La alt håp fare

La aLt håp fare

Geir tanGen

La aLt håp fare

Du skaL ikke misbruke GuDs navn

Copyright © Vigmostad & Bjørke as 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Erlend Askhov

Omslagsillustrasjon: Gustave Doré: Dante et Vergil dans le neuvième cercle de l’Enfer, 1861, Collections des musées de France / Musée de Brou, Bourg-en-Bresse

Foto: s. 7 og s. 65– shutterstock/Rido, s. 25 – shutterstock/GaudiLab, s. 106 – shutterstock / Henny van Roomen, s. 145 – shutterstock / Ruslan Huzau

Tegninger i boken er hentet fra The Seven Deadly Sins © Nakaba Suzuki/Kodansha Ltd.

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11,1/15,5 pkt. Sabon Lt Pro

1. opplag 2022 isbn: 978-82-419-5791-8

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Men den som spotter Den hellige ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i evig synd. Markus 3,29

Takket nei til hovedrolle

Sandvik sikter høyere Skuespiller Birger Sandvik fra Kongsberg har hatt en kometkarriere i film bransjen etter at han vant Amandaprisen for beste mannlige birolle under utdelingen i Haugesund i fjor høst. I løpet av året som har gått, er han blitt tildelt hovedrollen i to av Cinenords storsatsinger, både som en ung kong Olav V i TV-serien Kongsemne og som Kripos-etterforsker Anton Brekke i fil matiseringen av Tysteren,

som er basert på første roman i Jan-Erik Fjells suksess-serie.

I fjor sommer takket Sandvik ja til hovedrollen i lavbudsjettfilmen Himmeldans. Innspillingen skulle startet denne uken, men er nå stanset etter at Sandvik sa fra seg rollen like før opptaksstart.

Jeg sikter høyere enn lavbudsjettfilmer nå, og har også takket ja til å være med i den kommende sesongen av Skal vi danse på TV 2. Da strekker tida rett og slett ikke til, sier Sandvik i en kommentar.

Det er ikke avklart hvem som overtar rollen etter Sandvik i Himmeldans. Filmen er basert på AnneMari Nyhavns debutroman fra 2011 med samme tittel.

DANSER VIDERE. Skuespiller Birger Sandvik (34) har takket nei til hovedrollen i filmen Himmeldans, men danse skal han uansett i årets utgave av Skal vi danse på TV 2.

superbia

første DaG

tjuvhoLmen, osLo kLokka 20.47

Steinar Sand strakte en verkende rygg, og tørket bort svettedråper som hadde samlet seg i pannen. Han stønnet lavt av utmattelse, lente seg bakover i skinnstolen foran panoramavinduene og la beina på skammelen. Betraktet havnebassenget, som minnet om et kullsvart speil i nattemørket. Lenger ute kunne han ane noen av øyene og begynnelsen av Bunnefjorden. Han pustet ut og lukket øynene. Forsøkte å gi hjertemuskelen noen sekunders hvile. Kjølig trekk fra luftkondisjoneringen fikk nakkehårene til å reise seg. Eller kanskje var det liket som hang bak ham, og følelsen av at det pustet ham i nakken, som ga ham det sitrende ubehaget?

Steinar ristet vemmelsen av seg, og prøvde å skyve tankene bort fra den døde. Denne dagen hadde han tilbrakt flere timer med fyren som hang fra taket, enn han hadde gjort med noen levende mennesker. Det var hans lodd i livet. At de døde var mer verdt enn de levende. En ubehagelig påminnelse om hvor avstumpet han hadde blitt som menneske.

De lydisolerte vinduene hindret ham i å høre lørdags skrålet komme boblende opp fra dypet. Latteren fra festglade, unge mennesker, skråling og rop fra overstadig berusede byfolk, dunkende bassrytmer fra et av uteste dene, og en og annen sirene i det fjerne. Inne i leiligheten var det dødsens stille. Et dempet sus fra kjøleskapet og en lavfrekvent dur som han ikke visste hvor kom fra, var alt som nådde øregangene.

Steinar visste en del om offerets privatliv, men ingen ting om hvem den kjente skuespilleren faktisk var, bak fasaden, når han krøp inn i intimsonen i leiligheten sin. Steinar følte det invaderende å være der. Kjenne eimen av ham. Bla i de få bøkene og bladene. Se de inntørkede tannkremflekkene på baderomsspeilet. Skrolle gjennom musikklista på spilleren.

