«I skumringen synger svarttrosten» av Linda Olsson by Vigmostad & Bjørke

linda olsson

i skumringen synger svart trosten Oversatt av Gunnhild Magnussen

V I do not know which to prefer, The beauty of inflections Or the beauty of innuendoes, The blackbird whistling Or just after. Jeg vet ikke hva som er vakrest, tingene uttrykt eller tingene antydet, svarttrosten n책r den synger eller like etterp책. Fra Thirteen Ways of Looking at a Blackbird av Wallace Stevens

prolog

Vinden hadde drevet opp fra Stadsgårdskajen og tatt fart da den slo inn i den steile klippeveggen på veien sørover. Den førte med seg sin egen tørre, lammende kulde, men hadde også fanget det fuktige og mørke fra det svarte vannet nede i havnen, der isen akkurat hadde gått. Vel oppe på Mosebacke fikk den ny fart og raste hensynsløst videre gjennom de smale gatene. Så plutselig slo kirkeklokkene i Katarina kyrka to. Lyden var skarp og gjennomtrengende. Det var ingenting der ute som kunne ta imot og dempe den. Den falt fra kirkeklokkene og veltet utover kirkegården med sine døde plener, der de nakne trærne sto svarte og stive, ute av stand til å gjøre motstand.

Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Siden hadde hun ikke hørt den. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke lenger om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker. Leiligheten hadde blitt som et skall som omsluttet henne. Den var ikke en del av henne, men den beskyttet henne. De fleste av eiendelene hennes lå fremdeles i pappesker. Eiendeler. For et eiendommelig ord. Det passet virkelig ikke på det forholdet hun hadde til disse tingene. De tilhørte ikke lenger henne. Hun hadde ikke engang sett ordentlig etter hva hun hadde fått med seg, alt hadde skjedd så fort. Hun trengte ikke noe av det som var der, og hun kunne ikke se for seg at hun noensinne kom til å pakke ut av pappeskene. 11

Lyd trengte inn fra forskjellige steder. Fra trappeavsatsen, fra gaten og fra naboleilighetene. En stol som ble dratt over gulvet i etasjen over. Fottrinn. Og mest plagsomt av alt, stemmer i det fjerne. Små lyder, tegn på liv, som skarpe klør som skrapte mot huden. Og så kirkeklokkene. Den stadig tilbakevendende lyden av kirkeklokkene. Disse meningsløse målere av tid. Det var mars. Nesten to måneder hadde hun vært her. Og det var mandag, trodde hun. Eller kanskje tirsdag? Hun hadde fremdeles suppe igjen, noen pakker med porsjonsposer. Men det begynte å bli tomt i spiskammeret og kjøleskapet. Det gjorde henne litt urolig, hun visste ikke hva hun skulle gjøre når det var helt tomt for mat. Vente til kroppen ga opp? Hvor lang tid ville det ta? Og hvis det var det endelige målet, hvorfor ikke fremskynde prosessen? Kaste det hun hadde igjen. Hun skjøv bort tankene. Prøvde å gjøre seg tom igjen. Ingen tanker. Med lukkede øyne håpet hun på en tilstand av intet. Var det for mye forlangt? Når hun lå stille i sengen, tålmodig – og tålmodigheten hennes hadde nådd nye høyder – hendte det at Kvinnen i grønt dukket opp. Akkurat slik hun hadde pleid å dukke opp i hennes barndoms feberdrømmer. Alltid like stille ved pianoet sitt, bortvendt med den slanke ryggen mot henne, kledd i den grønne todelte kjolen. Med nakken lett bøyd og det brune håret samlet i en tung knute satt hun urørlig i uforanderlig skumring. Aldri en lyd. Aldri en bevegelse. Bare den illevarslende, 12

ladede stillheten, som førte med seg en overveldende ekkel håpløshet, utenfor hennes kontroll. Først trodde hun de var de samme, disse synene. Eller hva hun nå skulle kalle dem. Hun kunne ligge der og drive inn og ut av søvnen, med kaldsvette i pannen og brennende varm kropp, som om hun hadde feber. Så ble hun grepet av en kvelende følelse av vemmelse, akkurat som da hun var barn. Og den stumme og urørlige skikkelsen viste seg, ved første øyekast så fullstendig fredelig, og likevel forent med en slik enormt intens følelse av frykt og total ensomhet. Hun kunne ikke huske når hun møtte Kvinnen i grønt første gang. Det var som om hun alltid hadde vært der, i mørket bortenfor virkeligheten. Som liten var hun så redd henne at selv den aller minste mistanke om at feberen var i anmarsj, lammet henne fullstendig. Ikke fordi synene var skremmende i seg selv, tvert imot. Det skjedde aldri noen ting. Etter som årene gikk, hadde synene forsvunnet, og hun trodde hun hadde vokst fra dem for godt. Men nå var de tilbake, og hun var like hjelpeløs som da hun var barn. Hun hadde ingen beskyttelse, ingen steder å dra. Men eiendommelig nok var møtene – hun hadde begynt å tenke på dem som møter – også lokkende. Hun hadde så smått begynt å glede seg til dem. De var like ubehagelige som før, kanskje til og med mer. Men de hadde gjennomgått en knapt merkbar forandring. De var ikke lenger helt de samme. Det var vanskelig å sette fingeren på hva som var forandret. 13

Hun kunne beskrive det som at det hadde oppstått en følelse av kontakt. En slags ikke-kommunikasjon, men som likevel var en slags kommunikasjon. Det var ikke slik at Kvinnen i grønt noen gang sa eller gjorde noe nå heller. Nei, hun forble urørlig, bortvendt, innestengt i sin dunkle verden, i sitt eget mørke. Men likevel … Det var som om de begge ventet på at noe skulle begynne. Så hun lå der i sengen med en følelse av tung forventning. Men i stedet skar nå en lyd gjennom leiligheten. Den rev i stykker stillheten som hun så møysommelig hadde bygget opp, og oppløste på et øyeblikk alle følelser som fylte henne. Den kvalte dørklokken klikket flere ganger. Hennes fåfengte forsøk på å bringe den til taushet hadde bare skapt en mye mer påtrengende lyd. Så ble det stille igjen. Hun kjente at de var avventende, begge to. Hun, der inne, og denne noen utenfor døren hennes. Til slutt banket det på. En gang. Så en gang til, mer iherdig. Hun kjente hvordan hun bet tennene sammen og knyttet nevene, som om hun forberedte seg på å forsvare seg mot et angrep. En brutal inntrengning, det var det det var. Hun satte seg opp i sengen, støttet opp på albuene. Lyttet. Ventet åndeløst. En skrapende lyd. Så en stemme. «Hallo! Er det noen der?» Det hørtes ut som en ung mann. Pause. «Jeg har en pakke til deg. Fikk den ved en feiltagelse.» 14

Oppfordrende nå, han ventet et svar. Pause igjen. Hun holdt pusten. «Jeg legger den igjen her ved døren, hvis det er greit. Den går ikke gjennom brevsprekken.» Hun ventet. Lyden av metallokket som slo igjen. Hadde han kikket inn? Sett mørket hennes? Da måtte han vel ha antatt at ingen var hjemme? Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen. «Ja, ha det, da.» Som om han visste at hun gjemte seg der inne. Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket. Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet. * Uten å slå på lyset famlet hun etter glasset hun visste sto på oppvaskbenken, og fylte det med vann. Hun drakk sakte mens hun forsøkte å gjette hva klokken kunne være. Ikke fordi det hadde noen betydning. Det føltes som om tiden var et språk som ble snakket der ute, i en annen verden, og som hun var nødt til å prøve å tyde. Det var ikke klokkeslettet hun var ute etter, hun bare lurte på om hun kunne åpne døren og ta inn 15

pakken uten å risikere å møte noen. Hun ville ikke at en annen nabo skulle oppdage den og prøve å få kontakt med henne. Hun stilte seg ved vinduet og kikket ut. Det var riktignok mørkt, men ikke lenger vintermørkt. Det var som om himmelen var en tynn mørk hinne spent over noe som var en anelse lysere bakenfor. Gaten lå helt folketom, så hun antok at det var sent. Hun gikk ut i entreen og sto der et øyeblikk med hånden på dørhåndtaket før hun forsiktig åpnet døren på gløtt. Trappeavsatsen lå i mørke, og hun bøyde seg ned og løftet raskt opp forsendelsen. Det var ikke noen pakke, men en fôret konvolutt, kjente hun. Men han hadde hatt rett. Den var for tykk for brevsprekken. Hun pustet dypt noen ganger. Hun ville ikke ha denne kontakten. Ville ikke bli minnet på virkeligheten der ute. Det var ille nok med den posten som landet på dørmatten. Hun hadde samlet alt i en bunke på kjøkkenbenken og forsøkt å la være å tenke på den. Da hun nå la konvolutten øverst i bunken, innså hun at det var merkelig at hun ikke bare hadde kastet posten rett i søppelet. Hvorfor hadde hun samlet på alle disse uvelkomne livstegnene? Hun kom ikke til å gjøre noe med dem. Men nå denne konvolutten. Den var annerledes. På et øyeblikk hadde den satt henne i takknemlighetsgjeld til personen som hadde lagt den igjen utenfor døren hennes. Den hadde etablert et slags forhold mellom dem, den usynlige naboen og henne selv. Hun ville ikke 16

