Ja, vi elsker by Vigmostad & Bjørke

d e t e r s n a r t 1 7. m a i , og alle gleder seg. nesten alle.

om tove braathens t i d l i g e r e b ø k e r: «Det er noe nesbøsk over Braathens sensitivitet for lokale dialekter og brutale

Connie sliter med å holde tritt med de unge i matbutikken der hun jobber. De tar alt nytt så raskt. Enda godt mannen er på sykehus, tenker hun nesten, slik at hun kan spise kake på kafé etter jobb og dagdrømme om barnebarna hun aldri ser.

skildringer av urbant landskap. (. . .) Samtidig minner det nådeløse blikket på mellommenneskelige relasjoner og på politisk tomprat om Nina Lykke.» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

Kenneth har fått personalansvar. Hvordan skal det gå, nå som de skal

«Spennende roman med mange tema. (. . .)

t o v e b r a a t h e n (f. 1952) er lektor og

legge om til selvbetjente kasser? Alle andre har kjærester og fester og

temaene som tas opp er felles for oss alle.

underviser ved Edvard Munch videregående

koser seg, mens han bare jobber og jobber.

skole i Oslo. Hun debuterte i 2017 med

bok med god driv.» Mona Fonnes, Åsane Tidende

romanen Alle disse dagene, og i 2018 kom

Darina er alltid presis til arbeidet i hjemmetjenesten, men bruker litt

Effekten av måneskinn på nyfallen snø. Hun

lengre tid enn hun skal hos de gamle som ligger alene og roper på

har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo

Jesus eller på moren sin. Nå må hun bare bestå norskeksamen, så hun

med ektemannen.

Det er også en veldig fengende og spennende

kan begynne på sykepleie, og gjøre opp for seg.

«Ei varm og velskriven debutbok.» HO, Møre-Nytt «Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de

et skarpt bilde av det norske velferdssamfunnet —fortalt gjennom uforglemmelige karakterer.

lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv.» Tine Sundal, bokblogger «Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en fin, mystisk og spennende roman om mennesker med forskjellige utfordringer, men som likevel

Omslagsdesign: Richard Ljoenes Silhouetter: Shutterstock Maleri: Brudeferd i Hardanger av Adolph Tidemand og Hans Gude Corbusiansk boligblokk, Oslo av Øyvind Holmstad

har stort pågangsmot.» I bokhylla, bokblogg

ja, vi elsker

Tove Braathen

ja, vi elsker

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Richard Ljoenes Silhouetter: Shutterstock Maleri: Brudeferd i Hardanger av Adolph Tidemand og Hans Gude Corbusiansk boligblokk, Oslo av Øyvind Holmstad Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15,5 pkt. Sabon 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5136-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

[start kap]

connie

Det var den lille reklamebrosjyren fra cateringen nede ved bensinstasjonen som gjorde at alt gikk galt resten av dagen. Hadde den ikke glidd ut og rett ned i nettet hennes i det samme hun åpnet postkassen nede ved utgangsdøra, kunne alt ha vært nøyaktig slik det pleide. Hun kunne gått rett ut og smelt døra igjen bak seg, klemt håndvesken under armen og trykket den hardt inntil stoffet i den lysegrønne frakken, latt det rosa nettet blåse frem og tilbake fra den andre hånden, og spasert de tretti meterne bort til bussholdeplassen. Og på bussen kunne hun dumpet ned på setet som vanlig og sittet og studert de andre passasjerene, sugd til seg ansiktsuttrykkene deres, smuglyttet til mobilsamtalene, prøvd å finne ut hvor de skulle, hvilke planer de hadde, sett for seg hvordan det så ut på kjøkkenet og soverommet deres. Det er så lett for henne å gli inn i tilfeldige menneskers tilværelse, hun kunne nesten lukte at søppelposen fremdeles sto i entreen til den overvektige femtiåringen hun

