Lyden av sensommer
Av Laila Brenden:
Hannah, en slektssaga (2003), historisk romanserie
Fjellroser (2011), historisk romanserie
Toner fra en stille skog (2019), roman
Skygger under overflaten (2021), roman
Laila Brenden Lyden av sensommer
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Richard Ljoenes
Omslagsillustrasjoner: © Shutterstock, © Arcangel / Sudha Peravali
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Boken er satt med 10,7/14,5 pkt. Sabon LT Pro
1. opplag 2023
ISBN: 978-82-419-6001-7
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS
Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Del 1
WEBERS ER TILBAKE!
Overskriften lyste fra forsiden av alle tyske aviser. Fete bokstaver mot gråhvit bunn. Større og mer slagkraftig enn artiklene om inflasjon og ubetalte krigserstatninger. Journalistene var fornøyd, endelig var det noe hyggelig å melde. Ane og Carl Weber var tilbake med harpene, og konsertene i Hamburg og Bremen var som et løft mot himmelen. Krigen hadde satt dype spor, men nå, nå hadde nasjonen igjen fått noe å glede seg over.
«Det er hyggelig at konsertene ble godt mottatt,» sa Ane og la fra seg avisen.
Hun og Carl satt i hagen og varmet seg i vårsola. Hubert, en god venn av Carl, hadde stelt trærne og bedene og passet huset mens de bodde i Norge, og da Ane og Carl kom tilbake til Bremen, stod det der som før. I hvert fall nesten som før. Et par vindusruter var knust, og hellene i innkjørselen glinset sleipt av mose. Men hagen var blitt tatt godt vare på.
«Ja, en kan jo aldri vite,» svarte Carl og dro hånden gjennom det grånende håret. Det var fortsatt nok av det, men den karakteristiske hårpryden hadde blitt merkbart
7 1
tynnere i løpet av de ni årene som hadde gått siden sist de satt i denne hagen.
«Publikum og journalister kan være nådeløse mot gamle gubber som prøver å gjenoppvekke fordums storhet.»
«Vi har da spilt harpe og holdt konserter hele tiden,» protesterte Ane. «Om enn i litt mindre format enn dette. Og vi har nytt repertoar.» Hun rettet på solhatten og glattet på det lyse kjoleskjørtet. «Alderen har ingen betydning så lenge vi spiller godt. Og du, du kommer til å holde konserter til du blir hundre. Minst.»
«Jeg spiller vel så lenge fingrene lystrer, og så lenge noen vil høre,» smilte Carl, og ansiktet rynket seg sjenerøst. «Men vi kan ikke fortsette å spille gratis.»
«Gratis?»
Ane valgte å overhøre dette med fingrene, for i det siste hadde hun merket en snikende verking i fingerleddene. Smerter som kom og gikk, og som hun ikke ville være ved.
«Så godt som. Pengene vi tjener, er ikke verdt stort i disse tider. Tyskland trykker papirpenger i store mengder, og de er nesten helt verdiløse.» Carl pekte på en ledig stol da Jørgen kom slentrende over plenen. «Det er i det hele tatt et under at folk klarer å betale for konsertbillettene.»
«Huset nederst i gaten er til salgs.»
Syttenåringen vrengte av seg en halvlang dressjakke og dumpet ned i stolen. Strakte beina bedagelig ut foran seg og foldet hendene bak hodet. Han var så lik faren sin at Ane kjente en verking i brystet. Bred hake, krøllete lugg, kraftige never. Hun vente seg visst aldri til den unge utgaven av Hans Jørgen Jonssøn, jegeren og fangstmannen hun hadde elsket så høyt, og som døde altfor ung. I dag hadde Jørgen et blått
8
skjerf rundt halsen, ultramarin, samme farge som faren hans hadde på sitt halstørkle den dagen han gikk utfor fjellet.
«Kanskje det er en lur investering?» Jørgen så spørrende på Carl.
«Antageligvis,» sa Carl og la til at det i så fall var en geskjeft for de som hadde mye fra før. Folk flest hadde nok med å klare seg i hverdagen.
