Gud gav oss ti bud – jeg har brutt ni av dem

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM OVERSATT FRA SVENSK AV CECILIE WINGER

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Forlaget Omslagsfoto: Alex Iversen Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

Utdrag fra «Englishman in New York» av Sting, hentet fra albumet «…Nothing Like the Sun», gjengitt på s. 188 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5243-2 Oversatt av Cecilie Winger Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

TILEGNET Mine flotte foreldre Frank og Margunn.

Takk for at dere alltid ga meg mulighetene og friheten jeg trengte for å ta mine egne beslutninger og leve det livet jeg har valgt å leve. Betydningen av deres kjærlig­ het og forståelse og deres ubetingede støtte har vært helt avgjørende for livet dere ga meg, og livet jeg har fått. Øyenstenene mine Amadeus, Presley og Jackson.

Den ubeskrivelige lykke dere har tilført mitt liv, og den takknemlighet og stolthet jeg føler for å være pappa for dere, kan ikke beskrives med ord. Dere er mitt alt, og jeg takker Gud hver morgen for den nåden jeg har blitt beriket av deres nærvær og kjærlighet hver dag siden dere kom til denne jorden.

All latter og alle tårer vi har delt, har skapt kjærlighetsbånd og gjensidig respekt som de fleste fedre i verden bare kan drømme om.

Husk at drømmene deres vil gå i oppfyllelse!

Min bønn og håp er at dere alltid vil våge å stå opp for deres meninger i den tøffe verdenen dere vokser opp i, Og at dere vil være i stand til å argumentere for deres tro og omfavne alle mennes­ ker med kjærlighet og empati.

Alle dere tre har langt overgått de villeste drømmene mine, og jeg elsker dere til månen og tilbake!

«Min älskade skitunge.»

Absolutt ingen har rørt meg som deg!

Og ingen har påvirket livet mitt så inderlig som du har. Du har som ingen andre åpnet øynene mine for forskjellige ting og fått meg til å kjenne på følelser jeg aldri har kjent før.

Takk for alle tidløse og ubeskrivelige øyeblikk, fantastiske og lidenskapelige sam­ taler, mine høyeste telefonregninger noensinne, uendelig mye latter og en kjærlighet som ordforrådet mitt aldri på noen måte kunne beskrive.

Jeg hadde bare lest og hørt om Agape til den dagen jeg møtte deg, men nå vet jeg faktisk hva det er og hvordan det føles.

Og det føles overalt hele tiden!

Og sist, men ikke minst, min himmelske Far og Frelser.

Det Du har sagt og lovet, har Du absolutt vist meg å være sant i alle situasjoner.

Da jeg gikk i dødsskyggens dal, var Du også der …

TAKK!

INNHOLD Forord � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 9 En stor unge med store drømmer fødes i en veldig liten by � � � � � 13 Jeg fikk drømmen min i Amerika – drømmenes land � � � � � � � � � � 37 Sommeren jeg traff min främling � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 57 Fra eventyrbryllup til skamfullt havari � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 79 Jeg fikk nok og forlot Livets Ord � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 103 Kirkens svik mot sine egne og de ikke-kristne � � � � � � � � � � � � � � � 119 Sex and the city og partyliv � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 139 Man skal elske sine fiender, men hva gjør man når man hater journalister? � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 161 Når døren lukkes, så åpnes plutselig et vindu … � � � � � � � � � � � � � 189 En stjernefamilie med ville gutter i en testosteronsentral � � � � � 215 Fra omtalt til anklaget � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � � 231 Hva gjør du etter to mislykkede ekteskap og en tapt nyre? � � � � 247

FORORD Å skrive boken du nå holder i hånden, har vært noe av det vanskeligste jeg har gjort i livet mitt. Men det har også føltes som noe av de viktigste.

Etter å ha levd i offentligheten hele mitt voksne liv, er det uunngåelig at folk har laget seg bilder av meg og gjort seg opp meninger om meg. Det er så mange stigmatiserende forestillinger om meg, og noen er jeg selv skyld i, ofte skyldes de avisoverskrifter og rykter.

Her er den brutale sannheten om første halvdel av mitt liv, med uforglemmelige minner og utilgivelige feil. Men det viktigste er ikke hva som skjer rundt oss, men det som skjer inne i oss. Det sies at i orkanens øye er det alltid stille og ofte skyfritt. Det kan jeg ut fra egen erfaring være enig i. Det har vært noen stormer og orkaner rundt meg gjennom årene, men i disse situasjonene har jeg alltid følt en ro og hatt en tro og en overbevisning om at det vil gå bra. Jeg har ikke alltid vært i stand til å ignorere min smerte, skam og fortvilelse, men jeg har visst at etter natt kommer dag. Og det har aldri skjedd at det har vært en dobbel natt!

Etter å ha avslått en rekke forespørsler fra forskjellige hold opp gjennom årene om å skrive en selvbiografi, følte jeg en høstkveld i 2019 hjemme at tiden var inne. Apostelen Paulus, som det også gikk mange rykter om, sa om seg selv en dag: «Jeg er et brev, lest og kjent av alle.» Ordene hans ble for meg startskuddet og inspirasjonen til å skrive denne boken.

9

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

Jeg har alltid bestrebet meg på ikke å ha fordommer eller meninger om mennesker jeg selv ikke kjenner eller aldri har møtt, men jeg vet også hvor vanskelig dette noen ganger kan være. Derfor følte jeg at det var på tide med mine egne ord å la andre lese og lytte til hva som faktisk har beveget seg i mitt innerste gjennom årene, og hva som er rett og sant.

I dagens samfunn hører vi hvordan forskjellige mennesker har forskjellige sannheter, og det stemmer nok når det kommer til filosofiske spørsmål eller personlige oppfatninger.

Men når det gjelder faktiske hendelser, er det aldri flere versjoner av hva som skjedde.

Så for meg har det under skrivingen av denne boken vært viktig å kunne gjengi så ærlig og oppriktig som mulig hva som skjedde, og hvordan jeg tenkte. Eller noen ganger ikke tenkt i det hele tatt.

Forhåpentligvis kan du lære ett og annet av det jeg skriver, men fremfor alt håper jeg at du kan bli litt bedre kjent med meg og verdiene jeg står for. For enten du liker meg eller ikke, vil du fortsatt høre fra meg og høre om meg.

Alles liv er som en bok, full av kapitler og sider.

