Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen, 83 1/4 år

Den hemmelige dagboken til

Hendrik Groen er kanskje gammel, men han er ikke død ennå, og han har absolutt ingen planer om å legge inn årene. Sant nok blir de daglige turene kortere og kortere fordi bena protesterer, og han besøker legekontoret regelmessig. Teknisk sett er han en eldre person. Men hvorfor skulle det bety at livet fra nå av bare dreier seg om å holde ut på gamlehjemmet, drikke kaffe og vente på døden?

I korte og tilsynelatende lettbente og fremfor alt åpenhjertige dagboknedtegnelser tar Hendrik Groen med seg leseren på et år med oppturer og nedturer på eldrehjemmet i Amsterdam. Når årets siste dag har kommet, vil leseren føle det hardt å si farvel til denne sjarmerende personen ...

«Tårene trillet, så godt lo jeg. Jeg gikk rundt i tre dager og klarte ikke å slutte å glise.»

Ouderenjournaal «Morsom og noen ganger vemodig.»

Het Parool «Hendrik Groen er en hjertevarmende hovedperson.»

Trouw

Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen, 83 1/4 år

Hendrik Groen er et forfatterpseudonym. Forsøk på gjøre noe ut av livet. Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen, 83 ¼ år utkom i Nederland i 2014 og ble en av årets største boksuksesser.

Aldri før har forlaget mottatt så mange e-poster og brev fra begeistrede lesere som de gjorde i forbindelse med denne utgivelsen. Boken lå på nederlandske bestselgerlister i over et halvt år og er solgt for oversettelse i 21 land. Forfatteren skriver på en oppfølger som utgis i 2016.

Hendrik Groen, 83 1/4 år

www.vigmostadbjorke.no

ISBN 978-82-419-1212-2

,!7II2E1-jbcbcc!

«Sjarmerende og hysterisk morsom.»

Leeuwarder Courant

«Hendrik Groen er konge. Moren min på 78 lider av demens og leser verken aviser eller blader lenger, det eneste hun klarer å konsentrere seg om i mer enn fem minutter, er de gamle fotoalbumene. Hendrik Groen fikk henne til å skrattle, og hun satt og leste en drøy halvtime.»

Kluun

Den hem me lige dag boken til Hend rik

Gro en , 83 1 / 4 책r

Oversatt fra nederlandsk av Eve-Marie Lund, mno

Originaltittel: Pogingen iets van het leven te maken. Het geheime dagbo­ ek van Hendrik Groen, 83 1/4 jaar Copyright © originalutgave Hendrik Groen en J.M. Meulenhoff bv, Amsterdam 2014 Published by special arrangement with Meulenhoff Boekerij B.V. in conjunction with their duly appointed agent 2 Seas Literary Agency Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke as 2016 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Design & Prepress Services dps Omslagsillustrasjon: Victor Meijer Oversettelse: Eve-Marie Lund, mno Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,2/15 pkt. Janson Text 1. opplag 2016 isbn: 978-82-419-1212-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Tirsdag 1. januar 2013 Heller ikke i året som kommer, liker jeg eldre. All subbingen bak rullatorene, den malplasserte utålmodigheten, den evinnelige klagingen, småkakene til teen, all uffingen og akkingen.

Selv er jeg 83 1/4 år gammel.

Onsdag 2. januar Det var masse melissøl. Fru Smit satte fatet med epleterter fra seg på en stol et øyeblikk for å kunne tørke av bordet med en kjøkkenklut.

Så kom fru Voorthuizen og plasserte den enorme bakenden sin midt i tertefatet uten å merke det minste til det selv.

Det var ikke før fru Smit begynte å lete etter fatet for å sette det tilbake, at noen kom på å se etter under fru Voorthuizen.

Da hun reiste seg, satt det tre epleterter på den blomstrete kjolen hennes.

«Så pent de står til blomstermønsteret,» sa Evert. Jeg holdt på å dø av latter.

5

Denne praktfulle starten på det nye året burde ført til allmenn latter, men ga i stedet støtet til tre kvarters gnål om hvem som hadde skylden. Jeg fikk sure blikk fra forskjellige kanter fordi jeg tydeligvis hadde moret meg over det. Og jeg, jeg mumlet noen unnskyldninger.

Jeg, Hendrikus Gerardus Groen, er nemlig alltid korrekt, omgjengelig, vennlig, høfig og hjelpsom. Ikke fordi jeg faktisk er slik, men fordi jeg ikke tør å være annet. Jeg sier sjelden det jeg ønsker å si. Jeg velger alltid tryggeste utvei. Min spesialitet er å gjøre alle til lags. Mine foreldre var svært forutseende da de kalte meg Hendrik – høfigere gutt vil du sjelden treffe på.

