En dag i desember - leseutdrag

LESEUTDRAG

«Bøkenes svar på LOVE ACTUALLY!» The Bookseller

2008 21. desember

Laurie Det er et under at alle som bruker kollektiv transport, ikke faller døde om av basilloverdose. I løpet av de siste ti minuttene har jeg blitt hostet og nyst på, og hvis kvinnen foran meg drysser flass over meg en gang til, er det mulig at jeg dynker henne med restene av den lunkne kaffen min, jeg kan ikke drikke den likevel siden den er full av hennes hodebunn.

Jeg er så trett at jeg kunne sovne her og nå, i overetasjen på denne krengende, stappfulle bussen. Gudskjelov er jeg ferdig på jobben til jul, jeg tror verken hodet eller kroppen hadde fikset så mye som ett skift til bak den forferdelige hotellresepsjonsdisken. Den er nok pimpet opp med julelenker og vakre lys på kundesiden, men tar du et skritt inn på bakrommet, er du i et sjelløst helvete. Egentlig sover jeg, selv når jeg er våken. Har noen løse planer om å gå 2

i dvale fra i morgen og fram til neste år når jeg bare er tilbake i nostalgisk trygge omgivelser hjemme hos foreldrene mine. Det føles som en slags beroligende tidsreise å ta en pause fra London til fordel for et mellomspill med dovent landsbyliv i Midlands på det gamle rommet mitt, selv om ikke alle barndomsminnene mine er lykkelige.

Selv de mest fortrolige familier har sine tragedier, og for å si det som det er, kom våre ganske tidlig og satte dype spor. Men jeg tenker ikke på det nå, julen er en tid for håp og kjærlighet og det som lokker aller mest akkurat nå – søvn. Søvn, avbrutt av spisekonkurranser med broren min, Daryl, og kjæresten hans, Anna, alle de dølle julefilmene og hele opplegget. For hvordan er det mulig å bli lei av å se på en dritdeppa fyr som står ute i kulden og viser fram plakater der han uten å si et ord erklærer for kona til bestekameraten sin at hans knuste hjerte tilhører henne for alltid? Men er det romantikk, egentlig? Jeg er ikke så sikker. Det er vel en slags romantikk på en klissete måte, men det er også å være den kjipeste kompisen i verden.

Jeg har gitt opp å bekymre meg for basillene, for jeg har uten tvil allerede fått i meg nok til å drepe meg hvis det er sånn det skal gå, så jeg lener pannen mot det fuktige vinduet og ser Camden High Street gli forbi, glitrende av julebelysning og skinnende, duggete butikkvinduer som stiller ut alt fra skinnjakker til glorete londonsuvenirer.

Klokka er knapt fire om ettermiddagen, likevel er det allerede skumring over byen, jeg tror ikke det har vært ordentlig lyst i hele dag.

Speilbildet mitt gjør meg oppmerksom på at jeg antagelig burde fjerne den døve glitterglorien som den kua av en 3

sjef ville at jeg skulle ha på hodet, jeg ser ut som jeg skal prøvespille for rollen som engelen Gabriel i juleforestillingen på barneskolen, men så gidder jeg bare ikke. Ingen på denne bussen bryr seg filla, ikke den våte anorakkmannen ved siden av meg som bruker mer enn halve setet der han halvsover over avisa fra i går, ikke den gjengen med skoleunger som roper til hverandre i baksetene, og i hvert fall ikke flassdamen foran meg med de dødsstygge snø­fnuggøreringene sine. Jeg tenker på ironien i smykkevalget hennes, hvis jeg hadde vært mer ondskapsfull, hadde jeg kanskje slått henne lett på skulderen og sagt at de gjorde folk ekstra oppmerksomme på snøværet hun slapp løs hver gang hun ristet på hodet. Men jeg er ikke så ondskapsfull, eller kanskje, men bare i tankene inne i mitt eget hode. Er ikke alle det?

Jøss, hvor mange flere stoppesteder har denne bussen?

Jeg er fortsatt tre–fire kilometer fra leiligheten min, og bussen er alt like full som en krøttertransport på markedsdagen.

Kom igjen, tenker jeg. Kjør. Jeg vil hjem. Selv om hjem vil være et temmelig dystert sted nå som romkameraten min, Sarah, har dratt hjem til foreldrene sine. Bare en dag til, så har jeg også reist, sier jeg til meg selv.

Bussen rister og stopper i enden av gaten, og jeg følger med mens folk nede slåss for å komme av samtidig som noen andre prøver å presse seg på. Det er som om de tror de er med på en av disse konkurransene – hvor mange mennesker kan få plass på akkurat denne lille flekken her.

En fyr sitter på et av klappsetene i busskuret. Dette kan ikke være bussen hans, for han er helt oppslukt av den 4

innbundne boken han har i hendene. Jeg legger merke til ham fordi han ikke legger merke til alt maset og kjaset like ved, som en av disse kule spesialeffektene på kino, der noen sitter helt stille, og verden raser forbi rundt dem, litt ute av fokus.

Jeg kan ikke se ansiktet hans, bare toppen av hodet med rødblondt hår, det er litt langt og vil krølle seg hvis det vokser mer, kan jeg tenke meg. Han har pakket seg inn i en marineblå, kort ulljakke og et skjerf som ser ut som noen har strikket det til ham. Det er litt retro og i kontrast til resten av antrekket hans, som er ganske hipt– mørke, trange jeans og boots – og han er helt oppslukt av boken.

Jeg myser og bøyer hodet for å se hva han leser, tørker vanndråpene av vinduet med jakkeermet for å se bedre.

Jeg vet ikke om det er armen min som beveger seg over vindusruten eller glimtene i flassdamens øreringer som forstyrrer ytterst i synsfeltet hans, men han løfter hodet, blunker og fokuserer på vinduet mitt. På meg.