Vi ler, vi gråter, vi smiler, vi snubler, vi reiser oss, vi feiler, og vi lykkes.

Hvert kapittel definerer hvem vi virkelig er, og hva vi virkelig står for. Så lev livet med åpne armer og våg å gjøre nye og utfordrende ting for deg. Våg å elske. Våg å tilgi. Våg å være et bedre menneske. Men spesielt: Våg å være brutalt ærlig med deg selv og omgivelsene dine.

I dag begynner resten av boken din, og det som er igjen av den, er ennå ikke skrevet.

10

FORORD

Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid; Å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid; Å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid; Å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde seg fra favntak har sin tid; Å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid; Å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid; Å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

Forkynneren

Personlig har jeg min beste tid nå, og jeg vet at andre halvdel av livet mitt vil være den beste! I alle fall er jeg bedre rustet til å ta de riktige beslutningene og til å gjøre færre feil.

Lærdom fra første halvdel: «Hvis alt går til helvete, ikke følg med!»

EN STOR UNGE MED STORE DRØMMER FØDES I EN VELDIG LITEN BY Hvis du kan bære barndommen med deg, så blir du aldri eldre.

Det er aldri for sent å omfavne dine innerste barndomsdrømmer.

Hvis du kan drømme det, så kan du få oppleve det.

Lenge før Google fantes, skrev selveste Bjørnstjerne Bjørnson – den avholdte forfatteren, dikteren og samfunnsdebattanten som skrev teksten til «Ja, vi elsker» – om meg også. Selv om han valgte å kalle meg for Øyvind. Han kunne like gjerne gitt gutten navnet Runar. Øyvind hette han, og gråt da han blev født. Men alt da han satt opreist på morens fang, lo han, og når de tendte lys om kvelden, lo han så det sang, men gråt når han ikke fikk komme bort til det. «Av den gutten må det bli noget rart», sa moren.

Den eneste forskjellen var at jeg ikke gråt. Jeg så veldig glad ut.

Og ifølge fakta var jeg visst den nest største ungen som ble født i Norge i 1967. Jeg så dagens lys for første gang midt på natten den 27. juni. En stor klump, 4870 gram tung og 57,5 cm lang, full av masse liv og røre som bare lengtet etter å utforske og oppdage verden. Av den grunn dro damene på 13

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

Kongsvinger sykehus meg ut med tang i ørene, noe som skadet brusken i begge to og førte til at jeg utseendemessig var som skapt for en rolle som alv i Ringenes herre. Hollywood neste, liksom. Men årene i Hollywood skulle først komme mange år senere.

De spisse ørene etter tangen skulle jeg senere skjule bak mitt lange hår, det jeg har beholdt frem til i dag. Jeg hatet nemlig å ha kort hår, slik alle de andre frikirkeungene hadde!

Jeg ble født midt på natten, og hele livet senere har jeg trivdes best nettopp om natten.

Etter at pappa Frank og mamma Margunn hadde ønsket heffalompen på nesten fem kilo velkommen inn i familien, valgte de å ta et år i Alta for å komme seg unna øvrig familie, og være sammen med hverandre og meg.

Lite visste de om hvor mye livet skulle forandre seg.

Faren min, som vokste opp i en søskenflokk på sju barn i en toromsleilighet på Bjølsen i Oslo, ville visst så langt bort fra familien som mulig for en stund. Han pakket mamma og meg inn i sin lille Fiat 600 og kjørte til pengene tok slutt, etter sånn omtrent 175 mil. Omgitt av reinsdyr og samer befant vi oss midt ute i ødemarka utenfor Alta. Der forkynte pappa ett år for glisne benkerader, før mamma ble brakkesyk og ville sørover igjen.

Leiligheten vi flyttet til i Myrveien i Ski utenfor Oslo, ble raskt for liten for meg.

Jeg ville fort ut i den store verden som ventet på meg.

Allerede i sprinkelsengen ville jeg opp og ut. Det tok ikke lange tiden før foreldrene mine var nødt til å binde meg fast i madrassen. Sprinkelsengen ble min egen lille hundegård.

Allerede da var jeg tydeligvis for vill og for nysgjerrig på verden for mamma, som hadde rukket å bli mor igjen. Lillesøster Trude kom bare 13 måneder etter meg. Men løsningen 14

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

med å binde meg fast i madrassen varte ikke lenge. Senere kom de nemlig på den briljante ideen å binde meg fast i både madrassen og i alle de fastspikrede trespilene under den. Da trodde de at jeg ville kapitulere og være fast og stasjonær.

Men med mine Houdini-lignende egenskaper braket det løs inne på barneværelset en kveld, og da mamma kom løpende, sto jeg der i bleien med madrassen og hele plankehaugen på ryggen. Og smilte.

Sengen var for liten, for kjedelig og for innestengt for meg. Jeg ville opp og ut. Senere skulle det vise seg at jeg ikke bare ville ut av sengen og den lille leiligheten. Jeg ville langt ut i den store verden der utenfor.

Jeg ble som sagt født i den lille grensebyen Kongsvinger, i Norge. Foreldrene mine traff hverandre på en kristen ungdomsleir og forlovet seg fort. Da pappa spurte bestefar Lars om mammas hånd, fikk han et tvilrådig og lavmælt «ja».

Pappa, som vokste opp i den kjente norske pinsevennfamilien Søgaard, var fjerde generasjon pinsepredikant, og på den tiden tjente man ikke mange kronene. Så nølingen og usikkerheten til min lutherske bestefar fra Sandane i Nordfjord skyldtes hans tvil om pappa kunne forsørge datteren og familien. Det kan man forstå.

Mamma var fantastisk, og som hjemmeværende med to små barn måtte hun dra et stort og tungt lass alene. Uten bil og uten venner i umiddelbar nærhet bodde vi i fem år i Ski. Det kan ikke ha vært enkelt med to små barn med minimal aldersforskjell.

Heldigvis var søster Trude roen selv, mens jeg derimot alltid var på vei et eller annet sted for å finne på nye spillopper. Hele tiden.

Når jeg ikke satt i trappeoppgangen og ropte til naboene: «Hvis dere ikke tar imot Jesus, kommer dere ikke til himmelen», 15

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

så fantes det alltids noe jeg slumpet til å ødelegge eller kunne kaste ut gjennom et vindu. Eller som da jeg fant den lange 16 mm filmrullen fra bryllupet til foreldrene mine og fikk det for meg at jeg var Ingmar Bergman, og begynte derfor å klippe i stykker den minnerike begivenheten. Jeg satt bare og smilte, men mamma gråt oppgitt, og pappa ble sikkert veldig sint over de totalødelagte minnene.