«Det kan komme til å bli stor fortjeneste på kort tid om du kjøper eiendom,» fortsatte Jørgen, og ungdommens skråsikkerhet stod skrevet i blikket hans. «Hvis dere får lite rene penger for konsertene, mener jeg, så kan dere gjøre andre avtaler.»
«Andre avtaler?»
Ane så tvilende på sønnen. Han hadde et år igjen på Glommendalen gymnasium, og kursen videre var allerede staket ut. Jørgen ville begynne på handelsskole i Kristiania, han hadde alltid vært flink i regning. Hvor interessen for tall og økonomi kom fra, visste hun ikke, det var åpenbart kun i det ytre han lignet faren sin.
«Ja, dere kan vel få betalt i noe annet enn penger. I fast eiendom for eksempel. Konsertarrangørene kan sikkert få kjøpt billige hus nå. Eiendommer de kan bruke som betaling. Ti konserter, og dere får et hus.» Jørgen smilte muntert. «Så kan det selges når det blir bedre tider.»
«Det der høres ut som utnyttelse av mennesker som har det vanskelig. I dag er ingen hus til salgs for moro skyld.»
Jørgen smilte igjen, sa det bare var en tanke, og kikket opp mot de hvite godværsskyene som seilet over Bremen i retning nord. Mot Norge. Ane fulgte blikket hans. Det var fortsatt mange uker igjen av sommeren.
9
Vårin.
Søsteren på fem år kom dansende over plenen som et lite, gult fivreld. En sitronsommerfugl med lysgul silkekjole, oransje sløyfebånd og et stort smil. Jørgen strakte fram det ene beinet og husket jenta opp og ned mens de holdt hverandre i hendene.
Ane kjente stor glede over at han tok seg så godt av søsteren, og glede for at hun til slutt hadde klart å gi Carl en datter. Hun var i det hele tatt så glad og takknemlig for at de var en riktig familie, for at de var trygge og hadde det godt sammen.
«En uke. Planen er at vi skal holde tre konserter,» svarte hun. «Hele reisen tar vel et par uker.»
«Jeg vil også være med,» maste Vårin. Det lyse håret som ble holdt på plass av to spenner, skinte plommegult i sola. «Jeg vil!»
«Når du blir større, skal du få være med.» Carl hadde en egen glans i blikket når han så på datteren, og nå blunket han fort, som for å overbevise seg selv om at han gjorde rett ved å insistere på at hun måtte bli hjemme. «Mamma og jeg skal arbeide. Det blir kjedelig for deg, men kanskje vi finner noe fint å ta med hjem.»
Ane var lettet over at han ikke ga etter for maset. Litt for ofte fikk jenta viljen sin med Carl, men denne turneen var viktig for deres videre arbeid som musikere, og de trengte ro rundt seg.
«Jørgen får være med.»
Vårin hang med geipen, men øynene glimtet muntert.
Hun visste at det ikke nyttet, men prøvde seg likevel der hun satt trygt på brorens fang.
10
«Hvor lenge blir vi i London?» spurte han og tok imot
«Jørgen er voksen og kan klare seg selv mens vi arbeider.»
To uker borte fra datteren fortonet seg som ren straff, men barnepiken var ansvarsfull, så Ane klarte å holde en fast tone.
«Da kan jeg arbeide noen uker i tømmerhavnen når vi kommer tilbake.» Jørgen satte Vårin ned på bakken og børstet av buksebeinet. «De trenger folk.»
Ane så uforstående på sønnen, men Carl snuste ut i lufta og nikket.
«Mener du på kaffefabrikken? De har visst kommet i gang med produksjonen igjen etter stansen under krigen.»
Han smilte og sa at det oste kaffe av klærne til Jørgen. «Har du vært der?»
«Ja. De trenger ekstrahjelp nå som tilgangen på kaffebønner er god. Jeg kan like godt bruke tiden her til noe fornuftig.»
«Det høres ut som en god plan,» nikket Carl. «Du får likevel tid til å møte gamle skolevenner og til å se deg om.»
«Hva skal du gjøre på fabrikken?»
Ane forstod at det kunne bli kjedelig for en syttenåring å vandre rundt i en by som slikket sår etter den voldsomme krigen, og var glad han hadde pågangsmot og arbeidslyst.
