad i lister.

«Opp, hvor da?» sier jeg og setter meg opp idet jeg får øye på vannglasset og pilleglasset i Elles hånd.

«Til sengs», sier hun bestemt.

«Jeg har det fint her», mumler jeg, selv om sofaen egentlig ikke er så komfortabel å sove på. «Det er ikke engang sengetid. Vi kan se på …» Jeg vinker mot tv-en som står i hjørnet, og prøver å komme på navnet på noen av såpeseriene. Jeg sukker, irritert over at den trøtte hjernen min 16

ikke klarer det. «Du vet den med puben og de skallede mennene som roper.»

Hun smiler og himler med øynene. «Du mener Østkantfolk.»

«Ja, akkurat», sier jeg fraværende mens jeg leter med blikket etter fjernkontrollen så jeg kan skru på tv-en.

«Den er ferdig nå. Dessuten har du ikke sett på Østkantfolk på minst fem år», legger hun til for å avfeie meg.

Jeg skjærer en grimase. «Det har jeg, vel. Det handler om … det handler om den kvinnen med de dinglende øreringene, og … og Barbara Windsor», sier jeg og løfter haken.

Elle rister på hodet. «De er døde, begge to», sier hun.

Stakkars dem, tenker jeg. Og stakkars familiene deres.

Elle rekker fram hånden. «Det er på tide å legge seg, Lydia», sier hun, vennlig, men bestemt, mer som en sykepleier enn en søster.

Varme tårer presser på bak øyelokkene. «Jeg tror ikke jeg klarer det.»

«Det klarer du», sier hun overtalende, og rekker hånden enda nærmere. «Hva skal du ellers gjøre? Sove på sofaen resten av livet?»

«Hadde det vært så ille?»

Elle setter seg ved siden av meg og tar hånden min.

Pille­glasset ligger i fanget hennes. «Ja, det hadde det faktisk, Lyds», sier hun. «Hvis det var Freddie som var igjen her alene, i stedet for deg, så ville du vel ønsket at han skulle få seg litt ordentlig søvn, ikke sant?»

Jeg nikker ulykkelig. Selvfølgelig ville jeg det.

17

«Faktisk ville du hjemsøkt ham helt til han gjorde det», sier hun og gnir tommelen over knokene mine, og jeg halvveis kveles av den konstante klumpen av tårer som har sittet i halsen min siden den dagen Freddie døde.

Jeg ser på at hun rister en liten neonrosa pille ut i håndflaten. Navnet mitt står med svarte, trykte, store bokstaver på etiketten på glasset. Lydia Bird, etterfulgt av navnet på pillene, som er umulig å uttale. Er det alt som skal til for å fikse meg? Et par ukers dyp søvn, så er jeg fiks ferdig og klar til å gå videre?

Elle møter blikket mitt uten å vike, og tårene renner nedover kinnene mine da jeg kjenner hvor knust jeg er – så langt nede i kjelleren fysisk og følelsesmessig som det er mulig å komme. Eller, jeg håper i hvert fall det, for jeg tror ikke jeg overlever hvis det er mulig å bli mer knust enn dette.

Med skjelvende fingre tar jeg pillen, putter den i munnen og skyller den ned. Ved soveromsdøren snur jeg meg mot Elle.

«Jeg må gjøre dette alene», hvisker jeg.

Hun skyver det slappe håret vekk fra øynene mine. «Er du sikker?» Hun ser undersøkende på meg med mørke øyne. «Jeg kan bli hos deg til du sovner, hvis du vil?»

Jeg snufser og ser ned i gulvet. Gråter som vanlig. «Det vet jeg at du kan», sier jeg. Jeg griper hånden hennes og klemmer den hardt. «Men jeg tror det er bedre hvis jeg …» Jeg klarer ikke helt å finne de riktige ordene – jeg vet ikke om det er fordi pillen har begynt å virke, eller om det rett og slett er fordi det ikke finnes noen passende måte å si det på.

Elle nikker. «Jeg er her nede hvis du trenger meg, ok?

Jeg går ingen steder.»

18

Fingrene mine lukker seg rundt dørhåndtaket. Jeg har holdt døren lukket siden den dagen mamma skiftet sengetøy – har ikke engang villet få et glimt av den nyoppredde sengen på vei til badet ved et uhell. I hodet mitt har jeg gjort dette til noe stort, gjort sengen like forbudt som et åsted for en kriminell handling, avsperret med polititape.

«Det er bare en seng», hvisker jeg og skyver døren langsomt opp. Døråpningen er ikke sperret av politi­ tape, og det er ingen monstre under sengen. Men det er ingen Freddie Hunter der heller, og det knuser hjertet mitt på alle måter.

«Det er bare en seng», sier Elle og stryker meg trøstende over ryggen. «Et sted der du kan hvile deg.»

Men hun lyver. Vi vet begge at den er så mye mer enn det. Dette rommet, mitt og Freddies soverom, var en av mange grunner til at vi kjøpte dette huset. Luftig, badet i dagslys takket være de lave skyvevinduene, og honningfargede gulvplanker som blir stripete av skinnende månelys på klare sommernetter.

