Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2014 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslag: isdesign Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med 11,2/15 pkt. Sabon 1. opplag 2014 ISBN: 978-82-419-1022-7
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Mitt dramatiske scenario har vĂŚrt at helten har store forventninger i utgangspunktet, men blir innhentet av livet selv. Axel Jensen
– Ser du lysene fra byen i det fjerne, der skal vi utføre vårt første attentat. – Hører du? Ikke kan du snakke, ikke hører du, og sakte går du. Jeg burde etterlate deg her! Han står over meg med ett bein på hver side av kroppen min og vifter med det ladde automatgeværet. Øynene mine har begynt å svikte. Jeg forsøker å feste blikket på pannebåndet hans med emblemet til Rote Armee Fraktion. Sanden, jeg har seget ned i den og ligger på ryggen ved foten av en sanddyne i det uhyggelige og nakne landskapet. Skal han skyte meg, så får han gjøre det, i det minste må jeg hvile her i natt. Jeg lukker øynene, minnene siger innover meg.
7
Askegrå skyer siger vestfra mot Hardangervidda og visker ut de siste restene av lys i horisonten. Mellom vidda og meg ligger Trillemarka med åpne flyer og bølgende åser. En regnbyge vokser fram i et lite dalføre, snart er den framme ved kammen jeg befinner meg på. De første dråpene blåser inn og legger seg på vinduene. I stolen på verandaen forsøker jeg å skyve bort tankene på det jeg har bestemt meg for å gå i gang med. Ei kråke forsøker å finne seg til rette i ei bjørk tretti meter unna, ellers er det ikke tegn til liv. Så letter den, kommer flaksende i lav høyde over hytta og forsvinner fra synsfeltet idet et kjølig vinddrag trekker opp fra dalen. Snart har mørket visket ut de siste konturene av landskapet. I boden er vedstabelen høy, og hytta er lett å varme opp. Stua begynner å bli behagelig varm. Jeg setter meg til rette ved midten av langbordet, tar en tannpirker i munnen og gir meg til å tygge på den. På bordplaten til venstre for meg har jeg plassert en gammel banankasse full 8
av notatbøker, alle slags størrelser, formater og farger, uten datering, men nummerert på forsiden nede i høyre hjørne med rød eller svart tusj, på noen er tallet skrevet med blå kulepenn. Tjueåtte bøker i alt, fylt med historier og notater fra de siste førtisju årene av livet mitt og som jeg ikke har åpnet etter at jeg skrev i dem. Før jeg forlater hytta, skal jeg ha lest alt og ha satt noe av stoffet sammen til en historie. Jeg reiser meg og skyver stolen unna, bøyer meg over pappesken og bretter lokkene til side. Notatbok nummer én er mørk rød. Tallet har jeg skrevet med sort tusj. Jeg nøler, men åpner den og begynner å lese.
Vi drev gjennom de varme gatene ned mot sentrum av Oslo for å få oss et par halvlitere. For hvert skritt jeg tok, føltes det som om sålene på sandalene klistra seg til asfalten. Inne i huet surra og gikk Stones-låta Time Is On My Side, og jeg fornemma tida som lå blankpussa foran meg, og at det var opp til meg å gripe den. I Spikersuppa kapret vi de siste ledige stolene på Saras Telt. Sola sto allerede høyt på himmelen og blendet meg, jeg kunne knapt skimte Thor på den andre siden av bordet. På nabobordet satt to damer som nippet til hvitvin og flakket med blikket. Den mørkhårede var usedvanlig kortklipt, slank og vakker. De lengste hårstråene var neppe mer enn tre centimeter. Hun hadde tynne, hvite hansker på hendene. Det korte håret og de hvite hanskene skilte henne ut fra de andre gjestene. Jeg forsøkte å fange blikket hennes, men hun så demonstrativt i en annen retning, så jeg snudde jeg meg mot Thor. – Jeg skal klare meg uten formelle kunnskaper. Utdannelse er et blindspor, indoktrinering av formell kunnskap. Det ligger ikke for meg. Jeg lærer 10
hver dag, men på en annen måte, slo jeg kategorisk fast, som om det var meg selv jeg forsøkte å overbevise. – Autodidakt altså? Det var en snev av ironi i måten han sa det på. – Hvem kan klare å leve av egne evner, være kunstner, uten noen som helst utdannelse? Nesten ingen. Det hørtes ut som han mente det. – Du har jobba åtte uker i Renholdsverket og tømt søppelkasser på Grønland og Enerhaugen. Det ser jo ut som du har overlevd det. Kanskje du kan få fast jobb der? – Det er rift om de faste jobbene i søpla, ingen slutter der frivillig. De bæres ut eller pensjoneres. Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i høst. Kanskje jeg skal prøve å skrive flere dikt og få dem utgitt. – For å være ærlig har jeg foreløpig lest kun ett dikt som du har fått til sånn noenlunde: Pan-diktet med … Hva var det nå igjen … Pan på kjærlighetens alter, villskapens attributt, Pan – i et ennå ungt mørke … Var det ikke noe sånt? Han lente seg tilbake, så på meg og løftet glasset. – Jo, det var noe sånt. – Du er for ung til det, umoden. Det er for tidlig å få til bra dikt, og du må leve av noe. Det som skjedde med deg etter konserten og i London i fjor, 11
