«Forfatteren skriver så godt at personene trer levende ut av boksidene.»
LIV GADE, BOKINSPIRATOR
Betyserien
500 000 SOLGTE I SVERIGE
KATARINA WIDHOLM
kjæreste venner
I serien om Betty inngår bøkene:
Å telle hjerteslag (2024)
En stille kamp (2024)
Kjæreste venner (2025)
katarina Widholm
kjæreste venner
oversatt av hege frydenlund, mno
Originaltittel: Käraste vänner
Copyright © originalutgave Katarina Widholm 2023
First published by Historiska Media, Stockholm, Sweden
Published in the Norwegian language by agreement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Lonnie Hamborg / Imperiet.dk
Omslagsillustrasjon: © Arcangel AA11881741, Mogens
Falk-Sørensen, Stadsarkivets fotografiske Atelier, Shutterstock
Forfatterfoto: Joakim Brolin
Papir: 60 g Holmen Book Cream 2.0 Boken er satt med 11/15 pkt. Sabon LT Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6473-2
Oversatt av Hege Frydenlund, MNO
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til Staffan
o ktober 1949
ka P ittel 1
«Da vil jeg foreslå et stort og hjertelig hurra for vår vakre og gode vertinne. Tro det eller ei, men hun fyller faktisk hele tretti år i dag. Lenge leve Betty! Hipp, hipp …»
Georg Lindgren strøk det blonde håret bakover, hevet det skålformede glasset med boblende sekt og snudde seg begeistret mot alle rundt bordet, som straks reiste seg og ropte høyt hurra i kor.
Betty ble sjenert sittende og se seg om, rød i ansiktet. Alle snudde seg mot henne med hevet glass, og hun skålte tilbake og prøvde å møte alles blikk før de drakk.
Hennes kjære venninne Viola, som med yppige former i ullkjolen og røde, glade lepper smilte og ropte høyest av dem alle, sammen med ektemannen Stig. Ekteparet Thulin og Rita Veje, som lo vennlig og bøyde seg frem for å snakke med Bettys gamle venn Birger. Og Birgers kone Ingeborg, som nikket.
Inga hadde nettopp gått bort til barnebordet, der tvillingsønnene til Viola, Jan og Lars, presiderte på den ene siden som de eldste av barna med sine ti år. Vis-àvis satt Ingas seksårige Tommy og Birger og Ingeborgs sjuårige Gunilla. Tommy holdt akkurat på å skjenne på
minstemann i selskapet, Betty og Olofs Anders, som bare var fire år og ikke greide å sitte like stille som de andre under den lange middagen.
Betty forsøkte å fange blikket til sønnen som hun var så inderlig glad i, men han så konsentrert på de store barna og anstrengte seg for å gjøre som dem.
Men så – der kjente han morens blikk på seg og sendte henne et av de strålende smilene sine, og hun kunne smile tilbake. Han var så lik faren sin! Det samme milde smilet, det samme myke håret, som riktignok var blondt som hennes, men lå i tynne lokker rundt issen. Han var like snill og stillferdig som faren Olof.
Da det kunne se ut som om Tommy bryskt påpekte at Anders var i ferd med å gli ned av stolen, klatret den lille gutten lydig opp igjen og holdt seg fast med begge hender mens han kikket seg alvorlig rundt og skjulte et stjålent gjesp. Kanskje det var på tide å legge ham snart?
Men hun hadde lovet at han skulle få være oppe helt til de skulle spise kaken.
I kveld var første gang Martina fikk sitte ved voksenbordet. Hun var høy og moden for alderen i den nye skoggrønne kjolen med stor krage og vidt skjørt som mormor Johanna hadde sydd. Og hun så virkelig betydelig eldre ut enn sine elleve år der hun satt ved siden av den nitten år gamle onkelen Pelle, som nylig hadde flyttet ned til Stockholm fra Hudiksvall. Han hadde fått kontorpost i et spedisjonsfirma nede på havnen og bodde nå hos søsteren. Martina, som nettopp hadde skålt i brus med både farfar – doktoren – og onkel Pelle, kastet like verdensvant på det mørke håret som Rita Veje og prøvde
å se voksen ut uten helt å lykkes. Betty smilte ømt til henne, men hun så ikke morens blikk.
Louise Molander snakket intenst med Pelle. Betty kunne se at han gjorde sitt beste for å konversere høflig.
Etter bare to måneder i byen snakket han mer stockholmsk enn en innfødt, og i sitt stille sinn spekulerte hun på hva de kunne ha å snakke om. Men tante Louise overrasket henne ofte nå for tiden, og kanskje fantes det noe en drøyt sekstiårig doktorfrue fra Östermalm kunne ha felles med en uoppdragen nittenårig yngling fra Hälsingland – hva visste vel Betty?