Eller som da jeg som fireåring gikk rundt i butikken eller i postkøen og nappet folk i klærne og spurte om de var frelst.

Og den stakkars moren min skammet seg gang på gang over fremfusheten min og den uredde, konfronterende stilen.

Løsningen på bekymringene og oppgittheten hennes ble at jeg fikk bli med pappa på frikirkemøter rundt i hele Norge og halve Sverige. Kanskje det var i disse årene kjærligheten til Sverige ubevisst fødtes i meg. For vi var mye rundt i kirker i Småland og Mellansverige, og på møter der de svenske frikirkeikonene Evie Tornquist og Pelle Karlsson sang til tilhørernes store begeistring.

Det fjerde budet om å hedre sin far og sin mor var det første jeg brøt. Bare Gud selv vet hvor ofte jeg har brutt det opp gjennom årene. I barndommen var jeg nemlig en kronisk bryter av budene.

Føttene mine vokste bokstavelig talt ut på første rad rundt om i skandinaviske frikirker, og jeg hadde en ubeskrivelig respekt for pappa. Han var veldig kjærlig, men også veldig streng. Når han var i nærheten, var jeg det mest skinnhellige barnet i verden. Nei, ingen spillopper når han var innen noen meters rekkevidde. For da visste jeg at dommedagen og Guds vrede ville komme kjappere enn jeg ønsket.

Men det fantes alltid andre anledninger til å utforske omgivelsene og finne på spennende ting. En sommerdag mellom to gudstjenester, mens pappa og predikantkompisen 16

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

hans, Jan-Erik, koste seg med kirkekaffen, oppdaget jeg en hestehage med mange vakre shetlandsponnier. Jeg var i himmelen! Inntil da hadde jeg aldri ridd på en hest, men det var en av mine store drømmer. Jeg elsket virkelig hester, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske.

Jeg smøg meg inn i hagen og klarte å komme meg opp på en av de vakre ponniene som gikk der og beitet. Uten verken sadel eller bissel var det jo bare å holde seg fast og bli med den svarte skjønnheten i full galopp til jeg fløy i en høy kurve og landet i et buskas.

Med knust stolthet, fillete bukse og møkkete ansikt sto jeg der i døren med tårer i øynene og bekjente min synd for både hesteeieren og pappa. Etter litt kjeft satt jeg nok en gang fornøyd på første rad i kirken og hørte nye beretninger om Gud og Jesus. Jeg likte virkelig å høre om Jesus og lytte til amerikanske salmer og fengende gospelmusikk fra scenen.

Men Jesus hadde neimen aldri ramlet av eselet når han red.

For Jesus var jo cool, og han likte også hester. I hvert fall esler, for dem red han ofte på, det hadde jeg hørt på søndagsskolen og sett bilder av på de store grønne flanellograftavlene. Han gikk til og med på vannet, hadde jeg blitt fortalt. Men det fikk jeg heller teste en annen gang, når jeg ikke hadde på meg fillete bukse, tenkte jeg.

Kanskje det skyldes min begeistring for Jesus og min nysgjerrighet på Gud at jeg fortsatt lever? Ikke vet jeg.

Det sies at katter har ni liv, men jeg har tydeligvis flere. Jeg har totalvraket adskillige biler, fløyet av veien i 200 kilometer i timen, vært i en mengde andre bilulykker, en motorsykkelkrasj, togkrasj, båtkrasj og flykrasj, men jeg lever fortsatt.

Det må nok være som den folkekjære svenske sangeren Jan Sparring en gang sang i de svenske folkeparkene: «Nån där uppe måste gilla meg.»

17

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

Familien hadde knapt rukket å flytte tilbake til Kongsvinger i 1973 da jeg opplevde min første krasj. Vi sto parkert i havneområdet mellom de to togstasjonene i Oslo, Østbanen og Vestbanen. Pappa hadde akkurat gått inn på tollkontoret i et ærend, for han jobbet som toller på si’ når han ikke prediket.

I bilen satt min høygravide mor som ventet min blivende søster Noomi. Lillesøster Trude, jeg og hunden Tanja satt og lekte bak i bilen. Som oftest satt jeg ikke stille i baksetet, for det meste lå jeg og lekte med noe i bagasjerommet på vår Mazda stasjonsvogn. Ofte med cowboyer og indianere.

Uten noe forvarsel om hva som skulle til å skje, hoppet jeg av en eller annen grunn over til baksetet for å hente noe annet å leke med. Noen sekunder senere hørtes et kraftig lydsignal fra et tog, rett før det smalt – og lokomotivets buffer trengte inn gjennom bilens bagasjerom og ut gjennom sidevinduet.

Hadde jeg blitt sittende der bak i noen sekunder til, ville mine dager på jorden fått en brå og abrupt slutt. Vi satt fast og ble slept med togets støtfanger et par hundre meter før toget stanset, etterpå satt alle tre stille i en lettere sjokktilstand.

Pappa, som bevitnet det hele på avstand, hadde selvsagt ingen mulighet til å gjøre noe annet enn å håpe på det beste.

Hunden fikk panikk og hoppet ut gjennom det knuste vinduet. Den ble senere gjenfunnet på den andre siden av Oslo, der en barmhjertig dame hadde klart å roe den ned og fange den.

Senere skjønte jeg at jeg hadde lurt døden for første gang i livet, der på togsporet i Oslo.

I 1973 ble Kongsvinger mitt hjemsted. Den lille byen med drøyt 10 000 innbyggere som deles av den vakre elven Glomma, og hvis stolthet er den staselige festningen fra 1673 med sin milevide utsikt. Det var der norske soldater stoppet 18

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

svenskenes fremstøt mot Christiania i 1808 og 1814. Festningen var det perfekte stedet å leke «cowboy og indianer» for meg og vennene mine. Vi begynte med slynger som barn, før vi i de tidlige tenårene gikk over til luftgevær. Å leke cowboy og indianer var blant det morsomste jeg visste. Selv foretrakk jeg alltid å være indianer, for allerede da likte jeg å identifisere meg med de som ble ansett for å være svakest. Jeg elsket å slåss fra en underlegen posisjon. Så enten var jeg Crazy Horse eller Sitting Bull, for de var kjent som de beste indianerhøvdingene.