«Kjenner du ikke Hendrik, som alltid hilser pent og høfig når han går forbi?» Der har du meg i et nøtteskall.

Jeg kommer til å bli helt deppa av meg selv, tenkte jeg. Så bestemte jeg meg for å slippe til den ekte Hendrik Groen: I nøyaktig ett år skal jeg dele mitt usensurerte syn på livet i et eldrehjem i Amsterdam Nord.

Dersom jeg dør før året er omme, er det en omstendighet jeg ikke rår over. I så fall vil jeg be min venn Evert Duiker om å lese noen utvalgte avsnitt fra dagboken i begravelsen. Når jeg ligger pent vasket og strøket i en kiste i den lille salen i krematoriet Horisonten, vil den trykkende stillheten bli brutt av Evert, som med raspende røst leser noen gode utdrag for en forbauset forsamling.

Det er bare én ting som bekymrer meg: Hva om Evert dør først?

Det ville ikke vært pent av ham, særlig fordi jeg har enda fere sykdommer og svulster enn han har. Man må kunne stole på sin beste venn. Jeg skal ta det opp med ham.

6

Torsdag 3. januar Evert var straks med på notene, men ville ikke garantere at han kom til å leve lenger enn meg. I tillegg hadde han et par innvendinger. Den første var at han sannsynligvis ville måtte se seg om etter en ny omsorgsbolig etter å ha lest høyt fra dagboken min. Hans andre bekymring gjaldt gebisset. Det hadde med et uaktsomt biljardstøt fra Vermeteren å gjøre. Siden han har grå stær på høyre øye, trenger Vermeteren hjelp til å sikte. Evert, som aldri er vond å be, hadde stilt seg bak ham for å veilede, med nesen i høyde med køen. «En anelse til venstre, sikt litt dypere og …», og før han var ferdig, hadde Vermeteren slått rett gjennom midten av Everts gebiss med enden av biljardkøen. Carambole!

Evert høres ut som han er midt i tannfellingen. Han lesper så fælt at det nesten ikke er mulig å forstå hva han sier. Det gebisset må repareres før han kan lese i bisettelsen min. Men det blir pokker så vanskelig – gebissreparatøren er utbrent. 200 000 euro per år, en billedskjønn assistent, ferie på Hawaii tre ganger i året, og likevel er han overanstrengt – er det mulig? Kanskje han er lei av gamle, falske tenner.

Tenner med matrester så gamle at det rett og slett er gått mark i dem. For å si det som det er.

Smultbollene de serverer nede i dagligstuen, må de ha kjøpt brukt i år. I går morges forsynte jeg meg med en bolle av ren høfighet, og den brukte jeg tjue minutter på å få ned. Og da måtte jeg i tillegg late som om jeg skulle knyte skolissen for å kunne stappe den siste biten ned i sokken min under bordet.

Følgelig sto det fere fulle fat igjen. Som oftest er alt som er gratis, spist opp på et blunk.

7

I dagligstuen blir det vanligvis servert kaffe klokken halv elleve. Hvis kaffen ikke står på bordet to minutter over halv, begynner de første beboerne allerede å se demonstrativt på klokken. Som om de hadde andre ting å gjøre. Det samme gjelder for teen, som skal serveres klokken kvart over tre.

Et av dagens mest nervepirrende øyeblikk: Hva slags kake får vi dag? I forgårs og i går, og dermed både til kaffen og teen, ble det eldgamle smultboller. For «vi» vil naturligvis ikke kaste mat. Vi spyr heller.

Fredag 4. januar I går ruslet jeg bortom blomsterboden og kjøpte blomsterløk i en liten krukke. Når hyasintene blomstrer om en ukes tid, har jeg tross alt fått med meg våren i år også.

På dette hjemmet står det fortsatt julepynt igjen i de feste rom i april. Ved siden av en utgammel svigermorstunge og en primula i terminal fase. «Synd å kaste dem.»

Hvis naturen virkelig kan ha en oppmuntrende effekt på et menneskes liv, er det i hvert fall ikke slik i ettromsleilighetene til nederlandske eldre. Der er potteplantenes tilstand som regel et nøyaktig speilbilde av situasjonen eieren befinner seg i: ventende på et trøstesløst endelikt. Fordi de ikke har annet å gjøre, eller er veldig glemsomme, vanner gamlingene disse plantene tre ganger om dagen. Ikke engang en svigermorstunge tåler det i det lange løp.

