JEG VET HVA DU DRIVER MED
JAKOB ARVOLA
JEG VET HVA DU DRIVER MED NOVELLER
Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Laila Mjøs Papir: 90 g Munken Print Cream 15 Boken er satt med 12,2/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1309-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
INNHOLD
Hele folket i arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Det er noe vi mangler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Blodforgiftning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Jeg vet hva du driver med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Ekko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Nattfolk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Feminist? Ja visst! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .129 Det er ikke noe å snakke om . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Postludium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191
5
Kanskje har det blitt for mye hovmod og konsekvent fornektelse av det ĂĽndelige, for det er som om kulden og fukten har vendt tilbake. Fra vignetten til tv-serien Riget, Lars von Trier, 1994
POSTLUDIUM
Akk, vi må bøye oss i skam og si: Rettferdigheten, Gud, den frykter vi! Hvem er et menneske som ikke vet: Vi trenger nåde og barmhjertighet!
Fra Mea maxima culpa, Jens Bjørneboe
Det ligger ingen framtid i å være en hvemsomhelst. Ingen ære, heller. Jeg vil sette spor. Erkjennelsen om at tiden nå er inne til å bli husket, fikk jeg i drømme. Gjennom lengre tid har jeg samlet på drømmer, jeg har satt dem i permer bak orgelet, de står oppstilt i svarte omslag, tusenvis av tynne ark med tettskrevne notater fra alle drømmer og erkjennelser, hallusina sjoner, manifester og visjoner. Jeg har arkivert dem i kategorier, etter stemninger og årstider. Drøm num mer 1410/2021b er den mest betydningsfulle, den som gjorde at jeg bestemte meg. Det kom et forvarsel i drøm 1410/2021a for et knapt år siden. Jeg satt i klokkergården en natt, bøyd over notasjoner til variasjoner over Bach. Klokkeren og jeg har hver vår etasje i klokkergården; det er det rimeligste innlosjeringsstedet kirken kan tilby oss nå for tiden. Jeg hadde falt i søvn i ved arbeidsbordet,
163
det banket hardt på døren, og i drømme reiste jeg meg, vred om låsen og åpnet. En mann med blank isse, stramt antrukket i det jeg gjenkjente som skreddersydd italiensk snitt og blankpussede lærsko av utsøkt spansk kvalitet, stod i regnet utenfor. Dette er en mann jeg kjenner godt fra andre drømmer: Han pleide å bistå meg med overleveringer, dette er en mann jeg går god for. – Å, er det deg, budbringer, sa jeg, – det var lenge siden. Jeg ser du har kommet til penger? Han smilte og ristet på hodet: – Nei, jeg har bare forsynt meg av overskudds lagrene, det er det hele. Tidene endrer seg, vet du. Tidens melodi er endring og tilpasningsvillighet. – Nå. Er det slik det er, svarte jeg. – Ja, det er markedskreftene. Men jeg går fortsatt ærend. – For penger nå? – Nei, absolutt ikke for penger. For ærlighet. Det er et prinsipp jeg aldri forlater, det var du som lærte meg det. – Hva vil du, så sent i tiden? – Jeg kommer med et forvarsel om en annen drøm. Han tok et steg fram, jeg merket pusten hans i ansiktet: – Vi som vet hva du driver med, hvem du egentlig er: Vi tror tiden for deg er inne nå, til å trå fram.
