Kjære landsmenn by Vigmostad & Bjørke

KJÆRE LANDSMENN! Kongenes taler 1905–2017 Haakon 7. Olav 5. Harald 5.

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Ingunn Cecilie Jensen Omslagsfoto: Trond Isaksen Papir: 120 g Munken Lynx Boken er satt med Chaparral Pro 11/15 pkt. 1. opplag 2017 ISBN: 978-82-419-1338-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

forord

Forord De fleste vil anta at risikoen for bedøvende ensformighet og høy floskelfaktor er betydelig i en samling kongelige taler gjennom 111 år fra 1905 til 2017. Det er en antagelse som ikke holder. Denne boken åpner med kong Haakons ja – eller mer korrekt prins Carls – til den norske stortingsdeputasjonen som kom til København i november 1905 for å orientere Christian 10.s sønnesønn formelt om at Stortinget hadde valgt ham til Norges konge. Den talen er forbilledlig klar og kort. Det tar et minutt å lese den høyt, og den har én visjonær, programmatisk setning som ble fundamentet for den uerfarne 33-åringens kongegjerning gjennom nær 52 år. Prinsen ville ikke godta en stortingsbeslutning; en folkeavstemning måtte vise at nasjonen ønsket kongedømmet som styreform: «Jeg ville ha sikkerhet for, at det var et folk og ikke et parti, som ønsket meg til konge, da min oppgave fremfor alt bør være å samle, ikke splitte.» Han vendte tilbake til denne bærebjelken under sitt virke 40 år senere, det nærmeste han noen gang kom til en direkte innenrikspolitisk kommentar til konsekvensene av en av sine viktigste personlige beslutninger. Ved regjeringens bankett 27. november 1945 sa han om regjeringskrisen i 1928 og oppnevnelsen av regjeringen Hornsrud: «Jeg har, innrømmer jeg, ved en leilighet hatt anledning til å vise at jeg bøyde meg for folket. Det var det år da jeg var lykkelig nok til å kunne velge et statsråd av Arbeiderpartiet, da jeg mente det parti var det sterkeste. Det representerte den største gruppe på Stortinget, og var av den grunn fullt berettiget til å ta ansvaret. Kanskje har tidene vist – og jeg iallfall, jeg tillegger den betydning som Kongen fikk da krigen kom, den lykkelige handling jeg opptok det år da jeg bad Arbeiderpartiet om å overta statsrådet. Derved tror jeg at jeg har gjort en liten innsats, og også arbeiderne innså at jeg var likeså meget deres mann som jeg var alle andres mann i dette land. Det

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

var det parti som også gav meg støtten da jeg måtte ta den meget tunge avgjørelse, da den tyske minister truet med at hvis jeg sa nei til hva han tilbød, så ville den krig som fulgte, bli så grusom, at hele ansvaret falt på meg, og på meg alene.» Siden hjemkomsten fra eksilet i London 7. juni 1945, og også under oppholdet i Storbritannia, hadde han flere ganger berørt beslutningen om å forlate landet i juni 1940 og fortsette kampen utenfor landets grenser. Hver gang var det med henvisning til det som kong Harald kaller «farfars stillingsinstruks» – en lommeutgave av Grunnloven som hadde fast plass i brystlommen på kongens generalsuniform. Der var grunnlaget for hans nei til tyskernes krav i april 1940, og for hans nei til presidentskapets henstilling i juni om at han skulle abdisere. «Jeg ville svikte mine konstitusjonelle plikter ved å godta vedtak som kan bli gjort av et Storting sammenkalt under slike vilkår,» skriver han i sitt svar til presidentskapet 3. juli 1940, lest i radio fem dager senere. Og med «slike vilkår» mener han «tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon». Han visste at et folk hadde ønsket ham til konge, og at det fremdeles – også i en situasjon som ikke kunne ha vært mer usikker, fortvilende og sjelsopprivende – ønsket ham som konge.

* Grunnleggende samfunnsforandringer og tekniske fremskritt, slik kong Haakon opplevde dem, kom også til å prege kong Olavs periode som statsoverhode. De setter forsiktige, men klare avtrykk i hans nyttårstaler, som etter hvert blir statssjefens egen plattform. I likhet med sin far slår han tonen an i den første, nyttårsaften i 1940, som kronprins i eksil i London: «Det norske folk har vist, og det viser det daglig, at det aldri vil bli et trellefolk som i fortvilelse gir opp, selv om det mange ganger kan se mørkt ut.» I 1962 viser kongen at han, både som fagmilitær og som en person med solid politisk innsikt, har forstått den nifse balansegangen på avgrunnens rand under Cuba-krisen to måneder før årsskiftet: «Det var tunge dager vi alle gjennomlevet mens krisen var på sitt høyeste, og man kunne fornemme hvordan verden formelig holdt pusten.» I 1965 blir kongens nyttårstale sendt i fjernsynet for første gang, to år senere har fjernsynssendingene også nådd Nord-Norge, og i 1970 er det skjedd noe avgjørende:

forord

«Nytt av året er de utsikter som har åpnet seg for at Norge skal bli et av de større oljeproduserende land. (…) Måtte vi vite å forvalte de goder som blir lagt oss i hendene, så de blir til velsignelse – og kun til velsignelse – for vårt land.» Han vender tilbake til temaet fire år senere, da er oljeproduksjonen kommet i gang: «Vi må være takknemlige for denne store gave, og måtte vi forstå å forvalte den og det den gir, til eget og andres beste.» Kong Olav var et vanemenneske. Hans nyttårstaler følger en streng mal og byr ikke på mange overraskelser. Men i 1978 blir han plutselig personlig og gir et innblikk i hva dette årlige ritualet betyr for ham som statsoverhode og kanskje enda mer som menneske: «… hva jeg med sikkerhet vet, er at en nyttårsaften uten denne kontakt med dere alle, for meg ville være preget av et personlig savn og være et skår i den følelse av høytid som vi vel alle forbinder med denne årets siste aften.» Det eneste som kunne få kong Olav til å bryte sitt strenge tidsskjema, var et møte med krigsseilerne. Han sa aldri offentlig at han syntes de var blitt dårlig betalt og enda dårligere behandlet, men det var noe nær rikets slettest bevarte hemmelighet at han mente akkurat det. Det kunne han omsider gi uttrykk for da han avduket krigsseilermonumentet på Bygdøy i september 1980 (s. 214). Det er en oppvisning i hvor mye det går an å få sagt på to minutter, ikke minst mellom linjene.

* Også hans sønn og tronarving begynte sin kongegjerning med å omtale en katastrofe til sjøs: Som regent under kong Olavs sykdom holdt kronprins Harald nyttårstalen i 1990, mindre enn tre uker før han overtok tronen. Brannen på «Scandinavian Star» i april det året var et naturlig tema. Leser man kong Haralds nyttårstaler i sammenheng, ser man hvordan han raskt endrer mønstret, varierer oppbygging og struktur, tar for seg langt flere og langt videre emner og føler seg ubundet av de to forrige generasjonenes ramme, opplegg og formkrav. To av talene har kampen mot mobbing som eneste tema, en avgrensning som er et probat middel mot oppramsing. Et halvt dusin behandler situasjonen for dem som har det vanskelig, ikke minst av psykiske grunner. Flere tar for seg utsatte barns problemer. Allsidighet ved innsnevring av emnevalget er ikke enkelt. Enda mindre er det en selvsagt beslutning å forsøke noe slikt. Disse forandringene tonet – foreløpig – ut i den talen han holdt på hagefesten i Slottsparken 1. september 2016. Den inneholdt et avsnitt om det mangfoldige,

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

det nye Norge. At moderniseringen slo an, ble klart da disse ordene øyeblikkelig ble spredt av neste generasjon via de nye sosiale medier: «Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.» Før det hadde kong Harald, som sin farfar, da også måttet vise hva en konge skal utrette, og hva som forlanges av et statsoverhode som symbolfigur i prøvelsenes og katastrofenes tid. Det gjorde han ved sin tale under minnehøytideligheten i Oslo 21. august 2011 over de 77 som ble drept under terrorhandlingen 22. juli det året. Ikke minst i en slik situasjon, like mye som i Elverum eller Nybergsund i 1940, skal folket manes til å se fremover. Den appellen fikk denne formen, i en tale hvor ordene fikk en helt spesiell gjennomslagskraft fordi statssjefen kjempet med gråten: «Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten. Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv. Og jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.» Og avslutningsordene: «Som nasjon skal vi ta denne tiden med oss i våre hjerter, i vår erfaring – og huske at vi er vekket til en ny bevissthet om hva som virkelig betyr noe for oss.» Slik prins Carl sa i november 1905: «Min oppgave bør fremfor alt være å samle, ikke splitte.» Da er ringen sluttet – den samlende ringen. Per Egil Hegge

KONG HAAKON 7.s TALER

kong haakon 7.s taler

Alt for Norge – Kongens «Ja» Prins Carl tar imot valget som norsk konge i København 20. november 1905 Hr. stortingspresident, mine herrer! Den første hilsen fra representantene for det norske folk, som ved sin enstemmige stortingsbeslutning den 18. november har valgt meg til sin konge, har rørt meg dypt. Folket har herved vist meg en tillit, som jeg forstår å påskjønne, og som jeg håper stadig må vokse seg sterkere, etterhånden som det lærer min hustru og meg å kjenne. Som det vil være Dem, mine herrer, bekjent, var det på mitt forlangende, at den nettopp avsluttede folkeavstemning fant sted. Jeg ville ha sikkerhet for, at det var et folk og ikke et parti, som ønsket meg til konge, da min oppgave fremfor alt bør være å samle, ikke splitte. Mitt liv vil jeg hellige Norges vel, og det er min hustrus og mitt inderlige ønske, at det folk, som har valgt oss, vil enig samarbeide og strebe frem imot dette store mål, og med full fortrøstning kan jeg da som mitt valgspråk ta: Alt for Norge.

Tale ved ankomsten 1905 Kong Haakons ord til statsminister Christian Michelsen på dekket av «Heimdal» ved ankomsten til Norge. 25. november 1905 På min hustrus og egne vegne takker jeg Dem og Norges regjering for dette møde og denne hjertelige hilsen. Kallet ved dette folks tillit til å være Norges konge, vil jeg sætte al min vilje og alle mine evner inn på arbeidet for å befordre Norges velferd og lykke. Men forutsetningen for, at dette mitt arbeid skal lykkes, er, at jeg tør regne på det norske folks tillit og støtte. Denne ber jeg Dem, mine herrer, alle etter evne hver i sin stilling å yte meg. Så vil vi tillitsfullt se fremtiden imøte. La os samles i et Leve Norge.