ha noe forhold, ikke av noe slag til noen som helst. Det plaget henne å kjenne denne påtvungne takknemligheten. Det var rett og slett uutholdelig. Hun gikk frem og tilbake mellom kjøkkenet og stuen flere ganger. Irritert løftet hun opp konvolutten igjen, slo den mot håndflaten. Hun kunne kaste den. Men det ville ikke forandre noe. Naboen hadde gjort henne en tjeneste, hvor uvelkommen den enn var. Hun slapp konvolutten ned på kjøkkenbordet og gikk inn i stuen igjen. Der rev hun raskt opp brettene på en av de mange pappeskene med bøker. Hun famlet over det øverste laget og løftet opp noen av bøkene. Merkelig, hendene hennes husket det hun selv hadde fortrengt. Så snart hun holdt en av bøkene i hånden, visste hun hvilken det var. Og dermed også hvilken eske det dreide seg om. Hun innså at det ikke var den esken hun hadde tenkt seg, og åpnet enda to før hun fant det hun lette etter. Hun plukket opp den tynne boken og reiste seg. Før hun rakk å ombestemme seg, gikk hun ut på trappeavsatsen og tasset stille over det kalde marmorgulvet og bort til naboens dør. Det sto «E. Blom» på messingskiltet. Så han hadde rett i det også. Feiltagelsen lot seg forklare. De hadde samme etternavn. Til og med samme initialer. Kanskje det lå post til denne E. Blom i bunken på kjøkkenbordet hennes. Det hadde aldri falt henne inn å se etter om all posten faktisk var til henne. Og, som sagt, hun hadde ikke åpnet noe. På døren hennes sto det bare «Blom». Hun stilte boken ved døren hans, støttet mot veggen. 17

Hun visste ikke hvorfor hun hadde valgt akkurat den. Hun hadde bare den unge stemmen å gå etter. Og så det at han hadde følt på seg at hun måtte være der inne. Hun visste at det var slik. Av en eller annen grunn kunne hun ikke gi slipp på den tanken. Brev til en ung dikter. Rainer Maria Rilke. Istykkerlest og eseløret. Og antagelig helt feil. Men nå sto den der, i hvert fall. Ikke noe takkekort. Kanskje kom han ikke til å begripe hva det dreide seg om, eller hvem den var fra. Det spilte ingen rolle. Hun hadde i hvert fall fått kvittet seg med takknemligheten. Gjelden var betalt, de var skuls. Roen og stillheten vendte langsomt tilbake. Hun satte seg ved kjøkkenbordet. Selve forsendelsen interesserte henne ikke det minste, og hun slengte den oppå postbunken. Det var bare én ting som gjensto før hun endelig kunne legge seg igjen. Hun tente den lille lampen i vinduet og åpnet den svarte dagboken som lå på bordet. Tok pennen og begynte å skrive. Hun visste ikke egentlig hvorfor. Eller for hvem. Det var noe som gjorde tilværelsen tydeligere. Forklarte det som føltes vanskelig å forstå. Men på en eller annen måte virket det meningsløst nå. Et ritual uten innhold. Det var ikke lenger noe å forstå. Likevel fortsatte hun. Korte noteringer, en eller et par ganger om dagen. Da hun var ferdig, tok det en lang stund før hun gjenerobret mørket.

Han fant boken om ettermiddagen neste dag. Han hadde jobbet det meste av natten og sovet til langt utpå dagen. Det var på vei ut han fikk øye på den. Det var tydelig at den ikke bare hadde havnet der ved døren hans ved en tilfeldighet. Kommet til å falle ut av en eller annens veske eller lomme, eller noe sånt. Nei, den sto prydelig støttet mot dørkarmen. Den inneholdt ikke noe kort eller hilsen av noe slag, men han visste likevel hvem som hadde satt den der. Han hadde lagt merke til henne allerede den dagen hun flyttet inn. En mørk skikkelse som raskt hadde skrådd over gaten der den våte snøen lå ankeldyp, i tet foran flyttemennene. Selv om det var den eneste gangen han hadde sett henne, var han sikker på at det var hun som bodde der inne. Han kunne ikke forklare hvorfor, han bare visste det. Selv om han hadde følt seg som en idiot da han åpnet brevsprekken og ropte sitt latterlige «Ja, ha det, da», angret han ikke. Ettersom hun ikke hadde åpnet og ikke hadde svart, måtte hun jo ønske å være i fred, det skjønte han. Men det kunne selvfølgelig være noe galt. Kanskje hun lå død der inne? Nei, det gjorde hun ikke. På en eller annen 19

måte var han sikker på det. Han bare visste at hun hadde vært der inne, bak den lukkede døren, og at hun hadde lyttet. Og nå var boken stilt opp ved døren hans som en bekreftelse. Han hadde hatt rett. En bok, hun hadde gitt ham en bok. Hun kunne jo ikke vite hvor feil det var. Hvor vanskelig det var for ham å komme seg gjennom selv den korteste tekst. Men han hadde løftet den opp likevel, snudd og vendt på den. Begynt å stave seg igjennom baksideteksten. Brev til en ung dikter. Det ble verre og verre. Kunne ikke vært mer feil. Han slengte den til side. Men da han kom hjem den kvelden, plukket han opp boken igjen. Som vanlig når han skulle forsøke å lese, tok han frem tegneblokken og penner, pensler og tusj. Andre mennesker leste for fornøyelsens skyld. Det hadde han aldri skjønt. For ham var det en tung jobb. Så smertefullt at han prøvde å unngå det helt. Hele prosessen var forbundet med sånt som han forsøkte å legge bak seg. Vanskelige minner fra skolen. Selve ordet: dyslektisk. Mamma. All den dritten han forsøkte å holde utenfor døren til denne leiligheten. Å forsøke å tolke bokstavene og forme dem til ord, én bokstav om gangen, ett og ett ord, var smertefullt. Det var nesten som om de hvasse, svarte tegnene på siden trengte seg inn i hodet hans, men uten sammenheng og orden. Som om de danset der inne, hånlig utilgjengelige. Selv om han hadde en del bøker i hyllen i entreen, hadde de fullstendig utspilt sin rolle. Han åpnet dem 20

aldri igjen når han vel hadde kommet seg gjennom dem. I stedet var ordene innbakt i stablene med papir og tegneblokker som fylte hyllene i entreen og i stuen, som var arbeidsplassen hans. Tekstene var i blokkene, overført til et format han kunne tyde. Hvert ord, hver setning han klarte å tyde, fantes i bildene hans. Da han først var blitt kjent med Otto i leiligheten over, hadde han også fått bøker. Otto hadde tatt bok etter bok ut av de bugnende hyllene sine og rakt dem til ham. «Denne her må du bare lese», og «Har du virkelig ikke lest denne?» Det tok en stund før han fikk seg til å innrømme for Otto at han aldri ville klare å komme seg gjennom de fleste av bøkene. Tykke klassikere på fem–seks hundre sider. Liten skrift på gulnet papir. Det var da Otto hadde begynt å fortelle dem for ham i stedet. Han leste dem ikke, men fortalte fritt etter hukommelsen. Kanskje han syntes det var mer hensynsfullt å gjøre det sånn. At Elias på den måten ikke tenkte så mye på handikappet sitt. Og det stemte, det føltes bedre for dem begge. Elias hadde så klart ingen mulighet til å bedømme hvor godt Ottos versjoner stemte overens med originalen, men det spilte heller ingen rolle. Men nå satt han her og stavet seg gjennom den tynne boken, ett ord om gangen. Vinden suste utenfor vinduet, og det kneppet mot ruten, men Elias merket det ikke. Han var helt inne i det han hadde gitt seg i kast med. I lyskjeglen fra arbeidslampen tegnet han bilde etter bilde. Bunken med det andre, nesten avsluttede prosjektet skjøv han til side. Det fikk vente. 21

