Hundedager

© Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke

Mora til Tess har havna på sjukehus. Hun ble funnet i hagen, ute av stand til å gjøre rede for seg, sier naboen.

Tess må komme, må ta seg av bikkja.

Trine-Lise Rygh

«En bevegelse fikk meg til å se opp.

Ida hang med overkroppen delvis ut fra vinduet i andre etasje. Mora holdt en arm rundt livet hennes.

I hånda holdt hun en sigarett. Ida veiva med armene, skråla. Kanskje hun sang, jeg husker ikke. Mariann blåste røykringer som hopa seg opp før de gikk i oppløsning.

Jeg så bort. Jeg tålte ikke tankene jeg fikk ved synet av de to, ikke på den måten.»

Så Tess reiser over fjellet, tilbake til huset med de dårlige minnene. Må få ordna med den bikkja litt kjapt, vil tilbake til kjæresten, til jobben i dyrebutikken – den første jobben hun har klart å holde på.

I leiligheten til mora er alle gardinene trukket for, som vanlig. Tess møter naboen, hun som ringte. Fra avstand ser hun ut som en diva, en sånn fra filmer på søttitallet, men hun er ikke akkurat noen stjerne. Og ungen hennes.

Ida. Hvordan har hun det egentlig?

Hundedager handler om omsorgssvikt. Når er det egentlig greit å gripe inn i andre folks privatliv?

Trine-Lise Rygh

(f. 1974) er fra Bærum, der hun bor med familien. Hun har en bachelor i Litteraturformidling fra UiO og har skrevet artikler for blant annet Harvestmagazine.no. Hundedager er hennes første roman.

Hundedager ROMAN

ISBN 978-82-419-5192-3

,!7II2E1-jfbjcd!

Hundedager

Trine-Lise Rygh

Hundedager ROMAN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: shutterstock © mamita / unsplash © Motoki Tonn Forfatterfoto: © Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5192-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

På vei oppover fjellet så jeg folk som bada. Vannene lå der som magnetiske avgrunner i landskapet, svarte og djupe. Jeg har aldri likt å bade. Bare tanken på det, å la seg omslutte av et kaldt mørke, gjør meg uvel.

En nederlandsk bobil lå foran meg på veien, den kjørte sakte, langt under fartsgrensa. Gardina i bakvinduet gynga fra side til side, i takt med landskapet.

I høyresvingene fikk jeg et kort glimt av en knaggrekke, i venstresvingene så jeg litt av det som måtte være en slags sofakrok. En stund var jeg overbevist om at det satt noen der inne, et barn.

Jeg fant ingen passende steder å kjøre forbi. Snart var vi en lang rekke av kjøretøy, en kolonne uten kommando som snirkla seg oppover fjellsida.

På radioen snakka ei kvinne om betydninga av totalavhold under graviditeten. ‘Selv et lite glass vin kan være skadelig for fosteret.’ Jeg skrudde av.

Mor var innlagt på sjukehus nesten hele svangerskapet. Livmora hennes var for liten, eller for flat, noe sånt, hun hadde egentlig ikke plass til meg. Hun 5

lå i en seng en hel sommer og en hel høst for å holde liv i meg. Historien har fulgt meg gjennom hele livet.

For noen dager sia blei jeg oppringt av ei ukjent kvinne. Stemmen hennes bar så vidt. Jeg måtte presse telefonen inn mot øret for å oppfatte hva hun sa. Jeg fikk meg ikke til å be en fremmed om å snakke høyere, jeg er ikke typen til å be om sånt.

Kvinna presenterte seg som Alices nabo. Alice er mora mi. Mariann, som kvinna het, fortalte at hun hadde våkna tidlig samme morgen av et spetakkel utafor, og da hun kikka ut av vinduet fra rommet sitt i annen etasje, fikk hun øye på naboen, han i 1 b, som sto bøyd over noe eller noen nederst i hagen, under epletrærne. Først hadde hun trodd det var bikkja som lå der, eller et annet dyr, kanskje en grevling, eller en katt, men det var Alice han sto bøyd over, og Alice hadde bare på seg undertøy og tøfler.

I hånda holdt hun en rull med pengesedler. Det var det rareste, sa Mariann, hvor hadde hun tenkt seg med alle de pengene?

– Var det alt? spurte jeg.

Jeg kunne høre at hun nølte, hun blei stille. Så sa hun at mor var sendt til sjukehuset med ambulanse.

Kanskje hun hadde fått et slag?

Jeg ville avslutte samtalen, men hun avbrøyt meg.

