Livredderen og døden (9788241913976)

«Det avanserte utstyret gir meg ingen hjelp nå. Idet Mathis dør, er det en annen side av legerollen som trer frem. Nå blir jeg litt mindre lege og litt mer Øyvind.»

øy v ind thom a ssen

Hverdagen til helikopterlegen Øyvind Thomassen er fylt av dramatiske redningsaksjoner. Noen blir solskinnshistorier, men ofte må han og kollegene støtte noen som nettopp har mistet sin nærmeste.

Boken er en gripende fortelling fra innsiden om hvordan det er å være menneske i dette yrket. Om kompliserte medisinske inngrep, pårørendes mot og kjærlighet, og hjelpemannskapenes omsorg og innsats.

Alle disse opplevelsene har overbevist Thomassen om at vi trenger å bryte ned tabuene rundt døden. Øyvind Thomassen er anestesilege, med over tusen helikopteroppdrag bak seg på luftambulansen ved Haukeland Universitetssykehus og Sea King redningshelikopter på Banak i Finnmark. Han kommer fra Kristiansand, er gift og har to barn. Dette er hans første bok.

histor ier om r edn ing, h å p o g av s k j e d

isbn 978-82-419-1397-6

øy v ind thom assen

histor ier om r edn ing, h å p o g av s k j e d

foto k im søder strøm

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Laila Mjøs Omslagsfoto: Helge Asbjørnsen Alle foto i boken: Kim Søderstrøm. Unntatt s. 74: Øyvind Nordahl Næss, s. 84: Helge Asbjørnsen, s. 112–113: privat, s. 134: Astrid Heian Carlsen og s. 162: Helge Asbjørnsen Papir: 100 g Arctic Volume Boken er satt med 11,5 / 15,5 Adobe Garamond Pro 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1397-6 Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

LIVREDDEREN OG DØDEN

INNHOLD

Enken og læregutten .................................................................................... 9 En sky og en engel ..................................................................................... 15 Det var så godt å få måkka

..................................................................... 29

Ingen er døde før de er varme og døde ............................................... 37 Rom 419 ....................................................................................................... 51 Du pruter ikke når mor er død

............................................................. 57

Regissør i fars begravelse .......................................................................... 65 Gjennom huden ......................................................................................... 75 Døden gir nytt liv ...................................................................................... 85 Vi visste hun skulle dø, men først skulle hun leve ........................ 107 Døden og forkjølelsen ............................................................................ 119 Primum, non nocere – å ikke gjøre skade ........................................ 125 Fly, morfar, fly ........................................................................................... 135 Å dø i utlandet .......................................................................................... 141 De pårørende er informert .................................................................... 153 Sjelen veier 21 gram ................................................................................ 163 Iskrystaller i øynene

................................................................................ 169

Memento mori – husk din dødelighet .............................................. 175 Tillegg .......................................................................................................... 181 Takk

............................................................................................................. 191

5

TIL LESEREN

De fleste kapitlene i denne boken beskriver mine egne opplevelser som anestesilege i luftambulansen. Men håndtering av alvorlige ulykker og død er alltid et teamarbeid mellom hjelpere i ulike etater: helse, brann, politi, kirke og den frivillige redningstjenesten. Nesten hver gang er det pårørende som møter døden på nært hold for første gang. Noen av kapitlene i boken handler om deres historier.

Slik håper jeg å gi leseren et innblikk i hva møtet med døden gjør med oss som hjelpere og som mennesker.

7

ENKEN OG LÆREGUTTEN

Kvinnen som ringte nødnummeret 113 denne morgenen, hadde levd et langt liv. Hun var en av de heldige som hadde fått mannen hjem etter hver tur på havet.

Men nå fortalte hun sykepleieren som besvarte telefonen at mannen hennes ikke pustet. Hun mente at han trolig var død.

Sykepleieren var usikker på om dette skulle håndteres som funnet død eller som hjertestans. Denne avgjørelsen vil medføre to helt ulike reaksjoner. Om noen blir funnet død, er det primært en politisak, der legens oppgave er å syne liket og skrive ut en legeerklæring om dødsfall. Dette innebærer ikke blålys eller stor bruk av ressurser. Om sykepleieren som sitter ved telefonen, derimot oppfatter hendelsen som hjertestans eller pustestans, trykkes det på den store røde knappen. Det var uklart om mannen hadde sluttet å puste like før han ble forsøkt vekket av konen sin, og det ble trykket på den store røde knappen.

