JAKTEN PÅ
THUNDER
f o to : m i kael a b erg
JAKTEN PÅ
www.vigmostadbjorke.no isbn 978-82-419-1240-5
Eskil Engdal og Kjetil Sæter
Fra boken
Jakten på Thunder er en medrivende dyphavsthriller. Forfatterne følger den intense nervekampen mellom de to skipenes kapteiner, samtidig som de tar opp jakten på mafiaens bakmenn. Vi får innblikk i en verden av enorm fortjeneste og skjulte eiere, mafia og rovdrift på mennesker og natur.
THUNDER
Peter Hammarstedt kjenner adrenalinet jage gjennom kroppen, småløper ned på dekk for å ta bildet han har drømt om, ved rekka med Interpol-etterlysningen i hånden og Thunder i bakgrunnen. Så gir han ordre om å holde avstand på en halv nautisk mil til Thunder. Han vil ikke gå for nær, men samtidig være nær nok til å reagere raskt hvis skipet endrer kurs. Før han går ned i kapteinslugaren, blar Hammarstedt opp skipsloggen, lener seg over den og skriver: «Hot pursuit begins.»
Den norskbygde tråleren Thunder er verdens mest kjente piratskip, etterlyst på alle hav for rovfiske og miljøkriminalitet. Ingen vet med sikkerhet hvem som styrer eller eier tråleren, og ingen har hittil klart å stanse den. Den unge kaptein Peter Hammarstedt i miljø organisasjonen Sea Shepherd er på tokt i Antarktis da han plutselig får øye på Thunder. Skipene befinner seg i et av verdens mest avsidesliggende havområder, femten dager fra nærmeste havn. Men han bestem mer seg for å ta opp jakten. Vinneren vil bli den som har mest mat, drivstoff og utholdenhet. På land følger en hemmelig Interpoloperasjon dramaet på havet fra time til time.
Eskil Engdal og Kjetil Sæter Eskil Engdal har arbeidet i Dagens Næringsliv i mer enn 20 år. Han fikk skup-prisen i 2001, International Reporter’s Journalism Award i 2012 og Gullpennen i 2013. Engdal har utgitt flere kritikerroste bøker.
Kjetil Sæter har vært journalist i Aftenposten, Finansavisen og er nå i Dagens Næringsliv. For sitt arbeid har han fått blant annet skup-prisen (2011) og to skup-diplomer (2007 og 2010). Han fikk Schibsteds journalistpris i 2008 og har tidligere utgitt den kritikerroste boken «Svindel uten grenser».
«THE BANDIT 6» HOBART, AUSTRALIA, DESEMBER 2014
Skyggelandet. Stedet er ikke nedtegnet på noe kart, men det er dit kaptein Peter Hammarstedt legger kursen ettermiddagen den 3. desember 2014. Han fører MY Bob Barker ned River Derwent, mot lunefulle Storm Bay og ut på en 15 døgn lang seilas til et avsidesliggende helvete med de verste vindene og de høyeste bølgene på verdens hav. Han er på vei til ingensteds. Der skal han knekke en mafiaoperasjon. Svært få tror han vil lykkes. Den gutteaktige frisyren og den motvillige skjeggveksten får den svensk-amerikanske skipperen til å virke yngre enn sine 30 år. Sin unge alder til tross er han allerede en av veteranene i den militante miljøbevegelsen Sea Shepherd. Målet er en flåte av fartøy som ulovlig fisker patagonsk tannfisk, en dyphavsdelikatesse som kan gi like stor profitt som narkotika eller menneskesmugling. Trålerne og linebåtene opererer i et område som er så ugjestmildt og utilgjengelig at sjansen for å oppdage dem er forsvinnende liten.1 Finner han skipene, vil han jage dem ut av Sørishavet, ødelegge fiskeutstyret og overlevere mannskapet til kystvakt eller havnemyndigheter. Før han la ut fra Tasmanias hovedstad Hobart, studerte Hammarstedt inngående sitt jaktobjekt. Han gransket kartene over stedene hvor flåten av illegale fiskebåter tidligere var blitt 9
observert av forskningsfartøy og overvåkningsfly. Nå forsøker han å tenke som en fisker, studerer undervannstopografien og bankene hvor de store konsentrasjonene av patagonsk tannfisk kan være. I Rosshavet, bukten som skjærer seg inn i det antarktiske kontinentet, finnes det flere lovlige fiskebåter. I tillegg er området jevnlig besøkt av marinefartøy, noe som gjør det mindre sannsynlig å finne flåten av tyvfiskere der. I stedet bestemmer han seg for å seile mot Banzarebanken – et undervannsplatå som stikker opp av det antarktiske brådypet. Det er dette området Hammarstedt kaller «Skyggelandet». Han er fornøyd med betegnelsen, den har han funnet på selv. Den