hadde smugstirret på, han som plutselig snakket til henne forrige uke. Han hadde lent seg mot henne fra den andre siden av midtgangen og spurt om bussen stoppet ved senteret, men Connie var i tankene så langt inne i den trange, ustelte ungkarsleiligheten hans, at hun ble helt satt ut av at han snakket til henne. Hun hadde bare stirret på ham i flere sekunder, måtte liksom rygge fort ut fra alt rotet i stua hans, komme seg tilbake. Og da hun kremtet og gjorde seg klar til å si ja, den stopper rett foran senteret, hadde han allerede spurt de unge jentene lenger bak, og de svarte med en gang, som om de hadde fått med seg at han hadde snakket til Connie først. I alle fall så de på henne da de svarte, og så kikket de på hverandre og smilte. Men den fargerike brosjyren fra cateringfirmaet hadde sklidd mot henne, som om noen pustet til den, da hun åpnet postkassen. Og hun hadde plukket den opp fra nettet og var blitt stående med den i hånden. Hva skulle hun med tilbud på festanretninger til syttende mai? Hvilken rolle spilte det for henne at man fikk en kuvert gratis for hver åttende man bestilte? At det var inkludert ekstra stor skalldyrbuffé og dagsfersk laks rett fra Trøndelag? Det var ikke de fargesprakende bildene av den pyntede maten, herregud, hun jobbet jo i matbutikk, vasset i mat hver dag, satt i lukten fra fiskedisken og de ferske kjøttvarene hele tiden. Det var bildene av de smilende bunadskledde menneskene som sto tett ved siden av hverandre med hver sin tallerken bak den overdådige buffeen, som tok all kraften ut av henne. Hun hadde sett for seg hvordan de

beveget seg rundt buffeen og strakte hendene frem for å ta et ekstra stykke med dagsfersk laks eller nyskåret roastbiff mens de dultet borti hverandre og pratet og lo. Hun kunne føle den uklare summingen av stemmene deres som om noen hadde glemt å slå av en radio som sto gjemt et sted langt unna, men nær nok til at man stadig ble forstyrret av de svake lydbølgene. Hun kunne ikke skjønne hvorfor, disse menneskene hadde ingenting med henne å gjøre, de var bare betalt for å stille opp på bildet. Alle visste at det snart var 17. mai, alle ville selge noe, det var reklame for alt mulig overalt. Men Connie hadde ikke klart å rikke seg av flekken der nede i oppgangen. Hun satte seg rett ned på det tredje trinnet i trappen med cateringbrosjyren i den skjelvende hånden, uten tanke for om den lysegrønne frakken ble skitten. Noe tungt og mørkt hadde sneket seg inn i Connies kropp. Der hadde det est ut og fylt henne, så hun ikke klarte å reise seg. Men så hadde noen åpnet en dør høyere opp i etasjene, og Connie hadde likevel klart å komme seg på beina og legge brosjyren tilbake i postkassen, og hadde gått sakte ut i det varme, strålende vårværet. Det tunge, mørke er fortsatt der inne i henne idet hun setter seg ned foran kassen, stikker nøkkelkortet inn og slår koden. Snart er det blitt en liten kø; kundene dukker opp mellom reolene med handlevognene sine. Slik er det alltid når hun åpner kassen og tenker at hun kanskje kan sitte og summe seg litt. Men nei, før hun får dyttet håndvesken helt inn på den lille hylla under disken, er

det noen som slenger pølsepakke etter pølsepakke på båndet. Pakkene hoper seg opp og samler seg til et skjevt, falleferdig tårn foran hånden til Connie, som beveger seg mer hakkete og usikkert over skanneren enn den pleier. Hun stirrer på tallene på skjermen foran seg som om de var små, ukjente insekter. «Dette stemmer ikke», sier hun nærmest til seg selv mens hun setter den venstre pekefingeren mot skjermen og teller pølsepakkene på båndet med den høyre. Maskaraen på de korte, rette øyenvippene har laget et svakt stripete, skyggeaktig avtrykk på den rynkete, tørre huden rett under øynene. Mannen som skal ha varene, lar hånden med bankkortet tromme lydløst, med små, nesten usynlige bevegelser mot bankterminalen. «Du får begynne på nytt, da», sier han til Connie, krummer hånden rundt bankkortet og legger armene i kors. De andre i køen utveksler blikk, de er blitt en sammensveiset gjeng. «Jeg får gjøre det. Tok jeg med begge sennepsflaskene?» sier Connie med usikker stemme til insektene på kassaskjermen. Han i arbeidstøyet snur seg til siden, ser raskt på de nærmeste i køen, og får noen skjeve smil tilbake. «Ja, begge sennep. Og begge ketchup», sier en lav stemme, rett bak han som står med armene i kors. En dame med kort hår ser på henne med mørke, alvorlige øyne. Hun ser ikke på mannen som nå har satt den ene hånden i siden mens han utålmodig setter inn bankkortet med den andre, hun holder øynene rolig festet på Connie. «Jeg har bare to te og en loff. Samme pris for begge te»,