I Loppa kommune i Finnmark, hvor jeg var turnuslege, betydde dette alarmering av Sea King redningshelikopter 9

på Banak i Lakselv eller luftambulansen i Tromsø, den lokale bilambulansen, båtambulansen, førstehjelpere i den lille bygden og det lokale brannvesenet. I sentrum av disse høykompetente ressursene stod jeg, en uerfaren førstereisgutt av en turnuslege. Med skjelven stemme svarte jeg operatøren «kan du varsle ambulansebåten, jeg er på vei til bryggen».

Jeg hadde det ikke bra der jeg satt i ambulansebåten på vei ut til mannen som lå i sengen og ikke pustet. Etter seks år på legestudiet kan vi unge turnuskandidater det latinske uttrykket på alle nerver, sener og muskler i kroppen, vi kan navnet på de fleste krefttypene (mange så sjeldne at vi aldri vil møte dem), vi kan ramse opp avanserte biologiske og kjemiske reaksjoner, og vi er villige til å pugge telefonkatalogen om professoren mener det er nyttig.

Men vi er som nyfødte rådyr på isen når det gjelder å håndtere et oppdrag som dette. Hvordan skulle jeg avgjøre om jeg skulle satse fullt med gjenopplivning og melde at det fortsatt var behov for helikopter, eller om jeg skulle erklære mannen for død og avbestille ressursene som var på vei? Båten med 2000 hestekrefter pløyde seg vei ut i Nordishavet i 28 knops fart. Jeg husker at jeg satt og ønsket at redningshelikopteret skulle lande lenge før vi var fremme.

Men da vi la til kai, var det ingen helikopterlyd å høre, og en Toyota Hiace uten skilter stod klar til å hente meg.

10

Vi kjørte langs en smal vei med spredte gjenreisningshus fra årene etter krigen på den ene siden og storhavet på den andre. Menneskene som bor og trives i dette landskapet, er skapt av et robust materiale. I mer enn 1000 år har storhavet vært en arena for livets ytterpunkter: liv og død. Det tok ikke lang tid å skjønne hvorfor så mange av husene var bygget slik at stuene lå bortvendt fra havet. På Sørlandet, hvor jeg kommer fra, er havet en romantisk idyll med krabber, makrell og bading. Her er det respektløst overfor de som ble igjen, å gi dette utsynet en sentral plass i hjemmet.

Jeg kom opp en trapp, inn i en liten gang og videre inn på et kjøkken. Bordet var dekket med to kaffekopper, rullekake og sukkerbiter. Konen til pasienten stod ved komfyren, snudde seg og sa «vil legen ha kaffe?».

Kaffe var ikke del av den planen jeg hadde lagt på vei ut, og jeg klarte ikke å svare. Jeg tenkte fort og spurte konen hvor mannen hennes lå. «Han ligger i sengen på soverommet, men han er nok død», svarte hun. Nå hadde jeg to valg: å storme inn på soverommet og sette i gang med undersøkelsen av pasienten, eller takke ja til kaffe.

Jeg så inn i to gamle øyne som lyste av vennlighet og godhet, og som ville bli skuffet om jeg avslo gjestfriheten.

Jeg la fra meg hjertestarteren og de to sekkene med akuttutstyr, satte meg ned og fikk servert kaffe. Tenkte tilbake på de seks årene på legestudiet i Oslo og prøvde å huske om jeg hadde lært noe om hva man snakker om 11

mens man drikker kaffe og det trolig ligger en død mann og venter. Da jeg omsider undersøkte mannen, var det klart at han hadde vært død i flere timer. Helikopteret returnerte før det hadde landet. Tilbake var et lik, en Toyota Hiace, to tomme kaffekopper, en enke og jeg.

Jeg fikk hjelp av sjåføren i Hiacen til å bære mannen på båre ut av soverommet, gjennom kjøkkenet og ned trappen. «Hva nå?» tenkte jeg. Jeg tok opp telefonen for å ringe noen om råd, men ble avbrutt av at sjåføren åpnet bakdøren på bilen, flyttet noe verktøy og ville løfte båren inn. Taus av usikkerhet løftet jeg også. Mannen kløyv inn gjennom bakdøren og la båren litt på tvers. Han satte seg i førersetet, enken satte seg i passasjersetet og ventet på meg. Jeg satte meg i baksetet og var lettet. Det var ikke blitt sagt mange ord, men jeg hadde lært hvordan et lik kan transporteres der begravelsesbyråene ikke når ut.