hørtes tøff ut, nesten litt Pulp Fiction-aktig, synes han. Det vil ta ham to uker å seile dit. Der vil han starte jakten.2 Etter hvert som Bob Barker nærmer seg 60. breddegrad og den nordlige grensen til Sørishavet, setter han det 31 mann store mannskapet i trening. I «the Screaming Sixties» kan den klarblå havflaten uten forvarsel reise seg og bli til dypgrønne, jagende vegger av vann, og orkanene er så hyppige at de aldri får navn. Det frivillige mannskapet øver på «mann over bord»-prosedyrer, evakuering, konfrontasjonstaktikk og bruk av skjold i lettbåtene. Tidligere har Hammarstedt gått i nærkamp med japanske hvalfangere, da møtte han aggressiv motstand, men han visste at de ikke ville foreta seg noe som førte til tap av menneskeliv. Med piratflåten kan han ikke forutsi hva han har i vente. Det ulovlige fisket i Antarktis er en av de mest lukrative tyvfiskeoperasjonene i verden, og Hammarstedt har forberedt mannskapet på at piratene kan ty til våpen. På styrbord side av broen har han stiftet opp en laminert plakat i A4-format. «Wanted – Rogue toothfish poaching vessels – The Bandit 6» står det skrevet med blodrød skrift mot sandbrun 10
bakgrunn. De ettersøkte er skipene Thunder, Viking, Kunlun, Yongding, Songhua og Perlon – en forkommen flåte med trålere og linebåter som i tiår har plyndret den verdifulle antarktiske tannfiskbestanden.3 Alle er svartelistet av CCAMLR, organisasjonen som forvalter fisket i de internasjonale havområdene rundt Antarktis.4 64 år gamle Perlon har vært svartelistet av myndigheter siden 2003. Yongding har herjet i Sørishavet i minst ti år. Kunlun er den minste, men kanskje mest kjente og knyttet til et spansk mafianettverk. Så er det store Songhua, med det karakteristiske lave dekket i front, som har fisket ulovlig i Antarktis siden 2008. Øverst på plakaten er bilder av de to skipene Hammarstedt har dagdrømt om. Viking – en rustholk som stille glir inn og ut av asiatiske havner med sin ulovlige last – er det første fiskefartøyet som noensinne ble etterlyst av Interpol. Og så den norskbygde tråleren Thunder, også den etterlyst av Interpol.5 Eieren skal ha tjent mer enn 60 millioner euro på plyndringen i Antarktis. Det er Thunder han helst vil finne. I en hylle på broen har Hammarstedt satt kopier av Interpoletterlysningene. Finner han et av skipene, skal han stille seg ved rekka med mafiaskipet i bakgrunnen og med den laminerte Interpol-etterlysningen i hånden. Så skal skipsfotografen ta bilde av ham. Etter ni dagers seilas, på 61 grader sør, ser de de første isfjellene. To steile iskatedraler med rennende fasader og forgjengelige spir. Hammarstedt fører Bob Barker rundt fjellene slik at mannskapet skal få dvele ved landskapet, som et anslag til det som venter. Den første som seilte inn i den antarktiske sirkel, James Cook, sto overfor et skrekkslagent og forfrossent mannskap som senere beskrev isødet som helvetes forgård. «Hele scenen forekom oss som vraket av en ødelagt verden, slik poetene beskriver noen av 11
helvetes regioner; en idé som slo oss enda sterkere siden gjenklangen av rop, eder og besvergelser omgav oss på alle kanter», skrev vitenskapsmannen George Forster, mannskap på Cooks andre reise.6 For mannskapet på Bob Barker er Antarktis forestillingen om verden slik de ønsker den skal være: uberørt, fredfull og tidløs. Under dem ligger et tapt kontinent, Kerguelenplatået – en enorm landmasse som ble formet av en serie vulkanutbrudd for 110 millioner år siden. Kontinentet var tre ganger større enn Japan, trolig fantes det tropisk flora og fauna her. Så, for 20 millioner år siden, begynte kontinentet sakte å synke. I dag gjemmer det seg mer enn en kilometer under havoverflaten. De eneste tørre minnene om det tapte kontinentet er øyene Kerguelen, McDonald og Heard Island med fjelltopper høyere enn noen på det australske fastlandet og navngitt etter franske oppdagere, australske vitenskapsmenn og norske hvalfangere. Norwegian Bay. Mount Olsen. Mawson Peak. I dypet mellom kontinentalhyllen og kontinentalskråningene står den patagonske tannfisken, en underbitt og frastøtende kjempe som