Da jeg som 7-åring for første gang brøt det sjuende budet og falt for fristelsen til å stjele penger av pappa, gikk jeg rake veien til butikken og kjøpte det største indianerfjærskrudet og hodeplagget jeg kunne finne. Med dårlig skjult stolthet sprang jeg rundt og lot som om jeg var Sitting Bull, som jeg hadde sett bilder av med akkurat sånne store fjær.

Av redsel for at foreldrene mine skulle se meg i fjærpryden, gjemte jeg den hjemme hos en kompis som bodde ved siden av oss. Men Kongsvinger var som sagt langt fra like stor som den amerikanske prærien, og en dag opptrådte jeg litt for lenge som indianerhøvding i Storgaten i byen, og ryktet nådde selvsagt pappa. Og jeg ble fort Kongsvingers siste indianer, og det ble alt annet enn krigsdans der hjemme, det kan jeg love.

Jeg nektet selvsagt for at jeg hadde stjålet pengene, men da pappa lot som om han ringte politiet og ba dem komme og hente meg, så bekjente jeg fort synden. For en ordentlig indianer skulle ikke sitte i fengsel! Bjørkeriset kom frem, slik det ofte gjorde når jeg hadde gjort noe dumt.

I Kongsvinger bodde også bestefar og bestemor, favorittonkelen min Rolf med familie, og tante Sigrun som bare var fem år eldre enn meg. Hun var i tillegg den jeg likte aller 19

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

best å erte. Når jeg ikke sprang og kastet den helt nye matboksen hennes ned i utedassen, så gjorde jeg ofte mitt beste for å sabotere når hun hadde jentekvelder med venninnene.

Da hun fikk sin første bil, en folkevogn boble 1300, prøvde jeg med jevne mellomrom å stjele den og dra omkring på småveiene på Rasta.

Min kjære bestefar var møbelsnekker, og jeg elsket å være med ham i snekkerverkstedet der han laget alt fra vakre blåsebelger til smykkeskrin og store fine stoler. Når jeg ble for rastløs eller fikk for mye sagspon i øynene, sprang jeg fort ut i den store hagen og spilte fotball. Og knuste vinduer.

Mange vinduer.

Da jeg en gang hadde slumpet til å knuse kjellervinduet, ble pappa skikkelig forbanna. Jeg blånektet så klart og smilte mot ham. Lenge og tålmodig. Og dermed hadde jeg også brutt det åttende budet. Etter en langvarig prosess som ikke førte noe sted, forandret han plutselig taktikken, og jeg gikk så klart i fellen. Han hadde skjønt at staheten min aldri ville la meg innrømme at jeg hadde knust vinduet, så han spurte isteden rolig og omsorgsfullt: «Men Runar, hvordan klarte du egentlig å knuse det vinduet?»

«Det var ikke vanskelig i det hele tatt», sa jeg fornøyd, før jeg grep en lang planke og knuste det andre vinduet.

Han ble temmelig oppgitt, og jeg skammet meg selvsagt som en hund.

Løgnen var avslørt, og enda et vindu lå i knas.

Men bestefar var min klippe og store helt, og istedenfor straff ble det noen alvorlige ord om ikke å lyve, før bestemor dukket opp med hjemmelaget saft av røde solbær og nybakte boller. Huset deres på Rasta var mitt eget himmelrike. Bestefar lærte meg tidlig å spille sjakk, og vi kunne sitte i timer til langt ut på natten da jeg kom opp i tenårene.

20

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

Tid og rom forsvant totalt når vi spilte mot hverandre, og når nettene ble for lange, ja, da stampet bestemor i gulvet fra soverommet i andre etasje. Da sa alltid bestefar på sin spesielle nordfjorddialekt: «Nå vil kjerringa at vi skal sove, så vi får fortsette spillet i morgen.»

Hvis jeg lå under i spillet, rakk jeg noen ganger å flytte på noen brikker mens han gikk opp trappen til soverommet.

For allerede som barn hatet jeg å tape.

Men med tiden ble jeg bedre, så da lærte jeg meg å vinne uten å fuske.

Jeg har alltid elsket Astrid Lindgren. Og fremfor alt «Emil i Lønneberget». Forklaringen på det var nok at jeg var Søgaardslektens egen lille Emil. Det skjedde alltid masse ting rundt meg. Alt fra at jeg ufrivillig knuste vinduer til at jeg i tenårene kjørte nattrally med farfars likbil. Jeg var som et lite, målsøkende missil som fløy omkring til jeg gjorde et nedslag som ofte utløste forferdelse, panikk eller oppgitthet.

Til tross for at en av mine første lærdommer i livet var at jeg skulle hedre min mor og far, var jeg ofte den som tøyde grenser, utforsket nye spennende ting, og ikke på noen måte kunne forlike meg med tanken på å gjøre ting på samme måte som alle andre gjorde dem. Akkurat som Emil var ikke jeg heller drevet av overlagte eller ondskapsfulle motiver, jeg var bare veldig nysgjerrig.

På alt.

Hele tiden.

Overalt.

Som da jeg som 6-åring gikk omkring i fjøset hjemme hos Olaf og Laura på gården i Nordfjord og funderte over hvorfor alle bare red på hester. Hvorfor hadde jeg aldri sett noen ri på store okser? Eller elger for den saks skyld. De var 21

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

jo nesten like store, sprang veldig fort og hadde til og med store horn som man kunne holde seg fast i.

En kveld spurte jeg mammas fetter, Ragnar, om jeg kunne få ri på storoksen, men hans umiddelbare kommentar var: «Er du ikke riktig klok, gutt. Det er farlig!»

«Farlig» i min verden betydde oftest spennende, morsomt og uprøvd.

En kveld jeg ble med bestefars svigerinne Laura ut for å melke kuene, så jeg min gylne sjanse. Og sjanser måtte man jo ta. En tapt sjanse var jo en tapt mulighet til noe nytt og spennende!

Jeg fant meg et melkespann, siktet på oksens rygg, og hoppet alt hva jeg kunne.

Følte meg som en konge der oppe på oksen. Og hornene var jo perfekte å gripe tak i.

Rundt meg ble det umiddelbart panikk, høye rop og Ruuuuunaaar-brøl fra Laura. Men akkurat i samme øyeblikk som rodeoen skulle begynne, klarte Ragnar å redde meg unna mitt livs første flyreise.