Humøret mitt var betydelig lettere på vei tilbake i ambulansebåten. Enken var trist, men mest lettet og glad på sin manns vegne. Hun var takknemlig for at han hadde levd et langt liv, og at han fikk dø hjemme mett av dage. Han ville sikkert likt å kjøre ambulansebåt på sin siste reis.

Vi ankom fastlandet, men den lokale ambulansen nektet å transportere liket fra kaien og opp til kjølerommet på eldresenteret. De hadde angivelig retningslinjer som forhindret dette. Jeg ringte begravelsesbyrået, som lå i 12

Alta, 120 kilometer lenger øst. Prisen for transporten på 300 meter var ca. 10 000 kroner. Jeg drøftet saken med enken, som måtte betale denne regningen, og hun mente at mannen hennes ville snudd seg i graven om han fikk vite at han hadde kostet så mye penger allerede før han var kald. Hun fikk øye på min Volvo 245 som sto på kaien, og spurte om vi ikke kunne bruke den. Hadde jeg lært noe om transport av lik i personbiler? Jeg lot ønsket fra enken overstyre eventuelle forbud mot dette.

Jeg rygget bilen ut på bryggen, flyttet passasjersetet så langt bakover som mulig, satte liket i setet, strammet sikkerhetsbeltet ekstra godt og kjørte sakte opp til kjølen med enken i baksetet.

De siste timene hadde bydd på en lærdom som ikke er mulig å tilegne seg foran et kateter på universitetet. Jeg hadde begynt å fylle opp den delen av min erfaringssekk som har med håndtering av død å gjøre, og hadde for første gang opplevd hvor mye jeg kunne lære av de pårørende i møte med døden. Senere skulle jeg lære mer.

14

EN SKY OG EN ENGEL

Jeg sover dypt og drømmeløst idet alarmen brutalt bringer meg tilbake til virkeligheten. Klokka på nattbordet viser 05.17.

«Livløst barn i en liten kystkommune. Hjerte-lungeredning pågår», sier operatøren på akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK).

Jeg trenger noen sekunder på å orientere meg. Kroppen er tung og hjernen treg. Det er søndag morgen og 44 timer siden jeg gikk på vakt. I løpet av disse timene har jeg jobbet mye og sovet mer oppstykket enn vanlig.

«Vent, kommer tilbake», svarer jeg på radioen.

Luftambulansebasen i Bergen ligger på Grønneviksøren.

Basen består av en hangar, en garasje, et undervisningsrom og et treningsrom i første etasje. I etasjen over er det et operasjonsrom, soverom, kontorer, stue og kjøkken.

Vi er et tre-crew-konsept: En pilot, en redningsmann og en lege er på vakt hver dag, hele døgnet, hele året.

Vi tre utgjør et team som er trent på å løse de mest kompliserte medisinske oppdragene som AMK mottar 15

på 113-sentralen. Pilotens hovedoppgave er å føre helikopteret trygt frem til et skadested. Redningsmannen er ansvarlig for redningsoppdrag på vann og i fjell. Han kan henge under helikopteret i et tau og kan bli satt av på bratte og trange steder. I tillegg er redningsmannen legens assistent og «andrepilot». Dersom piloten skulle bli akutt syk under flygning, kan redningsmennene lande et helikopter. Jeg, som lege, har ansvaret for medisinske vurderinger, prioriteringer og behandling.

Kvaliteten på behandlingen og vår egen sikkerhet avhenger av at vi tre samarbeider, kommuniserer og handler optimalt. Vi er trent på å gjøre hverandre gode og har innsikt i hverandres oppgaver. Piloten kan trekke opp medisiner i sprøyter, redningsmannen kan navigere, og jeg kan klarere halerotoren ved trange landinger.

