Camilla Sandmo
Kan vi bare late som
Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: Ivar Bjørdalsbakke Papir: 70 gsm Creamy 1,8 bulk Boken er satt med 10,75/13,5 pkt. Sabon 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1505-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til M.
1.
Det er bare én ting som stinker verre enn mugne, svette sokker, og det er hockeygutter. Svettelukta deres er som fra en annen dimensjon, og ligger som en giftig tåke mellom deres garderobe og vår. De trener før oss, og det er umulig å komme seg til garderoben uten å brekke seg minst to ganger. Jeg holder meg for munnen og skjærer en grimase til Kristine før vi smetter inn døra. «Helvete», sier Kristine når vi har kommet på innsiden. «Har de hørt om deodorant?» «Eller parfyme», sier Julie. Jeg grøsser. «Eller en føkkings dusj.» Etter å ha pustet dypt inn et par ganger drar jeg skøytene ut av sekken. Det slitte læret på utsiden er mer grått enn hvitt. Heldigvis har mamma lovet meg nye til bursdagen. Kunstløp har vært livet mitt siden pappa dro meg med på et skøytekurs da jeg var åtte og jeg fant ut at å gå på skøyter var det beste jeg visste. Det er seks år siden. Nå er jeg på trening nesten hver eneste dag. Uten kunstløp hadde jeg ikke hatt venner. Uten kunstløp hadde jeg ikke vært noen i det hele tatt. Jeg drar på meg skøytene og overser at de klemmer litt feil og litt for hardt. Nye om tre måneder, nye om tre måneder. Kristine sitter ved siden av meg og knytter de brune skøytene sine. Det er en uvanlig farge, men Kristine er 7
heller ikke helt normal. Det vil si at hun ikke har lyst til å være normal, og den eneste grunnen til at hun har brune skøyter, er rett og slett fordi alle andre har hvite. Det korte håret hennes er farget blått og stikker opp til alle kanter. Egentlig har hun askeblondt hår, akkurat som meg. Håret mitt rekker meg til kravebeina, og vanligvis har jeg det knyttet opp i en stram hestehale. Med blå øyne og hvit hud er det ingen tvil om at jeg hører til her i Norge, et sted sola ikke liker, og der det å se noen i øynene for lenge betyr sosialt selvmord. Garderoben summer av snakk om helgas konkurranse. Helst har jeg lyst til å glemme hele greia. Vi var på Hamar, og jeg klarte å ramle i friløpet og endte på en åttendeplass. Åttendeplass er ikke egentlig dårlig. Vi var over tjue som konkurrerte, men det er ikke gøy å være den dårligste av alle i klubben. Kristine kom på tredje og Julie på femte. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder. Er all treninga verdt en bitte liten pokal? Jeg skyver tanken vekk og drar hardt i snørene. I det samme kommer treneren vår, Annette, inn i garderoben. Som vanlig har hun på seg en stor, rød boblejakke, og det svarte håret hennes er satt opp i en rotete dott. Hun er rundt førti, har vunnet NM for mange år siden, og etter at jeg så henne på butikken en gang, skjønte jeg at hun faktisk ikke bor i ishallen slik jeg først trodde. Og hun liker å rope hele navnet mitt når jeg gjør noe galt. Emma Karoline Jørgensen, rett ut armene, du ser ut som ei kråke! Hun mener godt da. Noen ganger. «Hør etter, jenter.» Stemmen hennes er et par hakk høyere enn vanlig. Summingen dør ut, og vi stirrer på 8
henne. Hun kremter. «Greit, så jeg har akkurat fått beskjed om at vi må dele isen med hockeyguttene.» «Hæ?» roper tre av jentene. Gulljentene. De som griner om de ikke vinner og alltid har nye, dyre kjoler med chiffon og paljetter. «Det er urettferdig, har ikke de akkurat vært på?» Annette gjør tegn til at vi skal være stille, og nikker. «Det har vært en dobbeltbooking, og den varer ut april.» Helvete. Vi stønner i kor, alle sammen. «Kom igjen, jenter, det er snakk om noen måneder, og bare to ganger i uka.» «Hvordan kan det lukte så fælt her om guttene ikke har trent ennå?» spør Kristine