Kolbeinsøy by Vigmostad & Bjørke

Birgisson. Kolbeinsøy.qxp 17.09.2021 13:40 Side 1

BERGSVEINN BIRGISSON

KOLBEINSØY

bergsveinn birgisson (f. 1971) er glad for å ha vokst opp både i en by og på et småbruk. Han har doktorgrad i gammel poesi og fortellekunst, men finner vel så stor glede i å lytte til gode fortellere blant fiskere og bønder. Enten han arbeider med sakprosa eller romaner, står mennesket i sentrum. Han har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris et par ganger, til Brageprisen, og han mottok Bokhandelens sakprosapris 2020 for Mannen fra middelalderen.

Bergsveinn Birgisson Om Reisen til livsvannet «Gudbenådet islandsk skald.» cathrine krøger, dagbladet «Herleg blanding av absurditetar og sosial tragedie.» marta norheim, nrk «en sjeldent morsom, medrivende og veldreid roman.» mímir kristjánson, klassekampen «en rik og underholdende roman» erlend liisberg, bergens tidende BBBBB «Storveies fra Birgisson» jan askelund, stavanger aftenblad

Om Svar på brev frå Helga

KOLBEINSØY ROMAN

VIGMOSTADBJORKE.NO ISBN 978-82-419-5593-8

Forsideillustrasjon: Kjartan Hallur Forfatterportrett: Helge Skodvin Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | ex il desi gn

7 8 8 2 4 1

9 5 5 9 3 8

«Nok en fabelaktig islandsk roman. Denne vakre lille hymnen til kjærligheten handler om en sauebonde som aldri fikk den han elsket. Boka formelig sitrer av begjær.» dagbladet, årets beste bøker «Kvart oppslag av boka er eit par opne handflater. Papiret hud som sitrar etter kontakt med naturen sjølv.» mette karlsvik, morgenbladet

Om Soga om véret «Islandsk romanmagi (…) ein strålande debutroman …» jan askelund, stavanger aftenblad

Kolbeinsøy

Bergsveinn Birgisson

Kolbeinsøy

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Omslagsillustrasjon: Kjartan Hallur Papir: 100 g Munken Print Cream 15 Boken er satt med Sabon LT Pro 11/15,5 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5593-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1 slagmarKen

Jeg er en dypvannsfisk drevet opp på grunna, var det siste vennen min sa før han la på midt i en telefonsamtale for en stund siden. Nå var han innlagt på en psykiatrisk avdeling, og denne setningen hadde presset seg på de siste dagene. Hva mente han? Et falmende dagslys boret seg gjennom stuevinduet denne morgenen i desember. Greinene på treet utenfor bugnet av snø som hadde bitt seg fast, det var rim på gresset, brune blomsterlik i bedet. En trost kom og prøvde å nappe til seg fuglemat fra en nokså tom meisebolle som dinglet i vinden. Vi hadde hengt den ut i høst, men det var nå småfuglene trengte fôr, tenkte jeg. Jeg stirret på plastnettingen som hang og slang. «Garn til å fange vinden med», som det ble sagt om diktekunsten. Trosten hadde hoppet ned på bakken og rotet nervøst i de brune bladene. Hvis den ikke fant noe å spise, ville den neppe greie seg. Tankene gikk til forelesningene som sto på planen. Jeg begynte å grue meg, det var som om en lammende gift ble pumpet ut fra solarplexus og flommet ut i hele kroppen.