164
– Hvem er «vi»? spurte jeg. – De vanlige. I morgen kan du arkivere denne drømmen som 1410/2021a. Det vil komme en b versjon. Den bør du være forberedt på. Farvel. Han snudde seg, forsvant ut i tåken, jeg forlot drømmesøvnen og henfalt til en drømmeløs tilstand som jeg våknet utmattet fra langt utpå dagen. Dagene etter dette ble til uker, og nettene forble drømmeløse. Det er en tilstand jeg ikke liker, uten drømmene mine er jeg bare en hvemsomhelst. Jeg er eslet til noe mer. I våken tilstand som organist gjør jeg det jeg skal: Jeg spiller en salme her, en fuge der, en overgang fra en tekst til en annen, jeg bistår kirkekoret og sjelene der nede i kirkeskipet med å treffe tonene, og ved slutten av messen: et postludium, det er det hele. Etterpå pakker jeg notene ned i skinnvesken, går ned trappen, nikker til presten; vi er på hils, ikke noe mer, det er slett ikke nødvendig å trekke det ut i det overdrevne. Deretter vandrer jeg ut i tåken og hjem. Jeg har hørt et og annet opp gjennom årene. Jeg har hørt såkalte sannheter bli sagt fra prekestolen, fra vitnemål, fra døpefonten, under nattverden, og jeg leser jo aviser. Det fordres av meg at jeg lytter. At jeg kommer inn på rett sted. En god organist lytter, og det er det jeg bruker tiden på: Jeg lytter. Og nå er
165
tiden inne til å gjøre noe med det jeg hører. Drøm mene om hva jeg er ment for, har blitt stadig mer entydige. Jeg skriver på et nytt verk, det skal urframføres nå, snart, når tiden har kommet, og jeg har nett opp bestemt meg: Dagen kommer straks! Det blir et postludium, det aller siste i rekken. Klokkeren er orientert, vi er enige, og han har skaffet det som skal til i anledning dagen: – Det kommer til å bli lagt merke til! pleier han å hviske når vi er alene, og så ler han seg tvekroket ved tanken og av røykhoste. Jeg har hatt jobb under ulike prester, noen av dem er ærligere enn andre. Jeg liker de ærlige, de som sier at det finnes handlinger og tanker det ikke blir gitt tilgivelse for. Det er det som er rettferdighet. Drøm mene jeg har om det, om straffen som vil komme, er spektakulære, jeg pleier å våkne av dem midt på natten, med skjelvende fingre skriver jeg ned visjone ne, setter arkene i perm, og prøver å viske ut skillet mellom drøm og våkenhet; det er i drømmene jeg trives best. Det er der jeg kommer til min rett. Den nåværende presten er i ferd med å bli en ky nisk og likeglad mann, slik de fleste menn blir når de når en viss alder. I hans stilling er dette ekstra bekymringsfullt. Han har blitt omtrentlig, han tar
166
snarveier, han slurver med salmene, han slurver med konfirmantene, og i det siste også med sin personlige hygiene. Nå for tiden lukter han gammelmanns ånde. Det er vemmelig. Og klærne hans – han omgir seg med en slags kjellerlukt, noe innestengt, fuktig, skjemt av jordslag og mugg; det er motbydelig og ude likat. Klokkeren og jeg har snakket så vidt om hvem av oss som skal ta det opp med ham. Tiden renner ut, han må bli presentert for mulige løsninger. En av oss må gjøre det, og klokkeren har noe motvillig gått med på at det må bli ham. Men klokkeren og jeg har også stor moro av presten, bak hans rygg. Han er forbløffende lite rus tet for det som venter ham. Det er da besynderlig at han skal ha så tungt for det? Har han ikke skjønt at noen snart må gripe inn? Klokkeren og jeg undrer oss tidvis over hva de bruker tiden på, disse prestene. Og nå skal han altså snart dra, som den aller siste i rekken. Han ser ikke tiden som kommer, selv om han har hatt de aller beste forutsetninger. Vi har jo vært her for ham, hele tiden. Jeg tenker mitt, og det jeg stadig oftere tenker om folk flest, er: for noen bortkastede liv. Vi hadde en ung prest her en tid. Han gjorde seg populær i sognet ved å erkjenne at han selv hadde syndet. Det slo jo godt an blant dem i menigheten som hadde lett etter en utvei og en unnskyldning til
167
