Ikke akkurat lykke

Likte du Kampen mot superbitchene?

Dette er boka for deg!

Det Lykke hater nest mest i hele verden, er gym.

Det hun hater aller mest, er svømming. Hennes høyeste ønske er å møte rapperen Kong Hades.

Og da muligheten byr seg, er det ingenting som kan stoppe henne.

Ikke akkurat Lykke er en bok om vennskap, rap, slampoesi – og om å våge å stå opp for seg selv og drite i at de kule jentene synes du er verdens største loser.

«Kanongod ungdomsbok.»

Altaposten om Fuck verden «Fengende om skeiv ungdomskjærlighet.»

Bladet Tromsø om Nærmere kommer vi ikke

ISBN 978-82-419-5269-2

,!7II2E1-jfcgjc!

«... treffer rett i hjerterota!» @readygoread/ Malin Hvammen Adriaensen

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon: Tonje-Mari Clausen Omslagsdesign ved forlaget Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 13/18 pkt.

ISBN: 978-82-419-5269-2 1. opplag 2020 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Pratedagen Jeg tok ei pannekake og kjente en hard knute stramme seg i magen. Jeg håpa mamma hadde glemt hvilken dag det var. Hun så på meg og smilte onsdagssmilet sitt. Jeg hata det smilet. Det rykka liksom litt i den venstre munnvika, og øynene flakka så vidt.

– Porno … sa hun akkurat idet jeg skulle til å strø sukker på pannekaka.

Armen min spratt til side i en ukontrollert rykning så jeg velta sukkerskåla. Sukkeret rant ut og la seg som små snøhauger på bordet. Jeg kjente kvalmen rulle rundt i magen. Sleipe åler som kveila seg i hverandre.

– Men Lykke, da, som du søler, sa mamma.

Hun sopet opp sukkeret med handa og tømte det tilbake i skåla.

Det var en helt vanlig onsdag. Venninna mi, Liv, pleier å si at onsdagen er den kjedeligste dagen. Den dagen da helga er lengst unna. Onsdagene i vår fami­ lie er aldri kjedelige.

5

Mamma kaller det ikke engang for onsdag. Hun kaller det bare for Pratedagen. Dagen vi kan ta opp hva som helst. Gjerne ting det er litt vanskelig å snakke om. Eller som vanlige mennesker syns det kan være vanskelig å prate om. Mamma har aldri problemer med å snakke om noe som helst. Hun babler alltid om hvor viktig det er å være åpne med hverandre, og at alt – absolutt alt! – er naturlig. Like­ vel, dette tok ikke bare kaka. Det raida hele dessert­ bordet og ga meg sukkersjokk. Hele kroppen skalv.

– Porno … sa mamma igjen.

Jeg reiste meg fra bordet og gikk.

– Au! sa jeg da jeg sparka borti en stabel av mam­ mas lerreter.

Stolen til mamma skrapte mot gulvet da hun reiste seg. Jeg gikk på rommet og lukka døra.

Siden mamma ikke lar meg låse døra på rommet, kom hun inn og satte seg på senga ved siden av meg.

– Det jeg ville si, var bare, porno …

Jeg lukka øynene og følte meg svimmel, men mamma fortsatte likevel.

– Det er der ute. Jeg vet du er bare tolv, men det er ikke til å unngå. Hvis du ikke allerede har sett det, så kommer du til å gjøre det. Har du? spurte mamma.

– Hva da? Stemmen min var hes.

6

– Sett porno? Når du har søkt etter noe på nett?

Kanskje noen i klassen har sett på det på mobilen eller …

Jeg rista hardt på hodet og så for meg at det var det guttene i klassen kikka på når de stakk hodene sammen over mobilene, kanskje jentene også. Uan­ sett ville de aldri vist det til meg.

– Det jeg prøver å si, er at porno ikke er virkelig.

Det er ikke sånn det fungerer på ordentlig. Det er skuespill. Du veit at det er du som setter grenser for din kropp. Alltid!

– Ja da, sa jeg.

– Ok, sa mamma og klappa meg forsiktig på låret.

– Skal vi gå og spise?

Pannekakene hadde sikkert blitt kalde mens jeg satt på rommet og skalv som et stykke lutefisk. Mamma tvang meg til å smake på lutefisk en gang. Klumpen på tallerkenen min hadde en gang vært en helt vanlig torsk. Men det var før noen gjorde den uspiselig og geléaktig. Akkurat som beina mine føltes nå.

De største torskene kan bli rundt seksti kilo. Altså en god del mindre enn jeg.

Verdens største instrument

Jeg hadde fortsatt et snev av lutefisk i beina da jeg halte med meg tubaen til bussen.

Som ventet satt Liv allerede på benken i busskuret da jeg kom.

– Hei, sa hun.

– Hei, sa jeg og lente meg på instrumentkofferten.

Det var fortsatt fem minutter til bussen skulle komme. Liv hata å være seint ute. Så vi måtte alltid stå og fryse på busstoppet.