Det tok ham en uke. Da hadde han fylt praktisk talt hele blokken. Og lært seg Rilkes Brev til en ung dikter mer eller mindre utenat. Da han var ferdig med boken, hadde han laget enda en tegning. Når han holdt den fremfor seg nå, kunne han gjenta teksten, mer eller mindre ordrett: Og fremfor alt, spør Dem selv i nattens stilleste time: må jeg skrive? Grav i Dem selv efter et dypt svar. Og hvis svaret bekrefter, hvis De må møte det alvorlige spørsmålet med et sterkt og entydig «Jeg må», så bygg Deres liv efter denne nødvendighet. Deres liv må nu selv i sin mest likegyldige og fattige time være et tegn på og vitne om denne nødvendighet. Han så på bildet sitt og innså at han hadde byttet ut ordet «skrive» med «tegne». Og på det spørsmålet hadde han et helt klart svar. Nederst på arket skrev han: «Ja, jeg må.» Så rev han tegningen ut av blokken, brettet den på midten og stakk den inn i boken på siden der teksten hørte hjemme. Det var sent. Eller tidlig, avhengig av hvordan man så på det. Men han tok på seg jakken og støvlene, grep boken og åpnet ytterdøren og gikk ut på trappeavsatsen. Han sto der et øyeblikk foran døren hennes. Alt var taust og stille. Så bøyde han seg ned og stilte boken på samme måte som han hadde funnet den ved sin egen dør. 22

Ute var det fremdeles helt mørkt. Han sto i ly av det dype portrommet, dro igjen glidelåsen på jakken, trakk lue og hansker ut av lommen og så opp mot den mørke himmelen. Pusten hans steg som en hvit røyk i den kalde luften for så å løse seg raskt opp. Morgengryet var fremdeles flere timer unna. Det var hans tid. Han gikk med raske skritt over kirkegården og svingte av mot Mosebacke. Han møtte ingen.

Hun sto i det mørklagte kjøkkenet og hadde akkurat ført vannglasset til leppene da hun hørte lyden av fottrinn ute på trappeavsatsen. Det var for sent for en nabo på vei hjem og for tidlig for avisbudet. Hun hadde ikke hørt porten bli åpnet. Fottrinnene stanset utenfor døren hennes. Så ble det stille. Hun smøg seg ut i entreen. Sto han der utenfor døren hennes midt på natten? Det var ubehagelig å tenke på. Skremmende, til og med. Hun holdt pusten og lyttet oppmerksomt. Så hørte hun en svak lyd. Hun klarte ikke å bedømme hva det var, ikke en rasling og ikke et dunk. Bare en ubetydelig lyd, som på en eller annen måte tydet på at personen der ute foretok seg noe. Skulle han åpne brevsprekken igjen? Instinktivt tok hun et par skritt bakover. Hun lyttet, i helspenn. Men det kom ikke noe knepp i den kvalte dørklokken og ikke noen skramling med brevsprekken. Ingen verdens ting. Og hvilket normalt menneske ville forresten ringt på hos en ukjent nabo midt på natten? Med mindre det dreide seg om noe akutt. Men de forsiktige, stille skrittene tydet absolutt ikke på noen nødssituasjon. Det var simpelthen ubegripelig. Hun lyttet. Lyden av fottrinn igjen, over 25

gulvet på trappeavsatsen og nedover trappene. Deretter gatedøren som ble åpnet og slo igjen. Hun gikk fort inn på soverommet, fremdeles med glasset i hånden, og kikket ned på gaten. Det drøyde litt før hun så ham, han måtte ha stoppet opp i portrommet. Men der gikk han. Høy. Ja, høyden og at han gikk med lange, raske skritt, var vel egentlig det eneste hun kunne se. Skinnjakke og strikkelue. Mer enn det kunne hun ikke gjort rede for. Likevel virket han allerede kjent på et eller annet vis. Hun ristet på hodet. For en latterlig tanke. Men nå var det i hvert fall en skikkelse å legge til stemmen hun hadde hørt tidligere. E. Blom. Hva sto e-en for? Erik? Det var egentlig det eneste mannsnavnet hun kunne komme på for et såpass ungt menneske. Ingen het slikt som Evald, Einar eller Evert nå for tiden. Eller gjorde de det? Det var lenge siden hun hadde hatt grunn til å reflektere over svenske mannsnavn. Noe navn overhodet. Hun satte fra seg glasset og gikk ut i entreen. Alt var stille igjen, og hun åpnet ytterdøren forsiktig på gløtt. Trappeavsatsen lå i halvmørke, bare opplyst av lampen over gatedøren. Men likevel så hun den med en gang. Boken. Der sto den, akkurat slik hun selv hadde satt den fra seg ved døren midt imot, støttet mot dørkarmen. Irritasjonen fikk henne til å fnyse. Hadde han avvist takknemlighetsgesten hennes? Etter å ha sittet på boken i over en uke? Hun hadde følt seg helt overbevist om at likevekten var gjenopprettet. At de var skuls. 26

Da hun løftet opp boken, falt et sammenbrettet papirark mot gulvet. Hun klarte å fange det i fallet, tok et skritt tilbake inn i leiligheten og lukket døren stille etter seg. Hun satte seg ved kjøkkenbordet. Nølte, men strakte til slutt ut hånden og tente den lille lampen i vinduskarmen. Det plutselige lyset fikk henne til å rykke til, og hun holdt øynene hardt lukket en stund. Da hun sakte åpnet dem igjen, landet blikket på postbunken. Hun skjøv den til side og la boken og papirarket foran seg. Så brettet hun arket langsomt ut. Hun visste ikke hva hun hadde ventet seg. En eller annen slags lapp, kanskje. En forklaring på at han hadde levert boken tilbake. Kanskje en takk, til og med. Men det var ikke noe sånt. Det var en tegning, en tegning i svart tusj. Den lignet ingenting hun hadde sett tidligere. Til tross for at bildene ikke forestilte noe hun noen gang hadde sett, var formene merkelig naturlige. De snodde seg om hverandre til en slags uniform helhet. Et mønster. Det var en helhet, men en helhet der hver detalj var utsøkt gjennomført og helt unik. Hun kunne ikke for sitt bare liv begripe hva det skulle forestille, om det nå skulle forestille noe som helst. Eller hva det kunne bety. Så oppdaget hun at det var skrevet noe nederst i kanten. «Ja, jeg må.» Bare det. Hun fnyste igjen og lot arket falle ned på bordet. Hva betydde det? Det var helt ubegripelig. Kanskje arket bare var et slags bokmerke? Noe som ikke var myntet på henne? Hun tok opp boken og åpnet den. Det føltes 27

som om den helt av seg selv åpnet seg på en bestemt side. Som om den nylig hadde ligget oppslått akkurat der. Hun bøyde seg frem og begynte å lese. Det skulle bare noen ord til, så kjente hun igjen teksten. Hun hadde lest den mange ganger. Hatt den oppskrevet i notisboken sin siden hun gikk på skolen. Og fremfor alt, spør Dem selv i nattens stilleste time: … Han hadde ikke bare lest, men tatt til seg innholdet. Og tydeligvis villet at hun skulle vite det. Det virket som om han hadde villet takke henne. Hun reiste seg. Det føltes vanskelig å puste, og hun tappet i et nytt glass vann og drakk sakte. «Latterlig,» tenkte hun. «Latterlig og patetisk. Hvorfor tok jeg i det hele tatt inn det makkverket?» Hun knep igjen øynene. Tok en slurk til. «Så er takknemlighetsgjelden tilbake hos meg! Jævla tegning! Jævla bok!» Hun rev til seg boken og papirarket og kastet dem med all kraft ut i entreen. Men tårene kunne hun ikke holde tilbake.

Han jobbet best om kvelden og natten, men helt siden han hadde begynt på det nye prosjektet, hendte det stadig oftere at han våknet tidlig og gikk rett til bordet og satte seg. Det var lenge siden han hadde følt det sånn. Både historien og bildene fløt frem så naturlig – han kunne ikke huske at det hadde føltes så bra noen gang. Kanskje den aller første boken, men da hadde han på den andre siden ikke hatt noen begreper om hva han egentlig drev med. Da hadde det bare vært som en måte å overleve på, der han tegnet for å klamre seg fast til livet en liten stund til. Prøvde å slippe å tenke fremover. At det skulle bli en bok, hadde han aldri engang tenkt på den gangen. Men det ble det jo faktisk. Og en til. Og til slutt ble det en jobb. Det som moren hadde kalt «hobbyen» hans, og Gunnar hadde kalt «jævla rabbel», hadde faktisk blitt en jobb som betalte husleie og mat. Og litt til. Han hadde satt en tittel på den nye mappen på laptopen. Svarttrosten. Ikke fordi hun sang, akkurat. Han hadde jo aldri hørt en lyd fra henne. Knapt nok sett henne, for den saks skyld. Bare glimt av en mørk skikkelse i en tykk kåpe og vinterlue. Bildene han 29

