Hvis agentene fra sikkerhetstjenesten fanger meg nå, er det over. De kommer til å torturere meg til jeg tilstår, før de sleper meg til London og henger meg ... Jeg må finne sersjant Jimmy og advare ham! Henry drømmer om å bli pilot og kjempe mot tyskerne i luften. Men han er for ung, og da bombene faller over London, blir han evakuert til småbyen Effingham. En stor militærleir bygges opp utenfor byen, og Henry og kameratene blir kjent med sersjant Jimmy og mannskapet hans. Guttene føler seg som ekte soldater når de får høre om hemmelige planer og kodeord. Men en morgen arresteres Henry av MI5 – mistenkt for spionasje. Kodeord Overlord er en actionfylt historie om en ung gutts liv under andre verdenskrig, om soldater, spionasje og hvordan lekkede kodeord kunne endret verdenshistorien.
Sagt om Glimt: «Så intens og nervepirrende at man ikke kan lese fort nok.» Sara Beskow, Deichman litteraturbloggen
ISBN 978-82-419-5055-1
,!7II2E1-jfaffb!
[start tittel]
[start kolofon] Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Omslagsdesign ved forlaget Omslagsillustrasjon: Nikolai Lockertsen Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 9/12 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-5055-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
[start ded]
Inspirert av en sann historie
[start forord]
«Det Napoleon ikke fullførte, det vil lykkes for meg. Jeg kommer til å gjøre landgang i Storbritannia.» Adolf Hitler
[start kap]
4. juni 1944 Effingham, England
På flukt Jeg har blodsmak i munnen, lungene svir. Luften er rå og skarp. Skoene surkler for hvert steg på den gjørmete skogbunnen. Jeg stopper og lener meg inntil en ru og kraftig trestamme. Enorme greiner brer seg tett over meg, men regnet finner veien nedover nakken likevel. Hver eneste muskel står i spenn, hele kroppen dirrer. Jeg lukker øynene og prøver å roe ned pusten. Hvis agentene fra sikkerhetstjenesten fanger meg nå, er det over. De kommer til å torturere meg til jeg tilstår, før de sleper meg til London og henger meg. De kommer til å fortelle hele verden hva jeg har gjort, og ingen kommer til å finne ut sannheten. Mamma kommer til å tro at jeg var tysk spion. Men viktigst av alt: Jeg må finne sersjant Jimmy og advare ham! 9
Det piskende regnet avtar. Jeg kravler meg opp og legger på sprang igjen. Uniformen er som en våt sekk. Sykkelen aner jeg ikke hvor jeg kan finne; jeg slengte den fra meg et eller annet sted langs veien. Jeg sniker meg ut av skogen og springer så stille jeg kan gjennom de folketomme gatene i Effingham. Forbi den katolske kirken, rundt hjørnet ved puben. Ekkoet fra skoene mine spretter mellom våte brostein og murfasader. Folk kan høre meg. Kanskje kikker hele landsbyen på meg gjennom de mørke vinduene sine. Alle vet sikkert hva jeg har gjort! Jeg sprinter over jordene i retning militærleiren i Norbury-skogen. I øst har solen så vidt begynt å lyse opp horisonten. Månen stikker frem mellom skyene, om noen dager er den helt full. Herr Henderson kan ikke fordra at vi løper over jordene hans, men det er den raskeste veien til leiren. Jeg nærmer meg porten og sakker farten. En endeløs konvoi av kjøretøy er på vei sørover langs den smale grusveien. Er jeg for sent ute? Jeg nærmer meg konvoien og skimter noen kjente fjes. En stridsvogn buldrer forbi meg, men det er ikke Jimmys. Jeg skynder meg videre langs veien og sjekker stridsvognene én etter én.
