Halvguder og magikere

PERCY JACKSON-SERIEN: Bok 1: Lyntyven Bok 2: Monsterhavet Bok 3: Titanens forbannelse Bok 4: Slaget om labyrinten Bok 5: Den siste olympier

Gnistene fyker og monstre dør når greske halvguder og egyptiske magikere slår kreftene sammen for å redde New York.

Magiske monstre og kaos er resultatet når Percy Jackson og Annabeth Chase møter Carter og Sadie

KANEKRØNIKEN: Bok 1: Den røde pyramiden Bok 2: Ildtronen Bok 3: Slangens skygge

GUDENE FRA OLYMPOS: Bok 1: Den forsvunne helten Bok 2: Neptuns sønn Bok 3: Athenes merke Bok 4: Hades’ hus Bok 5: Olympos’ blod

RICK RIORDAN

HAR DU FORTSATT EN RIORDAN-BOK TIL GODE?

Percy og Annabeth møter Carter og Sadie Kane

Kane for første gang. De merkeligste skapninger dukker opp på helt uventede steder og halvgudene og magikerne må samarbeide for å bekjempe dem.

RICK RIORDAN

I kampen mot overjordisk bronse og de glødende

hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen Haley ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om Percy Jackson – de prisbelønnede bøkene som har gått sin seiersgang verden over. Riordan har solgt mer enn 45 millioner bøker bare i USA, og bøkene hans er oversatt til 37 språk.

hieroglyfene innser de fire heltene at de har mer til felles og mye mer kraft enn de trodde var mulig.

Men er deres samlede krefter sterke nok til å bekjempe en eldgammel fiende som blander greske og egyptiske inkarnasjoner for å oppnå mest mulig ondskap? Rick Riordan svinger sin usedvanlige

MAGNUS CHASE-SERIEN: Bok 1: Sommersverdet Bok 2: Tors hammer Bok 3: De dødes skip

APOLLONS PRØVELSER: Bok 1: Det skjulte oraklet Bok 2: Den mørke spådommen Bok 3: Den brennende labyrinten Bok 4: Tyrannens grav Bok 5: Neros tårn

fortellermagi i dette adrenalindrevne eventyret.

RICK RIORDAN ISBN 978-82-419-5100-8

H A LVG U DER OG M A GIKERE

r i ck r i or d an

h a lvgude r og magikere PERCY O G A NNABETH MØT ER C ART E R O G S A DI E KA N E

OVERSATT AV TORLEIF SJØGREN-ERICHSEN, MNO

Originaltittel: Demigods & Magicians: Percy and Annabeth Meet the Kanes Text copyright © 2013, 2014, and 2015 by Rick Riordan All rights reserved Published by Disney • Hyperion, an imprint of Disney Book Group.

Permission for this edition was arranged through the Galt and Zacker Literary Agency LLC. Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Omslagsdesign: Paulina Mingiacchi Bilde av Pegasus: ©shutterstock.com/Daniel Eskridge Illustrasjoner © 2016 Antonio Caparo Papir: 70 g Holmen Book Cream Boken er satt med 10,7/14,7 pkt. Minion-Regular 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5100-8 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

BREV FRA PERCY JACKSON

7

SOBEKS SØNN

9

SERAPIS’ STAV

49

PTOLEMAIOS’ KRONE

111

Kjære venner, hva skjer? Dette er Percy Jackson.

Hør her … nylig havnet jeg i en liten episode med disse Kanesøsknene. Du har kanskje hørt rykter om det, så jeg tenkte du skulle få høre sannheten direkte fra meg.

Lov meg at du ikke får panikk, OK? Det viser seg at de greske gudene ikke er de eneste gamle gudene som fortsatt herjer på.

