Kompani Linge

Linge-agentene fikk knallhard opplæring av britiske SOE før de ble sendt til Norge som hemmelige agenter, tungt lastet med sprengstoff og våpen. De ble jaget av Gestapo natt og dag. Likevel greide de å utføre svært mange farlige og dristige aksjoner. Mer enn 500 soldater var innom Kompani Linge i løpet av krigen, og hver tiende Linge-agent mistet livet. Flere ble arrestert og torturert av nazistene.

Her skildres en rekke dramatiske aksjoner, blant annet fortelles det om Lofot-raidene, Måløy-raidet hvor Martin Linge falt, angrepet på Thamshavnsbanen i Trøndelag, sabotasjen mot Orklas gruvevirksomhet i Orkanger, Glomfjord-raidet, som rammet tysk rustningsindustri hardt, og de dramatiske hendelsene i Telemark hvor Leif Tronstad, kjent fra Tungtvannsaksjonen, falt.

ISBN 978-82-419-5365-1

145 mm

Christopher Hals Gylseth

KOMPANI LINGE MED DØDEN SOM FØLGESVENN

95 mm

F OTO : S I R I B E R R E FJ O R D

Dette er historien om Kompani Linge, Norges best trente soldater under annen verdenskrig.

28 mm

KOMPANI LINGE

221 mm

145 mm

Christopher Hals Gylseth

95 mm

CHRISTOPHER HALS GYLSETH (f. 1965) er idéhistoriker og sakprosaforfatter.

Han har utgitt en rekke bøker, bl.a.

Operasjon Blumenpflücken. Gestapos hemmelige terrorplan (2013), Inferno i Guds hus (2016), Storoksen. Arve Solstad og Dagbladet (2011), Apekvinnen Julia Pastrana (2001).

KOMPANI LINGE

Christopher Hals Gylseth

KOMPANI LINGE MED DØDEN SOM FØLGESVENN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Trine & Kim Design Studio Omslagsfoto: Tennyson d’Eyncourt, War Office / E.G. Malindine, War Office Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5365-1 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

«Bare den som har hatt døden som følgesvenn vet hva livet er verdt.»

(Peter Deinboll jr., medlem av Kompani Linge)

INNHOLD Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 KAPITTEL 1

Da britene raidet Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 KAPITTEL 2

Norges første sabotør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 KAPITTEL 3

Kommandoraid i Glomfjord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 KAPITTEL 4

Tragedien på Helgelandskysten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 KAPITTEL 5

Togene sprenges i Trøndelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 KAPITTEL 6

Til Rondane med fem tonn våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 KAPITTEL 7

Maktkamp i Hallingdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 KAPITTEL 8

En hemmelig hær i Telemark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253

7

KOMPANI LINGE

KAPITTEL 9

Rottejakten og dens følger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321

FORORD Kompani Linge ble etablert i juli 1941, knyttet til den da nyopprettede britiske militærorganisasjonen Special Operations Executive, SOE. Britene hadde på dette tidspunktet allerede lenge bekymret seg for norske forhold, blant annet når det gjaldt den store svenske malmtransporten over Narvik.

Britiske agenter hadde vært på plass i Norge helt siden 1938, og etter at landet ble angrepet, begynte britene å planlegge sabotasje i de okkuperte områdene i Sør-Norge.1 Kompani Linge besto av norske frivillige som ble trent i Skottland og England, og som deretter reiste på hemmelige oppdrag til Norge. Det var 530 nordmenn innom Kompani Linge i løpet av krigen, og 57 av dem døde – mange i strid, men noen også på grunn av uhell. Gruppens første sjef, Martin Linge, var en usedvanlig populær og inspirerende leder for sine menn. Linge-agenten Joachim Rønneberg har beskrevet Linge slik:2 «… det var noe med Linge som gjorde at du fikk tillit til ham, det var ikke noe ovenfra og ned med ham.»