selv å synde mer. Han gikk rundt og smykket seg med sin feilbarlighet, og med sin falske fromhet holdt han ryggen fri. Han sa at det finnes tilgivelse for alt. Men hva skal man med prester som bare byr på tilgivelse og snakker folk etter munnen? Prester skal fortelle sannheten om hvor det bærer hen, og ikke gjøre seg husvarme med utenomsnakk. De sukrer budskapet om fortapelsen med fine ord. Det er slike som for sumper menigheten. Klokkeren og jeg har lært oss å leve sammen. Det tok sin tid. Men det har vokst fram et nært vennskap mellom oss, og han har blitt min aller nærmeste. Han er den jeg kan drøfte de endelige løsninger og mine drømmer og visjoner med. Orgelet er meg kjært. Det kommer jeg til å savne, nå når tiden straks er ute. Det lystrer meg til minste pipe. Det er bygd i 1971 av J.L. van den Heuvel Orgel bouw i Dordrecht. Vekten er seks tonn, fordelt på tjue tusen deler over hele galleriet: håndfrest eik, bøk og bjørk i spillepulten og alt øvrig treverk, tynnvalset, sveiset og loddet tinn og blylegering i pipene, stål og messing i stag og pipeløp, med vakre pastellfarger i sveiseskjøtene. Når jeg lener meg bakover og lar Maybricks The Holy City skli over tangentene, jeg kan den selvsagt utenat, slår det meg hvor godt det opprinnelige verket var. Jeg har hørt gråt og jam mer til dette stykket, jeg har sett gravfølger forlate
168
kirkeskipet med håp om gjenoppstandelse og tilgi velse, håp om nåde for skam. Da må jeg ha lov til å si meg tilfreds: Det finnes ingen nåde, og det fryder meg at de ikke vet det. Jeg leste for øvrig i avisen forleden – det morer meg at noen har regnet på det – at de fleste mennesker blir til rundt regnet to kilo muld etter døden, når det har gått noen år. To kilo, det er det hele. Hvis man så tar i betraktning hva en gjennomsnittlig kolonial forretning tar for en økonomipakning blomsterjord, blir det da en ganske rimelig pris for et liv. Det er det jeg har sagt hele tiden, det er det som er gjennom gangstonen i alle mine drømmer: Et liv er i seg selv ikke mye verdt. Og samtidig: At noen velger kremering, har jeg liten sans for. Det blir bare svevestøv tilbake, og når støvet har blåst på havet og forsvunnet med monsuner og havstrømmer, er det bare mellomrommet tilbake etter et levd liv, og det er nå én ting – at de etter latte blir fratatt et gravsted å gå til; hjemløs sorg og tårer uten tilhold er den mest bedrøvelige ørken vandring man kan tenke seg ‒ men en annen sak er luftkvaliteten på kalde vinterdager. At de ødelegger skaperverket med de vulgære pengene sine, er ille nok, og så skal de døde sveve rundt og gjøre det hele enda verre, i bokstavelig forstand, på toppen av det hele? Nei, jeg liker ikke slike påfunn. Når jeg sitter her
169
oppe på galleriet og spiller et gravfølge ut av kirken, og jeg vet at det bærer av gårde til krematoriet, får jeg lyst til å legge de forhåndsproduserte, kjedelige partiturene av Chopin til side, legge all min kraft på tangentene, slik at pipene hviner og dundrer, reise meg og rope: «Av jord er du kommet, og til jord bør du bli, slik var det tenkt ut i begynnelsen!» Forvarselet fra drømmen falmet i hukommelsen. Vi spiste vår kveldsmat, klokkeren og jeg, som alltid hver aften klokken 20. Klokkeren sukket en kveld: – Folk springer rundt som gale nå. De leter etter en identitet. De leter etter selvbekreftelse og andres bekreftelse, de tar det de finner. Kjøper seg dyrt inn og selger seg billig ut. Det haster å bli likt, man ser det overalt. Men de ærlige sier at det ikke går så bra. – Jaha. Hvordan synes du selv at det går? spurte jeg. – Det kunne vært varmere, svarte han, – og hva med deg? – Jeg venter en ny drøm, jeg håper at den snart kommer, svarte jeg. – Min mening er at vi bare skal gå i gang. Både du og jeg har sett nok i årenes løp til å vite at dette ikke kan fortsette, sa han, – vi vet alt vi behøver for bare å gjøre det. Vi har skaffet oss det vi trenger, det
170
står innelåst nede i krypten. Og disse synderne … De har sett uskyld, og de skjendet den. – Ja, spør meg om skyld … – Det er et grusomt, men nødvendig ord, sa klok keren. – Og samtidig, fortsatte jeg, – er det fortsatt en liten sjanse for at vi har vurdert dette galt. At det kan finnes formildende omstendigheter. Klokkeren pirket i maten og var tydelig misfor nøyd med stillstanden: – Noen av dem sier at alt henger sammen med alt. Du og jeg vet at det er en løgn. Intet henger sammen med noe. Det har forresten kommet nye dødssynder inn i verden, sa han. Det forbauset meg, jeg hevet øyenbrynene: – Ja vel? Hva var galt med de gamle? – De var visst utdaterte. Jeg leste i Amagasinet at de hadde funnet nye. – De? Hvem de? – Folk. De gjør jo som de vil, for tiden, sa klok keren, han la armene i kors: – Hvorom allting er: De nye dødssyndene skal visstnok være undertrykkelse, falskhet, hensynsløs het, hat, fremmedfiendtlighet og fanatisme. – Det er seks. Det skal være syv. Hvor er den syvende? – Det stod det ingenting om, svarte klokkeren.