og legger armene i kryss. Annette trekker på skuldrene. «Gutter stinker. Dagens visdomsord. Kom igjen, trening om fem!» Hun trekker pusten dypt før hun forsvinner ut av garderoben. Jeg fortsetter å knytte skøytene. Det er alltid bråk med hockeygutta. Og hva er vitsen med hockey uansett? Fly etter en puck på banen som en gjeng stinkende hormonbefengte bavianer? Skjønner ikke at de gidder. Kristine ser på meg og himler med øynene. «Noen av dem er kjekke, da», sier Julie. «Når de ikke har på seg hjelm og det stygge utstyret, så klart.» «Jeg skal aldri bli sammen med en hockeygutt», sier Kristine og peker på meg. «Emma, du lar meg ikke bli sammen med en sånn en, lover du? Hvis jeg prøver meg på en hockeygutt, så er det et tegn på at det har tørna fullstendig for meg.» «Selvfølgelig», sier jeg. «Men bare hvis du lover det samme.» Hun tar hånden min og hjelper meg opp. 9
Hockeygutta er ute på isen allerede, og det er satt opp en rekke av dekk i midten for å skille dem fra oss. Jeg tar av kalosjene. Med en gang jeg glir ut på isen, føler jeg meg hjemme, som om jeg egentlig ikke burde ha føtter, men skøyter i stedet. Litt sånn som den lille havfruen, Ariel. Bare motsatt og omvendt og vrengt. Uansett, mamma vinker til meg fra den lille boksen foreldrene sitter i. Det vil si boksen én eneste forelder sitter i, og det er min. Mamma er alltid med på trening, fem ganger i uka, og selv om det er jeg som hører til på isen, er hun, om mulig, enda mer engasjert enn meg. Jeg vinker forsiktig tilbake før jeg overser henne. «Greit», sier Annette. «Siden vi kun har halve banen, må vi være litt kreative, men det går bra. Ta et par oppvarmingsrunder, så starter vi med hopp. I dag er dagen for å klare den axelen!» Hun ser på meg mens hun sier det siste, som om jeg er den eneste som ikke har fått til det hoppet ennå. Og det er det jo, men hun trenger ikke å gjøre det så tydelig. Når man skal ta en axel, tar man sats mens man glir fremover, og bruker det andre beinet til å få nok fart til å snurre én og en halv gang rundt i lufta. Og man skal lande på én fot. Det føles helt umulig. Hvis jeg ikke hadde sett de andre jentene gjøre det, hadde jeg trodd at det var umulig. En av hockeyguttene brøler så det runger i hele hallen, og alle jentene skvetter. Idioter. Vi skøyter i runder på isen. Når jeg kommer til dekkene, må jeg ta en skarp sving, og holder nesten på å miste balansen. For hver gang jeg kommer til 10
dekkene, føler jeg at svingen blir skarpere og skarpere. Da oppvarmingen endelig er ferdig, begynner vi med hopp. Det første jeg gjør, er å ramle hardt på ryggen. «Kom igjen», sier Kristine. «Du klarer det snart.» Hun svinger forbi meg og lander en perfekt axel. Show off. Jeg prøver og feiler en gang til. I det samme hører jeg mamma dunke på vinduet i boksen. Fantastisk. Annette ser på meg med et misfornøyd uttrykk som hun prøver å gjøre om til et oppmuntrende smil. Mens jeg ligger og kaver på isen, flyr noe svart forbi meg og krasjer inn i vantet med et ekstremt høyt smell. Jeg kryper sammen og kjenner sjokket av den skarpe lyden helt ut i fingertuppene. Pucken. Den burde faen meg hatt lyddemper. Den lille jævelen snurrer rett foran meg, og før jeg tenker meg om, plukker jeg den opp. Jeg stirrer på den med avsky. En av guttene klatrer over dekkene og kommer mot meg. Lukta av svette blir sterkere. Han holder ut hånden, men en del av meg, en stor del, har ikke lyst til å gi den fra meg. «Si unnskyld», sier jeg når han er nærme nok. «Du vet at den kunne ha truffet meg i hodet? Du kunne ha drept meg!» Gutten sier ingenting, han bare stirrer. Alt jeg kan skimte under hjelmen, er mørk hud og svart hår. «Si unnskyld», sier jeg igjen. Gutten legger armene i kryss og legger hodet på skakke. Jeg får lyst til å kaste pucken i trynet på ham, men tvinger meg til å stå stille. «Gjør det, Jossi», roper guttene fra andre siden. «Bare ta den jævla pucken.» Jossi strekker ut hånden igjen for å ta imot, men jeg gir den ikke fra meg. 11