Doktoren lente seg tilbake mens han konverserte Sven Thulin. De to lot til å ha funnet et felles samtaleemne, og hun gjettet at det måtte være Øst-Tyskland, den nye staten som var blitt erklært for ti dager siden. Eller muligens fiske. Hun skyndte seg å flytte blikket før doktoren forsøkte å fange det. Til tross for at de nå hadde omgang i familiære sammenhenger, vakte han fortsatt et sterkt ubehag i henne, og hun unngikk ham så mye som overhodet mulig.
Så landet blikket på ektemannen Olof, som diskré fotograferte gjestene med kameraet sitt. Betty var stolt over at festen ble dokumentert, og gledet seg allerede til å få se bildene når han hadde fremkalt dem. Senere skulle hun lime dem inn i et eget fotoalbum og ta vare på som et kjært minne.
«Betty, dette har du all ære av! Er det virkelig du som har laget all denne nydelige maten?» ropte Ingeborg fra den andre siden av bordet, og de som satt ved siden av henne, istemte hyllesten. Betty måtte sjenert slå fra seg
og si at dette var da ingenting, bare en liten poularde en cocotte med erter og sjampinjonger. Og timbalene hadde hun mislykkes med, og sausen hadde skilt seg rett før den skulle serveres. Men hun hadde selvfølgelig reddet alt så godt det lot seg gjøre, og ingen – bortsett fra muligens Georg Lindgren – kunne merke det. Smaken var det nemlig ikke noe galt med.
Snart skulle hun be Inga om å hjelpe henne med å rydde av bordet og servere kaken.
Men hun smilte av de rosende ordene. Det var alltid hyggelig når noen verdsatte kokekunsten hennes. Hun snudde seg litt sjenert mot Ester, som satt skrått overfor henne: «Å tilberede en middag nå for tiden er jo ingen sak. Nei, tenk på hvordan det var i krigsårene!» Kvinnene rundt bordet nikket enig. Alle husket rasjoneringene og den bedrøvelige maten de hadde vært nødt til å lage den gangen.
«Men Betty har jo alltid kunnet trylle på kjøkkenet. Om hun så bare har hatt en spiker og litt vann, har det likevel blitt den mest velsmakende suppe!»
Doktoren bøyde seg frem og fremførte ordene med litt for høy stemme. Han smilte bredt og tilfreds, og hun kjente trang til å se en annen vei. Han nøt å være i sentrum, og hun kunne se at han hadde tenkt å reise seg. Kanskje for å utbringe enda en skål? Men heldigvis ble han avbrutt av Georg Lindgren, som sammen med Birger svært passende stemte i med en revyvise av Ernst Rolf om kvinnen, og alle klappet og lo.
Doktoren, som hadde rukket å reise seg halvt opp, dumpet ned på stolen igjen med et misfornøyd uttrykk.
Han var rødere i ansiktet enn vanlig og tømte enda et glass uten å se seg rundt. Klappsalvene var kraftige, og Betty lurte på om det kanskje var nå hun burde reise seg og gjengjelde alle de hyggelige ordene, talene og sangene hun var blitt tilgodesett med i løpet av dagen. Hun grudde seg, for hun var egentlig altfor sjenert til å si noe ved en middag. Men Viola hadde holdt tale, og doktoren, Ester og Georg hadde sagt noe, de også. Martina hadde sunget en vakker sang, og til med Pelle hadde sjenert hyllet henne med noen ord. Da burde hun vel kunne få til en enkel, men ektefølt takk?
Hun drakk en stor slurk tyttebærsaft og svelget noen ganger da stolen ved siden av henne ble skjøvet ut fra bordet og noen hostet og kremtet:
«Min kjæreste Betty! Nå er det min tur til å si et par ord. Ja, ja, ikke se på meg på den måten, jeg vet nok hva du tenker: ‘Å nei, nå blir han like omstendelig og sentimental som han pleier …!’ Og ser du, da svarer jeg: Ja, det blir jeg! For nå er det mannen din som skal holde tale, og du må pent tie i forsamlingen. Helt motsatt av hvordan det pleier å forholde seg i det virkelige livet …»
Alle lo, og hun kunne ikke hjelpe for det, men det kom en tåre da hun så Olle stå der med et papir i hånden og findressen på. Han så så varmt og kjærlig på henne, og hun bare lyst til å gi ham en klem. Hun brydde seg ikke om latteren, selv om hun visste at folk pleide å spøke med at Olof Morin var under tøffelen på sin kone. Men til tross for at det var hun som snakket mest, tok seg av det meste og mente mest, var det han som var hennes beste venn og trygghet og den som i siste instans tok beslutningene.
