– LES OGSÅ –
doktor wilberg reiser påsken 1917 til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en kappekledt skikkelse herjer i det tidligere sanatoriet. Det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de hotelldirektøren skutt på sitt kontor.
JAN BORIS STENE
Mange hadde motiv for å ta livet av direktøren, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren til kontoret er låst fra innsiden. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak … foto: Jørgen Kvam
Om Nådegiveren:
Nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2015
«Listig og vellykket.» erik munsterhjelm, tønsbergs blad
«Nådegiveren vil være glimrende lektyre både nå og når høstmørket setter inn.» kjell arntzen, ranheimsavisa
«Nå venter jeg i spenning på neste kapittel i serien.»
«… en spennende historie, velegnet til å lese i én jafs.» ole jacob hoel, adresseavisen
«Klassisk krim i beste Sherlock-stil.» per-magne midjo, trønder-avisa
Jan Boris Stene (f. 1978) er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han debuterte i 2015 med den kritikerroste krimromanen Nådegiveren. Boken ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut.
«… en herlig ferd tilbake i krimhistorien.» geir vestad, hamar arbeiderblad ISBN 978-82-419-1419-5 www.vigmostadbjorke.no
isbn: 978-82-419-1419-5
geir tangen, bokblogger
9 788241 914195 bokomslag: Erlend Askhov
I djevelens klør
Jan Boris Stene
I djevelens klør Et Falkener og Wilberg-mysterium
Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Forfatterfoto: Jørgen Kvam Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,1/15 pkt. Sabon 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1419-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Her følger doktor Wilbergs beretning:
Et menneske møter ofte sin skjebne på veien det tok for å unngå den Jean de La Fontaine
Til Nora – min dyrebare skatt!
Atter en gang har jeg hentet frem penn og papir for å skrive ned en forklaring til deg, nå som ordene omsider har falt på plass i mine tanker. Nedtegnelsene jeg har arbeidet med i flere måneder, er ferdigstilt, og skrive maskinen er satt bort for denne gang. Jeg sitter på et spartansk pensjonatværelse med en enslig bordlampe som eneste selskap. Gjennom det åpne vinduet kan jeg høre byens larm i det fjerne, og fra bakgården hører jeg fuglesang og barnelatter. Det er sommer i Oslo – det ligger forventning og optimisme i luften. Hvilken skarp kontrast til dokumentet som ligger omsluttet av grå papir foran meg – en beretning om ondskap. Påsken 1917 ble jeg involvert i et nytt mordmysterium sammen med min venn professor Astor Falkener. Lite visste jeg at det skulle bli en sak som kom til å ryste meg i mine grunnvoller og for alltid forandre mitt syn på et av de store moralske spørsmålene her i livet. Det ble en sak som skulle komme til å lære meg mye om hva virkelig ondskap er, denne snikende og ødeleggende makten som ikler seg «det godes» gevanter og slår til når mennes ket er på sitt aller svakeste. Eller som Knut Hamsun
7
en gang beskrev det: «Djevelen er mest djevelsk når den er respektabel.» Jeg har et inderlig håp om at du, Nora, slipper å opp leve ondskapen på nært hold. Men vær viss på at den finnes. Ondskapen kan ligge gjemt i den du minst venter, og den kan ramme deg hardt. Min Nora! «Vale»! Oslo, 27. juli 1932
Kapittel 1
Til Fjeldsæter!