Fru Visser har bedt meg på te i morgen ettermiddag. Jeg skulle ha takket nei, om enn bare fordi hun stinker, men jeg har sagt at jeg gjerne stikker innom. Der røyk ettermiddagen min. Herregud, for en tøffel jeg er. Jeg klarte ikke å komme på noen unnskyldning da det gjaldt, så da blir det tomprat og 8

tørr formkake. Hvordan hun klarer å gjøre selv den saftigste formkake til støvete papp på kort tid, er meg en gåte. Man må ha tre kopper te per skive. I morgen blir det kryss i taket, jeg skal takke nei til skive nummer to. Det blir starten på et nytt liv.

Et nytt liv i blanke, nypussede sko. Jeg har holdt på med det med halve formiddagen. Selve pussingen gikk ganske fort.

Det som tok lang tid, var å få vekk skokremen på skjorteermene mine. Men de er blanke og fine nå. Skoene, altså. Ermene brettet jeg til slutt opp. Jeg klarte ikke å få dem rene.

Det kommer jeg nok til å få høre. «Hvordan klarer De alltid å skitne til ermene slik, herr Groen?»

Her består livet av aldri eller alltid. Den ene dagen er maten «aldri presis og alltid for varm», og den neste dagen er den «alltid for tidlig ute og aldri varm nok».

Av og til har jeg minnet folk på temmelig motstridende tidligere uttalelser, men her kommer man ikke langt med logikk. «Ja, De vet vel som vanlig bedre, eller hva, herr Groen?»

Lørdag 5. januar Det var lystig stemning ved middagsbordet igjen i går: Det var stekt ris på menyen. De feste gamle gutter og jenter her er vant til husmannskost – de fikser ikke eksotiske utskeielser. De ga opp allerede da spagettien kom til Nederland midt i 1960-årene.

Det passet ikke inn i ukeplanen: gulrøtter på mandag, blomkål med hvit saus på tirsdag, kjøttdeig på onsdag, aspargesbønner på torsdag, fisk på fredag, brød og suppe på lørdag og oksestek på søndag. Når de virkelig ville slå ut håret, spiste de kjøttdeig på en tirsdag og var helt forvirret resten av uken.

Utenlandske diller er vi ikke så glad i. Som oftest kan man velge mellom tre forskjellige menyer en uke i forveien, men 9

noen ganger går det skeis. I går var det av ukjente grunner bare stekt ris å få. Noe med leveransefeil. Det var i hvert fall ikke kokkens feil.

Dermed kunne vi velge mellom stekt ris og stekt ris. Folk med vanskelig diett fikk brød.

En fom av indignasjon. Fru Hoogstraten van Dam, som insisterer på å bli tiltalt slik, plukket bare ut små biter eggerøre, van Gelder «eter» ikke stekt ris, men gjerne hele krukka med sylteagurk, og tjukke Bakker krevde høylytt å få sjy på risen sin.

Min venn Evert, som noen ganger spiser sammen med oss når han er lei av sin egen kokekunst, tilbød sine intetanende naboer chilisaus. «Vil De ha litt ketchup på risen, kanskje?»

Han spilte den fødte troskyldighet da fru De Pijker deretter hostet ut gebisset sitt i de syltede grønnsakene. Harkende ble hun ført vekk, og snart gikk Evert rundt med tennene hennes for å få folk til å prøve dem, som om det var Askepotts glassko – og var uskylden selv da han ble kalt inn på teppet av avdelingslederen. Han truet attpåtil med å gå til Mattilsynet fordi han hadde «kommet over» et gebiss i de syltede grønnsakene.

Var på tebesøk hos fru Visser før middag. Sludringen hennes er enda mer vassen enn teen. Jeg sa at legen hadde forbudt meg å spise formkake. Og hvorfor det? På grunn av blodverdiene mine, sa jeg. De er i høyeste laget, mellom 20 og 25. Jeg plumpet ut med dette våset før jeg fikk tenkt meg om, men på henne virket det ytterst forstandig. Likevel måtte jeg ta med meg tre skiver formkake, som jeg kunne spise når blodverdiene hadde gått ned igjen. De ligger nå i akvariet i fjerde etasje.