171
Natt til i går kom det endelig tilbake. Jeg hadde lagt meg tidlig. De første nattetimene var behagelige, i drømme lå jeg på rygg i en irrgrønn eng, over meg glødet ettermiddagssolen, et gåsetrekk passerte langs de sørlige åskammene og forsvant, og jeg så at det var godt. Jeg tenkte: Sannelig, dette var et godt påfunn, livet er i det hele tatt et godt påfunn. Men så var det som om lyset gradvis ble dempet. I begynnelsen tenkte jeg ikke spesielt mye over det, jeg vet jo at kvelden kommer tidlig på denne tiden, og høy var himmelen, og det luktet saftig av høstens aller siste lass med fôr som hang over hesjene. Jeg lå og omvurderte hele situasjonen; det var kanskje klok keren og jeg som tross alt var urimelige. Sure, bitre, forlatt av samtiden nettopp på grunn av den samme surheten som vi omgav oss med, var det kanskje slik det var? Og hvem kan vel ha tanker om straff på en slik dag, i en slik drøm? Jeg vet godt når jeg drømmer. Jeg kan bestem me meg for å spille med, eller også si til meg selv: Nei, denne drømmen kjeder meg, jeg ønsker meg en annen, våkner noen korte øyeblikk, scenen skifter, og jeg får det slik jeg vil. Det var det jeg prøvde på nå forleden natt: Det begynte å bli kaldt langs skuldrene av det raskt kommende kveldsmørket, jeg ønsket meg innendørs, men det var noe som ikke fungerte slik det skulle: Jeg greide ikke å røre meg. Dette er
172
en feil, tenkte jeg der i drømme, jeg får bare vente litt til vinden skifter, da reiser jeg meg og tusler inn i klokkerstua, snur drømmen og starter på nytt. Vind, tenkte jeg, – jeg befaler deg! Men vinden lystret meg ikke, det ble snarere mørkere og verre, som om noen hadde bundet meg til jorden, slik kjempen i eventyret blir holdt nede av småfolket, og jeg ble redd. Deretter: lydene av seinsommerhimmelens velvære som forsvant. Det var blitt dypmørkt rundt meg nå, jeg kunne ikke se noe, og ingen lyder var det, det var stille, ikke engang min egen pust kunne jeg høre, men jeg kjente en søt, syrlig lukt av oppkast som brått stod dampende rundt meg, og så var det vinden: Den økte i styrke, men jeg kunne ikke høre den, og der etter: en hånd som heiste meg opp etter overarmene, reiste meg til stående stilling og plasserte meg på et underlag som etter det jeg kunne føle, var av tre, jeg var barbeint, jeg kjente at jeg hadde skåret meg på noe på den venstre foten, sviende stikk i et åpent sår, og jeg ble reddere, jeg ble så redd at jeg ropte: – Hvem er dette? Hvem er det som er der? Det kom ikke noe svar, jeg maktet ikke å våk ne, det var som å ha fått et lammende medikament sprøytet inn i muskler og vilje, grunnen under meg hadde begynt å bevege seg, noen hadde kastet opp på nytt, nå over føttene mine; det var varmt og sleipt rundt fotbladene, en ny lukt blandet seg inn: lukten
173
av fet diesel og eksos, og enda flere lukter: stanken av svette, som om jeg var omgitt av dryppende, uvaskede armhuler, lukt av gammel såpe, stikkende lukt av gammel urin, lukt av kvalm sjø, eimen av størknet fugleskitt, mugg, jordslag, tjære. – God aften. Det var den samme stemmen som fra forvarselet, nå hadde den blitt mørk, dyp, jeg kunne ikke plas sere hvor den kom fra, den lå i mitt venstre øre, jeg kunne fortsatt ikke se, alt var svart bak øynene mine, jeg ropte: – Min venn, vekk meg, jeg vet ikke hvor jeg er! – Du skal snart få se. Men trekk inn luktene. Kjenn på angsten. Kjenner du hvordan redselen har makten? Kjenn luften og denne vidunderlige duften av død! For det er jo døden vi lever for? Vi har alltid syslet med døden i vår bransje, du vet det så godt. Døden er vårt fag! Han strakte ut en hånd, jeg kunne ikke se den, for nemmet den bare, den var større enn jeg kunne huske, hånden hans omsluttet min venstre fullstendig: – Velkommen til drøm 1410/2021b, den siste i rekken av drømmer! Ve den som får se dette! Hold fast! ropte han. Lyd og lys ble tonet opp foran meg. Et mylder av rop og hyl på et språk jeg ikke forstod, slo inn gjen nom øregangene, jeg stirret rett inn i det som lignet