Et fjernt ekko av musikken i leiligheten tidligere på kvelden lå et sted bakerst i hjernen og rullet på en irri terende repeat. Stykket minnet om en eldgammel tysk kabaret. Klarinetter, obo, blåsere, gitar og noe som lignet på et concertinatrekkspill som humpet i bakgrunnen i tre fjerdedels takt. Et horribelt skrangleorkester med ei dame som sang med kraftig intonasjon på gneldrende tysk. Han ble sittende og puste ut noen minutter til. Job ben var gjort. Det var ingenting som hastet lenger. For noen måneder siden ville han ha smugkikket på arm båndsuret, og fått dårlig samvittighet for at leggetida til ungene var passert, og kanskje sendt unnskyldende meldinger til Anne, som satt tålmodig og ventet på ham med noe rødt i glasset. Familielivet hadde skapt

en normalitet i hengemyra han tråkket rundt i til dag lig, men slik var det ikke lenger. Ikke etter at hun, med tvillingjentene i baksetet, møtte fronten av en semitrailer i nær hundre kilometer i timen. Nå hadde han bare seg selv, den beksvarte novembernatta og døde mennesker som hang fra taket.

Om Anne hadde vært her, ville hun ha fortalt ham et og annet om meningsløs vold, og at det bare unntaks vis rammet noen som fortjente en slik skjebne. Steinar visste bedre. Anne var en skadeskutt fugl. Et tilfeldig offer som hadde vært på feil sted til feil tid. Hun van dret ikke rundt i skyggene slik som ham, og så hvordan vold avlet vold. Hadde hun vært her, kunne Steinar ha vist henne kroppen til Birger Sandvik, og brukt det som et eksempel på at også pretensiøse drittsekker før eller senere fikk sin skjerv av elendighet.

Han hadde en dyp forakt for den avdøde skuespil leren. Birger Sandvik var en mann som hadde spradet rundt i blitsregnet på røde løpere med tannbleket glis. Han var det Steinars barndomskompiser i Hardanger ga benevnelsen «spradebasse». En selvgod, selvhøytidelig og selvsentrert drittsekk som hadde gitt blanke faen i alt og alle rundt seg. Norsk filmindustri gikk kanskje glipp av noen kroner uten Sandvik på rollelista, men åpenbart ikke et gudbenådet talent.

Med et sukk slapp Steinar beina ned på den blankpolerte skipsparketten og reiste seg. Strakte armene mot taket og gjespet høylytt. Knærne ga fra seg en kneppelyd, og han kjente det stakk til i den gamle meniskskaden

som aldri ble operert. Han snudde seg langsomt mot liket. Studerte det litt på avstand denne gangen.

Han lot øynene følge det tykke repet som bandt hen dene sammen. Det var festet til en kraftig, selvlukkende krok med svivel, som igjen var festet til et svart takfeste. Alt forankret med solide bolter i murtaket. Du kunne ha hengt en hjullaster til kroken uten at festet ville ha løsnet. Føttene var festet nedentil, inn i veggen bak. Tauet var stramt, og kroppen buet svakt bakover. Steinar fikk assosiasjoner til en gallionsfigur i baugen på en gammel seilskute.

Nedenfor kroppen lå et flortynt lag av hvitt murstøv som noen steder hadde klumpet seg i møte med mannens urin. Hodet duppet framover, og under det blekede, lange håret som hang slapt foran ansiktet, stirret to blodskutte øyne ned i gulvet. Ansiktet var blålilla, kjeven hadde ramlet ned, og en forvokst tunge bulte ut av munnen som en blære. Nedpå ryggen hvilte to 30 kilos vektskiver som hang i et tau rundt halsen hans; en finurlig innretning som gjorde at skuespilleren fikk luft så lenge han klarte å holde hodet høyt, men da han besvimte og hodet falt framover, hadde luftrøret blitt blokkert.

I lengden er det umulig å ikke besvime av et kon stant seksti kilos trykk mot korsryggen. Smertene måtte ha vært uutholdelige. Flere minutter med hjerteskjæ rende smerteskrik burde ha påkalt oppmerksomhet, men her på Tjuvholmen betalte folk dyrt for å slippe å høre slikt. Ingen i oppgangen hadde fått med seg så mye som et klynk fra toppleiligheten. En mann hadde

sett det hengende liket gjennom panoramavinduet da han førte dronen sin, helt ulovlig, oppover blokka for å se hvordan de privilegerte hadde det.