sier hun og skyver tepakkene og den oppskårne loffen bortover båndet mot kassaapparatet. Connie ser på hånden som skyver varene mot henne. Det er en slank, glatt hånd, helt uten ringer. Neglene er umalte, korte, de er klippet rett over helt nede ved fingertuppene. Disse fingertuppene skyver forsiktig de få varene mot Connies røde og rynkete hender med de lange, krokete neglene som er malt i en rosarød farge. Coral red står det på flasken, det hørtes så fint ut. Neglene har forskjellige lengder, de brekker så lett når hun må hjelpe til med å fylle varer i hyllene. På alle fingrene, bortsett fra tomlene, er det ringer med store steiner. Connie har en svakhet for smykker, særlig sånne med bergkrystaller. Nå er det som om de rosa og lilla bergkrystallene på de midterste fingrene hennes glitrer ekstra sterkt, de funkler og beveger seg, nesten som om de ler av henne, de også. Eller, de har ikke ledd høyt, de i køen, det kan hun ikke beskylde dem for. De bare står der og er stumme og følger med på feilene hennes. Hun blir mer og mer ute av seg jo mer hun tenker på dem, de som hun ikke kan se på. «Nå kan du sette inn kortet ditt», sier hun, mens hun tørker seg i øyekroken med det sammenrullede papirlommetørkleet hun har liggende inne i ermet på arbeidsblusen. Bergkrystallene slutter å funkle, de blir helt vanlige igjen. «Du må skanne den loff også», hvisker hun med de pene hendene. Hun bøyer seg forsiktig over mot Connie og kommer så nær at munnen hennes nesten berører den ene spennen med lyseblå bergkrystall, som holder det

halvlange, grå håret med de slakke permanentkrøllene på plass. «Neimen, har du sett på maken, uff a meg», sier Connie. «Har det stoppa helt opp ved kassa, eller», sier noen lenger bak i køen. Connie trykker på knappen så båndet kommer i gang med et rykk, og en svær stabel tørrmatposer og tre-for-to-sjokolader kommer mot henne før hun rekker å summe seg. Tørrmatposene raser ned fra haugen, flyter utover båndet og ned på gulvet. I det samme kjenner Connie en hånd på skulderen. Det er Kenneth. «Tenkte du kunne ta deg en liten pause», sier han, og smiler bredt så alle de store tennene og litt av tannkjøttet synes. Connie reiser seg ustøtt fra stolen. Hun holder seg fast i kanten foran kassaapparatet med den venstre hånden og snur seg litt langsomt, så hun ikke skal bli svimmel. Hun ser rett på skiltet på genseren til Kenneth, rett på Ass. butikksjef i sort på hvitt under navnet hans. Han tar et lett tak i skulderen hennes og skyver henne vennlig bakover, mens han selv setter seg på stolen foran kassen. Han er i gang før Connie har fått ordentlig tak i håndvesken sin i rommet under disken. En fanfare av glade, lette pling høres når han setter varene mot skanneren. Akkurat som opptakten til en lystig melodi som annonserer et morsomt tv-program med unge, blide, fornøyde deltakere som uanstrengt kaster kjappe, tidsriktige replikker til hverandre. Og før Connie har kommet seg bort til sjokoladehylla, hører hun Kenneths høye, litt lyse stemme si at det blir tre hundre og syttifem. Han sier

det som om han gir en overraskende hyggelig beskjed til kunden som står klar med bankkortet, som om det har vært spesielt hyggelig og morsomt å få lov å skanne varene til akkurat denne personen. «Ha en fortsatt fin dag!» sier Kenneth, som om noe virkelig fint hadde skjedd der ved kassabåndet. I pauserommet sitter ingen på de hvite plaststolene rundt det lille bordet i kroken ved kaffetrakteren. Rushtiden er i gang, alle unntatt Connie er ute i butikklokalet. Kenneth eller noen andre har slengt en stor klase brune bananer på hylla ved siden av trakteren. En liten sverm små, nesten usynlige fluer svirrer hjelpeløse i ring inne i den søte eimen som ligger rundt frukten. Trakteren står på, og det er nok igjen på kolben til en halv kopp. På en hylle rett over står det en rekke krus med tegneseriefigurer og gøyale tekster. Connie heller den stramme kaffen opp i det kruset hun brukte i går, og setter seg ned på en plaststol. Hun blir sittende og holde rundt koppen med begge hendene, den kjennes så tung. Metallet i ringene klirrer med en svak, foruroligende lyd mot porselenet hver gang fingrene rører på seg. Hun prøver å ikke se på det hvite oppslaget som henger rett til høyre for kaffetrakteren. Hun skulle ha satt seg på den andre siden av bordet, slik at hun hadde ryggen til. Men nå er det for sent, nå kan hun ikke la være å se på det, det er som en støvsuger som suger henne inn i slangen. Hun trenger ikke reise seg for å lese det ordentlig, hun kan det utenat. Men hun stirrer og stirrer på det likevel, øynene hennes