«Kom igjen», sier Annette. Jeg kikker stygt på Jossi før jeg motvillig gir ham pucken. «Håper du kveles av den», mumler jeg. Jeg hører ham le lavt under hjelmen før han klatrer over dekkene til riktig del av banen. Jævla puck, jævla hockey, jævla gutter. Jævla axel. Når jeg endelig kan gå av isen, føles den ene siden av kroppen ut som ett eneste stort blåmerke. Hockeyguttene går foran oss tilbake til garderoben, og vi holder pusten til vi er inne i vår. «Det var tøft, Emma», sier Julie. «Neste gang kaster du pucken ut av banen. Eller, du vet ...» Hun lener seg nærmere og hvisker. «... kast den hardt mellom beina hans.» Hun fniser, men Kristine bare fnyser. «De har på seg susp. Det finnes ikke en ubeskytta flekk på kroppen deres. Å skade en hockeyspiller er like vanskelig som å drepe noen med en skje.» «Hva er en susp?» spør Julie. Kristine og jeg ler i kor. «En slags kopp», sier jeg og lager en med hendene. «Som beskytter … Du vet, greiene deres.» Julie griner på nesa. Kristine og jeg ler igjen. Jeg knytter opp skøytene, sitter stille et par sekunder og trekker pusten dypt før jeg går ut til mamma.
2.
Mamma begynner å mase med en gang jeg setter meg inn i bilen. «Hvis du bare har litt bedre fart før du hopper, sånn at du kommer helt rundt, så blir det bedre. Og husk å holde begge armene tett inntil kroppen, da får du bedre rotasjon.» «Ja da», sier jeg. «Og det er viktig å konsentrere seg. Det med hockeyguttene er virkelig ikke akseptabelt, og det kommer jeg til å si til styret.» Etter en hel time på isen har jeg ikke lyst til å snakke om hvordan jeg skal gjøre det bedre. Mamma har uansett ikke noe hun skal ha sagt, hun som så vidt klarer å gå et par meter på isen uten å falle. «Forresten», sier mamma. «Skulle du ikke få tilbake en historieprøve i dag? Hvordan gikk det?» Jeg svelger. «Fem», lyver jeg. «Jeg fikk fem.» «Det er bra», sier mamma, men jeg vet at alt under seks ikke er bra nok. Det er storesøsteren min, Oda, sin skyld. Hun får sekser i alt. Utenom gym, men uansett. Og det virker som om mamma synes det er noe galt med meg fordi jeg ikke gjør det like bra som henne. Historie er dritt uansett, jeg trenger det ikke. Det hvite huset vårt kommer til syne, og mamma svinger inn i oppkjørselen. Jeg går inn døra, og akkurat da kommer Oda ut fra badet. Hun kikker på meg i et par sekunder før hun rynker på nesa. 13
«Du lukter svette», sier hun. «Skikkelig ekkel svette.» «Det er ikke meg», mumler jeg. «Det er de jævla hockeygutta.» Hun lener seg nærmere og sniffer. «Nei, det er deg. Nasty.» Jeg presser meg forbi henne og alle sekserne hennes som ser ut til å følge henne overalt. Oda driver ikke med en sport som tar opp halve livet hennes. Hun har tid til å lese bøker, fikse neglene og ha venner. Jeg tar en ekstra lang dusj. Prøver å bli kvitt svettelukta. Etterpå går jeg inn på rommet mitt. Historieprøva ligger i sekken og håner meg. Jeg tar den opp, og treeren stirrer på meg som om den vet at jeg løy om den, som om den har lyst til å spytte på meg fordi jeg ikke vet nok om den franske revolusjonen. Føkk det. Jeg setter meg ned ved pc-en og skrur på The Sims. Når jeg trener hver eneste dag, og noen ganger to ganger om dagen, klarer jeg bare ikke å ha en fornuftig hobby. Som lesing. Eller blogging. Eller å samle på usannsynlig dyre sminkeprodukter. Jeg vil bare slappe av, og da finnes det ingenting som er bedre enn å spille The Sims. Når jeg spiller, lager jeg en ny Emma, en som er flinkere, penere, bedre, og lever livet hennes. Da trenger jeg ikke å være Emma, den ensomme, jeg kan være Emma, den supersmarte eller Emma, den superpopulære. Og hvis et eller annet går galt, kan jeg bare starte på nytt. Rommet mitt er malt blått, og det eneste det er plass til her inne, er en seng, et skap og et skrivebord. Over 14