Liv er helt motsatt av meg. Hun er et hode lavere.

Ganske bleik og veldig tynn. Jeg er aldri bleik. Ikke engang om vinteren. Håret til Liv er tynt og pistrete og nesten grått. Håret mitt er stort og krusete og helt svart. Jeg har arva både hudfargen og håret fra faren min. Jeg har aldri møtt faren min.

Det er litt rart å tenke på at det ikke hadde vært noe meg hvis ikke mamma hadde dratt på ferie for 8

nesten tretten år siden. Og hadde hun ikke gått på stranda akkurat den dagen da han sinnssjukt pene fyren solgte boller med vaniljefyll, hadde jeg ikke blitt født. Det er nesten det eneste jeg veit om faren min, at han gikk rundt med et brett i ei reim rundt halsen og solgte vaniljeboller.

De møttes noen ganger, men da ferien var over, var forelskelsen det også. Derfor dro mamma hjem uten engang å be om telefonnummeret hans. Hallo, hvor dust går det an å bli? Til hennes forsvar visste hun jo ikke at jeg dreiv og vokste inne i magen.

Men likevel, hvis fyren var så kjekk som mamma skal ha det til, er det jo litt rart at hun ikke ville være sammen med ham.

Onsdager er heldigvis ikke bare pratedag. Det er også korpsdag, og korps er OK. Bortsett fra å dra rundt på instrumentkassa. Da jeg endelig kom til busstoppet, var jeg så sliten at jeg så vidt hadde pust igjen.

– Der er den, sa Liv. Bussen stoppa, og hun spratt inn. Jeg pusta og peste og fikk byksa med meg tubaen. Det sto to damer med hver sin barnevogn der jeg pleide å stå.

Det er nemlig ingen andre steder på bussen det er plass til tubaen.

9

– Unnskyld meg, sa jeg og prøvde å få plass ved siden av dem.

De så irritert på meg, men sa ingenting. Flytta bare så vidt på seg. Jeg fikk pressa meg inn mellom hun ene og glassveggen.

– Går det greit eller? spurte Liv. – Jepp, sa jeg, sjøl om jeg nesten ikke fikk puste.

Hele veien kunne jeg kjenne blikket til de to damene på meg. Jeg vedda på at de sto og forbanna hvert eneste ett av kiloene mine som tok opp deres plass.

Det er ikke sånn at jeg alltid har hatt et brennende ønske om å spille tuba. Ikke i det hele tatt. Jeg hus­ ker den første korpsøvinga der vi bodde før. Det kribla i magen da instrumentene skulle deles ut. Min ønskeliste så sånn ut: 1. Tverrfløyte 2. Klarinett 3.

Jeg hadde ikke engang orka å føye et tredje ønske på lista. Da var de nødt til å gi meg nummer én eller nummer to, tenkte jeg. Jeg kunne tydelig se for meg 10

hvordan jeg skulle sitte, rak i ryggen på fremste rad og spille de vakreste soloer på fløyta mi, eller til nød klarinetten, noe annet var helt uaktuelt.

Da navnet mitt ble ropt opp, og dirigenten smi­ lende ga meg det største blåseinstrumentet jeg noen gang hadde sett, visste jeg ikke hva jeg skulle si. Alle stirra på meg. Jeg kunne kjenne blikkene bore seg inn i nakken. Tårene brant i øynene. Jeg var klam i hendene og holdt på å miste tubaen på vei tilbake til mamma.

– Men den var vel fin, sa mamma, sjøl om jeg kunne se engstelsen i blikket hennes da hun tok imot den. – Det kan umulig være bra for ryggen, dette her, mumla hun.

Etterpå har jeg skjønt at jeg ikke ville spille fløyte eller klarinett uansett. De har så ekkel lyd. Sjøl om de fleste har spilt i minst fire år, hender det fortsatt at de bommer på en tone. Lyden skjærer ut i høye pip som klorer hull i trommehinna og stikker nåler i hjernen. Jeg liker tubaen. Den har en varm og fin klang. Fløyte og klarinett er teit. Jeg veit at jeg sikkert høres bitter og dum og barnslig ut, men jeg mener det av hele mitt hjerte. 110 % tuba for life.

Likte du Kampen mot superbitchene?

Dette er boka for deg!

Det Lykke hater nest mest i hele verden, er gym.

Det hun hater aller mest, er svømming. Hennes høyeste ønske er å møte rapperen Kong Hades.

Og da muligheten byr seg, er det ingenting som kan stoppe henne.

Ikke akkurat Lykke er en bok om vennskap, rap, slampoesi – og om å våge å stå opp for seg selv og drite i at de kule jentene synes du er verdens største loser.

«Kanongod ungdomsbok.»

Altaposten om Fuck verden «Fengende om skeiv ungdomskjærlighet.»

Bladet Tromsø om Nærmere kommer vi ikke

ISBN 978-82-419-5269-2

,!7II2E1-jfcgjc!

«... treffer rett i hjerterota!» @readygoread/ Malin Hvammen Adriaensen