Kronen og korset

Kronen og korset

martin tesli

Kronen og korset

Andre bok om Leira og Doktor Didriksen

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Erlend Askhov

Papir: 60 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12,1/15,5 pkt.

1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5717-8

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Natalia og Leonard

Innholdsfortegnelse

11 Innledende bemerkninger

det herrens år 1520

Når et menneske gjør en ankomst

Verdens mest stigmatiserte yrke

En fyrstikk i vinternatten

Dødelig metafor

Visse utfordringer med en kvegarbeiderske

Forståelse krever forforståelse

Det hodeløse troll

Livlegens råd

I slaghaukens klør

Inkvisitor med glimt i øyet

Den som vil ha krig

En ryddig prosess

Vil I virkelig dø?

Fra spøk til alvor

Bratt læringskurve

137 Jeg kom ikke lenger

143 Hvor jeg forsøker å redde Didriksen fra seg selv

Hvor jeg erklærer krig mot Leira

Det niende innsegl

Nåde for en pris

Blodbadet i Stockholm

Tre dager med en annen fest

Mer kjærlighet, mer tro

Hvor jeg endelig møter darvinittene

Litt for ivrig

Hvor jeg kryper til korset

Slik var min Gud

Kunnskapens bok 247 Den som legger for mange feller

mellomspill

Livets sjakkspill

Borte bra, Norge best

det herrens år 1537

Steinvikholm

Kronens og korsets veier

Historieløshetens sirkelproblem

Den sorte ridder og timeglasset

Fredsmegleren

Av grunner relatert til hauk

Fredsdue i vin

Fem dusin hakebøsser

Tungen på vektskålen

Flat struktur

Dråpen med malurt som fikk begeret til å renne over

Hjem i skam

Vidundervåpenet

En varm velkomst

Det siste sandkorn

Faens fyrkranser

Sankt Leira

Drikken som kurerer allehånde krankheter

Helgenkongen lever!

Inkvisitorens hode på et fat

Om å selge skinnet for å bevare sitt kjøtt

Landsknechtlied

Gjenferdet på Akershus

Enn du da?

Eksistensens endrede rammebetingelser

Tilbake og frem er altfor langt

En klump med leire

Tilpasningens symfoni

Avsluttende bemerkninger

Innledende bemerkninger

Verden er én, sinnet ensomt.

Er det sinn man kaller sykt, det ensomste av alle?

Det er i hvert fall min erfaring fra et langt liv som psykiater.

Ta tilstanden folie à deux – dobbeltpsykose. Av alle de pasientene jeg har møtt, kan jeg telle på én hånd dem som har delt sin vrangforestilling. Så sjelden forekommer tilstanden at den er omgitt av en mystisk, nærmest aristokratisk aura.

Jeg har ofte forestilt meg menneskene som hule boere i ørkenen, hvor hulens mørke er våre sinn, skjult for alle andre enn oss selv. Og dem vi kaller gale, er de som har trukket helt ned i sin hule. På huleveggen danner lysstrålene de underligste, mest særpregede formasjoner, som blir opplevd som virkelige ting og vesener. Mens de øvrige blant oss, som titter oftere opp av vår hule, ser ut på én og samme ørken.

Og når dobbeltgalskap en sjelden gang oppstår, skjer det blant mennesker som står hverandre så nær at de jevnlig beskriver sin hulevegg til hverandre. Desto underligere blir det hvis to pasienter som deler sin folie à deux, ikke har tilbrakt mye tid sammen, og i tillegg har vært adskilt mens de forteller sin histo rie. En historie som både er detaljert og sammenheng ende. Helt ekstraordinært blir det hvis de tidligere ikke har vist tegn til psykisk lidelse, og hvis de dessuten fremstår som ganske forskjellige hva angår livsanskuelse og lynne.