skrivebordet står alle pokalene jeg har vunnet. Bare en av dem er for pallplass, tredjeplass i klubbmesterskapet for et år siden. Jeg er fortsatt stolt, selv om mamma ga klar beskjed om at tredjeplass ikke er førsteplass, og Oda var enda klarere på at en tredjeplass ikke er det samme som en sekser. Oda suger noen ganger, og jeg i Sims har dedisert en hel kirkegård til simmer jeg har oppkalt etter henne før jeg sultet eller druknet dem i et basseng. Til mitt forsvar er dette noe mange gjør, det betyr ikke at jeg har innestengte, morderiske følelser, bare en trang til å uttrykke sinnet mitt gjennom et spill. Helt normalt. Jeg er ikke misunnelig på Oda. Det er ikke det at jeg vil være henne, eller være lik henne, jeg skulle bare ønske at det var greit å få en treer. Alle kan ikke være flinke til alt, og historie er tydeligvis ikke min greie. Matte, religion, norsk og engelsk er heller ikke min greie. Greit, skole generelt er ikke min greie, men det burde være greit, det også. Noen må jo lage McDonald’s-mat, ellers ville alle de fulle folka klokka to natt til lørdag sulte i hjel. Ved å være ansatt på McDonald’s redder man liv, det skal man ikke kimse av. Mamma har problemer med å forstå det, men pappa gjør det. Det er i hvert fall en annen i familien som er enig med meg i at karakterer ikke er alt.
3.
Lyden av skøyteskjær er kanskje den beste lyden i hele verden. En sang jeg og isen lager sammen, skarp og myk samtidig. De burde gjøre det om til et slags soundtrack. Jeg ville ha kjøpt det soundtracket. Jeg hører det ikke nå. Alt jeg hører, er at hockeygutta brøler og roper og slår i isen med de jævla køllene. En ting er å bli vant til lukta, men jeg klarer ikke å bli vant til bråket. «Vil du ha beskyttelsesbuksa?» spør Annette da jeg ramler hardt i bakken. «Nei!» sier jeg. Beskyttelsesbuksa har puter på siden av lårene og bak på rumpa. Selv om låret verker, nekter jeg å gå med den. Og det er ikke på grunn av hockeygutta. Greit, det er litt på grunn av dem. Eller, okei, kanskje bare på grunn av dem. Jeg er ikke egentlig forfengelig, men å ha på seg en pute som ser ut som man har gjennomgått en alvorlig føkka rumpeforstørring, foran en hel haug med gutter? Nei. Nei. Nei. Et sted må grensa gå, og jeg trekker den akkurat der. Jeg faller igjen, og i et lite sekund skulle jeg ønske at grensa mi var et par hakk lenger vekk. Mamma dunker på vinduet i den lille boksen og viser med hendene hvordan jeg skal holde armene inntil kroppen. Jeg nikker oppgitt. 16
Når jeg ser den svarte pucken gli mot meg over isen, brekker tålmodigheten min. Jeg plukker den opp før hockeyspilleren rekker bort. «Er dere så dårlige at dere ikke klarer å holde styr på den drittgreia her?» spør jeg og holder den opp. Det er den samme hockeyspilleren som forrige gang. Jossi. Han sier ingenting, stirrer bare på meg gjennom hjelmen. «Emma, gi den tilbake», sier Annette, og stemmen hennes drypper av irritasjon. Jossi flirer. «Hva er problemet ditt?» spør jeg. «Kan du ikke snakke?» Han legger armene i kryss og nikker mot strømpebuksa som er våt av alle fallene. «Tenkte jeg ikke skulle forstyrre, ser ut som om du har nok med å holde deg på beina.» Stemmen hans er lysere enn jeg hadde forventet. Pinglete. Guttene ler fra den andre siden av banen. «Du spiller hockey», sier jeg. «Hockey er ingenting i forhold til kunstløp, hockey er barnemat.» «Jaså? Dere ser veldig farlige ut med de piruettene.» Han snurrer fingeren rundt i lufta. Idet jeg skal til å åpne munnen for å si noe tilbake, peker Jossi bak meg. «Ser ut som om noen vil ha tak i deg.» Han napper pucken ut av hendene mine. Jeg snur meg og ser mamma banke på vinduet med et surt uttrykk. Faen. Jossi er allerede tilbake på den andre siden av banen. Annette ser på meg med et skuffet uttrykk og gjør tegn til at jeg skal fortsette å hoppe. Jeg fortsetter, men det eneste jeg klarer å tenke på, er at når jeg 17