Vi stirrer rett på hverandre, og jeg kan ikke se bort. Jeg merker at leppene mine beveger seg som om jeg skulle til å si noe, gud vet hva, og plutselig, som lyn fra klar himmel vil jeg gå av bussen. Jeg blir grepet av en overveldende trang til å komme meg ut, gå bort til ham. Men jeg gjør det ikke. Jeg beveger ikke en muskel, for jeg vet at det er ikke en sjanse i helvete for at jeg kan komme meg forbi anorakkmannen ved siden av meg og brøyte meg hele veien gjennom den tettpakkede bussen før den kjører. Så jeg bestemmer meg i brøkdelen av et sekund for å bli der jeg er, og prøve å få ham til å komme inn på bussen bare ved å bruke den hete og desperate lengselen jeg har i blikket.

5

Han er ikke filmstjernepen eller klassisk perfekt, men han har en blanding av utstudert skjødesløshet og en oppriktig «hvem – jeg?»-sjarm som trollbinder meg. Jeg kan ikke helt se fargen på øynene hans herfra. Grønne, tror jeg, eller blå, kanskje?

Og det er ikke alt. Kall det ønsketenkning, men jeg er sikker på at jeg ser at han er rammet på samme måten, som om et usynlig lynnedslag på uforklarlig vis har knyttet oss sammen. Gjenkjennelse; nakent, elektrisk sjokk i de trillrunde øynene. Han stirrer med noe som ligner forbløffelse, slik du kanskje ville gjøre hvis du tilfeldig oppdaget din eldste og beste venn som du ikke har sett på en evighet, og du ikke helt kan tro det er sant.

Blikket sier Hei, der, og Å, herregud, det er deg, og Jeg kan ikke fatte hvor glad jeg blir for å se deg – alt på en gang.

Blikket hans farer mot køen til bussen som stadig blir kortere, og så tilbake opp mot meg, og det er som om jeg kan høre tankene som farer gjennom hodet på ham. Han lurer på om det ville være helt sinnssykt å gå på bussen, på hva han ville si hvis vi ikke var adskilt av vindusruten og menneskemengden, om han ville føle seg som en idiot hvis han tok trappen med to trinn av gangen for å komme opp til meg.

Nei, prøver jeg å sende tilbake. Nei, du ville ikke føle deg som en idiot. Bare hør her og kom deg på den jævla bussen!

Han stirrer rett på meg, og så vokser et langsomt smil fram på den brede munnen hans, som om han ikke kan la være. Og jeg smiler tilbake, nesten svimmel. Jeg kan heller ikke la det være.

6

Kom inn på bussen, vær så snill. Han gir etter, bråbestemmer seg, smeller boken sin igjen og skyver den ned i ryggsekken han har mellom beina. Han går fremover nå, og jeg holder pusten og presser håndflaten mot vinduet, bønnfaller ham om å skynde seg samtidig som jeg hører den ekle lyden av dørene som lukkes, og rykket i bussen da håndbrekket løsnes.

Nei! Nei! Å, herregud, du våger ikke å kjøre ut fra dette stoppestedet! Det er jul! har jeg lyst til å skrike, selv da bussen svinger ut i trafikken og øker farten, og utenfor står han andpusten i gaten og ser oss kjøre av gårde. Jeg ser at nederlaget slukker lyset i øynene hans, og fordi det er jul, og fordi jeg nettopp har forelsket meg håpløst i en fremmed på en bussholdeplass, sender jeg ham et fortvilet slengkyss, legger pannen mot ruten og ser etter ham til han er ute av syne.

Så kommer jeg på det. Faen. Hvorfor lot jeg meg ikke inspirere av deppa filmfyr og skrev ned noe jeg kunne vise ham? Det kunne jeg ha gjort. Jeg kunne til og med ha skrevet mobilnummeret mitt i duggen på vinduet. Jeg kunne ha åpnet den lille luken i vinduet og brølt ut navn og adresse eller noe. Jeg kommer på en haug med ting jeg kunne og skulle ha gjort, men ikke noe av det falt meg inn, for jeg kunne rett og slett ikke ta øynene fra ham.

For tilskuerne må det ha vært en seksti sekunders stumfilm i Oscar-klassen. Fra nå av, hvis noen spør meg om jeg noen gang har opplevd kjærlighet ved første blikk, skal jeg si ja, det har jeg. I ett vidunderlig minutt 21. desember 2008.

2009 Nyttårsforsetter

Bare to nyttårsforsetter i år, men de er store, blanke og fantastiske.

1) Finne ham, gutten fra bussholdeplassen 2) Finne min første ordentlige jobb i et magasin Faen. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet med blyant, for da skulle jeg visket det ut og latt forsettene bytte plass. Ideelt sett skulle jeg finne en dødskul jobb i et magasin først, og så tilfeldigvis treffe bussgutten på en kaffebar mens jeg holdt noe sunt i hånden som jeg skulle ha til lunsj, og han skulle slå det ut av hånden på meg ved et uhell, kikke opp og si: «Å. Det er deg. Endelig.»

Og så skulle vi hoppe over lunsjen og gå en tur i parken i stedet, fordi vi ikke var sultne lenger, men hadde funnet vårt livs kjærlighet.

I hvert fall; sånn er det. Ønsk meg lykke til.

8

20. mars

Laurie «Er det ham? Jeg er sikker på jeg fikk noen buss-vibber fra ham nå nettopp.»

Jeg følger retningen på nikket til Sarah og feier med blikket over hele den fredagstravle baren. Vi har fått det for vane hver gang vi går ut et sted: å se gjennom rommet og menneskemengden etter «bussgutten», som Sarah døpte ham da vi sammenlignet juleopplevelsene i januar.

Hennes familieselskaper oppe i York virket som en mye mer kranglete greie enn min koselige, forspiste Birmingham-jul, men vi kom begge tilbake til London-vinteren og realitetene med nyttårsblues. Jeg bidro til stemningen med den sørgelige historien om min «kjærlighet ved første blikk», og angret umiddelbart på det. Ikke at jeg ikke stoler på Sarah, men mer fordi hun fra samme sekund av ble enda mer oppsatt på å finne ham igjen enn jeg er selv.

Og jeg holder langsomt på å bli sprø på grunn av ham.

«Hvem da?» Jeg myser over menneskemengden, for det meste bakhoder på folk jeg ikke kjenner. Hun rynker på nesen mens hun stopper for å prøve å plukke ut fyren så jeg kan se nærmere på ham.

9

«Der i midten, like ved siden av henne i blå kjole.»