Ja, man skjønner at jeg nærmer meg tilfellet med de to svigerbrødrene som sovnet en sommerkveld ved Oslofjorden, og våknet under så underlige omstendigheter. Da vi forlot dem sist, hadde begge en sterk fornemmelse av at de befant seg i fortiden. Leira hadde rømt til Hamar og trukket i munkehabitt, mens Didriksen var blitt utnevnt til kongelig livlege. Og hvordan man enn forstår den ytre rammen rundt deres opplevelser – som en reise i tiden eller en reise i psyken – så må vi gå grundig til verks når vi fordyper oss i innholdet. For hvis historien kun er en illusjon, må vi ikke studere den med desto større flid enn om den etterlot seg fysiske spor? Slik en mestertyv må tas på fersk gjerning, i motsetning til novisen, hvis fingeravtrykk finnes overalt på åstedet. Hvis vi skal begripe det intrikate mønster av lys og skygge som

kun avtegnes på pasientens hulevegg, må vi lytte til hvert ord og hver nyanse i beretningen.

På den måten er psykiatri en indirekte vitenskap. Dens studieobjekt kommer aldri i direkte berøring med betrakteren. Men gjelder ikke det også andre disipliner – som historiefaget og astronomi? Mens tiden skjuler bevisene for historikeren og rommet for astronomen, er det sinnet som gjør det for psykiateren. Nærhet i tid og rom hjelper ikke oss utforskere av psyken. Panne mot panne kan to sinn befinne seg helt inntil hverandre, og allikevel være like skjult for hverandre som tidens og universets ender.

Heldigvis skal ikke vi reise helt dit, ikke helt ennå. Hverken til enden eller begynnelsen, hvis noe slikt finnes, og våre føtter skal ikke forlate jordens overflate. Vi skal bli her i Norden, men forflytte oss tilbake i tid. Denne gangen skal vi til Stockholm. Vi skal til det Herrens år 1520.

Og som de respektfulle gjestene vi er, ser vi for oss byen med tidens eget blikk. Vi forestiller oss at en av tidens nederlandske mestere laget et tresnitt av byen denne novemberformiddagen. Kunstneren må i sin tur ha forestilt seg at han skuet skrått ned mot byen fra en høyde – et tårn, en sky eller vingen til en diger fugl. For slik ser vi Stockholm – fra øst mot vest, den lille kompakte øystaden i skjærgården, med stort sett ubebodde øyer rundt. I sort og hvitt med enkelte

innslag av rødt ser vi Storkyrkan ruvende midt i byen ved torget, slottet Tre Kronor, Gråbrödreklosteret og Yttra Söderport med sønderskutt tak. Ved havnen ligger staselige krigsskip bunkret opp, inn gjennom porten rir et veldig hærtog med røde bannere vaiende i vinden.

Fra vår høyde stiger vi ned til byen.

Vi flyr ned til torget, og blir stående midt mellom husene og menneskene, som en usynlig observatør. Her er et stort oppbud av mennesker, høy og lav, menn i fargerike klær, kvinner med sjal rundt hodet. Borgermesteren holder en brodert pute med byens nøkler i hendene. Folk står i gatene og smugene, de titter nysgjerrig ut av vinduene på de høye, skjeve bindings verkshusene.

Men det er fortsatt en statuepark, en stiv og statisk stenverden.

Vi drar tidsfjæren opp. Opp, opp til vi møter mot stand. Og slipper!

Nå hører vi rop, basuner, plystring og bjeffing fra løshundene. Ut fra en smal gate kommer et opptog av adelige og krigsmenn. Først rir en kongelig skikkelse, i rustning og rustrødt skjegg, med ørnens gnistrende seiersglans i øynene. Deretter kommer noen som ligner riddere, geistlige i spisse hatter, så noen anonyme menn i nedtonede, ensfargede klær – kanskje kongens nærmeste rådgivere.

Blant dem rir en ung mann, ruvende i skikkelse og ikledd blå silkedrakt. Med et blikk som gir uttrykk for stolthet og bekymring på samme tid.

Men drar vi ikke kjensel på ham? Ja, er det ikke vår gamle venn – doktor Didriksen? Hva gjør han her?

Og hva foregår på Stockholms torg?

Noen få gjenkjennelige ord skaller av den tett sammentvinnede støyen, men vi oppfatter ikke den fulle betydningen i farten.

Om vi så hadde fått med oss alt som ble sagt på torget denne dagen, ante vi fortsatt ikke de dypere sammenhengene eller beveggrunnene. Vi observerer kun, som publikum under en teaterforestilling, utenfra, og må gjette oss til tanker og følelser.