Jeg kler på meg, går ut i gangen og stopper foran rekken av flydresser og uteklær. Basen kan minne om en brannstasjon. Klær og utstyr har sine faste plasser. Bygget og utstyrsplasseringen er designet for at vi skal være i luften på kort tid. Myndighetenes krav er at vi skal være på vei til et oppdrag innen 15 minutter. Når det virkelig haster, som denne morgenen, kan vi klare å være i luften på under fem minutter.

Det er gått ca. 30 sekunder siden alarmen gikk, når jeg møter redningsmannen og piloten i gangen. Lasse er redningsmann denne helgen. Han er trygghet og stabilitet 16

etter 27 år i tjenesten, men dårlig på å se opplagt ut når han er trøtt. Vi veksler blikk. Etter elleve år sammen vet vi utmerket godt hva som skal skje de neste fem minuttene.

Lasse sier navnet på kommunen, og jeg nikker. Marius som er pilot, er ansvarlig for alle operative vurderinger.

Det er hans ansvar at vær, lysforhold og vind er slik at vi på en trygg måte kan komme til ulykkesstedet.

Jeg ser på Marius og spør «kan vi fly?». Han svarer «ja». Klokken er 05.18.

Marius og Lasse går rett ned i hangaren og starter den elektriske motoren som kjører trallen med helikopteret ut til landingsplassen. Jeg går inn til operasjonsrommet, noterer kartreferansene og slår opp et digitalt kart for å sjekke potensielle landingsplasser i nærheten. Hører motoren starte, går ned i hangaren, tar på meg flyhjelmen og klyver inn i helikopteret. Jeg leser opp kart-koordinatene, og Marius setter retning vestover.

Vi er alle tre lys våkne og fokuserte. Jeg informerer de andre om det medisinske innholdet i oppdraget og hvordan jeg ønsker arbeidsfordelingen på skadestedet. Vi går gjennom de mest sannsynlige scenarioene som kan møte oss. Hjertestans på voksne møter vi nesten 150 ganger i året. Hjertestans på barn er derimot meget sjeldent. Jeg finner frem en foliert lapp jeg alltid har i flydressen, og minner Marius og Lasse på hvilket utstyr som er velegnet, samt hvilke medisindoser et lite barn skal ha. Jeg ser på 17

den digitale kartskjermen min at den lokale ambulansen og legevaktslegen er på vei, men at vi kommer til å være først på stedet. Marius melder til tårnet at vi ønsker å bli prioritert for å krysse innflygningssonen på Flesland på vei vestover, og ber om at eventuelle passasjerfly som er i ferd med å lande, tar en ekstra runde over flyplassen slik at vi slipper å vente på at luftrommet skal bli ledig.

Det er fortsatt mørkt, og Marius tenner de store lyskasterne under helikopteret. Under oss ligger huset noen har ringt fra. Vi trenger bare 20 x 20 meter for å lande.

Et veikryss eller en stor hage er ofte nok, men lyskjeglen på bakken forteller oss at det ikke er mulig å lande der vi ønsker. Marius flyr litt høyere og velger et veikryss noen hundre meter syd for huset, der vi ser en bil med blinkende nødlys. Noen har tenkt og handlet. Vi er fortsatt ønsket, og transport med privatbil er ordnet.

Et lite minutt senere sitter Marius, Lasse og jeg med utstyret vårt i en privatbil og kjører de siste hundre meterne mot huset.

Døren til huset står åpen. Det er et dårlig tegn. Det betyr at de som er inni huset, har hørt oss, men har viktigere ting å gjøre enn å ta oss imot. Jeg går inn gjennom en gang og en stue med barnebilder på veggene. På golvet ligger leker. I et soverom ser jeg en ca. to år gammel gutt som ligger på gulvet. Huden er blek, og han viser ingen tegn til liv. Ved siden av sitter moren på knærne. Hun er 18

tydelig gravid. Hun har begge armene sine over sønnens bryst og komprimerer brystkassen. Idet vi kommer inn, blåser hun munn-mot-munn, og guttens bryst hever seg.

Far til barnet sitter ved siden av sin kone. Han har utesko på seg og har tydeligvis organisert bilen som hentet oss.

Det slår meg hvor god kvalitet det er på den livreddende behandlingen som utføres. Hjertekompresjonene gis i rett frekvens på rett sted og i rett dybde.