kan bli inntil 120 kilo og mer enn 50 år gammel.7 Den begynner sitt liv på grunnene nær land, og først i 6–7-årsalderen legger den på svøm ned mot det iskalde mørket på 1000 til 2000 meter. Etter at et eksemplar ble fanget og beskrevet på slutten av 1800-tallet, levde den i glemsel helt til den tilfeldig ble gjenoppdaget og servert på restauranter i USA i 1980-årene. Det fete, perlehvite og benløse kjøttet skapte en gastronomisk sensasjon. Tannfisken kunne minne om en blanding av hummer og kamskjell, noen kalte den verdens mest velsmakende fisk. En britisk restaurantanmelder ga følgende råd til sine lesere: «Den er alvorlig utrydningstruet, så spis så mye du kan mens det fortsatt er noen igjen.»8 12
Jakten på «det hvite gullet» skapte skjulte formuer, kostet hundrevis av liv i skipsforlis og ulykker til havs og holdt på å utrydde den saktevoksende delikatessen. Natten til den 16. september seiler Bob Barker inn i den sørlige delen av Banzarebanken. Havet rundt ham virker uberørt av tiden, men på kartet kan Peter Hammarstedt lese fragmenter av kontinentets historie. Han ser spor etter grådige ambisjoner og uvirkelig heltemot. Det er havstykker, åser og fjellsider oppkalt etter koner og elskerinner, herskere, mesener, ihjelfrosne helter eller etter rene synsbedrag. Banzarebanken ble funnet og navngitt av den australske polarhelten Douglas Mawson. På sin første store ekspedisjon til Antarktis tilbrakte Mawson to vintre på en steinete utpost som viste seg å være det mest vindfulle stedet på kloden. Under en sledetur mistet han to av sine ekspedisjonsmedlemmer. Da Mawson la ut på sin neste ekspedisjon, fra Cape Town i oktober 1929, var den «heroiske» æraen for utforskningen av Antarktis over. Men det fantes fortsatt store hvite flekker på kartet. Banzare-ekspedisjonens uttalte mål var vitenskapelig, men i virkeligheten skulle den komme «aggressive» norske ekspedisjoner og territorialkrav i forkjøpet.9 I januar møtte Mawson Norvegiaekspedisjonen ledet av den norske flygeren og polarpioneren Hjalmar Riiser-Larsen. De to ble enige om å utforske Antarktis på hver sin side av 45. breddegrad, en avtale som blir regnet som den første internasjonale traktaten i Antarktis. Peter Hammarstedts håp er at det moderne fisket og miljøvernet også skal få tydelige regler og avtaler – og at noen passer på at de etterleves. Den svenske kapteinen legger skipet i ly av en istunge som beskytter mot dønningene fra vest. Her vil han starte jakten. Først 13
vil han seile rett inn i midten av banken og så krysse den fra vest til øst. Å dekke hele området vil ta to uker, radaren vil fange opp enhver bevegelse innenfor 12 nautiske mil, og den lyse antarktiske sommeren gjør ham i stand til å søke hele døgnet. Hammarstedt vet at fiskefartøyene han jakter på, trolig også har en vakt som følger med på radaren, og at Bob Barker kan bli oppdaget lenge før de får visuell kontakt med et fartøy. Han har imidlertid studert de seks skipene grundig og mener Bob Barker med sine 3000 hestekrefter er raskere enn dem. Da han samler besetningen i salongen, er flere av dem herjet av sjøsyke. – Vi starter søket fra vest, så går vi sør mot isen. Vi kan støte på skip når som helst. Utkikksvakt starter i kveld. Beredskapsdrill etter lunsj og førstehjelpstrening etter det, sier Hammarstedt. Søket vil trolig ta flere uker. Tåkebankene som reiser seg fra havet, tetner. Hver halvtime er Hammarstedt på broen og sjekker radarbildet. Det er flekket av prikker – isfjell som har revet seg løs fra Ameryisen, en gigantisk isbrem som strekker seg ut fra den antarktiske landmassen. Det eneste som skiller et isfjell fra et fartøy på radarskjermen, er hastigheten. Hvis fartøyet fisker, beveger det seg sakte, kanskje i samme tempo som isfjellene. Derfor vil Hammarstedt ha et par ekstra øyne som kan tyde objektene radaren fanger opp. I utkikken, «crow’s nest», treffer været hardere enn noe annet sted på skipet. Den som står i toppen av masten, har ikke annet enn en tynn stålplate som beskyttelse mot vinden. Vedkommende må konstant la blikket feie over vannoverflaten på jakt etter skip og garnblåser. Det er mer sannsynlig å se noe i øyekroken enn rett frem i synsfeltet. De fleste i mannskapet melder seg frivillig til vakten i utkikken; alle vil være den første til å se Thunder. 14