Da sleden tok fatt på den siste etappen, hadde tussmørket sneket seg inn mellom trestammene og jaget bort siste rest av dag. Jeg hadde slått frakkekragen godt opp om ørene, og hatten, som var provisorisk festet til hodet med et ullskjerf, var trukket dypt ned i øynene. Snøen pisket allikevel ubønnhørlig i ansiktet – mine medreisende var blitt svake konturer foran meg. Fakkelflammen ved kuskens side blafret vilt i desperate forsøk på å løsrive seg, mens frostrøken ble hengende igjen langt der bak som et fortumlet gjenferd. Søvnig fulgte jeg flammen med blikket, overbevist om at neste vindkast ville slukke den. Den speilte seg i øyne som skulte mellom trestammene, og avslørte de snødekkede armene som grep etter oss idet vi suste forbi. Det var Døden selv som lurte der ute. Jeg skottet bort på skikkelsen som satt rett overfor meg. Den unge kvinnen, pakket inn i en romslig kåpe og med en chic pelslue på hodet, 9
satt og så sløvt fremfor seg og falt forover mot meg hver gang sleden gjorde et byks i de bratte og svingete bakkene. Hun viste ingen interesse for å møte blikket mitt; det hadde hun heller ikke gjort da hun steg ut av drosjen og klatret opp i sleden. Det store snøfallet vi hadde vært forunt de siste månedene, gjorde at drosjebilene måtte gi tapt på Sverresborg og overlate den siste etappen til hestene. Jeg flyttet blikket mot personen som satt ved kvinnens side – en høyreist, middelaldrende mann i grå frakk og Homburg-hatt, som hadde hilst med et kort nikk til meg og et varmt smil til kvinnen før han satte seg med lukkede øyne og rynket panne, knugende på en dokumentmappe. Jeg flyttet blikket og stirret ut i mørket mens jeg lot tankene om det fryktelige som hadde skjedd, velte innover meg. Jeg burde stå imot, burde klare å legge dem vekk, men minnene var for sterke. Hvordan skulle dette oppholdet hjelpe? Da vi kjørte inn foran Fjeldsæter Turisthotel, hadde jeg for lengst konkludert med at turen var et feilgrep. Men synet av den vakre hovedbygningen som lå badet i lyset fra vinduene og et utall fakler, fikk en sitring til å fare gjennom meg; en følelse av trygghet gjorde sine spede forsøk på å klamre seg fast. Blikket fra den unge kvinnen jeg hadde mistet for noen dager siden, slapp taket et øyeblikk. Jeg så opp på hotellet, som lå og duvet som Soria Moria 10
slott, og på fjellet Gråkallen, som lå som en mørk silhuett og våket taust over oss. Ankomsten så ikke ut til å ha noen virkning på mine to medreisende. Mannen hoppet ut av sleden, holdt armen frem for kvinnen og geleidet henne inn på hotellet. Fra et åpent vindu i første etasje kunne jeg høre klaverspill og latter; innenfor kunne jeg se gjestene hygge seg med sine drinker. Jeg trakk pusten dypt og kjente den kalde luften fosse ned i lungene. Inne i den store hallen, som var godt oppvarmet av to ivrige peiser, ble jeg møtt av hotellets bestyrerinne. Hun geleidet meg til resepsjonen, der hotellets direktør umiddelbart tok mine hender i sine og ristet dem hjertelig, samtidig som han viste frem sin gule tanngard i et påtatt glis. Han var en noe eldre mann, kraftig, med kruset hår, elegant snurrebart og mørke, tykke øyenbryn. «Velkommen til Fjeldsæter, doktor Wilberg. Jeg håper at turen ikke har vært Dem til altfor stor belastning. Vi skal sørge for at oppholdet svarer til Deres forventninger.» Han ropte ordene mekanisk ut mens han kontinuerlig tvinnet den veldige mustasjen for å få den til å strutte mest mulig. Jeg stirret opp på elghodene på veggen og takket. Den magre bestyrerinnen nikket avmålt til meg og tok min borsalino og frakk. Kragen på blusen skjulte hennes lange og slanke hals. Kvinnen fra sleden, som hittil hadde stått i ro ved resepsjonen, 11
