Hevnen er søt AS by Vigmostad & Bjørke

Humorkongen Jonas Jonasson er tilbake med en ny ellevill komedie, denne gangen inkludert en liten avstikker gjennom kunsthistorien.

16 ER MILLION KER Ø B E T S O LG E N SPÅ VERD IS BAS

foto: sara arnald

Viktor Svensson har store planer for Alderheims kunsthandel. Veien til makt og innflytelse går via kunsthandlerens datter Jenny, en ung kvinne som elsker ekspresjonismen mer enn noe annet.

jonas jonasson (f. 1961) debuterte i 2010 med den internasjonale storselgeren Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Etter 20 år i mediebransjen som journalist og gründer sa han opp, solgte alt han eide og ble forfatter. Jonasson bor på Gotland.

Den afrikanske medisinmannen Ole Mbatian har lenge ønsket seg en sønn. Til hans store glede dumper det ned en nesten fullvoksen en rett foran føttene på ham, bokstavelig talt. På en nabofest får Hugo Hamlin en strålende forretningsidé: Hva gjør du om naboen tråkker deg på tærne? Plasserer søppeldunkene på feil sted? Skraper opp bilen din? Små og store irritasjoner verden over – sånt går det an å gjøre penger på! Firmaet Hevnen er søt AS er snart et faktum. Jonassons femte roman beveger seg lett og ledig over kontinentene, og skjebnen forvandler de parallelle fortellingene til én.

Om Hundreogettåringen som tenkte at han tenkte for mye (2018):

«Helt i hundre. (…) I likhet med «Hundreåringen som hoppet ut av vinduet og forsvant», nærmer også denne boka seg det rene vrøvl. Men det er intelligent og sjarmerende vrøvl. Og skremmende reelt.» Cathrine Krøger, Dagbladet

«En skrøne med høy humorfaktor og like høy underholdningsverdi.» BTJ ISBN 978-82-419-5150-3

,!7II2E1-jfbfad! om s l ag : e r ic t h un f or s

Hevnen er sĂ¸t AS

Jonas Jonasson

Hevnen er sĂ¸t AS Oversatt av Elisabeth BjĂ¸rnson

Originaltittel: Hämnden är ljuv AB Copyright © originalutgave Jonas Jonasson 2020 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Eric Thunfors Illustrajoner på s. 6 og 7: Irma Stern (1894–1966) Fruktbærere (1927), olje på lerret, 885 x 800 mm, samling: Rupert Art Foundation, Rupert Museum, Stellenbosch, Sør-Afrika Irma Stern (1894–1966) Stilleben (1942), olje på lerret, 850 x 850 mm, samling: Rupert Art Foundation, Rupert Museum, Stellenbosch, Sør-Afrika Det evige barnet (1916), olje på plate, 737 x 432 mm, samling: Rupert Art Foundation, Rupert Museum, Stellenbosch, Sør-Afrika Irma Stern (1894–1966) Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5150-3 Oversatt av Elisabeth Bjørnson Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Patriotisme er den ondes dyd. Oscar Wilde

Hils Oscar fra meg og si at han ikke mĂĽ tenke sĂĽ mye. Tante Klara

Irma Stern (1894–1966), Fruktbærere (1927)

Irma Stern (1894–1966), Stilleben (1942)

Irma Stern (1894â&#x20AC;&#x201C;1966), Det evige barnet (1916)

Prolog

Det var en gang en middelmådig kunstner i ØsterrikeUngarn. Han het Adolf til fornavn og skulle komme til bli kjent over hele verden for noe annet. Unge Adolf syntes at ekte kunst var den som avbildet virkeligheten som den var, slik øyet oppfattet den. Omtrent som et fotografi, bare i farger. «Det sanne er det skjønne,» sa han og siterte dermed en franskmann som han for øvrig ikke ville vite noe av. Langt senere i livet, da Adolf ikke var like ung lenger, sørget han for at bøker, kunst og til og med mennesker ble brent i det sanne verdensbildets navn. Dette førte deretter til verdenshistoriens største krig til da. Adolf både tapte og døde. Samtidig som verdensbildet hans ble lagt i dvale.