kommer hjem, skal jeg lage en sim som heter Jossi, og la ham sulte i hjel. Kanskje jeg skal lage flere og drepe dem alle sammen på forskjellige måter. «Han ene hockeygutten har problemer», sier Kristine da vi går tilbake til garderobene. «Kanskje han liker deg.» «Han har i hvert fall satt seg som mål å plage meg mest mulig», sier jeg. På vei inn i garderoben brøyter hockeygutta seg forbi oss, og en av dem dunker inn i skulderen min. «Se hvor du går, stinkdyr!» roper jeg. De snur seg mot meg og flirer. Som om jeg er så patetisk at jeg ikke kan fornærme dem. I alt utstyret ser de ut som gigantiske, deformerte forskningsobjekter. Alle legger armene i kryss, og i et øyeblikks svakhet tar jeg et skritt bakover. Latteren deres pisker meg i kinnene, og jeg blør flauhet nedover halsen og brystet. «Slapp av, vi skal ikke slåss», sier en av dem. Kristine himler med øynene. «Tror du kunstløp er en enkel sport?» «Vel, ja. Dere bare tripper rundt på siden som rådyr og hopper litt. Piece of cake», sier den samme gutten før han lager en ring med hendene og later som han tar en piruett. Feil vei, av alle ting. «Og hockey?» Jeg peker på dem. «Hva er så vanskelig med å føre en puck? Ikke at dere er så gode på det. Dere klarer ikke holde pucken på deres side av banen engang.» «Det er ikke det som er problemet», sier en annen. Jossi. «Problemet er at vi skulle hatt hele banen.» «Den banen er vår», sier Julie, men krymper seg idet alle guttene retter blikket mot henne. 18
«Kunstløp er mye vanskeligere enn hockey», sier jeg. «Hockey er en drittsport alle kan lære seg.» «Det er føkkings bullshit», sier en av guttene. «Du må være tøff for å spille hockey, det er ikke en sport for pingler. Ikke som den glittersporten deres.» «Glitter?» sier jeg og biter tennene sammen. «Greit», sier en annen. «La oss se hva som er vanskeligst, da. En av dere lærer hockey, og en av oss lærer kunstløp.» Jeg kikker på Kristine, Julie og de andre jentene. De nikker oppmuntrende, og jeg snur meg mot guttene igjen. «Greit», sier jeg. «Hvem av oss skal lære hockey?» «Jeg stemmer for deg», sier Jossi og tar et skritt frem. «Så får vi se om du synes det er like lett å føre den pucken som du tror.» «Ja vel», sier jeg. «Men da er det du som må lære deg kunstløp. Du har faen ikke sjans.» «Vi får se.» Han legger begge hendene på siden av hjelmen og drar den av. Svart hår flommer ut av den, og en jente med mørk hud og mørke øyne ser på meg. Hva faen? Hun legger hodet på skakke og gliser, et enslig smilehull kommer til syne på det venstre kinnet hennes. Jossi er en jente. Munnen min skiller seg, og jeg måper mot henne. Jeg blunker et par ganger, som om synet mitt bedrar meg. Men nei. «Du er ikke en gutt», sier jeg, halvveis til meg selv. «Bra observasjon, compadre», sier hun. «Gleder meg til å slå deg og få hele banen tilbake.» Hockeyguttene og Jossi går tilbake til garderoben, og latteren blir hengende igjen i lufta sammen med lukta. Jossi er en jente. 19
«Jøss», sier Kristine. «Jeg trodde det bare var gutter på laget.» Jeg puster inn og trekker på skuldrene. «Samma det. Det er umulig å lære kunstløp på en måned. Jeg skal slå henne og få banen vår tilbake.» «Tror du de voksne kommer til å gå med på det?» spør Julie når vi er på vei tilbake til garderoben. Egentlig er jeg sikker på at de ikke gjør det. De kommer garantert til å tvinge oss til å dele banen uansett hvem som vinner, men det er på tide at de guttene, og Jossi, lærer seg litt respekt. Kunstløp er livet mitt, og de får ikke lov å tråkke på det på den måten. Jævla hockeygutter. Jævla Jossi.