«Lempe sekker med kaffebønner og hjelpe til med pakking. Kanskje.» Jørgen trakk hånden gjennom luggen. «Det er det samme for meg hva jeg blir satt til, bare jeg får betalt.»
Mens Jørgen og Carl ble sittende og snakke forretninger, gikk Ane og Vårin for å finne en kurv. De måtte plukke blomster og pynte bordet til kveldens middagsselskap. Ni år hadde gått siden hun og Carl tok med Jørgen og reiste til Norge. For vennene som bodde i Tyskland, hadde det vært
11
vanskelige år med krig og elendighet og hardt arbeid for å komme seg på fote igjen. Så de inviterte dem alle sammen, noen få av gangen, for å bli kjent på nytt, på et vis.
I kveld var det dirigenten for byens eldste kammerorkester, en fiolinist fra teatermusikerne og en organist uten fast ansettelse som skulle komme. Alle skulle ha med ektefellen sin, og fiolinistparet skulle også ha med eldstesønnen Ernst, som var på alder med Jørgen. Hun håpet det ville bli en hyggelig kveld, også for de to ungdommene.
«Ikke gule,» bestemte Vårin og gikk forbi buskene med gule blomster og det som lignet pinseliljer i siste stadium. Hun grep i stedet tak i en rød klokkebusk og ville knekke av noen greiner.
«Jeg trodde du likte gult?»
Ane hjalp til med en saks og lot Vårin legge blomstene i kurven.
«Gult er utefarge.»
Vårin gikk videre til et opphøyet bed med rosarøde blomster. Hun hadde visst glemt at hun ikke fikk være med til London, for nå smilte hun så to små, fløtemyke smilehull kom til syne nederst på kinnene.
«Men du har gul kjole …»
«Fordi jeg snakker med sola. Ute.» Jenta la en blomst i kurven og så på moren med skøyeraktig blikk. «Når jeg tar med sola inn, flyter den av sted og gjemmer seg under taket og bak maleriene så vi ikke ser den. Men den er der og varmer oss. Hele tiden. Når jeg har gul kjole, er det for at vi skal huske sola.»
«Det var en veldig fin tanke.»
Den veslevoksne datteren hadde arvet Carls kunstneriske blikk på verden og hans poetiske vendinger. Ane smilte
12
for seg selv da hun klippet av noen hvite blomster som ville passe godt sammen med de røde. Hagen bugnet av tidligblomstrende planter, og hun sendte en varm tanke til Hubert, som hadde passet så godt på vekstene i alle disse årene. I hagen rådet en trøstefull ro, en verden skjermet fra livet utenfor der folk og styresmakter balet med å få landet på fote igjen, å få endene til å møtes. Den var en liten oase bak knuste vindusglass og forfalne bygg. Krigserstatningene som Tyskland var dømt til å betale, gjorde hverdagen svært vanskelig for de fleste, og Ane var klar over at honorarene de fikk, ikke var til å leve av i lengden. Men de var tross alt heldige som hadde et publikum og et arbeid å gå til.
«Helga sier det. Det om sola.» Vårin rettet ut hånden så en marihøne kunne bevege seg fra et blomsterblad og over på pekefingeren. «Helga sier at vi ikke kan leve uten sola.»
Helga var barnepiken som tviholdt på gode minner fra før krigen og som hadde klokkertro på at alt ville ordne seg. Hun var en mester i å finne små lyspunkt i hverdagen, og i å holde mot og humør oppe der det ellers så mørkt ut.
«Helga er klok. Hva mer sier hun?»
«At kveldsmannen er hemmelig.»
«Mener hun månen?» Ane så på mens Vårin løftet hånden og blåste marihøna av sted. Jenta hadde ikke bare arvet Carls tankemåte, men også hans nette hake og munnparti. Når hun lagde trutmunn, var det som å se Carl når han blåste på varm grøt.
«Nei. Mannen kommer om kvelden etter at vi har lagt oss. Jeg har sett ham gjennom gardinsprekken.» Vårin slapp ned armen og fulgte marihøna med blikket til den forsvant bak en busk. «Han er hemmelig. Jeg får ikke si noe.»
«Så du og Helga har en hemmelighet sammen?»