Det var skummelt å oppleve; man tenkte en tanke, og noen kjertler begynte å utsondre beiske stoffer i systemet. Alle de ubesvarte e-postene, alt jeg hadde lovet. Bokmanuset som lot til å ha havarert … Plutselig slo det meg at livet ikke burde være slik. Velsignet være denne korte lettelsen som stundom dro forbi. Jeg var et menneske med følelser, for faen. Livsformen jeg var havnet i, ble et øyeblikk fremmed for meg, og det slo meg at Dante hadde vært halvveis gjennom livet da han fór gjennom sitt helvete, kanskje det var min tur nå? Stillingen etter halvspilt kamp var begredelig, og utsiktene for andre omgang dårlige. Tanken på forelesningene gjorde meg kvalm, å stå foran folk og snakke om noe som ikke lenger kom fra hjertet. Hvorfor diktekunst? Hvorfor historier? Det hadde ikke klart å redde meg. Jeg var … Hører du overhodet hva jeg sier!? Kjæresten min hadde reist seg fra frokostbordet. Du burde besøke den vennen din. Kan du ikke bare ringe universitetet og sykmelde deg? Han trenger deg nå, og muligens – hun stoppet opp og holdt tilbake det hun hadde på leppene, snøftet, slik hun hadde for vane, før hun fortsatte: Kanskje det på et eller annet vis kunne vært godt – også for deg. Du er blitt så fjern, min venn. En må rope alt til deg, liksom igjennom et elendig radioanlegg. Vi bor i samme hus. Hva fikk oss til å flytte sammen? Hun gikk bort til meg og klemte meg bakfra: Hvor er det blitt av deg? Hvor er den gamle, glade gutten min?

Vennen min hadde alltid hatt perioder med depresjon, men denne gangen var det annerledes. Det hadde skjedd: En demning hadde gitt etter og en svart seigtflytende masse flommet ut og druknet ethvert håp. Ifølge mora

hans hadde han gitt opp; han orket ikke dette såkalte livet lenger. Han sluttet å stå opp, og da det kom til det punktet at han ikke lenger var i stand til å ivareta sine egne basale behov, ble han innlagt. Jeg hadde alltid sett opp til denne vennen min, og derfor etterlot ikke dette meg uberørt. Det vakte en blanding av medfølelse og nysgjerrighet i meg, og kan hende allerede der tentes det et håp om å kunne hjelpe ham. En gammel filosof har sagt at det er nok å redde ett eneste menneske, en behøver ikke redde verden. Og jeg hadde vært temmelig heldig de siste årene og fått stablet noe på beina som jeg kunne livnære meg av uten å måtte jobbe døgnet rundt, enda jeg stadig var redd for at alt skulle rase sammen så snart jeg løsnet grepet. Slik var jeg på et vis fanget og aldri fri for bekymring, og denne konstante gnissingen på sinnet hadde gjort meg gold innvendig, en mann uten egenskaper. Det hadde ebbet ut – dette såkalte sjeleliv. Jeg syntes like fullt det var min oppgave, som den litt stødigere, å investere tid i denne vennen min som hadde gitt opp på halvveien. Tanken gikk til hvordan han stadig hadde snakket varmt om å hedre ritualet, at ingenting ville kunne endre seg uten et slags endringsrituale, som var en forutsetning for enhver metamorfose. Bare ved ritualets hjelp kunne en bryte ut av livsløgnen. Kanskje jeg bar på et ønske om å kunne våkne opp litt selv, føle kontakt, ikke bare med min deprimerte venn, men også med flokken min og skjønnheten, den gamle, gode meg, bare jeg greide å gjøre dette med god vilje, med et rent hjerte.

Jeg hadde lyst til å finne et rituale, en gjerning, for å hjelpe ham, men hva skulle det bestå i? Jeg bestemte meg for å avlyse forelesningene og besøke ham, kjøpe en ny meisebolle og henge ut til trosten. Ritualet. Den foreløpige planen var denne: Jeg skulle be ham fortelle meg om følelsene sine, både nå og tilbake i tid. Jeg ville høre historien om følelsene hans; jeg var sikker på at det kunne hjelpe ham å forstå sin egen fortvilelse og dessuten konsolidere vennskapsbåndene mellom oss igjen. Han skulle bare fortelle det som falt ham inn, for det er det følelsesladde en husker best. Han kunne fortelle meg om slike emosjonelle minner som dukket opp, droppe detaljer som kronologisk rekkefølge og alt det ytre som faktisk ikke spiller noen rolle, slik man for eksempel husker en ondsinnet kommentar eller ros fra noen, husker hva slags følelse det vakte i en uten at det er av særlig betydning hva type sko en hadde på, eller hvordan interiøret på åstedet var der det ble sagt, eller hvordan været var den dagen. Jeg hadde begynt å hate den formen for litterær «realisme» der folk strevde med å «fange virkeligheten» ved å beskrive hvordan en 60 watts lyspære, type Osram, i en støvete perlelysekrone kastet lys over bisene i den grå kjolen på en middelaldrende, rødhåret kvinne samtidig som skyggene mellom rynkene ble mer fremtredende. Hvorfor sa aldri noen noe om det viktigste? Eller var ikke det eksistensielle såret et stoff for diktekunsten? Hadde jeg misforstått det hele? Jeg gruet meg til besøket. Hva om jeg selv ble deprimert av å møte ham? Jeg prøvde å se det for meg mens