Et lite dunk fra yttergangen etterfulgt av forsiktig kremting fikk førstebetjent Steinar Sand til å snu seg. Han nikket kort til ambulansearbeideren som sto i dør åpningen. Bak ham kunne Steinar skimte enda et par rødkledde bein. Tida alene med den døde var over. Fyren måtte skjæres ned for å bli brakt til et sted der han kunne skjæres opp.

De nyankomme virket både skremte og beklemte på én og samme tid. Kikket i gulvet, på veggene, og alle andre steder enn på ham. Eller liket, for den saks skyld.

Han forsto dem. Birger Sandvik var ikke noe vakkert syn, og historien om Steinars familietragedie gjorde noe med folk når de kom tett på. At det var begynt å gå rykter om at Anne hadde styrt inn i semitraileren med vilje, gjorde ikke saken enklere. Folk ble tause, keitete og forlegne om de kom for nær ham, noe som var helt greit. Han foretrakk litt avstand.

Ambulansearbeiderne hadde blitt beordret til å vente en halvtime med jobben sin etter at krimteknisk var ferdig med den første åstedsbefaringen. En utsettelse de måtte finne seg i utelukkende fordi Steinar hadde et morbid behov for å ha alenetid med Birger Sandvik. Den døde skuespilleren hadde ikke hatt veldig mye på hjertet den tida de tilbrakte sammen, men Steinar trengte ikke høre stemmen hans. Det var nok å se seg rundt i rommet for å forstå bildet.

En siste gang ble han stående og se på det nymalte motivet på motsatt vegg av der mannen hang. Spraymalingslukta var fremdeles merkbar i rommet. Et enkelt sjablongtrykk av et løvehode med svart ansikt og hvit manke var satt av på veggen. Løvens gap var vidåpent, og Steinar kunne nesten høre det stumme brølet fra veggen, men det som virkelig fanget blikket, var et skråstilt kors som gikk ned fra manken, og som delte det venstre øyet i to. Det minnet om et kristent ortodokst kors som spiddet øyet, men han ante ikke om han tolket kunstnerens naive uttrykk riktig. Kollegaene hans ville få en stri tørn med å finne opprinnelsen, men han visste at de ville klare det.

Selv var han mest opptatt av å få fred. Fred til å tenke. Til å sørge. Til å gjøre den jobben han hadde tatt på seg å gjøre. Han merket hvordan mørket utenfor vinduene snek seg inn i sjela og la seg som et mykt, beskyttende teppe. Tungsinnet føltes trygt. Det var i dette mørket han hørte hjemme. Ikke i lyse stuer med trillende barnelatter og munter gladjazz fra høyttalerne. Den tida var forbi. Han orket rett og slett ikke å forholde seg til flere men nesker. I hvert fall ingen levende.

tjuvhoLmen, osLo kLokka 21.26

Det var tolv minusgrader på gata utenfor leilighets bygget på Tjuvholmen, og det knaket i rimfrosten under skoene. Sibirkulde allerede før vinteren klokket inn på kalenderen. Steinar stampet med føttene i håp om å få litt blodgjennomstrømming til tærne, og han slo den tunge skinnjakka tettere om kroppen uten at det hjalp nevneverdig. Anne hadde bedt ham kjøpe en skikkelig dunjakke til slike dager, men han hadde strittet imot, mest for å gjøre et poeng av at han var en mann som bestemte slikt selv. Nå klarte han ikke å samle krefter til å gjøre noe så trivielt som å kjøpe en. Ikke var det viktig heller. Kulda hadde bitt seg fast i ryggmargen for godt. – Hva faen har skjedd der oppe, Steinar? Det ser jo ut som en henrettelse.

Steinar Sand betraktet partneren sin, Aslak Granberg, som kom vaggende mot ham langs fortauet. Tunge øyelokk, fett, tynt hår gredd i hentesveis, og kvapsete nesten gulaktig ansiktshud. Minst tjue kilo for mye over midjen og tydelige mannepupper under skjorta. Steinar lukket

øynene i noen sekunder, forsøkte å skyve tungsinnet bort, og trakk pusten før han svarte kollegaen. Frosten stakk i neseborene.

– Det er fordi det er en henrettelse, Aslak. Granberg vippet fram og tilbake i skoene. En irriterende uvane, som fikk ham til å se ut som en tosk, noe han slettes ikke var. Etter trettifem år i tjeneste var han fremdeles den skarpeste etterforskeren på kontoret. At han ikke befant seg høyere på rangstigen, handlet om manglende ambisjoner og for liten tro på egne ferdig heter. Aslak Granberg var en mann som likte å la seg lede. Å stille seg fremst i kobbelet var utenkelig.

