I skogens mørke

HVIS DU SKAL UT I SKOGEN, BØR DU HELST IKKE GÅ ALENE …

Den som ikke har gjemt seg nå (2019): «Avhengighetsskapende.» Daily Express Nei, nei gutt (2018): «Veldig bra.» Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad Er du med på leken (2017):

Da man finner liket av Tom, ille tilredt, tar Helen Grace saken. Men før hun rekker å trekke pusten, kommer meldingen om nok et offer. En seriemorder er løs. Noe mørkt og dødelig herjer i skogen. Helen og teamet hennes kjemper mot klokken for å stoppe overgriperen før enda et liv går tapt. Jakten på morderen fører Helen tilbake til den mørke skogen – og denne gangen er det fare for at hun ikke kommer seg ut igjen i live. «Stram, hurtig, virkelig enestående.» The Sun

«M.J. Arlidge er tilbake i storform. I Er du med på leken brenner både bygningene og sjelene. (...) M.J. Arlidge kjemper i toppen av Premier League.» Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad

I skogens morke

«Lettlest, skummel og akkurat så overraskende at du blir satt ut. (...) Forfatteren klarer å holde oppe intensiteten gjennom hele boka.»Trude Ånnevik, Hamar Arbeiderblad

Det siste Tom Campbell husker, er at han dro til New Forest for å overnatte sammen med kjæresten Melissa. Nå befinner han seg i en hjelpeløs tilstand, alene og livredd, jaget gjennom skogen av en maskert, skremmende figur …

M.J. ARLIDGE © Bill Waters 2014

Bokelskere.no

M.J. ARLIDGE

Elsker, elsker ikke (2020):

I skogens morke Britisk bestselger

Dukkehuset (2016): «Spenning så det held. (...) Dukkehuset er ein drivande god roman.» Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

ISBN 978-82-419-5229-6

,!7II2E1-jfccjg!

«Så skummel at den får deg til å rase gjennom sidene.» The Times

M.J. Arlidge har på kort tid etablert seg som en av de viktigste nye krimforfatterne i Storbritannia. Arlidge har arbeidet med TV i nesten 20 år, blant annet i BBC. De siste årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap. I skogens mørke er den åttende boken i den kritikerroste og bestselgende Helen Graceserien som begynte med Elle melle i 2014.

I skogens mĂ¸rke

M.J. Arlidge

I skogens mĂ¸rke Oversatt av Helene LimĂĽs

Originaltittel: Down to the Woods Copyright © originalutgave M.J. Arlidge 2020 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Wil Immink Design Omslagsillustrasjon: Wil Immink Design/Istock Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12,1/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5229-6 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1

Hun strakte ut hånden, men fant bare tomrom. Det silkeaktige stoffet var kjølig mot fingrene, og det forvirret henne. Der det skulle ha vært et varmt, levende menneske, var det bare … ingenting. Engstelig satte Melanie Walton seg opp. Hun angret øyeblikkelig, for en dundrende hodepine traff henne med voldsom kraft bak pannen. Det samme skjedde hver gang hun og Tom dro på camping. Planene om en rolig og avslappet kveld ble skrinlagt til fordel for utøylet hedonisme – et sprakende bål, høy musikk og den uunngåelige whiskydrevne sexen. Sant å si ville ikke Melanie ha det på noen annen måte – hun kjente fortsatt Toms tilstedeværelse på huden, noe som gjorde tomheten ved siden av henne enda mer forvirrende. Teltet deres var gammelt og trangt – et lite tomannstelt som Tom hadde kjøpt på et ryddesalg – og Melanie var vant til å ha forlovedens solide, betryggende kropp rett ved siden av seg. Greit, han snorket, men whiskyen hjalp henne å stenge lyden ute, og hun elsket følelsen av å ligge tett inntil ham under stjernene. Vanligvis fikk tanken henne til å smile, men ikke i kveld – nå strakte 5

hun hals for å myse gjennom mørket. Synet av Toms tomme sovepose bekreftet det hun allerede visste. Hun var alene. Hun kastet et blikk til høyre, og så at teltdøren var åpen og flagret lett i brisen. Umiddelbart følte hun et stikk av irritasjon – det var akkurat likt Tom å snuble av gårde til sanitæranlegget og glemme å lukke den. Hun hadde snakket med ham om det før. Hun var ikke redd av natur, men de var ikke de eneste menneskene på campingplassen, og hvem som helst kunne komme inn i teltet. Det faktum at en lukket glidelås ga liten beskyttelse mot en besluttsom inntrenger, var ikke poenget – hun likte rett og slett ikke tanken på at noen kunne se inn i det lille tilfluktsstedet deres. Melanie ble sittende i ytterligere noen minutter og lytte etter lyden av Toms snublende skritt mens hun tenkte ut en skarp, men humoristisk kommentar hun kunne servere ham når han kom tilbake – men det forble dørgende stille utenfor. Bannende ga hun opp å vente, dro på seg jeansen og flipp-floppene og krabbet ut av teltet. Sommerdagen hadde vært varm, men den kjølige natteluften fikk henne til å skjelve da hun krøp ut av kokongen sin. Den kjærtegnet skuldrene og nakken hennes, og ga henne gåsehud idet hun la armene i kors mot brystet og så seg rundt på campingplassen. Tidligere hadde stedet vært fullt av liv – det var årets første godværsperiode, og dusinvis av campere hadde forlatt Southampton for å telte på denne plassen i New Forest 6

– men nå var det stille som i graven. Alt som hørtes, var den raslende brisen og et og annet fornøyd snork. «Tom?» Det enkle spørsmålet drev av gårde med vinden. Hvor var han? På sine nattlige vandringer for å gjøre sitt fornødne pleide Tom ofte å nynne for seg selv – refrenget til en eller annen gammel sang som surret rundt i hjernen hans – men i kveld hørte hun ingenting. Ikke kom det noe lys fra sanitæranlegget heller. «Tom? Er du der?» Høyere denne gangen – redselen overskygget frykten for å forstyrre de andre – men fortsatt fikk hun ikke noe svar. Prøvde han å spille henne et puss? Lå han på lur for å skremme henne? Det liknet ikke ham – vanligvis var han død for verden på denne tiden av døgnet – men fantes det noen annen forklaring? «Hvis dette liksom skal være morsomt …» Hun brydde seg ikke lenger om å være stille. Hun ville bare finne ham, gi ham en overhaling og gå og legge seg igjen. Kvelden deres, som hadde vært så hyggelig, var i ferd med å få en emmen bismak. «Jeg mener det, Tom. Hvis du er her, og hvis dette er en eller annen form for lureri …» Stemmen hennes skalv, frykt og fortvilelse overmannet henne. Hvis dette hadde vært en lek, ville vel Tom ha avsluttet den nå? Han var ikke slem, ville ikke gå inn for å skremme henne. Han var søt, snill, kjærlig … 7

«Vær så snill, Tom. Du skremmer meg», fortsatte hun mens tårene sved i øynene. «Hvor er du?» Men ordene hennes fløt ut i nattemørket og forsvant.