Jeg møter det fortvilte blikket til mor og sier at hun har gjort en fantastisk jobb, og at vi tar over fra nå. Lasse tar morens plass og fortsetter hjertekompresjonene mens jeg setter meg ved hodet til gutten. Marius åpner bagene og finner utstyr for å kunne legge en slange ned i lungene og en kanyle i leggbeinet der medisinene kan bli gitt.

Kommunelegen og ambulansepersonellet kommer inn i rommet minutter senere. Alle har vi felles situasjonsforståelse, alle snakker vi samme språk, og alle vet vi hva som skal gjøres. Vi får høre at guttens navn er Mathis.

Tiden som følger, er preget av korte meldinger, trente håndgrep, algoritmer som følges, jevnlige oppsummeringer og en fokusert stemning. Jeg går inn i stuen og forteller moren og faren at guttens hjerte står helt stille, og at prognosen ser dårlig ut, men at vi skal gjøre alt som er i vår makt, og ikke gi opp før alt håp er ute.

50 minutter senere er Mathis død.

Det er vanskelig å forberede seg på hva man skal si når man sitter med en død to år gammel gutt i et hus i en 19

kystkommune på Vestlandet mens den gravide moren, faren og guttens storesøster sitter i stuen og venter på beskjed om hvordan det går. Det avanserte utstyret gir meg ingen hjelp nå. Idet Mathis dør, er det en annen side av legerollen som trer frem. Nå blir jeg litt mindre lege og litt mer Øyvind.

Jeg går inn i stuen og setter meg ned i sofaen ved siden av de tre.

«Mathis er død», sier jeg. «Dere gjorde alt dere kunne, og vi har gjort alt som er mulig, men hjertet hans har stått stille hele tiden.»

Lasse og ambulansepersonellet har ryddet opp etter det timelange gjenopplivningsforsøket. Gutten ligger på ryggen. Øynene er lukket, og ansiktet er rolig. Slangen som ble lagt ned i lungen, er klippet og festet pent på innsiden av leppen. Nålen som ble boret inn i beinmargen i leggen, er dekket med en hvit bandasje.

Jeg bærer Mathis inn i stuen og legger ham varsomt på foreldrenes fang. Storesøsteren på snart tre år står ved siden av. Jeg hører at ambulansepersonellet snakker lavt utenfor huset. Storesøsteren prater til Mathis og klapper ham på hodet. Lasse kommer inn i stuen og stiller seg ved siden av meg.

«Han sover», sier storesøsteren.

Det blir stille. Jeg ser på Lasse for hjelp til å finne ord. politimann per algrøy4

20

21

«Nei, han sover ikke, han er død», sier faren.

Datteren legger hånden sin over ansiktet til broren og blir stille.

«Ja, han er død. Veldig død», sier storesøsteren etter en liten stund.

«En engel har kommet og hentet ham», sier far.

Mens den lille familien er sammen med Mathis, får det lokale lensmannskontoret melding fra operasjonssentralen i Bergen om at de må rykke ut til et dødt barn.

Politiet blir ofte varslet når noen dør utenfor sykehus eller en institusjon, og alltid når barn dør i hjemmet, uansett årsak.

På den 30 minutters kjøreturen snakker politioverbetjentene Per Algrøy og Synnøve Malkenes om hva som kan møte dem. De snakker også om at det er bra at det akkurat er de to som er på vakt sammen denne morgenen. Til sammen har de over 50 år i aktiv tjeneste.

De har begge sett mange døde mennesker etter ulykker, men barn som dør av sykdom hjemme, blir aldri rutine.

Oppgaven Per og Synnøve står overfor de neste timene, er brutalt todelt. De skal med all sin erfaring og innsikt være medmennesker for en familie som har mistet en bror og en sønn. Samtidig er det politiets oppgave å følge påtaleinstruksen der det står at politiet skal gjøre undersøkelser på stedet for å utelukke at det kan ha skjedd en kriminell handling. De skal også påse at det blir foretatt 22

sakkyndig likundersøkelse (obduksjon). Disse to oppgavene skal utføres med så stor politifaglig innsikt at ingen skal klare å skjule en kriminell handling, samtidig som de som ikke har noe å skjule, ikke skal føle seg mistenkeliggjort. De skal også formidle på en forståelig måte til de pårørende at det er politiet som bestemmer om den døde skal fraktes bort for obduksjon.

