Kongens grav (9788241965012) by Vigmostad & Bjørke

Kænugard, Gardarike 1038

Den salte smaken av blod på leppene vekket Sigurd fra det altoppslukende sinnet, og han måtte tvinge seg selv til å senke øksearmen. Det var ikke mye igjen av den eldre munken foran ham: kun en bylt i mørkegrå ullkappe, knapt synlig mot kirkegulvet. Han tørket svetten fra øynene med en blodig hånd mens kampgnyet stilnet sakte rundt ham. Eimen av død og frykt lå tung i det mørke kirkerommet, og han svelget unna spyet som truet med å komme. Han hørte snufsing, et og annet klynk, og lavmælt tale fra høvdingen, Manglabite Harald.

«Odin ville ledd! Dette var ikke mye til motstand.»

Sigurd svarte ikke. Hvitekrists disipler kom han aldri til å skjønne seg på. Man måtte kjempe for å beskytte seg selv, sin familie, sin eiendom og sine brødre. Å falle på kne og løfte hendene hjalp ikke.

Harald kom opp ved siden av ham og sparket til bylten med et hånflir.

«Nå skal vi se om historiene er sanne. Er du klar, Sigurd?»

Selv om Sigurd var en høyvokst mann, måtte han se opp for å møte blikket til høvdingen. Øynene hans lyste ennå av kampglød, og han hadde en flenge i kinnet som det ikke virket

som han enset. De hadde kjempet sammen i ti år, helt siden broren til Harald, Olav, døde ved Stiklestad.

Sigurd nikket til svar og løftet øksen til hugg mot den siste bedende munken som voktet den utsmykkede døren til det innerste rommet. Harald skrittet over liket og slo døren opp. Lukten av mugg og elde veltet ut, sammen med den umiskjennelige duften av gull og edelstener. Som væringer i keiserens garde hadde de samlet rikdom i mange år, men de fikk aldri nok.

Harald holdt ut neven, og noen rakte ham en fakkel.

Sigurd rygget unna flammen, men snublet i en kiste og mistet balansen. Han støttet seg mot noe for ikke å falle, men det han i halvmørket hadde trodd var en bordplate, viste seg å være et silkeklede. Hånden forsvant gjennom tøystykket og traff noe mykt, men samtidig hardt, som han grep tak i. En krydderaktig duft spredde seg i rommet da han falt bakover og trakk med seg det som lå under silkekledet.

«Odins baller!»

Langt, pistrete, grått hår traff ham i ansiktet, og det innsunkne ansiktet skremte ham mer enn han ville innrømme.

Stanken fra det råtnende liket overdøvde lukten av røkelse, og han dyttet det hardt fra seg mens han hostet. Det hadde vært en kvinne, men det var kun skinn og bein igjen under den overdådige kappen hun hadde tatt med seg i graven. Sigurd kikket opp. Rundt ham sto sju væringer og lo rått.

«Nå, Sigurd, jeg ser du har møtt skjoldmøyen vi kom for å treffe.»

Sigurd kom seg på beina og plukket opp øksen han hadde mistet i fallet.

«Slik er det; det er alltid meg kvinnene er etter.»

Harald lo.

«Du skal få være førstemann til å velge, som trøst for at du ble overfalt.»

De tente flere fakler, men enda ble ikke alle hjørnene av rommet opplyst. Etter å ha fått overblikk over rikdommen begynte Harald å planlegge hvordan de raskest mulig skulle få tømt rommet. Selv om ikke alt var like verdifullt, bestemte han at de skulle ta med seg mest mulig, og det måtte skje fort. Det ville ikke være lenge til byens vaktstyrker hamret på døren.

Sigurd rotet gjennom en stor kiste da en blodig hånd brått grep hans. Han skvatt, men hevet bare øyenbrynet da han så det var en av munkene som hadde karet seg inn i rommet.

Hardt skadet, men ikke død ennå.

«Du forstår ikke ... Hellig kvinne.»

Stemmen hans var svak, men grepet var fast. Så vidt Sigurd visste, tilhørte graven en tidligere dronning, eller hersker, ved navn Olga. Hun hadde brukt de siste årene av livet på å få innpass hos denne Hvitekrist ved å samle skatter fra hele Østen. Sigurd bare trakk på skuldrene og kastet et blikk bort på liket som hadde falt over ham.

Sigurd fikk øye på noe som glinset oppi kisten. Han løsrev seg fra munkens grep, og storøyd løftet han opp den tunge gjenstanden. Han klarte ikke å ta blikket fra den.

«Hun var en hellig kriger. Hun kommer tilbake for å hevne seg,» hvisket munken og sank sammen.