174
en mørk vegg av treplanker, jeg løftet blikket, opp mot en himmel som var revet i to av blåsvart farge med drivende, hammerformede skyer, de virvlet vann og luft og støv opp og ned. Nå hørte jeg vinden, nifse hyl som steg og sank. Jeg stod på dekket på en åpen båt, men jeg så ikke horisonten, jeg rakk ikke over båtripa, og jeg kunne ikke forstå det, jeg følte meg frarøvet min egen kropp og min frie vilje, og brått var stemmen hans bak meg igjen: – Se deg rundt. Det stod brottsjøer inn over båtdekket, jeg svelget sjøvann da skumtoppene ble knust mot relingen, og hvor enn jeg snudde meg, stirret jeg inn i midjer og skitne buksebein, selv var jeg kledd i en mørkegrønn singlet og avklipt dongeribukse, revnet i kantene, bar føtt, med skitt og gammel avføring oppetter leggene. Og nå skrek jeg. Han hadde sluppet hånden min, jeg hylte med en fremmed og tynn stemme, klamret meg til en kvinne med sjal og slitte sandaler ved siden av meg, hun hadde slått et tøystykke rundt midjen, jeg så at hun ventet barn, hun holdt meg i armen noen korte sekunder, kikket ned på meg og ropte, ristet i meg før hun ble slått over ende og over bord idet en skummende, skarp bølge slo over dekket. Jeg strakte meg på tå, rakk å se blikket hennes da hun drev vekk fra båten: Store pupiller med gjenskinn fra fullmånen som kom fram bak skydekket, blikket hennes som
175
stod festet i mitt mens døden kom, og jeg skrek og sparket i søvne: – Det var ikke slik det var ment! En eldre mann, absurd kledd i skjorte og dress bukse, kastet en flisete taustump ut til henne, men stormen var for vill og farten for stor, hun var borte i mørket, og han skrek og gråt mot storhavet: – Habibty, arjooki samheni wa irja-eeli! Allahu akbar! Allahu akbar! Fillete, våte pappesker veltet fram og tilbake på den åpne, nedsøplete dørken, jeg hikstet sjøvann, og budbringerens stemme var der igjen, bak meg: – Kan du se hva du har gjort? – Jeg har ikke gjort noe! Ta meg vekk fra dette! ropte jeg ut i den salte skumringen. Han løftet meg, over midjene og buksebeina, over rekka, holdt meg opp, jeg så ansikter vendt forover i angst, jeg så havet svart og skummende foran meg, og jeg hørte stemmen hans gå ned i et leie jeg aldri hadde hørt ham snakke i før: – I drøm 1410/2021b er du fire år gammel. Det er her du er nå. Jeg holder deg. Hvor lenge holder jeg deg? Hvor lenge holder denne båten? Hvor lenge holder du ut? Hvor lenge holder denne tiden? – Jeg vil hjem! ropte jeg. – Hvor er hjem? svarte han, nye sjøer av opprørt hav skyllet inn over båtdekket.
176
– Jeg vil tilbake dit jeg kom fra! Vekk meg! – Dit ville jeg ikke dratt, sa han, jeg så en ny bølge slå over dekket, båten krenget, ei jente på min egen alder mistet balansen, forsvant over bord og sank i havet på sekunder. – Jeg hører hjemme et sted! Vær så snill! – Du hører ikke hjemme noe sted nå, de har forvist skaperen til skammen, svarte han, – se! Han pekte mot horisonten der oppe, en blodrød rand i nordvest, skyer som samlet seg i det røde, og brått stod en brennende ild over himmelen, jeg vred meg i armene hans, ilden i horisonten dannet bok staver som samlet seg med vinden, de blåste på plass til en setning, budbringerens finger var rettet mot kaoset av sjø og storm og angst og skrik: – Se! hvisket han, – se på folket ditt! Ordene brant på himmelen: Reis tilbake, vi trenger ikke sånt søppel som deg i landet vårt! Det rant sotsvart, brennende røyk fra bokstavene på nordhimmelen som om de var innsatt med bensin som hadde antent eksplosivt. Jeg skrek i søvne: – Hva er dette? Hvem er disse menneskene? – Disse menneskene er deg. Du er dem, og de er deg. Du har ønsket dette lenge.
