Anders Moe (f. 1981) er født i Oslo og vokste opp på Tveita. Han jobber som daglig leder i Agenturhuset og er boksetrener i Ski Kampsportklubb. Moe bor på Langhus med samboer og to døtre. Knokkelstøv er hans første roman.
Tommy Rem har levd et hardt liv. Rollen som pengeinnkrever ledet til enda verre oppdrag. Da kona dør i en ulykke, vil han bryte med volden og reparere forholdet til tenåringsdatteren. Men veien ut av mørket er lang, og med datteren som innsats må Tommy ut på et siste oppdrag – en reise som krever at han også tar et oppgjør med sine egne demoner.
ISBN 978-82-419-5448-1
Anders Moe
En torpedo vil frigjøre seg fra volden. Men kan han bli fri fra seg selv?
Anders Moe «Vi bærer kista ut av kirka. Den er glattpolert. Glinsende brun. Jeg hadde valget mellom alt fra ubehandlet furu til konjakklasert eik og forgylte håndtak. Jeg pekte på en jeg tror hun ville likt. Verken dyr eller billig. Fin, men enkel. Ikke prangende. Slik hun var. I balanse. Faren hennes går på motsatt side av meg. Den gamle patriarken. Føttene hans subber bortover løperen. Jeg engster meg for at han kan snuble. At jeg kan snuble. Vi gjør alle det, iblant. Bak oss bærer brødrene hennes. Vi passerer Tina og svigermor, øvrig familie, venner og jobbkollegaer på vei ut. Jeg møter ikke blikkene deres.»
KnoKKelstøv
Anders Moe
KnoKKelstøv
Copyright © Vigmostad & Bjørke As 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: deTuria Design – Gisle Vagstein Omslagsillustrasjon: iStockPhoto Forfatterportrett: Ruben Myrvang Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,9/15,5 pkt Sabon lt Pro 1. opplag 2021
IsBn: 978-82-419-5448-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke As Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Christine
del 1
soMMeren 2012
Vi bærer kista ut av kirka. Den er glattpolert. Glinsende brun. Jeg hadde valget mellom alt fra ubehandlet furu til konjakklasert eik og forgylte håndtak. Jeg pekte på en jeg tror hun ville likt. Verken dyr eller billig. Fin, men enkel. Ikke prangende. Slik hun var. I balanse. Faren hennes går på motsatt side av meg. Den gamle patriarken. Føttene hans subber bortover løperen. Jeg engster meg for at han kan snuble. At jeg kan snuble. Vi gjør alle det, iblant. Bak oss bærer brødrene hennes. Vi passerer Tina og svigermor, øvrig familie, venner og jobbkollegaer på vei ut. Jeg møter ikke blikkene deres. Utenfor slår varmen mot meg. Jeg vrir på hodet. Nakkekragen i dressen svir langs halsen. Solstrålene blinker i den ventende bilen. Sorte vinduer. Jeg møter speilbildet mitt i dem og ser vekk. Bakdøra står åpen. Vi setter kista på de motoriserte skinnene i gravferdsbilen. Den dras inn. Det går sakte. Ikke sakte nok. 9
Sjåføren er en ung gutt med mørke solbriller og stivt presset dress. Han tar oss i henda og kondolerer før han lukker bakdøra og setter seg inn. Så kjører han av gårde med henne. Jeg kan telle rundene hjulene går i grusen. Orgelmusikken stilner. Bilen kommer ned til veien og svinger av mot høyre. Hun blir borte. Jeg gnir innsida av hånda. Samler meg. Snur meg mot dem. Faren og brødrene hennes omfavner hverandre. Bak dem på kirketrappa står resten av Lises krets og familie. De tørker tårer. Klemmer. Stryker hverandre på ryggen. I midten står seksten år gamle Tina med mormors hender på skuldrene. Jeg hørte ikke mye av det presten sa. Hikstene til Tina og mine egne tanker druknet ordene hans. Tankene på samtalen for en uke siden. Et annet liv siden. Jeg våknet på stuegulvet. Midt på dagen. Famlende fant jeg den ringende mobilen under bordet, sammen med et nesten tomt pilleglass. «Hallo?» «Tommy? Tommy Rem?» «Ja?» «Det er Mette. Sjefen til Lise.» Ubevisst setter jeg meg opp. «Har noen ringt deg?» Jeg svarer ikke. Kjenner meg nummen. Fjern. «Det har skjedd en ulykke.» Jeg forstår det. Jeg vet at noe har skjedd. Noe som vil røske bakken vekk under meg. 10