Linge var skuespiller av yrke. Ved krigsutbruddet i Norge meldte han seg til tjeneste og kjempet mot tyskerne. Senere reiste han til England, ble forfremmet til kaptein og fikk ansvaret for avdelingen som ble kalt Norwegian Independent Company No. 1 – forkortet NORIC 1 – senere kjent som Kompani Linge. I det daglige kalte soldatene selv avdelingen sin for «Norisen». Selve navnet Kompani Linge kom til etter hvert, etter Linges død i slutten av desember 1941.

9

KOMPANI LINGE

Linge var altså ikke sjef for avdelingen sin så lenge, bare et snaut halvår. Men siden han var så høyt respektert, fikk han en viktig symbolsk betydning, særlig etter sin død. Hans bortgang medførte store vanskeligheter for kompaniet vinteren og våren 1942. Det var krefter som ville oppløse NORIC 1, og soldatene visste lenge ikke hva som ville skje med avdelingen deres. Det var på denne tiden alvorlige konflikter mellom norske og britiske myndigheter i London. Den norske regjeringen visste ikke på forhånd hva britene foretok seg av raid og sabotasjeaksjoner i Norge, og hva de brukte de norske agentene til. Først senere i 1942 ble dette løst gjennom et norsk-britisk samarbeid, der en militær komité med representanter fra begge land samarbeidet om allierte aksjoner på norsk jord. I 1942 ble også Forsvarets overkommando opprettet, med en egen avdeling, FO4, for aksjoner i Norge. Den norske avdelingen av SOE kom under ledelse av oberst John Skinner Wilson, som kom godt ut av det med nordmennene. Heretter gikk samarbeidet mellom nordmenn og briter bedre, og Kompani Linges virksomhet ble trappet kraftig opp.

I denne boken omtales avdelingen av praktiske årsaker mer eller mindre konsekvent som «Kompani Linge», selv når det snakkes om den tidlige tiden da de ble kalt NORIC 1. Nordmennene i Kompani Linge omtales vekselvis som «Lingekarer» eller «Linge-menn», «agenter», «soldater», «kommandosoldater», «sabotører» eller «motstandsfolk». Britene omtalte dem som «agenter», og det var strengt tatt det de var. Å omtale dem som «soldater» er slik sett ikke nødvendigvis helt riktig, siden de av og til kjempet uten uniform og derfor ikke var å betrakte som ordinært stridende. Problemet med å bli tatt uten uniform var at de dermed ut fra krigens rett ville bli ansett som «sabotører» – som de også var – og risikerte å bli skutt på stedet.

10

FORORD

Konklusjonen er at det strengt tatt var få faste regler som gjaldt for hemmelige agenter. Linge-folkene ble opptrent til ukonvensjonell krigføring og ble eksperter på dette området.

Gestapo og norske nazister jaktet på dem natt og dag, og tok i bruk tortur og henrettelser. Nordmennene måtte anvende mange ulike midler til å oppnå sine mål – og for å overleve. De ble eksepsjonelt dyktige kommandosoldater som levde under ekstreme påkjenninger, men som ikke ga seg. Historien om Kompani Linge er derfor intet mindre enn en heltefortelling.

INNLEDNING Kompani Linge! Bare navnet bringer tankene til heroiske motstandsmenn som setter livet på spill for fedrelandet – kommandosoldater i ekstreme situasjoner og med kuler susende om ørene, med sprengstoff i sekken og pistol i hånden. Noen Linge-karer er i etterkrigstiden blitt nasjonale ikoner, særlig medlemmene av den såkalte Oslo-gjengen. Det er blitt laget bøker, filmer og tv-serier om disse modige nordmennene, som fikk knallhard opplæring i våpenbruk og sabotasje i Storbritannia og deretter ble sendt hjem til Norge på hemmelige oppdrag. Den ekstreme treningen gjorde Linge-mannskapene til fullbefarne spesialsoldater.

Begrepet «spesialstyrker» eller «spesialsoldater», slik vi forstår det i dag, var noe nytt da slike avdelinger ble opprettet av de allierte for første gang tidlig i 1940-årene. Det hadde eksistert militære spesialavdelinger før i historien også, men ikke i samme moderne forstand som det som nå ble tilfelle.