jeg kjørte ned til byen. Oppdragene ville bli stadig færre dersom det skulle komme for dagen at jeg var depressivt anlagt. Og så ville jeg ikke klare å betale avdragene på huset. Bunken med ubetalte regninger ville bli stadig større. Kjæresten forlate meg. Jeg gå konk. Hagla. Da jeg var like ved å smøre ut hjernen min på en vegg, sakket jeg farten og sa høyt at det her gikk ikke. Nå måtte jeg faen meg ta meg sammen! Jeg sto ved rødt lys da jeg tok denne heftige diskusjonen med meg selv, og kikket over til bilen ved siden av. I baksetet satt en liten jente, lyshåret og med to strålende øyne som stirret på meg. Hun var liksom av en annen verden. Vi så på hverandre, hun smilte og vinket, badet i mørketidens kortvarige, men sterke lysstråler. Jeg greide ikke å vinke tilbake. Jeg stirret bare, og våknet opp av et tut fra bilen bak. Der foran trafikklysene husket jeg drømmen fra natten i forveien. Kjæresten og jeg skulle på teater, og jeg hadde en sterk forventning til stykket som skulle vises. Sceneteppet gikk opp, og en flokk gråkledde dansere kom fram på scenen. De hadde svære susp, noe som selvsagt understreket deres overdrevne maskulinitet. De sto på rekke og dannet en vegg eller mur ved å hekte armene i hverandre. De tok sidelengs skritt med synkroniserte bevegelser, som om de var et beist med mange føtter. En intens og krass cellomusikk ble spilt under dansen. På scenen foran dem sto en annen danser, sprek og hvitkledt, mindre om seg. Han prøvde å trenge gjennom den grå muren, men de tettet igjen og dyttet ham bort, nokså brutalt, syntes jeg. Det var liksom ingen vei gjennom. Den

hvitkledte ble trist, jeg sympatiserte med ham i drømmen. Han prøvde, i hvert fall! Da slaget så ut til å være tapt, entret en svartkledd kvinne scenen. Hun var blek og streng i uttrykket; hadde disse mørke, stirrende øynene en ikke vil se inn i. Hun dro sceneteppet igjen etter seg, og til slutt hadde hun trukket det foran de samtlige danserne. Hun vendte seg mot publikum og sa: Det er ingenting bak teppet. Takk for i kveld. Gå hjem! Publikum klappet og begynte å bevege seg ut, alle unntatt kjæresten og jeg. Vi ble sittende; jeg ville ikke godta at forestillingen var over. Da tok kvinnen opp en hagle og siktet på oss. Jeg våknet med en fornemmelse av at det var noe som bare ikke stemte. Vi var blitt snytt for forestillingen, som jeg visste fortsatte bak teppet, og der ville eventuelt den hvite danseren på uutgrunnelig vis greie å bryte gjennom muren. Lure dem på en måte. Jeg hadde en eim av medfølelse med den hvite danseren i bevisstheten, men den ebbet ut slik smaken av en sjelden frukt blir borte i munnen. Da var klokka halv fem. Alle viktige drømmer kommer klokka halv fem.