Per stanser bilen. Han går ut og blir stående litt. Han er høy, veltrent, uniformert og utstyrt for å håndtere fysiske trusler og konflikter. Før han forlater bilen, tar han av seg riggen med pepperspray, håndjern og kølle.

En «avuniformering» han ikke har lært på Politihøgskolen, men som han har erfart skaper de beste rammene for å løse et oppdrag uten krav til egenbeskyttelse. De presenterer seg for faren og går inn på kjøkkenet, som er det mest avskjermede rommet i huset nå. Mor kommer inn fra stuen hvor gutten ligger på fanget til bestefaren.

«Hva gjør dere her?» spør far.

Spørsmålet er hverken konfronterende eller aggressivt. Per svarer at politiet alltid blir tilkalt ved uventet død utenfor sykehus. Han forteller videre at det er helsevesenet sin plikt å alltid varsle politiet eller lensmannen om slike dødsfall.

Per og Synnøve får en rapport fra meg om mine observasjoner og behandling, orienterer seg i huset og gjør de taktiske vurderingene som er nødvendig. Det ankommer to krimteknikere. Den ene hilser på mor og sier: «Det at vi 23

er her, bringer ikke Mathis tilbake til livet, men resultatet av undersøkelsene våre kan kanskje hjelpe andre barn på hans alder.» Setningen gjør at politiets undersøkelser i rommene rundt der Mathis lå død på sofaen, er helt problemfritt, kanskje er det til og med et snev av mening i det.

Politiet arbeider diskre, uten støy, sperrebånd eller blinkende blitzlamper. Mathis ligger på morens fang og har fortsatt på seg pysjamasbuksen.

«Vil du stelle Mathis og ta på ham noe annet tøy?» spør jeg moren.

Moren nikker og henter hans fineste hvite skjorte og en bukse. I sofaen steller hun Mathis som hun har gjort mange hundre ganger tidligere. Hun bruker god tid.

Denne siste gangen hun steller Mathis, blir en hendelse som hun husker som en fin stund midt i stormen som raste.

Politiet har tatt over ansvaret, men før vi flyr tilbake til basen, gjenstår legeerklæringen om dødsfall. Det betyr at det alltid må være en lege som syner liket og bekrefter at personen er død, enten det er på sykehuset, på eldrehjemmet, etter en trafikkulykke eller i et vanlig hus på en øy på Vestlandet. Jeg liker ikke denne lovpålagte oppgaven. Den lille familien har blitt rammet av tragedie, og jeg må, uansett hvor upassende det kan oppleves, ta en av foreldrene til side og forklare at jeg må be om hjelp til å fylle ut dødsattesten. Jobben kan 24

ikke gjøres senere på dagen eller uken etter. Det er virkelig legekunst å få denne delen av jobben til å gli inn i akutt sorg og fortvilelse hos de etterlatte.

Jeg setter meg ned på kjøkkenet med moren og faren. Den første delen av dødsattesten er en sivil del med personopplysninger. Foreldrene til Mathis husker alle de elleve sifrene i personnummeret. Om ikke, ville jeg ha bedt dem om å lete frem et pass, en fødsels- eller dåpsattest. Hvis det er umulig å få disse opplysningene like etter et dødsfall, er det politiets oppgave å fastslå den dødes identitet.

Litt etter litt fylles huset med familie og venner fra nabolaget som viser sin sorg med handling. Noen kommer med frokost, mens andre kommer bare. Utpå formiddagen henter begravelsesbyrået Mathis.

Lasse, Marius, Per, Synnøve, ambulansepersonellet, kommunelegen og jeg drar tilbake på vakt. Jeg har vært lege på snart 1000 oppdrag i luftambulansen og redningstjenesten. De fleste glemmer jeg etter at rapporten er skrevet, enkelte oppdrag forstyrrer nattesøvnen de nærmeste dagene. Noen ytterst få, som dette, tar jeg med meg resten av livet.

Samme ettermiddag sitter søsteren til Mathis for seg selv og tegner. Etter en stund kommer hun tilbake med en tegning av Mathis, en sky og en engel. Hun har på sin måte formidlet at hun har skjønt at Mathis er død.