«Hun klarte seg ikke. Det gikk fort. Jeg vet ikke hva jeg skal si.» Mette begynner å hulke i den andre enden. Jeg vet ikke hva det kalles, det jeg gjør. Mobilen faller til gulvet. Den blir liggende og lyse. Sekundene tikker av gårde i displayet. «Hallo … hallo, Tommy, er du der?» Nei. Jeg er ikke her mer. Jeg går mot Tina, dattera mi. Forbi morfaren og onklene hennes. De som advarte Lise mot å omgås en som meg. En som bare hadde strøjobber, en mann uten en god familie i ryggen. En som har sittet inne. En i ubalanse. De hadde rett. Det skulle vært meg. Det skulle vært hennes tårer de tørket. Det er jeg som burde kjøres vekk og brennes. Jeg stanser foran Tina og svigermor. De rynkete henda klamrer seg om de smale skuldrene. «Hun blir med oss hjem,» sier mormor. Hun forsøker å være hard, men ingen som akkurat har sendt barnet sitt til kremering, er det. «Du må rydde opp i livet ditt, Tommy. Få deg en ordentlig jobb.» «Tina. Vi går.» Hun tar hånda mi. Mormors tak glipper. Det har ikke noe i nærheten av vår styrke. «Ikke …» ber den gamle. Jeg ser ikke på henne. Vi går ned trappa, forbi patriarken. Øynene hans blir store, borer seg inn i meg da vi passerer. 11
«Du skal vel holde en minnestund?» sier han. Jeg tar med meg Tina videre, over parkeringsplassen, mot Toyotaen min. Fluktbilen. «Unner du oss ikke en minnestund?» roper han etter meg. «Fy faen, Tommy, du kommer til å angre, du kommer til å brenne …» Det er første gang jeg hører ham banne. I det hele tatt heve stemmen. Den sindige patriarken har gått i stykker. Vi kommer oss inn i bilen. Tina er bare med. Hun forsøker ikke å si eller gjøre noe. Hun orker ikke ta side, og hun skal ikke måtte velge. Jeg starter opp. Vi hører ham fortsatt der ute, ordene så tunge at de hamrer seg inn i bilen. «Skal vi ikke ha en minnestund, Tommy!? Tommy!» Vi rygger ut derfra. Patriarken bryter sammen på kirketrappa og må holdes oppe av sønnene sine. Bilturen hjem går i en lydløs tåke. Et vakuum. Alt er det samme, men annerledes. Det føles kaldt, til tross for sola som står inn frontruta og tørker kinnene våre. Jeg parkerer foran blokka vår på Tveita. Noen unger sparker fotball mot murveggen. De roper og ler og er krasse mot hverandre. På gutters vis. En eldre kvinne mater duer på parkeringsplassen. De flyvende rottene flokker seg rundt beina hennes. Folk er på vei fra kjøpesenteret med handleposer under armene. De enser ikke oss. Verden stanser ikke selv om noen dør. Det er bare de berørte som får livet ødelagt. For alle andre er det en vanlig dag. 12
Tina går med bøyd hode. Stille. Apatisk. Det var bedre da hun gråt. Over oss er himmelen knallblå. Hvite skyer passerer over taket på senteret. De er på vei fra ingen steder og skal ingen steder. Lise trodde på Gud. «Det finnes en større kjærlighet,» sa hun ofte. Jeg vil gjerne tro. Da kunne jeg bedt ham ta vare på henne. Slik jeg ikke klarte. Jeg legger hånda på ryggen til dattera mi da vi tar trappa opp til leiligheten. Hun hutrer. Oppe står alt slik det var. Blusene i garderobeskapet. Parfymen på badet. Katten i porselen som hun hengte smykker og strikker på. Hårstrå fra henne under vasken. Nøklene hennes. Mobiltelefonen. Jeg trykker på den. Bakgrunnsbildet er av Tina og meg. Det var Lise som tok det. Begge smilende