KOMPOSISJONER AV LYS
ELISABETH THORSEN
KOMPOSISJONER AV LYS ROMAN
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Christine Munch/Munch design Foto forside: Jacob Höferlin Maleri forside: Mariahvile i Sanderumgaard have, Christoffer Wilhelm Eckersberg Foto bakside: Osman Rana Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,5 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5452-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Tilegnes ensomheten
«At Gud er farger og utstråler dem, det viser gode Newton frem. At Satan disponerer kun i svart, det har vi alle selv erfart.» William Blake
ROMANENS PERSONER:
Jeg-person: Mettes mann: Deres datter:
Mette Gustav Olivia
Andreas: Lalla: Erling: Oliver og Lilja: Preben:
Mettes venn Gustavs mor Gustavs avdøde far Andreas’ barn Andreas’ avdøde mann
9
i 1704 skrev Isaac Newton om lysets brytninger. Han hadde sendt hvitt lys gjennom et prisme av klart glass, og sett at det besto av farger. Han fant også ut at lyset skifter retning avhengig av formen på glasset som møter lyset, og vinkelen og avstanden han setter det i. Ved hjelp av eksperimenter regnet Newton ut det usynlige, og gjorde det synlig gjennom tall og tegn. Og tegninger.
I 2015 ble lys fotografert som farger, bølger og partikler. For første gang så vi lyset på et mikronivå. Det er anslått at det menneskelige øyet er i stand til å skjelne mellom 10 millioner farger. Verken dataskjermer, fotografisk film eller fargetrykk kan gjengi alle disse fargene. Lysets kompleksitet forener vitenskaper som matematikk, fysikk, filosofi og teologi. Lysets paradokser har stor tiltrekningskraft. Også livslyset har en mangfoldig og paradoksal natur. Og jeg sliter med å forstå dets brytninger. Se dem. Og å lage tall og tegn og tegninger av dem. Fargene. Partiklene. Bølgene. 11
klokken er 05.58. Datoen er 13. mars. Året er 2020. Jeg står ved postkassen. Er kald. Åpner lokket. Stikker hånden ned. Trenger ikke se. Kjenner. Avisen ligger der. Og jeg blir glad. Tenker på avisbudet og lurer på om han var redd. Eller hun? Har lest at korona-viruset kan leve lenge på papir. Legger tanken vekk. Det er så stille i nabolaget. Er alle likevel hjemme? Skrekkscenene jeg har sett fra Wuhan og Toscana, sitter på netthinnen. Er det dette som kommer? Hit? Er også Oslo nå del av den kritisk farlige verden? Og også for meg? Jeg spør. For svarene kjennes lenger borte enn noen gang. Utilgjengelige. Og jeg er alene. Borte fra mine.
12
Frykten lager avstander større enn hav. Minner om det som var, blir livliner. Bevissthet om det som alltid er, blir nye ankerfester. Jeg forsøker trøste meg selv.
13
har lest om Newton. Isaac. Ble liggende utover natten og google. Var glad i den tiden fra før: Barokken. Mangfoldet. Bach. Overgangen mellom femten- og sekstenhundretallet. De gylne årene til midt innpå sytten. Da verdensbildene ble slått som nupereller: blonde på blonde. Som for å skape noe vakkert av alt: Selv helvete hadde sine arier. Og døden sine fuger. På denne måten kunne folk forholde seg til helheten. Og delene. Som estetikk. Og virkelighet. Samtidig. Lek og alvor. Newton studerte bevegelse, gravitasjon og lys. Og det er særlig lyset jeg er blitt opptatt av. Morgenlyset. Men ikke bare det. Alt slags lys, egentlig. Men jeg ser det best om morgenen. Brytningen. Gjennombruddet. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det, står det i Johannesevangeliet. Jeg liker poesien i den gamle evangelieprologen. Og morgenlyset er en slags bekreftelse på sannheten i det. «Bevegelse, gravitasjon og lys», jeg sa det høyt til meg selv i natt. Jeg var så redd for stillstanden.
14
«Bevegelse, gravitasjon og lys», jeg sa det høyt til meg selv gjennom natten. Repeterende. Det ble til en bønn. En lengsel med retning.
15
Cambridge av pesten. Isaac Newton skriver det i et brev. Året er 1665. I London døde en av fire, leste jeg. Det må ha vært en mørk tid. Uviss. Og hvordan klarte han seg utenfor colleget? Var ikke det å dra derfra det samme som å bli hjemløs for en som ham? Uten feste?
tvunget fra
Det var senere at han skrev Opticks. Etter pesten. Boken om lyset. Årene i karantene hadde gitt ham tid til å eksperimentere. Nok mørke til å kalle noe nytt frem? I 1672 formulerte han: The most surprising and wonderful composition. Lyset. Og fargene i det. Den mest vidunderlige komposisjon. Jeg elsker at han bruker ordet komposisjon! Blir ikke ferdig med det. For det ligger jo en vilje og en evne og en kraft bak enhver komposisjon, gjør det ikke? Et aktivt håp? Komposisjoner av lys: Kan det også handle om livet? Om de overraskende fargene? De underfulle sammenhengene som kan komme til syne? Nyansene? Kontrastene? Det som fortsetter? Newton brukte et prisme. Det gjør også jeg. Men prismet mitt er så mye mer uhåndterlig, føler jeg. 16
Det er av et annet slags glass, liksom, men har den samme skjørhet. Jeg har lurt på hva jeg skal kalle det, dette prismet mitt. Sårbarhet, kanskje? Forgjengelighet? Melankoli? Og hvordan holder jeg et sånt prisme opp mot lyset, egentlig?
17