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

Ved ilandstigningen på Vippetangen til Kristianias ordfører 25. november 1905 Dypt rørt takker jeg på Dronningens og egne vegne hjertelig for den storartede mottagelse som Kristiania by har gitt oss. Jeg håper at denne mottagelse og den folkestemning som i dag strømmer imot oss, er en borgen for fremtidig god forståelse og vil vise oss veien frem til heder og lykke for fedrelandet. En spesiell takk til hovedstaden, et hurra for Kristiania by!

Takk til stortingspresident Carl Berner På Slottet 25. november 1905 Hr. stortingspresident, mine herrer! På min hustrus og egne vegne vil jeg få lov å uttale vår dyptfølte takk for de ord som hr. presidenten på folkets og Stortingets vegne nettopp har ytret. Like siden vi betrådte norsk grunn, har vi møtt en hjertenes varme som det er vårt håp stadig vil stråle oss i møte. Da vil det falle oss to ganske lett å oppta den store oppgave som ligger foran oss. Jeg tar den mottagelse som vi har fått fra havnen og hitopp, som en borgen for at vi virkelig har folket med oss. Og jeg har den sikre tro at også Gud vil være med oss. I det håp og med den bønn at Gud vil hjelpe oss, takker jeg Dem enda en gang for de hjertelige ord som her er blitt uttalt til oss ved vår ankomst til vårt nye fedreland.

kong haakon 7.s taler

Ved folkefesten på Ilevollene 23. juni 1906 Jeg vil gjerne på dette sted bringe vår beste takk for den hyllning som Trondhjems borgere og ikke de alene, men også folk fra bygdene og de mange utenbysfra ved denne leilighet har gitt oss. Fjorårets store begivenheter samlet det norske folk. Den oppgave jeg påtok meg i høst, vil falle meg lett hvis det norske folk stedse har forståelsen av, at det viktigste for oss er samhold. Jeg vil be de forsamlede med meg å utbringe et tre ganger tre hurra for fedrelandet.

I Bergen etter Bergensbanens åpning Ved borgermiddagen i Logen. 28. november 1909 Jeg ber Dem motta min beste takk for de vennlige ord hvormed min skål ble utbragt, og jeg sender gjennom Dem Bergens øvrige borgere min hjerteligste takk for den vakre mottagelse hvormed jeg også denne gang er blitt møtt i Bergen. Det er nå fjerde gang i år at jeg besøker dere, og det er meg en særlig glede at jeg ved denne betydningsfulle leilighet kan være til stede som byens gjest. Bergensbanen er altså ferdig, og arbeidet er av kyndige fremmede karakterisert som en triumf for norsk ingeniørkunst. Det er mange navn som på en hederfull måte kan knyttes til dette verk. Først kan nevnes kaptein Hille, som begynte et iherdig arbeid på å få en Bergensbane. Senere kommer overingeniør Lekve med sin stab for å begynne arbeidet i vest, etterfulgt av overingeniør Skavlan, og overingeniør Støren og hans folk som ledet arbeidet i øst, samt driftsbestyrer Fasting, som foresto Vossebanens ombygning. Jeg kan ikke nevne alle, men ikke bare banens ingeniører, men også dens arbeidere og andre funksjonærer vil jeg bringe den takk landet skylder dem, hva enten de nå har hatt sin plass i sentralstyret eller ved arbeidet i marken. Bergen har omfattet dette arbeid med en særlig interesse og brakt ofre som viser hvor meget byen venter seg av det. Jeg vil uttale min sikre tro på at Bergens forretningsånd vil vite å finne de midler som kan bringe det store utbytte av landets

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

gave til disse distrikter. Jeg er forvisset om at Bergens nasjonalånd vil vite å vurdere betydningen av det bånd som nå har knyttet Østlandet til Vestlandet fastere enn noensinne. Vi vet også at rikets hovedstad og landet østenfjells med åpne armer vil motta den tilførsel av åndelig som materiell kraft som nå daglig vil gå fra denne landsdel mot øst, og likeså beredvillig vil yte gjengjeld for hva der mottas. Endelig vil jeg minne om hva Bergensbanens brede, ubrutte vei vil bety for styrkelsen av landets forsvar og hevdelsen av dets selvstendighet. Mine herrer! Det er derfor ikke bare her vesterpå det er brakt ofre og knyttes forhåpninger til denne banes fremtid, men rikets hovedstad og store landdistrikter – for ikke å tale om hele landet – har beredvillig brakt sine ofre i den samme følelse av at det gjelder et nasjonalt foretagende til fremme av rikets enhet og kraft. På denne måte ble Bergensbanen ikke lenger en fjern fremtidsdrøm, men er nå en håndgripelig virkelighet og beviser landets evne til, når kreftene samles, å fremme de store landsforetagender, og den er, mine herrer, et nytt vitnesbyrd om folkets kjærlighet til sitt land. Derfor vil jeg i dag be Dem med meg tømme Deres glass for dette land, hvis velferd og lykke alt sammen er viet, og drikke gamle Norges skål.