10
Der er han! Han sitter i kanontårnet og lener seg til maskingeværet. – Jimmy! roper jeg. Han smiler overrasket før han hopper ned og tar meg til side. – Hvor har du vært de siste dagene? spør han og tar hjelmen under armen. – Har ikke sett deg siden du og Elliot spionerte på oss. Jeg var redd vi ikke skulle få sagt farvel. Jeg liker ikke at han bruker ordet «spionerte». For det var akkurat det vi gjorde. Jimmy blir alvorlig. – Nå skjer det, Henry, nå skal vi befri Europa! Han løfter opp armen min. – Hvorfor har du hull i uniformen? Jeg ser ned på flengen i tøyet, det må ha skjedd i skogen. – Har dere havnet i slåsskamp med Effinghamguttene igjen? Jeg rister på hodet. – Jeg har vært ute hele natten. Jimmy ser spørrende på meg; jeg må fortelle hva som har skjedd. – Det kan hende nazistene vet at dere kommer, sier jeg. – Hva mener du?
11
– Jeg har fortalt kodeordene til en i landsbyen. Og nå har MI5 arrestert ham. – MI5? gjentar Jimmy. – Sikkerhetstjenesten, mener du? Han smiler ikke lenger, men ser nesten skremt ut. Jeg nikker. – Jeg tror han kan være spion. Og at kodeordene har havnet hos tyskerne. Jimmy svelger, finner frem en sigarett fra brystlommen. – Hele poenget er overraskelsesmomentet. Den allierte ledelsen ville aldri sendt oss av gårde dersom de fryktet at nazistene visste noe. Ville de vel? Hvordan skal jeg vite det? Jimmy ser på meg med store øyne, som om han venter på svar. At jeg på en eller annen måte skal berolige ham. – Hvem har du fortalte det til? spør Jimmy. Jeg nøler, men strengt tatt fortjener vel Jimmy å få vite alt? Han hoster og avbryter meg akkurat idet jeg skal røpe hvem jeg har gitt kodeordene til. Han drar hånden gjennom håret. – Det spiller ingen rolle hvem det er, spesielt ikke dersom sikkerhetstjenesten allerede har fakket ham. Men hvordan kunne du fortelle kodeordene til en sivilist? Vi har behandlet deg som en av oss, Henry! Er du klar over at jeg kan bli stilt for krigsrett og henrettet for dette? 12
Han har ennå ikke fått fyr på sigaretten, men prøver igjen. – Nazistene er noen utspekulerte jævler. De kan få nesten hvem som helst til å spionere for seg. Øynene hans fylles med tårer. Han går ut på jordet og krøker seg ned bak en diger trestamme mens stridsvognene og lastebilene fortsetter å rulle forbi på veien. Han har mistet hjelmen på bakken, og jeg plukker den opp. Jeg følger etter og setter meg på huk ved siden av ham. Jimmy gråter ukontrollert. Jeg hysjer på ham, men klarer ikke å trøste ham. Jeg har aldri sett Jimmy slik. – Visste du at de har tvunget oss til å skrive testamente? hvisker han. – I tilfelle vi ikke overlever. Mange av disse guttene har ikke engang noe å testamentere bort. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, skjønner ikke hvordan en tøff sersjant kan bryte sammen på denne måten. Og det verste av alt er at dette er min feil. – Jeg vil bare se sønnen min igjen, fortsetter han. Et bilde av pappa dukker opp i hodet mitt. Jeg skulle ønske jeg kunne få se ham igjen, bare én eneste gang. Jeg kikker opp på den langsomme konvoien. Jimmys stridsvogn er ikke å se lenger. En lastebil med et stort rødt kors passerer, full av bandasjer og 13