Del 1

Kapittel 1

Han ante ikke hvem Adolf var, og han hadde aldri hørt om Østerrike-Ungarn. Han behøvde ikke vite noe om det heller. Han var medisinmann i en bortgjemt landsby på den afrikanske savannen. Satte så få avtrykk i den røde, jernholdige jorden at ingen lenger husker hva han het. Han var dyktig i legekunsten, men ryktet om evnene hans nådde like lite utenfor dalen han levde i, som hendelsene ellers i verden nådde inn til den. Han levde et nøysomt liv. Døde for tidlig. Selv om han var dyktig nok, kunne han ikke kurere seg selv da det trengtes som mest. En liten, men trofast gruppe pasienter sørget og savnet ham. Den eldste sønnen var egentlig for ung til å overta, men det var slik det fungerte, slik hadde det vært til alle tider, og sånn skulle det forbli. Etterfølgeren hadde et enda mer ubetydelig renommé enn faren og var bare tjue år gammel. Han arvet farens relative kompetanse, men ingenting av godmodigheten 13

hans. Å leve nøysomt for resten av livet var ikke noe for ham. Forvandlingen til noe nytt begynte med at den unge mannen bygde en egen hytte for å ta imot pasienter, med separat venterom. Den fortsatte med at han begynte å kle seg i hvit frakk istedenfor shúkà, og ble fullført med at han ga seg selv nytt navn og ny tittel. Sønnen til medisinmannen som ingen lenger husket navnet på, begynte å kalle seg doktor Ole Mbatian etter den myteomspunne navnebroren, den største masaien av dem alle, lederen og visjonæren. Originalen var for lengst død og protesterte ikke fra den andre siden. Sammen med alt det gamle ble også farens prisliste for behandlinger ryddet av veien. Sønnen laget sin egen, en som ytet den store masaikrigeren rettferdighet. Det var ikke lenger nok å komme med en pose teblader eller et stykke tørket kjøtt som betaling, ikke hvis legen skulle ha tid til å ta imot. Enklere plager kostet det nå en høne å få behandlet, de mer kompliserte krevde en geit. Ved virkelig vanskelige tilfeller forlangte doktoren en ku. Hvis ikke det ble for vanskelig, det vil si at hvis man døde, gjorde man det gratis. Tiden gikk. Medisinmennene i de nærliggende landsbyene måtte legge ned virksomheten, utkonkurrert fordi de fortsatt het det de alltid hadde hett og insisterte på at ekte masaier ikke kledde seg i hvitt. Doktor Ole Mbatians renommé vokste i takt med pasientlisten. Innhegningen for kuer og geiter måtte stadig utvides. Ole hadde nå et så stort klientell å prøve 14

ut avkokene sine på at han ble like dyktig som man hadde begynt å påstå at han var. Medisinmannen med det stjålne navnet var allerede meget velstående da han kunne feire sin førstefødte sønns nedkomst. Den lille overlevde de kritiske spedbarnsårene og ble, tradisjonen tro, opplært i farens yrke. Ole nummer to fikk mange år sammen med faren før den sistnevnte falt fra. Da dagen ugjenkallelig kom, beholdt han farens stjålne navn, men droppet doktortittelen og brente den hvite frakken fordi langveisfarende pasienter kunne fortelle at doktorer, i motsetning til medisinmenn, kunne bedrive heksekunst. Den medisinmannen som fikk ord på seg for å være trollmann, hadde ikke mange dager igjen i jobben, ikke i livet heller. Etter doktor Ole Mbatian kom dermed Ole Mbatian den eldre. Hans førstefødte sønn, som vokste opp og tok over etter faren og farfaren, ble i sin tur Ole Mbatian den yngre. Det er med ham denne historien starter.