Ikke la de døde komme hit

Monika STEINHOLM Anneli FURMARK

IKKE LA DE DODE KOMME HIT

IKKE LA DE DODE KOMME HIT

Monika STEINHOLM Anneli FURMARK

IKKE LA DE DODE KOMME HIT

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: Anneli Furmark

Papir: 120 g Magno Natural Boken er satt med Adobe Garamond 13/18 pkt.

1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5872-4

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Døden er overalt.

Bilen min suser framover. I en sving på innlandet ligger det blomsterkvaster. Det må være bedre å forsvinne ut av verden sånn, fort og brutalt, enn å visne i ei sykehusseng, sånn som mamma.

Lenger nord er åsene svakt buet. Jordene på begge sider av veien er nypløyde og kullsvarte. Vindusviskerne glir over ruta i en søvndyssende rytme.

På en rasteplass midt i ingenmannsland blinker jeg inn for å strekke på beina. Ei kråke holder meg med selskap. Den plukker på et reinkadaver som ligger i grøfta. Pelsen har falt av på mesteparten av dyret. Fuglen hakker nebbet inn i kjøttet, river løs biter.

– Jeg heter Cecilia, sier jeg til kråka.

Jeg lurer på om den vil være vennen min, men den ser bare på meg med svarte kuleøyne før den svelger enda en bit av det døde dyret.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli, tenker jeg. Mamma ble heldigvis kremert. Jeg trenger ikke å bekymre meg for at hun skal stå opp fra de døde og fortsette å terrorisere meg.

Mobilen min er taus. Selv om ingen pleier å sende meg melding eller ringe, trekker jeg den opp for å sjekke. Ingenting.

Kråka er antakelig mindre bortkommen enn meg. Den har sikkert et tre som den kaller sitt, og når den letter og flyr over åkrene, vet den nok hvor den skal. Jeg setter meg i bilen, har ingen plan, vil bare vekk fra alt.

Da kvelden kommer, har jeg kjørt så langt at mørket ikke lenger sluker landskapet. Jeg har kommet til kysten. Utenfor bilen er alt mykt og grått. Bølgene er hvite på toppene og eter seg oppover fjæra.

Lenger nord ligger ennå flekker av svart vårsnø. Furuskog blir til bjørkeskog. Jeg kjører inn på en smal grusvei som fører inn mellom knudrete, nakne trær. Greinene er krokete fingre som strekker seg mot himmelen. Ingen gatelykter. Ingen hus. Ingen bilspor.

Etter nesten fem kilometer stopper veien ved et lite småbruk.

Jeg drar i håndbrekket og skrur av motoren. Da jeg åpner bildøra, er det helt stille rundt meg. Ingen susing fra biler eller vifter eller radioer.

Bare et kråkeskrik skjærer gjennom kvelden, og først nå kjenner jeg hvor trøtt og sliten jeg er.

Mobilen er uten dekning. Idet jeg løfter den for å ta et bilde av gården, tennes lysene i huset, og ytterdøra går opp.

En silhuett kommer til syne på trappa. Sakte rygger jeg mot bilen, kjenner redselen krype oppover ryggraden.

– Er det fremmedfolk?

Stemmen er mørk og ru. Skuldrene er brede, kroppen sterk. I ett eneste byks kan han være nede på plassen foran meg.

– Har du problemer med bilen?

– Jeg kjørte feil. Skulle akkurat til å snu, sier jeg og åpner bildøra mens jeg stirrer på huset.

Veteranbilen i innkjørselen er herpa og mangler to dekk.

– Du burde ikke være alene så sent på kvelden.

Lyden av vingeslag skjærer gjennom lufta, og en mørk fugl slår seg ned i grana til høyre for meg.

Ei dame kommer ut og stiller seg ved siden av mannen. Jeg slapper av.

– Du må jo invitere jenta inn, Erik, sier hun før hun snur seg mot meg. – Vi skal akkurat til å spise kveldsmat. Kom nå, du ser sliten ut.

Hun holder hånda ut mot meg. Kråka i treet skriker hest, syns antakelig jeg skal takke ja. Sulten gnager i magen, og jeg lar meg lede inn i huset, som lukter gammelt og rått.

– Jeg heter Tora, hvisker kvinnen og legger armen rundt meg.