Av en eller annen merkelig grunn har jeg fortsatt lyst til å utfordre og prøve på nytt.

Det var nok derfor jeg hoppet opp på den store oksen Sondre under TV-innspilningen av «Farmen kjendis» på norsk TV i 2018, og i tillegg prøvde meg på litt rodeo da jeg bodde i Texas og North Carolina. Jeg kan liksom ikke forsone meg med at jeg ikke kan lære å mestre saker og ting.

Jeg må alltid prøve.

Jeg hater å gi opp uansett hva det gjelder. Det er nok en av mine sterkeste drivkrefter i livet: aldri gi opp. Derfor har jeg hele livet så langt, alltid, i alle situasjoner, minnet meg selv og mine omgivelser om at «å gi opp er en permanent løsning på et temporært problem».

22

En stor ungE mEd storE drømmEr fødEs i En vEldig litEn by

Hvis jeg hadde blitt født i dag, så ville sikkert en eller annen hobbypsykolog i omkretsen gått ut fra at jeg hadde ADHD, anbefalt beroligende tabletter og oppmuntret foreldrene mine til å gi meg en gaming-pc. Bare for å roe meg og kunne kontrollere meg.

Men jeg har aldri hatt verken ADHD eller noen andre finurlige bokstav-kombinasjoner. Jeg har bare vært uendelig nysgjerrig, elsket spenning og alltid prøvd å finne nye veier og utfordringer når det gjelder det meste.

Jeg avskydde å stå i kø eller å stille meg på rekke og rad som alle andre, for jeg hadde oppdaget at det fantes så utrolig mye spennende utenfor alle maler og bortenfor det forbaska A4-arket. Men i familien og miljøet der jeg vokste opp, var det selvsagt at barn skulle adlyde foreldrene. Man skulle hedre sin far og sin mor, og ikke stille spørsmål.

Begge deler var problematisk for meg.

Ikke for at jeg ikke respekterte foreldrene mine eller ikke ville gjøre dem glade og stolte, men fordi ablegøyer og spillopper var så ufattelig mye morsommere. Ja, det var helt utenkelig ikke å skulle stille spørsmål. Hver bidige gang jeg glemte det, fikk jeg en brutal påminnelse om nødvendigheten av å lyde. Enten ved et rungende Runaaar-brøl, eller også straff i form av god, gammeldags juling.

Oj, så mye juling jeg har fått. I alle former og med de merkeligste gjenstander.

På 1970-tallet gjaldt ofte devisen at «den som elsker sin sønn, tukter ham». For min del var det åpenbart at pappa elsket meg veldig mye og veldig ofte … Det var jo ganske vanlig med noen dasker på den tiden. Jeg visste svært godt at pappa elsket meg. Det var ingen tvil om det.

Men slik hadde pappa blitt fostret av farfar, og slik ble jeg fostret.

23

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

Min elskelige bestemor, som jeg var så utrolig glad i, sa ofte til pappa: «Jeg syns du er for hard med gutten, og at han får for mye juling.» Men det gjorde ikke meg så mye, verken med bjørkeris eller kjepp. Jo visst gjorde det litt vondt der og da, men smerten var jo bare midlertidig. Så når jeg hadde passert grenser og regler for hva som ikke var greit, ja, da var det bare å dra ned buksa. Jeg var uten tvil det barnet i Kongsvinger som «moonet» mest. Norges mest «moonende» kristne unge, liksom? Jepp!

Nysgjerrigheten min krevde alltid svar.

Jeg var altfor interessert i altfor mange ting altfor ofte.

Allerede som barn tok jeg aldri et nei for et svar, det var på en måte bare et ord nærmere et ja. Jeg avskydde ordet nei. Hvilken idiot hadde oppfunnet det ordet, liksom. Jeg ville være et «ja-menneske». Litt som en prematur Jim Carey i filmen Yes Man. Hver bidige gang jeg glemte dette, ble jeg oftest brutalt påminnet om det.

Som nybakt og stolt storebror skulle jeg endelig få begynne på skolen i 1974. Det hadde jeg lengtet etter lenge, for jeg var ganske lei av å farte land og strand rundt med pappa, og trøtt av å finne på fantestreker på egen hånd. Jeg lurte ofte på om det fantes mange like nysgjerrige gutter som meg på skolen. Lese og skrive hadde jeg allerede lært meg så smått, men det var mest den sosiale delen og alle nye aktiviteter som lokket.

Jeg følte meg stolt som en hane da jeg steg inn på Sentralskolens for meg så enorme skolegård første gang, og jeg husker godt at jeg så for meg at dette skulle bli min nye lekehimmel.

Man kan nok diskutere hvor mye himmel det ble. Visse lærere anså nok at jeg altfor ofte satte alt annet enn himmelen 24

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

i bevegelse. Den ordstillingen jeg lærte meg raskest, var: «Men i helvete, Runar …!»

Nå hadde jeg jo hørt mye om helvete i kirken som liten, så de ordene gjorde ikke større inntrykk på meg, kan man si.

Her på Sentralskolen skulle jeg treffe mitt livs ulykkelige kjærligheter: Tove, Merete og Nina – og henge mye med mine nye klassekompiser Morten, Lasse og Trond. På dette stedet skulle et antall slagsmål utkjempes, utallige venninners ære forsvares, og bare Gud vet hvor mange vinduer det var som skulle knuses. Men det var garantert flere enn det som skolebudsjettet hadde kalkulert med!

Det var også i disse årene jeg skulle kjempe imot min tendens til av og til å stamme når jeg var stresset. Og jeg skulle noen ganger bli mobbet fordi jeg var kristen. For hele byen visste at familien vår var kristne.

I fjerde begynte jeg å stamme voldsomt, og selvfølelsen fikk seg en ordentlig en på trynet. Det er ikke veldig kult å stamme når man er 11 år. Det var fryktelig! Hva det kom av, vet jeg ikke, men takk og lov så fantes det en dyktig logoped som hjalp meg og fikk bort det meste og verste. Men jeg ble ofte ertet med spørsmål som: «H-v-v-v-vor stammer du fra?»

Og en gang da jeg foran klassen skulle fortelle om tippoldefaren min, så hang jeg fast og stammet ordet «tipp» så mange ganger, at jeg havnet noen hundre år feil i historien …

Jeg følte meg ofte veldig utenfor på barneskolen, for jeg fikk aldri gå på skoledisko eller bli med klassekameratene på fredagskino. Begge deler var synd. Selv syntes jeg bare at det var synd at jeg ikke fikk gå.