Unge Carter og Sadie Kane er magikere, og de bruker det meste av tiden sin på å holde styr på digre, slemme, udødelige monstre fra oldtidens Egypt. Annabeth og jeg slo oss sammen med dem for å stanse noen trusler: en kjempekrokodille som ville spise Long Island, en sprø gud som prøvde å skape et svart hull i Rockaway, og en fire tusen år gammel trollmann som nesten utslettet menneskeheten og opphøyde seg selv til udødelig diktator over universet.

Du har ikke fått panikk ennå, har du vel? OK, bra.

Alle disse tre historiene er med i denne boken. Så hvis noen spør deg: Hei, hørte du om den udødelige sosiopaten som tilkalte et trehodet monster i Rockaway Beach? så vet du nøyaktig hva det dreier seg om.

Men ikke vær redd. Alt gikk bra til slutt. Tja … i denne omgang, i hvert fall. Det var noen få, underlige, uløste … Men vet du? Det går bra. Håper du liker boken!

Hilsen fra Manhattan

SOBEKS SØNN

å bli spist av en gigantisk krokodille var ille nok.

Gutten med det glødende sverdet gjorde bare dagen min verre.

Jeg bør vel presentere meg.

Jeg er Carter Kane – dels førsteårselev på high school, dels magiker, men heltidsbekymret for alle de egyptiske gudene og monstrene som konstant prøver å drepe meg.

OK, det siste er en overdrivelse. Ikke alle gudene ønsker meg død. Bare mange av dem – men det hører med til hverdagen, siden jeg er magiker i Livets hus. Vi er liksom politiet for de gammelegyptiske overnaturlige kreftene, og sørger for at de ikke skaper for mye kaos i den moderne verden.

Akkurat denne dagen sporet jeg opp et brysomt monster på Long Island. Spionene våre hadde fornemmet magiske forstyrrelser i området i ukevis. Så begynte de lokale mediene å melde om at en stor skapning var blitt sett i dammene og sumpmarkene nær Montauk Highway – en skapning som spiste ville dyr og skremte lokalbefolkningen. Når de jordiske begynner å slå alarm, vet man at det er på tide å undersøke nærmere.

11

Normalt ville søsteren min, Sadie, eller en annen av rekruttene fra Brooklyn House blitt med meg. Men alle var i Første nome i Egypt, på en ukelang øvelse i å kontrollere ostedemoner (ja, de finnes virkelig, og tro meg, du har ikke lyst til å vite om dem), så jeg hadde bare meg selv å stole på.

Jeg reiste med den flygende sivbåten vår til Frik, kjælegriffen min, og den morgenen fløy vi rundt South Shore på utkikk etter tegn til trøbbel. Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke bare red på ryggen av Frik, så se for deg to kolibrivinger som slår raskere og kraftigere enn rotorbladene på et helikopter. Hvis du ikke vil bli revet i filler, er det virkelig bedre å ta båten.

Frik hadde ganske god nese for magi. Etter et par timer med patruljering skrek han «FRIIIIIIIK!», krenget hardt mot venstre og ga seg til å kretse over en smal, sumpete vik mellom to boligområder.

«Der nede?» spurte jeg.

Frik skalv og krakset og pisket nervøst med den piggete halen.

Jeg kunne ikke se mye under oss – bare en brun elv som glitret i den varme sommerluften og buktet seg gjennom sumpgress og klynger med knudrete trær til den rant ut i Moriches Bay. Området minnet litt om Nil-deltaet i Egypt, bortsett fra at her var våtmarkene omgitt på begge sider av rad på rad med bolighus med grå tak. Litt lenger nord sneglet en bilkø seg av sted langs Montauk Highway – folk på ferie som flyktet fra trengselen i byen til fordel for trengselen i The Hamptons.

Hvis det virkelig var et kjøttetende sumpmonster under oss, lurte jeg på hvor lang tid det ville ta før den fikk sans for menneskekjøtt. Hvis det skulle skje – tja, så var den omgitt av en spisså-mye-du-orker-buffet.

«OK,» sa jeg til Frik. «Sett meg ned ved elvebredden.»