«Kriger, sier du? Jeg gleder meg til å møte henne i Valhalla.»

Det var en sjeldent varm maidag på Østlandet, og han skulle ønske han satt på terrassen med en kald pils i hånda og Volbeat på anlegget. I stedet strevde han seg frem langs Glommas smale vestbredd på leting etter levninger. Vårflommen hadde dratt med seg noen av gravene fra den eldste delen av kirkegården, og det var først nå vannstanden hadde sunket såpass at det var mulig å komme seg ned til kanten. Han og en del andre frivillige saumfarte kratt og steinrøyser etter knokler, men hittil hadde han bare plukket opp greiner, hvitvasket av vannet.

Han kastet den siste greina han hadde undersøkt, så langt ut i elva han klarte, og slo etter en mygg som ikke lot ham i fred. Han skulle ikke vært her. Han skulle hatt et helt annet liv, fylt med reiser til fjerne steder, opplevelser, drinker, vakre kvinner, et postkort hjem i ny og ne, men det var uaktuelt nå. Han måtte ta over gården med tid og stunder. Hva annet kunne han gjøre?

Savnet etter storebroren stakk i ham, og han rotet litt i krattet igjen sånn at det skulle se ut som han jobbet. Han skvatt til da store, gråhvite tenner gliste mot ham fra buskaset.

Tennene satt i enden av en avlang skalle. Det var kun hulrom igjen der øynene en gang hadde vært. Han bøyde seg ned. Det så ut som hodeskallen til en drage eller et annet mytisk vesen, men det hadde nok vært en helt vanlig hest en gang i tiden. Under oppdraget i Afghanistan hadde han sett sin andel dyreskjeletter. Mennesker på flukt etterlot gjerne dyrene uten mat og vann. Mer enn en gang måtte han fyre av geværet for å avslutte lidelsene til en halvdød ku. Han ristet på hodet for å bli kvitt minnene.

Det som trakk ham nærmere nå, var gjenstanden som var presset inn i pannen på skallen; et kors, men med mye bredere armer enn dem han var vant til å se. Da han gned tommelen mot metallet, åpenbarte det seg en varm glød, umiskjennelig hvis man først hadde sett den ekte varen.

«Har du funnet noe? Skal du ha en sekk?»

Han rettet seg opp og smilte fort før naboen, som viftet med en rull plastsekker, kom nærmere.

«Bare et dyr!» sa han og vinket ham videre før han rakk å tenke seg om.

Naboen fortsatte utover, og han snudde seg kjapt tilbake. Kunne han få løs korset uten å ødelegge skallen?

Han satte seg på huk, ignorerte kvisten som stakk ham i låret, og prøvde å løfte skallen. Den satt fast i buskene, den hadde åpenbart ligget der en stund. Forsiktig prøvde han å løsne gullkorset fra den, men det rikket seg heller ikke. Han så rundt seg. Det var i hvert fall tre andre i nærheten som snart kom til å begynne å lure på hva han holdt på med. Skulle han si noe?

Han så ned på skallen, på den dunkle gløden i korset. Han visste hva han burde gjøre, men det var som de

tomme øyenhulene i den store dyreskallen manet ham til å holde dette for seg selv.

Han ignorerte den lille stemmen i hodet som sa at han ikke kunne bruke tøysete overtro til å forsvare en egoistisk handling med, og så dekket han levningen med noen greiner og fortsatte arbeidet som om ingenting hadde hendt. Han fikk komme tilbake senere.

Kapittel 1

Inngangen til Historisk museum lignet en kulisse fra Indiana Jones, tenkte Amanda Meyer der hun sto og studerte bygget fra den andre siden av gata. Fakkellyset blafret urolig over den gamle teglsteinen og kastet skygger over ansiktene til gjestene som strenet opp den røde løperen, på vei inn i varmen. Det store banneret med bildet av et skafott over inngangsdøren hintet om hva som ventet dem, og et gys krøp nedover ryggen ved tanken på utstillingen hun hadde bidratt til å sette i stand. «Hodeløs», en fortelling om henrettelser opp gjennom århundrene, åpnet offisielt i morgen, men i kveld var det utstillingsåpning for spesielt inviterte.

Amanda trakk den tynne kåpen godt rundt seg og gikk over gata. Det strømmet på med gjester, de fleste passerte uten å legge merke til henne, men noen ga henne et lite nikk. Selv om museumsbygningen ruvet over henne, ga den ikke ly mot septembervinden slik hun hadde håpet, men hun ville vente lengst mulig før hun gikk inn. Hun kikket fort på klokka før hun igjen gransket gjestene som var på vei inn. Forskere, bidragsytere, ansatte, lærde fra

inn- og utland, samt en og annen kjendis skyndte seg inn i de gamle lokalene.

