[sta
1940
Dunkingen fra pålekranen kjentes i hele kroppen, en håpefull puls inne i ham. Slik skred arbeidet frem, langsomt, men planmessig. Denne gangen skulle det ikke mislyk kes, og ingen skulle dø. I bebyggelsen nede ved elvebredden klaget folk ikke overraskende over den vedvarende støyen. Han for sin del hadde tvert imot leid seg inn i annen etasje i et av husene nærmest elven. Det var å utfordre skjebnen, og det var han seg klart bevisst. Hvis byggverket raste ned i elven denne gangen også, kunne den veldige flodbølgen komme til å skylle bort eller smadre de husene som sto nærmest. Men det skulle ikke skje en gang til. Det hadde han lovet seg selv, og det var en av grunnene til at han hadde innlosjert seg i et enkelt, umalt trehus nær byggeplassen i stedet for å ta inn på Centralhotellet i Kramfors sammen med de andre ingeniørene. Han ville være nær dunkingen fra pålekranen når tømmerstokkene ble banket ned i elvebunnen. Sakte, men sikkert. Selve pålekranen var montert på to betongprammer og utstyrt med en tre tonns fallhammer. Med én meters fallhøyde for hammeren var pålen beregnet å synke seksten millimeter ned for hvert slag. Det var korte skritt, men alltid fremover. Og der ville han være, høre slag for slag og kjenne det i hele kroppen. Når han satt på kvistrommet sitt for å gjennomgå tegninger på nytt, eller når en 5
JAN GUILLOU
påle hadde kommet på skjeve og måtte rettes opp, kunne han av og til ta en kort pause, legge seg på den oppredde brisken og lytte som om det var musikk av Beethoven eller Brahms. Det var det ene. Det andre var samværet om kveldene oppe i Kramfors. Ikke for at det var noe galt med selskapet; de fleste som hadde tatt inn på hotellet, var ingeniører som han selv. Og hvis samtalen etter middagen hadde dreid seg om belastningsprøvene i de tjueseks pålegruppene eller antallet påler i hver gruppe, eller fremtidige problemer med å bygge kanskje verdens største støpekasse av tre oppå disse pålene, ville han gjerne vært der. I slike samtaler kunne man plutselig komme på noe nytt eller en nødvendig forandring. Men slike nyttige samtaler ble det aldri. Det var bare to samtaleemner i pjoltersalongen etter middagen, det ene ubehageligere enn det andre. Kvinnfolk og krigen. Til tross for at kollegene var voksne menn, hadde de en måte å snakke om kvinner på som gjorde ham både beklemt og brydd. Den grønne plysjsalongen med matte, hvite lampeskjermer ble forvandlet til et gutterom, eller kanskje snarere en hybel. Det var som å bli forflyttet bakover i tiden, til studieårene i Dresden. Ugifte studentjyplinger kunne man unnskylde, han hadde selv vært en slik. Det var noe helt annet med satte gifte menn. Det andre samtaleemnet var naturligvis krigen. Når det gjaldt bolsjevikenes herjinger på den andre siden av Østersjøen, var enigheten riktignok kompakt. Ethvert anstendig menneske hadde støttet Finlands sak så lenge krigen varte. Heller ikke nå, etter den dyrekjøpte freden som hadde kostet de tapre finnene både Karelen og store områder i sørøst, var det stort å strides om. Det lå til og med et lite lyspunkt i at 6
IKKE VILLE SE
Finland hadde klart seg mye bedre enn nabolandene Estland, Latvia og Litauen, som var blitt oppslukt av barbariet og forvandlet til sovjetrepublikker. Akkurat disse hendelsene kunne man snakke om siden alle var enige, her kunne det ikke oppstå krangling. Da var det noe annet med Tysklands ofensiv i vest. Enhver samtale på det området var som et minefelt, der det minste ubetenksomme ord kunne utløse en eksplosjon av ubehag. Selvfølgelig sto han på Tysklands side når det gjaldt erobringen av Frankrike. Franskmennene, disse ufordragelig hovmodige jålebukkene, hadde fått betale for gamle synder. Dessuten var det også denne gangen de som hadde erklært krig, uten noen som helst akseptabel grunn. Det var nærmest en fornøyelse, innrømmet han, i det minste for seg selv i stillhet, han skulle ikke si det høyt, å lese om hvordan de franske