Det er lett å finne henne, det silkeglatte og slette hvitblonde håret hennes fanger lyset da hun kaster hodet bakover og ler opp mot mannen ved siden av.

Han har riktig høyde. Håret ligner, og det er noe velkjent med skulderlinjen under den mørke skjorten som gir hjertet mitt et lite støt. Han kan være hvem som helst, men han kunne være bussgutten. Jo mer jeg ser på ham, jo sikrere blir jeg på at letingen er over.

«Jeg vet ikke», sier jeg og holder pusten, for dette er det nærmeste vi har vært hverandre. Jeg har beskrevet ham så mange ganger at Sarah antagelig vet mer om hvordan han ser ut enn jeg gjør selv. Jeg må litt nærmere. Jeg har allerede begynt å bevege meg, men så blir jeg stoppet av armen til Sarah fordi han akkurat nå bøyde seg for å kysse blondinen, som på et øyeblikk er den jeg liker minst i hele verden. Å, herregud, jeg tror det er ham! Nei! Det er ikke slik som dette det skal være. Jeg har forestilt meg mange variasjoner av denne scenen hver eneste kveld når jeg lukker øynene, og aldri aldri aldri, jeg gjentar aldri, slutter det på denne måten. Noen ganger er han med en gruppe venner på bar, andre ganger sitter han alene på en café og leser, men en ting som aldri skjer, er at han har en kjæreste som han kysser til hun omtrent svimer av under det skinnende blonde håret sitt.

«Faen», mumler Sarah og plasserer vinglasset i hånden på meg. Vi ser på mens kysset bare fortsetter. Og fortsetter.

Herregud, har ikke disse folka grenser? Nå har han tatt et skikkelig grep i rumpa hennes, sånn går det ikke an 10

å oppføre seg i en bar full av folk. «Skjerp dere, folkens», knurrer Sarah. «Han der er ikke din type likevel altså, Lu.» Jeg er knust. Så ille at jeg tømmer i meg hele glasset med kald vin og grøsser.

«Jeg tror jeg vil hjem», sier jeg, latterlig nær ved å begynne å gråte.

Så slutter de å kysse, og hun retter på kjolen sin, han mumler noe i øret hennes, så snur han seg og går rett mot oss.

Jeg ser det øyeblikkelig. Han går like forbi oss, og jeg nesten ler høyt av bare ør lettelse.

«Er så klart ikke ham», hvisker jeg. «Ligner egentlig ikke engang.»

Sarah himler med øynene og puster ut all luften hun må ha holdt inne. «Å, Jesus, takk faen for det. For en slimål. Vet du hvor nær jeg var ved å spenne bein på ham nettopp nå?»

Hun har helt rett. Den fyren som nettopp slentret forbi oss, var høy på seg selv der han tørket leppestiften hennes av med håndbaken og smilte et selvtilfreds, sleipt flir på vei ut til toalettet.

Herregud, jeg trenger mer å drikke. Nå har jeg lett etter bussgutten i tre måneder. Hvis jeg ikke finner ham snart, ender jeg på rehabilitering.

Senere, hjemme i Delancey Street, sparker vi av oss skoene og chiller.

«Jeg har tenkt på», sier Sarah, liggende rett ut i den andre enden av sofaen. «Det er en ny fyr på jobben. Jeg tror han er noe for deg.»

11

«Jeg vil ikke ha noen andre enn bussgutten», sier jeg melodramatisk som en gammel skuespillerinne.

«Men tenk om du finner ham, og så er han en superdust?» sier hun. Opplevelsen i baren tidligere i kveld har tydeligvis gjort dypt inntrykk på henne også.

«Synes du jeg skal slutte å se etter ham?» spør jeg og løfter mitt tunge hode opp fra armlenet på sofaen for å se på henne. Hun slår ut med armene og lar dem bli værende sånn.

«Jeg sier bare at du trenger en plan B.» «I tilfelle han er en superdust?»

Hun løfter tomlene, antagelig fordi det er for mye arbeid å løfte hodet.

«Han kan være en førsteklasses superkødd i førstedivisjon», sier hun. «Eller han kan ha en kjæreste. Eller herregud, Lu, han kan være gift, til og med.»

Jeg gisper. Faktisk gisper. «Det er ikke mulig!» freser jeg.

«Han er singel, han er skjønn, og han er der ute et eller annet sted og venter på at jeg skal finne ham.» Jeg føler det med all den overbevisning en drita dame kan ha. «Eller kanskje han er ute og leter etter meg.»

Sarah stabler seg opp på albuene og stirrer på meg, frisyren med de lange, røde krøllene er ganske medtatt, og maskaraen nedover kinnene viser tydelig at det er langt på natt.

«Jeg sier bare at vi, du, kanskje har urealistiske forventninger, og at du, vi, må fortsette med litt mer forsiktighet, det er det hele.»

Jeg vet at hun har rett. Jeg holdt på å få hjertestans i baren for en stund siden.

12

Vi ser på hverandre, og så klapper hun meg på beinet.

«Vi finner ham», sier hun. Det er bare et enkelt tegn på solidaritet, men jeg er full av vin og får klump i halsen.

«Lover du?»

Hun nikker og gjør kors på halsen, og jeg hulker og snørrer fordi jeg er trett og dritings og fordi jeg noen ganger ikke klarer å huske hvordan bussgutten ser ut, og jeg er så redd for å glemme det.

Sarah reiser seg og tørker tårene mine med skjorte­ ermet sitt.

«Ikke gråt, Lu», hvisker hun. «Vi skal lete til vi finner ham.»

Jeg nikker, lener meg tilbake og betrakter gipstaket som husverten har lovet å male mange ganger siden vi flyttet inn her for flere år siden. «Det skal vi. Og han vil vise seg å være helt perfekt.»

Hun blir stille, og så vifter hun med fingeren i luften over sitt eget hode. «Han bør være det, ja. Ellers riper jeg inn ‘superdust’ midt i pannen på ham.»

Jeg nikker. Lojaliteten hennes er anerkjent og gjengjeldt. «Med en rusten skalpell», sier jeg og utbroderer det grusomme bildet.

«Så får han blodforgiftning og hele hodet faller av», mumler hun.

Jeg lukker øynene og ler lydløst inni meg. Til jeg finner bussgutten, er nok Sarah den jeg er aller mest glad i.