13
Ane regnet med at det var datterens fantasi som tok overhånd, en uskyldig lek med barnepiken, men en liten tvil var likevel sådd. Hun måtte spørre Helga om dette før de reiste til London.
«Jeg tror vi har nok blomster nå. Skal vi gå inn og sette dem pent i vaser?»
Vårin nikket og danset lettbeint inn gjennom hagedørene, løp gjennom storstua og videre til spisestua, der hushjelpen allerede hadde satt fram tallerkener. Det meste av utstyret i huset fortonet seg som nytt for Ane, og i dag ble hun minnet om at det store middagsserviset hadde gullkanter og var dekorert med ultramarinblå blomster. Fargen hun alltid hadde likt, den var visst alle steder i dag.
«Blålysalver, se.» Vårin pekte på et fat og en utflytende blomst som var malt på siden. Hun så håpefullt på moren. «Det er en alv, ikke sant? Sånn som i skogen hjemme?»
Ane nikket og sa at det lignet. Den gamle historien om blålysalvene som svevde over fiolenga i blåtimen, hadde både Jørgen og Vårin tatt del i. Storvelta, plassen hjemme i Norge der tømmerkoia fortsatt lå urørt. Under de rette lys- og vindforholdene var stemningen i skogen der magisk, og i kveldsdisen kunne en altså følge alvedansen til sola gikk ned. Ane fikk alltid et drømmende blikk når hun tenkte tilbake på de lykkelige årene i skogen sammen med Jørgens far. Men det var mange år siden, og nå hadde hun det godt sammen med Carl, pappaen til Vårin.
«Kokka har ikke fått tak i rosiner til puddingen,» meddelte hushjelpen og kom for å hjelpe til. «Hun skulle visst hakke opp svisker i stedet.»
«Det blir bra. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.»
14
Ane gjorde seg ferdig med en blomsteroppsats og rettet seg opp. Fingret litt forlegent med stolryggen. Hun likte følelsen av å være frue i et hus med ansatte, men så skammet hun seg på samme tid. Det var ikke mange som kunne koste på seg slik luksus. Hun trøstet seg imidlertid med at kokka bare ble tilkalt ved behov, hushjelpen kom annenhver dag, og barnepiken hadde mest å gjøre når hun og Carl reiste på turne samtidig. Som alle andre var også det weberske hus nødt til å spare der de kunne, men inntektene fra spilleoppdragene i Norden de siste årene hadde gitt dem mulighet til å koste på seg ekstra hjelp. Og det var vel også fint at de kunne gi noen arbeid, slo det henne. Folk trengte jo lønn.
Ane hadde bedt barnepiken om å være til stede for å ta seg av Vårin denne kvelden. Datteren skulle få sitte til bords den første delen av måltidet, men så var avtalen at hun måtte i seng. Da hushjelpen nikket, lot hun Vårin bli igjen i spisestuen og gikk selv til barneværelset, der hun fant Helga opptatt med å legge fram penklær. Hun hilste blidt og holdt opp en lyseblå sommerkjole med hvite prikker og hvite sløyfebånd. Om den passet til selskapet?
Ane nikket og mente at fargen kledde Vårin godt, dessuten like jenta prikkekjolen.
«Jeg hører fra Vårin at dere har en hemmelighet sammen,» sa hun. «Unger elsker hemmeligheter, det vet jeg godt. Men jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvem denne kveldsmannen er?»
Helga snudde ryggen til og la fra seg kjolen over en stolrygg. Glattet den langsomt med flat hånd og lot sekundene gå så Ane til slutt måtte spørre om det var en fantasifigur, eller om det virkelig fantes en mann som kom til huset om kvelden.
15
«Er Helga kommet?»
«Det er broren min.»
Helga vendte seg mot fruen, og det blusset rødt i kinnene.
«Jeg kan ikke møte ham annet enn i skjul. Kona hans og hennes familie vil ikke vite av meg … Det er en lang historie.»
Barnepiken foldet hendene framfor seg og så bedende på Ane.
«De eneste gangene vi får en prat, er når jeg overnatter her. Det var ikke meningen at Vårin skulle vite om ham, men hun sover ikke alltid når jeg tror hun gjør det.»
«Lukker du ham inn?»