100-årsdagen for Grunnloven Ved supéen på Slottet. 17. mai 1914 Når Dronningen og jeg har gleden av å se Stortinget, Regjeringen samt Høyesterett, foruten så mange av landets borgere her i aften, anser jeg det for min plikt å si et par ord for dagen. Det er jo hundre år siden det norske folk fikk sin forfatning og valgte sin første konstitusjonelle konge. Tenker man på de vilkår som dengang på grunn av krigen hersket her i landet, må man sanne at de menn som førte forfatningen i sikker havn, var besjelet av en inderlig fedrelandskjærlighet. De visste meget vel at så å si hele Europa var imot det mål folkets kårne hadde fått i mandat av nasjonen. Men intet øyeblikk gikk det dem av syne, og på en måneds tid var de kommet til enighet om Grunnloven. Det var det store løft datidens menn tok for Norge, og det er takket

kong haakon 7.s taler

være deres urokkelige tro på at nasjonen kunne hevde seg at vi nådde målet. I alt dette tok den mann som nordmennene valgte til sin første konge, levende del, og jeg ville gjerne at vi skulle minnes ham i aften, og jeg gjør det med forvissningen om Deres tilslutning, fordi hans minne i dette år er blitt feiret av nordmenn som aldri før. Han viet jo sin ungdoms kraft og begeistrede tro til frihetsverket av 1814, og gjorde det slik at vi i dag har kunnet feire 100-årsdagen for 17. mai. I takknemlig minne om dette har Stortinget med en deputasjon til Danmark i dag nedlagt en krans på hans kiste i Roskilde domkirke. Men vi må ikke bare leve i minnene. Vi har fått dette landet i arv av våre forfedre, og vi må søke å bygge videre på det som disse menn har gitt oss i overlevering ned gjennom slektene. Vi må søke å fortsette dette arbeid, så at landet stadig må vokse seg sterkere, så at også de slekter som kommer etter oss, kan gi oss det lovord, at vi bygger videre på de grunntanker som rørte seg på Eidsvoll. Og med disse ord vil jeg utbringe et leve for fedrelandet, og retter særlig tanken på Stortinget som folkets representanter.

Om enighet og samhold i Norden Ved kongemøtets åpning i Kristiania. 28. november 1917 Det er en stor glede for meg og det norske folk å se hos oss i dag Deres Majesteter, og med Deres Majesteter de to lands førsteministre og utenriksministre, således at det kan være anledning til på ny under personlig samvær å drøfte viktige spørsmål for de tre land. Jeg vil straks benytte denne leilighet til å uttrykke for Sveriges konge den takknemlighet som Norge føler overfor Deres Majestet fordi De ved Deres personlige initiativ brakte i stand vårt møte i Malmö og dermed lettet det uvurderlige samarbeid mellom de tre land under krigen. Dertil føyer seg nå den dype tilfredshet over at Deres Majestet er kommet til oss i Kristiania for å forgi oss et sikkert bevis på, at det som tidligere har stått imellom, ikke lenger kaster skygge over enigheten i Norden. Ved dette møte i Kristiania vil det gis verden vitnesbyrd om at de tre nordiske lands nøytralitetsvilje fremdeles som hittil vil være fast og urokkelig, og at deres varetagelse av felles oppgaver er i stadig fremgang.

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

Når den ulykkelige verdenskrig engang måtte slutte, og hvert av de tre land, takket være deres samhold og samarbeid står frelst og fritt, vil krigen iallfall ha båret én god frukt for Norden, en ytterligere utviklet broderfølelse. Med dette for øye er jeg sikker på at også de overlegninger vi i dag skrider til, vil føre til de mål vi tilsikter.

Til kong Gustaf 5. av Sverige Ved det nordiske kongemøte i Kristiania. 28. november 1917 Deres Majestet! Det er meg en kjær plikt å skulle ønske Deres Majestet velkommen til Norge. At Dronningen og jeg gleder oss over besøket, behøver jeg ikke å si, men jeg håper at Deres Majestet ved den mottagelse Kristiania gav, ser et bevis for hvor meget man her gleder seg over besøket. Tidene ute i Europa er jo mørke, og deres slagskygge når jo også opp til våre land, men vi har den lykke alle å ha formådd å holde oss utenfor krigens redsler. For våre to land har denne så mørke tid ikke vært uten innflytelse på det gjensidige forhold. Så tidlig som den 8. august 1914 kunne våre regjeringer meddele at vi var enige om at hva det så enn skulle skje, så kunne vi stole på at ingen av oss lot oss bruke mot den annen. Den 18. desember 1914 møtte kong Christian og jeg Deres Majestet i Malmö, og nå gjester Deres Majestet oss her i Norge. Alle disse begivenheter har gledet, det norske folk og ikke minst de to siste, hvor Deres Majestet ved personlig initiativ satte personlige hensyn ut av betraktning for å skape samarbeid og samhold i Norden. Resultatet av Malmö-møtet er ikke uteblitt. Ti foruten de tre lands stats- og utenriksministre har korporasjoner av handels- og industriverdenen, arbeidere og bankmenn med flere hatt møter til drøftelse av spørsmål av felles interesse. Dessuten har de nordiske parlamentarikere fortsatt sine møter. Jeg kan ikke unnlate å nevne at det alltid har vært mitt mål å få et godt forhold våre land imellom. Men Deres Majestets personlige initiativ i disse krigsår har brakt oss nærmere til hverandre, hurtigere enn noen hadde våget å håpe. Måtte oppholdet her kun etterlate seg gode minner!

kong haakon 7.s taler

Til slutt vil jeg uttale håpet om at dette besøk enn ytterligere må befeste det gode forhold våre folk imellom, og jeg tømmer mitt glass for Deres Majesteter kongen og dronningen av Sverige, hele den kongelige familie og hele det svenske folk.

