jeg angrer ikke på noe
ida therese klungland
jeg angrer ikke på noe
jeg angrer ikke på noe
ida therese klungland
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign:
Ingunn Cecilie Jensen – www.jensendesign.no / Ida Therese Klungland Sats ved forlaget
Papir: 70 g Holmen 1,8 Boken er satt med Sabon LT Pro 10,75/13,5 pkt.
1. opplag 2024
ISBN: 978-82-419-6381-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
«My art is a weapon!» – BMO
Til A.
Første gang jeg møter Simon er i Bettinas bursdag. Han er ikke invitert. Jeg glemmer hva jeg skulle på kjøkkenet, blir stående og stirre mens han løfter klirrende poser opp på kjøkkenbenken. Bettina må komme for å se hvor det har blitt av meg, og hvisker i øret mitt at jeg hvert fall kan lukke munnen når jeg sikler på kompisene til broren hennes.
Hele huset dunker. Kakesmuler og øl blander seg i det persiske gulvteppet. Bettina danser under lysekrona i stua, glitrer under krystallene. Det er hennes verden, vi andre er bare på besøk. Hun kaster på håret, har alles oppmerksomhet.
Men ikke min. Og ikke Simons.
Vi sitter på verandaen når det begynner å regne. Folk rundt oss løper inn, men Simon bare tar på hetta og fortsetter å snakke som ingenting. Jeg dekker over boksen min med hånda, regnet er kaldt mot huden. Det er fortsatt en rest sol igjen, gyllen, lunka, bunnslammet av dagen. Det burde være en regnbue et sted. Men jeg kan ikke se den. Håret mitt blir vått, klistrer seg til panna, jeg må rydde det ut av fjeset. Han hjelper meg. Konser mens han legger håret på riktig plass, toucher
fingertuppene forsiktig mot tinningene mine, ørene, halsen. Hjertebank. Suget i magen. Lurer på om han også kjenner det.
Når Bettinas foreldre kommer hjem tidligere enn de skal og alle løper ut av forskjellige vinduer og dører, tar Simon hånda mi og hjelper meg over blomsterbedet. Han slipper ikke selv om han kan. Vi løper over veien, gjennom naboens hekk. Det har slutta å regne, men dråpene henger fortsatt igjen i hekken. Han slipper fortsatt ikke hånda mi. Ser på meg med de mørkeste øynene på planeten, smiler med smilehull og skeive hjørnetenner. Han stopper meg ikke når jeg lener meg mot han. Han smaker øl, pusten hans er varm og hendene hans passer perfekt i baklommene mine.
«Jeg har aldri kyssa en gutt før,» sier han når han åpner øynene. Jeg vet ikke om jeg tror på han.
«Det har jeg,» sier jeg.
«No shit.» Han tenner en røyk, rekker pakken til meg, jeg tar en, sier at han kan adde meg på snap hvis han vil. Han vil.
Søndag kveld får jeg den første snappen. Bildet er mørkt, jeg ser bare omrisset hans, krøllete stoff, dyna hans kanskje. «Våken?» spør han. Jeg er våken. Jeg tenkte på han i kirka i dag. Han ser ut som Jesus med bedre hår. Men det kan jeg ikke si. Han sier at han har tenkt på meg, lurer på hvor gammel jeg er, jeg lyver nesten, men kommer på at han kjenner broren til Bettina. «Jailbait,» skriver han. Men han slutter ikke å sende snapper. Skriver hva han har lyst til å gjøre med meg. Jeg svarer ikke, legger mobilen på nattbordet, runker under dyna.
Bettina vil ha alle detaljene. Jeg gir dem til henne, and then some. Jeg er ikke vanskelig å overtale. Når jeg er ferdig har Simon en pikk på størrelse med det skeive tårnet i Pisa.
Vibeke ber oss være stille. «Bettina og Jakob,» sier hun. «Arbeidsro.»
Jeg viser henne fingeren under pulten, men hun ser det ikke. Hun har sagt navnet mitt feil siden åttende. Det er Jakub, eller Jake, aldri Jakob.