24. oktober

Laurie «Jeg tror vi naila det», sier Sarah og tar et skritt tilbake for å beundre jobben vi har gjort. Vi har brukt hele helgen på å pusse opp den knøttlille stua i leiligheten vår, begge to er fulle av malingsflekker og støv. Jobben er nesten gjort, og jeg kjenner meg varm og lykkelig over godt utført arbeid – skulle bare ønske at den kjipe jobben på hotellet kunne få meg til å føle meg halvparten så fornøyd.

«Får håpe husverten liker det», sier jeg. Egentlig har vi ikke lov til å gjøre noen forandringer, men jeg skjønner ikke hvordan han kan protestere på de forbedringene vi har gjort.

«Han burde betale oss for det», sier Sarah med hendene på hoftene. Hun går i en avkuttet dongeribukse og en selvlysende rosa topp som kræsjer heftig med håret hennes.

«Vi har bare økt verdien på leiligheten hans. Hvem ville ikke elske å få disse gulvplankene i bytte mot det slitte, gamle teppet som lå der?»

Jeg ler og tenker på kampen med å få tepperullen ned alle trappene fra leiligheten vår helt øverst. Det må ha sett hysterisk ut. Da vi nådde første etasje, svettet vi som griser og bannet som bryggesjauere, begge helt dekket av 14

småbiter fra det løse skumgummiunderlaget på teppet. Vi ga hverandre en high five etter at vi hadde lempet rullen opp i en søppelcontainer som en av naboene eier, den har stått der i en evighet halvfull av skrot, og de kommer sikkert ikke til å merke det engang.

De gamle gulvplankene i eik har blitt så vakre – i årenes løp har noen tydeligvis tatt seg bryet med å slipe og lakke dem før den nåværende eieren gjemte gulvet under det mønstrede monsteret av et teppe. Det føles som om stølheten i armene etter pussejobben er verdt det der vi står i det koselige, lyse rommet, takket være de hvite nymalte veggene og de store, gamle skyvevinduene. Det er en slitt bygning med vakre proporsjoner, på tross av strukturtaket. Vi har kjøpt et billig gulvteppe og dekket alle møblene som ikke matcher hverandre, med sengetepper fra soverommet, og jeg synes vi har klart å gjøre mirakler for nesten ingen penger.

«Bohem chic», erklærer Sarah.

«Du har maling i håret», sier jeg og viser på mitt eget hode hvor den er, og der får jeg enda en ny malingsflekk i håret selv.

«Det har du også», sier hun og ler, og så ser hun på klokka. «Fish and chips?»

Sarah har forbrenning som en hest. Det er en av de tingene jeg liker best med henne, for da kan jeg spise kake uten å få skyldfølelse. Jeg nikker, skrubbsulten. «Jeg går og henter.»

En halv time senere feirer vi vår nye fantastiske stue med fish and chips, som vi spiser på sofaen med maten i fanget.

15

«Vi burde si opp jobbene våre og bli oppussingsdronninger på TV», sier Sarah.

«Vi kommer til å rule», sier jeg. «Laurie and Sarahs design makeover!»

Hun stopper med gaffelen halvveis opp til munnen.

«Sarah og Lauries design makeover.»

«Laurie og Sarahs lyder bedre», ler jeg. «Du vet jeg har rett. Dessuten er jeg eldre enn deg, så det er bare rettferdig at jeg skal stå først.»

Det er en intern vits, jeg er noen få måneder eldre enn Sarah, og jeg lar aldri en mulighet gå fra meg til å kreve min rett. Latteren hennes spruter ned i ølen, og jeg bøyer meg ned for å plukke opp min flaske fra gulvet.

«Pass på gulvplankene!»

«Jeg har plassert en brikke under», sier jeg overlegent.

Hun bøyer seg ned og ser på den provisoriske ølbrikken min, denne månedens tilbudsbrosjyre fra super’n. «Å, herregud, Lu», sier hun langsomt. «Vi har blitt sånne som bruker bordbrikker.»

Jeg svelger, alvorlig. «Betyr dette at vi kommer til å bli gamle og anskaffe oss katt sammen?»

Hun nikker. «Jeg tror det.»

«Det er like greit», klager jeg. «Kjærlighetslivet mitt er offisielt erklært dødt.»

Sarah krøller sammen det tomme fish and chips-papiret sitt. «Det kan du takke deg selv for», sier hun.

Hun mener bussgutten, selvfølgelig. Han har nesten fått mytisk status nå, og jeg er helt på nippet til å gi ham opp. Ti måneder er lang tid på å lete etter en fremmed og ta sjansen på at han er singel, interessert i meg 16

og ikke øksemorder. Sarah er klar og tydelig på at jeg må legge ham bak meg, med andre ord at jeg må finne meg en annen før jeg blir nonne. Jeg vet at hun har rett, men hjertet mitt er ikke klar til å slippe tak i ham ennå. Den følelsen da vi så hverandre inn i øynene – jeg har aldri noen gang opplevd noe lignende.

«Du kunne ha reist rundt hele jorden på den tiden som har gått siden du så ham», sier hun.

«Tenk på alle de perfekte mennene du kunne ha pult, da. Du hadde hatt historier om Roberto i Italia og Vlad i Russland som du kunne ha fortalt barnebarna dine når du blir gammel.»

«Jeg skal ikke ha barn eller barnebarn. Jeg skal lete forgjeves etter bussgutten og få katt med deg i stedet», sier jeg. «Vi åpner et kattehjem og får medalje av dronningen for vår innsats for rikets firbente.»

Sarah ler, men jeg kan se av blikket hennes at det er på høy tid å pakke ned bussgutt-drømmene mine og slippe ham.

«Jeg kom akkurat på at jeg er allergisk mot katter», sier hun. «Men du er glad i meg uansett, ikke sant?»

Jeg sukker og strekker meg etter ølen min. «Beklager, da blir det ikke oss. Finn deg en annen, Sarah, vi har ingen fremtid sammen.»

Hun flirer. «Jeg har en avtale til uka.»

Jeg griper meg til hjertet. «Du brukte ikke mye tid på å komme over oss.»