Til kong Christian 10. og dronning Alexandrine av Danmark Ved det nordiske kongemøte i Kristiania. 28. november 1917 Deres Majestet! Det er meg likeledes en kjær plikt å skulle ønske Deres Majestet velkommen til Norge. Det er jo ikke lenge siden at Dronningen og jeg hadde gleden av et besøk. Av mottagelsen Kristiania gav Deres Majestet, vil det ha fremgått hvor meget man her gleder seg over besøket. At Deres Majestet også ved denne anledning har ønsket å være til stede, er jo et bevis for at også Danmark er fullt rede til å ta del i ethvert arbeid for de felles interesser når det gjelder samarbeid og samhold i Norden. Jeg kan ved denne leilighet ikke unnlate å uttale alle nordmenns takk for det bevis for denne følelse vi nettopp har fått i den siste tid, hvor vi har erfart at det danske folk gjerne underkaster seg savn hvis det derigjennom kunne avhjelpe nød i Norden. Det er dog mitt håp at ingen av oss skal komme i den stilling at den ene behøver å lide virkelig savn for den annens skyld, men hvis det skjer, er jeg sikker på at hjelpen vil være gjensidig, og at hver av oss vil skaffe de andre land i Norden hva det står til oss å skaffe. Idet jeg uttaler håpet om at dette besøk enn ytterligere må befeste det gode forhold våre folk imellom, tømmer jeg mitt glass for Deres Majesteter kongen og dronningen av Danmark, hele den kongelige familie og hele det danske folk.

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

Det gode forhold til Sverige under krigens år Ved besøket i Stockholm. 16. september 1918 Deres Majestet! Jeg takker for de hjertelige ord Deres Majestet har rettet til meg, og for den vennlige mottagelse jeg har fått den første gang jeg er Deres Majestets gjest på Stockholms Slott. Jeg er kommet hit for på det norske folks vegne å fornye dets takk for det besøk Deres Majestet i fjor avla i Norge, en takknemlighet som føles dypt av alle nordmenn. Den hånd som Sveriges konge den gang utstrakte til det norske folk, er mottatt med et fritt folks hele tilslutning og med et velbegrunnet håp for en god forståelse i fremtiden. Jeg kan i dette øyeblikk, Deres Majestet, ikke tilbakeholde en hyllest til den manns minne som under vanskelige forhold viste et høysinn og et fremsyn som gjorde det mulig for de to folk å leve videre i fred på sin halvøy, og ved sitt arbeid for landenes utvikling som to høyt siviliserte nasjoner oppfylle hans smukke ønske for «broderfolkenes vel». Derfor vil historien bevare kong Oscars navn i ære og takknemlighet. Det er min tro at det gode forhold som under disse krigens år har rådet mellom de to folk, må bevares til begges gagn og lykke, så vi med trygghet kan møte den tid som kommer med hevdelse av vår nøytralitet under en krig som har satt så mange større nasjoners velferd på spill, men som Nordens folk hittil har formådd å holde borte fra sine dører. Jeg utbringer en skål for Deres Majesteter Kongen og Dronningen, for Kronprinsen og Kronprinsessen, og idet jeg sender en hilsen til det svenske folk med ønske om fremgang og lykke, tømmer jeg mitt glass for kongehusets og Sveriges velgående.

kong haakon 7.s taler

I anledning av det nordiske ministermøte Ved middagen på Slottet. 1. februar 1920 Det er meg en kjær plikt å ønske de herrer stats- og utenriksministre fra Sverige og Danmark velkommen som våre gjester til Kristiania. Idet jeg uttaler det håp at de forhandlinger og drøftelser som nå skal foregå her, må bli til hell for alle tre land, ber jeg Dem med meg å tømme Deres glass for Deres Majesteter kongen av Sverige, kongen av Danmark og Island samt for de nordiske folks velgående.

Til dronning Maud Ved sølvbryllupsmiddagen på Slottet. 22. juli 1921 Jeg vil følge landets skikk ved å foreslå sølvbrudens skål. Jeg vil da i store trekk ta et tilbakeblikk over de 25 år vi har slitt oss igjennom sammen. Dengang var jeg en ung løytnant som ikke hadde så særlig store utsikter. Takket være mitt giftermål oppnådde jeg utnevnelsen til premierløytnant. Du måtte forlate ditt land og følge meg til Danmark. Familien kjente du, men vennene ikke. Både du og jeg var spent på å se hvorledes det ville gå med vennskapet nå etter at jeg var blitt gift, for dessverre har man jo ofte i livet gjort den erfaring at vennskapet kjølnes når venner satte bo. Men så ble ikke tilfellet. Du mottok vennene i vårt hjem og ble selv venn av og med dem. For det er jeg deg meget takknemlig. Vi levde et lykkelig liv i de 9 år vi var der. Jeg seilte meget i de år, og du etterlotes meget lange tider alene, men jeg visste at mine venner ville gjøre sitt til at tiden ikke falt for lang. Du holdt ikke av det når jeg tok avsted, men jeg tror jeg kan si at denne ufrivillige atskillelse bidro sitt til at vårt samliv ble lykkelig. Du var jo ingenlunde på stas når den savnede mann kom hjem. Men atter ville skjebnen at du måtte forlegge ditt hjem, idet vi i 1905 kaltes her til Norge. Denne gang var vi i samme båt, ukjent med forholdene og med menneskene. Men atter visste din glede for hjemmet å bli seirende. Foruten det rent offisielle har