mot fotografen, selv om vi hater å bli tatt bilde av. Det er som om hun fortsatt kan komme ut fra badet hvert øyeblikk. Rope på meg fra kjøkkenet. Vri om låsen og haste inn døra med adgangskortet til jobben rundt halsen og nøklene raslende mellom fingrene. Tina går inn på rommet sitt. Jeg følger etter. Hun har lagt seg på senga. Ansiktet begravd i puta. Skuldrene hever seg brått, som ved krampe, men det kommer ingen lyd fra henne. Hun er fortsatt stille. Solstrålene avslører støvet som virvler rundt der inne. Jeg lener meg mot veggen. I hjørnet av rommet. I skyggen. «Jenta mi.» 13
«Ja.» Pause. «Jenta mi.» Ny pause. «Ja?» «Det er ingenting jeg kan si som vil få deg til å føle deg bedre. Du skal bare vite én ting.» «Hva da?» «Jeg vet du ikke føler det samme for meg som du gjorde for mamma. Gjør for mamma. Men jeg er faren din. Jeg kommer til å være her for deg.» Sakte setter hun seg opp i senga. Bløte striper av håret hennes tegner seg på tvers av ansiktet. Avtrykket etter henne sitter igjen i puta. «Hva mener du med at du skal være her for meg?» Jeg veier ordene mine før de slipper ut. «At vi to må holde sterkere sammen. Nå som det er bare oss.» «Hva med det du driver med, da?» «Hva mener du?» «Jeg vet hva du gjør, pappa. Jeg er ikke dum.» Ordene finner ikke plass i munnen min. «En dag kommer det til å skje noe med deg også.» Ja. Det burde vært meg. Hun legger seg ned igjen. Det er ikke mer jeg får sagt. Kanskje er det ikke mer å si. Jeg går inn på soverommet vårt. Faller ned på senga. Den har vokst den siste uka. Det lukter fortsatt av henne her. 14
Fotballen smeller i murveggen der ute. En av gutta jubler. *** Jeg våkner av telefonen som vibrerer på nattbordet. De første sekundene er magiske. Stedet mellom drøm og virkelighet, hvor døden ikke eksisterer. Så blunker jeg en gang. Hverdagen treffer som en knyttneve. Bildet av hvite roser på mørkebrun kiste. Den klamme følelsen fra håndtaket sitter igjen i hånda. Hun er borte. Jeg er fortsatt en mørkemann. Telefonen. Den ligger og stanger mot den tomme middagstallerkenen på nattbordet, under lampa som ikke virker lenger. Jeg ser på den uten å sette meg opp. Ukjent nummer. Som vanlig. En del av meg er glad for at det ikke er Lises far som ringer for å kjefte. Den andre delen vet ikke hvor mye mer jeg orker. «Ja?» «Han vil møte deg. A-plassen. En time.» Så legges det på, slik det alltid blir gjort. Jeg går inn på badet. Vasker ansiktet i kaldt vann, forsiktig for ikke å vekke Tina. Tar en pille. Den gjør hverdagen en tone gråere, men hindrer nervene i å sende meg ned i knestående. To piller, og jeg kan bli farlig. Uten å skjelve. Tre, fire eller fem, og alt av grenser viskes ut. Etter å ha fått på meg skoa og funnet solbrillene blant rotet i gangen, ser jeg inn på rommet hennes. Hun 15
ligger på sida, med armen rundt kanten av dyna som er holdt inntil ansiktet. Slik hun gjorde som barn. Jeg burde ikke forlate henne, men har ikke noe valg. Jeg burde skrevet en beskjed, men aner ikke hva som skal stå der. Stille åpner jeg ytterdøra, trer ut i gangen, lukker og låser. På vei ned mot sentrum begynner medisinen å virke. Jeg går inn i arbeidsmodus. Blir nummen. Sjela harskner. Ikke så mye som før. Nok til at jeg orker å jobbe. Jeg parkerer foran kafeen på Alexander Kiellands plass. Et møtested vi bruker en del, for å holde stedet han driver, så rent som mulig. De ansatte her kjenner oss, og sier følgelig ingenting til noen. Han vi kaller Onkelen, sitter innerst i lokalet med ryggen mot veggen. Pavel Djordovan. Kanskje Oslos verste. Resultatet av en gresk