gikk bort til direktøren og rakte ham et papirark. Et øyeblikk var det som om den store mannen vaklet. Han så anstrengt på henne og grep papiret. Etter fem sekunder brøt han ut i latter og ropte, henvendt til mannen fra sleden, som også stod ved resepsjonen: «Den gode Thoresen fornekter seg ikke. Hør på verset han har diktet til deg, Ivar.» Så deklamerte han et kort vers som angivelig skulle være morsomt, men som slett ikke var det. Den halvhjertede latteren fra forsamlingen gav en pinlig bekreftelse på dette. Av innholdet skjønte jeg at mannen fra sleden fylte femti år, og at papiret direktøren leste fra, var et festtelegram. Jubilanten, som ikke syntes særlig begeistret for oppmerksomheten, begynte å gå mot trappen. Først nå som han hadde fått av seg yttertøyet, så jeg hvor lang og tynn han var. Med brillene på nesetippen og dokumentmappen under armen stod han for meg som en karikatur av en bankfullmektig. Direktøren krøllet sammen telegrammet og kastet det i en av peisene og gikk etter. «Jeg må snakke med deg, Ivar!» sa han. Mannen ved trappen bråstoppet og nikket, hvorpå de to gikk opp sammen. Halvveis i trappen sendte direktøren meg et kort blikk. Bestyrerinnen hadde stått og iakttatt det hele over kanten av lorgnettglassene, men vendte seg nå mot meg. 12
«De har fått rom nummer syv, doktor Wilberg – et av våre beste rom, med utsikt ned mot byen. Her har De nøkkelen. Frokost serveres i spisesalen fra klokken syv, lunsj fra klokken ett og middag fra klokken syv. Te serveres i spisesalen, salongen og peisestuen klokken fem og halv ti.» Jeg takket og plukket med meg Dagsposten, som jeg ennå ikke hadde rukket å lese. Så tok jeg fatt på trappen og lot Fjeldsæter favne mitt slitne legeme. * Jeg hadde akkurat rukket å skifte til aftenantrekk og inntatt en globoid fra legevesken da det banket på døren. Det var direktøren. «Har De funnet Dem godt til rette, doktor Wilberg? Det er ennå litt tid til teen blir servert. Skal jeg vise Dem Fjeldsæters attributter?» Han blunket gemenslig, men den kraftige røsten skalv ørlite idet han førte meg ut i korridoren og bort til trappen. «Vi har meget å by på, doktor, mer enn tredve værelser og flere bad, spisesal med veranda, peisestue, salong i gammel stil, biljardrom og naturligvis sentraloppvarming. La meg vise Dem selskapsværelsene først.» Vi gikk ned i hallen, der det nå yret av liv. Utålmodige hotellgjester som ventet på teen – koldjomfruen som med dødsforakt i blikket organiserte alt til den ytterste perfeksjon – travle stuepiker som 13
bar sengetøy opp i annen etasje – og bestyrerinnen som overvåket det hele fra sin plass i resepsjonen. Idet vi spaserte gjennom hallen, slo direktøren hånden ut mot maleriene som hang på veggene. «Haakon Jensen Kaulum malte disse for meg – enestående landskapsmaler, og underkjent.» I gangen utenfor selskapsfløyen bet jeg meg merke i et stativ med fiskestenger og annet sportsfiskeutstyr. Iveren etter å kaste snøret meldte seg umiddelbart – det var altfor lenge siden nå. Direktøren merket min interesse. «Til Deres disposisjon, om De kommer tilbake i sommer og skulle ønske å prøve fiskelykken. De kan få brukbart med ørret og røye i både Baklidammen og Skjellbreivatnet, og vår kokke tar gladelig imot all fangst.» Jeg lot fingrene gli over en av stengene før direktøren dro meg lenger inn i selskapsfløyen, til salongen i enden av korridoren. Salongen på Fjeldsæter skulle tydelig ha en helende virkning på sinnet med sine blomstrete lyserosa silketapeter og florlette gardiner som ikke skjermet for sol eller innsyn, og her og der var det plassert palmetrær som gav rommet et sydlandsk uttrykk. Direktøren bukket stivt til to unge damer som satt og leste i hvert sitt blad, og utbrøt: «Her på Fjeldsæter er de gamle skikkene fremdeles gjeldende, doktor Wilberg. Jeg må minne Dem om 14