På radaren vises nå 40–50 objekter. Det er som å stirre på en pepperoni-pizza, og stadig kaller brovakten opp utkikkstårnet med retning og avstand til det de ikke klarer å identifisere på radaren. Men det eneste som synes, er et glasert hav og isfjell som driver inn og ut av tåken. Ett døgn etter at de startet søket, befinner Bob Barker seg 300 nautiske mil fra Davis Bay og 150 nautiske mil fra iskanten. – Vi kan finne dem når som helst, sier Hammarstedt. På radaren ser Hammarstedt plutselig at et av de langsomt drivende punktene beveger seg i motsatt retning av isfjellenes sløve seilas. Det holder seks knops fart med kurs sørvest. Det må være et skip. Har skipet sett Bob Barker? Bør han endre kurs for å avskjære dem, eller vil det vekke oppmerksomhet? Noen minutter senere, i utkikken, ser matros Jeremy Tonkin tre oransje sammenlenkede fiskeblåser som dupper i havet på styrbord side av Bob Barker. De tilhører høyst sannsynlig et fartøy som fisker ulovlig, tenker Hammarstedt. Så snart broen får visuell kontakt med det fremmede fartøyet, ber han mannskapet gjøre seg klare. Skipet er omsluttet av tåke da han først får øye på det. – Det der er en fiskebåt, sier Hammarstedt. – Oh yeah, bekrefter overstyrmann og nestkommanderende Adam Meyerson. – Det ligner veldig på Thunder, Peter. Fra bilder kjenner Meyerson igjen omrisset av fartøyet som nå trer ut av disen, det fremskutte styrehuset og den karakteristiske steile hekken på den gamle tråleren. Den joviale overstyrmannen har vokst opp med havet som nabo i San Francisco. Han seilte fra California til Hawaii i en liten enmastet seilbåt som 27-åring og har vært styrmann hos Sea Shepherd i fem år. På sitt mest intense minner han om Jack 15
Nicholsons rollefigur i The Shining, idet han gløtter inn på rom 237 på Overlook Hotel. Nyheten begynner å spre seg i skipet. Snart fylles styrehuset av mannskap, og Hammarstedt beordrer en av dem til å notere posisjonen. Så drar han ned glasset på vinduet i styrehuset og legger kikkerten mot øynene. Skipet ligger delvis skjult bak et isfjell. I kikkerten kan han se flokker med sjøfugl som stuper etter fiskeavfallet som blir kastet over bord. Over rekka henger garnblåsene, klare til å kastes i havet. Fra bokhyllen bakerst i styrehuset plukker Hammarstedt ned den røde permen med bilder og beskrivelser av «The Bandit 6» og blar hastig frem til bildet av Thunder. Meyerson henger over skulderen hans. – Det er Thunder, sier Hammarstedt, han klasker håndflaten inn i Meyersons og trykker på alarmen. Fem korte støt. Det er signalet til mannskapet om at alle må gjøre seg klare. De har funnet skipet som ingen har sett på to måneder, og som New Zealand, Australia og Norge har etterlyst over hele verden for omfattende tyvfiske. Det mest notoriske av dem alle. Det er fartøyet ministre, byråkrater og etterforskere fra fire kontinent jakter på, det er blitt nevnt i taler og omtalt på seminarer, dets bevegelser er nedtegnet i strategidokumenter og etterforskningsprotokoller, svartelistet og jaget i åtte år. Thunder er det flyktige skipet som dukker opp for plutselig igjen å forsvinne, som om det ikke virkelig eksisterer, men bare er en fortelling, tenker Hammarstedt. Han vet at analogien kan virke teatralsk, men i løpet av de siste månedene er Thunder blitt hans egen Moby Dick. «17. desember 2014, klokken 21.18» noterer Hammarstedt i skipsloggen. Så setter han fart mot byttet.
Kaptein Peter Hammarstedt har tilbrakt ti vintre i Antarktis på jakt etter den japanske hvalfangstflåten. Før jul i 2014 seilte han ut for å jakte på den notoriske piraten Thunder.
Etter to ukers seilas når Peter Hammarstedt og Bob Barker frem til Banzarebanken i Sørishavet. Blant isfjellene begynner han å lete etter Thunder.
For å komme seg unna forfølgeren, flykter Thunder inn i pakkisen. Det er en livsfarlig manøver.
Thunder fortsetter flukten inn stormen. Snart vil de møte bølger på 7–8 meter.