De ansatte på avdelingen tok vennlig imot meg og ledsaget meg inn på rommet til vennen min. Han lå i sengen med ryggen til den eneste gjestestolen. Det var en lenestol fra Ikea av den typen som jeg alltid blir stiv i ryggen av. Et vindu vendte ut mot en bakgård med noen nakne rognetrær. Håret hans var tjafsete og sto i alle

retninger. Jeg snakket mot min venns rygg; det var rart, jeg var ikke sikker på om han hørte noe av det jeg sa. Ideen er, sa jeg, at jeg kan komme hit noen timer hver dag og lytte til deg hvis du vil fortelle om det som gnager i deg. Jeg ønsket å hjelpe, dersom han ville. Ingen respons. En liten radio sto på i et hjørne, jeg reiste meg for å slå den av. Radioprogrammet handlet om musikk som var komponert med bakgrunn i eddadiktene; jeg hadde hørt på det i bilen, og da jeg skulle til å slå av, var det en gammel kveder som fremførte en strofe fra Håvamål. Jeg sto med hånden på apparatet og ventet mens han kvad: Jeg veit at jeg hang i vindenes tre ni hele netter, såret av spyd og gitt til Odin, selv til meg selv, oppi det treet som ingen veit hvor røttene ligger

Så slo jeg av. Plasserte mobilen min på bordet og hengte jakken på stolen. Jeg sa at om han ville, kunne jeg gjøre opptak mens han snakket, så han hadde det når han en gang skulle skrive selvbiografien sin, eller så kunne han bare kvitte seg med det, jeg ville sende ham filene og samtidig slette dem fra telefonen min. Å høre seg selv snakke

kunne kanskje hjelpe ham med å se seg selv utenfra, og hvem vet, muligens føre til forståelse og forbedring. Etter en stund snudde han seg mot meg med et stønn. Det var et sjokk å se ham. Han var ikke akkurat vakker fra før, min deprimerte venn, men nå var han liksom utblåst. Øyenbrynene bulte ut fra pannebrasken, og kinnbeina og kjeven stakk ut i det maskuline ansiktet. Det hvite i øynene var rødsprengt, og det mørke i midten strålte av smerte. Han hadde søvn i blikket og hvitt skum i munnviken han hadde ligget på; skjegget var vanstelt, ansiktet blekt og klamt. Blålige kranser omringet øynene, og rynkene i øyekroken skar seg langt bort mot ørene, kort sagt: Han var som en hvit stein som hadde falt ned fra himmelen. Han så på meg. Deretter tok han blikket til seg og sa: Du tror ikke lenger på poesien. Selv om du er hengt opp i treet som Odin, ønsker du ikke å bli klokere. Du er blitt en jævel med tomme øyne. Det rev i meg. Jeg prøvde å holde masken og sa: Ja, god jul til deg også! Jeg fortalte ham at jeg bare ville ham vel, at jeg kom som hans venn. Jeg strakte meg etter mobilen på nattbordet mellom oss, der det lå en rød juleduk med broderier av forgylte bjeller pyntet med grønne blader og svarte einerbær. Jeg husker det så nøyaktig fordi jeg var rørt. Duken i seg selv interesserte meg ikke det aller minste. Han ropte til meg, om jeg ikke kunne se at stien mellom oss var gjengrodd! Det var en følge av den manglende ferdselen i det siste. Jeg kunne ikke bare dukke opp ut av

løse lufta og så skulle alt være helt greit? Jeg stønnet, men hadde ikke noe svar. Etter dette var det som om all fornuft forlot ham. Han sa at jeg flørtet med henne, jeg forsto ingenting, og da han hevet stemmen og omsider begynte å skrike, stormet en sykepleier inn i rommet; hun la seg ned tvers over ham i sengen. Hun hadde en slags telefondings i øret og ropte på «vakt» og «beroligende i fjorten», og dette ble besvart med grøtet stemme fra dingsen, det virket som et slags internt samtaleanlegg heller enn en telefon. Snart ropte han så høyt at jeg fryktet det ville høres på gangen, at alt sammen var min skyld. Sykepleieren hysjet og prøvde å berolige ham, den tynne dameskikkelsen var merkverdig sterk og holdt ham nede med store krefter. Det var vondt å se galskapen ta vennen min i sin favn på denne måten. Så kom en annen ansatt med sprøyte, veltet ham over på siden og tømte den i bakenden på ham. Han mistet piffen, min deprimerte venn. Det var noe uhumskt over det, han ristet litt til å begynne med, så ebbet liksom motstanden ut så hodet til slutt ble hengende på snei, som om han hadde mistet kontakten med det. Sykepleieren fulgte meg ut på gangen. Hun sa at det kunne bli vrient å nå inn til ham heretter, at han hadde vist tendenser til voldelig atferd i det siste. Jeg oppfattet det som om hun prøvde å beklage sprøyten og på samme tid rettferdiggjøre den. Hun snakket, uten å fortrekke en mine, og slik hadde det vært også mens spetakkelet pågikk. Jeg måtte kan hende prøve å se for meg en tilværelse uten ham en god stund framover. De visste ikke så mye