Han fortalte morsomt og kvikt om alle Bettys gode og mindre gode egenskaper. Latteren runget, og tårene gikk snart over i latter som var iblandet gråt. Betty hadde alltid vært lettrørt, og den inderlige talen til Olof gjorde henne både overveldet og glad.
«Mor! Er du lei deg, mor?»
Alle rundt bordet lo av lille Anders, som besluttsomt hadde forlatt plassen ved barnebordet og trengt seg frem til Betty, der han slo armene rundt henne og så engstelig opp på moren.
Betty måtte stryke de små kinnene og se inn i de store, blå barneøynene og forsikre ham om at hun bare var glad. At hun gråt av glede. Og Olof tok sønnen på armen og hvisket noe i øret hans som fikk den lille gutten til å smile og nikke. Så avsluttet Olof talen med et smil:
«Jeg ventet lenge på å finne min gudinne, og da jeg endelig fant henne, ventet jeg enda lenger på at hun skulle bli min. Og tror dere ikke at jeg holdt på å miste henne helt på grunn av en fatal reise til Nyköping? Men skjebnen grep gudskjelov inn og ordnet alt til det beste.» Han smilte bredt og løftet glasset.
«Og nå vil jeg at dere alle blir med og utbringer en skål for min uforlignelige hustru Betty!» Mens alle reiste seg og skålte på nytt, hvisket han igjen noe til Anders, som sprellet for å komme ned på stolen ved siden av faren.
Da han fikk et vennlig puff i ryggen av faren, så han på Betty og begynte å synge med klar og ren barnestemme:
«Med en enkel tulipan uppå bemärkelsedan, vi har den äran, vi har den äran att gratulera!» Og før noen rakk å si noe, ropte far og sønn i kor:
«Et firedobbelt leve, hurra, hurra, hurra, hurraaaa!»
Betty bøyde seg frem og fikk et lett kyss rett på munnen av ektemannen, og små barnearmer fant veien rundt halsen hennes og truet med å krølle og skitne til den fine blå kjolen i kreppstoff. Også den elegante frisyren som frisersalongen på Sveavägen hadde kreert om formiddagen, sto i fare, og det samme gjaldt perleøredobbene hun hadde fått av Olof om morgenen. Inga reiste seg og lirket vennlig Anders ut av armene til Betty og tok ham med seg tilbake til de andre barna. Betty lente seg på nytt kjærlig mot Olle og fikk enda et lett kyss. Hun visste at det ble ansett som en smule fjollete at de – gamle menneskene – kysset hverandre, spesielt foran alle gjestene. Men det var fortsatt, etter fem år som ektefolk, viktig for Betty å vise at hun var verdsatt og sett uten å skulle skamme seg over det. Når hun nå endelig hadde en ektemann som åpent og i alles påhør kalte henne sin «gudinne».
Hun reiste seg og slo langsomt på glasset, og mens alles blikk ble vendt mot henne, trakk hun pusten dypt for å holde takketalen sin.
«Det ble da vellykket, Olle, synes du ikke?»
Betty så på ham mens han tok av seg slåbroken, og ventet til han hadde lagt seg i sengen ved siden av henne. Han strakte ut armen, og hun krøp raskt inntil ham og la kinnet på skulderen hans. Så trakk hun inn den varme lukten av etterbarberingsvann og den spesielle duften som var hans helt egen. Hun kysset ham i halsgropen og sukket trett og fornøyd da han svarte:
«Jo, det ble særdeles vellykket. Alle var imponert over maten din, kjære. Tante Louise var i sitt ess. Jeg tror faktisk hun hadde det hyggelig sammen med Pelle og Georg.»
Han strøk henne stille over håret, og hun hørte hjerteslagene hans under kinnet. I kveld var de heldigvis rolige og rytmiske og ikke for raske i det hele tatt. Hun lo lett:
«Ja, og jo gladere tante Louise blir, desto mer innadvendt og rar blir doktoren … og drikker han ikke mer enn noensinne?»
«Å, Betty, tenk at du fortsatt kaller ham doktoren etter alle disse årene! Kan du ikke i hvert fall si onkel Axel? Nå som du har sluttet med doktorfruen?»