«Jeg møtte ham i en heis. Jeg truet ham med å holde fingeren på stoppknappen til han gikk med på å be meg ut.»

17

Jeg trenger virkelig noen leveråd fra Sarah – hun ser noe hun vil ha, og griper det med begge hender. For millionte gang ønsker jeg at jeg hadde våget litt og gått av den bussen. Men sannheten er at jeg ikke gjorde det.

Kanskje er det på tide å ta det som en erfaring, slutte å lete og slutte å gråte i fylla hver gang jeg mislykkes. Det finnes andre menn. «Hva ville Sarah gjort?» må bli livsmottoet mitt – jeg er rimelig sikker på at hun ikke ville bruke et helt år av livet på å deppe.

«Skal vi kjøpe et bilde til den veggen?» sier hun og ser på tomrommet over peisen.

Jeg nikker. «Ja. Hvorfor ikke? Av noen katter, kanskje?»

Hun ler og kaster det sammenkrøllede chips-papiret i hodet på meg.

18. desember

Laurie «Kan du prøve å la være å bråbestemme deg når du møter David i kveld? Antagelig vil du ved første blikk tenke at han ikke er din type, men bare hør på meg, han er kjempekul. Og han er snill, Laurie. Jeg mener, han ga meg stolen sin på et møte her om dagen. Hvor mange kjenner du som ville gjøre noe sånt?» Sarah holder talen sin på kne mens hun fisker fram så mange støvete vinglass hun kan finne bakerst i kjøkkenskapet i den lille leiligheten vi deler.

Jeg tenker meg om for å finne et svar, men det er ærlig talt ikke mange eksempler å komme med. «Fyren i første etasje flyttet sykkelen sin unna så jeg kom inn inngangsdøra i dag morges. Teller han?»

«Mener du han som snoker i posten din, og som søler kebab på gulvet i oppgangen hver eneste helg?»

Jeg ler inni meg mens jeg legger vinglassene i varmt såpevann. Vi har vårt årlige juleselskap i kveld, det har vi hatt hvert år siden vi flyttet inn i Delancey Street. Selv om vi lurer oss selv med at dette vil bli mer sofistikert nå som vi ikke går på universitetet lenger, vil det for det meste være studenter og noen få kollegaer som vi ennå 19

ikke kjenner så godt, som kommer til oss for å drikke billig vin, diskutere saker vi ikke har greie på, og – sånn er visst planen for meg – sjekke opp en type som heter David, og som Sarah har bestemt at er perfekt for meg.

Det er ikke første gang. Min beste venninne tror hun er en slags Kirsten giftekniv, og allerede på universitetet fikk hun meg til å date noen typer. Den første, Mark, eller var det Mike, dukket opp i løpeshorts midt på vinteren og brukte hele middagen på å få meg til å la være å velge mat som ville kreve mer enn en treningstime på trening å få av seg igjen. Jeg er dessert-typen, det aller første jeg ville fjerne fra menyen, var Mark. Eller Mike. Samme det. Til Sarahs forsvar lignet han i forbifarten litt på Brad Pitt, hvis du myste og så på ham fra øyekroken i et halvmørkt rom. Og det må jeg innrømme at jeg gjorde, jeg pleier vanligvis ikke å ligge med gutter på første date, men jeg følte at jeg måtte gjøre et forsøk for Sarahs skyld.

Den andre hun fant, Fraser, var bare ett hakk bedre, jeg husker i det minste navnet hans. Han var med god margin den skotskeste av alle skotter jeg har møtt, så jeg skjønte bare omtrent halvparten av det han sa. Jeg tror ikke han nevnte sekkepipe eksplisitt, men jeg ville ikke ha blitt overrasket hvis han hadde hatt med seg en under jakken. Den skotskrutete sløyfen han hadde på seg, var nok til å bringe folk ut av fatning, men ingen av de tingene ville egentlig ha spilt noen rolle. Hans endelige undergang kom helt på slutten av daten. Han fulgte meg til Delancey Street, og så kysset han meg som om det var livredning etter munn-til-munn-metoden. Med en enorm og aldeles upassende mengde spytt. Jeg løp inn 20

på badet med det samme jeg var inne, og speilbildet mitt bekreftet at jeg så ut som jeg var blitt tungekysset av en grand danois. I regnet.

Nå har jeg ikke særlig mye å slå i bordet med når det gjelder å velge kjærester selv, heller. Bortsett fra Lewis, han jeg var lenge sammen med før jeg flyttet hjemmefra, virker det som om jeg ikke får det helt til. Tre eller fire dater, kanskje fem, og så er det uunngåelig slutt. Jeg har begynt å lure på om det å være bestevenninnen til Sarah er et tveegget sverd, hun gir menn urealistiske forventninger til kvinner. Hvis jeg ikke var så vanvittig glad i henne, ville jeg antagelig ha lyst til å stikke øynene ut på henne.

Kall meg gjerne dum, men jeg visste bare at ingen av disse mennene var den rette. Jeg er en håpløs romantiker, Nora Ephron (Søvnløs i Seattle, Du har m@il) er mitt selvskrevne svar på utfordringen inviter-hvem-du-viltil-middag, og jeg drømmer om å få vite om ordentlige gutter virkelig kysser så jævlig fantastisk. Du skjønner.

Jeg håper at det skal dukke opp en prins blant froskene.

Eller noe sånt.

Hvem vet hvordan denne David er, kanskje alle gode ting er tre. Jeg holder ikke akkurat pusten av spenning. Kanskje er han mannen i mitt liv, eller kanskje blir det kleint, men uansett er jeg absolutt interessert og mer enn villig til å slå meg litt løs. Det er ikke noe jeg har gjort for ofte i løpet av det siste året, vi har begge vært gjennom overgangen fra det beskyttede livet på universitetet og ut i virkeligheten i arbeidslivet, mer vellykket for Sarah enn for meg. Hun praktisk talt spaserte rett inn i en begynnerstilling på en lokal TV-stasjon, mens jeg fremdeles jobber i resepsjonen 21

på et hotell. Ja, til tross for nyttårsforsettene mine har jeg avgjort ikke funnet drømmejobben ennå. Men valget var det eller å dra hjem igjen til Birmingham, og jeg er redd for at hvis jeg drar fra London, så kommer jeg aldri tilbake.