12

Med det samme jeg gikk ut av båten, satte Frik i et skrik og suste opp mot himmelen med båten hengende etter seg.

«Hei!» brølte jeg etter ham, men det var for sent.

Frik er veldig lettskremt. Kjøttetende monstre jager ham som regel på flukt. Det samme gjør fyrverkeri, klovner og lukten av Sadies britiske solbærekstrakt. (Det siste kan jeg ikke klandre ham for. Sadie vokste opp i London og utviklet en ganske besynderlig smak.)

Jeg ble nødt til å ta meg av dette monsterproblemet, og så plystre på Frik for at han skulle komme og hente meg når jeg var ferdig.

Jeg åpnet ryggsekken og sjekket forsyningene: litt forhekset tau, den buede tryllestaven av elfenbein, en klump med voks til å lage en magisk shabti-figur med, kalligrafisettet mitt, og en helbredende mikstur som min venn Jaz hadde brygget til meg for en stund siden. (Hun visste at jeg ofte ble skadet.)

Det var bare én ting til jeg trengte.

Jeg konsentrerte meg og strakte meg inn i Duat. I løpet av de siste månedene var jeg blitt flinkere til å lagre nødforsyninger i skyggeriket – ekstra våpen, rene klær, lakrislisser og avkjølte sekspakninger med rotøl – men å stikke hånden inn i en magisk dimensjon føltes fortsatt underlig, som å skyve den gjennom flere lag med kalde, tunge gardiner. Jeg lukket fingrene rundt skjeftet på sverdet og dro det ut – en tung khopesh med en klinge som var formet som et spørsmålstegn. Bevæpnet med sverdet og tryllestaven var jeg klar for en tur gjennom sumpen for å lete etter et sultent monster. Hipp hurra!

Jeg vasset ut i vannet og sank umiddelbart til knærne. Elvebunnen føltes som stivnet gryterett. For hvert skritt laget skoene 13

mine så snodige lyder – sug-plopp, sug-plopp – at jeg var glad for at Sadie ikke var med meg. Hun ville fått latterkrampe.

Men enda verre – med all den støyen jeg laget, visste jeg at jeg ikke ville være i stand til å snike meg innpå noe monster.

Mygg svermet rundt meg. Plutselig følte jeg meg nervøs og alene.

Det kunne vært verre, sa jeg til meg selv. Jeg kunne ha studert ostedemoner.

Men jeg klarte ikke helt å overbevise meg selv. I det nærmeste boligstrøket hørte jeg unger som ropte og lo – de lekte vel en eller annen lek. Jeg lurte på hvordan det ville vært – å være en normal ungdom som var sammen med venner en sommerkveld.

Tanken var så hyggelig at jeg ble distrahert. Jeg la ikke merke til krusningene i vannet før noe brøt overflaten femti meter foran meg – en rekke læraktige, grønnsvarte knotter. Straks dukket den under igjen, men nå visste jeg hva jeg hadde med å gjøre. Jeg hadde sett krokodiller før, og dette var en sykt diger en.

Jeg husket forrige vinter i El Paso, da søsteren min og jeg ble angrepet av krokodilleguden Sobek. Det var ikke noe godt minne.

Svette rant nedover halsen min.

«Sobek,» mumlet jeg, «hvis det er du som kødder med meg igjen, så sverger jeg ved Ra …»

Krokodillen hadde lovet å la oss være i fred nå som vi var kompiser med sjefen hans, solguden. Likevel … krokodiller blir sultne. Da glemmer de ofte løftene sine.

Det kom ikke noe svar fra vannet. Krusningene forsvant.

Når det gjaldt å føle at monstre var i nærheten, var de magiske instinktene mine skarpe, men vannet foran meg virket mye mørkere. Det betydde enten at det var dypt, eller at noe stort skjulte seg under overflaten.

14

Jeg håpet nesten at det var Sobek. Da hadde jeg i det minste en sjanse til å snakke med ham før han tok livet av meg. Sobek elsket å skryte.