Tøflene til Tora subber mot gulvet mens hun halter fram og tilbake mellom kjøleskapet og bordet med pålegg og dekketøy.

Det brune håret har striper av grått og er satt opp i en løs topp.

Hun heller melk i glasset mitt, og jeg tar en stor slurk mens jeg kikker rundt meg i det blåmalte kjøkkenet.

– Vær så god, bare spis, sier Erik og ruller opp ermene på den rutete skjorta.

De virker eldre enn mamma var, men ikke så gamle som jeg først trodde. De gammeldagse klærne de har på seg, gir meg en slags besteforeldrefølelse.

Hendene mine skjelver da jeg legger ei brødskive på fatet.

En oransje katt kommer smygende inn på kjøkke net. Den åler seg rundt beina mine og maler. Varmen fra dyret fyller kroppen med ro.

Tora setter et telys på bordet, mellom solbærsyltetøy og gulost. Hun drar ulljakka tettere om seg.

Osten smaker annerledes enn den jeg er vant til. Tora ser på meg og smiler.

– Vi yster selv, sier hun.

– Hvor blir det av Torbjørn? spør Erik.

Tora kikker forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ingen av dem forklarer hvem Torbjørn er.

Katten skyter rygg. Et kaldt gufs kryper opp gjennom ryggraden og sprer seg i hele kroppen. Bestemor pleide å si at sånne frysninger kommer hver gang noen går over stedet der du skal begraves.

Plutselig høres tunge steg i loftstrappa. Erik er i ferd med å ta smør på skiva og stopper midt i bevegelsen. Tora holder tekanna i den ene hånda, koppen i den andre. Jeg knytter nevene og presser neglene hardt inn i håndflatene da kjøkkendøra gir fra seg en lav jamring og glir opp.

Torbjørn er bare noen år eldre enn meg, og ganske kjekk. Han kaster litt på hodet så den lyse luggen ikke lenger henger ned i panna. Med en kraftig neve gnir han seg i øynene, gjesper og putter den hvite T-skjorta ned i ei løs, brun bukse. Han holder blikket mitt litt for lenge, men jeg får meg ikke til å se vekk. Sakte tar jeg en bit av brødet og tygger forsiktig med munnen lukket.

Syltetøyet er surt, men godt, nesten som å spise bær rett fra treet. Tora spør om familien min, og jeg sier at jeg ikke har noen.

– Jaha, sier hun og fingrer med gullkorset som henger rundt halsen hennes.

– Har dere wifi? spør jeg.

Erik rister på hodet.

– Og ingen dekning?

Tora smiler skjevt.

– Her, drikk litt mer te, sier hun og fyller opp koppen min igjen.

Jeg trekker på skuldrene og legger telefonen tilbake i lomma. Slurper i meg, selv om den ikke er spesielt god, og kjenner en deilig varme spre seg i hele kroppen.

Katten hopper opp i fanget mitt. Den heter Lurven, forteller Torbjørn, og kikker på meg mens jeg stryker den over pelsen. Kattehårene klør i nesa.

Da Lurven hopper ned, er det hår på fatet mitt og i smøret.

– Den får egentlig ikke lov til å være på fanget mens vi spiser, sier Erik.

Med et mjau forsvinner katten mot stua. Den svinser rundt, og det ser nesten ut som om den danser.

Synet mitt er tåkete, og ansiktet til Torbjørn er uklart da jeg ser på ham. Jeg har kjørt altfor langt i dag, skulle ha stoppet for natta for lenge siden.

– Takk for maten, sier jeg og reiser meg. Jeg føler meg litt svimmel og fryktelig trøtt. – På tide å komme seg videre.

– Tull, sier Erik. – Du kan sove på gjesteværelset i natt.

– Det er bare koselig med besøk for oss, og du ser trøtt ut. Senga er ferdig oppreid, sier Tora.

Torbjørn kikker ned i bordet. Kinnene er røde.

– Vi har ventet på deg, sier han.

Jeg ser på ham og smiler forsiktig for ikke å virke uhøflig, kjenner hvordan gulvet gynger under føttene. Det mest naturlige ville vel vært å løpe på dør og kaste seg i bilen. Men det er første gang noen har ventet på meg. Av en eller annen grunn føles det litt fint.

Dessuten er jeg glad jeg slipper å sove sammenkrøpet i baksetet av bilen, parkert på en rasteplass.