tegnet, hadde egentlig ingenting å gjøre med hvem hun faktisk kunne være. Det var bare hans egne fantasier om en usynlig nabo. Her satt han dag ut og dag inn og fant på en historie om en kvinne han aldri hadde møtt. Gjorde henne til en fugl. Helt perverst, hvis man tenkte etter. Men det var akkurat det han ikke hadde tenkt å gjøre. Han hadde ikke tenkt å fundere på det et sekund. Han ville holde fast ved denne stemningen. Spenningen. For det var faktisk slik det føltes. Jobben hans hadde blitt spennende igjen. Når han satte seg og tok opp pennen og begynte å tegne en skisse, hadde han ingen anelse om hva det ville bli. Likevel kjente han ikke den minste tvil, og hvert bilde var fullstendig innlysende så snart det var ferdig. Hvordan han skulle gjøre det med tekstene, visste han ikke. Han hadde tatt for gitt at Maja skulle skrive til ham som vanlig. Derfor hadde det føltes som en utrolig skuffelse da hun takket nei. Hennes egen roman var endelig blitt antatt, og nå jobbet hun med den på heltid. Det var bare å gratulere henne og glede seg på hennes vegne. Men nå måtte han finne noen andre. Hvordan nå det skulle gå til. Maja kunne lese ham perfekt. Ofte var det nok at hun så en tegning, så kom den rette teksten, som om hun tenkte akkurat som ham. Hun kjente ham ut og inn, og de hadde skapt fortellinger sammen siden de først ble kjent, i første klasse. Hun hadde ordene, og han hadde bildene. Ingen førte, ingen fulgte. Og begge var like avgjørende for resultatet.

Men nå var det som det var. Skulle dette bli en bok, måtte noen andre skrive ordene. Nå hadde han nok med bildene. Hvordan han skulle gjøre det etterpå, ville han ikke gruble over. Da han hørte Otto banke i gulvet i leiligheten over, kikket han forbauset opp. Ottos signal om at middagen var servert. Han innså at hele dagen hadde gått. Motvillig la han fra seg pennen og reiste seg, med øynene festet på den halvferdige tegningen. Han kunne se for seg hele historien i hodet. Han rynket pannen. Det jævla handikappet. Han hadde historien, men kunne for sitt bare liv verken formulere eller skrive den ned. Det var som å høre musikk inne i hodet og ikke kunne synge eller spille den. Innelåst i hodet hans var fortellingen verdiløs. Eksisterte ikke for noen andre enn ham selv. Han løsrev seg fra tegnebordet og gikk ut på badet, kledde av seg og stilte seg i dusjen. Lukket øynene og lot vannet renne i fine stråler over ansiktet. På en eller annen måte stemte det, dette at han bare hadde halvparten av evnene som skulle til. Han var halv på alle måter. Hele det jævla livet hans var et halvveisliv. Han kunne sitte her og tegne de jævla bildene og lytte til fortellingene sine. Men hva var det for et liv, hvis man tenkte etter? Han skrudde av vannet, tørket seg og kledde på seg igjen. Og så gikk han opp til Otto.

Hver gang Otto innså at han nå hadde bodd her lenger enn noe annet sted, ble han overrasket. I mai ville det bli femten år. Han hadde blitt boende i rekkehuset i tre år etter Evas død. I ettertid syntes han det var rart at han ikke hadde flyttet derfra tidligere. Han hadde egentlig aldri trivdes der. Aldri sett på det som sitt hjem. Snarere hadde det føltes som en slags innramming for Eva. Hun hadde skapt sin egen verden der, og han hadde alltid følt seg som et møbel som ikke helt passet inn, men som fikk duge i mangel av noe bedre. Det var noe i Evas fortid som hun prøvde å fortrenge. Noe som hun holdt for seg selv og ikke delte med noen. Selv om hun aldri snakket om det, hadde han intuitivt forstått hvor hardt hun jobbet for å holde tilbake fortiden. Hvordan hun til og med så ut til å ville distansere seg fra den rent fysisk. Komme seg så langt bort fra den som mulig. Og det hadde virket som om det lille stygge huset fylte henne med en slags følelse av trygghet. Selv hadde han også opplevd det som verdens ende iblant. Huset var det siste i rekken og grenset mot et lite skogsområde. Iblant hadde han 33

syntes det så ut som om det lente seg bort fra de andre, som om det prøvde å komme seg løs og gi seg av sted inn i skogen. Selve huset var stygt, det kunne man ikke nekte for. Det hadde han syntes da han så det første gang, og han hadde ikke forandret mening i løpet av årene de hadde bodd der. En firkantet beige kasse, sammenvokst med sin firkantede, beigefargede tvilling på den ene siden. To soverom og ett bad i andre etasje, stue, kjøkken og toalett nedenunder. Ikke mye til tomt heller, bare en liten flekk på baksiden, i skyggen av en stor furu som slepte de sure barnålene sine over den kjempende gressplenen. Det hadde riktignok sine fordeler. Gresset trengte aldri å bli klippet, det hadde fullt opp med å prøve å overleve. Verken Eva eller han hadde interessert seg for hagen. Iblant hadde han lurt på om naboene hadde sett skjevt på dem og tenkt at de kunne ha passet bedre på tomten. Plantet krokus og tulipaner, klippet hekken. I det hele tatt oppført seg som naboene gjorde. De hadde egentlig aldri vært noe sammen med naboene, bare hilst over den glisne hekken som skilte tomtene. De første årene bodde det et par på samme alder som dem i nabohuset. Da hendte det at de vekslet noen ord om vær og vind. Men det hadde aldri blitt noe mer enn det. Eva hadde ikke ønsket det. Hva han selv muligens hadde ønsket, hadde han aldri tenkt over. Siden flyttet det inn en yngre familie med barn, og kontakten ble enda mer sporadisk. Han hadde ikke 34

akkurat savnet den sosiale omgangen, ikke da. Men nå hendte det innimellom at han lurte på om det hadde eksistert noen forutsetning for et annet liv. Huset var naturligvis unødvendig stort for ham da han ble alene. Men det var billig i drift, og han hadde ikke noe sterkt incitament til å gjøre noe med situasjonen. Så tiden gikk. Når han tenkte tilbake, var det egentlig bare som barn han hadde hatt følelsen av å bo i et ordentlig hjem. De første årene før de kom til Sverige. Da de bodde i en toromsleilighet, alle fire. Da, mens lillesøster Elsa levde. Leiligheten lå i tredje etasje i et massivt fireetasjes hus i stein. Om vinteren snødde det alltid. Han visste jo at det ikke kunne stemme. Men det var sånn han husket det. Alltid snø hele vinteren, mengder av snø til å base og leke i. Snø som dempet all lyd og ga beskyttelse. Inne var det alltid varmt og lunt. De hadde en liten kullfyrt ovn på kjøkkenet, og den holdt hele leiligheten varm. Så bodde familien Schmidt ovenpå og Berlingers under, og frøken Blumenthal på andre siden, vegg i vegg. Det var som om de også bidro til å varme dem med sitt blotte nærvær, som en slags menneskelig isolasjon. I Stockholm ble det aldri det samme, til tross for at de også der bodde i en leilighet i indre by. Ingenting ble noensinne det samme. Men det hadde det naturligvis ikke blitt selv om de hadde blitt værende i Wien. Det er bare det vi har mistet, som fremstår som evig uforanderlig. 35

I rekkehuset i Västertorp hadde han ofte frosset. Der var det ofte kaldere innendørs enn utendørs. Da han endelig fikk solgt huset og kjøpt denne leiligheten, var det ikke så mye en gjennomtenkt beslutning om å flytte. Det var mer som en flukt, han flyttet ikke til noe, han flyttet fra noe. En dag ble det plutselig bare nødvendig for ham å komme seg vekk derfra. Men han tenkte ikke på sin nye bolig som et permanent hjem, ikke da, og ikke nå heller. Faktisk ofret han den ikke så mange tanker. For første gang i sitt liv hadde han truffet en slags beslutning om hvor han skulle bo, hvordan han skulle leve, og han var ikke sikker på om han egentlig var i stand til det. Han kunne bare ikke tenke seg å bli værende i huset lenger. Hvor han skulle dra, hadde derimot ikke så stor betydning. Så han hadde kjøpt denne leiligheten. Men han hadde aldri riktig sett på den som et hjem. Møblene sto fremdeles der de først hadde havnet da han flyttet inn. Det var som et slags hotellrom, en oppbevaringsplass for eiendelene hans. Og for ham selv. Et sted å sove til en mer permanent løsning dukket opp. Han hadde bodd slik i snart femten år nå. Det tilfeldige hadde på en eller annen måte blitt permanent. Han sto ved komfyren og rørte i kjøttgryten mens blikket sveipet over det lille kjøkkenet. «Ingenting her inne har jeg kjøpt selv,» tenkte han. «Det er Evas stoler, hennes bord. Til og med gryten var det hun som valgte ut. Og skjeen jeg holder i. Jeg