Det er alltid enklere for Sarah, hun er den utadvendte av oss, jeg er mer usikker sosialt, så jobbintervjuer går ofte ikke så bra.

Men glem det i kveld. Jeg er fast bestemt på å bli så dritings at sosial usikkerhet er en total umulighet. Tross alt har vi nyttårsaften som en buffer, så vi lettere kan glemme utilrådelig, alkoholinfusert atferd. Jeg mener, bare, ærlig talt, det der hendte da i fjor! Herregud. Glem det!

Det er også kvelden da jeg endelig skal få møte den nye kjæresten til Sarah for første gang. Hun har allerede kjent ham i flere uker, men av en eller annen grunn har jeg ennå ikke fått et glimt av den tilsynelatende utrolig sexy fyren. Men jeg har hørt nok om ham til å skrive en bok. Dessverre for ham vet jeg allerede at han er en sexgud i senga, og at Sarah er hundre prosent innstilt på å føde hans barn og bli hans kone så snart han blir den fremadstrebende mediekjendisen han helt klart er på vei til å bli. Jeg synes nesten synd på ham som har livet sitt planlagt i ti år fremover når han bare er tjuefire. Men hei, vi snakker om Sarah her. Uansett hvor kul han er, er det han som er den heldige.

Hun kan ikke la være å snakke om ham. Hun fortsetter nå, forteller meg mye mer om det tøylesløse sexlivet deres enn jeg ideelt sett vil vite.

Jeg strør om meg med bobler som en unge med bobleblåser da jeg løfter hånden full av såpeskum for å stoppe 22

ordstrømmen. «Okay, okay, det er nok nå. Jeg skal prøve å la være å få orgasme på flekken når jeg ser din fremtidige ektemann.»

«Men ikke si det til ham?» flirer hun. «De fremtidig ektemann-greiene? For akkurat det vet han ikke ennå, og du vet, det kunne kanskje, liksom, sjokkere ham.»

«Tror du?» Jeg fortrekker ikke en mine.

«Mye bedre hvis han tror det er hans egen briljante idé om noen få år.» Hun børster støv av knærne på jeansen da hun reiser seg.

Jeg nikker. Hvis jeg kjenner Sarah rett, og det gjør jeg, vil hun snurre ham rundt lillefingeren og ha ham mer enn klar til å fri spontant når hun finner ut at tiden er inne. Du vet sånne folk som alle blir tiltrukket av? Disse sjeldne, sprudlende menneskene med en utstråling som er helt magnetisk? Sarah er sånn. Men hvis du tror at det gjør henne utålelig, så tar du feil.

Jeg møtte henne første gang akkurat her, første året på universitetet. Jeg hadde bestemt meg for å benytte meg av en av leilighetene universitetet leide ut, i stedet for vanlig studentbolig, og hadde valgt dette stedet. Det er et gammelt, høyt byhus delt i tre: to større leiligheter i etasjene under, og loftet vårt plassert på toppen som en liten, munter ettertanke. Jeg ble fullstendig sjarmert første gang jeg så den, med de rosa brillene godt på plass.

Du vet den lille leiligheten som Bridget Jones bor i? Den minte meg om den, bare mer shabby og mindre chic, og jeg måtte dele den med en vilt fremmed for å klare husleien. Ingen av de ulempene var tilstrekkelige til å hindre meg i å underskrive kontrakten, en fremmed var enklere 23

å forestille seg enn felleskjøkkenet på en studenthybel fullt av fremmede. Jeg husker ennå da jeg bar alle sakene mine opp tre etasjer på innflyttingsdagen, mens jeg håpet at den nye samboeren min ikke skulle knuse Bridget Jones-fantasien.

Hun hadde satt opp en velkommen-lapp på døra, stor og rød løkkeskrift på baksiden av en brukt konvolutt: Kjære nye samboer.

Har gått for å kjøpe billig bobleskvip så vi kan feire vårt nye hjem. Ta det største rommet hvis du vil, jeg foretrekker uansett å kunne snuble rett ut på dassen!

Sx

Og det var det. Jeg falt pladask før jeg hadde sett snurten av henne. Hun er forskjellig fra meg på så mange måter, men vi er like nok til å passe sammen som hånd i hanske. Hun ser faen så flott ut, med bølger av knallrødt hår som rekker henne nesten til rumpa, og hun har dritlekker kropp, selv om hun gir blaffen i hvordan hun ser ut.

Vanligvis ville en med det fantastiske utseendet få meg til å føle meg som den stygge andungen eller noe sånt, men Sarah har en egen evne til å få deg til å like deg selv.

Det første hun sa til meg da hun kom tilbake fra sjappa på hjørnet den dagen, var «Å, fy faen! Du er jo kliss lik Elizabeth Taylor! Vi må sette sikkerhetslås på døra så vi ikke lager opptøyer her.»

Hun overdrev, selvfølgelig. Jeg ligner ikke så veldig på Elizabeth Taylor. Takket være min franske mormor har jeg mørkt hår og blå øyne, hun var en berømt ballerina 24

da hun var i tjueårene, hjemme har vi ballettprogrammene og de kornete avisutklippene som bevis. Men jeg har alltid tenkt på meg selv som en mislykket pariser, jeg har arvet skikkelsen til bestemoren min, men ikke elegansen hennes, og hennes stilige, mørke oppsatte hår har blitt en permanent elektrisk masse av krøller hos meg. Dessuten ville jeg aldri hatt så mye disiplin at jeg kunne bli danser, jeg er altfor glad i en ekstra sjokoladekjeks. Jeg kommer til å være fint ferdig når stoffskiftet mitt svikter.

Sarah kaller oss på fleip for ludder og lady. I virkeligheten finnes hun ikke løsaktig, og jeg er absolutt ikke ladylike. Som jeg sa, vi møtes på midten et sted, og vi får hverandre til å le. Hun er Thelma og jeg er Louise, fra den filmen, og derfor er jeg litt bekymret fordi hun har falt pladask for en fyr jeg verken har møtt eller godkjent som passende.