177
Vinden i nordvest økte i styrke. Bokstavene på himmelen blafret noen korte sekunder før de ble blåst ut og drev vekk i kullsvart røyk. Jeg pustet ut: – Du må la meg våkne! Men en ny setning samlet seg i røyk og ild, formet seg på himmelen, båten krenget, ordene krummet seg over skydekket: Arbeidet med å knuse nasjonen Norge fortsetter, mens de sveiseblinde haterne på venstresiden applauderer! Vinden blåste bokstavene ned i havet. Det brant i himmelen, et nytt bål av bokstaver ble tent på hvel vingen: Norge er for nordmenn! Ble visket ut av vinden, en ny setning brant: Akkurat som de perverse globalistene har planlagt! Og en ny: Hva med de som er født i Norge og trenger mer hjem enn dem, da? Og brått brant himmelen av en ildrød rulletekst, flere og flere setninger som rant brennende over ho risonten: Steng grensen for flere snarest! Er det meningen man skal synes synd på disse menneskene? Ja, alle som hjelper til nå i god ånd, og som synes dette er bra, kommer til å få seg en overraskelse! Det kommer
178
til å bli fullstendig kaotiske tilstander som kommer til å påvirke alle i dette landet! Det store multikulturelle prosjektet er i ferd med å spille fallitt! De hadde vel registrert at de var invitert av Støre og Lysbakken? Stakkars Norge, sier jeg bare! Lykkejegere som ikke har noen grunn til å flykte! De må chippes i nakken og bli registrert i en database! Ingen innvandrere vil noen gang komme i arbeid. De vil leve på nordmenns penger til de får pensjon, da drar de fleste tilbake til sitt hjemland og lever som småkonger på norske arbeideres penger! Europa har ikke plass til disse folkene, send dem hjem igjen snarest mulig! Disse folkene må ikke få muligheten til å være her! Husk, disse kan aldri bli norske eller europeiske! Hva hadde man ventet? At alle motstanderne av «flerkultur» skulle bli enige, holde munn og finne seg i at landet deres blir kuppet? Hvor skrullete og dum går det an å bli? Hvorfor kan ikke disse mennesker bo i Kina, hvorfor må de komme til akkurat Europa og Skandinavia? Og vinteren nærmer seg. Da ønsker de seg nok sørover igjen! Glad jeg ikke bor i Oslo, så slipper jeg å se på elendigheten!
179
Send dem hjem! Det er lykkejegere! Det viktigste er at de plasseres et sted de har samme kultur og tro! Somaliere har ingen erfaring med å jobbe. De vil heller ikke jobbe. De får en skokk med unger som Nav pøser penger inn i familien for. Nå er det nok innvandrere her i landet! Faen meg utrolig at sosialistene som elsker å grave i felleskassa med begge hendene, i den tro at all verdens folk kan bo i et kollektiv, er i ferd med å grave Europas grav! Dette må stoppes med makt før vi rammes av voldelige opptøyer, sykdommer som sprer seg, og enorm fattigdom og forsøpling. På tide å legge snillisme og menneskerettighetskonvensjoner på hylla og beskytte oss selv mot dragsuget! Dette er en sverm som aldri kan integreres, aldri bli gode samfunnsborgere! Hva med de eldre som bor på eldresenter, og andre folk i Norge som har det like vondt? De produserer unger som kaniner, selv om de ikke har jobb eller mat, sånn er det bare! Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg ikke ønsker mennesker fra denne regionen til landet mitt! Pressen har i mange år fornektet utfordringene med innvandring, og de gjør det fortsatt! Her jeg bor, er det ingen flyktninger. Det blir det heller ikke hvis Høyre får fortsette!
180
Håper det snart blir tjue minusgrader, slik at invasjonen av lykkejegere stopper opp! Hva skal til for at disse barna skal ha det bra nok, holder det med et femstjerners hotell? Folk dør hele tiden! Get used to it! Like greit å stoppe dette tullet nå! Vi har ikke hus, vi har ikke jobb, og vi trenger dem ikke! Det eneste denne galskapen gjør, er å ødelegge for våre barn og barnebarn! Det som er rart, er at mens de er på flukt, klarer noen av dem fortsatt å bli gravid! Vi får hjelpe dem der de er! Hva er galt med det, jeg tror det er der de helst ønsker å være! Europa vil ikke ha dem! På tide å gjeninnføre kolonitiden! Ingen flyktninger eller noe annet er velkomne i Norge! Norge blir ødelagt av disse folka! Det er ufattelig gøy å se pressen vånde seg over at meningsmonopolet deres er brutt! Disse syrerne gidder ikke engang holde det rent rundt seg! Vær så snill, steng grensene! Kva kjem dette til å gjere med den fine bygda om nokre år? Nå må det norske folk stå sammen! Jeg husker den tiden da vi ikke trengte å låse dørene her i bygda. Den tiden er forbi, vi lever i en fremmed, overbefolket, kald verden!
181
Sperr av Finnmarksvidda og plasser halvannen million syrere der, problem solved! Dette er en invasjon, så bare slutt med løgnene, vi tror ikke på dem lenger! Det er fullt legitimt å bruke skarpe våpen! Sett inn militæret i alle land, og jag dem tilbake til sine egne, det er der de hører hjemme! Fattige mennesker som får barn, kan takke seg selv! Folk fra Balkan var ille nok, disse sandapene er hakke spikka ute av kontroll! Håper du har gjort deg klar til å forsvare ditt hjem, for disse som kommer, er ikke mennesker! Nei, dere kan utrydde hverandre der dere hører hjemme! Gi dem noen pakker med kondomer, og send dem hjem! Dette er ikke flyktninger, men storforlangende banditter! En skam, hele sirkuset! Menneskelighet har en grense! Hiv ut hele skiten! Sett dem på en lekter, og tau dem tilbake dit de kom fra! Hiv dem tilbake på havet, bare ikke slipp dem inn i Europa! Bruk væpnet militærmakt for å holde disse utenfor Norge! Politikerne er ikke i stand til å styre landet vårt, så hvor lenge tror de at selv et servilt folk som nordmenn vil sitte stille uten å ta loven i egne hender?