kan ikke si at noe egentlig er mitt. Ingenting annet enn lampen over bordet.» Lampen han hadde hatt med seg fra rekkehuset, hadde gått i stykker ikke så lenge etter at han hadde flyttet inn, og han ble nødt til å skaffe en ny. Han hadde funnet den i en liten antikvitetsbutikk i nærheten av Odenplan. Ikke fordi han bevisst hadde vært på jakt etter en lampe akkurat den dagen. Han hadde bare tilfeldigvis gått forbi butikken i lunsjpausen og fått øye på den i vinduet. En liten antikk lysekrone av glass. Helt malplassert der den hang nå, selvfølgelig. Men han likte den. Den spredte et varmt gult lys over selve kjøkkenbordet og la resten av rommet i et forsonende halvmørke. Hver gang han tente lampen, gledet han seg over de små prismene som reflekterte lyset. Det var ikke ofte han tenkte på Eva lenger. I hvert fall ikke bevisst. Men mange år etter hennes død hadde han våknet hver morgen med venstre arm utstrakt, som om den søkte etter henne. Han var ikke sikker på hva hånden hans håpet å finne. Det hadde aldri vært noen varme hos Eva. Hun var ikke noe varmt menneske. Ikke på noen måte. Det var ikke før hun var borte, at han innså at han aldri hadde elsket henne. Han hadde snarere vært litt redd henne. Fortryllet av hennes skjønnhet. Overveldet av at hun hadde villet ha ham. Han hadde pleid å tenke på henne som en alabaststatuett, helt perfekt til minste detalj. Men kald.

Tankene hans ble avbrutt av lyden av ytterdøren som gikk opp, og Elias som ropte fra entreen. «Kom inn, kom inn, jeg er her på kjøkkenet,» svarte han. «Jeg har laget dillkjøtt. Håper det blir godt.» «Det lukter kjempegodt,» sa Elias og slo seg ned på en av kjøkkenstolene. De hadde møttes første gang den dagen Elias flyttet inn. Otto hadde tilfeldigvis kommet hjem mens Elias var i ferd med å bære tingene sine inn i leiligheten. Han hadde stoppet opp og sagt hei, og det så ut som om den unge mannen satte pris på det. Han hadde satt fra seg pappesken han bar på, og strakt frem hånden. «Hei, jeg heter Elias Blom. Ja, som du ser, holder jeg akkurat på med å flytte inn. Jeg har overtatt leiligheten til mormoren min. Hun døde i høst.» «Ja, jeg hørte det. Jeg beklager. En virkelig fin dame.» Det ble stille et øyeblikk. «Ja, velkommen til borettslaget, da! Jeg håper du vil trives her. Morsomt å se litt unge mennesker i huset. Jeg heter Otto Vogel og bor i etasjen over. Mitt gulv er ditt tak. Er det noe du trenger, er det bare å banke på.» Det oppsto en kort stillhet, men begge ble stående. «Det tar vel en stund før du får orden på tingene dine,» sa Otto til slutt. «Hvis du har lyst, kan du vel stikke oppom når du har fått inn alt sammen? Noe kan jeg nok by på, selv om det bare blir en brødskive. Ja, hvis du har lyst. Og det passer.» 38

Det første møtet var starten på det de begge nå beskrev som et ekte og dypt vennskap. De møttes minst en gang i uken. Noen ganger bare for å ta en kopp kaffe sammen. Noen ganger for å diskutere noe som hadde med arbeidet til Elias å gjøre. Noen ganger for å «lese» en bok sammen, noe som innebar at Elias lå utstrakt på Ottos sofa, mens Otto satt i lenestolen ved siden av og fortalte en av sine mange bøker på sin helt spesielle måte. Etter hvert hadde de begynt å spise middag sammen på tirsdager. Alltid oppe hos Otto, og når maten var klar, banket han alltid i gulvet som et signal til Elias om å komme opp. De snakket sjelden om seg selv, og Otto visste ikke mye om Elias’ privatliv. Han hadde heller ikke snakket om bakgrunnen sin. Nei, de holdt seg til nåtiden. Til Elias’ kunst og hans egne bøker og musikk. Det var nok. Leilighetene deres hadde identisk planløsning. Men det var vanskelig å tro når man så dem. Mens leiligheten til Elias var hvitmalt, sparsomt møblert og fullstendig innrettet etter arbeidet hans, var Ottos en overfylt oppbevaringsplass til alt han hadde tatt med seg fra sitt forrige hjem. Elias foretrakk Ottos leilighet. Hans egen var ikke noe hjem, men en arbeidsplass der han også tilfeldigvis sov. Ottos leilighet var derimot full av personlige ting, og det luktet mat og … ja, liv. Otto, på sin side, var overveldet av leiligheten til Elias, som virket dobbelt så stor som hans egen, og der 39

det alltid føltes som om et eller annet kreativt prosjekt var under utvikling. Men første gang han kom inn dit, hadde han blitt fylt av blandede følelser. En del hadde med ham selv å gjøre, en annen del med den unge naboen. Otto hadde aldri sett et slikt hjem. Eller snarere en leilighet som så slik ut. For det så ikke ut som et hjem overhodet. Hjemmet som denne ungen mannen hadde skapt seg, så så kaldt ut, så upersonlig, hadde han tenkt. Det var ikke plass til noe annet enn jobb, hele etasjen var en arbeidsplass. Først hadde synet gjort ham litt nedstemt. Men da han senere ble kjent med Elias, innså han hvor perfekt hjemmet hans passet ham, at det ikke var upersonlig i det hele tatt, men i aller høyeste grad preget av personen som bodde der. Og nå var det noe som lignet misunnelse, som fylte ham når han stakk innom naboen. Selv hadde han flyttet rett fra barndomshjemmet til huset han hadde delt med Eva. Han hadde aldri hatt noe hjem som hadde vært helt hans eget, skapt ene og alene for ham, med hans behov i mente og utrustet etter hans smak. Når han så Elias’ leilighet, fikk det ham til å tenke over hvordan han eget hjem kunne sett ut. «Da spiser vi,» sa Otto og satte den dampende gryten på bordet.

Tirsdagsmiddagene utviklet seg litt forskjellig. Noen ganger var det bare et raskt overstått måltid og ikke noe mer. Noen ganger ble de sittende ved kjøkkenbordet i timevis. Spesielt hvis Otto begynte å fortelle noe. Men denne kvelden var det Elias som la ned bestikket og kikket opp på Otto. «Jeg har begynt på et nytt prosjekt. Jeg vet ikke hva det skal bli, om det kan bli til noe. Men akkurat nå liker jeg det virkelig godt. Jeg har ikke følt det sånn på evigheter. Det hender til og med at jeg er oppe før ni.» Han så opp, og begge smilte. «Det må være noe helt spesielt, da,» sa Otto. «Jeg vet ikke. Nå kjører jeg bare på så lenge det føles bra. Så får vi se. Forresten, Maja kan ikke hjelpe meg med teksten denne gangen. Romanen hennes er blitt antatt, så hun har fullt opp med å skrive ferdig og redigere. Gøy for henne, selvfølgelig. Men hvis – og det er på ingen måte sikkert – men hvis dette nå blir en historie som jeg vil gi ut, må jeg finne noen andre som kan hjelpe meg.» De spiste i stillhet en stund. «Så hva er det du holder på med?» 41

Elias kikket opp, og det drøyde før han svarte. «Jeg vet ikke … Det høres sikkert helt vanvittig ut.» «Prøv meg, jeg har hørt det meste. Eller i hvert fall lest om det.» «Du vet hun som bor i leiligheten rett overfor meg. Hun heter jo også Blom. Og for et par uker siden fikk jeg tilfeldigvis en pakke som var til henne. Jeg så det ikke med en gang, så det var for sent å levere den tilbake da jeg oppdaget at den ikke var til meg. Budet hadde allerede forsvunnet. Så i stedet gikk jeg bort for å levere den til henne. Men den gikk ikke gjennom brevsprekken, så jeg ringte på. Det virket som om det var noe i veien med dørklokken, så jeg banket på døren. Flere ganger. Ikke en lyd innenfra leiligheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte liksom på meg at hun var der inne likevel. Så jeg åpnet brevsprekken og ropte. Jeg vet det, det høres helt vanvittig ut.» Han kikket opp og trakk på skuldrene. «Aner ikke hvorfor, det høres helt sykt ut nå når jeg sier det. Men det gjorde jeg, i hvert fall.» Otto sa ingenting, men nikket for at Elias skulle fortsette. «Ja, så ventet jeg en stund, men ingenting skjedde. Så til slutt la jeg bare pakken ved døren hennes og gikk inn til meg.» «Merkelig, hun har vel bodd her et par måneder nå, men jeg har ikke sett snurten av mennesket,» sa Otto og tok en slurk av ølglasset. Elias nikket. 42

