Lykkelige mennesker har ikke bikkje (9788241916342)

<

==: �

- rr, :::,i:::: :::,i::::

rr,

::z:,

r-- ::z

C,

rr,

Sagt om Hvite jenter kan ikke synge blues: «Denne boka kommer ikke til å bli en kultbok, den er en kultbok. » - Karen Hagen, Deichmanske bibliotek

«Dagens Beat-generasjon i frivillig eksil med mammas MasterCard i lomma. » - Anne Schåffer, Littkritikk.no

Dagen Johanne fyller tretti gjør samboeren Thomas det slutt, kort tid etter at hun kom i skade for å kysse en annen kvinne. Sjalusien hans er som en oljelekkasje, og Johanne vader i kystfarvannet med en brennende fyrstikk mellom fingrene, men slipper ikke taket. Hva skal man gjøre når den ene vil ut av forholdet, og den andre heller slår opp telt i stua?

Lykkelige mennesker har ikke bikkje er en roman om

samlivsbrudd og kvartlivskrise, satt til Sagene i Oslo, og er fullstendig allergivennlig.

:s:: rr,

""'C,

::c ::z � ::z ::z en rr, rr, en ::z :::,i::::

rr, ::z:,

::c

�

::z:, :::,i:::: :::,i::::

«Gå roleg bort til disken, betal det sjappa vil ha, og spring heim; rapp desse stykka stor blues, og spel det inn på plate. Martines debutroman er ein LP av papir. » - Mette Karlsvik, forfatter og journalist

rr,

-

m :::,i:::: :::,i::::

rr,

MARTINE JOHANSEN

LYKKELIGE MENNESKER HAR IKKE BIKKJE

«En stemme med særpreg, et språk fullt av fingeravtrykk ... et spennende møte med en frisk nykommer i norsk litteratur. » - Tom Egeland, forfatter

C C w C Q) .c

� C

(.'.j

� �

Martine Johansen (f. 1990) er fra Oslo.

Hun er medredaktør for det skeive kultur­ tidsskriftet MELK og en aktiv slampoet.

Johansen brakdebuterte med Hvite jenter kan ikke synge blues i 2015. Lykkelige mennesker har ikke bikkje er hennes andre roman.

HJEMMESIDE IN STAG RAM

«En av de tre beste bøkene jeg har lest. Dette er blues anno 2015! » - Ragnhild Kraugerud, biblioteksjef Notodden VIGMOSTADBJORKE.NO

l �lll �lll llJl ljl!l!I

ISBN 978-82-419-1634-2

Vigmostad

Bjørke

9

V B

Vigmostad

Bjørke

www.martinejohansen.com hvitejenterkanikke

Lykkelige mennesker har ikke bikkje

Martine Johansen

Lykkelige mennesker har ikke bikkje Roman

Copyright © Vigmostad & Bjørke as 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Sunniva Mellbye Omslagsillustrasjon: Sunniva Mellbye Papir: 80 g. Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med 12,1/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2018 isbn: 978-82-419-1634-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

del 1

1

2016 «Burde vi i det hele tatt snakke om dette nå?» spør han.

«Hva da?» sier hun.

«Oss. På bursdagen din.»

«Selvfølgelig ikke.»

I fjerde etasje i Pontoppidans gate 8 blir Johanne tretti. Tingene hennes står side om side med Thomas sine, i skapene og utover gulvet. Gjenstandene har bodd sammen i årevis. Delt hylleplass, måltider og helligdager. Eiendelene er uvitende om at de kan pakkes ned hver for seg og skilles. Johanne har allerede sagt nei tre ganger. Nei nei nei. Snart sier hun det en fjerde. På stuebordet står en flaske med Bombay Sapphire gin, en Famous Grouse whisky og en Grey Goose vodka. Alle er uåpnede. Johanne fjerner forseglingen på ginflaska. Hører skrittene til Thomas over parketten. Pusten hans er tung, som om det å tilføre lungene oksygen og slippe den oppbrukte lufta ut igjen er en stor anstrengelse.

7

Han setter seg på huk over en kasse med lp-plater.

The First Days Of Spring med Noah and the Whale begynner å snurre, før han kommer tilbake med to glass fra barskapet inntil forsterkeren. De drikker.

Ser utover stua. Teller poppelyder fra riper og støv på plata som roterer i hjørnet og sender signaler til elektromagnetiske omformere som igjen lager hørbare lydbølger av dem. Det snakker i treverkskabinettet bak subwooferen. Det er der ordene sitter før de snubler i kabler, kondensatorer og spoler. Før de blir til stavelser. Siste spor tar slutt, og den ene vinylen byttes ut med en annen.

Flere enheter glir ned. Stadig raskere. Johanne brekker seg litt, men svelger. Peser for å trekke frisk luft inn i munnhulen. Han ser på henne og rister på hodet.

Thomas sakker alltid på tempoet før hun gjør det.

Han vet når hun bør si stopp.

«Det er min bursdag,» sier hun og setter glasset hardt ned på bordet. Thomas svarer ikke, bare skrur opp volumet på stereoen.

«Dance me to the wedding now, dance me on and on / Dance me very tenderly and dance me very long / We’re both of us beneath our love, we’re both of us above / Dance me to the end of love» Leonard Cohen synger fra anlegget. Johanne har valgt plata. Den artisten de begge elsker på samme 8

måte, i motsetning til alle filosofene, forfatterne og musikerne de er uenige om. Cohen forteller historiene de aldri blir lei av å høre.

«Jeg vet ikke lenger forskjellen på når vi krangler og bare er stille,» sier han og dreier glasset sitt så spriten skvulper i bunnen.

«Så vær stille,» sier hun.