«Har vi nok å drikke på, tror du?» spør hun og kaster et kritisk blikk på flaskene som står oppmarsjert på kjøkkenbenken vår. Ingen kunne kalle det et sofistikert utvalg: Vi har gått på butikken og kjøpt det som ligger i hauger og er på tilbud av vin og vodka de siste tre månedene for å gjøre selskapet vårt verdt å huske.

Eller å glemme, kanskje.

«Mer enn nok. Folk har med seg en flaske, også», sier jeg. «Det blir helt topp.» Magen min rumler og minner meg på at ingen av oss har spist siden frokost.

«Hørte du det?» sier jeg og gnir meg på magen. «Innvollene mine spurte deg nettopp om du ville lage en DS spesial.»

25

Smørbrødene til Sarah er grunnlaget for myter og legender i Delancey Street. Hun har lært meg sin hellige frokost-treenighet som består av bacon, rødbeter og sopp, og det tok oss nesten to år å bestemme oss for hva som skulle være vår signaturrett, DS spesial, oppkalt etter leiligheten.

Hun himler med øynene og ler. «Du kan lage den selv, vet du?»

«Ikke sånn som du gjør det.»

Hun brisker seg litt og åpner kjøleskapet. «Det er sant.»

Jeg ser på at hun legger lag av kylling og blåmuggost sammen med salat, majones og tranebær, en eksakt vitenskap som jeg ennå ikke mestrer. Jeg vet at det høres grusomt ut, men tro meg, det er det ikke. Kanskje ikke mat for den gjennomsnittlige student, men helt siden vi fant vinnerkombinasjonen den gangen vi gikk på universitetet, har vi sørget for at vi alltid har ingrediensene i kjøleskapet. Det er stort sett det vi lever av. Det, og iskrem og billig vin.

«Det er tranebærene som gjør det», sier jeg etter den første biten.

«Det handler om kvantitet», sier hun. «For mye tranebær, så er det egentlig et syltetøysmørbrød. For mye ost, så smaker det sure tenåringssokker.»

Jeg løfter smørbrødet for å ta en bit til, men hun kaster seg fram og skyver armen min ned igjen. «Vent. Vi trenger en drink til maten for å komme i festhumør.»

Jeg stønner, fordi jeg skjønner hva hun holder på med da hun strekker seg etter to shotglass. Hun ler for seg selv da hun strekker seg inn bak eskene med frokostblanding etter den støvete flasken.

26

«Munkepiss», sier hun og skjenker et seremonielt shotglass til hver. Eller benediktiner, for å kalle den gammeldagse urtelikøren ved sitt rette navn. På flasken står det at det er en spesiell blanding av urter og krydder, og etter å ha smakt det første gang ikke lenge etter at vi hadde flyttet inn, avgjorde vi at en av disse hemmelige ingrediensene nesten sikkert måtte være munkepiss. Av og til, vanligvis til jul, tar vi en shot hver, et ritual vi både elsker og avskyr omtrent like mye.

«Bånnski», flirer hun og skyver et glass over bordet mot meg før hun setter seg. «God jul, Lu.» Vi klinker, og så heller vi innholdet i oss, smeller de tomme glassene i bordet og grøsser.

«Den blir ikke bedre med årene», hvisker jeg og føler det som om drammen har tatt med seg huden i ganen min.

«Rakettbrensel», hveser hun. «Spis smørbrødet ditt, du har fortjent det.»

Vi spiser i taushet, og etterpå dunker hun på kanten av den tomme tallerkenen sin med en finger.

«Jeg tror vi kunne legge til litt pølse siden det er jul.»

Jeg rister på hodet. «Du skal ikke kødde med en DS spesial.»

«Det er ikke mye her i livet som ikke kan forbedres med pølse, Laurie.» Hun hever øyebrynene mot meg. «Det er ikke godt å vite, kanskje du blir heldig og får en smak av Davids i kveld.»

Tatt i betraktning de to blinddatene Sarah arrangerte for meg, blir jeg ikke veldig ivrig av en slik mulighet.

«Skjerp deg», sier jeg og legger tallerkenene i oppvaskkummen. «Vi må bli ferdige, de er her snart.»

27

Jeg har fått i meg tre glass hvitvin og er definitivt svært avslappet da Sarah finner meg og bokstavelig talt drar meg ut av kjøkkenet.

«Han har kommet», hvisker hun og knuser knoklene i fingrene mine. «Kom og si hei. Du må hilse på ham med en gang.»

Jeg smiler unnskyldende til David mens hun drar meg av gårde. Jeg begynner å forstå hva Sarah mener når hun sier at for henne bare vokser han. Han har fått meg til å le flere ganger, og han har sørget for at glasset mitt alltid er fullt, jeg har nettopp vurdert litt lett utforskende klining.

Han er sånn passe OK på en slags Ross fra Friends-måte, men jeg merker at jeg synes det er mye mer spennende å møte sjelevennen til Sarah, noe som antagelig betyr at jeg ville ha angret på Ross fra Friends i morgen. En like god målestokk som noe annet.

Hun haler meg etter seg forbi en mengde av våre fulle og blide venner, samt en hel haug med folk jeg ikke er sikker på om noen av oss kjenner, før vi endelig er borte hos kjæresten hennes som står litt usikker ved inngangsdøra.

«Laurie.» Sarah er skjelven og blank i øyene. «Dette er Jack. Jack, dette er Laurie. Min Laurie», legger hun til med ettertrykk.

Jeg åpner munnen for å si hei, og så får jeg se ansiktet hans. Hjertet mitt hopper opp i halsen, og jeg har følelsen av at noen har montert en hjertestarter på meg og satt strømmen på fullt. Jeg får ikke fram et ord.

Jeg kjenner ham.

Det er som om det bare var i forrige uke jeg så ham for første – og siste – gang. Det hjertestansfrembringende 28

glimtet fra toppen av en toetasjes buss for tolv måneder siden.

«Laurie.» Han sier navnet mitt, og jeg kunne gråte av bare lettelse over at han er her. Det høres jo helt vanvittig ut, men jeg har brukt et helt år på å ønske og håpe at jeg skulle støte på ham. Og nå er han her. Jeg har gjennomsøkt talløse menneskemengder etter ansiktet hans og lett etter ham i barer og kafeer. Jeg har nesten vært på nippet til å gi opp å finne bussgutten igjen, selv om Sarah sverger på at jeg har mast så mye om ham at hun kunne kjenne ham igjen selv.