«Nettopp, det er kjemperart. Hun går aldri ut av leiligheten, men man ser aldri at lyset er på der inne. Ikke en lyd heller. Men jeg vet at hun er der, for dagen etter hadde hun satt en bok utenfor døren min. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så skråsikker med en gang. På at det var henne.» «En bok? Hvorfor i herrens navn gjorde hun det?» «Ja, det var vel en slags takk, regner jeg med. Så jeg tok den inn. Og jeg har faktisk lest den.» Han smilte og så på Otto. «Ja, jeg vet det. Men jeg har faktisk gjort det. Alt sammen. Brev til en ung dikter heter den.» «Rilke,» sa Otto. Elias nikket. «Det tok meg en uke. Ja, du vet jo … Men jeg kom meg gjennom den, én bokstav om gangen. Så nå har jeg oversatt den til mitt språk. Og det er et stykke jeg har lært meg utenat.» «Vent litt!» Otto hoppet opp fra stolen og forsvant ut i entreen. Etter en liten stund kom han tilbake med en tynn bok i hånden og satte seg igjen. Han bladde raskt frem til den siden han var ute etter, og begynte å lese akkurat det stykket Elias mente. Da han var ferdig, så han på Elias. «Er jeg på riktig spor?» Elias nikket. «Du er helt utrolig, Otto. Har du lest alt?» Otto viftet brydd med hånden. 43

«Ja, så da jeg var ferdig, laget jeg en tegning til akkurat det stykket og skrev Ja, jeg må nederst og la det i boken på den siden der teksten sto. Så satte jeg boken utenfor døren hennes. Og nå er den borte, så jeg regner med at hun har tatt den inn. Hun må tro at jeg er gal.» «Har alt dette noe med prosjektet ditt å gjøre?» «Ja,» sa Elias langsomt, «det har det. Det skjedde noe med meg da jeg leste den boken. Jeg gikk og tenkte på den hele tiden, lurte på hvorfor hun hadde gitt meg akkurat den. Om det var tilfeldig, eller om hun mente noe spesielt med det. Men hun kjenner meg jo ikke, så det kan hun jo ikke akkurat ha gjort. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på henne heller. Jeg vet jo ikke engang hva hun heter, bare at vi har samme etternavn. Og jeg har bare sett et glimt av henne fra vinduet den dagen hun flyttet inn. Med luen ned i ansiktet og en posete vinterkåpe. I skumringen en grå vinterdag. Jeg aner ikke hvordan hun ser ut. Om hun er ung eller gammel. Eller hvorfor hun har det som hun har det. Aldri går ut, aldri slår på lyset. Jeg går ut fra at hun ikke vil ha noen kontakt med naboene sine, men jeg aner ikke hvorfor. Det er kanskje derfor jeg ikke klarer å slutte å tenke på henne. Så jeg begynte å tegne henne. Først var det bare en liten skisse. For moro skyld, som når man sitter og rabler. Så ble det en mørk skygge over skittent snøslaps. Men nå er det …» Han ble stille. «Ja, nå er det en historie, i hvert fall begynnelsen på en. Og jeg kaller den Svarttrosten.» 44

De spiste i taushet en liten stund. Så la Elias ned bestikket igjen. «Hun ble en fugl i tegningene mine. Helt fra starten av en ødelagt liten stakkar som hadde havnet i vansker på alle måter. Halvdød. Ja, så bare fortsatte det. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på hvordan det skulle gå. Hvorfor den hadde havnet her midt på vinteren. Hvor den skulle dra.» Han så opp. «Du synes vel det høres helt vanvittig ut?» Han tiet, og det så ut som om fingrene hans tegnet usynlige mønstre på bordet. «Mer har jeg ikke tenkt å si,» sa han til slutt. «Ikke ennå, i hvert fall. Vi får se hvordan det går.» Otto kremtet. «Nei, jeg synes ikke det høres vanvittig ut i det hele tatt. Jeg begriper kanskje ikke hva det er du gjør, men jeg ser jo hvor engasjert du er. Fortsett, du!» Han banket på boken på bordet. «Her har du faktisk lest en hel bok uten å være nødt! Tenke seg til! Det er nok bare å fortsette og se hva det blir til.» «Ja, jeg skal stå på en stund til, så kan du få se på det. Og si om det er noen vits i å gjøre det ferdig.» «Jeg føler meg beæret, Elias,» sa Otto med en liten latter. «Tror du virkelig jeg kan avgjøre det? Svart trosten.» Det hørtes ut som om han smakte på ordet. Så reiste han seg og begynte å rydde av bordet. Elias hjalp til, og Otto satte frem desserten, en eplekake. 45

«Turdus merula.» «Hva?» «Turdus merula. Den heter det på latin. Svarttrosten.» Elias lo. «Jeg trodde du mente kaken.» Otto smilte og satte seg. «Ja, og så er det Sveriges nasjonalfugl. Man kunne nok synes det burde vært noe mer … ja, mer svensk. Ja, som … ja, rype, for eksempel. Men det er svarttrost. For meg er svarttrosten altfor eksotisk for Sverige. Litt for mystisk for dette praktiske landet. Og så er det den sangen. Så vakker. Tragisk og trøstefull på samme tid.» De ble sittende ved bordet en stund til før Elias reiste seg. «Takk for maten, Otto. Godt, som vanlig. Nå må jeg ned og jobbe.» Otto fulgte ham ut i entreen. Ved ytterdøren la han den ene hånden lett på skulderen til Elias. «Vet du hva jeg gleder meg aller mest til på denne tiden av året, Elias? At svarttrosten skal komme tilbake. Når den kommer hit, til gården på baksiden, da åpner jeg alltid vinduet så jeg kan høre sangen. Det beste jeg vet, er å sitte her ved kjøkkenbordet i skumringen og lytte. Men det er nok en stund til ennå.»

Noe hadde forandret seg. Hun forsøkte å forstå på hvilken måte. Og hvorfor. Det var ikke været. Det påvirket henne egentlig ikke i det hele tatt. De siste dagene hadde vært stille, uten vind, men utsikten fra kjøkkenet var den samme. Grå himmel, nakne trær. En slags anskueliggjøring av totalt fravær av liv. Det var ikke merkbart lysere, til tross for at våren jo måtte være på vei. Nei, mørket kom til henne som før. Liksom Kvinnen i grønt. Men også hun var litt forandret på et vis. Det var en ny intensitet i møtene deres. Og et innslag av bebreidelse. De møttes fremdeles i fullstendig taushet, likevel var forandringen tydelig merkbar. Hun visste ikke hva den besto i. Var kvinnens rygg kan hende litt rakere, holdningen litt stivere? Hadde vinkelen på hodet endret seg en anelse? Eller hadde lyset blitt dempet en tanke rundt henne, og skyggene forlenget? Hva det enn var, føltes det som om det lå en anklage i luften. Som om hun hadde gjort noe som vakte misnøye hos kvinnen ved pianoet. Dagen da hun måtte ta en avgjørelse når det gjaldt maten, nærmet seg med raske skritt. Hun måtte fylle 47

på med fersk mat. Selv om hun pusset tennene på et mørklagt bad, kunne hun se det blodige spyttet i vasken når hun skylte munnen. Det var lenge siden hun hadde spist frukt eller grønnsaker. Bare de evige koppene med suppe. Men å handle innebar å gå ut. Kle seg. Møte mennesker. Hvor mye hun enn forsøkte, ble det vanskeligere å skyve unna tanken på det for hver dag som gikk. En ukes tid etter at hun hadde fått tilbake boken med den merkelige tegningen i, lå det en stor konvolutt på dørmatten. Ingen adresse, ikke noe frimerke, bare en stor hvit konvolutt. Hun sto og stirret på den en stund før hun plukket den opp. Men hun åpnet den ikke, la den bare på kjøkkenbordet. Så laget hun en kopp te, og med koppen i hånden gikk hun frem og tilbake gjennom entreen flere ganger. Hvorfor slengte hun ikke bare konvolutten på bunken med den andre posten og blåste i den? Hun kunne ikke fatte hvorfor, men hun fikk seg bare ikke til det. Da hun stoppet på dørterskelen til kjøkkenet, så hun konvolutten lyse hvitt der den lå på bordet. Hun ville ikke ha noen flere uvelkomne påminnelser om tilværelsen utenfor. Likevel gikk hun langsomt bort til bordet, som om hun ble dratt dit mot sin vilje. Hun satte ned koppen og tok opp konvolutten. Den var ikke limt igjen. Det lå en tegning inni. Men ikke noe som lignet det minste på den hun hadde funnet i boken. Hun lot fingertuppene løpe 48