De spesialavdelingene som ble opprettet under annen verdenskrig – blant dem SAS i Storbritannia i 1941 og FSSF i USA i 1942 – skulle ta seg av særskilte, hemmelige operasjoner der overraskelseselementet var viktig. Disse gruppene var relativt små, hadde spesialtrening, var annerledes organisert enn konvensjonelle styrker, hadde bedre utstyr enn vanlige soldater og benyttet andre metoder. Avdelingene var ikke ment til bruk i konvensjonell krigføring, men skulle settes inn i målrettede

13

KOMPANI LINGE

og ofte risikable aksjoner av spesiell taktisk verdi – slik tilfellet også var for mannskapet i Kompani Linge.3 Linge-soldatene utgjorde mindre enn én prosent av de norske motstandsfolkene under krigen, men ingen annen norsk avdeling var så profesjonelt opptrent og initiativrike som de hemmelige agentene fra Kompani Linge. Noen gjorde en kortere innsats, andre var med i årevis og kjempet nærmest kontinuerlig helt til våren 1945.

Dette var en mannlig gruppe, slik militære avdelinger var på den tiden. Britiske SOE hadde riktignok omkring 40 kvinnelige agenter i aktiv tjeneste under krigen, blant dem franske Violette Szabó, som virket som hemmelig agent i Frankrike før hun ble tatt til fange, torturert og drept i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Men i Kompani Linge fikk bare én kvinne innpass, og hun var ikke stridende. Ingeborg Skoghaug var offiser og sykepleier og tjenestegjorde i tre og et halvt år ved kompaniets sykehus. Etter krigen deltok hun i Tysklandsbrigaden som sykepleier, og senere i lang tid under Korea-krigen. Det sier ikke så lite! Men i denne boken, hvor det handler om Kompani Linges militære virksomhet i Norge, er det menn som er hovedpersonene – selv om flere norske motstandskvinner i Milorg og andre grupper også vil bli nevnt.

Denne boken forteller om mange av Kompani Linges operasjoner i Norge, noen av mindre omfang og andre større. De aller mest kjente Linge-aksjonene – som Tungtvannssabotasjen ved Rjukan og Oslo-gjengens bedrifter – vil likevel ikke bli behandlet i detalj. Dette er viktige hendelser i krigshistorien, men de er allerede så grundig behandlet at de ikke trenger å bli gjenfortalt enda en gang her. Det samme gjelder Linge-karen Jan Baalsruds utrolige skjebne i Nord-Norge, bakgrunnen til boken og filmen Ni liv.

14

INNLEDNING

Det finnes mange spennende Linge-aksjoner som er like viktige, og flere av disse er faktisk forbausende lite kjent blant folk flest i dag. Historien om Kompani Linge er dessuten så stor og sammensatt at alt som skjedde med disse soldatene, umulig får plass i én og samme fortelling mellom to permer.

Denne boken beskriver derfor et utvalg av historier, og sett under ett er det en udiskutabel militær suksesshistorie som blir skildret.

Linge-historien må likevel ikke bli en solskinnsfortelling eller et glansbilde. Det handler om krig, og om blod og tårer.

Mye gikk som det skulle under motstandsoperasjonene, men Linge-agentene gjorde også av og til feil, eller det skjedde uforutsette hendelser som satte aksjoner og menneskeliv i unødig stor fare. Enkelte operasjoner mislyktes fullstendig. Lokalbefolkningen på ulike steder rundt om i Norge måtte flere ganger betale en høy pris for agentenes virksomhet i form av alvorlige represalier, inkludert henrettelser, uten at de nødvendigvis forsto nytten av sabotasjeaksjonene som utløste tyskernes hevn. Vanlige mennesker visste stort sett ikke noe om de strategiske begrunnelsene som lå bak sprengninger og andre aksjoner, og merket bare de negative ettervirkningene.

Det førte til en viss skepsis.

Det verste eksempelet på represalier er den såkalte Telavågtragedien våren 1942, der to Linge-agenter kom i kamp med det tyske sikkerhetspolitiet, Sipo, etter å ha blitt angitt. To Sipo-folk og en norsk politimann ble drept. En Linge-mann mistet også livet, mens den andre ble hardt såret.