Uheldigvis var det ikke ham.

I neste mikrosekund, idet vannet eksploderte rundt meg, gikk det opp for meg – for sent – at jeg burde hatt med meg hele Tjueførste nome som ryggdekning. Jeg skimtet lysende, gule øyne som var store som hodet mitt, og et glimt av gullsmykker rundt en massiv hals. Så åpnet beistet kjevene og avslørte rader av krumme tenner og et gap som var stort nok til å svelge en hel søppelbil.

Og skapningen slukte meg hel.

Tenk deg å være pakket inn i plastfolie opp ned inne i en gigantisk, slimete søppelpose uten luft. Sånn var det å være i magen på monsteret, bare varmere og mer illeluktende.

Et øyeblikk var jeg for lamslått til å gjøre noe. Jeg kunne ikke tro at jeg fortsatt var i live. Hvis krokodillens munn hadde vært mindre, ville den kunne ha bitt meg i to. I stedet hadde han slukt meg som en eneste porsjon i Carter-format, sånn at jeg kunne se frem til å bli langsomt fordøyd.

Skikkelig griseflaks, eller hva?

Monsteret begynte å sprelle, noe som gjorde det vanskelig å tenke. Jeg holdt pusten, for jeg visste at det kunne være mitt siste åndedrag. Jeg hadde fortsatt sverdet og tryllestaven, men jeg kunne ikke bruke dem med armene klemt inn mot siden. Jeg fikk ikke tak i noe av det som lå i sekken.

Da var det bare ett alternativ igjen: en kommando. Hvis jeg kunne tenke på det rette hieroglyfiske tegnet og si det høyt, kunne jeg tilkalle litt supersterk magi av gudelig-vrede-typen til å sprenge meg ut av dette krypdyret.

15

I teorien: en glimrende løsning.

I praksis: Jeg er ikke så god på kommandoer selv i gunstige situasjoner. Det å kveles inne i et mørkt, stinkende svelg hjalp meg ikke til å konsentrere meg.

Du kan gjøre dette, sa jeg til meg selv.

Etter alle de farlige eventyrene jeg hadde opplevd, kunne jeg ikke dø på denne måten. Sadie ville bli sønderknust. Og så, etter at hun hadde kommet seg gjennom sorgen, ville hun sporet opp sjelen min i det egyptiske etterlivet og ertet meg nådeløst for hvor dum jeg hadde vært.

Det sved i lungene. Det begynte å svartne for meg. Jeg valgte en kommando, konsentrerte meg av alle krefter og gjorde meg klar til å snakke.

Plutselig skjøt monsteret oppover. Det brølte, noe som hørtes skikkelig rart ut fra innsiden, og svelget trakk seg sammen rundt meg som om jeg ble klemt ut av en tannpastatube. Jeg fløy ut av munnen på skapningen og landet i sivet.

På en eller annen måte fikk jeg stablet meg på beina. Jeg sjanglet halvblind omkring og snappet etter luft, dekket av krokodillegørr, som luktet som en tank full av råtne fiskeinnvoller.

Overflaten på elva sydet av bobler. Krokodillen var borte, men i sumpen, seks–sju meter unna, sto en tenåringsgutt i jeans og en falmet, oransje T-skjorte med et ord som begynte med HALV på.

Resten klarte jeg ikke å lese. Han så litt eldre ut enn meg – kanskje sytten – med uflidd, svart hår og sjøgrønne øyne. Det som virkelig fanget oppmerksomheten min, var sverdet hans – en rett, tveegget klinge som glødet med et svakt, bronsefarget lys.

Jeg vet ikke hvem av oss som ble mest overrasket.

Et øyeblikk sto Halvan bare og stirret på meg. Han la merke til khopeshen og tryllestaven, og jeg fikk en følelse av at han faktisk 16

så disse tingene for det de var. Alminnelige dødelige har problemer med å se magiske ting. Hjernen deres klarer ikke å tolke dem, så når de ser sverdet mitt, for eksempel, kan det hende at de ser et balltre eller en spaserstokk.