182
Europeerne utrydder seg selv til stormende jubel fra venstresiden, Europa trenger en sterk leder! Disse parasittene ødelegger Norge! Patetiske dyr! Gi dem en fot i ræva! Det er snart på tide at befolkningen tar til gatene! På tide å bygge lukkede flyktningleirer! Er det ikke billigere å skyte dem? De får som fortjent! Kan vi ikke slippe noen tønnebomber fylt med grisefett på dem? Var det ikke akkurat dette Anders Behring Breivik advarte mot i manifestet sitt? Det er på tide med en atombombe der nede, så vi får lagt alt flatt! Teppebomb hele skiten! Send dem med godstog! De siste setningene flammet opp over nordvest himmelen i svart og rødt, som et punktum for forestillingen, en oppsummering, en siste hilsen fra nordvest: Hva med Zyklon B? Det er på tide å åpne nye leirer med «A R B E I T M A C H T F R E I»!
183
Det luktet brente bildekk og svidd papir av sjøluften i drøm 1410/2021b, grå aske la seg over ansiktene våre. Jeg vet hvor den lukten av brent papir kom fra, den er tidløs og repetitiv, lukten av brente bøker og pamfletter. Den kommer alltid tidsnok, den kommer når tiden er inne. Langsomt tonet tablået ut i svart, sansene for svant; først tonet lyden ut, deretter forsvant luktene, fornemmelsen av båtdekket mot føttene mine ble borte, før det ble bekmørkt rundt meg igjen. Jeg våknet i klokkerstuen, i min egen seng, i min egen alder, Bibelen lå på sin vante plass på nattbordet, men jeg skalv av en grenseløs redsel. Svetten hadde trukket gjennom håret, og jeg merket at jeg lå utpisset i sengen, som meg selv, det var å være meg selv som var det mest nedverdigende. Det er riktig som klokkeren sa: De har faktisk skrotet de gamle dødssyndene og laget nye. Jeg leste artik kelen i går. Det de glemte, er at for hver dødssynd skal det fin nes et kontrapunkt: Det skal finnes dyder, én for hver dødssynd. Noe å klamre seg til – å be om nåde for. Skam burde være et slikt motstykke, en dyd. Det er ingenting galt i skam. Skammen skal leve i men neskene. Fantes ikke skam, visste ikke menneskene om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville de ikke
184
skjønne forskjellen på rett og galt. En godt plassert, målrettet skam viser verden at her finnes et brennen de, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneske heten. Skam er grensesettende, å skamme seg over sin skam driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie skammen som brenner og brenner i deg, gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Skam er blant de viktigste mekanismene i det sosiale livet, skriver Karl Ove Knausgård i Om høsten, og det er det mest presise Knausgård har skrevet noensinne, uten at han vet det selv. Men jeg ser ingen skam, jeg ser ingen tegn til anger. Jeg ser bare ondskapen. Og jeg ser dem som holder seg for nesen: Forfatter ne, kulturredaktørene som mener at dette kan viskes ut med et velplassert essay, de politiske kommentato rene med sine analyser som er tuftet på god avstand til folket, og jeg ser prestene; jeg har jo en av dem innpå livet. Journalistene, som ganske riktig, slik mange tror, ler av sitt publikum på planmøtene og bak deres rygg. Humanetikerne, regissørene, professorene og dekanene – ja, alle forskerne, de selvoppnevnte ten kerne. De parlamentariske lederne, pressetalsfolkene, generalsekretærene i de finere salongene, de som kan kjøpes for penger, bare forestillingen som tilbys, er
185
storslagen nok. De som snakker om «den gemene hop som ikke forstår landets og medmenneskelighetens beste, og som neppe kan ha satt seg inn i saken» i lukket lag om kvelden, og om «vårt velgergrunnlag» i flommen av kameralysene om dagen, og de nå godt betalte, en gang frivillige idealistene som ler hode rystende av «de vulgære, udannede, den grenseløse mobben» på de lukkede planmøtene, og har omskre vet det til «våre uvurderlige, enestående støttespillere og vårt varme folkeferd» i de offentlige pressemel dingene og de velregisserte radioinnslagene. Jeg ser dem, i deres fornektelse, jeg hører deres tanker om at «bare folk leser seg opp, bare de forstår mer, utviser mer toleranse og tålmodighet, bare folk kunne se dette selv, da ville de aldri ment det de forfekter». Alle disse wannabeene, provinskosmopolittene, som siterer samtidsfilosofer de aldri har møtt, og bøker de knapt har bladd i. De som sitter og drikker og twitrer mens de teoretiserer vekk livet sitt, og andres, i usammenhengende fylleprat. Og i sitt skrekkslagne indre vet de, disse som med skamløs falsk beskjeden het lar seg omtale som eliten, at dersom alminnelige arbeidsfolk kom til makt over natten, ville fintfolk bli hengt i lyktestolpene ved daggry. Det finnes dem som sier at det hele er en misforståelse, at alle fortjener en sjanse til. Jeg har selv vært en av