Hun gjorde ikke det, viste det seg. Hun har presentert ham for meg som sitt livs kjærlighet i stedet.

Grønne. Øynene hans er grønne. Klart grønne som mose på trær ut mot kanten av iris, varmt gullgylne nærmere pupillene. Men det er ikke fargen i øynene hans som slår meg, mer uttrykket akkurat nå mens han ser ned på meg. Et forbløffet glimt av gjenkjennelse. En dirrende, hodekulls kollisjon. Og så er det borte på et øyeblikk, og jeg er usikker på om det bare er kraften i min egen lengsel som fikk meg til å innbille meg alt sammen.

«Jack», klarer jeg å si mens jeg rekker hånden fram.

Han heter Jack. «Hyggelig.»

Han nikker, et nervøst, lite smil flimrer over leppene hans. «Laurie.»

Jeg kaster et blikk bort på Sarah, gal av skyldfølelse, sikker på at hun skjønner at noe er feil, men hun flirer bare mot oss som en tulling. Takk og lov for billig vin.

Da han tar hånden min i sin, varm og sterk, trykker han den fast, nesten høflig, som om vi hadde møtt hverandre i et formelt styremøte og ikke i et juleselskap.

29

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, for ingen av de tingene jeg har lyst til å gjøre, ville være OK. Jeg holder ord og lar være å få orgasme på flekken, men det er definitivt noe som foregår i hjertet mitt. Hvordan i all verden har vi fått til denne føkkings kolossale floka?

Han kan ikke være Sarahs. Han er min. Han har vært min i et helt år.

«Er hun ikke fantastisk?»

Nå har Sarah hånden sin i korsryggen min, presenterer meg, skyver meg faktisk mot ham for en klem, fordi hun er helt vill etter at vi skal bli bestevenner. Jeg føler meg elendig.

Jack himler med øynene og ler nervøst, som om Sarahs tydelighet får ham til å føle seg utilpass.

«Like flott som du sa hun var», sier han og er enig, nikker som om han beundrer den nye bilen til kameraten sin, og noe som ligner fryktelig på en unnskyldning kryper inn i uttrykket hans mens han ser på meg. Unnskylder han seg fordi han husker, eller fordi Sarah ter seg som ei overivrig tante i et bryllup?

«Laurie?» Sarah vender oppmerksomheten mot meg.

«Er han ikke akkurat så skjønn som jeg sa?» Hun ler, stolt av ham, med god grunn.

Jeg nikker. Svelger smertefullt og tvinger fram en latter.

«Det er sikkert og visst.»

Fordi Sarah er så sykt ivrig etter at vi skal like hverandre, lener Jack seg lydig fram og berører forsiktig kinnet mitt med leppene. «Fint å treffe deg», sier han. Stemmen passer ham perfekt, kjølig selvsikker, dyp, full av lett og underfundig humor. «Hun snakker om deg hele tiden.»

30

Jeg ler igjen, skjelven. «Jeg føler at jeg kjenner deg også.» Og det gjør jeg, jeg føler at jeg har kjent ham bestandig. Jeg vil snu hodet så leppene hans møter mine.

Jeg vil hale ham åndeløst inn på rommet mitt og lukke døra, fortelle ham at jeg elsker ham, rive av meg klærne, hoppe opp i senga med ham, drukne i den tørre, rene duften av huden hans.

Jeg er fortapt. Jeg hater meg selv. Jeg tar et par skritt bort fra ham av hensyn til min egen tilregnelighet, og kjemper med det hamrende hjertet mitt så det ikke skal overdøve musikken.

«Noe å drikke?» foreslår Sarah, sorgløst og høyt.

Han nikker, takknemlig for redningsplanken.

«Laurie?» Sarah ser på meg og vil at jeg skal bli med dem.

Jeg lener meg tilbake og kikker ned i gangen mot badet, tripper som om jeg er veldig tissetrengt. «Ser dere etterpå.»

Jeg må bort fra ham, fra dem, fra dette.

Trygt på badet slenger jeg døra igjen og glir ned til jeg sitter med hodet i hendene, hikster etter luft så jeg ikke skal gråte. Å gud, å gud. Å gud! Jeg elsker Sarah, hun er søsteren min på alle andre måter enn biologisk. Men dette … jeg vet ikke hvordan jeg skal navigere trygt gjennom alt sammen uten å senke skipet med alle om bord. Håpet flammer opp i brystet mitt mens jeg fantaserer om å løpe bort og bare buse ut med sannheten, for da vil kanskje Sarah skjønne at grunnen til at hun er så tiltrukket av ham, er at hun underbevisst kjente ham igjen som bussgutten. Gudene skal vite at jeg så å si har tegnet ham for 31

henne. For en misforståelse! Tenk så mye vi kommer til å le av hvor absurd alt sammen ble! Men … hva skjer etter det? Skal hun tre grasiøst til side, og så er han den nye kjæresten min, lett som en plett? Jeg tror ikke at han kjente meg igjen engang, for søren!

Blytungt nederlag knuser det skjøre og latterlige håpet mens virkeligheten går opp for meg. Jeg kan ikke gjøre det. Selvfølgelig ikke. Hun har ikke peiling, og herregud, så lykkelig hun er. Det lyser av henne, sterkere enn fra den føkkings betlehemsstjernen. Det er kanskje jul, men dette er det virkelige livet og ikke en drittfilm fra Hollywood.

Sarah er min beste venn i hele verden, og uansett hvor grundig og langomt det kommer til å ta livet av meg, skal jeg aldri stå der taus og i hemmelighet og holde opp plakater foran Jack O’Mara, uten håp eller hensikt, der det står at han er perfekt i mine øyne, og at mitt knuste hjerte tilhører ham for alltid.

To mennesker. Ti sjanser.

En uforglemmelig kjĂŚrlighetshistorie.

Vinn et reisegavekort til en verdi av kr 3000!

Ta et bilde av boka og legg det ut pĂĽ Instagram med hashtaggen #desemberboka, og du er med i trekningen! #desemberboka @josiesilverauthor @vbforlaget

UTGIS 26. OKTOBER 2018