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

du knyttet mangt et vennskapsbånd ved å be folk sammen til oss, og du har gjort det gjennom barna til andre mennesker, ved det at du først ba til barnefest, ved hvilken leilighet vi kom foreldrene nærmere inn på livet, og herved kom vi på en ganske naturlig og liketil måte i berøring med mange. Atter for dette er jeg deg takknemlig. For derved har du også bundet vår sønn til hjemmet. Også han har lært at vi med glede så hans venner hos ham her i hjemmet og således har vi også skaffet oss venner blant ungdommen. I de lange og tunge år da krigen stod på, viste du atter din omhu for hjemmet, men denne gang i en annen betydning enn vårt eget. Ingen kunne dengang si hvorledes den ville influere på det hjem for hvilket du står som landets mor. Ved opprettelsen av din hjelpekomité kom du i disse år mangt et hjem til hjelp, og jeg er sikker på at mangt et varmt ønske går opp til deg også fra disse på denne din sølvbryllupsdag. Jeg vil slutte med å takke deg for hva du har vært for vårt store hjem Norge, og for hva du har vært for vårt private hjem, og idet jeg ønsker deg sunnhet og helse i de neste 25 år, slutter jeg og utbringer sølvbrudens skål.

Ved kronprins Olavs 21-årsdag 2. juli 1924 Kjære Olav! Når du i dag går inn i manndomsalderen, fordrer sikkert alle her at jeg ønsker deg til lykke med dagen. Jeg vil begynne med å takke deg for dine barndoms- og ungdomsår, i hvilken tid du aldri har brakt oss en dags sorg eller bekymring. I den tid er det lykkes deg å komme igjennom skoleårene, som du avsluttet med en meget god studentereksamen, deretter hele tre år på krigsskolen. Fra først av var det blott for ett år, men da tiden kom og ansøkning om å fortsette skulle innsendes, kom du selv og bad om lov til å ta de to år til som kreves for å bli fast offiser, idet du anførte at du gjerne ville ha lov til å ta denne embetseksamen, da ellers alt blott ble likesom halvt og overfladisk. At jeg med glede gav mitt samtykke, er klart, for det viste meg at du forstod at det ikke er nok i livet å være overfladisk. Du har ved den nettopp avsluttede teoretiske

kong haakon 7.s taler

del av offiserseksamen vist at du har tatt hele denne skole likeså alvorlig som de tidligere skoleår, og med flid og energi har du oppnådd et godt resultat, noe som vi, dine foreldre, er stolte av deg for og takknemlige for. I disse skoledager er det lykkes deg å få gode og oppriktige venner, og jeg vil uttale det håp, at du bestandig vil holde vennskapet ved like, selv om livets veier fører eder bort fra hverandre i den daglige omgang. Ved siden av lærdom har du hatt anledning til å drive sport. Både i vinter- og sommersporten har du vist den samme utholdenhet som med boken. Også her har du vist hva du duger til, og hvor langt du har nådd frem i åpen konkurranse og på like fot med dine jevnaldrende. Ved hele din måte å opptre på er det lykkes deg å få venner innen alle lag av dem som driver sporten. Men ikke nok med det, igjennom din deltagelse i nasjonalsporten har du erobret deg en stor plass i alle nordmenns hjerter. Fortsett som du er begynt. Legg alltid all din energi i det du foretar deg. Da vil du bli i stand til å yte Norge alt når den dag kommer at du skal overta sjefsplassen i statsskipet «Norge». Jeg ønsker deg av hjertet til lykke med dagen og alt godt, i de kommende år, og ber alle tømme et glass for H.K.H. Kronprinsen.

Til Roald Amundsen og hans feller Ved middagen på Slottet. 5. juli 1925 Når Dronningen og jeg har innbudt Dem, kaptein Amundsen, og Deres feller så snart etter Deres hjemkomst, så er det fordi vi ønsket å være blant de første til å ønske Dem velkommen hjem, og fordi jeg ønsket på landets vegne å bringe Dem og Deres ledsagere en varm og hjertelig takk for Deres innsats i utforskningen av polar-egnene. Vi har fulgt Deres ferd med spent oppmerksomhet, og fordi De denne gang brukte et så moderne befordringsmiddel som flyvemaskin, så mente mange, så å si, at man skulle høre nytt om Dem på dagen. Etter meddelelsene vi har fått fra Dem etter at De var vendt tilbake til Kings Bay, så synes De å være blitt forundret over all den hyllest og uttrykk for glede over det vellykte fremstøt mot polen, som De mottok. Men årsaken ligger nokså nær. Vi her