Jeg hadde alltid mange venner i skoleårene, for jeg var veldig god i ballsport og ikke rent lite av en klassens klovn og sosiale midtpunkt. Karakterene mine var for det meste gode, men i alle foreldresamtalene klaget lærerne på at jeg var 25

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

mer interessert i det sosiale fellesskapet i klasserommet enn i undervisningen, og at jeg alltid snakket for mye.

Svein, klasseforstanderen og favorittlæreren min, ble ofte temmelig oppgitt over at jeg pratet og tullet med medelever i timen. For ikke å snakke om alle de gangene jeg overtalte klassekamerater til å bli med til torget og butikken for å handle, med det resultatet at jeg alltid var sist på plass til alle timene. Bestandig.

Til lærernes store ergrelse.

Idrett har alltid vært en viktig del av livet mitt, så derfor ble det mye fotball, håndball og friidrett. Som det konkurransemennesket jeg var, hatet jeg allerede da å tape. Å komme på andreplass var synonymt med å være førstetaper, syntes jeg. I mange år hadde jeg evige konkurranser mot kompisen Tom-Inge, som var dyktig til det meste og oftest var bedre enn meg til alt, bortsett fra fotball …

Jeg er dessverre fortsatt veldig dårlig til å tape. Jeg hater det virkelig. Ikke engang i selskapsleker mot mine egne barn vil jeg tape! Å bli toer var mitt største mareritt, så derfor ble det mindre av de idrettene der jeg ikke kunne være blant de beste. Om vinteren spilte jeg håndball, og så fort snøen forsvant, var det fotball for alle penga. Jeg elsket disse årene med idrett.

Alle reiser, turneringer og cuper var høydepunkter i tilværelsen i tenårene. Da Kongsvingers fotballag KIL rykket opp i første divisjon i 1982, begynte jeg å drømme om å bli fotballproff, men veivalgene mine gjorde det umulig. Det kan jeg noen ganger angre på, men eldstesønnen min, Amadeus, har valgt den veien – og det synes jeg er fantastisk kult.

Innimellom tenker jeg over hvilke valg jeg ville ha tatt om jeg hadde hatt noen personer nær meg som med råd og innspill kunne ha gitt meg et lengre perspektiv. Jeg har alltid hatt 26

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

et godt forhold til foreldrene mine, men det var ikke alltid jeg som tenåring var mottagelig for råd fra dem.

Bare innsikten om at livet ikke er en generalprøve, men at alt som skjer, krever 100 prosent nærvær hele tiden, og at livet ikke går i reprise, det innså jeg ikke fullt ut før den sommeren jeg fylte 25. Ingen deler av livet går i da capo!

I og med at alle i slekta og familien var kristne, inklusive hundene og undulatene, fikk jeg det selvsagt inn med morsmelken. Men på ungdomsskolen begynte jeg å stille spørsmål til det meste og de fleste rundt meg. Klasseforstanderen hadde overvintret fra 1968-bevegelsen, avskydde konservative og var så mørkerød som man kunne bli. Og Gud og kristendom ga hun ikke mye for. Etter en intensiv og hissig diskusjon med henne som jeg ikke klarte å vinne, maktet jeg å overtale en gjeng med kompiser til å bli med og løfte den lille Citroën 2CV-en hennes. Vi stilte den opp mot en vegg i skolegården i ren protest. Ja, for de spontane påfunnene mine fulgte meg selvsagt inn i tenårene, selv om de ble litt mer utstuderte og sofistikerte med årene. Min avsky for å føle meg uvitende og tilkortkommen etter diskusjonen med henne, fikk meg til å innse at jeg var nødt til å lese enda mer og studere enda grundigere for å få mer kunnskap og innsikt. For første gang i livet skjønte jeg plutselig at kunnskap var makt. Og makt er bra om den bare brukes på riktig måte.

Da jeg byttet skole og begynte i sjuende, bestemte jeg meg for å fornekte at jeg var kristen. Jeg ville ikke assosieres med byens pinsevenner, som jeg syntes var fulle av seg selv, kjedelige og sjukt religiøse. Hver søndag var det gudstjeneste, og jeg nærmest snek meg inn for ikke å bli sett av noen skolekamerater. For Kongsvinger var en liten by der nesten alle kjente alle. Men da pappa startet en ny kirke og ble pastor, ja, da var løpet kjørt, det var ikke lenger mulig å prøve å skjule noe.

27

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

Selv om jeg hadde mange venner på skolen og i idretten, så følte jeg meg ofte veldig ensom. Utenforskapet ble gjerne veldig tydelig. Allerede da var jeg for kristen for de «ikkekristne» vennene, og for radikal og kritisk for vennene fra kirken. Min store appetitt på livet og nysgjerrighet på mennesker passet dårlig med deres negative og trangsynte livssyn. Så selv om jeg prøvde å passe inn i begge leire, hadde familiens tro og kirkelige engasjement blitt nesten en belastning for en livsglad tenåring. Kirken hadde skapt mye skam og underlige regler, og alle disse merkelige tradisjonene og eiendommelige normene drev meg til vanvidd. Aldri i livet om jeg ville tilpasse meg alle disse innlærte retningslinjene som kirken påtvang. Aldri!

Disse reglene medførte at det sjelden var mulig for meg å delta på skoledisko, og kino, ja, det var helt utelukket i flere år. Fordi det ble ansett som synd. «Synd, my ass», tenkte jeg en helg jeg hadde sett en amerikansk actionfilm på TV og lært meg noen mindre bra uttrykk. Så den kvelden bestemte jeg meg for å «synde».

Neste fredag snek jeg meg inn på byens lille kino for å se filmen «Kanonene på Navarone». Hjertet mitt banket nervøst, og det ble ikke bedre av at billettselgeren steg opp på podiet rett før filmen skulle begynne, og ropte ut: «Det er noen her som ikke har mel i posen!» (Han mente selvsagt «rent» mel i posen.)

Jeg fikk intens angst! Var det meg han mente? Hadde pappa fått tips om at jeg hadde sneket meg inn på kinoen?

Hadde dommedagen kommet, skulle jeg hentes hjem nå foran hele publikum på grunn av min synd?

Hjertet hamret, og jeg ble helt våt av svette.