må du legge bak deg, sette en strek over. Og så må du for faen lese andre bøker enn Under vulkanen, Tyvens dagbok og Reisen til nattens ende. Du må ta en pause fra undergangslitteraturen, lese noe mer oppbyggende! Han reiste seg og gikk i retning av toalettet. Jeg ble sittende og tenke over det han hadde sagt, mens jeg smugtittet på den kortklipte dama. Hun rettet kniv og gaffel mot rekesmørbrødet foran seg. Hanskene understreket det eksentriske ved henne. Sånt fascinerte meg. Før jeg fikk tenkt tanken ferdig, dumpet han ned i stolen, viftet med hånda og bestilte to nye halvlitere. Det tok ikke mer enn ti minutter før glasset hans var tomt igjen. Han reiste seg brått, sa ha det og gikk for å møte Sonja ved Saga kino. Jeg lente meg tilbake, nippet til ølen og ga meg til å tenke på konserten den septemberkvelden i 65: Thor og jeg sitter midt i salen i Edderkoppen Teater. Et tungt, lilla teppe deler scenen i to og danner en rektangulær plattform foran den. Konserten skulle ha vært i gang for en halv time siden, men plutselig og uten at sceneteppet går til side, strømmer det ut en kompakt vegg av lyd. Det er den massive og kraftfulle koringa på gruppas tredje singel, I’m Crying. Så spretter Eric Burdon fram foran teppet, vugger fram og tilbake mens han slår seg på lårene 12
og synger med den rå, nakne stemmen. Det er en stemme blotta for sentimentalitet, noen ganger ru og gneldrende, lik ei svær bikkje som har stått lenka for lenge i bakgatene i arbeiderkvarterene i Newcastle, klar til å kaste seg over deg. Sceneteppet går til side, og hele bandet kommer til syne i svart- og hvitstripede dresser. Antrekket står ikke i stil med musikken, for det er steinhard R&B. Det må være klær som managerne har prakket på dem så de skal se ut som ei popgruppe. Bury My Body, synger Eric Burdon ute i settet og strekker seg etter en cola han har plassert oppå en av Vox-forsterkerne. Det koker i salen, men vi er sjokkerte; det er ikke Alan Price som sitter ved det elektriske orgelet. Stemmer ryktene om at han har problemer med nervene og nekter å fly? Har han forlatt gruppa? Etter noen låter tørker Eric svetten med et håndkle som han har hatt liggende på en av forsterkerne, mens han presenterer musikerne. Det er Dave Rowberry på orgel og elektrisk piano. Vi har aldri hørt om ham, men han spiller som en gud. Når The Animals avslutter med The House of the Rising Sun, er salen i ekstase. Vi har fått beskjed om å møte utenfor inngangen til scenen. Thor reiser seg først. Vi ser på hverandre og går ned mot sceneinngangen. Jeg er tørr i munnen, svetten driver fra overkroppen. 13
– The Fan Club? spør en langhåret mann i førtiåra. Han er kledd i en trang, svart dress med hvit skjorte og et smalt, svart skinnslips. Er det manageren? Han står foran døra til sceneinngangen og kaster vurderende blikk på journalister, fans og fem, seks damer som har samlet seg foran døra. – Det er oss, sier jeg forsiktig. Uten videre fakter åpner han døra. Journalistene og groupiene blir stående og se etter oss. I et stort kvadratisk rom står bassisten Chas Chandler i det nærmeste hjørnet, han har kastet jakka og drikker cola. Han er virkelig så høy og hengslete som vi har fått inntrykk av fra bilder og på scenen. I motsatt hjørne står Eric Burdon og drikker av ei helflaske Frydenlund. Trommeslageren John Steel, Erics bestevenn fra studietida på kunsthøyskolen i Newcastle, nikker til oss og smiler slik vi er vant til å se ham avbildet i New Musical Express og Melody Maker. Vi tar noen prøvende steg inn i rommet. Heldigvis vinker Chas Chandler oss bort til seg. – Hallo, er det dere som driver fanklubben? – Ja, svarer Thor og forteller om klubben og litt om hver enkelt av oss. Spørsmålene vi hadde forberedt, er for lengst glemt, men det går bedre enn ventet, vi roer oss litt ned. Chas viser seg å være en omgjengelig fyr. Han tar oss med bort til de andre i bandet. 14
– Takk for støtten, sier Eric Burdon. Han har tatt av seg den latterlige svart- og hvitstripede jakka. Skjortebrystet sitter klistret til kroppen. Ansiktet er grimet og grått, selv om han ikke er mer enn tjuefem år gammel. Det er et alvor over ham. Stemmen må komme fra dypet av ham selv. – Det var en fantastisk bra konsert, sier Thor. – Vi er først og fremst et liveband, sier Eric. – Spiller dere selv, da? spør Chas. – Jeg har nettopp skaffet meg en bassgitar, får jeg stotret fram. Chas smiler, nikker anerkjennende og tar til å rote rundt i en liten, mørk skinnpung. Han tar opp et knallrødt plekter. – Da trenger du et godt plekter. – Tusen takk. – Er det sant det som er skrevet om deg, at du spilte i mange band før du ble med i The Animals? spør Thor. – Ja, jeg spilte i flere band i Newcastle, og til slutt ble jeg med i The Alan Price Set. Så ble Eric med. Vi skiftet navn til The Animals og flyttet til London. Ring meg når du er klar for Top Twenty, sier han med et smil idet han følger oss ut. Et år etter konserten sitter vi på det knøttlille gutterommet til Thor i Schweigaards gate. 15