186
dem. Jeg føler meg bløthjertet når jeg ser på skaper verket i drømme, det kan være den aller mest finstem te detalj som får meg i bedre humør: en konkylies mattslipte spiralgang inn mot sitt indre, skyllet opp på en strand, varsomt tatt opp i en liten håndflate, bløtdelene som for lengst har reist videre inn i krets løpet, de skinnende fargene av perlemor, konkyliens munning, som en gang for lenge siden ble satt mot det bitte lille øret hennes, de små fingrene hennes, som grep rundt sneglehusets ytterkanter, hun som la hodet på skakke mot det rare hun hadde funnet, ropte: – Hør, far! Havet! Jeg hører det! – Ja, det er Middelhavet. Det ble skapt i går, skilt fra land og smaksatt med salt fra fjellene, og du er den første som hører suset fra det. Jeg savner uskylden. Jeg kan jo se at det finnes dem som gjør sitt beste. Men noen ganger er ikke ens beste godt nok. Det er for sent å komme med bortforklaringer. Kulden og mørket skal nå vende tilbake. Det er nå det skal skje. Det er slikt jeg har drømt det, og det må skje. Klokkeren sa i aften: – Det blir slik de selv vil det. Sammen skal vi gi dem en minnerik evighet! flirte han.
187
Jeg vantrives i kirkebygget nå. Det er ikke mitt sted mer, jeg vil ut herfra. Det lukter mugg og råte hvor enn jeg snur meg. Døren har slått seg, det drypper fra taket. Det er innestengt og vemmelig. Små sprekker har begynt å vise seg i de før så solide konstruksjone ne. Drømmene mine brenner jeg i oljefatet på utsiden om kveldene nå. De tynne arkene flammer opp mot den fuktige himmelen og er borte på sekunder, som om de aldri noen gang ble drømt. Men de lever i meg, de har blitt min identitet. Vi har beseglet pakten: Klokkeren har lovet at når messen er slutt søndag, skal han slå dem noen klokkeslag de aldri før har hørt, og jeg skal gi dem et postludium på veien. De siste noterekkene blir til i kveld. Sammen skal klokkeren og jeg slukke tiden, og når siste rest av tid klokker seg inn på oppløps siden, når høymessen er over og de styrter skrikende i avmakt og redsel og skam ut på kirkebakken mens himmelen brenner, da skal vi følge etter dem ut og låse kirkedøren bak oss. Dit inn kommer de aldri mer, alt er dødsens. Og klokkeren skal stå omkledd i sin svarte signaturkappe ved tuntreet på kirkebakken, slå i bakken med hyrdestaven og rope, slik jeg har drømt det: – Enhver er skyld i alt på denne jord! Følg på! Fall inn i rekkene! Det er jeg som er Døden!
188
Det går et beitetråkk oppe i fjellene, fra der bekken styrter ut i juvet, over kanten, der oppe går en støvete sti. Vi har snakket om å skilles der oppe, ta farvel en siste gang, takke for tiden sammen, der stien deler seg i to, den ene veien mot nordøst og ned i de mørke dalsøkkene, dit klokkeren skal med flokken, hjem til barna som venter ham. Og bare jammer kommer til å høres fra de store dype dalene, der ingen lysning slipper inn, og klokkeren og hans barn gir dem lønn som fortjent. Den andre veien går rett nordover, der jeg hører hjemme, og der ingen venter meg. Det går et støvete, gammelt spor av gamle, tunge dyr langs veien jeg skal. De har forsynt seg takknemlig av gress og lyng der oppe, funnet vann i bekkefaret, tråkket leirmassene ned til grunnfjellet, men ikke mange milene innover blir sporene av dem borte. Bare slettelandet er tilbake. Vindene skal stilne av for alltid. Bakenfor dette, der det bare er et evigsvart mørke, bak fargespillet og synsbedraget som kalles liv, dit skal jeg, der ingenting finnes. Det var der jeg kom fra. Bare ånd er tilbake.
189