ennå, han var fremdeles under utredning, men alt pekte i retning av alvorlig schizofreni i tillegg til kraftig bipolar lidelse som etter alt å dømme hadde fått utvikle seg fritt såpass lenge at den var inngått i en symbiose med personligheten. Og hvis det er en personlighetsforstyrrelse i tillegg, kan det være temmelig alvorlig, sa hun lavt, som om hun skammet seg for å si det for høyt. Det var litt rart hvordan hun i det ene øyeblikket var strengt formell og i det neste brettet ut om ham; jeg trodde ansatte hadde taushetsplikt om slikt. Da jeg kom hjem igjen og forsøkte å få unna noe arbeid, ble jeg ikke kvitt disse skrikene hans om at alt var min skyld. Om den gjengrodde stien mellom oss, og først da begynte jeg å forstå hva slags situasjon vennen min var havnet i. Jeg syntes det var ubehagelig at sykepleieren hadde så lite håp om forbedring, og jeg opplevde det som urettferdig at hun omtalte denne poetiske og fredelige vennen min som voldelig. En kan selvsagt forstå at helsepersonell bør unngå å vekke falske forhåpninger, men jeg kunne ikke hjelpe for at jeg syntes det var noe destruktivt ved måten han ble behandlet på. Senere på kvelden bladde jeg i en gammel oppslagsbok i psykologi fra 1926, som jeg tilfeldigvis hadde stående i biblioteket. Der ble schizofreni definert som «oppkløving av de sjelelige funksjoner, tilfeller som vanligvis ender med hjernebløthet». Det grøsset i meg. Hjernebløthet. Deretter leste jeg i historiens første fagbok om depresjon som jeg en gang hadde kjøpt på en reise, The Anatomy of Melancholy av Richard Burton. Burton var

ikke mer oppmuntrende enn sykepleieren da han skrev om dem som har melankoli i hele kroppen: «If they hear, or read, or see any tragical object, it sticks by them, they are afraid of death, and yet weary of their lives, in their discontented humours they quarrel with all the world … and because they cannot otherwise vent their passions or redress what is amiss, as they mean, they will by violent death at last be revenged on themselves.»

Jeg lot min venn være i fred en god stund. Hver gang hans bulende ansikt og spisse kommentarer dukket opp i mitt indre, forsøkte jeg å mane det vekk. Jeg ble likevel vemodig ved tanken på at vennskapet vårt skulle opphøre; hva med de gode minnene vi hadde sammen? Ville de bare forsvinne, og ikke være en del av livet mitt lenger? Som om glemselen ikke bredde seg over alt uansett, den ville neppe trenge noen hjelp. Men var en ikke da i ferd med å ødelegge det mest dyrebare en hadde – minnene? Det krevde i så fall en kald hjerteråhet. Det var ikke riktig. Og hvem skulle egentlig låne ham til husleien neste gang han var i trøbbel? Hva ville det bli av ham? En kunne dessuten snu det hele på hodet, om en i et ærlig øyeblikk tok det innover seg: Det var jeg som levde et tomt liv. Alle mine tanker dreide seg om å holde denne frilanstilværelsen gående. Jeg hadde sluttet å skrive dikt og leste lite eller ingenting med mindre det var nyttig, ingen ferske metaforer falt meg inn, jeg lekte ikke lenger