generalene og politikerne var blitt tvunget til å undertegne sin kapitulasjon i den samme jernbanevognen der de hadde diktert begynnelsen på den ukristelige Versailles-freden. Med tysk organisasjon og teknikk ville det nok komme hardt tiltrengt orden og system i den franske hønsegården. Det var ikke Frankrike som var problemet. Ei heller Danmark; i pressen hadde man fortalt utførlig om det gemyttlige forholdet mellom den danske befolkningen og de tyske gjestene. Danmark hadde fortsatt både konge og regjering på plass, og samarbeidet lot til å fungere utmerket i den germanske forbrødringen. England var heller ikke problemet, det var ingen grunn til barmhjertighet med de umenneskelige engelskmennene. De hadde begynt å drepe sivile ved å terrorbombe ikke bare Berlin, men også andre tyske byer. Likevel hadde både Luftwafe og den tyske hæren behandlet de tapende engelskmennene 7
JAN GUILLOU
ved Dunkerque på mildest tenkelige måte. Nesten en halv million engelskmenn hadde vært sammentrengt på en liten strandstripe, uten mulighet til å forsvare seg. Hadde Tyskland da angrepet med panser og fly, ville det blitt historiens verste massakre. Men Tyskland hadde skånet dem og latt dem flykte hjem til øylandet sitt for å slikke sine sår. Og denne mildheten besvarte engelskmennene altså med massive bombeangrep mot sivile mål. Likevel var det nytteløst å forsøke å diskutere slike aspekter. Engelskmennene hadde forbausende mange sympatisører blant svenskene; temaet var ytterst ubehagelig. Men i det minste for ham selv, i hans stille sinn, var England ikke noe problem. Spørsmålet om Norge plaget ham derimot sterkt. Folk hjemmefra hadde ikke som danskene tatt imot den tyske ekspedisjonsstyrken med åpne armer. Tvert imot. Under den tapre, men meningsløse motstanden hadde de senket tre tyske kryssere og flere jagere; særlig i nord led tyskerne store tap. Og dermed var forutsetningene for et normalt og vennskapelig forhold mellom nordmenn og tyskere nærmest tilintetgjort. Kong Haakon og kronprinsen, hans gamle seilervenn Olav, satt nå i London sammen med den flyktede norske regjeringen. Dette kunne han ikke snakke med svensker om, og temaet lå ubehagelig nær for hånden. Alle andre på anlegget visste jo at han var nordmann – hvor mye han enn svensket seg, som rallarene på Hardangervidda sa om måten han blandet språkene på. Man hørte så fort han åpnet munnen at han var nordmann. Nei, situasjonen i Norge ville han ikke snakke om med utenforstående, knapt engang på helgebesøkene hjemme i Saltsjöbaden. 8
IKKE VILLE SE
Hardangervidda. Bergensbanen. Det var der ingeniørlivet hans hadde tatt til da han var ung og mer enn lovlig grønn, og nå mot slutten av dette yrkeslivet ble det som å begynne på nytt igjen. Det føltes nesten som det hadde en høyere mening. Det ble sagt at det var den kaldeste vinteren på hundre år, eller i alle fall så lenge noen kunne huske. Kvikksølvsøylen var iblant nede på omkring –40, men det blåste ikke fullt så hardt som oppe på viddene. Likevel var det som å gjenoppleve deler av ungdommen sin, bare med bedre utstyr denne gangen. Den gamle ulveskinnpelsen var god å ha i den beksvarte otta når arbeidet med oppvarmingen av tømmeret begynte. Når tømmerstokkene kom, var de så gjennomfrosne at de ikke lot seg bearbeide. De svenske skogene kunne levere prektige stokker på tjue meter, men til pålearbeidet ute i elven trengtes det dobbelt så lange. Altså måtte man skjøte to stokker for å få en påle på førti meter. Normalt ville det ikke vært noe problem, i skjøtene brukte man en enkel og velprøvd teknikk med skiver og bolter. Men med gjennomfrosne stokker gikk det fort galt hvis man forsøkte å tvinge boltene inn, det var som å bore i glass. Altså måtte man varme opp tømmeret med ild og dessuten finne et system for å snu stokkene over varmen omtrent slik sydlendingene roterte saueskrotter over åpen ild. Teoretisk virket løsningen svært enkel. I praksis var det noe vanskeligere. Hvis stokkene ble varmet for mye, slik at kokende sevje og kvae begynte å tyte ut, ble trefibrene for myke og boltene lot seg ikke feste; det var som å skru skruer inn i en svamp. Og når treet så frøs på nytt, sprakk skjøtene og hele pålen ble verdiløs. Eller rettere sagt for farlig å bruke. Og denne gangen måtte ingenting gå galt, hver minste detalj måtte overvåkes. 9