Eller på det gamle rommet mitt, som luktet av sigarettrøyk og mugg.

Da jeg henter toalettmappa i bilen, føler jeg meg uendelig sliten. Det er så vidt jeg klarer å komme meg inn i huset igjen.

Senga er smal, med småblomstrete dynetrekk i krepp. På veggene henger gamle familieportretter i svart hvitt. Alvorlige ansikter som stirrer inn i kameraet med blasse øyne. Gamle fotografier har alltid fått nakkehårene mine til å reise seg. Det føles som om en del av sjelen sitter igjen bak det svakt buete glasset.

Ute i gangen kan jeg høre Toras humpete gange. Hun går fram og tilbake, og rett før jeg sovner, tenker jeg at det er som om hun vil sørge for at ingen slipper inn. Eller ut.

Jeg går langs en smal vei. På begge sider er skogen høy og tett. Jeg kan ikke gjøre annet enn å fortsette rett fram. Over meg vokser en skygge seg større og større.

– Pass deg, Cecilia, sier stemmen til mamma.

Selv om jeg vet at det er en drøm, blir jeg irritert. Mamma brydde seg aldri om meg da hun var i live, så hvorfor skal jeg høre på henne nå?

– Pass deg! roper hun så høyt at jeg våkner.

Da jeg slår opp øynene, er rommet helt stille.

I går kveld tok jeg ikke med noe annet enn toalett mappa inn. Nå står bagen min ved siden av senga og ser unaturlig slapp ut. Da jeg åpner den, er den tom. Klærne som jeg vrengte av meg og la i en krøll på gulvet i går, ligger pent på stolen under vinduet. Resten ligger sirlig brettet i skapet.

En hane galer, og da jeg kikker på den gamle vekkerklokka på nattbordet, er den bare halv seks.

I den smale sprekken rundt døra kan jeg se at lyset i loftsgangen er tent.

Mobilen ligger ikke på nattbordet der jeg la den. Jeg sjekker skuffen i nattbordet og i skrivepulten, kaster dyna på gulvet og kjenner rundt kanten av madrassen, men mobilen er ingen steder.

Fra første etasje hører jeg prat.

Sakte, sakte lister jeg meg over det iskalde gulvet. Det knaker i treverket. Hånda dirrer idet jeg strekker den fram mot dørhåndtaket. Forsiktig trykker jeg det ned. Holder pusten mens jeg trekker døra mot meg. Den glir opp med et knirk.

Familien sitter rundt kjøkkenbordet og småprater da jeg kommer ned.

– God morgen, sier Tora og smiler.

– Hvorfor har dere tatt inn alle sakene mine? spør jeg.

– Beklager, vi skulle så klart ha hørt med deg først, sier Tora.

Erik reiser seg og legger hånda på skuldra mi.

– Vi har lenge tenkt på å skaffe sommerhjelp. Kunne du tenke deg å bli en stund?

Jeg trekker på skuldrene. Så var det kanskje ikke meg de hadde ventet på, men en som meg.

– Det er vi glade for, sier Tora, enda jeg ikke har svart.

– Har noen sett mobilen min? spør jeg.

Tora møter blikket mitt og smiler, som om hun skal til å forklare noe selvsagt.

– Her i huset har vi visse regler vi lever etter. Om du vil bli, må du respektere måten vi lever på. Er det greit? Hun plukker vekk et hårstrå fra genseren min før hun fortsetter. – Vi prøver å leve mest mulig spartansk. Vi klarer oss med det vi produserer på gården. Vi holder andakt hver søndag. Og hvert solverv ofrer vi til Gud. For det er han som gir oss sola og årstidene, gresset som gror og melka i jurene til kyrne.

– Greit, sier og tar imot tekoppen som Tora holder fram mot meg.

Jeg har alltid vært flink til å tilpasse meg. Tenker at dette stedet er like godt som noe annet. Mamma hadde også regler: Ikke prat til meg når jeg sover, hold deg unna når jeg har besøk, ikke mas, skaff penger til mat. Jeg liker Toras regler bedre.

– Bra, sier Tora og stryker meg over håret.