Men heldigvis handlet det om at noen hadde kommet seg inn uten billett, og ikke om min dårlige samvittighet for at 28

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

jeg hadde løyet hjemme om hvor jeg var, og at jeg satt nedsunket i stolen med brusflasken min for at ingen skulle se at jeg var der.

Det var ikke bare til kinosalen jeg snek meg av gårde som ung tenåring. Alle tenåringer opplever puberteten som en tid med nye og fremmede følelser med tilhørende spenning. Å vokse opp i kristne omgivelser gjorde ikke akkurat nysgjerrigheten på dette mindre. Kanskje tvert om for mange. På ungdomsskolen ble det blant gutta mer og mer snakk om jenter og sex, noe som selvsagt er helt normalt. Men i motsetning til mange av klassekameratene hadde jeg null og niks erfaring med sex og nakne jenter, og det plaget meg en del.

Jeg likte jenter veldig godt, og nysgjerrig som jeg alltid hadde vært, så bestemte jeg meg en dag for å gjøre noe med saken. Jeg ville finne ut mer om dette området som jeg ikke visste noe om. En ettermiddag da jeg visste foreldrene mine skulle være borte om kvelden, tok jeg sykkelen og syklet ned til togstasjonen i Kongsvinger og kjøpte en tur-retur-billett til det lille svenske tettstedet Charlottenberg på andre siden av grensen.

I og med at byen jeg bodde i, var så liten og de fleste visste hvem jeg var, og at foreldrene mine var kristne, så innså jeg at det var en ekstremt dårlig idé å forsøke å smuglese et pornoblad i Kongsvinger. Risikoen for å bli oppdaget var altfor stor. Planen min var derfor å sette meg på toget til den andre siden av grensen og kikke på litt porno i smug der isteden.

Smånervøs og med høyere puls enn normalt satte jeg meg innerst inne og lengst unna i toget. Jeg håpet at ingen skulle kjenne meg igjen, der jeg satt sammenkrøpet bak VG og leste sporten mens jeg tygde tyggis som om det ikke fantes noen morgendag. For jeg var selvsagt urolig for at noen bekjente skulle dukke opp og spørre hvor jeg var på vei en vanlig 29

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

torsdagskveld. Jeg kunne liksom ikke unnskylde meg med at jeg var på vei til Sverige for å storhandle. For det gjorde nemlig alle som bodde i Kongsvinger på den tiden, for allerede da var mat og alkohol mye billigere enn i Norge.

Nå var jeg endelig på vei til Sverige for å kikke på «nakna svenska brudar» i blader som jeg aldri ville turt å bla i hjemme i Kongsvinger.

Da toget stanset på perrongen i Charlottenberg, hoppet jeg ut raskere enn en vettskremt katt. For jeg var livredd for at noen skulle se meg der, samtidig som jeg måtte rekke å se og lese så mye som mulig før jeg var nødt til å hoppe på toget hjem til Kongsvinger igjen.

Jeg sprang så fort jeg kunne inn i matbutikken for å kjøpe det tjukkeste pornobladet jeg fant. Før jeg stilte meg i kø for å betale, hadde jeg rullet bladet sammen så ingen skulle se hva jeg skulle kjøpe.

Med selvbevisste skritt gikk jeg bort til toalettet i butikken, der jeg fort satte meg ned for å bla gjennom fra begynnelse til slutt. Det var vel både litt komisk og tragisk. Før jeg hadde fått gransket ferdig alle bilder og lest de fleste tekstene, banket det på dodøren, og jeg innså at min nysgjerrighet på pupper og kvinnelige kjønnsorganer hadde forårsaket en kø der ute lengre enn en langtransport-trailer.

Derfor rullet jeg fort sammen bladet igjen og stirret flaut i gulvet da jeg passerte alle i køen utenfor, som utålmodig hadde ventet på at en nysgjerrig 14-åring skulle bli ferdig.

Så snart jeg kom meg ut av butikken, kastet jeg bladet i det første og beste søppelspannet, før jeg var nødt til å løpe tilbake til stasjonen for å rekke toget hjem igjen. Fornøyd med mitt nye innblikk i voksenverdenen satt jeg og smilte tilfreds hele veien tilbake, mens jeg leste min vanlige lektyre, som på den tiden var Sølvpilen og Fantomet.

30

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

Mange år senere skulle jeg faktisk bli kjent med mannen bak dette magasinet, Leif Hagen, som gikk under navnet «Porno-Hagen». Han lo godt av historien min under en lunsj i Stockholm. Leif vokste tilfeldigvis opp i samme blokk som min far på Bjølsen i Oslo. At jeg noen år før lunsjen i Stockholm hadde saksøkt pornomagasinet hans og blitt tilkjent 125 000 kroner, må jeg se på som en «kompensasjon» for at han indirekte forårsaket pornoturen min til Charlottenberg.

Da jeg satte meg på sykkelen hjemme i Kongsvinger igjen, kjente jeg meg plutselig litt voksen – der jeg sakte syklet gjennom byen på veien hjem og tenkte på alle de pene puppene jeg hadde studert der på doen i Charlottenberg.

Fra og med denne raske Sverige-turen følte jeg meg ikke lenger så dum og uerfaren når de andre gutta pratet i vei om damer og blader. Jeg hadde plutselig blitt en av gjengen, og det føltes så mye bedre.

Selve oasen min på fredagskveldene var ute på bygda, på et sted som het «Snoka» på Granli, noen kilometer utenfor Kongsvinger. Der bodde tremenningene mine med sine herlige foreldre, Kjell og Grete. De var mine kristne favoritter.

Og akkurat som meg var Kjell litt gæren og kjapp i kjeften, noe jeg digget rått.

De hadde hester med westernsadler, prærievogn og kjempestort hus. Etter at vi var ferdige med å ri, var det som oftest masse sang og musikk, før bibelstund med påfølgende konkurranser, sosial omgang og pizza. Det var jo dette som var på ordentlig. Jeg husker at jeg ville være kristen på samme måte som Kjell. Glad, rampete, cool og oppriktig. Ikke som de fargeløse dustene i pinsekirken.

Sommeren jeg fylte 14, bestemte jeg meg for å bli kristen.

Helt fra jeg ble født, hadde familien tilbrakt noen uker hver 31

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

sommer på sommerleirer i den norske skjærgården mellom Moss og Fredrikstad, på et sted som het Oven. Det var et idyllisk sted med hav, klipper, bad og fellesskap med massevis av barn og tenåringer. Hver morgen var det flaggheising, sang og andakt, og i løpet av dagen var det sport, bad og forskjellige konkurranser. Perfekt for en fotballgal guttunge som meg.