Det var én ting til. Hva skulle hun gjøre med bikkja?

– Bikkja?

6

– Ja. Alices hund? Jeg kan ikke ha den her hos meg, sa hun. – Og han under, i 1 b, reiser mye i jobben, så han kan heller ikke passe den.

Jeg blei stum. Ei bikkje?

Hun spurte om jeg fortsatt var der, og det var jeg jo, og jeg sa at jeg måtte ringe henne tilbake seinere.

Bedre svar hadde jeg ikke.

Vi la på, og jeg blei stående med telefonen i hånda.

Verden vakla.

Hele livet har jeg passa på mor. Hun ser det ikke sånn, det veit jeg. Hun sang godnattsanger for meg når hun var hjemme. Hun pynta til jul, stekte fisk til middag.

Når hun skulle slappe av foran fjernsynet etter middag, passa jeg på at kokeplata var skrudd av. Mor er veldig distré. Hun kunne glemme bursdagen min.

Så flytta venninna mi Eivor og jeg over fjella. Det var Eivors idé. Hun mente at jeg trengte luftforandring. For å heles. Det er altfor lett å glemme at man forblir den samme gamle sjøl om omgivelsene endres.

– Så jeg skal heles? sa jeg.

Jeg veit ikke om det først og fremst var for Eivors skyld, eller om det var for å straffe mor, men der og da sa jeg ja til å bli med henne over fjella.

Uten noe mer om og men, uten dramatikk av noe slag, tok vi med oss det aller mest nødvendige og gikk på bussen noen dager seinere. Mor sov da jeg dro. Det er sånn jeg husker det.

Hukommelsen min er ikke som et arkiv. Jeg har lest et sted at hjernen lagrer upresise rekonstruksjoner 8

av minnene. For hver gang jeg tenker tilbake på barndommen min, blir den litt mindre sann.

Jeg tror det ikke sjøl, men forskerne sier det er sånn, at jeg tukler litt med min egen historie hver gang jeg tenker tilbake. Som om jeg hacker mine egne minner.

Kanskje det med kokeplata er feil, kanskje mor ikke var glemsk, eller full. Kanskje hun aldri sovna med røyken i hånda heller.

Kanskje jeg bare innbiller meg at hun glemte bursdagen min.

Kanskje jeg har funnet på alt sammen.

Vi flytta. Eivor og jeg. Og en lang stund etterpå kjente jeg meg som et halvt menneske. Jeg forbanna Eivor som hadde overtalt meg. Luftforandring? For noe tull.

Men etter noen uker, eller måneder, skjønte jeg at hun hadde rett. Igjen.

Den dagen det slutta å regne, gikk det opp for meg at mor er uløselig knytta til seg sjøl. Hun er ikke en del av meg. Smerten hennes er ikke min feil. Smerten hennes er ikke min.

© Eigil Korsager / Vigmostad & Bjørke

Mora til Tess har havna på sjukehus. Hun ble funnet i hagen, ute av stand til å gjøre rede for seg, sier naboen.

Tess må komme, må ta seg av bikkja.

Trine-Lise Rygh

«En bevegelse fikk meg til å se opp.

Ida hang med overkroppen delvis ut fra vinduet i andre etasje. Mora holdt en arm rundt livet hennes.

I hånda holdt hun en sigarett. Ida veiva med armene, skråla. Kanskje hun sang, jeg husker ikke. Mariann blåste røykringer som hopa seg opp før de gikk i oppløsning.

Jeg så bort. Jeg tålte ikke tankene jeg fikk ved synet av de to, ikke på den måten.»

Så Tess reiser over fjellet, tilbake til huset med de dårlige minnene. Må få ordna med den bikkja litt kjapt, vil tilbake til kjæresten, til jobben i dyrebutikken – den første jobben hun har klart å holde på.

I leiligheten til mora er alle gardinene trukket for, som vanlig. Tess møter naboen, hun som ringte. Fra avstand ser hun ut som en diva, en sånn fra filmer på søttitallet, men hun er ikke akkurat noen stjerne. Og ungen hennes.

Ida. Hvordan har hun det egentlig?

Hundedager handler om omsorgssvikt. Når er det egentlig greit å gripe inn i andre folks privatliv?

Trine-Lise Rygh

(f. 1974) er fra Bærum, der hun bor med familien. Hun har en bachelor i Litteraturformidling fra UiO og har skrevet artikler for blant annet Harvestmagazine.no. Hundedager er hennes første roman.

Hundedager ROMAN

ISBN 978-82-419-5192-3

,!7II2E1-jfbjcd!