Men denne gutten … han var annerledes. Jeg gikk ut fra at han var magiker. Det eneste problemet var at jeg hadde møtt de fleste magikerne i de nordamerikanske nomene, og jeg hadde aldri sett denne fyren før. Jeg hadde heller aldri sett et sånt sverd.

Alt ved ham virket … u-egyptisk.

«Krokodillen,» sa jeg og prøvde å holde stemmen rolig og stø.

«Hvor ble det av den?»

Halvan rynket pannen. «Bare hyggelig.»

«Hæ?»

«Jeg hogg den krokodillen i rumpa.» Han etterlignet handlingen med sverdet. «Det var derfor den spydde deg ut. Derfor: bare hyggelig. Hva gjorde du inni der?»

Jeg skal innrømme at jeg ikke var i mitt beste humør. Jeg stinket. Jeg hadde det vondt. Og ja, jeg var litt flau: Den mektige Carter Kane, leder for Brooklyn House, var blitt spydd ut av munnen på en krokodille som en kjempestor hårball.

«Jeg lå og hvilte,» freste jeg. «Hva tror du jeg gjorde? Nå, hvem er du, og hvorfor slåss du mot mitt monster?»

«Ditt monster?» Fyren trasket mot meg gjennom vannet. Det virket ikke som om gjørma ga ham noen problemer. «Hør her, jeg vet ikke hvem du er, men den krokodillen har terrorisert Long Island i ukevis. Jeg tar sånt personlig, siden dette er hjemmebanen min. For noen dager siden spiste den en av pegasusene våre.»

Et støt skjøt opp gjennom ryggraden min som om jeg hadde rygget inn i et elektrisk gjerde. «Sa du pegasuser?»

17

Han viftet avvisende til spørsmålet. «Er det ditt monster eller ikke?»

«Jeg eier det ikke!» knurret jeg. «Jeg prøver bare å stanse det.

Hvor –» «Krokodillen dro den veien.» Han pekte med sverdet mot sør.

«Jeg ville allerede ha tatt opp jakten på den, men du overrasket meg.»

Han så granskende på meg, noe som var ubehagelig, siden han var et hode høyere enn meg. Jeg kunne fortsatt ikke lese det som sto på T-skjorta hans, bortsett fra ordet HALV. Rundt halsen hang en lærstropp med noen fargerike keramikkperler, som han kunne ha laget i en håndarbeidstime. Han bar ikke en magikersekk eller en tryllestav. Kanskje han oppbevarte dem i Duat? Eller kanskje han bare var en forvillet dødelig som tilfeldigvis hadde funnet et magisk sverd og trodde han var en superhelt. Urgamle gjenstander kan klusse fryktelig med hodet ditt.

Til slutt ristet han på hodet. «Jeg gir opp. En sønn av Ares? Du er nødt til å være halvblods, men hva skjedde med sverdet ditt?

Det er helt bøyd.»

«Det er en khopesh.» Sjokket jeg hadde fått, begynte raskt å vende seg til sinne. «Det er meningen at det skal være bøyd.»

Men det var ikke sverdet jeg tenkte på.

Hadde fyren nettopp kalt meg halvblods? Kanskje jeg ikke hadde hørt riktig. Kanskje han hadde ment noe annet. Men faren min var afroamerikaner. Moren min var hvit. Halvblods var ikke et ord jeg likte.

«Kom deg vekk herfra,» sa jeg gjennom sammenbitte tenner.

«Jeg har en krokodille jeg må fange.»

«Vet du, jeg har en krokodille jeg må fange,» insisterte han.

«Sist du prøvde, spiste den deg. Husker du det?»

18

Fingrene mine strammet seg rundt sverdskjeftet. «Jeg hadde alt under kontroll. Jeg skulle akkurat til å tilkalle en knyttneve –» Jeg tar det fulle og hele ansvaret for det som nå skjedde.