10

Søndag 6. januar Jeg har begynt å lekke stadig mer. Hvite underbukser får gule fekker til å synes ekstra godt. Gule underbukser hadde vært mye mer praktisk. Jeg skammer meg litt overfor damene på vaskeriet. Så det jeg gjør for øyeblikket, er å skrubbe vekk de verste fekkene for hånd, før jeg gir dem fra meg. La oss kalle det en for-forvask. Hvis jeg ikke hadde gitt fra meg noe, ville det vakt mistanke. «Har De husket å skifte undertøy, herr Groen?» ville den tjukke damen fra husholdningstjenesten sagt. «Nei, tjukke dame fra husholdningstjenesten, denne underbuksen har størknet så godt fast til den gamle ræva mi at jeg tenker jeg beholder den på resten av livet,» skulle jeg gjerne svart da.

Det er en slitsom dag. Kroppen knirker i alle ledd. Ingenting kan stanse forfallet. I høyden har man en og annen dag som ikke er så verst, men på bedringens vei kommer man aldri mer.

Håret kommer ikke plutselig til å vokse ut igjen. I hvert fall ikke på hodet, bare i nesen og ørene. Blodårene renser seg ikke for slam igjen. Får du en kul, forsvinner den ikke, og kranen der nede slutter ikke å dryppe. Nå er det enveiskjøring til graven.

Du blir aldri yngre, ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt.

Jeg sitter og klager som en gamling. Vil jeg holde på med det, er det bedre å gå ned i dagligstuen. Der er klaging tidsfordriv nummer én. Jeg tror ikke det noen gang går en halvtime uten at noen tar opp en eller annen sykdom.

Jeg tror jeg er i et noe dystert hjørne akkurat nå. Det er meningen at man skal nyte sine eldre dager, men det er faen meg ikke alltid så lett.

På tide med en liten spasertur – det er jo tross alt søndag ettermiddag. Deretter litt Mozart og en diger konjakk. Muligens stikker jeg også innom Evert. Taktløsheten hans er god terapi.

11

Mandag 7. januar I går ble det visst satt i gang etterforskning av den plutselige fiskedøden i akvariet i fjerde etasje. Det lå en god del formkake og føt i vannet.

Det var ikke lurt av meg å kaste fru Vissers formkake i akvariet. Hvis det kommer henne for øre at fiskene strøk med av en overdose våt formkake, vil sporet føre rake veien til meg.

Jeg må forberede mitt forsvar og skal innom advokat Duiker litt senere for å be om råd. Evert er ekspert i å juge seg ut av problemer.

Her på hjemmet er det ikke tillatt med kjæledyr, bortsett fra fisk og fugler, «forutsatt at de ikke er større enn henholdsvis 10 og 20 centimeter», står det i husordensreglene. For å unngå at vi går til anskaffelse av haier og havørner.

Det var ytterst smertefullt for matmødre og -fedre som nådeløst måtte skilles fra sine katter og hunder da de fyttet inn i Huset Ved Gravens Rand. Uansett hvor stille og rolig, gammel og skrøpelig den firbente vennen var: Regler er regler – det bar lukt til omplassering.

«Nei, det har ingenting å si om Rakker’n er den eneste i verden De er glad i, vi kan simpelthen ikke gjøre noe unntak.»

«Ja visst ligger pusen Deres bare i vinduskarmen hele dagen, men dersom vi tillater en katt, er det snart noen som vil ha tre grand danoiser i vinduskarmen sin. Eller en lilla krokodille.»

Fru Brinkman er husets rekordholder – hun klarte å holde en gammel dachs skjult i skapet under vasken i hele sju uker før hun ble oppdaget. Formodentlig var det angiveri med i bildet. Alle sammen har opplevd krigen, og likevel melder de en gammel liten hund til bestyrerinnen. Og i stedet for å utvise nazien som har dette på samvittigheten, rullet i tjære og fjær, deporterer bestyrerinnen heller en bissevov 12

til hundeasylet. Der ulte hunden i to dager før den døde av ren fortvilelse. Og hvor var dyrepolitiet?

Bestyrerinnen mente det var best å holde et og annet skjult for fru Brinkman. Da hun endelig, etter tre dager, fant ut hvilken trikk hun kunne ta til hundeasylet, var bikkja allerede under torva.

Fru Brinkman har spurt om hunden kan bli begravet ved siden av henne når hun selv dør. «Det er ikke i tråd med regelverket,» har hun fått beskjed om.

I morgen tidlig skal jeg til legen.

Tirsdag 8. januar Det hang en lapp på oppslagstavlen ved heisen.

Det er funnet store mengder formkake i akvariet i fjerde etasje. Akvariefiskene har dødd av å spise kaken. Vi ber om at alle som kan komme med opplysninger om denne hendelsen, melder seg til avdelingsleder fru De Roos, så fort som mulig. Tipsere kan om ønskelig være anonyme.