Ane holdt blikket til den andre. Visste ikke helt om hun trodde på det hun hørte.
«Å nei, aldri! Vi står bare bak hekken ved inngangen og snakker litt sammen før han går videre.»
Helga klemte de foldede hendene så hardt at knokene hvitnet, som om hun ba om å bli trodd, men glansen i blikket sluknet langsomt. Ane så det, og hun kjente igjen følelsen av håp som brast.
«Og hva har du fortalt Vårin om kveldsmannen?»
«At han er en snill mann som passer på byen om natten. Og det er ikke så langt fra sannheten, for Stefan er brannmann.»
Så hadde han et navn, tenkte Ane. Og et respektabelt yrke. Da kunne det ikke være så farlig. Fra før hadde hun undersøkt litt om bakgrunnen til Helga og funnet ut at hun kom fra en arbeidsom og ærlig familie nord i byen. Hun hadde gode referanser fra tidligere ansettelser.
«Og broren din finner seg i at du er … utstøtt?»
Hun fant ikke et mer passende ord, men det var vel ganske dekkende.
16
«Alternativet hans er å flytte fra hjemmet sitt. Det er vanskelig …»
«Det er nok mye jeg ikke forstår her, men uansett vil jeg ikke at Vårin blir en del av dette. Du får finne andre møtesteder, for jenta kommer til å henge i vinduet natten lang for å få et glimt av denne kveldsmannen.»
«Ja, frue. Jeg skal si til Vårin at han også må gå andre steder i byen, og at han ikke kommer denne veien mer. Jeg beklager.» Helga tørket seg ulykkelig om øynene. «En annen gang skal jeg forklare. Stefan og jeg har alltid hatt et nært forhold og en felles interesse for lyrikk. Vi leste dikt for hverandre i hele oppveksten, og vi konkurrerte om hvem som kunne flest utenat. Siden har vi fortsatt å lese poesi og utveksle meninger om det vi leser.»
Ane skjønte ikke hvorfor Helga fortalte dette, men en streng i henne begynte å svinge. Hun kjente igjen følelsen av lidenskap, slik hun selv hadde det med musikk. Og hvor vidunderlig var det ikke å ha noen å dele det med.
«Du får prøve å finne en annen skjermet møteplass,» oppmuntret hun. «Så dere kan fortsette å dele disse gledene.»
Da Carl hevet glasset og ønsket alle velkommen til bords, merket Ane seg hvor naturlig Jørgen utførte skålen. Glasset hans inneholdt bare limonade, men han hevet det, møtte alles blikk etter tur og ventet til Carl smakte først. Gutten hadde riktignok vært med på mange middagsselskap, men dette var første gang hun virkelig la merke til hvor galant han var. Med ett gikk det opp for henne at sønnen var blitt voksen. Fire år før myndighetsalderen på 21 år manøvrerte han lett mellom det som andre forventet av ham, og det som var naturlig for en på hans alder.
17
«Vi skåler for gjenforening,» sa dirigenten og smilte takknemlig mot Ane og Carl. «Et lys i den ellers traurige hverdagen.»
Samtalen dreide inn på inflasjonen og Tysklands vanskeligheter med å betale krigserstatningene som landet var idømt. Mange som hadde levd på oppsparte midler, satt igjen uten noen ting. Hverdagen var full av streiker, politisk uenighet og lønninger som ikke strakk til.
«Mange vil gjerne gå på konsert, men få har råd,» sa fiolinisten. «Jeg sier ja til alt ekstraarbeid som byr seg. I går pusset jeg vinduene i rådhuset.»
«Og så kom du hjem full av begeistring over de fine glassmaleriene,» skjøt fruen inn. «Jeg tror rett og slett du hadde en fin dag uten fiolinen?»
En kjærkommen avveksling om det ikke hadde vært av nød, tenkte Ane. Hun mente at alle kunne ha godt av å gjøre andre ting enn det de var best til. Selv fant hun utfordring i å spille på morens gamle piano; noe klaviaturtalent var hun så visst ikke, men spillegleden var den samme, og den kostet ingen ting når instrumentet først stod der.
«Noen har vel råd til å betale for konserter,» kommenterte Jørgen. «Med andre midler enn verdiløse mark.»