Noen, antagelig Elle, har allerede vært der inne og skrudd på lampen ved min side av sengen – stråler av dempet lys som skal ønske meg velkommen, selv om solen ikke har gått helt ned ennå. Hun har brettet dynen til side også, og det minner mer om et hotellrom enn et soverom. Det dufter sterkt av rent sengetøy da jeg lukker døren. Ingen spor av min parfyme blandet med Freddies aftershave, ingen krøllete kontorskjorter som henger skjødesløst over lenestolen, eller sko som er sparket til side før de nådde fram til bunnen av garderobeskapet. Rommet er som tatt ut av et interiørmagasin, og jeg føler meg som en gjest i mitt eget liv.

19

«Det er bare en seng», hvisker jeg igjen, og setter meg på kanten av madrassen. Jeg legger meg på min side av sengen og krøller meg sammen under dynen mens jeg lukker øynene.

Vi brukte mer enn vi burde på sengetøy som passer Savoy-sengen vår: hvite bomullslakener med høyere trådtall enn jeg trodde eksisterte. Da jeg legger meg ned på dem, oppdager jeg at de allerede er varme. Elle har lagt en varmeflaske i sengen for meg, den nydelige søsteren min har gjort det rene sengetøyet varmt og lunt. Sengen min, sengen vår, omfavner meg som en gammel venn jeg har dårlig samvittighet over å ha forsømt.

Jeg ligger på min side av madrassen, kroppen føles ødelagt av sorg, armene mine er utstrakt for å finne ham, slik de alltid er. Så skyver jeg varmeflasken over på hans side for å varme opp lakenene, før jeg flytter meg over dit selv og klemmer varmeflasken til brystet med begge hender. Jeg begraver det våte ansiktet i puten hans og uler som et såret dyr, en lyd like fremmed som den er umulig å kontrollere.

Men så, litt etter litt, avtar den. Pulsen blir gradvis langsommere, kroppen blir blytung. Jeg er varm, innhyllet, og for første gang på femtiseks dager er jeg ikke fortapt uten Freddie. Jeg er ikke fortapt, for idet jeg synker ned i søvnen, kan jeg nesten kjenne den fysiske vekten av ham mot madrassen, kroppen hans rundt min egen, pusten hans mot nakken. Redd meg fra dette mørke, fremmede farvannet, Freddie Hunter. Jeg trekker ham nærmere, snuser ham inn og faller i dyp og fredfull søvn.

LES OGSÅ En dag i desember (2018):

En sterk og rørende kjærlighetshistorie – og et gjensyn med Josie Silvers uforlignelige varme og humor.

Lydia og Freddie. Freddie og Lydia. De hadde vært kjærester i over et tiår, og Lydia trodde alltid at kjærlighetshistorien deres ville fortsette slik den hadde begynt. Men hun tok feil. På selve bursdagen hennes døde Freddie i en trafikkulykke.

Og så skjer det noe uforklarlig, som trekker Lydia tilbake til fortiden og tilbake til livet med Freddie. Men hva med nåtiden, og muligheten som åpner seg der?

«Herlig, oppslukende lesing … realistisk og rørende …

[D]ette er boken du vil plukke opp år etter år.»

Elin Brend Bjørhei, VG «Bøkenes svar på LOVE ACTUALLY!»

«Silvers fantastiske oppfølger til En dag i desember (2018) vil garantert både appellere til fansen og tiltrekke seg nye lesere. Den har humor, hjerte, og den er utsøkt skrevet.»

«En fengslende fortelling.»

HelloGiggles

«Silver gir oss gull for andre gang med denne historien.»

Electric Literature

Booklist, starred review

«Nok en uimotståelig kjærlighetshistorie.»

The Skimm

The Bookseller ISBN 978-82-419-5348-4 ISBN: 978-82-419-5348-4

9 788241 953484

Fremdeles her

Så nå er det bare Lydia. Og det eneste hun vil, er å holde seg innendørs og gråte. Men Lydia vet at Freddie ville ha ønsket at hun fant lykken igjen, uten ham. Ved hjelp av søsteren Elle og Freddies bestevenn Jonah forsøker hun med små, forsiktige steg å få livet sitt på skinner igjen.

Josie Silver Fra forfatteren av bestselgeren En dag i desember

«En hjerteskjærende, gripende fortelling …

Denne vil leserne kjenne i kroppen lenge.»

Publishers Weekly

Fremdeles her To liv. To elskende.

Ett umulig valg.

JOSIE SILVER er en uforbederlig romantiker – og er stolt av det!

Hun møtte sin fremtidige ektemann da hun tråkket på foten hans på 21-årsdagen hans. Hun bor sammen med ham, deres to barn og en katt i en liten by i Midlandsregionen i Storbritannia. Hennes første bok En dag i desember (2018) ble en umiddelbar internasjonal suksess og har oppnådd å bli en juleklassiker i Norge.