– Ja, ja … Jeg ser jo det, svarte han. – Jeg begriper bare ikke at det skal være nødvendig å henge opp mannen slik, med løsvekter og greier. Det finnes enklere måter.

Steinar spolte tilbake til minnet om kroppen der den hang i bue fra tak til gulv, festet blikket i kollegaen, og holdt det noen sekunder.

– Kanskje vi skal begynne der?

Aslak Granberg hevet øyenbrynene. Det så teatralsk ut, som en skuespiller som overspiller overraskelsen.

– Hva mener du med der?

Steinar så for seg all baksingen og forarbeidet som måtte til for å henge opp en fullvoksen mann på den måten. Hvor mye arbeid som var lagt ned i å skape det bildet politiet skulle få se når de ankom åstedet. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

– Jeg tenker på kompleksiteten, forklarte Steinar. – Hvorfor har noen tatt seg bryet med å gå så grundig

til verks? Det må ha vært et helsikens leven der oppe. Hva er det med scenen som er så viktig at det var verdt risikoen?

Granberg nikket istemmende. Han gned håndflatene mot hverandre for å få litt friksjonsvarme. Ivrig nå, konstaterte Steinar. Påskrudd.

– Du tenker at drapsmannen prøver å formidle et budskap? Det er innlysende, men hvilket?

Steinar Sand forsøkte å presse fram et smil. Merket selv at det ble stivt og kunstig, og klappet i stedet kol legaen på skuldra.

– La oss i det minste være enige om at det er du som er hjernen av oss to, mens jeg er vårt vakre ansikt utad. Du har vel gjort deg en del tanker, tenker jeg?

Et kort, nesten forlegent smil fortalte Steinar det han allerede visste. Aslak Granberg hadde for lengst lagt sammen to og to, og fått fire. At han, etter så mange år, fremdeles orket å spille ball med Steinar om teoriene sine, var bare et utslag av den samme underdanigheten som sørget for å holde ham nede i politietaten.

– Du må bare si ifra om du er uenig, men jeg ser fire elementer som skiller seg ut fra normaliteten. Det første var du inne på selv, og det er omfanget. Overtydelighe ten. Det er som om gjerningsmannen har vært redd for at vi ikke skulle oppfatte hva det er han forsøker å si.

Steinar nikket kort, var fornøyd med retningen, og vinket mannen videre i resonnementet.

– Det andre er vel posituren? Å kvele noen er enkelt. Å lage en innretning som dette derimot er et så

omfattende arbeid at det må ha vært viktig for draps mannen at offeret hang akkurat slik, i en utspent bue fra taket til veggen med vektene plassert på ryggen.

– Så langt tenker vi likt, Aslak. Jeg regner med at musikken er nummer tre og løvehodet nummer fire?

Aslak Granberg nikket. Fisket fram en sigarett, og fyrte opp. Bød Steinar en, også. Steinar hadde sluttet da tvillingene kom til verden for seks år siden, men nå ga han blanke faen. Det ville vært en befrielse om han fikk en eller annen jævlig kreftform. Han dro røyken langt ned i lungene. Sørget for at hvert eneste etsende giftstoff ble værende, før han pustet forsiktig ut. Over skuldra til Aslak så han bort på menneskemengden som hadde sam let seg rundt sperrebåndene. Stusset litt da han gjenkjente et ansikt i mengden, men slo det fra seg som en tilfeldighet. I stedet vendte han oppmerksomheten tilbake til Aslak.

– Jeg regner med du sjekket spillelista?

Kollegaen tørrhostet, og hentet fram ei notisblokk fra innerlomma. Bladde seg fram til riktig sted.

– Lotte Lenya som synger Kurt Weill. «Stoltz», for å være helt nøyaktig. Innspillingen er fra 1955. Stykket er én av syv deler. En komposisjon der komponisten har forsøkt å tonesette de syv dødssyndene.

Steinar tok et nytt drag av sigaretten. Kjente hvordan nikotinet knitret i hjernebarken og gjorde ham svimmel. Han betraktet Granberg med en alvorlig mine.

– Dette henter du opp fra en eller annen syk del av hjernen din der all nyttig og unyttig informasjon lagres, regner jeg med?

Kollegaen vred på seg. – Nei. Jeg googlet det. Wikipedia.

Steinar grep tak i det som kollegaen hadde sagt om musikkstykket.