JAN GUILLOU
Ingen av undersøkelsene som var blitt gjennomført, hadde kunnet gi svar på hvorfor det første byggverket hadde rast ned i elven og tatt livet av atten mann. Ingen hadde gjort noe feil, i alle fall ikke noe påviselig feil, hverken han selv eller noen andre. Men feil var det jo et eller annet sted, siden hele støpeformen til brospennet hadde kollapset i siste fase. Det var det eneste som kunne sies med sikkerhet. Altså var det høyst usikkert om det ville utgjort noen som helst forskjell om han selv hadde vært til stede under siste fase av støpingen, da ulykken skjedde. Teknikken var velprøvd, han hadde benyttet den før. Hovedentreprenøren Skånska Cement hadde også brukt den, og da hadde alt gått bra. Antagelig var det helt uten grunn han hadde forbannet de to tyske forfatterne som av en eller annen årsak ikke kunne bo samtidig på Grand Hotel i Saltsjöbaden, slik at en av dem, dessverre bolsjeviken og ikke nobelprisvinneren, måtte ta inn hos dem i Villa Bellevue. Noe som fikk til følge at han for sin del måtte reise hjem for å være middagsvert. Tanken på at dette trivielle etikettespørsmålet kunne ha forårsaket atten menneskers død, ville vært uutholdelig. Men slik var det altså ikke. Nå da alt skulle gjøres om igjen fra begynnelsen, var det likevel en selvfølge skritt for skritt å ta det sikre fremfor det usikre. På sett og vis var det nesten komisk at man gikk tilbake til en teknikk fra eldre tid, før betongen. På Hardangervidda hadde han bygd steinbroer. Da måtte man begynne med en hvelvbue av tre mellom de to punktene som skulle forbindes. Men for at buen ikke skulle rase i den sterke vinden, hadde de måttet bygge et reisverk av tømmer og planker helt nede fra dalbunnen og opp. Det gikk med enorme 10
IKKE VILLE SE
mengder trevirke for å bygge støtten tilstrekkelig solid. Det var i 1905. Nå var året 1940, og man var tilbake ved utgangspunktet. Det var som å bygge Kleivebroen om igjen, bare med den forskjell at det da ikke hadde vært nødvendig å varme tømmer over åpen ild hvis man måtte skjøte. Der hadde brobygging nemlig ikke vært mulig vinterstid, da måtte man drive med tunnelarbeid i stedet. Nå var han tilbake der han hadde begynt. Han likte lukten av grønnsåpe. Også den minnet ham om ungdomseventyret på Hardangervidda, der alt startet, der i alle fall ingeniørlivet begynte. De ubehandlede gulvplankene på kvistrommet med utsikt over elven var grundig skurt med grønnsåpe. Antagelig var de pene filleryene også vasket med grønnsåpe, siden såpe og vaskepulver var rasjonert. I teglsteinskaminen fyrte han med frisk ved, det var rikelig med rester fra tømmerbearbeidingen. Om kveldene, når han satt med tegningene og beregningene sine under parafinlampen, elektrisk lys var det bare nedenunder, kunne han få opp temperaturen så han til slutt måtte ta av seg og sitte i bare undertrøya. Om morgenen, når han våknet under den norske dundynen som var hans eneste bidrag til innredningen, svenskene foretrakk fremdeles å fryse under vanlige tepper, lå det en tynn isskorpe på vannet i muggen på vaskeservanten. Iblant hadde til og med pisset i den blåmønstrede potta under sengen frosset. Alt dette ga ham en forunderlig indre ro, også når han foretok morgenbarberingen foran det sprukne speilet i skjæret fra parafinlampen, eller gikk ut på bislagstrappen i ulveskinnspelsen og trakk et dypt åndedrag gjennom neseborene. Det var en enkel test. Hvis temperaturen nærmet seg minus førti, frøs neseborene sammen. 11
JAN GUILLOU