Utstillingen var en av de største på over ti år, og de hadde samarbeidet med institusjoner fra hele verden.

Hun hadde jobbet utrettelig med å skaffe artefakter de siste månedene, og endelig skulle hun få se resultatet.

Hun hadde vært delaktig allerede som student og fått mer ansvar da hun tok en pause fra studiene. Hun var sliten, men det var verdt det. Den eneste ferien hun hadde unnet seg i år, var tre dager i Istanbul for åtte måneder siden. Én av dem brukte hun på å forhandle med de ansatte på

Topkapi-palasset om utlånet av buestrengene som ble brukt til å henrette nitten prinser i 1595.

Tuting fra en stresset drosjesjåfør vekket henne fra tankene, og hun skjøv bort minnet om turen. Ville ikke tenke på at det var siste gangen hun så faren. Hun så seg rundt en siste gang før hun gikk opp den røde løperen. Det var først nå det virkelig gikk opp for henne. Han var borte. Det var bare henne igjen. Amanda rettet ryggen idet hun gikk opp trappa. Hun hadde tatt valget om å fortsette å kjempe. Hun skulle klare seg.

Etter å ha kommet seg gjennom metalldetektoren som The Egyptian Museum hadde insistert på, satte hun kursen mot tredje etasje. Hun lot hånda gli langs trappegelenderet, det var blitt en vane. Hvor mange hender hadde gjort akkurat det samme? På den ene avsatsen var det satt opp bord med kanapeer og glass med vin og eplemost. Etter den høytidelige åpningen ble det fri bar. Makabre malerier, alle med scener fra henrettelser,

var plassert på stativ og ledet frem til utstillingen. Det var kø opp trappen, så Amanda fikk god tid til å studere den forgylte dekoren.

Gjestene stoppet ved platået før utstillingsrommet.

Det var trangt om plassen, og Amanda kunne knapt snu seg uten å sneie borti sidepersonen. Støyen fra alle samtalene skjulte gnissingen fra gjestenes pensko mot det marmorlignende gulvet. De hadde med vilje valgt å lage små rom til de ulike delene av utstillingen. Det var med på å skape en litt innestengt stemning, som om man faktisk var i en grav. Det var ganger hun hadde tenkt at hun kunne ha gått seg bort der inne, som i en labyrint.

Omringet av død. Akkurat nå skulle Amanda gjerne ha vært alene med utstillingen. Hatt tid til å gå rundt og se på hver eneste detalj, føle på atmosfæren i alle rommene helt uforstyrret, men arbeidet pågikk til det siste – hun rakk så vidt hjemom for å skifte før hun måtte tilbake for å være klar til åpningen.

Hun trakk i kjoleermet og kikket opp da en kvinne kremtet lett og kakket med diamantringen på glasset oppe på det lille podiet de hadde fått opp for anledningen. Stemmesurret døde sakte ut, og Amanda tok et skritt tilbake mens hun smilte unnskyldende til kvinnen ved siden av seg.

Bak museumsdirektøren kunne deler av utstillingen skimtes gjennom en åpen dør. Det myke lyset som ga liv til en mumie, ble installert for bare et par timer siden. Teknikeren ble ikke videre fornøyd da hun insisterte på det etter at han allerede hadde pakket sammen utstyret, men det var helt nødvendig at spotlighten som

opprinnelig var der, ble erstattet. Døden var for de aller fleste noe mystisk. Et tre tusen år gammelt lik, en mann henrettet etter alle kunstens regler for å hjelpe sin hersker i etterlivet, hørte til i dunkelheten.

Publikummerne satte opp en interessert mine, noen mer genuine enn andre, tippet hun, men alle stirret forventningsfullt på Saira Aslam. Museumsdirektøren var i midten av femtiårene, en skjønnhet med en skarp hjerne som overgikk de fleste andres.

«Velkommen, welcome, bienvenue, herzlich willkommen!» begynte hun og smilte gledesstrålende mens hun lot blikket gli over forsamlingen. De fleste var fra Norge, men noen kom fra utlandet og hadde en mikrofon i øret som oversatte talen.