Det var ikke meningen. Helt ærlig. Men jeg var sint. Og som jeg kanskje nevnte, er jeg ikke alltid god til å styre kommandoer. Da jeg var i magen på krokodillen, hadde jeg forberedt meg på å tilkalle Horus’ knyttneve, en gigantisk, blå hånd som kan pulverisere dører, vegger og stort sett alt mulig annet som står i veien for den. Planen min hadde vært å slå meg ut av monsteret.

Ekkelt, ja, men forhåpentligvis effektivt.

Jeg gjetter at jeg fortsatt hadde formularen i hodet, klar til å bli utløst som en ladd pistol. Halvan gjorde meg rasende, for ikke å nevne omtåket og forvirret, så da jeg mente å si ordet knyttneve på engelsk, kom det ut på egyptisk i stedet: khefa.

En så enkel hieroglyf:

Man skulle ikke tro at den kunne skape så store problemer.

Med det samme jeg sa ordet, flammet symbolet opp i luften mellom oss. En gigantisk knyttneve på størrelse med en oppvaskmaskin som slo Halvan over i nabofylket.

Jeg slo ham bokstavelig talt ut av skoene. Han skjøt opp fra elva med et høyt sug-plopp! Og det neste jeg så, var de bare føttene som forsvant i stor hastighet da han fløy baklengs og forsvant ut av syne.

Nei, det føltes ikke bra. Tja … kanskje ørlite grann bra. Men jeg følte meg også skamfull. Selv om fyren var en drittsekk, var det ikke meningen at magikere skulle gå rundt og slå ungdommer opp i bane rundt jorden med Horus’ knyttneve.

19

PERCY JACKSON-SERIEN: Bok 1: Lyntyven Bok 2: Monsterhavet Bok 3: Titanens forbannelse Bok 4: Slaget om labyrinten Bok 5: Den siste olympier

Gnistene fyker og monstre dør når greske halvguder og egyptiske magikere slår kreftene sammen for å redde New York.

Magiske monstre og kaos er resultatet når Percy Jackson og Annabeth Chase møter Carter og Sadie

KANEKRØNIKEN: Bok 1: Den røde pyramiden Bok 2: Ildtronen Bok 3: Slangens skygge

GUDENE FRA OLYMPOS: Bok 1: Den forsvunne helten Bok 2: Neptuns sønn Bok 3: Athenes merke Bok 4: Hades’ hus Bok 5: Olympos’ blod

RICK RIORDAN

HAR DU FORTSATT EN RIORDAN-BOK TIL GODE?

Percy og Annabeth møter Carter og Sadie Kane

Kane for første gang. De merkeligste skapninger dukker opp på helt uventede steder og halvgudene og magikerne må samarbeide for å bekjempe dem.

RICK RIORDAN

I kampen mot overjordisk bronse og de glødende

hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen Haley ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om Percy Jackson – de prisbelønnede bøkene som har gått sin seiersgang verden over. Riordan har solgt mer enn 45 millioner bøker bare i USA, og bøkene hans er oversatt til 37 språk.

hieroglyfene innser de fire heltene at de har mer til felles og mye mer kraft enn de trodde var mulig.

Men er deres samlede krefter sterke nok til å bekjempe en eldgammel fiende som blander greske og egyptiske inkarnasjoner for å oppnå mest mulig ondskap? Rick Riordan svinger sin usedvanlige

MAGNUS CHASE-SERIEN: Bok 1: Sommersverdet Bok 2: Tors hammer Bok 3: De dødes skip

APOLLONS PRØVELSER: Bok 1: Det skjulte oraklet Bok 2: Den mørke spådommen Bok 3: Den brennende labyrinten Bok 4: Tyrannens grav Bok 5: Neros tårn

fortellermagi i dette adrenalindrevne eventyret.

RICK RIORDAN ISBN 978-82-419-5100-8