Og hvis han likevel skulle prøve å forstå denne velbehagelige følelsen av kulde, mørke og hardt arbeid, kunne han bare forestille seg opplevelsen som en slags pilegrimsreise tilbake til det opprinnelige, som om han renset både kropp og sjel ved å leve som vanlige arbeidsfolk. For den gangen han kom ned fra Hardangervidda, og Bergensbanen stikk i strid med alle forståsegpåernes forutsigelser var blitt virkelighet, skulle livet hans aldri bli det samme igjen. Hans bror Oscar hadde på mirakuløst vis, eller kanskje ved Guds forsyn, skapt seg en anselig formue i Afrika. Det var den som lå til grunn for hele familiens velstand, for ikke å si overflod, for all overskuelig fremtid. Bare to år senere hadde han seilt tidenes vakreste og raskeste yacht til seier i Kiel-regattaen og sittet ved keiserens bord på banketten på avslutningsdagen, nyforlovet med Ingeborg. Ikke noe av dette burde ha kunnet skje. Ingeborgs far, baron von Freital, trodde så visst ikke på kjærligheten, men desto mer på penger og byrd, og i særdeleshet på gunstige kombinasjoner av disse størrelsene. Hadde det altså ikke vært for Oscars formue i mahogni og elfenben, ville Ingeborg aldri kunnet bli hustruen til en enkel norsk ingeniør, selv ikke om han gikk ut som bestemann på kullet ved Technische Hochschule Dresden. Hvorfor Gud hadde skjenket dem alle en slik nåde, var like umulig å forstå som at han hadde tatt til seg både faren og onkelen deres da de ble borte på havet i guttenes barndom. Det ene var like uforklarlig som det andre. Det sannsynlige ville vært et helt annet liv da han kom ned til Bergen etter avsluttet arbeid oppe på viddene. Som ingeniør i den norske statens tjeneste hadde han hatt en lønn 12
IKKE VILLE SE
på 600 norske kroner i året, pluss det som kalles fritt losji, det vil si å bo slik han bodde nå, men med seks–sju meter høye snødriver utenfor huset. Oscar og han kunne naturligvis ha startet et ingeniørfirma i Bergen. De ville nok tjent til mer enn det aller nødvendigste, ja trolig kommet seg opp i verden, om ikke hele veien til Bergens sosietet. Med tiden ville de ha giftet seg med hver sin bergenserinne, de ville bodd der den dag i dag og levd et helt annet liv enn slik det ble. Og det ville blitt et tristere liv uten Ingeborg. Det var sant. Over alt annet i det jordiske elsket han Ingeborg ennå i dag. Men «elske» var et ord han aldri brukte eller engang tenkte å bruke hverken når det gjaldt henne eller barna. Det ordet var for stort utenfor troen på Gud. Det var ikke pengene som hadde vært Guds største nåde, det var Ingeborg. Vel, de afrikanske pengene hadde jo vært den absolutte forutsetningen for baron von Freital; helt frem til Ingeborgs bryllupsdag hadde han betraktet henne som sin eiendom, med samme selvfølgelighet som han eide seilbåter og slott. Duften av grønnsåpe, knitringen i den friske og kvaerike veden i teglsteinskaminen og islaget på pisset var altså et sjelens renselsesbad, en sublim påminnelse om hvor mye han hadde å tak ke Gud for. Fremfor alt var det en påminnelse om alt slikt som han unngikk å reflektere over, i alle fall i de senere årene: hvor lett det hadde vært å komme fra fattigdom til rikdom, selv om han ikke likte det ordet rikdom. Men nøkternt sett var det ikke til å komme bort fra. Bare familiens faste eiendommer i Berlin og Dresden utgjorde sannsynligvis en verdi som ikke 13
JAN GUILLOU
uten videre kunne beregnes i penger. Og det var helt og holdent Oscars fortjeneste. Med en viss hjelp av tjueårenes tyske hyperinflasjon, hvis han skulle være helt ærlig. Selv var han bare en spesielt begunstiget brobygger av Guds nåde. Denne tilbakereisen til kulden og mørket var sannelig blitt et nyttig opphold i livet; toget hans sto inne på stasjonen for vedlikehold og ettertanke. Det hendte også at han drømte om livet på Hardangervidda om nettene, og iblant når han halvt i søvne satte føttene på det iskalde plankegulvet for å stå opp i et slikt ærend som tvinger menn på hans alder til å avbryte den dypeste søvn eller de lifligste drømmer, følte han det som om han fortsatt var der