Vi har KRLE og Vibeke snakker om konfirmasjonstradisjoner, konfleir, overgang til voksenlivet, familiefest og gaver. «Det er det som er så spennende med tradisjoner,» sier hun. «Samtidig som de representerer fortiden, utvikler de seg i takt med samfunnet.» Hun ber oss rekke opp hånda hvis vi skal konfirmere oss.
Denne våren, neste høst, kristelig, borgerlig, det betyr ingenting. «Spennende,» sier hun. Alle gleder seg. Bunad og Playstation 5.
Halve timen går før hun nevner katolsk konfirmasjon. Jeg tenker på mamma og holder kjeft. Svelger unna en stor klump i halsen med alt jeg ikke kan velge bort. Sitter stille på plassen min, ser på at Bettina tegner
meg i notatboka si. En blå kulepennversjon av meg som smiler fra øre til øre og lener seg mot et høyt, skeivt tårn. Jeg begynner å tegne i min egen bok, små figurer nederst i hjørnet. Stjerner, planeter, en gammel mann med en rund glorie. Blar videre, tegner flere tegninger. Når man flipper raskt gjennom sidene i det nederste hjørnet i skriveboka, ser det ut som Gud blir choka av sin egen glorie.
Det er tre ting du trenger å vite om gjengen vår: 1) Alle på skolen er redde for oss, og vi vet det. 2) Alle på skolen vil være oss, og vi vet det også. 3) Vi hadde gjort hva som helst for hverandre. Jeg sverger, jeg hadde dødd for de bitchene.
Vi sitter alltid ved det samme bordet i kantina. Julia og Emmy på den ene sida, meg og Bettina på den andre. Julia lader mobilen, hun går alltid tom for batteri i timen. Emmy snakker høyt om hvor gøy hun har hatt det i helga, til alle som vil høre. Bettina trenger ikke snakke høyt for å få oppmerksomhet. Hun rører i iskaffen, sugerøret har lipglossmerker øverst. Bettina er Queen B, sånn har det vært siden barnehagen. Når hun setter veska på bordet, eier hun bordet. Vi eier bordet. Vi eier kantina, vi eier skolen, vi eier hele jævla verden. The four horsebitches of the apocalypse.
Ikke at jeg er så fan av hester. Hvis jeg var et dyr, jeg ville kanskje vært en slags rev, eller noe annet med bra kinnbein. Eller noe søtere, en hund for eksempel. Jeg ville vært jævla søt og trofast mot de som fortjente det,
men en liten bitch mot resten. Og hvis noen fucker med vennene mine, biter jeg dem.
Først ut er Mattis.
Mattis og Emmy har vært av og på i nesten et år, og jeg skjønner ærlig talt ikke at hun gidder. Ok, han er jævlig deilig, men ingen er så deilig at det er verdt å bli en patetisk simp for dem. Emmy er into litt sånn alternativ shit, krystaller og røkelse, you name it. Mattis vet ikke en gang hvilket stjernetegn han er, og dessuten hater han de greiene der. De har ingenting til felles. Og i tillegg er han utro. Jeg bare vet det. Emmy vet det også, innerst inne. Alle vet det. Julia holder hånda til Emmy mens hun trykker send. «Snip, snip,» sier jeg, og klipper i lufta med pekefingeren og langfingeren.
Adios, Mattis. Emmy fortjener hundre ganger bedre.
Emmy er sur resten av dagen, Julia skylder på meg.
Som om det er min skyld at Mattis ikke klarer å holde kuken sin for seg selv. Don’t shoot the messenger, liksom.
«Gutter har ingen selvkontroll,» sier Emmy.
«Hey!» sier jeg.
«Du teller ikke, Jake,» sier Julia.
«Han har heller ingen selvkontroll.» Bettina blunker til meg.
«Sant,» sier jeg.
Sist gang Emmy dumpa Mattis så vi skrekkfilmer i en måned. Jeg har hjulpet henne med gutter, holdt håret hennes når hun har spydd, løyet for mora hennes hver gang hun har trengt det. Å fake at jeg har lyst til å prøve ouijabrett er null stress.