Josef Terboven ble rasende over det som hadde skjedd, og beordret den lille vestlandsbygda Telavåg tilintetgjort. I den nazifiserte avisen Aftenposten sto det 1. mai 1942 å lese at de to Sipo-folkene var blitt «… feigt myrdet ved bakholdsangrep (…) av nordmenn i Englands tjeneste». Alle hus på det lille 15

KOMPANI LINGE

tettstedet ble plyndret og brent, alle båter senket. Samtlige voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av dem døde. Barn over seks år ble skilt fra sine mødre, og alle kvinner og barn satt internert i mer enn to år. 18 menn som ikke hadde noe som helst med Telavåg å gjøre, ble skutt som represalier. Ikke noe annet sted i Norge ble utsatt for så harde represalier og en slik grusom tysk hevn som Telavåg. Men hendelser som dette må også sees i en bredere sammenheng.

Det var et stort press på Østfronten på denne tiden, og de allierte vurderte i den forbindelse en invasjon i Norge. Terbovens voldsomme reaksjon på hendelsene i Telavåg skulle bidra til å avskrekke norske og allierte ledere fra en slik plan.

Den norske befolkningen skulle dessuten skremmes til å ikke hjelpe motstandsbevegelsen. Men nordmennene lot seg ikke avskrekke, og motstandskampen fortsatte. Poenget er at man må forstå Kompani Linges virksomhet – og tyskernes harde represalier i Telavåg og mange andre steder i Norge – som del av et større, internasjonalt krigsbilde.

Denne boken presenterer altså militære aksjoner som ble planlagt på internasjonalt nivå og med til dels avgjørende taktiske resultater. Noen operasjoner var viktigere og mer langvarige enn andre, og disse tildeles mer plass underveis i fortellingen enn kortere og mer begrensede raid og aksjoner. Det blir dessuten lagt mye vekt på enkeltpersoner og deres skjebne.

Fortellingen om annen verdenskrig består som kjent av både store og små historier – og for å forstå de store er det også viktig å sette seg inn i hva mennesker opplevde på lokalt nivå. Dette gjelder for Linge-agentenes erfaringer, for motstandsfolk fra Milorg og for vanlige, sivile mennesker i det okkuperte Norge.

Linge-agentene hadde mange ulike typer oppdrag. Sabotasje var viktig, særlig sprengning av fabrikker, kraftverk, jernbane 16

INNLEDNING

og andre sentrale anlegg innen industri og infrastruktur. Organisering og mottak av flyslipp var nok det som opptok mest tid og krefter for mange av Linge-karene og deres hjelpere.

Det ble sluppet tonnevis på tonnevis av våpen, ammunisjon, sprengstoff og annet utstyr med fly gjennom krigsårene, gjerne vinterstid om natten og ofte på fjellet. Alt dette måtte fraktes bort og lagres på sikre og godt gjemte plasser, og svært mye måtte bæres på ryggen. Slitet var ubeskrivelig.

Opplæring og trening av Milorg-mannskaper i Norge var også sentrale oppgaver for Linge-folkene. Agentene fra Storbritannia hadde blant annet med seg mengder av militært utdanningsmateriell som de norske motstandsfolkene skulle sette seg inn i – om geriljateknikk, våpenbruk, sprengning, nærkamp og andre beslektede emner.4 Hvis man ser på Linge-karenes fiender og setter seg inn i Gestapos virksomhet, er det slående hvor grundig og skremmende effektiv denne tyske politiorganisasjonen var. Tyskerne hadde makten i Norge, kunne ferdes fritt og i praksis gjøre omtrent hva de ville. Hvor uendelig mye vanskeligere og farligere var det da ikke for agentene fra Kompani Linge å utføre oppgavene sine i hemmelighet i et hærtatt land? Det må i rettferdighetens navn legges til at Linge-agentene selvfølgelig fikk mye bistand fra lokale hjelpere rundt om i Norge. Sivile nordmenn gjorde en enestående innsats for å hjelpe Linge-karene, med fare for eget og familiens liv. Mange av disse hjelperne var med i ulike motstandsgrupper, men langt fra alle.