oppe. Men kokkene på anlegget av Bergensbanen hadde sannelig ikke vært som Britta, hans vertinne og – antok han – eieren av dette lille trehuset ved elvebredden. Kokkene på Hardangervidda hadde vært temmelig bastante, både av kroppsbygning og gemytt. De var brakkenes ubestridte herskerinner og holdt uten problemer en skokk mannfolk i Herrens tukt og formaning, hvor elskovssyke karene enn måtte være etter flere måneder på fjellet. Britta var i flere henseender kokkenes rake motsetning, man kunne faktisk si at hun var en inntagende kvinne. Eller det burde man kanskje ikke si når man var i hans alder, det kunne misforstås. Han hadde fylt 65, da passet det seg ikke. Observasjonen var imidlertid umulig å unngå, og det han tenkte for seg selv på kvistværelset sitt, kunne hverken skade eller sjenere noen. Hun var virkelig en inntagende kvinne. Alltid glad og livlig, alltid med et bredt, vennlig smil, aldri en sur mine, alltid ytterst forekommende og arbeidsom. Om formiddagene vasket hun på hotellet i Kramfors, for så å dra hjem med bussen 14
IKKE VILLE SE
og ta oppvasken i arbeidernes spisebrakker ved brofestet og deretter haste hjem til ham for å servere middag, alt i full fart og alltid like sprudlende og blid. Et slikt menneske kunne man ikke la være å like. For ikke å si beundre, for hun kunne ikke ha hatt det enkelt i livet. Hun hadde en sønn som hadde tatt artium som privatist i Härnösand; utvilsomt hadde hun finansiert utdannelsen hans med sitt harde slit. Nå var gutten innkalt, som alle andre, og siden han var student, ble det selvfølgelig lang tjenestegjøring med befalsutdannelse. Der hadde de etter en første famlende tid funnet et utvungent felles samtaleemne; begge hadde sønner som var innkalt i det militære, «et sted i Sverige», som det het i visa. Hun bekymret seg for at militærtjenesten tok for mye tid. Sønnen, han het Hjalmar, måtte jo få komme ut så han kunne hjelpe til med forsørgelsen. Situasjonen var på sett og vis den samme for hans egen sønn Karl, som nå var innrullert i marinen på ubestemt tid. Studiene på handelshøyskolen hadde han unnagjort før krigen begynte, en hel del kontorpraksis også. Men for en løytnant i marinen i krigstid var alle andre hensyn uten betydning. Hjalmar skulle rykke opp til sersjant i løpet av de kommende årene. Krigen så ut til å fortsette i minst to år til før den ble avgjort; engelskmennene var vonde å få has på der ute i øylandet sitt. Og, hadde han forsøkt å forklare, etter krigen ville hver eneste arbeidsgiver se med velvilje på en arbeidssøkende som hadde en befalsgrad fra det militære. Det gjaldt i samme grad for begge sønnene deres. I realiteten sto de naturligvis ikke helt likt, det var han fullt klar over. Det var noe ganske annet å komme ut av krigen som kaptein i marinens reserve med en eksamen fra 15
JAN GUILLOU
handelshøyskolen og garantert stilling i familiebedriften som hans sønn Karl, enn som hennes sønn Hjalmar å være en dimittert sersjant uten høyere studier. Men i prinsippet sto de på lik linje, klasseforskjeller kunne man ikke gjøre stort med. Hun bekymret seg likevel for økonomien, derfor unnlot han å spørre om Hjalmar kanskje ville studere videre når han ble dimittert fra hæren. Artium var jo bare et første springbrett i livet. Men hun lot til å betrakte studenterluen som slutten på alle studier og en inntreden i en slags høyere posisjon i samfunnet, og dermed som billetten til en bedre ansettelse. Han voktet seg vel for å motsi henne på det punktet. Dessuten hadde han gjort to enkle iakttagelser. På de få brevene som kom til henne, vanligvis fra banken i Kramfors, ble hun titulert «Frøken Britta Karlsson». Hun så definitivt ut til å være under førti år. Og hvis hun nå hadde en sønn i tjueårsalderen, måtte hun ha født ham da hun var seksten eller sytten. Hun var altså enslig mor, og hvem Hjalmars far enn måtte være, var han i alle fall borte vekk. Hun nevnte aldri et ord om noen far til gutten, det var som om han var blitt til ved en jomfrufødsel. Han fordømte henne ikke, i den saken var han prinsippfast ikke bare av egen overbevisning, men også fordi han var oppdratt gjennom flere tiår av både Ingeborg og hennes beste venninne Christa, som også var hans svigerinne. De hadde begge vært venstreradikale i ungdommen i Tyskland, Christa hadde til og med i flere år arbeidet med seksualopplysning blant arbeiderklassen i Berlin, dessuten hadde hun gjennomgått flere aborter i de årene. Og begge kvinnene hadde rett når de ikke uten ironi påpekte det 16