Emmy tror hun er en heks. Hun tror hun har levd flere liv, dødd flere døder. At hun hele tida kommer tilbake og får en ny sjanse til å gjøre det samme om igjen. Hun tror hun ble brent på bål i middelalderen, at menn alltid har vært redd for henne. Hun tror hun kan kontrollere shit, at hun kan se hva som skjer før det skjer, at hun kan bruke urter og krystaller og whatever til å nå et nytt nivå av livet. Det meste er bullcrap. Men seanse-greiene hennes har vært mye bedre etter at hun bestemte seg for at weed også er en urte.
Vi sitter på gulvet på rommet hennes med en firkant av papp mellom oss. Sånn brett med forskjellige bokstaver, JA og NEI på hver side. Et glass snudd opp ned, fire pekefingre på bunnen. Min, Emmys, Bettinas og Julias.
«Er det noen her?» spør Emmy. Ingenting skjer. Pekefingeren min toucher så vidt glasset, ligger bare og venter mellom en svart og en rød negl.
Men plutselig er det noe som beveger seg.
«What,» hvisker Bettina. Det ser ikke ut som noen styrer.
Jeg stirrer på Emmy.
«Det er ikke meg, lover!» sier hun.
Glasset beveger seg sakte. Liksom svever over brettet. Stopper ikke opp før det har landet på JA.
Bettina hyler.
«Gi deg,» sier Emmy, men hun virker spent. Stemmen hennes er lav og alvorlig. «Hvem er du?»
Glasset glir videre, sakte og helt av seg selv. Fingeren min er blindpassasjer og øynene er limt til brettet.
Glasset stopper. «O,» leser Emmy.
Det er helt stille i rommet bortsett fra den myke skrapelyden fra glasset. Jeg fryser selv om jeg sitter tett inntil de andre.
«J ... C,» leser Emmy. «Dette er jo bare bullshit?»
Jeg og Julia ser på hverandre. «Czy to ty?» hvisker jeg.
«Det er ikke meg!» sier hun. Hun ser nesten redd ut. Store, brune øyne i et spøkelsesbleikt fjes.
«Hva er det?» spør Bettina nervøst.
Jeg sier ingenting.
Glasset fortsetter. Hjertet mitt dunker fortere enn jeg liker.
«I …»
Jeg skyver glasset fra meg, reiser meg. «Ikke faen,» sier jeg. «Slutt å kødde, Julia.»
Julia rister på hodet. «Jeg lover, det er ikke meg!»
«Hva er greia?» spør Emmy.
«‘Ojciec’ er ‘far’ på polsk,» sier Julia stille.
De tre menneskene jeg kjenner best i hele verden ser på meg på hver sin plagsomme måte. Jeg vet ikke hvem
av dem som er mest irriterende. Julia, bleik og seriøs. Emmy, spent og gnistrende. Bettina, som om hun vil klemme meg eller noe.
«Jake tror faren hans er her,» sier Julia.
«Tror jeg faen ikke!» Jeg mener det. Jeg tror ikke det. Jeg vil ikke tro at Julia kødder med meg heller, men det er ikke så mange andre alternativer. Det er bare oss to som snakker polsk. Og jeg vet helt fuckings sikkert at det ikke var jeg som styrte glasset.
«Kanskje du gjorde det selv, uten å tenke. Kanskje underbevisstheten din vil snakke med faren din eller noe,» sier Bettina, som om hun har lest tankene mine. Emmy vil at vi skal fortsette. Hun er psyched, skjønner ikke at jeg er pissed. Skjønner ikke at jeg ikke syns det er spennende med en død far og en halv flaske utvannet vodka.
«Vil du ikke vite hva han har å si?» spør hun.
Jeg rister på hodet. Jeg kan hjelpe til med vodkaen, that’s it.
Jeg er Jakub, og denne boka handler om meg. Tre ting du trenger å vite om meg før du leser videre: 1) Jeg tror ikke på helvete, og det er jævlig flaks, fordi jeg hadde garantert endt opp der. 2) Jeg har helt på ekte ikke følelser for Simon, jeg mener det. 3) Det ryktet om meg er sykt overdrevet.
«Hjerterått og intenst –jeg slukte hvert eneste ord!»
UPRISEN-VINNER NEDA ALAEI
ISBN 978-82-419-6381-0