med språket. Jeg var stoppet opp i det indre, og bare slagget lå igjen etter gnistene som en gang hadde bodd i meg. Jeg hadde dreid mer mot det folk likte enn det jeg selv ville, og kunne ikke snakke om noe med samme overbevisning eller henrivelse som vennen min. Joda, han hadde all grunn til å angripe meg – jeg var, på et vis, en gold jævel. Jeg var misunnelig på ham, og samtidig var jeg glad i ham, ikke minst siden han var så hjelpeløs i den moderne virkeligheten. For lengst hadde jeg innsett at vi holdt på å gli fra hverandre. Jeg var blitt en av de foraktelige som hadde vendt det poetiske livet ryggen, og han hadde merket det. Derfor hadde kommentarene litt etter litt spisset seg til – klimakset var nådd under besøket på avdelingen. Det stakk, det satt i meg. Vi hadde truffet hverandre av og til, men det var blitt stadig lenger mellom møtene de siste årene. Jeg lånte ham penger, fikk dem aldri tilbake, men lot det gå. Trass i alt dette kunne jeg ikke begripe hvorfor det var nettopp ham og ikke jeg som måtte bli innlagt på psykiatrisk med depresjon. Jula kom og gikk og det var sorg, som dikteren sa. Kjæresten min påpekte at reaksjonene hans var helt vanlige for dem som blir rammet av depresjon. De bet folk fra seg, de dyttet andre bort med spisse kommentarer. En måtte forstå at de ikke var seg selv. Jeg måtte ikke ta det personlig. Et deprimert menneske er liksom nakent og skamfullt og vil ikke bli sett av omgivelsene. Det var grunnen til utstøtelsen – derfor var han så spiss mot meg. Du må vise at du er der for ham samme hva, til tross for at han er krass mot deg, sa hun. Hun mente at jeg burde

holde meg til planen; til slutt ville han åpne seg, men det kunne ta tid. Hvorfor har ikke hun for lengst forlatt meg? tenkte jeg og mumlet noe om at jeg ikke fortjente henne. Hun var både vakker og blid, mens jeg bare var et utbrent krek. Hun burde la meg seile min egen sjø. Jeg ville bare at hun skulle være lykkelig, sånn som folk er inne i husene sine. Jeg kom bare til å dra henne ned med mine problemer, og omsider ville jeg få forholdet til å havarere, og jeg ville ikke at hun skulle drukne med meg. Hun snakket, og det søte smilehullet hennes ble synlig. Hun sa at det kunne bli et godt forlis, slik det ble sagt om seilskutene ved sørkysten i gamle dager. Hun strøk meg over håret og ned til kinnet, hun visste at jeg alltid blir blyg av slike kjærtegn; hun sa: Du må ikke gi opp, vennen min.

Og minnene steg opp til overflaten fra de tidene da han var på sitt beste, denne sensitive vennen min. Fra den gang vi var sammen på interrail i Europa og han kunne sitte i timevis og stirre på en gardin som blafret i vinden – noe han beskrev som en fullkommen dans – eller da han fulgte henrykt med på et eldre ektepar som satt like ved oss på toget. Gamle mennesker som kjenner hverandre ned til den minste detalj, samtidig som de elsker hverandre – han sa det var det største av livets undere. Ingen legger merke til det, og de få gangene det blir registrert, avfeies det som det mest selvsagte som fins. Slik hadde han snakket, min deprimerte venn.