IKKE VILLE SE
forunderlige i at en ensom og forlatt mor ble hore, mens den feigt flyktede barnefaren slapp unna alt. Så han delte på ingen måte tidens fordommer om at enslige mødre var spesielt mottagelige for en flyktig afære. Tapper var hun likevel ettersom hun tydelig nektet å ta på seg skyld og gå med bøyd hode som eneste ugifte mor på det lille tettstedet Lunde. Det var ikke altfor vanskelig å forestille seg hvordan befolkningen her på landsbygda i det nordlige Sverige så på den saken. Nemlig på nøyaktig samme måte som folk i hans egen hjembygd på Vestlandet. Likevel alltid dette strålende smilet og roser i kinnene når hun hastet fra det ene arbeidet til det andre og deretter hjem til leieboeren. Hun var et naturbarn i sin enkle likefremhet, syntes faktisk ikke å være seg bevisst sine iøynefallende fysiske fortrinn. Når hun bøyde seg ned for å tørke opp noe fra kjøkkengulvet, og dermed vendte sin yndefulle ende rett mot ham mens hun ivrig vuggende tørket i vei, lot hun ikke til å ane at det kunne være noe utfordrende i den oppvisningen. Et slikt menneske kunne man ikke annet enn like. Og de hadde alltid sønnenes velbefinnende i det militære å snakke om, det eneste aspektet ved krigen hun brydde seg om ved siden av rasjoneringskortene, så all samtale mellom dem ble enkel og direkte. Etter bare en måned hadde han foreslått at de skulle være dus med hverandre der i huset, i stedet for å holde på fjollete former som «herr ingeniør» og «fru Karlsson» (han hadde ignorert dette med «frøken»; var hun mor, var hun også frue for hans vedkommende). Han kunne ikke ha funnet en bedre midlertidig bolig enn denne ved broanlegget. Duftene, grønnsåpen, de iskalde morgenene, dunkingen fra fallhammeren som seksten millimeter om gangen drev byggverket frem mot fullendelsen. 17
JAN GUILLOU
Det skulle en gang bli verdens største brospenn. Her var hans hemmelige, private verden, kledd i enkle arbeidsklær, middag med en eneste pils og hjemmelagd pølse eller lapskaus uten dram til maten, for ikke å snakke om vin. I det smale skapet ovenpå, egentlig bare et tomt rom bak to takbjelker med et mønstret forheng i stedet for dør, hadde han hjemreiseklærne sine. Når han skulle hjem i helgene, sørget han for å dra på et tidspunkt da hun ikke var hjemme, og kledde seg raskt i byklærne før han gikk ut til den ventende generatorgassdrosjen. * Selv om dette var århundrets kaldeste vinter, kom togene alltid i rett tid, med lokomotiver som var lodne av snø som isbjørner. Kupeene på første klasse var behagelig oppvarmet, ved hvert dunk mot skinneskjøtene klirret det svakt i krystallkaraflene med vann, lyset fra leselampenes blomsterformede, mattslipte glasskjermer falt mykt over det oppfellbare lesebordet, den røde plysjen var aldri for varm, aldri for kald, og utenfor kupévinduene, som var nesten helt gjengrodd av snø, hylte fartsvinden som en storm. Første klasse var sjelden overfylt som resten av toget, siden ingen militære under oberstløytnants grad hadde adgang dit. Ofte satt han helt alene på hurtigtoget til Stock holm. Det var alltid like fredfylt å reise hjem i helgene, til den andre verdenen, til familien, selv om de håndsydde italienske skoene kjentes trange i begynnelsen etter én eller to ukers traving i grove støvler med tykke ullsokker. Når han befant seg i den ene verdenen ved elvebredden, der man på denne årstiden måtte begynne hver arbeidsdag med at de to 18