Lykke og kampen mot kjærligheten by Vigmostad & Bjørke

Likte du Kampen mot superbitchene? Dette er serien for deg! Mamma juger! Mamma holder ikke avtaler. Mamma sitter med nesa i telefonen og oppfører seg som en dust. Lykke googler tegn på narkotikabruk og kan krysse av på flere punkter. Krise ganger ti tusen! Lykke og kampen mot kjærligheten er andre bok om Lykke, og selv om de kuleste jentene i klassen er like plagsomme som de alltid har vært, er de ikke like plagsomme som forelskelser …

Gå ikke glipp av

«Så underholdende, likevel treffer den hjerterota » @readygoread/Malin Hvammen

❤

«Jeg gir den ti av ti!» Rakel, 11 år

Alle elsker Lykke!

«Monika Steinholm er en av Norges aller beste ungdomsbokforfattere!» Altaposten, Solgunn Solli

ISBN 978-82-419-5591-4

«FABELAKTIG LYKKE!» Altaposten

Lykke 2

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsillustrasjon: Tonje-Mari Clausen Omslagsdesign ved forlaget Papir: 70 g Enso Creamy 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 13/18 pkt. 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5591-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Den beste pratedagen ever! Jeg tygde pannekaka så det knasa i sukker mellom tennene. Hva skulle mamma prate om i dag? Blikket hennes var limt fast på mobilskjermen. Vi har egentlig mobilforbud ved matbordet. På fuglebrettet utafor vinduet satt en dompap og spiste solsikkefrø. Mørket hadde kommet snikende. Om ikke lenge ville fuglen være ferdig med kveldsmaten, og gjemme seg i et tre til i morgen. Hver onsdag hadde jeg også lyst til å gjemme meg fra mammas granskende blikk, men i dag virka det ikke som hun la merke til meg. Hva var det hun dreiv med? Kanskje hun googla tenåringshormoner eller noe. Jeg trykte på kvisa som hadde poppa opp midt på nesa i løpet av natta. – Mamma? Hun svarte ikke. Det var som om hun ikke hørte meg, enda jeg satt rett foran henne. Plutselig lo hun høyt. Jeg hadde ikke sagt noe morsomt. Faktisk hadde jeg ikke sagt noe i det hele tatt. 5

Det var ikke ofte jeg fikk fred til å gjøre som jeg ville. Nå benytta jeg anledninga og henta hodetelefonene. Strødde sukker på ei ny pannekake. Satte Kong Hades på full guffe, rett inn i øra. Rett inn i hjernen. Kjeven mosa pannekaka i takt med musikken. Mamma sa ingenting om at jeg kunne ødelegge hørselen. Den beste pratedagen ever! Da jeg skulle sette tallerkenen i oppvaskmaskinen, strakk jeg hals for å se hva mamma satt og så på. Men da våkna hun plutselig, flippa mobilen rundt så skjermen lå ned mot bordplata. – Er du ferdig med å spise allerede, vennen? – Var ikke så sulten, sa jeg, enda jeg hadde slukt minst ti pannekaker. Mamma hadde så vidt rørt maten. – Du holder ikke på å bli syk, vel? Den gamle mamma var tilbake, trodde jeg, men i stedet for å legge leppene mot panna mi for å sjekke om jeg hadde feber, plukka hun opp mobilen igjen. – Jeg har fått lepra, sa jeg. Vi hadde akkurat lært om spedalskhet på skolen. – Fint, det, sa mamma og smilte uten å se opp. Fint, det, tenkte jeg. Endelig var jeg fri og kunne gjøre akkurat det jeg hadde lyst til.

Stemmen som vekker de døde Dirigenten løfta armene, trakk pusten, og vi var i gang. Jurassic Park, som vi hadde spilt en million ganger før, fylte rommet. Jeg så for meg en diger T-rex som kom inn i gymsalen og bøyde seg over dirigenten. Den slukte ham med hodet først. Akkurat som han dusten i filmen som gjemmer seg på do og lar ungene bli sittende aleine igjen i bilen. Da Tidemann hadde trommesolo, snudde jeg meg og så på ham. Han dundra løs. I et lite sekund kikka han opp og møtte blikket mitt. Trommestikka glapp ut av hånda hans og skøyt framover. Den traff stolryggen til Lukas, som satt og dro sliden på trombonen ut og inn i et sykt tempo. Lukas var en dust, men han kunne spille. Trommestikka fortsatte sin ferd, landa på gulvet og sklei inn under stolen til Emma. Dirigenten gjorde en bevegelse med begge armene, og gymsalen ble helt stille. Det er nesten litt magisk, 7