Om kveldene var det møter og bibelundervisning, noe jeg ikke hadde noe imot i det hele tatt. For Gud, så mange pene jenter det var å se på. Og jenter har jeg jo alltid likt.

Favorittaktiviteten var når vi hver kveld hadde en lek som het Tyven, tyven. «Tyven, tyven skal du hete, for du stjal min beste venn», sang vi mens mange par sto og holdt om hverandre i en ring, mens en tyv gikk rundt inne i den store ringen og valgte seg ut en person de ville stå og holde om. Hvis tyven valgte din jente, måtte du gå inn i ringen igjen og velge deg ut en ny som du fikk stå og legge armen rundt. Det var alltid spennende, og det sluttet selvsagt med at vi hver sommer dro hjem med en ny kjæreste som vi skrev brev til, helt til vi ikke orket lenger. Noe som oftest tok omtrent to måneder.

Men denne sommeren ble ulik alle de andre på Oven.

Etter noen dager innså jeg at jeg ikke kunne leve på mine foreldres tro lenger. Det var full verdenskrig i sjelen min. Der ved stranden ble jeg kastet mellom minner, erfaringer, opplevelser, forhåpninger og forventninger. Jeg ville ikke være kristen bare fordi familien var det. Det var mitt liv, min fremtid, og jeg ville gjøre det beste ut av det. Det viktige var å fatte mine egne beslutninger og gå min egen vei. Det var så deilig at foreldrene mine aldri pushet meg, men isteden ga meg stor frihet under eget ansvar – selv om de selvfølgelig ba for meg. Jeg hadde sett, hørt og forstått at Gud fantes. Men fremfor alt så hadde jeg fått en utrolig sterk tro i mitt indre.

32

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

Søsteren min, Trude, som ble født med flere hjertefeil, ble på mirakuløst vis frisk etter forbønn da jeg var yngre.

Som åtteåring irriterte det meg en hel del. Hun kunne nemlig ikke løpe særlig mye uten at hun ble rødblå i hele ansiktet.

Men plutselig en sommer så sprang hun om kapp med meg på gressplenen hjemme, og da ble jeg sint! Hun var jo syk og skulle ikke kunne løpe fort. Akkurat der og da mislikte jeg at hun var blitt frisk, for hvor kult er det å bli løpt fra av lillesøsteren sin, liksom?

Huslegen vår var ateist og skrev i journalen hennes: «Jeg kan ikke forklare medisinsk hva som har skjedd med samtlige av jentas medfødte hjertefeil, bare utelukkende konstatere at de ikke eksisterer mer. Foreldrene hennes angir bønn som årsaken.»

Selvsagt ble jeg glad for at jeg hadde fått en frisk søster.

Men hun skulle jammen ikke få løpe fra meg igjen! Derfor begynte jeg umiddelbart å trene på å løpe fortere og bli raskere. Og det gjorde jeg ofte når jeg var på epleslang med nabogutten Sturla, som var noen år eldre enn meg, og lærte meg noen styggere skøyerstreker, der vi sprang for livet etter å ha gjort ugagn hos naboene på Tråstad. Eller når vi var i Glomlia og sprengte postkasser i luften med hjemmelagde bomber som vi laget av tomme doruller.

Så jeg visste at jeg trodde på Gud, og også at jeg trodde på Jesus, og at Han hadde en plan med livet mitt. Men jeg ville virkelig ikke bli som alle de tørre og kjedelige kristne jeg hadde rukket å treffe på i løpet av mitt korte liv her på jorden. Og fremfor alt ville jeg ikke være trangsynt, religiøs eller dømmende. Dømmende predikanter hadde jeg fått nok av.

Jeg nektet å forholde meg til masse bud, regler og krav som var oppfunnet av introverte kristne som ikke hadde annet fore enn å finne feil og kritisere alt de ikke selv forsto seg på 33

GUD GAV OSS TI BUD – JEG HAR BRUTT NI AV DEM

eller kunne gjøre. Og fremfor alt: Jeg ville verken bli kjedelig, leve kjedelig eller ha det kjedelig. Jeg ble født glad, ville leve glad, og når jeg skulle dø om sånn cirka 100 år, skulle jeg dø glad, tilfreds og lykkelig.

Den sommeren ved strandkanten i Råde bestemte jeg meg altså i tillegg for å gjøre opprør. Jeg ville bli en kristen som gjorde opprør! Opprør mot alt det falske som fantes innad i kirken. Opprør mot alt hykleri og undertrykkelse. Jeg ville være kristen på ordentlig og tro på hele Bibelen – uten å være dømmende og virkelighetsfjern.

Ikke på noen måte ville jeg være noen trangsynt fundamentalist, men en normal, hyggelig kar som brydde seg om vanlige mennesker, deres situasjon og deres utfordringer. En som hadde forståelse og empati for hvordan mennesker ute i den virkelige verdenen hadde det. Jeg ville utenfor kirkeveggene, ut i verden og omfavne alle vidunderlige individer som fantes utenfor det kristne fellesskapet.

Den beslutningen skulle endre absolutt alt her i livet.

Jeg begynte plutselig å kjenne en overbevisning om at det fantes en hensikt med livet mitt. Jeg kjente plutselig en indre viten og visshet om at jeg hadde et oppdrag og et mål.

Lite visste jeg da hva som ventet meg. Jeg hadde virkelig ingen anelse, men noe inni meg sa at jeg skulle få oppleve store og spennende ting, og jeg visste med all sikkerhet i verden at mine dager i Kongsvinger var talte. Verden skulle være min lekeplass, og jeg kjente hvordan forventningene jeg hadde til livet, begynte å akselerere. Jeg ville langt ut i verden og treffe mennesker, oppleve ting og beundre alt det vakre som fantes overalt på vår fantastiske klode. Så nå handlet det meste om å begynne å forberede meg og forme min egen fremtid. Vel visste jeg ikke helt hvordan, men jeg 34

En stOR ungE mED stORE DRømmER FøDEs i En vElDig litEn by

skjønte for alvor at jeg måtte begynne å gå, måtte fatte vanskelige beslutninger og aldri være redd for det ukjente.

For det meste utenfor Kongsvinger var ukjent.

Jeg visste ikke engang hva som fantes ved enden av Glomma, som rant gjennom min egen lille by.