stripper som møtte en russisk gangster i St. Petersburg. Da Pavel var atten, sloss han med faren, som endte opp i rullestol. Pavel rømte til den greske tanta han hadde i Malmö. Der bygde han et kriminelt nettverk av unge østeuropeere som fant sin nisje i pengeutpressing. Som tjuefireåring dro Pavel og gjengen hans til Norge. En svenske som skyldte penger i Stockholm, eide en pub i Oslo som Pavel tok over som kompensasjon. Etter å ha tilbrakt noen måneder her hadde han funnet seg så godt til rette at han ikke ville tilbake. Det var enkelt å hente svenske venner og familie til Norge. Alt han trengte, var arbeidskontrakter. Myndighetene fikk papirer på at gutta hadde stabil inntekt. De var ansatt som dørvakter, bartendere, kokker 16
og vaskehjelper. Til vanlig besto arbeidet deres i å selge kokain og heroin i Oslo og distribuere videre til diverse nettverk på Østlandet. I kjølvannet av narkotikasalget fulgte utpressing og torpedovirksomhet. Slik kom jeg inn i bildet. En av Pavels nevøer kom i kontakt med meg på et helsestudio, og tok meg med til ham. Jeg var et sted midt i tjueåra. På mitt sterkeste. Mitt villeste. En oppvekst uten foreldre, hoppende fra fosterhjem til fosterhjem, hadde gjort meg rotløs. Forbanna på verden. Påvirkelig. Slike unge menn typer som Djordovan liker å ta inn. Herja løsbikkjer. Gi dem et klapp på skulderen og litt mat, så forlater de aldri din side. Onkelen testet meg. Sendte meg ned på Grønland for å hente fem tusen fra en tyrker. Jeg husker hvordan leiligheten hans så ut. Tepper hengende på veggene. Lukta av røkelse, som ikke klarte å døyve svettestanken fra tyrkeren og den nigerianske prostituerte som satt i sofaen med nåla hengende i armen. Tyrkerens øyne ble store da han så meg. Kritthvite. Som om han manglet pupiller. «Du skylder Onkelen penger,» sa jeg. Han stotret og stammet. Tilbød meg både et skudd og et knull med den sovende dama i sofaen. Det første slaget traff ham i neserota. Resten serverte jeg sittende oppå ham. Henda mine var ubrukelige i flere uker etterpå. Jeg returnerte til Onkelen med elleve tusen og noen persiske tepper. Tanken på at jeg hadde stjålet tyrkerens tepper og båret dem gjennom sentrum, moret Pavel stort. Da han fikk høre via andre hvordan det sto til med mannen jeg 17
Anders Moe (f. 1981) er født i Oslo og vokste opp på Tveita. Han jobber som daglig leder i Agenturhuset og er boksetrener i Ski Kampsportklubb. Moe bor på Langhus med samboer og to døtre. Knokkelstøv er hans første roman.
Tommy Rem har levd et hardt liv. Rollen som pengeinnkrever ledet til enda verre oppdrag. Da kona dør i en ulykke, vil han bryte med volden og reparere forholdet til tenåringsdatteren. Men veien ut av mørket er lang, og med datteren som innsats må Tommy ut på et siste oppdrag – en reise som krever at han også tar et oppgjør med sine egne demoner.
ISBN 978-82-419-5448-1
Anders Moe
En torpedo vil frigjøre seg fra volden. Men kan han bli fri fra seg selv?
Anders Moe «Vi bærer kista ut av kirka. Den er glattpolert. Glinsende brun. Jeg hadde valget mellom alt fra ubehandlet furu til konjakklasert eik og forgylte håndtak. Jeg pekte på en jeg tror hun ville likt. Verken dyr eller billig. Fin, men enkel. Ikke prangende. Slik hun var. I balanse. Faren hennes går på motsatt side av meg. Den gamle patriarken. Føttene hans subber bortover løperen. Jeg engster meg for at han kan snuble. At jeg kan snuble. Vi gjør alle det, iblant. Bak oss bærer brødrene hennes. Vi passerer Tina og svigermor, øvrig familie, venner og jobbkollegaer på vei ut. Jeg møter ikke blikkene deres.»