4.
Mamma kjefter på meg i bilen. «Jeg fikk ikke ordnet med styret. Skøyteskolen har fått flere timer, og derfor er dere nødt til å dele isen denne våren. Og du gjør det vanskeligere med den holdningen din.» «Holdning?» mumler jeg. Skøyteskolen er det første kurset man går på, uavhengig om man skal starte på kunstløp eller hockey. Det eneste jeg husker at vi gjorde, var å leke pingviner. «Ja, man får det lettere i livet hvis man ikke gjør alt til et problem. Nå, hvorfor tror du at du ikke klarer axel ennå? Skal jeg spørre Annette om du kanskje kan trene alene på isen en annen kveld?» Jeg rister på hodet. Jeg orker ikke mer trening, jeg trener nok. Kristine mener at jeg er skrudd sammen feil fordi jeg ikke klarer axel ennå. De aller fleste klarer å få til axel før de får til noen doble hopp. Jeg klarer flere doble hopp, men ikke axel. Jeg tror det er tyngdekraften som har noe imot meg helt siden jeg kalte den unødvendig i en naturfagstime. Men hver gang jeg står der med armene klare til å ta sats, er det som om noe stopper meg. Hva om jeg fortsatt kommer på åttendeplass når jeg endelig klarer axel? Hva om det er meg det er noe galt med og ikke den manglende axelen? Hjemme tramper jeg opp trappa etter mamma og slenger ytterdøra igjen etter meg. Oda står 21
i døråpningen til gangen. Hjertet mitt begynner å dunke febrilsk da jeg ser hva hun holder i hånden. His torieprøva mi. «Dette er ikke en femmer», sier hun og holder opp prøva. Mamma ser fra Oda til meg, og jeg biter tennene sammen. Faen. «Nei», sier jeg, og knytter av meg skoene. «Bra observert. Stjerne i boka til deg.» «Emma», sier mamma. «Du sa at du fikk en femmer, lyver du for meg?» Jeg ser på henne og kjenner kinnene blusse opp igjen. Ikke av flauhet, men av sinne. Hvilken rett har Oda til å gå inn på rommet mitt og ta den prøva? «Samma det», sier jeg. «Det er bare en prøve.» «Emma!» sier mamma. «Du får ikke lov til å lyve for meg. Og hvordan klarte du å få en treer? Hva er galt?» «Galt?» gjentar jeg. Til og med knoklene mine verker etter treninga, og det eneste jeg vil nå, er å dusje. Greit, det jeg har mest lyst til, er å spille Sims. Det jeg har minst lyst til, er å snakke om hvor mislykka jeg er. «Det er ingenting galt», sier jeg. «Jeg er bare ikke så jævla flink i historie.» «Slutt med den banninga», sier mamma, og jeg hører at hun er på nippet til å bli ordentlig sint. Mamma er som en drage når hun blir forbanna, ordene brenner, og de setter omgivelsene i brann. «En treer er ikke så dårlig», sier jeg. Oda hever øyenbrynene. «En treer er nesten stryk.» «Er det i hvert fall ikke», sier jeg. «En treer er en helt grei karakter.» Det er teit at jeg er nødt til å forsvare meg på denne måten. Mamma røsker prøva ut av hendene til Oda. 22