henger fast ved det hvite arket med butikk-kjedens logo og alle de små og store bokstavene som ser ut som om de beveger seg, myldrer frem og tilbake over det hvite arket. Akkurat som tallene på skjermen inne i butikken. Til alle våre ansatte, står det øverst. Vi informerer om endringer angående driften i våre matbutikker. De siste årene har vi hatt en stadig økende omsetning i alle våre butikker og vi ser frem til en videre positiv utvikling i kom mende år. Vi ønsker å fremme denne gledelige utviklin gen gjennom å omorganisere og effektivisere driften ved å innføre selvbetjente, digitale kasser i våre butikker. Vi er i dialog med fagforeningene om hvordan denne proses sen skal gjennomføres. Vi ønsker alle våre ansatte et fint arbeidsår videre! Det banker hardt på den halvåpne døra, og Connie skvetter til. Det er Kenneth. «Er du klar igjen, eller har du sovna? Nå baller det på seg der ute, og jeg må ordne bestillingene til helga. Syttende mai snart og greier. Regner med megatrøkk den nærmeste tiden, folk har allerede begynt å hamstre.» Han har stukket hodet inn gjennom dørsprekken. «Faen, griner du?» fortsetter han og tar et usikkert skritt inn i det trange rommet. Han får et øyeblikk noe hjelpeløst over seg, blir stående med de lange armene hengende rett ned, som om han ikke aner hvor han skal gjøre av dem, hva de i det hele tatt skal brukes til her inne hvor det

ikke er lagervarer som skal ut, eller bestillingslister som skal sjekkes og attesteres. Det store adamseplet på den lange, tynne halsen glir opp og ned. «Nei da», sier Connie, «det er noe jeg ikke tåler som får øya til å renne. Noe pollengreier. Nå kommer jeg straks, skal bare ta meg et glass vann.»

d e t e r s n a r t 1 7. m a i , og alle gleder seg. nesten alle.

om tove braathens t i d l i g e r e b ø k e r: «Det er noe nesbøsk over Braathens sensitivitet for lokale dialekter og brutale

skildringer av urbant landskap. (. . .) Samtidig minner det nådeløse blikket på mellommenneskelige relasjoner og på politisk tomprat om Nina Lykke.» Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

Kenneth har fått personalansvar. Hvordan skal det gå, nå som de skal

«Spennende roman med mange tema. (. . .)

t o v e b r a a t h e n (f. 1952) er lektor og

legge om til selvbetjente kasser? Alle andre har kjærester og fester og

temaene som tas opp er felles for oss alle.

underviser ved Edvard Munch videregående

koser seg, mens han bare jobber og jobber.

skole i Oslo. Hun debuterte i 2017 med

bok med god driv.» Mona Fonnes, Åsane Tidende

romanen Alle disse dagene, og i 2018 kom

Darina er alltid presis til arbeidet i hjemmetjenesten, men bruker litt

Effekten av måneskinn på nyfallen snø. Hun

lengre tid enn hun skal hos de gamle som ligger alene og roper på

har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo

Jesus eller på moren sin. Nå må hun bare bestå norskeksamen, så hun

med ektemannen.

Det er også en veldig fengende og spennende

kan begynne på sykepleie, og gjøre opp for seg.

«Ei varm og velskriven debutbok.» HO, Møre-Nytt «Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de

et skarpt bilde av det norske velferdssamfunnet —fortalt gjennom uforglemmelige karakterer.

Omslagsdesign: Richard Ljoenes Silhouetter: Shutterstock Maleri: Brudeferd i Hardanger av Adolph Tidemand og Hans Gude Corbusiansk boligblokk, Oslo av Øyvind Holmstad

har stort pågangsmot.» I bokhylla, bokblogg