DET VAR SÅ GODT Å FÅ MÅKKA

Den faste presten er på ferie, og prestevikaren Eirik Junge Eliassen er på vei til soknets yttergrense en sensommerdag. Han ser hav og horisont mot vest og de alpine taggformete Lyngsalpene mot øst. Eirik ser Gud i havet, i horisonten, i den smale stripen med dyrkbar mark og i fjellene som i dag viser frem tre årstider med grønn skog langs fjorden, gule blader i høyden og nysnø på toppene.

Dette gudsbildet deler han både med troende og ateister i denne landsdelen. I Nord-Norge lever fortsatt uttrykk som «Han var fæl i dag» eller «Han gav oss god lott i dag».

Det er ingen konflikt mellom et frynsete gudstjenesteliv og et forhold til «Han» i hverdagsspråket.

I det urbane Norge er autoriteter døende. I denne kommunen er presten, sammen med lensmannen og legen, representanter for en mange hundre år gammel autoritet som fortsatt er ønsket. Eirik vet at han denne dagen, som

3prestevikar eirik junge eliassen

29

fremmed, må fylle rollen som den faste presten har, og det er det mange som ikke liker.

Han er på vei til tre voksne brødre som mistet moren uventet og plutselig noen dager tidligere. Faren var død mange år tidligere. Hun skal nå begraves, og Eirik skal besøke de etterlatte for å forberede minneordene han skal si i kirken under begravelsen.

Her ytterst i soknet er man forsiktig med store ord. Eirik har møtt mange etterlatte, og erfart at uttrykket for sorg er mangfoldig. Alle typer reaksjoner er normalt etter at noen har mistet sine nære. Apati er like vanlig som hysteri. Noen blir rasjonelle, andre handlingsorienterte.

Han har også erfart at noen mennesker som arbeider på havet, og som har opplevd at havet tar liv, har utviklet en aversjon mot å håndtere dramatiske opplevelser med ord. Når stormen er sterk eller skredet har tatt veien, er det handling som gjelder. Det er nok en holdning at byfolk og søringer snakker om det som plager dem; her bruker man kroppen og arbeidet til å angripe motstand og utfordringer.

De tre brødrene sitter tause når prestevikaren kommer inn i stuen. Store hender vitner om mange års hardt arbeid. De har på seg skjorte og sitter rundt stuebordet.

Eirik hilser på dem, og de svarer med håndtrykk og blikk.

Eirik ser seg omkring. Stuen er enkel og virker uendret gjennom mange tiår. Brødrene har bodd her i alle år, først 30

som en familie på fem, men etter at faren døde, var det dem og moren. Nå er de tre brødrene alene igjen, som den eldste generasjonen i familien. Fire kopper og asjetter i dyreste porselen fra 50-tallet står på bordet, og en stol er ledig ved siden av brødrene. Eirik føler at han er ønsket og velkommen. Brødrene venter på at han skal snakke.

Eirik forteller det han vet om dødsårsaken til moren, omstendighetene rundt hennes død og de få opplysningene han har om livet hennes. Eirik spør så direkte om de kan si noen ord som beskriver moren. Brødrene er stille, blikkene konsentrerte, knokene på hendene blir hvite. Prestevikaren lar stillheten være en venn. Det er ingen kvinner der som kan ødelegge. Det varer og rekker.

Eirik lar blikket vandre. Utenfor huset ser han flaggstangen, som er bardunert for å tåle vinden. Han venter i overbevisning om at det er viktig med noen ord for at sorgflyten til brødrene skal få en god start.

«Ja, ho va no hær», sier den ene broren.

Stillheten fortsetter.

«Bestandig», sier den andre.

Ny stillhet, som varer lenger enn den første.

«Helt siden vi var små», forteller den tredje broren.

Brødrene ser på hverandre. De virker ganske fornøyde. Eirik skjønner mye. Han skjønner at moren må ha hatt mye kjærlighet, og han skjønner at de tre guttene og moren har hatt sitt eget gode kretsløp. Nå er hun borte, og kretsløpet er forstyrret.

31

Det går noen dager, og Eirik er på vei til sognets yttergrense for å forrette begravelsen. Han kommer tidlig.

Det er viktig for de pårørende å få være rundt kisten en stund før kirken fylles av venner og bekjente. Han er glad for at dagens begravelse er det eneste som skal skje i kirken denne dagen. Andre steder har han opplevd at det er tre–fire begravelser på en dag. Presten, organisten, kirketjeneren og begravelsesbyråene er under slike dager presset på tid. De må sørge for at menneskene på vei ut av kirken ikke møter de pårørende til neste begravelse som er på vei inn.