Den plutselige berøringen gir meg lyst til å rykke unna, men jeg blir sittende. Lar henne gre håret mitt bak øret. Med ett føler jeg meg som et barn igjen, et lite barn med behov for at noen skal passe

på meg. Ta valgene for meg. Jeg er så sliten av å være den voksne. Gården som virket så forlatt i går kveld, yrer nå av liv. Det er dette jeg har drømt om mens jeg har ruslet alene over parkeringsplasser og mellom høye, slitne betonghus. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte mamma om jeg kunne få en hund eller katt, men hun sa alltid nei. Og da jeg en dag kom hjem med en halt katt jeg hadde funnet bak en søppelkonteiner, var den borte neste morgen, enda jeg hadde passet på å lukke både vinduet og døra til rommet mitt. Hønene spankulerer rundt i innhegninga og pluk ker opp korn og potetskrell med nebbet. Fra fjøset hører jeg kyr som rauter.

Da Torbjørn åpner døra til fjøset, piler mus i lange rekker langs veggene og blir borte. Lurven smetter forbi beina mine og klarer å få has på ei av dem. Han kaster den opp i lufta. Slipper den, lar den løpe et lite stykke før han setter klørne i den igjen. Musa piper høyt, men det får bare Lurven til å gå på med enda større iver.

Sauene breker. Pusten deres er varm når jeg stik ker hånda fram for å hilse. Torbjørn bøyer seg over innhegninga og løfter opp et av lammene.

– Vi måtte flaskemate henne i flere uker, sier han.

Lammet tar tak i fingrene mine og sutter. Det har en liten svart flekk på mulen. Tennene svir mot huden. Jeg får holde lammet, og det borer nesa inn mot halsen min. Jeg har alltid likt dyr bedre enn folk.

Torbjørn åpner døra og slipper sauene og kyrne ut på jordet. Der spretter de litt rundt og rister løs, før de roer seg og begynner å lete etter noe spiselig i det sleipe fjorårsgresset.

Sola henger lavt over fjellene i horisonten. Den speiler seg i snøen på jordet, blender meg.

Torbjørn og jeg går ved siden av hverandre. Han peker på potetlandet og jordbærlandet. Ripsbusker og bringebærkratt stikker opp av de siste snøflekkene som tørre, rette pinner. Jeg trekker jakka tettere om meg.

Da jeg snur meg mot huset, skvetter jeg til. Veggen under mønet er svart og forkullet. Det ene vinduet i andre etasje mangler glass og er bare et gapende hull.

– Hva skjedde? spør jeg.

Torbjørn er stille lenge. Stirrer bare på huset, nesten som om han oppdager skaden for første gang.

– Det snakker vi ikke om, sier han til slutt.

– Men bør det ikke repareres?

– Nei, sier han og virker nesten sint. – Da kan det hende vi glemmer hva som er rett og hva som er galt. Og da vil Gud straffe oss.

– Hva mener du? spør jeg.

– Hvis vi ikke lever etter Bibelen, vil det gå oss ille, det sørger naboene og Gud for, hvisker Torbjørn.

– Hva mener du? spør jeg og ser meg rundt. Jeg kan ikke se et eneste hus.

Torbjørn kaster et langt blikk over til den andre siden av den brede elva som renner bak huset.

– De har sine metoder.

– Hvilke metoder? spør jeg og må småløpe for å holde følge med ham. – Vent, sier jeg og griper tak i armen hans.

Han møter blikket mitt, og jeg kjenner en underlig varme ile gjennom kroppen.

– La oss ikke snakke om naboene. De kan høre oss.

Under snøen klukker, renner og sildrer det. Etter hvert som snøen tiner, kommer elva til å bli vill og frådende. Elver om våren kan være forræderske. De vokser seg større under broer av snø, graver vekk vinteren nedenfra. Tråkker man utpå, går man rett gjennom. Jeg har hørt skrekkhistorier om hunder som har blitt ført mange kilometer av gårde og ikke blitt funnet før sommeren kommer.

VI HAR VENTET PA DEG

skyggemennesker lurer i krokene , og i enden av loftsgangen ligger et rom med svimerker på døra. Cecilia får verken gå dit eller over til den andre siden av elva.

Da hun begynner å lure på om det var en tabbe å bli værende på det lille småbruket i Nord-Norge, er det kanskje allerede for sent.

Jeg løfter blikket, og plutselig står Tora der, foran døra jeg skal til å åpne.

– Hvor skal du, Cecilia? spør hun. – Ingen steder, sier jeg. Jeg vet at hun vet at jeg juger.