«Døden slutter aldri å fascinere oss, for den er en del av oss alle. Ingen unnslipper den. Den er det siste store, uløste mysteriet. Vi ønsker vel alle å forlate verden i høy alder mens vi sover i vår egen seng, men ikke alle er det forunt. Noen får sitt liv brutalt avsluttet, fortjent eller ikke fortjent, dømt med eller uten jury. Denne utstillingen tar dere med på en reise gjennom henrettelser fra hele verden, gjennom flere århundrer, ja flere årtusener faktisk. Vi følger utviklingen fra den eldste graven som er funnet,» Saira Aslam tok en pause så tolkene rakk å oversette for de utenlandske æresgjestene, «datert 78 000 år tilbake i tid, gjennom pyramider, ofringer, skipsgraver og frem til i dag. Våre fantastiske kollegaer med Gerhardt Samuelsen i spissen …» her nikket hun til en mann som sto ganske langt fremme i mengden, «har jobbet døgnet rundt for å få det ferdig, og la meg bare si at denne utstillingen er en helt ubeskrivelig bragd.»

Gerhardt Samuelsen, leder for vikingtidsavdelingen på museet, kom opp på podiet mens han smilte ydmykt til applausen. Han takket direktøren for hennes vennlige ord før han begynte å snakke om forberedelsene til utstillingen. Jakka satt dårlig og så ut som den hadde tilhørt en som var ti centimeter høyere. Samuelsen hadde en begynnende måne, men heldigvis hadde han ikke falt for fristelsen til å prøve å dekke den til. Det glinset i det rødmussede ansiktet. Kanskje skyldtes det whiskyen han drakk grådig, eller all rosen, kanskje en blanding. Amanda kjente godt til han som sto rett foran Samuelsen, Paul Dyrov. Kuratoren fra Vikingskipsmuseet nikket ivrig fra første rad til alt som ble sagt, det sto en slags vanhellig glød av ham. Selv om han jobbet et annet sted, var han ofte innom Samuelsen. De tilbrakte timevis med å drikke kaffe og diskutere bak lukkede dører. Amanda var overbevist om at Samuelsen så på den seksten år yngre Paul Dyrov som sin disippel, eller en slags protesjé. De var blant de fremste nordiske vikingtidseksperter.

Amanda tok en stor slurk av den litt for sure vinen for å skjule fnyset som tvang seg frem. Damen ved siden av sendte henne et skrått blikk. Hun skulle bare visst. Samuelsen hadde riktignok satt sine signaturer på diverse godkjennelser og listet opp en del artefakter han ønsket å ha med, men ellers var det fint lite han faktisk hadde bidratt med. Amanda brant etter anerkjennelse fra direktøren, hun hadde jobbet hvileløst med utstillingen. Men hun måtte innrømme for seg selv at ambisjonene var satt på vent, hun orket ikke oppmerksomheten etternavnet hennes ville bringe. Hun slappet av etter hvert som direktøren tok ordet

for å fortsette med sin skrytetale uten at hun ble nevnt. Det hadde vært fint om direktøren faktisk var klar over hvor mye hun hadde bidratt med, men sjansen var vel liten for at Samuelsen kom til å gjøre henne oppmerksom på det.

Etter talen spredte publikum seg ut i de ulike rommene, og Amanda satte fra seg det halvtomme vinglasset og trakk mot en av sine egne favoritter. Giljotinen var sist brukt 17. juni 1939, da Eugène Weidmann ble den siste som ble offentlig henrettet med dette redskapet. Amanda ville ikke innrømme overfor andre akkurat hvor fascinert hun var av det morbide, men hun tok seg i å undres over hva som hadde gått gjennom hodet til Eugène før det falt i kurven. Eller etter, hvis man skulle tro forskerne.

De skrålende stemmene til kollegaene avbrøt tankene hennes. Samuelsen hadde tatt initiativ til utstillingen, men den spente over langt flere epoker enn vikingtiden, som var hans domene. Amanda så på ansamlingen av menn med en blanding av forakt og sjalusi. Hun vendte seg mot giljotinen igjen, lurte vagt på om jernøksen var kvesset før hun ristet tanken av seg. Et sekund drømte hun om å rømme bort til sitt eget kontor som også lå i tredje etasje. Hadde hun bare husket å ta med seg nøklene ... En myk lyd fikk henne til å kaste et blikk til siden. En elegant hånd rakte henne et champagneglass. Et hint av dyrt etterbarberingsvann lå i lufta, akkurat nok til at det var behagelig og ikke påtrengende. Det var Johansen, som alltid iført en skreddersydd dress som satt perfekt. Hun tippet Gucci.

«Darling, det har vært for lenge. Jeg kommer rett fra Frankrike.»

Darling Amanda ... Det var det faren hennes alltid kalte henne. Selv om han prøvde å snakke norsk til henne, ble kjærlige kallenavn og banneord alltid sagt på morsmålet. Den amerikanske aksenten minnet Amanda om Mister Nelson fra den gamle tv-serien. Hjertet hennes slo fortere ved tanken på hva det kunne innebære at han var her, og hun så håpefullt på ham.

«Er det noe nytt?»