medisiner. Jeg ser for meg pappa og snur meg mot Jimmy. – Du kommer til å se sønnen din igjen, sier jeg. – Men først må du kjempe, Jimmy! Jeg føler meg sterk og griper hardt i hendene hans. – Dette har du trent på. Dere kommer til å vinne. Hitler er ferdig! Jimmy roer seg, selv om jeg bare gjentar ord og setninger jeg har hørt i leiren. Ting jeg har hørt Jimmy selv si til mannskapet sitt for å muntre dem opp. Han svelger og snur seg mot meg igjen. – Faen ta deg, Henry, sier han og smiler gjennom tårene. Jeg smiler forsiktig, jeg også. – Jeg har sikkert bare litt nerver før den store dagen, fortsetter han og tørker kinnene. – Det er helt normalt. Ikke noe å bekymre seg over. Jeg burde aldri fortalt Jimmy at jeg har lekket kodeordene, det var en tabbe. Han trenger ikke bekymre seg for dette i tillegg. Jeg må gå høyere opp, finne en offiser jeg kan advare. – Ja, sier jeg. – Det er sikkert bare jeg som overdriver. Jeg vet ikke engang om det var sikkerhetstjenesten jeg så. Kanskje de skulle samle inn penger til krigsofre? Jimmy ler og reiser seg opp. Han vet at jeg bare prøver å trøste ham, og det virker. Det selvsikre og 14
lure uttrykket jeg så den første dagen vi møttes, er tilbake nå. Jeg rekker ham hjelmen. – Du har vært en veldig god venn disse ukene, Henry, sier han og tar på seg hjelmen igjen. – Det vi er i ferd med å gjøre nå, er for stort til å stoppes, uansett hvem du har røpet kodeordene til. Tusenvis av soldater sitter allerede klar til å gå i båtene i Portsmouth. Dette er den eneste sjansen vi har til å gi nazistene et skikkelig spark i ballene. Han går mot konvoien, snur seg en siste gang og smiler. – Vi møtes igjen, Henry Smith! Er dette siste gang jeg ser ham? Han kan bli drept så snart stridsvognen hans ruller i land i Frankrike. Idet Jimmy forsvinner ut av syne, hører jeg tuting bak meg. En svart bil kommer kjørende midt blant de militære kjøretøyene. Sjåføren ligger på hornet, og bilen bråstopper rett foran meg. To menn kommer ut. Agenter i stram uniform, med pistoler i beltet. De skal ikke samle inn penger, det er helt sikkert. De ser meg med én gang, og peker. Som en gal springer jeg over engene, mens agentene roper at jeg skal stoppe. Jeg klarer fint å løpe fra de fleste på skolen, men ikke fra Elliot. Etter nesten fire år i Effingham kjenner jeg skogene og markene godt, jeg forsvinner inn mellom trærne og ut av syne 15
for agentene. Jeg sprinter mot den gamle jakthytten til herr Henderson, smeller opp døren og gjemmer meg. Jeg kikker ut gjennom det knuste vinduet, men ser ikke forfølgerne mine. Ingen bruker hytten lenger, jeg har kjøpt meg litt tid. Jeg krøker meg sammen under vinduet. Jeg er fremdeles våt til skinnet. Blodsmaken forsvinner sakte. Pusten roer seg, men jeg begynner å skjelve. Jeg leter i lommene og finner en liten sjokoladebit jeg fikk av Jimmy for noen dager siden. Selv om den er våt, smaker den like godt. Jeg tar frem notatblokken min. Den er delvis ødelagt av regnet, men de fleste tegningene er fremdeles synlige. Jimmy, mannskapet hans og stridsvognen. Også alle kodeordene står på blokken. Ordene som kan ha ødelagt absolutt alt. Ordene som gjør at jeg kommer til å få skylden for at vi tapte krigen.