at ingen gjest med respekt for seg selv hopper over et måltid eller avstår fra en av de tre forventede daglige omkledningene.» Han knep øynene litt sammen. «Hotellet var i sin tid sanatorium, var det ikke?» spurte jeg. «Har dere bevart noe fra driften? Det medisinske utstyret, for eksempel? Eller behandlingsrommene?» Direktørens tilgjorte smil forsvant. «Åh, det er så lenge siden», sa han og så på klokken, før han fortsatte: «Jeg har lyst til å vise Dem en ting til.» Vi gikk opp i annen etasje igjen og bort til en dør like ved trappen. Direktøren rev den opp og nikket mot mørket innenfor. Vi gikk inn i den trange trappeoppgangen – det knaket i trinnene. Øverst i trappen ble vi møtt av en ny dør. Jeg åpnet den, og et kaldt vindgufs strøk forbi. Vi kom ut på et lite, overbygget platå – klokketårnet. Snøen frøs i håret og slo mot ansiktet. Jeg forsøkte å speide ned mot byen, men det var umulig å se noe som helst i det stadig økende uværet. «Vanligvis har vi en flott utsikt herfra – et glimrende panorama over Trondhjem», brølte direktøren gjennom vindkastene. «‘Hervorragend!’ var det første keiser Wilhelm sa da han kom opp hit.» «Hvor høyt oppe er vi?» ropte jeg tilbake. «1200 fot. Avsondret fra resten av verden. Her kan De flykte fra alt. Krigen, konkursene, 15
brennevinsforbudet – gjemme Dem bort, om De vil. Det er det de fleste kommer hit for.» Jeg ble var en svak raslelyd og snudde meg. Nedover skråningen, på vei mot hotellet, kom en kappekledd kvinneskikkelse vassende gjennom snøen med en lykt i hånden. Den mørke silhuetten tegnet seg i skinnet fra hotellets vinduer og lykten som kjempet mot snøføyken; ansiktet var skjult av en veldig hette. «Hvem er det som våger seg ut i slikt vær?» sa jeg og kjente at jeg var blitt tørr i munnen. Jeg så på direktøren. Det var som om han ikke greide å få øynene vekk fra skikkelsen som kom mot oss. Han grep meg i armen og dro meg ned i annen etasje igjen. «Vi får ta resten av omvisningen senere, doktor Wilberg», sa han og så på lommeuret. Han bukket stivt og gikk mot trappen til første etasje. Jeg gned meg på armen og fulgte etter. Det store uret i hallen viste at klokken var kvart over ni – fremdeles et kvarter til teserveringen begynte. Jeg stilte meg i kabinettet og så ut. Det var da en underlig oppførsel av hotelldirektøren, tenkte jeg. Og hvem var den kappekledde kvinnen? Tankene mine ble avbrutt av at et ungt par hastet inn fra gårdsplassen og løp kokett opp trappen, kvinnen med en trillende latter. En gruppe pelskledde gjester klatret ut av sine pulker og stabbet seg opp 16
trappen med vindkastene jagende etter seg, mens reinsdyrene ble stående igjen med frostrøken dampende om mulene. Jeg visste at hotellets turer med reinsdyr og pulk var en viden kjent attraksjon, især for utenlandske gjester. Etter å ha stått der en stund så jeg atter på lommeuret: fire minutter på halv ti. Helst ville jeg bare søke fred på mitt rom, men sulten tvang meg til spisesalen. Det var en kjent sak at serveringen på Fjeldsæter var førsteklasses, og det var rift om de beste bordene. Alle innfant seg derfor presis. Igjen kom denne sitringen i kroppen, som nå mer bar preg av et knugende ubehag. Jeg stod i døråpningen til spisestuen da summingen fra et titall gjester brått opphørte og ble erstattet av høylytte stemmer fra et værelse i selskapsfløyen. Den oppildnede samtalen mellom to menn kunne høres lang vei, noe som skyldtes de åpne vinduene mellom værelset og gangen. Diskusjonen syntes å være på vei mot et høydepunkt. «Hvor dypt går det an å synke? Du er ikke annet enn en ussel tyv!» Jeg hevet øyenbrynene, sjokkert over det vulgære språket, men fortsatte å lytte. Døren fløy opp, og en ung mann ramlet ut og ble liggende på ryggen på gulvet. Direktøren åpenbarte seg i døråpningen, olm som en okse. Han knuget hånden om dørklinken og skulte ned på mannen med kullsorte øyne. 17
