Carl Johansen: Grünerløkka

CARL JOHANSEN

carl johansen

grßnerløkka fortellinger

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke as 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon: Flu Hartberg Omslagsdesign ved forlaget Forfatterportrett: Foto: Eigil Korsager © Vigmostad & Bjørke AS Papir: 90 g Munken Print Cream 15 Boken er satt med 10,3/15 pkt. Sabon 1. opplag 2017

isbn: 978-82-419-1536-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

innhold 7

rattus norvegicus

15

love over gold

37

en begynnelse

53

bipersoner

63

stockholm

81

flyttefot

93

tomme rom

99

kødd

115

lørdag

127

ekstase pĂĽ edvards

133

bar boca

151

17.08.45

rattus norvegicus

Folket hadde døpt ham Rolf. Idet buret ble satt på bakken og luka åpnet, stormet Rolf ut og ned mot elva og kastet seg i vannet. Det var som å bli senket ned i en grønn, skimrende underverden, med dagslyset som fragmenterte, koniske formasjoner ned gjennom halvmørket. led-lyset fra hodekameraet lyste snart opp elvebunnen, som var dekket av alt mulig skrap: sykler, handlevogner, bildekk, ulikt plast- og metallskrot.

Et kart oppe i høyre billedkant viste høyde over havet og hvor Rolf til enhver tid befant seg i relasjon til gatebildet – en rød prikk i et tredimensjonalt, transparent landskap. En skygge med form som en fisk gled forbi og så ut som noe fra en annen verden. Et hull i bruspennets fundament dukket opp på høyre side, og snart befant man seg i en trang tunnel inne i brufundamentet til Ankerbrua, som skiller bydelen Grünerløkka fra sentrum. Lyset som ble kastet tilbake fra tunnelveggene, 9

fremhevet rottas værhår, de bølget omkring hodet på den som kinesiske mustasjer, og den rosa snuten var som et hyperbevegelig bløtdyr som formet seg etter det strømmende vannet. Så: tørt land igjen. Tunnelen åpnet seg ut i et veldig rom. En fikk inntrykk av at det var flere meter til taket, veggene kunne knapt skimtes, annet enn når en og annen skygge falt på dem. Dimensjonene ble, ifølge de to moderatorene, daglig leder i softwareselskapet wird og en doktorand i atferdspsykologi fra nmbu, forrykket av det faktum at de fysiske omgivelsene ble observert fra rottas synspunkt – det var rett og slett et optisk bedrag. Dette optiske bedraget endret ikke bare opplevelsen av dimensjonene, men innebar også en ubevisst identifisering med rotta fra tilskuerens side som fikk alt til å fremstå som noe større, som noe annet enn det det egentlig var, ifølge doktoranden fra nmbu. Dette gjorde ikke noe fra eller til for de mange tusen som fra hjemmene, kafeene, transportmidlene og arbeidsplassene fulgte Rolfs ferd gjennom kloakken. Idet Rolf kom inn i et nytt rom, enda større enn det første, var det som å tre inn i en underjordisk katedral. Lyset fra kameraet nådde ikke veggene på den andre siden, noe som ga en følelsen av å befinne seg i et veldig, mytisk rom, grenseløst og med løfter om uante muligheter. Her og der pilte mørke skygger 10

forbi i utkanten av bildet. Gulvet var dekket med søppel, beinrester og diffuse etterlatenskaper, som tok form av hindre Rolf måtte passere på sin vei gjennom en storslått underverden. Brått stanset Rolf og reiste seg opp på bakbeina. Neseborene vibrerte kraftig.

Værhårene sitret. I venstre billedkant dukket en veldig skapning opp. En kjempe, tilsynelatende sovende, med det enorme hodet hvilende på de massive armene. Idet Rolf nærmet seg, tårnet den sovende kjempen opp over ham, og snart fylte den hele bildet. Det var et barn.

Håret var sort, huden mørk. Øynene under de tette brynene var halvåpne, blikket stivt. I flere sekunder stanset all aktivitet opp. Omsider kom følgende melding fra moderatorene: «Kjære publikum! Politi og ambulanse er tilkalt. Vi ber på vegne av sponsorene om at dere slår av streamen. Vi vil oppdatere dere om den videre utviklingen i saken.» I løpet av det neste minuttet eksploderte seertallene. Folk meldte venner og familie, nettavisene ryddet forsidene, og saken ble i løpet av minutter årets mest delte i sosiale medier. «Vi kommer til å stenge overføringen nå,» skrev moderatorene.