La oss derfor puste den femte dimensjon inn i bildet.

Og selv om ingen kunstform kan fange sinnets dimensjon fullt og helt, så er vel ikke litteraturen det verste sted å begynne?

Elias Eftedal, Fagerborg 2021

det herrens år 1520

didriksens historie

Når et menneske gjør en ankomst

er det enten til et sted det skal forlate, eller til et sted det skal begraves.

Denne tanken streifet ikke meg der jeg red i kong Kristjern IIs følge gjennom Stockholms porter en november formiddag i det Herrens år 1520.

Og hvorfor skulle den det? I vår tid forløper døden såpass fredelig og er forbundet med så høy alder at vi ikke frykter den til daglig. Vi lever lenge og visner sakte hen som gamle trær.

I fortiden derimot, eller sånn jeg forestilte meg den i min psykotiske tilstand, lurte den bak hvert hjørne. Heldigvis hadde den bare overfalt andre så langt, jeg selv hadde vært skjermet for dens akutte trusler i de seks årene jeg hadde befunnet meg i denne merkelige verdenen.

Ja, seks år tidligere hadde livet mitt blitt snudd fullstendig på hodet. Ikke bare ble jeg ført 500 år tilbake i tid, helt uten forvarsel eller forklaring; jeg fikk også med meg min godfjottede svigerbror Leira, som

kapittel 1

jeg hadde et mildt sagt komplekst forhold til. Like etter ankomst ble vi tatt til fange av de lokale – representert ved den alkoholiserte abbeden på Hovedøya kloster – et vesen jeg raskt diagnostiserte med klare psykopatiske trekk. Jeg kan ikke svare for andre, men dette oppfyller i hvert fall ikke mine krav til en såkalt drømmesommer.

Det ble ikke stort bedre da jeg ble hentet i all hast til Akershus festning for å kurere kongens elskerinne Dyveke for en lungebetennelse, uten å ha et eneste moderne hjelpemiddel for hånden. Men nå måtte kvoten min med uflaks ha blitt brukt opp for denne gang. For det var gjennom flaks heller enn vitenskap at hun overlevde, og som takk utnevnte kongen meg like godt til sin livlege. Da jeg senere den sommeren forlot Oslo i Hans Majestets karavell, var det med solen i ansiktet og full av håp og virketrang. Nå skulle jeg opplyse middelalderens mørke med vitenskap og fornuft. At jeg forlot Leira i fangenskap i klosteret, bekymret meg ikke nevneverdig, og etter det hadde jeg ikke sett ham. Siden den tid hadde jeg virket som lege ved kon gens hoff i København, hvor livet mitt ble alt annet enn strålende. Ja, herfra og ut skulle det renne rett i dass. Mine vitenskapelige bestrebelser ble ikke akkurat noen suksess. Dessuten døde den stakkars Dyveke høsten 1517, under brå og uavklarte omstendigheter. En dansk adelsmann, Torbjørn Oxe, ble funnet skyldig

i giftmord og henrettet ved sverdet. Mest etter Sigbrit Willums ønske, som var ute av seg etter sin datter Dyvekes død og fant en anledning til å straffe den forhatte adelen. Noe som i sin tur gjorde danskeadelen fiendtlig innstilt til kongen.

Om ikke det var nok, gjorde svenskene opprør, og vi måtte stadig sende tropper for å slå dem tilbake.

Den selverklærte svenskekongen Sten Sture hadde revet borgen til erkebiskop Gustav Trolle i Uppsala og kastet ham i fangenskap.

Med pavens støtte dro vi mot Sverige på ny i januar 1520 – med en veldig leiehær, og en tilsvarende veldig gjeld. Denne gangen lyktes det å slå svenskene tilbake – herr Sture ble skutt av hesten med en kanonkule og døde like etter. Enken hans holdt en stund stand i Stockholm, men måtte til slutt gi etter for Kristjerns lovnad om amnesti for svenskene hvis de kronet ham som sin konge.

Sånn var i korte trekk den storpolitiske situasjonen der vi entret Mälare-staden denne novemberformid dagen. Den lave solen speilet seg i danskehærens rust ninger og blendet byens borgere. Men med vårt inntog snek det seg også inn en råkald vind fra Østersjøen.