Pappa kommer ut fra stua. «Så, så, vi er alle venner, ikke sant?» Den diplomatiske stemmen hans drukner i stormen. «Hvorfor kan du ikke anstrenge deg litt mer, Emma? Historie er ikke vanskelig. Og den franske revolusjonen? Du kan bedre. Hvis du får en treer til, får du ikke lenger lov til å spille det spillet du spiller hele tiden.» «Seriøst?» Pappa prøver igjen. «Kjære, straff er ikke løsningen her. Kanskje det er bedre å ...» «Hun løy», avbryter mamma og snur seg mot meg igjen. «Det spillet spiser hjernecellene dine, og det er unødvendig å bruke tid på noe så unyttig. Kan du ikke lese en bok av og til, sånn som Oda? Du må fôre hjernen din med ordentlig mat, ikke sånt tull.» Jeg biter tennene så hardt sammen at det gjør vondt. Smerten skyter ned i magen. «Whatever», mumler jeg og går opp på rommet mitt før jeg slamrer igjen døra og setter meg på senga. Jeg begraver ansiktet i hendene og vet ikke om jeg skal gråte eller hyle. En treer er ikke så dårlig, jeg er ikke så dårlig, og det gjør vondt at jeg er nødt til å fortelle meg selv det. Jeg reiser meg og tramper bort til pc-en for å kverke både mamma, Oda og Jossi. I det samme kommer pappa inn. Pappa er ikke så interessert i kunstløp. Det betyr ikke at han ikke er interessert, men han kjører ikke til trening, han sitter ikke i den lille boksen, han kan ikke navnet på et eneste av hoppene, og på grunn av det ser jeg ham ikke like ofte som mamma. Pappa underviser i byggfag på videregående. Han lærer elevene å mure 23
vegger og legge gulv. Kanskje jeg ender opp der. Og kanskje jeg passer bedre inn der også. Pappa ser på meg med det smilet og det blikket han alltid får etter en krangel mellom mamma, Oda og meg. Han skakker på hodet og sier navnet mitt. «Jeg fikk en treer, okei? Jeg er ferdig med å snakke om det.» «Moren din vil det beste for deg, det vet du.» Jeg fnyser. «En treer er ikke dårlig», sier pappa. «Men mamma forventer mer av deg enn ikke dårlig, hun vet at du kan bedre.» Jeg tegner sirkler med fingeren på senga. «Jeg trener hele tiden, jeg har ikke like mye tid til å øve til prøver som Oda.» «Har du lyst til å slutte? Jeg kan snakke med ...» «Nei. Nei!» Jeg puster dypt inn. «Jeg har ikke lyst til å slutte, jeg har lyst til at mamma skal godta at jeg ikke er like flink som Oda.» «Så lenge du gjør ditt beste», sier han og klapper meg på skulderen. «Gjør du ditt beste?» Jeg nikker. Selvfølgelig gjør jeg mitt beste. Jeg øvde til den prøva i en hel halvtime. Og jeg fulgte med i minst halvparten av timene. «Jeg skal snakke med moren din», sier han. «Men du må love å ikke juge mer.» «Lover», sier jeg. Han nikker fornøyd og går ut av rommet. Da jeg ligger i senga og skal sove, snurrer tankene. Jossi er en jente. Det burde ha vært opplagt, spesielt med den stemmen. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg 24
kommer til å vinne, uten tvil, jeg må bare øve litt. Null stress. Jeg vrir meg og puster tungt ut da jeg tenker på skolen i morgen. Hver skoledag, egentlig. På skolen virker det som om jeg er lagd av støv og glass, noe som ikke er verdt å legge merke til, og som de fleste ser rett gjennom. Jeg lurer på om Kristine og Julie har det på samme måte. Om de også sliter med å skaffe seg venner utenom skøytetreninga. Det slår meg at jeg ikke engang vet hvilken ungdomsskole de går på. Vi snakker ikke om noe annet enn kunstløp. Jeg tror Julie nevnte at hun har en bror, og Kristine er glad i å farge håret sitt. Samma det, jeg vrir meg rundt en gang til og tvinger meg selv til å sovne.