Deretter: «Vi har tekniske problemer og får ikke stengt overføringen. Vi ber igjen om at dere slår av streamen, og vi vil oppdatere dere så snart vi vet noe mer.» Rolf var blitt modigere, og stod nå oppreist med fremlabbene 11

på barnets ene hånd. Den rosa snuten vibrerte voldsomt, som i en ekstatisk skjelving. Barnets hud hadde et underliggende, blått skjær, og en avblekning i overflaten som tydet på nylig død. Rolf klatret opp på hånden og videre opp armen, og et øyeblikk fylte barnets øyne hele synsfeltet. Det var ikke lenger noen tvil om at livet hadde forlatt det som en gang hadde vært en gutt på tre eller fire år. Øynene stirret døde fremfor seg, forbi kameralinsen og ut i katedralens veldige rom. Rolfs rosa snute følte seg frem rundt guttens nesebor, dukket inn i det ene og ut igjen, deretter inn i det andre, og ut. Rolf klorte prøvende langs neseryggen, de skarpe klørne trakk opp mørke streker i den avblekede huden.

Idet Rolf bet tak i den ene nesevingen, gjorde bildet et hopp, og Rolf satt med et stykke av nesevingen i forlabbene. Det var som om noen hadde skåret ut en bit av en voksfigur – kun en mørk rand viste hvor det avrevne stykket hadde vært. Rolf dreide det rundt med forlabbene, kjevene som arbeidet, fikk bildet til å dirre, og snart var stykket fortært. Rolf gjentok prosedyren, flere ganger, og snart var det bare et svart hull der den venstre nesevingen hadde vært. På nettavisene og i kommentarfeltene ble det spekulert på hvem gutten var, hvor han kom fra. Det var mange teorier, men ingen klare og overbevisende svar. Ingen i den alderen 12

var, ifølge politiet, meldt savnet. Kan hende var gutten del av en omreisende romfamilie, eller han var en av de mange uregistrerte flyktningene som det siste året hadde strømmet inn i landet, og som ingen hadde full oversikt over. Det store spørsmålet, som ingen hadde noe godt svar på, var hvordan han hadde kommet seg ned i kloakken. Rolf løftet hodet og utstøtte en serie skingrende lyder. I det samme lød et brus av føtter, haler, stemmer, og snart myldret det av rotter på alle kanter.

Bildet ristet voldsomt. Øynene, resten av nesen, leppene, ørene og kinnene ble raskt fortært. Kroppen var kledd i shorts og T-skjorte med motiv av en smilende delfin, men da disse hindrene var forsert, varte det ikke lenge før rottene hadde spist seg gjennom buken, hvor blå og hvite innvoller snart kom til syne, og nå lå det hele åpent. Politiet meldte på Twitter at de jobbet med å ta seg inn, men at de først måtte få tak i de oppdaterte plantegningene, deretter finne den beste inngangen til der hvor gutten sannsynligvis befant seg, og at alt dette ville ta tid, men de kunne forsikre om at de gjorde alt som stod i deres makt. To millioner mennesker fulgte nå med på det som skjedde, det var som om hele landet stod stille. Bildet ristet uavlatelig, som var kameraet plassert på et pressluftbor, og var fylt av lange, slanke, brunblå kropper med lysebrun hale, de ristet og hvinte, 13

det var som om den livløse kjempen hadde ikledd seg en kappe av levende pels. Tolv minutter tok det før hele kroppen var rensket for bløtdeler, muskler og brusk.

Kun kraniet, håret og skjelettet var tilbake, fremdeles kledd i shorts og den opprevne T-skjorta med delfinmotiv. «Beskjed fra innsatsteamet,» twitret politiet. «Vi er nå klare til å rykke inn.» I det samme forsvant det veldige skjelettet ut av bildet. Etter å ha krysset rommet i en annen retning enn den man hadde kommet fra, befant man seg på ny i en tunnel. Rolfs fuktige, rosa snute glinset rødlig. Værhårene sitret. Veggene skimret av gull. Tunnelen åpnet seg, og man kom inn i et nytt rom, enda større og staseligere enn det forrige. En veldig hall, forgylt, med løfter om at noe nytt når som helst kunne dukke opp, at alt bare så vidt hadde begynt.