Klokken 11 gikk jeg til fru De Roos. For et snodig skjebnens lune et slikt etternavn er. De Roos, rose. Til og med fru Brennesle ville vært for smigrende.

Det ville vært logisk om virkelig stygge mennesker hadde vært ekstra snille – for å kompensere – men her ser det ut til at det motsatte er tilfellet: Hun er en ugjennomtrengelig mur av grettenhet.

Nåvel. Fru De Roos, altså.

Jeg fortalte henne at jeg muligens kunne ha en forklaring på formkakeepisoden. Hun var straks lutter øre. Jeg fortalte 13

at jeg ikke hadde villet takke nei til fru Vissers hjemmebakte formkake, og at jeg dermed hadde lagt kakeskivene på en asjett og satt asjetten på benken i anretningen i fjerde etasje, i trygg forvissning om at en av beboerne ville ha glede av denne anonyme gaven. Til min store sorg måtte jeg innse at formkaken på et eller annet vis hadde havnet i akvariet, og at den blå asjetten min var forsvunnet.

De Roos lyttet med utilslørt mistro. Hvorfor hadde jeg ikke spist formkaken selv? Hvorfor akkurat i fjerde etasje? Kunne noen bekrefte forklaringen min?

Jeg ba henne holde denne hendelsen mellom oss. Hun skulle se hva hun kunne gjøre.

For øvrig ville hun straks skaffe seg rede på hvordan fru Visser hadde kunnet bake den formkaken. Det var forbudt å lage mat på rommene. Jeg skyndte meg å si at jeg ikke var sikker på om den var hjemmelaget, men det var for sent: Formkakeepisoden var ute av sekken. Dette kom til å gå ut over vennskapet med fru Visser, og det var i og for seg ikke så ille.

Men det ville fyre opp under mistenksomheten på avdelingen, og mistenksomhet var det ikke akkurat manko på fra før av.

I fere uker fremover ville det bli sladret og hvisket overalt.

Jeg har vært hos legen også. Han var syk. Hvis han ikke er bedre på mandag, kommer det en vikar. Gjelder det hastetilfeller, får vi gå til legen på et konkurrerende sykehjem. Enkelte vil nå heller dø enn å la «den kvakksalveren fra Villa Skumring» få undersøke det rynkete beinrangelet av en kropp. Andre vil helst at man tilkaller ambulansehelikopter hver gang de slipper en fis. For min del er det knekkende likegyldig hvilken lege som forteller meg at det ikke er stort de kan gjøre.

14

Onsdag 9. januar Jeg ble nok litt satt ut i går av alt oppstusset med de døde fiskene. All teen hos fru Visser og alt stresset ga meg skikkelig diaré. Jeg ble sittende på do halve formiddagen med en bunke gamle ukeblader jeg hadde lånt fra dagligstuen.

Fint ord det, «dagligstue», men det er ikke helt dekkende.

Det ville passet bedre med «sss-stue», der de tre s-ene står for syte, sutre og skravle. Noe som er heltidsbeskjeftigelser for enkelte her.

Evert kom innom en liten tur for å brife meg gjennom dodøren om de seneste begivenhetene: Alle nærer nå mistillit til alle, og ser en potensiell fiskemorder i hver eneste medboer. Mitt fravær vakte mistanke. Jeg spurte Evert om han ikke diskré kunne utbasunere at jeg hadde diaré, som et slags alibi. Selv kunne jeg ikke gjøre stort annet enn å la både dodøren og døren ut til gangen stå på gløtt for å lufte.

Vanligvis kan jeg utstå meg selv, men nå ble jeg kvalm av meg. I dobbelt forstand. For en ekkel dritt jeg er, egentlig – en passende metafor i dette tilfellet.

Apropos lufte, jeg trenger å komme ut en tur. Etter en dag med kavringer og kulltabletter kan jeg vel snart våge meg utendørs. Jeg skal se etter vårkål, som ifølge avisen og fenologinettverket Naturkalender er det første virkelige vårtegnet.

Hvis jeg i tillegg til vårkål skulle finne hestehov, hundekjeks eller en marsfiol, er våren et faktum. Bortsett fra at jeg ikke aner hvordan disse plantene ser ut.

Naturen har fått et seks ukers forsprang på seg selv. Men, dessverre for trekkfuglene som akkurat hadde bestemt seg for å bli hjemme i år, nå kommer kulda.

15