Et øyeblikk trodde jeg han kom til å kaste seg over ham, men han ble bare stående og pruste og pese. Den unge mannen reiste seg lynraskt og så utfordrende på direktøren mens han holdt seg over det ene øyet. Det gnistret i direktørens øyne da han ropte «Svin!» og slo døren igjen. Noen sekunder senere smelte han også igjen vinduene mot gangen. Den unge mannen ristet løs og rettet på sin jakke og sine skjorteermer og gikk inn i peisestuen. Ved en av peisene stod to menn med oppsperrede øyne, fremdeles med glassene hevet, og koldjomfruen stod som fastfrosset med et anretningsbrett i hendene. Den eneste lyden som hørtes, kom fra flammene i de to peisene. Som ved et trylleslag gjenopptok alle sine gjøremål, og summingen tiltok. Jeg hilste til bestyrerinnen, som med ildrøde kinn og halvåpen munn stod i resepsjonen med hustelefonen mot øret. Spisesalen utgjorde en selvstendig fløy av hotellet og bar med sin utforming, store takhøyde og svære vinduer preg av at hotellet i sin tid hadde vært et sanatorium. Men innredningen kompenserte for dette med stilfulle møbler i mørkt tre, dekorative lysekroner og draperte gardiner. Jeg satte meg ved et av de minste bordene et stykke inne i salen. Serveringspiken skjenket en kopp etterlengtet varm te, og jeg la to kakestykker på min asjett. Men kimen av fred synet av Fjeldsæter hadde plantet i meg ved ankomst, var som forduftet, og jeg 18
kjente ubehaget fra den siste tiden dytte seg vei frem igjen. En stor og grovbygget mann med markert hake nikket til meg på vei bort til nabobordet. De veldige nevene grep om stolen og dro den ut med største letthet. Men det var intet fryktinngytende ved ham – han smilte gemyttlig under den tunge barten, lente seg mot meg og rakte meg hånden. Hans brede mål avslørte at han kom fra en av de trønderske innlandsbygdene: «Hovdenak – skogmester for Søndre Trondhjems amt. De ble vitne til seansen inne på direktørens kontor, De også?» Jeg nikket og presenterte meg. Amtsskogmesteren ristet på hodet og satte seg. «Direktør Krag-Andersen er i det lunefulle hjørnet i aften. De bør holde Dem unna ham, så De ikke lider samme skjebne som hans sønn.» Jeg nippet til teen, beklemt over at amtsskogmesteren hadde brakt meg inn i denne samtalen. Men jeg var også blitt nysgjerrig. Amtsskogmesteren lente seg tilbake så det knaket i stolen, og nær tømte tekoppen i én slurk. «Jeg har egentlig en avtale med ham om tyve minutter, men jeg tror det er best å holde seg unna», fortsatte han og lo så han ristet. Jeg gav stolen et medlidende blikk. I det samme kom mannen fra sleden bort til amtsskogmesterens bord. Han satte seg 19
med et nikk og begynte å lese i en avis. Jeg benyttet anledningen til å trekke meg tilbake; en plagsom hodepine hadde gradvis økt på utover dagen og inngav ikke til særlig annet enn en tidlig kveld. * Det var stille natt. Jeg stod foran det store vinduet på rommet mitt og så ned mot byen. Det var noe som ikke stemte, noe jeg ikke fikk tak i. En svak metallisk lyd nådde meg utenfra. Jeg presset ansiktet inntil ruten og fikk øye på henne – kvinnen med lykten. Hun nærmest svevde over gårdsplassen, og da hun var rett under vinduet mitt, stoppet hun og så på meg med bedende og triste øyne. Det var den unge kvinnen jeg hadde mistet på operasjonssalen. Leppene i det vakre ansiktet beveget seg. «Redd meg, doktor. Redd meg!» Vinduet blåste i det samme opp, og jeg våknet av drømmen. Tumlet bort og festet haspene før jeg forsøkte å sovne igjen. Men det nyttet ikke.