Brødrene sitter fremst i kirken. De har på dress, skjorte og like slips og sitter helt stive i kroppen. Blikkene er smertefulle og pusten uregelmessig. De ser ut som de skal gjennomføre sitt livs mest faretruende seilas hjem fra fiskefeltet etter at en storm kom kastende over dem.

De behersker handling, men nå er de rådløse og handlingslammet. Hendene søker i stillhet etter noe å arbeide med. Eirik lider med dem og har tenkt mye på hvordan han kan hjelpe dem. Seremonien går sin gang. Brødrene bærer kisten med sin mor og senker henne ned i jorden.

«Av jord er du kommet», sier Eirik. Han tar en spade med jord, passer på at det ikke er steiner med, og kaster jorden bestemt ned på kisten. Lyden av jord mot kiste er hul og definitiv.

«Til jord skal du bli.» Ny spade med jord.

32

«Av jord skal du igjen oppstå.» Tredje og siste spadetak med jord lander på kisten.

Begravelsen er ferdig. Brødrene står med skotuppene over kanten av graven. Anspenthet og uforløst sorg preger dem. De andre går hver til sitt.

Før begravelsen avtalte Eirik med den ansvarlige for gravplassen at det skulle stå fire spader i jordhaugen.

Han ba graverne se til at det ikke var noen beinrester i jorden som var gravd opp. Vanligvis er det de ansatte på gravplassen som fyller hullet med jord etter at seremonien er ferdig. De er vant til at det kan være beinrester av døde, fordi fredningstiden på 20 år ikke er lenge nok til at hele kroppen har blitt til jord. Men her hadde de altså etterkommet prestevikarens ønske.

Uten et ord tar Eirik rolig spadene ut av jordhaugen, gir en til hver av brødrene, tar den fjerde selv og starter å fylle hullet med jord. Siden morens død er dette første gangen de får en praktisk oppgave. Det skjer en forvandling av blikk og kroppsholdning. Dette er et språk de forstår og mestrer. Med finsko og blådress arbeider de som om de skulle lense en båt som er i ferd med å havarere.

Hardt, effektivt og systematisk. Etter noen minutter kaster de dressjakkene. Etter en halvtime er skjortene kliss våte av svette. Bevegelsene som i starten var ukoordinerte og klossete, blir etter hvert mykere. Når graven er halvfull med jord, gråter alle tre brødrene. Eirik har sluttet å grave.

Seremonien er så intim at han ikke klarer å delta lenger.

33

Graven fylles, og kransene legges på toppen. Brødrene holder rundt hverandre. De har senkede skuldre for første gang siden moren døde. De forlater gravplassen.

Eirik gråter.

Et par uker etter begravelsen ringer Eirik til brødrene.

Han hører at tonen, stemmen og språket er endret.

«Det ble en fin begravelse», sier broren som svarer.

«Skulle hilse fra broren min», fortsetter han.

«Skulle si at han synes det var så godt å få måkka.»

«Det avanserte utstyret gir meg ingen hjelp nå. Idet Mathis dør, er det en annen side av legerollen som trer frem. Nå blir jeg litt mindre lege og litt mer Øyvind.»

øy v ind thom a ssen

Hverdagen til helikopterlegen Øyvind Thomassen er fylt av dramatiske redningsaksjoner. Noen blir solskinnshistorier, men ofte må han og kollegene støtte noen som nettopp har mistet sin nærmeste.

Boken er en gripende fortelling fra innsiden om hvordan det er å være menneske i dette yrket. Om kompliserte medisinske inngrep, pårørendes mot og kjærlighet, og hjelpemannskapenes omsorg og innsats.

Alle disse opplevelsene har overbevist Thomassen om at vi trenger å bryte ned tabuene rundt døden. Øyvind Thomassen er anestesilege, med over tusen helikopteroppdrag bak seg på luftambulansen ved Haukeland Universitetssykehus og Sea King redningshelikopter på Banak i Finnmark. Han kommer fra Kristiansand, er gift og har to barn. Dette er hans første bok.

histor ier om r edn ing, h å p o g av s k j e d

isbn 978-82-419-1397-6