Stemmen hennes druknet mot silkeskjerfet han hadde rundt halsen idet han dro henne inntil seg i en klem. Med vilje holdt hun spørsmålet vagt, ville ikke at håpet om at faren var i live, skulle blusse opp igjen. Skuldrene hans sank litt sammen.

«No, sweetheart. Jeg er så lei for det, det er ingen spor. Ikke at de har lett noe mer.»

Amanda blunket fort og forsøkte å holde en rolig mine; hun måtte ta seg sammen. For sju måneder siden fikk hun en telefon fra Johansen. Han hadde ikke hørt fra Albie, faren hennes, på noen dager. Han hadde heller ikke møtt opp til avtalen de hadde. I en bakgate i Paris fant politiet den tomme lommeboka hans, og spor av blod. Dette var i februar. I slutten av mars fikk hun beskjed fra det norske politiet om at de anså faren hennes som omkommet, og at de avsluttet etterforskningen. Uten et lik ville de heller ikke åpne en drapsetterforskning.

Johansen så undersøkende på henne mens han igjen tilbød henne glasset. Hun tok vanligvis aldri imot drikke hun ikke selv hadde sett bli skjenket, men hun hadde kjent Johansen siden hun ble født, så hun smilte fort og takket.

Han var en globetrotter, en verdensmann som hadde fingrene sine i alt og ingenting, alt ettersom hvem som spurte. Offisielt var han antikvitetshandler, men uten noen butikk eller nettside. Selv om han var ti år yngre enn Albie, var han også en av farens eldste venner, og det at han dukket opp her, var både sårt og godt.

Hun tok en slurk med champagne og lurte distré på hvor han hadde fått tak i den, mens hun spurte Johansen hvordan det hadde vært i Paris. Han smilte så vidt.

«Du vet, same old, same old.»

Amanda lo lavt av den dumme vitsen som hintet til den gamle byen. Han ble alvorlig og tok tak i albuen hennes, men slapp den fort da hun rykket til.

«Amanda, si ifra om jeg tar feil, men er det ikke du som har satt i stand alt dette?»

Han gestikulerte mot utstillingsrommene. Gjestene hadde spredd seg utover, og hun kunne høre begeistrede stemmer fra de mindre rommene. Amanda stirret misbilligende på Paul Dyrov som holdt hoff borte ved en replika av Tuneskipet, slik de trodde det så ut da det ble begravd rundt år 915. Det autentiske skipet var nå i opplag i påvente av det nye Vikingtidsmuseet, men det var i mye verre forfatning. Dyrov møtte blikket hennes og blunket til henne, som om de var gode venner – eller noe mer. Hun snudde seg tilbake mot Johansen og kvelte sinnet før det vistes i ansiktet. Hun orket ikke forholde seg til det spillet kollegaene åpenbart var fullt opptatt med. Hun visste det var et hierarki, og akkurat nå var hun nederst.

«Jeg har vel gjort en del.» Hun så blikket hans mørkne og snudde seg fort. «Kom, la meg vise deg de beste

gjenstandene.» Det hjalp ikke å innrømme at Samuelsen var en av de dyktigste i Norden, og at det var en grunn til at han var kommet dit han var kommet. Han bare nøt det litt for mye, etter Amanda sin smak.

Johansen presset leppene sammen, men fulgte etter henne med slentrende gange.

«Amanda, vel er du bare tjuesju, men du er en fantastisk dyktig og oppegående kvinne …»

Hun stoppet tiraden ved å holde opp hånda. Stillingen hun hadde fått som koordinator, var midlertidig og en tjeneste fra personalsjefen som hadde kjent faren hennes godt. Hun var takknemlig for å ha noe å fylle dagene med. Hun var ikke klar for å gå tilbake til studiene eller det omflakkende livet hun hadde før.

«Jeg vet det, og jeg er veldig fornøyd med jobben jeg har gjort her. Jeg er også fornøyd med å slippe det der.»

Hun nikket sidelengs mot forsamlingen som lo høyt av noe direktøren sa til en pent kledd mann, sikkert en sponsor. En annen ristet hånda til Dyrov med vigør og et fanatisk glimt i øynene, og Amanda fortrengte det lille stikket av misunnelse hun kjente. Johansen løftet et øyenbryn, men unnlot å si noe mer.

En feminin latter lød gjennom rommet og tiltrakk seg en del blikk. Den vakre kvinnen la hodet lett bakover når hun lo, og lot en hånd gli over brystkassen til mannen som sto tett opptil henne. Bevegelsen virket innøvd, men da kvinnen snublet litt i de høye skoene, tenkte Amanda at hun kanskje bare var full og trengte noen å støtte seg til. Hun kunne være alt mellom førti og seksti år, med en formfull kropp som ble fremhevet av designerkjolen.