over papirarket. Dette var ikke noe mønster, som den andre. Dette var et bilde, enkelt å tolke, i og for seg. Motivet var en svart fugl mot en hvit bakgrunn. Fuglen var malt med så lett hånd, bare noen få penselstrøk, og likevel så levende at det så ut som om den ville lette fra papiret hvert øyeblikk. Den svevet over en bakgrunn av det som så ut som våt snø. Også den så stofflig at hun syntes hun kunne kjenne kulden i fingertuppene. Hun la tegningen på bordet, men klarte ikke å ta blikket fra den. Det var ikke en original, så mye kunne hun se. Bare en vanlig kopi. Hun var ingen ekspert, men hun skjønte at kunstverket var veldig, veldig bra. Hvem var kunstneren? Det var ingen signatur, ingen informasjon overhodet. Bare selve bildet. Hun antok at det måtte komme fra naboen igjen. Hadde han laget den selv? Hvorfor hadde han gitt den til henne? Det var fullstendig ubegripelig. Og litt ubehagelig, selv om det ikke føltes direkte truende. Hvorfor var han interessert i henne? Hva var det man kalte det når noen forfulgte en? Jo, stalking. Kunne det være noe sånt? Men det føltes helt absurd. Han kjente henne jo ikke. De hadde aldri engang sett hverandre. Alt var jo avklart dem imellom, var det ikke? En nabotjeneste. Og så en takk. Ferdig. Hun hadde forsøkt å gjenopprette likevekten. For så å kunne synke tilbake inn i det trøstefulle mørket. Men i stedet var han der og avbrøt stillheten igjen. Trengte seg på. Hun svelget gjentatte ganger, men kjente til sin fortvilelse hvordan øynene ble fylt av tårer. Jeg er ikke lei 49

meg, tenkte hun. Jeg er bare irritert, og det med god grunn. Og sint. Nemlig, det er sint jeg er. Over denne innblandingen. Over ikke å få være i fred. Men det gjorde det ikke lettere. Hun skyndte seg å legge tegningen opp ned på bordet og gikk inn på soverommet og sank ned på sengen. Men virkeligheten fortsatte å trenge seg på. Hun kunne ikke lukke ørene for lyden utenfra, eller lukke øynene for lyset som sivet inn gjennom glipen mellom gardinene. Det så ut som om solen tittet frem.

Det var mandag, og Otto var på vei ut for å handle. Han hadde begynt å sette ned farten ved døren hennes når han var på vei ut. Han stoppet naturligvis ikke opp, det ville ha virket veldig rart. Om hun nå tok noen notis av hvem som kom og gikk utenfor døren hennes. Han bare krysset trappeavsatsen langsommere enn han hadde pleid tidligere. Spisset ørene. Men han hørte aldri en lyd, merket ingen bevegelser. Og han så aldri snurten av henne. Forlegen innså han at han faktisk følte seg litt skuffet hver gang. Hva gikk han egentlig og håpet på? For et patetisk syn han måtte være. En syttito år gammel mann som strøk forbi en ukjent kvinnes ytterdør. Han gikk raskt nedover den korte trappen til gatedøren og videre ut. Det hadde vært sol de siste dagene, men det var en blek sol som ikke ga noen varme. Likevel virket det som om lyset i seg selv lokket ut mennesker, og mange satt faktisk på benkene som kantet gangveien over kirkegården. Tapre, bleke skikkelser med ansiktene vendt mot solen. For sitt indre blikk så han druknende som desperat gisper etter luft. Det kom til å drøye 51

minst enda en måned før det ville være behagelig å sitte på de benkene. Og akkurat i dag føltes luften rå og kald, og himmelen hadde begynt å mørkne. Han håpet å være hjemme før det begynte å regne, og han satte opp farten og svingte inn på Östgötagatan på vei til butikken. Helt siden han hadde blitt kjent med Elias, hadde tirsdagene blitt knaggen han hengte opp det lille livet sitt på. Resten av uken drev han bare av gårde uten mål og mening. Dersom noen skulle spørre ham om hva han hadde gjort en bestemt dag, ville han hatt problemer med å huske det. Hvis det ikke gjaldt en tirsdag. Han hadde selvfølgelig bøkene. Men selv lesingen fristet ikke noe særlig lenger. Det hendte at han med en viss forventning åpnet en ny bok, men etter bare noen sider syntes han liksom at den virket kjent. Som en variant av noe han allerede hadde lest. På samme måte med de få gangene han skrudde på radioen. Nyhetene føltes ikke lenger som nyheter. Det var som om historien gjentok seg, en tragisk evighetsmaskin. Men han likte de daglige spaserturene sine. Og tankene som oppsto mens han satte den ene foten foran den andre. Noen ganger bestemte han et mål for turen, men for det meste begynte han bare å gå, og kunne så til sin overraskelse oppdage at han sto oppe på Fåfängan og tok inn utsikten mot Gamla stan, eller på Riddarholmen med blikket mot Söder på andre siden av Riddarfjärden, uten å huske hvordan han var kommet dit. Samtidig hadde tankene foretatt sin egen 52

vandring. Noen ganger tilbake i tid. Noen ganger dro de av sted i de mest overraskende retninger. Han innså at han gikk og tenkte på Eva. Det var ikke ofte han gjorde det. Kanskje var det den ukjente nabokvinnen som påvirket ham. Når Eva dukket opp i tankene hans, var det alltid i form av et bilde, aldri som en levende kvinne. Hun rørte seg aldri, sa ingenting. Han kunne ikke huske hvordan hun duftet. Ikke hvordan huden hennes føltes under hendene hans. Ikke noe sånt. Bare bilder som føltes poserende. Eva ved skrivebordet med sigarett i hånden. Ved pianoet. Stående ved bilen. Han måtte tenke etter for å huske hvor mange år som hadde gått. Femten år. Det var atten år siden Eva gikk bort. En evighet siden, og samtidig ikke lenge siden i det hele tatt. Han hadde bodd her i femten år. Vandret langs de samme gatene, handlet, gått til biblioteket. Og ikke så mye mer. Kanskje det hadde vært en tabbe å selge antikvariatet så raskt og trekke seg tilbake før han hadde fylt seksti. Ikke at han hadde pensjonert seg, akkurat. Han hadde blitt værende og hjulpet til med å passe virksomheten noen år til han syntes at han ikke tilførte den noe lenger. Han husket at han hadde vært litt bekymret. Men antikvariatet hans var veletablert, et av de beste i landet, og han hadde fått en god pris. Det ville holde for ham, selv om det ikke akkurat ville bli et liv i luksus og overflod. Sammen med pengene han fikk for rekkehuset, og en pensjonsforsikring, hadde han så han klarte seg. Han trengte ikke mye. 53

De hadde aldri unt seg mye, Eva og han. Det var egentlig merkelig. Eva så ut som en kvinne som var skapt for glitter og stas. Men slik var hun absolutt ikke. På den andre siden var det ikke noe forhandlingsrom når det gjaldt det hun virkelig ville ha. Et lite rekkehus i Västertorp og en gammel Volvo Amazon. Sporadiske korte reiser til Paris eller Roma. Det var alt hun forlangte. Men hun gjorde virkelig det: forlangte det hun ville ha, med den største selvfølge. Når han tenkte tilbake, innså han at han hadde hatt flaks med salget av forretningen. Han ville antagelig ikke ha overlevd de raske endringene i bransjen. Han hadde solgt i rett tid. Da han vel hadde sluttet for godt, gikk han omveier for å slippe å gå forbi lokalene. Men nå hadde antikvariatet vært nedlagt i flere år. Og nå for tiden beveget han seg i mindre sirkler, og det var sjelden han kom til Vasastan. Hans nåværende spaserturer gikk fra Skanstull til Hornstull, til Danvikstull og ned til Gamla stan. Det var ytterst sjelden han hadde grunn til å strekke turene noe lenger. Og her hadde han, i hvert fall inntil videre, både bokhandelen på Götgatan og biblioteket ved Medborgarplatsen. Dessuten kunne han vel egentlig begynne å lese om igjen de bøkene han allerede hadde. Slik som han opplevde nye bøker nå for tiden. Han oppdaget at han sto utenfor matbutikken. De første regndråpene falt fra den mørke himmelen akkurat idet han gikk inn gjennom glassdørene. Han måtte tenke etter hva han skulle handle. Det var tirsdag i morgen.