– Drapsmannen har altså forsøkt å gi oss et motiv for drapet, er det slik du tenker? «Stoltz», sier du? Stolthet?

Aslak ristet bestemt på hodet. Trakk Steinar med seg et lite stykke bort fra politifolkene som sto i nærheten. Dempet stemmen.

– Om det er de syv dødssyndene du tenker på, så er nok hovmod en mer korrekt oversettelse. Men vi kan ikke slenge ut slikt her. De gjøkene der borte fanger opp alt vi babler om, og før vi vet ordet av det, står det en mediekåt ekspert på Nyhetskanalen og snakker om de katolske dødssyndene.

Steinar tok poenget, og lot temaet ligge. Han for søkte å blåse litt liv i fingrene. Han hadde røde knoker og antydninger til kuldesår på håndbaken der han hadde fått frostskader i militæret.

– Hovmod, sier du? Som i ordtaket?

– Ja, hovmod står for fall, heter det visst, men det er forbausende lite forskning der ute som underbygger den påstanden. Når det er sagt, så er det jo noe med posituren hans som gjør at jeg tenker i de baner. Han måtte holde hodet høyt for å unngå å bli kvalt, men med den vekta tyngende mot korsryggen …

Aslak trengte ikke si noe mer. Steinar fullførte reson nementet for ham.

– … så faller hodet ned … Hva så med løvehodet …?

Denne gangen hadde ikke Aslak et svar. Han bare trakk på skuldrene og kikket opp mot toppleiligheten. Det virket som om han skuttet seg, selv om de ikke kunne se noe gjennom vinduet der oppe. Steinar slo jakka tettere om seg og skar en grimase. Sigarettrøyken smakte emment i munnhulen. Han var utslitt. Som om saken var uker gammel, ikke bare timer.

– Så … Det vi tenker, men altså ikke sier høyt … er at Birger Sandvik har blitt drept på grunn av sitt hovmod. Da har vi med en ekte kaninkoker å gjøre.

Igjen kom dette unnvikende over Aslak Granberg. Han vippet i skoene. Knasingen i rimfrosten skar hull i øregangene.

– Nja … jeg vet ikke det. En gal person er ikke i stand til å planlegge, og langt mindre utføre noe så komplekst som det vi ser her. De roter det til. Lager søl, virrer rundt i ørska, og blir tatt før det har gått en halvtime. I mitt hode er dette hat og hevn, Steinar. Ikke galskap.

Hat og hevn …

Steinar Sand så logikken, men var ikke enig. Det føltes som galskap. Fullstendig, spinnvill meningsløs galskap. Derfor var det ingen ulempe at det var han som var blitt satt til å lede etterforskningen. I motsetning til de andre i korpset så forsto han vanviddet som drev fram slike gjerninger.

Fristedt-Hansen selger Apostrof til England

Milliardær Gjert Fristedt-Hansen har solgt seg ut som hovedaksjonær i Apostrof forlag.

Det er engelske Lions Books som har kjøpt opp aksjeposten til hovedaksjonær FristedtHansen i det nystartede for laget Apostrof, noe som har skapt bølger i bokbransjen. En rekke kjente forfatternavn meldte i høst overgang til Apostrof etter at milliardæren og investoren Gjert FristedtHansen lovet høyere royalty satser for forfatterne, og generelt bedre betingelser enn hos de etablerte forlagene.

Disse avtalene står nå i fare for å bli annullert, sier leder i DnF Joril Sandåsen i en kom mentar.

Dersom ryktene stemmer, og at det er britiske Lions Books som er oppkjøper, så er de en velkjent aktør i billigbokmarkedet, og vil neppe gå med

på slike betingelser, legger hun til.

Flere av forfatterne som DN har vært i kontakt med, føler nå at de er blitt dolket i ryggen av den kjente investoren. Da han startet Apostrof i høst, var det med en lovnad om at satsingen skulle være ikkekommersiell, i form av at han også ville løfte fram nye forfat ternavn, og gi dem den samme markedsføringspakken som storkanonene gjerne får hos de største forlagshusene.

Vi er svært glade for at vi nå får en fot innenfor det norske bokmarkedet. Nå vurderer vi forlagets portefølje og skal avgjøre hvilke forfattere vi vil tilby et videre samarbeid, sier pressetalskvinne i Lions Books Ann Louise Carter til DN.

Pressetalskvinne i Lions Books

Ann Louise Carter bekrefter oppkjøpet av Apostrof forlag.

Foto: Lions Books