Johansens øyne smalnet mens han studerte kvinnen, og Amanda smilte. Han så ut som en jeger som akkurat hadde fått en sjelden gnu i siktet. Nå var det Amandas tur til å løfte et øyenbryn, men Johansen overså henne. Kvinnen lot blikket gli over Amanda før hun smilte til Johansen. Han nikket så vidt mens han hilste belevent med champagneglasset. Så hadde han fullt fokus på Amanda igjen, og la et lett trykk på baksiden av ryggen hennes for å geleide henne bort fra forsamlingen.

Amanda snudde seg, kvinnen fulgte dem med blikket et sekund før hun vendte hele sin oppmerksomhet mot den lave mannen som logret foran henne.

«Russian elite», hvisket Johansen.

Det tok et sekund før Amanda skjønte hva han snakket om.

«Åh, kvinnen? Så du kjenner henne?»

Johansen svarte ikke med en gang, han hadde fått øye på en samling med pleuranter, eller sørgere – figurer brukt til å dekorere gravmonumenter, spesielt i senmiddelalderen, og stirret henført på dem.

«Jeg har møtt henne opp gjennom årene», sa han til slutt og så seg rundt. «In places like this. Jeg vil anta at hun – eller rettere sagt familien hennes – sponser museet.»

Han vendte seg vekk fra pleurantene og bøyde seg litt frem mot en monter med en mumifisert katt. Da han fortsatte, var stemmen en hvisken. «Hvis det er sånne mennesker sjefen din liker å omgi seg med, skjønner jeg at du vil unngå ham. You’re wise to stay away.»

Hun rakk ikke spørre mer før han rettet seg opp og hevet stemmen igjen.

«Jeg er så stolt av deg, Amanda! Du har gjort en strålende jobb med denne utstillingen.»

Direktøren sto med ett ved siden av dem, og hun rakte frem en velmanikyrert hånd til Johansen og presenterte seg selv med en slepende stemme. Amanda smilte litt beklemt mens de småkonverserte om utstillingen, men kjente hjertet stoppe opp et sekund da Saira snudde seg mot henne.

«Amanda.» Hun tok hendene hennes i sine og ga dem et raskt trykk før hun slapp dem. «Det var så leit dette med faren din. Han var en kunnskapsrik og sjarmerende mann.» Hun lot blikket gli fort over rommet. «Er du fornøyd med resultatet? Gerhardt har gjort en fantastisk jobb, synes du ikke?» Hun så bort på Gerhardt og Paul, som sto og snakket lavt med hverandre før de skiltes og gikk i hver sin retning. «Der har du to gode mentorer, som kan lære deg mye. Du skal vel tilbake til skolebenken snart, men du kommer kanskje tilbake hvis det åpner seg en mulighet?»

Amanda visste ikke hva hun skulle si. Hun nikket, forhåpentligvis med et passe takknemlig blikk. Direktøren ventet ikke på et mer utfyllende svar, hun fortsatte videre for å høste anerkjennelse. Amanda håpet på en fast kontrakt, eller i i hvert fall å få forlenget den hun hadde. Studielivet føltes milevis unna. Hvis direktøren ville ha henne her, var det vel håp?

Johansen sukket, men sa ikke noe om saken. De gikk sakte mot en ny monter.

«Jeg visste ikke at direktøren kjente pappa personlig. Hvor kan de ha møttes?»

Johansen myste mot en plakett som beskrev mageinnholdet til en mann ofret i en myr.

«Du kjenner Albie. Han er venn med alle.»

Amanda måtte le. Det var sant, hun kunne knapt gå utenfor døra uten å møte noen som kjente – eller kjente til – faren. Han hadde vært arkeolog, av den gamle typen, som han likte å si selv. De kom frem til monteren med buestrengene, og Amanda pekte ut de uanselige tauene. Hun gestikulerte med glasset i hånda mens hun la ut om hvordan Mehmet den tredje, som bare knappe to uker etter at han ble sultan mot slutten av 1500-tallet, henrettet sine nitten brødre, alle i løpet av den samme natten. Han fikk døvstumme tjenere til å utføre udåden, og de brukte buestrenger til å kvele prinsene slik at ikke noe kongelig blod ville bli spilt. Disse buestrengene var ikke noe spektakulært syn i seg selv, men den uhyggen som ville komme over de besøkende når de fikk vite forhistorien, var verdt strevet med å få lånt dem til utstillingen.