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

hjemme var allerede innstilt på at det lett kunne være et år innen vi hørte fra Dem. Derfor ble gleden, da vi på treukersdagen for Deres start fikk underretning om at De og alle ledsagerne var ankommet til utgangspunktet i god behold, så stor at hyllesten ble en utløsning av den spenning som hadde grepet oss alle. Av Deres beretning har vi fått inntrykket av at de naturvanskeligheter De møtte der oppe, var større enn De hadde tenkt Dem under planleggelsen av turen. Man får et inntrykk av hva der krevdes av Dem der oppe i polisen, når man hører at det tok løytnant Dietrichson og mr. Ellsworth en tur på syv timer for å forsøke på å nå N. 25, og etter den tid måtte gi opp og gå tilbake, eller at De antok det ville ta 2 dager å få flyttet Deres flyvemaskin 800 meter. Jeg mener vi skal sende «Maud» en tanke i denne stund. Det er nokså rart å tenke på, at mens vi nå er her og gleder oss over atter å ha Dem alle raske hjemme igjen, så ligger «Maud» et eller annet sted i isen på sin langsomme drift uten måskje engang å vite at det er lykkes Dem å gjøre Deres fremstøt mot polen. Vet Deres kjekke kamerater på «Maud» om Deres bedrift, så er jeg sikker på at ingen gleder seg mere enn disse over det lykkelige resultat. De og Deres ledsagere har utført en dåd som på den vakreste måte har gjort Norges navn kjent over hele den siviliserte verden, og for hvilken jeg herved bringer Dem alle den hjerteligste og varmeste takk fra det norske folk. Jeg utbringer en skål for kaptein Amundsen og hans feller.

Til kaptein Wisting og hans feller fra «Maud» Ved middagen på Slottet. 1. februar 1926 Jeg har innbudt Dem, kaptein Wisting, og Deres feller fra «Maud» i aften, fordi jeg ønsket å være blant de første til å ønske Dem velkommen hjem. Dronningen har bedt meg hilse Dem alle og uttale hennes beklagelse over at hun ikke har kunnet være med her i aften på grunn av sorgen for hennes høyt elskede mor. Da De gikk ut med «Maud» hin årle morgen den 24. juni 1918, var De sikkert alle fylt med store forhåpninger til den ferd De hadde innlatt Dem på. Ganske visst lød allerede dengang utsiktene for turens lengde på 3 år i heldigste tilfelle, lengst 7 år.

kong haakon 7.s taler

Men De hadde sikkert alle et håp om at hellet som hittil, ville følge Deres leder, Amundsen. Men så ble ikke tilfellet, og lang ble turen. Forinnen «Maud» nådde så langt at den kunne gå inn i isen og overlate driften til å ta «Maud» over polen, var fire år gått. I disse år hadde uovervinnelige naturhindringer vist at hellet denne gang ikke fulgte Deres leder. Først sommeren 1922 var De så langt at driften kunne begynne. Amundsen måtte da forlate Dem for ad annen vei å nå sitt mål, men han fulgte Dem så å si til iskanten, for allerede dagen etterat han forlot Dem, var «Maud» fast i isen. Men atter ble Deres håp skuffet, idet «Maud»s drift ikke ble som tenkt. De tre år i isen må ofte ha falt lange, til andre tider kanskje vel spennende på grunn av isens ublide måte å ta fatt i «Maud» på. Men skuten har bevist, som «Fram» før, at et skip bygget med dette for øye kunne klare selv den ublideste behandling av isen. Jeg mener vi i aften bør minnes de to av Deres kamerater som under utførelsen av den dem pålagte oppgave, nemlig å bringe beretningen om «Maud»s første års gjøremål hjem, ble der ute i den store stillhet. Ære være deres minne. Av dr. Sverdrup har vi hørt om hele «Maud»s ferd, om Deres opphold blant tsjuktsjerne og om de vitenskapelige resultater for øvrig som turen har brakt med hjem, særlig hans kart over tidevannet over polhavet synes å inneholde opplysninger av stor betydning for bedømmelse av forholdene i dette område. De fleste av Dere står jo atter på reisefot til ukjente egne, og jeg vil da ønske Dere alle lykke på reisen. Jeg takker Dem, kaptein Wisting og Deres feller for Deres innsats i utforskningen av det ukjente polhav, og ber selskapet tømme et glass for Deres velgående.

For offervilje og sjømannsdåd Ved innvielsen av Minnehallen i Fredriksvern. 1. august 1926 Det er meg en glede å etterkomme anmodningen fra formannen i arbeidskomitéen om å overta denne minnehall på det norske folks vegne. Jeg vil først og fremst si at alle vi som her er til stede i dag, er møtt frem for derigjennom å bevitne de etterlatte vår takknemlighet mot de falne, og gi disse denne siste æresbevisning. Noen grav har

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

de falne ikke funnet ved denne minnehalls reisning, men den skal stå her som et varig monument over alle de mange som i krigens år mistet livet i fedrelandets tjeneste. De viste i gjerning hvor høyt de satte sin kjærlighet til det land som hadde fostret dem, og satte den største innsats et menneske kan sette, nemlig livet, inn, for å skaffe de nødvendige levnetsmidler og nødvendighetsartikler som landet trengte om det i det hele tatt skulle bestå. Jeg vil uttale det håp, at denne minnehall må bidra sitt til at etterslekten aldri glemmer disse djerve folks handlinger. Om mitt nærvær her i dag også skal ha bidratt til at det oppfattes som en trøst for de etterlatte, som formannen så det, så vil jeg være dobbelt glad over at det har lykkes meg å være til stede i dag. Av formannens tale har jeg hørt at Det nasjonale gamlehjem for sjømenn i Fredriksvern har påtatt seg å verne Minnehallen, og jeg føler meg forvisset om at styret vil etterkomme denne forpliktelse og alltid gjøre sitt til å hegne om de falnes minne, så hallen alltid kan stå som det symbol den er tenkt å være: «For offervilje og sjømannsdåd». Etter at et vers av «Ja, vi elsker» var sunget, toget man inn i hallen, og Kongen nedla i alteret en lærrulle, hvorpå er trykt de krigsforlistes navn, idet han med noen få, varme og dypt følte ord uttalte, at vi skjenker hver av dem som under krigen hadde ofret sitt liv for fedrelandet, en vennlig og kjærlig tanke.