at han kan slå oss av og på sånn. Selvfølgelig måtte Lukas lage et digert elefantbrøl med trombonen og ødelegge alt. Emma løfta trommestikka og kasta den bakover mot Tidemann. – Vi tar pause nå. Du får trene fingrene, så du klarer å holde stikka uten å miste den, sa dirigenten og blunka til Tidemann. – Jeg har noe til deg, sa Tidemann og rota i jakkelomma mens Liv og jeg sto lent mot ribbeveggen og prata. Han trakk opp et ark og ga meg det. – Wow, sa jeg og glatta ut papiret. – Du burde gi denne til Kong Hades, ikke til meg. – Er det ikke litt rart om Hades skal ha ei tegning av seg sjøl hengende på veggen? spurte Liv. Jeg skulle i alle fall ha den på veggen. Og kanskje hvis jeg turte, skulle jeg ta et bilde av den og sende til ham. Mens dirigenten drakk kaffe, benytta jeg anledninga. – Du veit øvingshelga vi skal ha … – Ja? – Hadde det ikke vært gøy om vi spilte noe annet enn Jurassic Park? – God idé. Star Wars, kanskje? sa dirigenten. 8

Jeg syntes synd på ham. Til og med jeg la merke til at han ikke var spesielt kul. – Vi må gjøre det kult å spille i korps, sa jeg. – Det er kult å spille i korps, sa han. Bevis nummer to! Han var en håpløs nerd som kom til å bli begravd med ei saksofonflis i munnen og ei Star Wars-T-skjorte tredd ned over den hengslete kroppen. Jeg skulle gjøre mitt for å hjelpe ham med å bli litt fetere. – Hva med å spille en av låtene til Kong Hades? – Kong hvem? Bevis nummer tre! Dirigenten trengte opplæring i moderne musikkhistorie. – Hva babler dere om? spurte Lukas. – Godt spørsmål. Jeg er redd jeg aldri har hørt om noen Kong Hades. Er det en slektning av dronninga av England? Lykke vil at vi skal spille en sang av ham på konserten, sa dirigenten. – Kjære søte snille deg, når Lykke for en gangs skyld sier noe som ikke er helt på trynet, så må du høre på henne, sa Emma. Med hendene folda la hun seg på kne foran ham som om han var en gud. – Emma, sånn snakker vi ikke til hverandre, sa dirigenten. – Si unnskyld. 9

– For hva? Både Emma og jeg så på ham uten å skjønne bæret. Dette var det nærmeste Emma noen gang hadde vært å gi meg et kompliment. – Vær litt kul, da, sa Lukas og slo dirigenten så hardt i ryggen at kaffen skvulpa over koppen og rant nedover hånda hans. – Få høre på denne kongen, da. Er det noen som har en låt jeg kan lytte til? En låt? Kong Hades lagde ikke låter. Kong Hades lagde kunst. Jeg fiska fram mobilen, men før jeg rakk å gi den til dirigenten, hadde Lukas dytta en øreplugg inn i øret hans og trykka på play. – Låta er kul, den. Men jeg tror ikke den funker uten vokal. Melodien er ikke nok til å bære den aleine, sa dirigenten da sangen var ferdig. – Vi legger bare på vokal. Lykke kan rappe, sa Tidemann. – Jeg vil gjøre det, sa Emma. Tidemann rista på hodet – Nei, det må være Lykke, fordi … – Hun er svart. Det passer liksom bedre, sa Lukas.

– Ser det ut som Kong Hades er svart? Han er mitt søskenbarn, ropte Emma. Stemmen hennes var høy og pipete. – Men … sa Tidemann. Mens de andre ble stående i pausekroken, satt jeg på plassen min i gymsalen med tubaen i fanget og så for meg Emma som gikk gjennom en kirkegård og sang. Ved siden av en gravstein kom ei hand til syne i den løse jorda. Mer og mer jord beveget seg, helt til et halvråttent lik krøp opp og krabba etter Emma. Det samme skjedde på grav etter grav. Helt til Emma hadde et helt følge av halvt krypende og halvt gående dauinger etter seg. Stemmen hennes passa fint på halloween. Til alt annet var den ubrukelig. Jeg blåste luft inn i munnstykket på tubaen. Varm og myk pust som fylte rommet med mørke, nesten vibrerende toner. Var det virkelig sånn alle så på meg? Som en svarting. Jeg var ikke engang så mørk. Lysebrun, kanskje, men langt fra svart. Var det den eneste grunnen til at jeg hadde vunnet Slampoesikonkurransen for noen uker siden? Tanken hadde ikke engang slått meg. Så dum jeg hadde vært! Jeg hadde til og med mindre

selvinnsikt enn dirigenten. Aldri i livet om jeg skulle drive med poesislam igjen. Aldri rappe ei eneste linje. Vi kunne spille Star Wars og Jurassic Park til det tøyt lasersverd og dinosaurer ut av ørene på publikum. Gjett hvem som ikke brydde seg lenger. Jeg!

Vil du ha mer? Les Ikke akkurat Lykke!