Fra en annen reise, der jeg hadde tatt ham med på en konsert i Stockholm, husket jeg en hendelse på flyplassen i Arlanda. Vennen min satt og stirret på noen menn som ventet på et fly. To av dem hadde sånn glinsende suit-andtie på, den tredje, uten slips og i en litt krympet skjorte, sto like ved og småpratet med dem, selv om han ikke sa så mye. Vennen min stirret opprømt på dem, jeg fryktet at de skulle legge merke til det. Da de var dratt, snudde han seg mot meg som om han hadde vært vitne til noe storslått, han hvisket: Så du det? Jeg forsto ikke hva han siktet til. Han sa at i dette opptrinnet kunne det hele beskues, forfallet og samtidig håpet med den livsformen som nå rådde. Ifølge ham var det som en oppklarende enakter. Det var virkelighetens teater, sa han. De rike var norske og drev med laks. Han som sto ved siden av dem, lot til å være litt yngre. Klærne hans tydet på at han var av lavere klasse, men at han hadde kjempet seg opp og fram og fått en eller annen bedrift stablet på beina som de andre enten skulle innlede et samarbeid med eller kjøpe opp. De rike holdt på med å kjøpe opp andre, og siden selge med profitt. Det var forakt arbeiderklassemannen utstrålte, ifølge vennen min, ikke sjalusi, bare ren forakt. Han antok at den stammet fra mannens folkelige oppvekst, muligvis på en gård eller et lite tettsted, og forholdene der hadde innprentet ham en viss rettferdighetssans eller empati som han strevde med å fortrenge der han konverserte med «de utvalgte», som min deprimerte venn kalte de andre. Mannen i krympet skjorte forsøkte å skjule sin forakt. Han smilte av og til og skjøt inn noen enstavelsesord, lo

for å gi inntrykk av å være til stede. Og så flink var han i sitt spill at de andre bet på det, og merket ikke avskyen de tente i ham. Vennen min mente at dette var mest synlig da de andre snakket om «taperne» som det var en fryd å knuse eller kjøpe opp. Elitemennene snakket ned til den slipsløse, antakelig ville de høste profitten av hans årelange slit. Min deprimerte venn sa at en i denne fremtvungne underkastelsen hos den slipsløse kunne se det hele: Han befant seg i to uforenlige verdener. En verden med hans egen etikk, som skrev seg fra en varm oppvekst blant «taperne», hvor han hadde forstått at alle mennesker var knyttet til hverandre – for det kan en ikke se bort fra når en tilhører et mindre samfunn. På den annen side var han presset inn i kulden til de utvalgte, som tydeligvis hadde blitt født inn i de øverste klasser og så med nedarvet forakt ned på de laveste. Dette gjør likevel ikke annet enn å blottlegge spørsmålet uten å besvare det, sa vennen min mens han gomlet på en sandwich jeg hadde kjøpt til ham. Spørsmålet er i grunnen: Hva blir det av den slipsløse når de andre har hengt slipset sitt på ham? Mister han kontakten med sin humane etikk i det nye miljøet, og vil forakten for de rikes normer og verdier vende seg om til selvforakt når han selv blir tvunget til å leve etter deres verdier? Vil han så likevel overgi seg til dem, som en regnskapsfører som stjeler litt og finner ut at det var helt ok, ikke så farlig, og siden stjeler mer. Og vil det føre til at den slipsløse prøver å utslette siste rest av sin gamle rettferdighetssans

med rettferdiggjøring, at sånn er det bare, at han bare må spille med? Og kanskje gjør han bot for de indre stridighetene ved å finansiere en idrettshall på sitt gamle tettsted, hvorpå metamorfosen blir fullkommen når han kaster seg ut i en hellig kamp med øvrige finansfolk ved å stjele fra massene? Eller ikke? spurte vennen min mens han stappet i seg sandwichen. Kommer den etiske gnisten til å overleve i hans bryst og stoppe ham i å gjøre seg stadig rikere etter at salget har sikret ham en formue? Kommer han til og med til å verdsette det mer å kunne se sine medbrødre i øynene med samme ærlighet som han ble innprentet i barndommen? Når det kommer til stykket, sa vennen min, styres fremtiden vår ene og alene av hvilke følelser vi gir makten. Kampen står om dette: Er det mulig å utrydde det gamle og dypere følelsesregisteret i mennesket, eller ikke? Solidaritet og respekt for natur og skjønnhet kjemper mot egoisme, grådighet og menneskeforakt. De egentlige krigerne på livets slagmark – det er følelsene. Slik husket jeg at han kunne legge ut om ting, min deprimerte venn, og det med utgangspunkt i tre mannfolk han hadde sett på en flyplass. Når slike minner hjemsøkte meg, syntes jeg ikke det var råd å oppgi vennen min. Han hadde ikke mange nære, jeg visste det. Hvem skulle i grunnen hjelpe ham – om ikke meg?