Vanlige folk hjalp til så godt de kunne – både kvinner og menn, ja, til og med barn var med – enten de fungerte som veivisere eller lokalkjente, skjulte Linge-folkene i husene sine, ga dem mat og tørre klær eller fraktet dem i bil. Men dypest sett var agentene likevel alene. De var fremmede i sitt eget land, 17

KOMPANI LINGE

siden de ikke hadde fast adresse eller kunne operere under eget navn. Linge-agentene brukte konsekvent falske identiteter eller kallenavn, og som regel kjente de ikke engang til hverandres navn, selv om de arbeidet sammen i uker, måneder eller år.

Det er mange grupper, personer og skjebner som dessverre ikke får plass i en bok som dette. Historien til Shetlandsgjengen, som fraktet Linge-karene over Nordsjøen til Norge i små fiskebåter under svært risikable forhold, skal for eksempel ikke fortelles detaljert. Men disse modige sjøfolkene fortjener likevel litt plass her og nå. Shetlandsgjengens medlemmer var i og for seg regnet som en del av Kompani Linge, og de lå under samme ledelse i London – men de utgjorde en egen militær enhet kalt Norwegian Naval Independent Unit, NNUI. Karene herfra kom til avdelingen fordi de kunne sjømannskap, men de fikk også opplæring i bruk av håndvåpen og granater og slike ting. Shetlandsgjengen led mye større tap enn hva som var tilfelle med de vanlige Linge-agentene, prosentmessig sett.

Båtene deres var sårbare på havet og ble utsatt for gjentatte og harde flyangrep. I sesongen 1942–1943 hadde de rundt femti prosent menneskelige tap!

Våren 2020 ringer jeg hjem til 100 år gamle Jacob Strandheim, som er den siste gjenlevende av medlemmene i Shetlandsgjengen. Han var blant dem som tok flest turer over Nordsjøen. På spørsmål om den store risikoen som han og kameratene hans utsatte seg for, svarer han rolig at man «kunne jo ikke la seg styre av redsel» hvis man skulle gjøre jobben sin. Samarbeidet med Linge-karene fungerte effektivt, forteller han, slik det også var med motstandsfolkene i Norge som tok imot båtene fra Shetland da de kom inn til kysten.

«Vi satte Linge-karene av og visste ikke mer om hva som skjedde etterpå», sier Strandheim. Han forteller at overfartene 18

INNLEDNING

over Nordsjøen gikk bedre da han og de andre karene i Shetlandsgjengen fikk tildelt tre militære fartøyer og kunne slutte å bruke fiskebåter. Etter dette hadde de ingen flere tap.

Om alle sine falne kamerater i Shetlandsgjengen kan ikke Strandheim si noe annet enn dette på telefonen: «Krig er krig.

Det skal godt gjøres at alle kommer tilbake ...» Så avsluttes samtalen. Det var krig, og medlemmene av Shetlandsgjengen levde i nærmest konstant livsfare, og mange mistet livet. Slik var det, og mer er det egentlig ikke å si.

Det samme gjaldt for agentene i Kompani Linge. De gjorde en stor innsats og betalte en betydelig pris, enten i form av fysiske eller psykiske skader, eller ved å miste livet. De færreste av de overlevende agentene snakket senere offentlig om krigsopplevelsene sine. De fleste følte seg bundet av den militære taushetsplikten, og med enkelte unntak lot Linge-karene være å fremheve sin egen innsats i etterkrigsårene. Man kan i ettertid skrive bøker om det som disse mennene opplevde, men likevel aldri helt sette seg inn hva de tenkte og følte.

De opplevde ting som er hinsides vår fatteevne, så enkelt og så omfattende er det. Derfor skal man være forsiktig med å dømme for hardt dersom det ble gjort feil den gangen – ikke trekke forhastede slutninger eller være tilbakeskuende moralistisk. Linge-agentene levde i en annen virkelighet og må bedømmes deretter. De var krigere, usedvanlig dyktige krigere, og skal først og fremst respekteres for det.