Det var under den turen hun hadde møtt faren sin sist, i Istanbul. Hun hadde ikke fortalt ham om turen til Tyrkia, men en uke før hun skulle reise, fikk hun en e-post med en booking-bekreftelse fra et fem stjerners hotell i sentrum og en kort beskjed om at han ville møte henne på restaurant Nicole til middag den dagen hun ankom. Under hovedretten hadde han spurt hva hun gjorde i Istanbul. Hun fortalte om møtet hun skulle ha med styrelederen for Topkapi-palasset, som var gjort om til museum. For å få låne de sagnomsuste buestrengene fra 1500-tallet måtte hun møte personlig og signere med sitt eget blod. Det føltes i hvert fall sånn. Litt makabert, hadde

faren tørt bemerket, med et vitende smil. Han hadde vært gjest ved alle begravelsene Amanda holdt da hun var liten. Selv den minste bie ble lagt i jorda med respekt og forskjellige ritualer. Fascinasjonen for død hadde oppstått da onkelen hennes fikk hjerteinfarkt og døde rett foran henne da hun var fire. I begravelsen hadde hun vært fjetret av alt som skjedde, det virket så mystisk. I stedet for å tie i hjel det som var skjedd, snakket faren med henne om det og svarte på alle spørsmålene hennes. Da hun ble eldre, oppfordret han henne til å lese mer om det, noe som igjen ledet henne til kulturhistorie-utdanningen. Hun hadde vært halvveis i en masteroppgave om gravferdsritualer da livet raste sammen. Telefoner og e-poster til politiet, til myndighetene i Frankrike, til venner, advokater og privatetterforskere tok all hennes tid, og studiene ble skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Etter beskjeden om at han var antatt omkommet, forsvant hun inn i sorgen og ble sykemeldt. Amanda bestilte en billett til Bali og drev rundt uten mål og mening. Etter tre uker kom hun hjem til Norge, til en mørk leilighet, og ingenting hadde forandret seg. Hun var alene, og plutselig orket hun ikke tanken på livet mer. Hun så sola gå ned over Oslo og var klar for å gå ned sammen med den.

Faren og Amanda hadde blitt sittende ved bordet til sola gikk ned, mens Istanbul funklet i vakker kveldsbelysning nedenfor restaurantens store takterrassevinduer. Det var den siste gangen hun så ham.

«Jeg hørte dere møttes i Istanbul», sa Johansen, som om han hadde lest tankene hennes, og hun blunket fort og rev blikket vekk fra buestrengene.

Hun tok en slurk til og så avventende på ham, det var ikke et spørsmål.

«Fortalte han deg hva han skulle der? Utenom å møte deg, selvsagt.»

«Investere i kunst. Stemmer ikke det?»

Han nikket mens han lot blikket gli umerkelig over de andre gjestene.

«Jeg vet at han traff noen av dem som er her i kveld, faktisk. Han ringte meg, ville ha meg til å bistå i en verifisering. Noe … nytt som dukket opp.» Han lo lavt. «New is the wrong word. En gammel gjenstand som ikke har vært sett på noen år. Jeg fikk aldri vite om han kjøpte den.»

Johansen nikket igjen, denne gangen til noen på den andre siden av rommet, men da Amanda snudde seg, var det ingen som så deres vei.

«Kom, vis meg resten av utstillingen.»

Amanda gned hendene opp og ned de bare armene for å holde varmen. Hun ville ikke gå inn før Johansen hadde rundet hjørnet. Han hadde vært vag om planene sine for morgendagen, bare gitt henne nok en klem og lovet å ta kontakt.

Varmen fra museet omfavnet henne idet hun kom inn igjen, og hun rettet ryggen for å forberede seg på en avskjedsrunde. Samtidig ville hun sjekke at alt så bra ut til selve åpningen i morgen. Før hun hadde kommet inn til det første utstillingsrommet, ropte Samuelsen på henne, og hun sukket stille før hun snudde seg med et høflig smil om munnen. Whiskyen var byttet ut med en gin og tonic som skvulpet over da han måtte ta et ekstra steg til siden

for å holde balansen. Han svaiet da han lente seg altfor nærme henne.

«Amanda. Det var bra jeg fant deg. Det var noe jeg ville snakke med deg om.»

Hun nikket til svar og la armene i kors før hun snudde seg helt mot ham.

«Jeg vet du har hatt noen harde måneder, alt dette med faren din.» Han veivet med hånda som om det var en filleting. «Og så dette på toppen!» Han lagde en unnskyldende lyd som Amanda ikke skjønte noe av.

«Hva mener du?»

Han konsentrerte seg om å fokusere blikket.