Ane så advarende på sønnen, men han satt rolig og unngikk blikket hennes. Det så ut som han moret seg, og hun var ikke sikker på om hun likte den slags overlegenhet han noen ganger utstrålte, men selv om hun akkurat hadde tenkt på ham som en voksen, var han veldig ung. Hun måtte ikke glemme det. Det var ikke sikkert han var klar over hvordan han virket på andre.
«Det er akkurat det som skjer,» svarte organisten. «De som har godt med midler fra før, kan saktens betale med
18
matvarer og klær og andre ting som folk trenger. Men marken blir ikke sterkere av den grunn.»
«Betalingen må i så fall være noe som stiger i verdi,» fortsatte fiolinisten og så oppmerksomt på Jørgen. «Men vanlige folk har ikke tid til å vente på verdistigning, de har mer enn nok med å få endene til å møtes i dag. Ingen blir mette av å ha et smykke liggende i skrinet i påvente av at det skal bli mer verdt.»
Jørgen nikket og lot det bli med det. I den lille pausen som oppstod, ba Ane hushjelpen om å servere forretten, og så fortalte hun at det var Vårin som hadde pyntet bordet. Samtalen gled beleilig over i mer sommerlige tema som dyrking av løk og gulrøtter og beskjæring av roser, og etter hvert også sommerkonserter.
Mens fruene utvekslet erfaringer om hageblomster, diskuterte herrene hvor det var best å holde konserter. Kirkene hadde god akustikk, men det måtte være andre steder som kunne passe også.
«Hva med marmorhallen på kaffehuset,» skjøt Jørgen inn. «Der må det være god romklang.»
Selskapet stilnet og stirret nysgjerrig på den unge mannen, som snakket overraskende godt tysk. Alle forventet en fortsettelse, men da den ikke kom, spurte organisten om Jørgen faktisk hadde vært der? I marmorsalen på kaffefabrikken?
Jørgen fortalte at han skulle arbeide i fabrikken denne sommeren, og at han hadde fått en kort omvisning på lageret og brenneriet. Da han skulle gå, ble han plutselig vinket tilbake, og han fikk være med inn i den spesielle hallen som var kledd med marmor.
«Det var nok en ren innskytelse fra fabrikksjefen, for etterpå fikk jeg vite at salen bare ble brukt av direktøren og
19
ved spesielle anledninger.» Det var nesten så Jørgen prøvde på å unnskylde seg. «Jeg tror det er et fint sted å holde konserter.»
«I så fall må vi nok ha invitasjon fra direktøren selv, og det vil neppe bli en konsert for folk flest,» mente fiolinisten. «Men blir jeg spurt, sier jeg ikke nei.»
Da Ernst spurte om Jørgen virkelig skulle arbeide i kaffefabrikken, svarte Jørgen bekreftende med et kort nikk. Han la fort til at det bare var snakke om noen få sommeruker.
«Du er heldig. Det er mange som kunne tenke seg å få en ekstrajobb i disse tider.»
Ernst virket ikke misunnelig eller snurt, han bare fastslo at Jørgen sikkert hadde en fordel fordi han het Weber til etternavn, og fordi han var norsk.
«Jeg har ikke gjort annet enn å spørre om de trengte hjelp.»
Jørgen slo forsiktig ut med hendene. Ansiktsuttrykket speilet lett oppgitthet, og Ane skyndte seg å si at de alle måtte smake på suppen før den ble kald.
Det ble ikke mer snakk om sommerjobben, og Jørgen og Ernst fant heldigvis tonen. Begge spilte fiolin, men ingen av dem ville gjøre det til levebrød. Ernst ønsket å studere språk, mens Jørgen ville fordype seg i økonomi og handel. De avtalte å spille litt sammen neste dag, og Ane, som hadde lyttet uhemmet til guttenes samtale, senket skuldrene og tenkte at alt var i orden. Det ville være trist om familien falt i unåde hos vennene fordi de fikk privilegier. Hun og
Carl var fortsatt høyt verdsatte harpespillere og godt kjent i store deler av Europa, men de prøvde aldri å oppnå spesielle fordeler på grunn av stjernestatusen. Hun håpet virkelig
ikke at Jørgen hadde brukt Weber-navnet til å smiske seg inn på kaffefabrikken.