Og hva var min rolle i det hele?

Det lurte jeg også på.

Etter kongens første glødende begeistring da jeg reddet Dyveke inne på Akershus, hadde forholdet kjølnet.

Særlig etter at jeg ikke maktet å redde henne andre gang. I tillegg hadde den maktsyke hoffmannen Didrik Slagheck steget i gunst hos Kristjern, noe som ikke akkurat styrket min posisjon. Slagheck hadde naturlig nok inntatt en skeptisk holdning til meg etter at han hadde hørt fra sin intrigerende følgesvenn – avlatskrem meren Arcimboldi at jeg hadde utgitt meg for å være ham på Hovedøya kloster. Og mine forsøk på å oppklare saksforholdet hadde bare forkludret det ytterligere.

At jeg ikke lenger befant meg i kongens aller innerste krets, fikk jeg bekreftet senere denne kvelden, da kongen etter middagen på Stockholms slott lot Didrik Slagheck og erkebiskop Trolle sitte igjen ved bordet mens han viftet oss andre ut med hånden. De skulle visst diskutere noe av «overordentlig viktighet for riket». Ydmyket måtte jeg gå baklengs ut av slottssalen mens jeg, slik skikken var, stadig bukket til kongen. Under denne seansen kunne jeg ikke unngå å møte blikket til Slagheck – som flirte sadistisk mot meg med sitt fleskete, glinsende tyskertryne. Og erkebiskop Trolle, selvhøytidelig og stiv som om han nettopp hadde svel get en kjepp, nedlot seg så vidt til å ta meg i øyesyn der jeg krøp baklengs ut døren.

Om det var på grunn av krenkelsen og irritasjonen over å bli avvist, eller på grunn av den store porsjonen ertesuppe jeg hadde inntatt, er uvisst, men uansett merket jeg, da jeg hadde klatret opp alle trinnene til mitt

kammers, at jeg måtte fryktelig på toalettet. Vel, toalett og toalett, med tidens ufyselige «avtreder» hadde en enkel potte holdt i massevis. Men naturligvis var noe slikt ikke å oppdrive i værelset. Nå ble jeg nødt til å trippe ned alle trinnene igjen så raskt jeg kunne, for å se meg om etter, nettopp, et avtrede. Og selvfølgelig måtte utedoen befinne seg på den andre siden av slottet.

Det var med bankende hjerte og sprengfull tarm jeg småløp over gårdsplassen, til vaktenes rynkede øyebryn, og ba om at det ikke var opptatt.

Jeg rev opp døren og registrerte fort at det var et tomannsavtrede. Over det ene hullet sto en hettekledd mann med ryggen vendt mot meg og var åpenbart ute i et annet ærend enn mitt. Men det andre hullet var ledig. Uten å hilse eller unnskylde meg rev jeg silkehosene og underhosene ned i én rask bevegelse og klasket bakenden ned på lemmen.

Da det verste var over, kjente jeg en befriende fryd fylle meg. Hodet klarnet og gjenvant herredømmet over kroppens rike.

Jeg tittet raskt opp mot min sidemann. Jeg vet ikke hvorfor – for å unnskylde de lyder og dunster jeg tilførte i hans nærvær, eller rett og slett av nysgjerrighet?

Jeg så altså opp på ham. Han så ned på meg.

Vi befant oss en halv meter fra hverandre. Han ordnet med beltet i drakten sin, så det ut som, uten at

jeg lot blikket synke mot de regioner. Jeg tørket meg sittende med noen lommetørklær jeg alltid brakte med meg, da jeg ikke orket å benytte meg av den sedvanlige gjenbrukskluten og vannbøtten som sto ved min side.

Vi så inn i hverandres ansikter og klarte ikke å slippe blikket.

All bevegelse i rommet stanset.

I den perplekse situasjonen jeg befant meg i, under disse på alle måter uheldige og ydmykende omstendigheter, var det eneste jeg klarte å presse ut av munnen:

«Leira, er det deg?»

Jeg antar det var med samme grad av perpleksitet han svarte:

«Jo, for så vidt.»

Det ble en lang pause.

«Ja, for jeg syntes det lignet.»