[start kap]
10. september 1939 London, England
Filmavisen – Kan vi gå snart? sa jeg til pappa. – Jeg vil helst få med meg tegnefilmene også. – Ja da, masekopp, sa pappa og dro ned de nye blendingsgardinene. Han og jeg pleide ofte å gå på kino når mamma var på jobb på sykehuset. Som vanlig var vi litt sent ute. Vi småsprang ned trappen, men ute på gaten ble vi stoppet av en mann i uniform og hjelm. – Du må dekke til vinduet skikkelig, sir! sa han til pappa. – Det blir snart mørkt. Vi snudde oss mot vinduene våre. Gardinene var ikke helt nedtrukket, og det kom lys fra en liten lampe på arbeidsværelset til pappa. Han kastet et blikk på klokken, fortet seg inn igjen i huset, slo av lyset og var raskt nede på fortauet igjen. 17
– Jeg hadde bare glemt skrivebordslampen, sa pappa og smilte. – Mye bedre, sa mannen og fortsatte bortover gaten. Pappa og jeg skyndte oss gjennom gatene for å rekke frem i tide. – Hvem var den mannen? sa jeg. – Han er en slags oppsynsmann som skal passe på at vi ikke slipper ut lys, sa pappa. – Vi må være usynlige for de tyske bombeflyene hvis de kommer. – Men hvis det er helt mørkt, hvordan skal vi se noe ute på gaten om kvelden? – Myndighetene finner sikkert en løsning, sa pappa idet vi rundet hjørnet ved kinoen. – Det gjør de alltid. Dessuten er nok krigen over før den rekker å komme hit til oss. Mørkleggingen er bare for sikkerhets skyld. Kinoene hadde vært stengt siste uken, helt siden Storbritannia hadde erklært krig mot Tyskland, så nå var det mange folk i kø. Pappa kjøpte billetter, og vi gikk inn i salen. Fremdeles var det bare reklamefilmer, men jeg rakk knapt å få av meg jakken før filmavisen begynte. Med ett fylte ordet «krig» hele lerretet. I bakgrunnen var det bilde av det store klokketårnet Big Ben. Jeg satte meg på kne i setet for å se ordentlig 18
over publikum på raden foran meg. Jeg hadde aldri brydd meg om nyheter før. Men nå hadde Tyskland tatt kontroll over Østerrike, de hadde invadert Tsjekkoslovakia, og sannelig hadde de ikke invadert Polen også. Det var umulig ikke å bli skremt. «Landet vårt er nok en gang i krig med Tyskland», sa kommentatoren. Først viste filmavisen hvordan London og de andre store byene våre ble evakuert. Flere hundre tusen engelske barn, og mange gravide kvinner, ble sendt langt ut på landsbygden. Jeg kikket opp på pappa og ble overrasket over hvor urolig han så ut. Visste han ikke om dette? Levende bilder fra Europa flimret over lerretet. Alvorlige mennesker som ikke visste hva som kom til å skje med dem. «Adolf Hitler er en grusom og grådig diktator», fortsatte kommentatoren. «Nå er det ingen vei tilbake; nazistene gir ikke Storbritannia noe valg. Det må bli krig!» – Hva er en nazist? spurte jeg pappa da filmavisen var slutt og vi ventet på tegnefilmene. – Det er en som er medlem av Adolf Hitlers politiske parti, sa pappa og bøyde seg ned mot meg. – Nesten alle tyske borgere er med. Jeg svelget og anstrengte meg for å ikke se skremt ut, men pappa lot seg ikke lure. 19
– Ta det med ro, Henry, sa han og tok hånden min. – Soldatene våre kommer til å stoppe Hitler lenge før han kommer så langt som til England. Jeg husker verken tegnefilmene eller langfilmen vi så etterpå. Jeg tenkte på krig og på nazister. Men aller mest tenkte jeg på hvor redd pappa var i stemmen.
Hvis agentene fra sikkerhetstjenesten fanger meg nå, er det over. De kommer til å torturere meg til jeg tilstår, før de sleper meg til London og henger meg ... Jeg må finne sersjant Jimmy og advare ham! Henry drømmer om å bli pilot og kjempe mot tyskerne i luften. Men han er for ung, og da bombene faller over London, blir han evakuert til småbyen Effingham. En stor militærleir bygges opp utenfor byen, og Henry og kameratene blir kjent med sersjant Jimmy og mannskapet hans. Guttene føler seg som ekte soldater når de får høre om hemmelige planer og kodeord. Men en morgen arresteres Henry av MI5 – mistenkt for spionasje. Kodeord Overlord er en actionfylt historie om en ung gutts liv under andre verdenskrig, om soldater, spionasje og hvordan lekkede kodeord kunne endret verdenshistorien.
Sagt om Glimt: «Så intens og nervepirrende at man ikke kan lese fort nok.» Sara Beskow, Deichman litteraturbloggen
ISBN 978-82-419-5055-1
,!7II2E1-jfaffb!