20
Under hovedretten ble stemningen mer løssluppen, og Carl skålte flittig. Det tok tid å finne igjen den trygge tonen fra før krigen, men langsomt, som en litt nølende soloppgang vinterstid, tødde vennene opp og fant tilbake til hverandre. Ingen så skjevt til Ane og Carl fordi de skulle holde konserter i England og Nederland.
«Når vi kommer tilbake, håper vi å holde kirkekonsert i Bremen,» sa Ane. «Kanskje vi skal slå oss sammen og gjøre det stort og vidunderlig.»
Det ble sent før gjestene gikk denne kvelden. Da hun hadde sendt kokka og hushjelpen hjem og forsikret seg om at Vårin sov godt, stilte Ane seg ved vinduet i finstuen. Etter tur stakk hun en finger i alle blomsterpottene i vinduskarmen og kjente den kjølige jorda mot huden. Merket seg at de var passe fuktige, alle sammen. Blikket gransket gaten utenfor, men det var ingen bevegelse i sommernatten. Lyden av Carls bare føtter mot tørre eikeplanker stilnet idet hun kjente en varm hånd på skulderen, og hun smilte tilfreds.
«Var det ikke en hyggelig kveld?» Han kysset henne i nakkegropen og stilte seg ved vinduet, han også. «Jeg tror til og med Jørgen og Ernst hadde det fint sammen.»
«Ja, heldigvis.» Ane lente hodet mot skulderen til Carl og slapp pusten langsomt ut, som en forsiktig bris over nattfioler. «Jeg håper bare Jørgen klarer å dempe seg. Han kan virke skråsikker …»
«Som ungdommer flest. Men han bør gå litt stille i dørene når det gjelder arbeidet på kaffefabrikken, ja. Mange vil synes det er urimelig at en utlending får innpass i arbeidslivet her, særlig nå som alt er så vanskelig.»
21
«Jeg håper han skjønner det selv.» Ane gjespet og lot blikket gli oppover og nedover gaten en siste gang. «Jeg er mer engstelig for Vårin.»
Hun tok hånden til Carl og trakk ham bort fra vinduet og inn mot soverommet mens hun fortalte om samtalen med barnepiken.
«Er det ikke litt underlig at hun må møte broren sin i skjul?»
«Familiefeider,» fnøs Carl. Han så på mens Ane trakk ut den siste hårkammen og lot håret falle mot skuldrene. «Du vet selv hvor betent det kan bli.» Han slo dyna til side og gjorde plass. «Jeg tror ikke det er noe å bekymre seg om. Hun har jo veldig gode skussmål.»
Ane hadde selv erfart at uvennskap og misunnelse innad i familien kunne få ubegripelige følger. Helga og broren var kanskje bare ofre for smålighet og misunnelse, og for å unngå bråk møttes de i all hemmelighet.
Hun krøp tett inntil Carl og trakk dyna over seg for i neste øyeblikk å slå den til side. Sommernatten var varm. De trengte ingen dyne. Kroppene dampet allerede av forventning.
ny roman fra suksessforfatter
laila brenden
Etter at første verdenskrig er over, får Ane og familien noen gode år i Bremen. Livet er lyst og lett, barna vokser til, og etter en innholdsrik konsertturne i Europa, bestemmer Ane og Carl seg for å vende tilbake til Norge og den vakre villaen utenfor Kongsvinger.
Etter hvert blir det klart at ikke alt er bra med Carl, og gradvis rettes også Anes bekymring mot sønnen. For hvordan kommer han seg egentlig opp og frem her i verden, og hvorfor virker han så fiendtlig innstilt mot henne?
I denne siste boken i Laila Brendens trilogi fra første halvdel av 1900-tallet, møter vi en moden — og modig — Ane Solingen. Hun må takle både motgang og sorg, men opplever også glede på måter hun ikke hadde forutsett. Og som alltid har hun musikken som støtte.
Om forrige bok, Skygger under overflaten: «Uforglemmelig. Jeg ser allerede frem til tredje bok.»
Jernbanefrua, bokblogger