Hun hørte regnet slå mot ruten. Regn var bra. Hun likte den smatrende lyden. Hun visste ikke om det var den som hadde vekket henne. Men hun var lys våken, og da en enslig bil passerte på gaten utenfor, så hun streif av lys bevege seg over taket over sengen. Huset var stille. Det var hennes tid på døgnet. Men hun følte seg rastløs der hun lå, og til slutt sto hun opp. Hun hadde akkurat fått den ene armen inn i morgenkåpen da hun hørte lyden. Hun stoppet opp og lyttet. Hun kunne ikke slå fast hva det var. Men det kom utenfra. Vinduet sto på gløtt som vanlig, og hun hørte noe som lød som en svak jamring. Først tenkte hun at det var et dyr. En katt, kanskje? De hadde noen merkelige lyder om våren. Hun dro morgenkåpen ordentlig på seg og gikk bort til vinduet. Hun så ikke noe som helst som kunne forklare lyden. Gaten lå helt tom. Men akkurat da hun skulle snu seg bort, syntes hun at hun så, eller kanskje snarere ante, noe som beveget seg der nede, helt inntil husveggen. Det var umulig å se hva det kunne være, uten å bøye seg ut gjennom vinduet. Så hørtes en annen lyd. Det skrapte, som av en sko mot fortauet, og så hørtes en kort 55

slepende lyd. Etterfulgt av en menneskestemme, men ingen ord hun kunne oppfatte. Var det et rop på hjelp? Hun åpnet vinduet langsomt, la hendene mot vinduskarmen og bøyde seg ut. Han lå på siden, som om han hadde søkt beskyttelse mot husveggen. Han var så blodig at hun aldri ville ha kjent ham igjen, selv om hun hadde visst hvordan han så ut. Men hun kjente igjen skinnjakken. Det var ingen andre der, så vidt hun kunne se. Hun skjøv igjen vinduet. Sto usikker et øyeblikk. Så skyndte hun seg ut i entreen. Ved ytterdøren stakk hun føttene i støvlene og gikk ut på trappeavsatsen. Hun lot døren bli stående på gløtt bak seg og løp ned de få trappetrinnene og presset opp den tunge gatedøren. Han hadde ikke rørt seg. Hun sank ned på kne ved siden av ham og la fingrene mot håndleddet hans. Det var iskaldt, men hun kjente pulsen. Det var blod overalt. Et dypt kutt over det ene øyet. Og det så ut som om det var noe galt med nesen. Lyst blod boblet ut av neseborene for hvert åndedrag. Hun innså at hun satt der og gjorde små meningsløse bevegelser med hendene, som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre med dem. Hun hørte seg selv jamre. Men så ga han fra seg en rallende lyd og åpnet øyet som ikke var gjenklistret. Det så ut som om han prøvde å røre på seg, men hodet falt tilbake mot fortauet, og anstrengelsen var forgjeves. Da sa han noe. Hun kunne ikke helt høre hva. Hun bøyde seg nærmere. 56

«Hent Otto,» sa han. «Hent Otto Vogel. I etasjen over.» Så lukket han øyet igjen, og hun så hvordan det rant lyst blod ut av munnen hans. Hun merket at hun skalv, men om det var på grunn av kulden eller selve situasjonen, visste hun ikke. Det føltes som om hun burde gjøre noe mer før hun gikk fra ham, men hun kunne ikke komme på hva. Så hun reiste seg og løp inn. Hun kikket på navnetavlen ved gatedøren og så at det var en O. Vogel i tredje etasje. Hun skyndte seg opp trappen. Det var ikke før hun allerede hadde ringt på døren, at hun lurte på hvor mye klokken var, og innså at hun bare hadde morgenkåpe på seg. Hun trykket utålmodig på knappen igjen, og nå hørte hun fottrinn nærme seg. Døren ble åpnet på gløtt. «Jeg beklager, men det har skjedd en ulykke,» sa hun. «Naboen din … ja, naboen min også. Han har vært utsatt for en ulykke.» Hun hørte hvordan stemmen hennes skar seg. «Blom, han heter Blom,» la hun til. «Han ligger på fortauet rett under soveromsvinduet mitt. Det er blod overalt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre …» Nå hikstet hun. Døren ble slått opp på vidt gap, og hun sto ansikt til ansikt med en kort, eldre mann som kjempet med å få på seg en stripete slåbrok. Han hadde ikke på seg noe annet enn en hvit underbukse, og var barbeint. «Elias? Er det Elias?» spurte han. Uten å si noe mer snudde hun seg og skyndte seg foran ham ned trappen og ut på gaten. 57

Han lå akkurat slik hun hadde forlatt ham. Den eldre mannen skyndte seg bort og falt på kne. Elisabeth la merke til at han fremdeles var barbeint. «Elias,» ropte han. «Elias, kan du høre meg?» Han tørket Elias’ ansikt forsiktig med ermet på slåbroken. «Å, Elias, hva har de gjort med deg?» hikstet han. Da åpnet Elias øyet igjen. «Hjelp meg, Otto,» sa han utydelig. Otto bøyde seg frem og tok en nærmere kikk på ansiktet hans. «Du trenger en ambulanse, Elias,» sa han og skulle til å reise seg. Elias strakte ut en hånd, og Otto sank ned på kne igjen. «Ikke ambulanse,» hvisket han. «Du må i hvert fall på sykehus,» sa Otto og holdt hånden hans i sin. «Jeg blir med deg. Men her kan du ikke ligge. Vi får prøve å hjelpe deg inn.» «Hjelp meg, er du snill,» sa Otto og så opp på Elisabeth. «Hjelp meg med å prøve å støtte ham opp.» Sammen klarte de å få Elias til å sette seg opp, lent mot husveggen. Pusten hans var rallende, og det var tydelig at han hadde store smerter. De sto på hver sin side av ham og kikket på hverandre. «Jeg synes vi skal prøve å få ham inn,» sa Otto. Han satte seg på kne igjen. «Tror du at du klarer å komme deg opp trappen i gangen hvis vi holder deg?» Elias strakte frem hendene til svar.

«Hvis du kommer hit og står nær veggen så du får litt støtte, og så tar vi ham under armene, så tror jeg vi kan få ham opp,» sa Otto. «Vi prøver.» Sakte og forsiktig klarte de å løfte opp Elias, og så sto de alle tre lent mot veggen. Otto la Elias’ arm over skuldrene sine. Elias stønnet, men det virket ikke som om det var noe galt med armen. Otto nikket til Elisabeth som tegn til at hun skulle gjøre det samme på andre siden. «Ett skritt om gangen, ett skritt om gangen,» sa Otto mens de langsomt beveget seg mot gatedøren. Vel fremme ba han Elisabeth taste inn koden, og da det klikket i låsen, presset han opp døren med den ene skulderen. Hele tiden lente Elias seg tungt mot dem begge, og et øyeblikk var Elisabeth redd hun ikke skulle orke å stå imot. Men så var de innenfor døren. «Nå er det bare noen trappetrinn, Elias, så kan vi legge deg ned. Har du nøklene her i lommen?» Men Elias gjorde et svakt forsøk på å riste på hodet. «De tok dem.» Det var knapt mulig å forstå hva han sa. «Kan vi ta ham inn til deg så lenge?» Otto så på Elisabeth. Hun stirret på ham, men fikk seg ikke til å si noe. «Bare mens jeg løper opp og hiver på meg noe og ringer etter en taxi,» sa han. «Han må jo uansett på sykehus.»

«Ja visst, selvfølgelig,» sa hun. «Det er bare ikke … Ja da, selvfølgelig.» De gikk inn, og Elisabeth famlet etter lysbryteren i entreen. Da lyset kom på, kunne hun se hvordan det så ut der inne. Men hun prøvde å fortsette å konsentrere seg om Elias mens de styrte ham inn på soverommet hennes og forsiktig la ham på sengen. Den gamle mannen så ikke ut til å legge merke til hvordan det så ut i leiligheten. Elisabeth løp ut på badet og hentet et håndkle. Hun bøyde seg frem og rakte det til Otto, som satt på sengekanten. Elias så enda verre ut i lyset fra taklampen. «Det er ingen tvil, Elias, du må på sykehus,» sa han mens han varsomt prøvde å tørke blod fra Elias’ ansikt. Så reiste han seg. «Jeg er straks tilbake,» sa han til Elisabeth mens han dro beltet i slåbroken litt hardere til. «Otto. Otto Vogel,» sa han og strakte frem hånden. «Elisabeth. Elisabeth Blom,» sa hun og tok hånden hans i sin. «Det tar bare noen minutter,» sa han over skulderen og forsvant ut i entreen. Elisabeth hørte de raske skrittene av de nakne føttene hans mens hun sakte satte seg på sengekanten. Det var ikke mulig å si om Elias var ved bevissthet. Han pustet ujevnt, og det rant fremdeles blod fra nesen. Hun bøyde seg frem og så på ham. Og til sin overraskelse oppdaget hun at hun forsiktig strøk ham over det våte håret.

Ønsker du å lese videre? I skumringen synger svarttrosten finnes både som papirbok og e-bok, og kan kjøpes hos alle bokhandler i Norge.