«Jeg skjønner at det gjør ting vanskeligere, men du må jo fullføre studiene før eller senere. Og nå som utstillingen er klar, har vi ikke lenger behov for deg. Vi kan jo ikke ha deg ansatt bare som en veldedighetssak, og derfor var det ikke mulig å forlenge ansettelsen når kontrakten utløper om en måned.» En kvinne ropte på Samuelsen, og han smilte til Amanda før han klappet henne på skulderen og forsvant. Kulden ble erstattet av en brennende følelse.

Hun hadde jobbet så hardt, og arbeidet var det eneste som holdt henne gående. Kinnene glødet, var det skam hun kjente på? Hadde hun ikke bevist sin verdi de siste månedene? Stemmesurret fra gjestene ble til anklagende ord i hodet hennes. Det var tåpelig å tro at hun hadde funnet sin plass her i livet. Hun hørte visst ikke til her heller. Amanda husket så vidt å nappe med seg kåpen før hun løp ut i den kalde natten. Hun klarte ikke å være der et øyeblikk lenger.

Toromsleiligheten på Røa var mørk, men hun orket ikke skru på lyset. Amanda lente pannen mot det kalde vinduet og så at pusten dugget til glasset. Hva skulle hun gjøre nå? Hvordan kunne de bare si henne opp sånn? Hun visste at det var en midlertidig kontrakt, men hun hadde liksom aldri vurdert den muligheten at hun ikke skulle få en fast stilling. Det svimlet for henne.

Hun hadde ikke gjort noe annet enn å jobbe siden hun slapp ut av sykehuset etter hendelsen. Da en venn av faren spurte forsiktig om de ikke skulle ha en begravelse, selv om det ville bli med tom kiste, hadde hun bare lagt på og sluttet å svare på samtaler fra disse såkalte vennene. Hun visste ikke hvem hun var lenger. Hun hadde ingen anelse om hvordan hun skulle fortsette livet, aller minst studiene. Hun var fanget i en stillstand, i et limbo der faren fortsatt kunne være i live. Ansiktet ble klamt og kaldt, og hun rettet seg opp med et sukk. Hun var en ikke-person. Hun hadde klart å glemme det under arbeidet med utstillingen, hvert våkne sekund hadde vært fylt av den. Hva nå?

Pokrovskoje, Russland, nær grensen til Sibir, år 1900

Livet hadde ikke vært enkelt så langt. 31 år gammel hadde ikke Grigorij oppnådd noe spesielt, men han visste han var eslet for noe større. Kallenavnet Rasputin hadde de gitt ham for den utsvevende livsstilen, men han kunne ikke noe for at han var nysgjerrig på livet. Han hadde tatt navnet og gjort det til sitt eget. Kone og barn var avhengige av ham her

hjemme i Pokrovskoje, men det var ikke en simpel bonde han skulle være. Han tenkte på oppholdet ved Sankt Nikolasklosteret i Verkhoturje, de imponerende bygningene og den roen som strålte fra Makarij, en av de eldre. Makarij hadde lært Grigorij om det åndelige, om hva som virkelig var viktig i dette verdslige livet. Han kunne ikke skusle bort sjelen sin på et liv på landsbygda mens han strevde for å få mat på bordet. Gjennom pinsel og utmattelse kunne man nå Gud, og det var flere måter å bli utmattet på, det hadde Grigorij lært tidlig.

Det var tre år siden oppholdet ved klosteret, og nå skulle han igjen på pilegrimsreise, som en strannik – en vandrer, på leting etter en høyere mening. Han så nedover klærne sine, støvete og fillete. Makarij hadde sagt at det ytre ikke hadde noe å si. Det var det indre som gjaldt. Derfor hadde Grigorij sluttet å spise kjøtt, og han drakk heller ikke alkohol. Gud var å finne inne i en selv.

Målet var Athos. Et mytisk samfunn med selvstyre som lå innenfor den greske staten. Agio Oros, eller det hellige fjellet, var et av de eldste kristne samfunnene i verden, de hadde holdt til der siden 800tallet. Over tjue klostre var samlet, og de hadde en imponerende samling av gamle bøker og artefakter. Var det et sted Grigorij ville finne ut av hva som var Guds plan med ham, var det der. De fleste klostrene var greske, men han var blitt fortalt at det var et russisk et også. Rossikon, viet til sankt Panteleimon, var et kloster fra 1100tallet, opprinnelig dannet av rus fra Kyiv. Tanken på dette behaget Grigorij, han hadde en opprørsk natur. Hvis de mektige berserkene var blitt grepet av Gud på dette stedet, kunne også han bli opplyst.

Kongens grav (9788241965012)

Kongens grav

Marion L. Villekjær

Kongens grav

Kænugard, Gardarike 1038

Kapittel 1

EN ELDGAMMEL GRAV,

EN RUSSISK SEKT OG RELIKVIER MED UKJENT KRAFT …