Hun lukket øynene, pustet ut og svarte enkelt:
«Nei, det kan jeg ikke.» Hun var takknemlig for at ektemannen ikke kunne se blikket hennes. Hemmeligheten mellom henne og Axel Molander var en av de få tingene hun ikke hadde fortalt mannen sin. Det var ikke blitt til det den første tiden de var sammen, og siden doktoren fortsatt betydde mye for Olof Morin, hadde hun ikke fått seg til å fortelle hele sannheten om sommeren 1942, og om hva som hadde skjedd en julikveld i Villa Louiselund. Følelsen av skam og selvforakt var fremdeles så sterk hos henne at hun knapt holdt ut å tenke på det.
Spesielt ikke i lys av det hun deretter hadde oppdaget i leiligheten på Odenplan. At doktoren metodisk hadde gjemt alle brevene fra Martin. At han hadde tatt seg den friheten å styre livet hennes etter eget forgodtbefinnende.
«Men kan du ikke tilgi ham det med brevene etter så mange år?» Olof gjespet og slukket sengelampen så bare lyset fra gaten sivet inn gjennom gardinene.
«Nå snakker vi ikke om ham lenger, er du snill. Var ikke Anders flink som orket å være oppe helt til kaken ble servert? Han var så rørende da han ville trøste meg.»
Olof var enig, snudde seg mot henne, og hun smilte.
«Og så den nydelige talen du holdt, Olle! Jeg gråt så tårene rant.» Han lo lavt og trykket et lett kyss mot tinningen hennes.
«Ja, tenk om jeg hadde giftet meg med Ethel der nede i Nyköping … for en elendighet det hadde blitt!»
Olofs barndomsvenninne Ethel arbeidet nå på et kontor ikke langt fra Norra Bantorget, og Olof hadde presentert Betty for henne da de støtte på hverandre utenfor redaksjonen til Aftontidningen. Kvinnen hadde vært vennlig og hyggelig og småpratet ubesværet med både Olof og Betty.
Betty hadde derimot sett på henne med mistenksomhet. Så dette var altså kvinnen Olof nesten hadde giftet seg med? Ja, sannsynligvis giftet seg med hvis han ikke tilfeldigvis hadde fortalt henne om Betty.
Betty kunne ikke hjelpe for det, men hun likte ikke tanken på at han hadde avslørt hele historien om sin ulykkelige forelskelse for Ethel Johansson. Ja, at de i det hele tatt lot til å kjenne hverandre så godt, og at kvinnen visste så mye om hennes og Olofs aller dypeste hemmeligheter. Det hendte at Betty kjente et snev av sjalusi når han nevnte at de hadde truffet hverandre på vei til eller fra kontoret.
Men nå var det hennes tur til å kysse ham på kinnet og le litt skadefro:
«Haha, ja tenke seg til, Olle! Men tror du ikke hun angrer nå? Når hun ser hvor hyggelig vi har det?»
Han fnyste godmodig:
«Angrer? Jo, det gjør hun sikkert. Jeg er jo et så rasende stilig eksemplar av mannsslekten, ikke sant?»
Han himlet med øynene, og leende måtte hun kysse ham på kinnet igjen.
«Jeg synes i hvert fall det! Ingen har noensinne vært så snill mot meg som du, Olle. Jeg håper faktisk hun angrer. Men det kommer hun ikke langt med!» Fylt av vellyst boret hun seg dypere inn i favnen hans, og han kysset henne på pannen. Med armene rundt hverandre sovnet de. Bettys siste tanke før hun sovnet, var som vanlig takknemlighet over at hun hadde en som var glad i henne uten skam, hemmeligheter eller forbehold.
«Det er sjelden historiske hverdagsbeskrivelser fra femtitallet blir så spennende at de nesten er umulige å legge fra seg, men her oppdager jeg at jeg til og med avlyser avtaler for å vende tilbake til boken så raskt som mulig … Katarina Widholm får det til å skinne.»
DAGENS NYHETER
Året er 1949, og Betty fyller 30 år. Sammen med ektemannen Olof har hun fått sønnen Anders og driver i tillegg både bokhandel og forlag.
Men under overflaten er ikke alt like enkelt. Betty føler seg ofte utilstrekkelig, og de økonomiske bekymringene hoper seg opp. Datteren Martina spås en lysende fremtid som sanger, og da hennes biologiske far, Martin Fischer, ønsker å gjenoppta kontakten, blir Betty dypt urolig. Når Betty i tillegg blir uvenn med bestevenninnen Viola, er ingenting lenger som det har vært.
Kjæreste venner er tredje bok i serien om Betty. Det er en fortelling om hvordan vennskap kan bevares, hvor lett de kan mistes – og om hvordan ekte vennskap kan oppstå når man minst venter det.
ISBN 978-82-419-6473-2