Ved Lillehammers 100-årsjubileum 7. august 1927 Jeg uttaler min beste takk for de hilsener som døletogets ordførere på vegne av Gudbrandsdalen har rettet til min sønn og meg, og samtidig takker jeg for den hilsen som jeg er anmodet om å overbringe Dronningen. Det festlige møte som vi overværer her i dag, gir oss et enestående og levende inntrykk av de sterke og faste bånd som forener Gudbrandsdalen og Lillehammer. At sådanne bånd eksisterer, er jo naturlig nok, så nær som byen er knyttet til sitt oppland, til dalen hvorfra den er utsprunget og som den skylder sin tilblivelse og sitt særpreg. Men fellesskap i utspring ville alene ikke være tilstrekkelig til å gi en forklaring på det gode og intime forhold som nå i 100 år har bestått mellom land og by.

kong haakon 7.s taler

Her kommer annet til, nemlig det at man på begge sider har hatt klar forståelse av at by og land trenger hverandre, at man har hatt et åpent blikk for de felles interesser som kunne befordres under samvirke og god forståelse mellom begge parter. Når derfor i dag den statelige og tallrike skare av representanter for dalens forskjellige bygder er kommet hit for å lykkønske dølebyen på dens 100-årsdag, ser jeg deri et gledelig tegn på det gode og fruktbringende samarbeid som har hersket mellom by og dal, og jeg oppfatter det samtidig som et likeså gledelig uttrykk for forståelsen av det samhold som bør finne sted mellom land og by, ikke minst i så vanskelige tider som de vi nå gjennomgår. I håp om at det gode vennskap mellom Lillehammer og dalen må vedbli ut gjennom tidene, uttaler jeg ønsket om fortsatt godt samarbeid dem imellom til lykke for denne by og til gave for det hele land. Kongen utbrakte et tre ganger tre hurra som fikk veldig tilslutning.

Bryllupet mellom Olav og Märtha Tale til brudeparet. 21. mars 1929 Når jeg skal utbringe brudeparets skål, vil jeg begynne med å rette en hjertelig takk til Märthas foreldre, fordi de betrodde sin datter til vår sønn. Hertil knytter jeg en oppriktig takk til Eder, fordi I gikk inn på at bryllupet ble feiret her i Oslo. Av den begeistring som er strømmet Eder i møte siden I kom hertil, vil I ha forstått at det ikke alene var oss som gjerne ønsket at så skjedde, men at hele det norske folk tar del i begivenheten. Det har gledet oss meget å se at følelsene inne i Sverige ikke står tilbake for våre her i landet, og i forståelse av at det kanskje har vakt noen skuffelse at bryllupet ikke kom til å stå der, er vi så meget mere takknemlige for at I forstod og delte min oppfatning. La meg tilføye det håp at de nye familiebånd som i dag er knyttet mellom oss, må føre til at vennskaps- og slektskapsbåndene mellom de to nasjoner må styrkes ytterligere ned gjennom tidene.

kjære landsmenn!

Kongenes taler 1905–2017

Kjære Märtha! Du vil få en lett oppgave her i ditt nye fedreland. Vi har sett hvor naturlig og liketil du er, og fra Sverige har vi hørt at det nettopp er disse dine egenskaper som har gjort at det svenske folk holder av deg. Fortsett på denne måte, og jeg vil love deg en stor plass i det norske folks hjerte. Du har sikkert allerede merket ved mere enn en anledning med hvilken oppriktig glede din forlovelse ble mottatt, så det vil visst ikke falle deg vanskelig å styrke disse følelser av sympati, når du blott fortsetter på denne vei som faller deg naturlig å gå. Jeg sa nyss at din oppgave ville falle deg lett, men misforstå meg ikke, for vi kommer til å stile store fordringer til deg, idet du nå skal støtte Olav i hans fremtidige liv. Du vet foreldrene oppdrar barnet, så kommer kameratenes innflytelse i ungdomsårene, og endelig kommer kvinnen inn i tilværelsen og blir den største påvirkning, den som setter kransen på verket, eller river ned hva de andre har bygget opp. Vi venter, kjære Märtha, at du med kvinnens lette hånd vil føre ham videre på den gode bane han hittil har fulgt. Som du ser, venter vi oss meget av deg, og helt lett blir det kanskje ikke alltid. Kjære Olav! Vi, dine foreldre, vil takke deg for den svigerdatter du har gitt oss, og vi håper at hun meget snart vil føle seg helt hjemme i vår lille familiekrets, i alle tilfelle vil vi hjelpe deg det vi kan over hennes savn av slekt og venner. Nå da du stifter ditt eget hjem, vil jeg bringe deg vår takk for alle de gode stunder du har gitt oss gjennom livet, og vær forvisset om at ditt gamle hjem alltid vil stå åpent for Eder også i fremtiden.