«Det er ikke poenget,» sier han.

Johanne snur på forlovelsesringen, steinen roterer rundt fingeren fra fremsiden til baksiden og rundt igjen. Stemningen i rommet minner om å sitte ved siden av hverandre på et fly idet trykket faller i kabinen. Gule oksygenmasker slippes fra taket. Johanne hjelper ingen andre med å feste deres bak ørene. Hun ser kabinpersonalet drikke glupsk fra små spritflasker og hører dem nynne på Billie Holiday-låter. Johanne venter på lyden av kapteinens stemme over anlegget: Turbulensen er bare et resultat av tordenskyene de ser gjennom vinduene på høyre og venstre side.

Et ufarlig mørke som omkranser vingene, men som snart vil ligge bak dem. Thomas strekker ut armene med håndflatene vendt opp, som om de veier vekten av lufta rundt dem og vil styre flyet så forsiktig som mulig, rett inn i en fjellside.

«En av oss må si det. Nå sier jeg det. Vi to gifter oss ikke.»

9

Lyden av stemmen til Thomas spretter hurtig mellom de trange veggene. Ordene er harde, og Johanne frykter at de kan komme til å slå ut en av rutene. Hun plasserer hodet mellom knærne.

«Du kan ikke bestemme det,» hvisker hun ned mot føttene sine.

«Det er slutt, ser du ikke det?» Thomas river seg i håret og gestikulerer med store bevegelser, som om han forsøker å forklare et komplekst vitenskapelig teorem til noen som umulig kan fatte hva han mener.

Hun løfter så vidt på hodet og merker en klump i halsen vokse seg større.

«Jeg er uenig,» sier hun, med hodet mellom knærne og hendene om nakken. Beredt på sammenstøtet.

Hører ham stønne og slå håndflatene mot lårene.

«Det er ikke noe å forhandle om,» sier han i høyt tempo med korte vokallyder.

Johanne kaster på albuene så hodet rister og ordene faller ut av ørene. Setter seg bakoverlent i sofaen for å se på ham. Mellom øyenbrynene hans finnes det to små bekymringsrynker som ikke var der da de traff hverandre. Slike som hun har hatt hele livet. Han adopterte dem en eller annen gang i løpet av det andre året på Sagene. Etter hvert som linjene ble tydeligere, oppdaget Johanne flere likheter. Som de små muskelsammentrekningene ved munnvikene, opp med høyre og ned med venstre. Eller når fortenner pakkes inn 10

i overleppe og presses mot underleppe, helt til huden blir helt hvit. Grimaser som formidler nøyaktige gjengivelser av en følelse, og som ikke lenger kun tilhører den som opprinnelig brakte uttrykket inn i forholdet.

Nå ligner de litt på hverandre i de øyeblikkene der de tenker det samme. Klare tegn på utallige timer med blikket villig vendt mot hverandre. Alle artistene, sangene og albumcoverne som den ene kan nevne i stikkordsform for å se den andre nikke bekreftende, som for å si «jeg vet akkurat hva du mener» eller «selvfølgelig husker jeg». For å få plass i hodet til alle (de nye) kompendiene med Thomas’ navn sorterte og kastet hun store deler av det tidligere innholdet. Strøk over sensitivt materiale, setninger i gamle samtaler, krysset ut navn for å beskytte identiteter og brente loggbøker.

Fortidens kjærester plasserte hun i kraniets loftsrom og lot dem støve ned. Dette var av hensyn til dem begge. Det nye kom til å finne veien inn i det kartoteket som en dag skulle bli deres felles historie. Den som andre ville gjenfortelle om dem senere. Sagaen om Thomas og Johanne – de to som over tid formet det samme smilet i speilet. De som kom så nær hverandre at det var vanskelig å skille den ene fra den andre.

Han og hun som til sist, av ren og skjær vilje, passet sammen, sett fra både inn- og utsiden.

«Du er bestevennen min,» sier hun. En sannhet hentet fra venstre brystlomme. Varme sprer seg utover 11

i kinnene, så Johanne setter en av flaskene mot det høyre og ruller den langs huden.

«Det er ikke nok,» sier han, trekker seg umiddelbart unna, reiser seg og tar med whiskyglasset til gangen. Gulvet blir skrått der han går på det. Johanne følger etter og griper fatt i nøkkelknippet hans som ligger på kommoden. Finner raskt sitt eget i lomma på dongerijakka. Thomas har alt fått på seg Adidasskoene, men hun breier armene rundt alle jakkene på stativet og farer av gårde med dem mot soverommet.

Skjerf og varme gensere, som har ligget i jakkeermer eller hengt på undersiden, faller på gulvet og former et spor bak henne.

«Hva holder du på med?» roper Thomas, før hun hører ham banne og komme etter henne.

«Gi meg jakka mi, Johanne. Jeg orker ikke å gjøre dette med deg, gi meg en jævla jakke!»

Hun rister på hodet og tviholder på yttertøyet, sitt eget også, i tilfelle han skal tvinge seg inn i den sorte kåpen med to store knapper ved halsen. Presser klærne mot brystet, som om ingenting er mer verdifullt. Når et fly går ned, skal man holde hender med den som sitter i setet ved siden av. Thomas nekter henne også dette. Han røsker i tøyet, men ikke hardt nok til å stå igjen med noe. Som om han ikke har styrke nok til å svømme hvis farkosten treffer havoverflaten. Da han gir opp, kaster hun bylten på 12

sengen og kollapser oppå den. Thomas tilbyr hverken fallskjerm eller flytevest. Møtet med bakken er ikke momentant, men heller ikke en nødlandingsprosedyre. Det er ingenting de kan gjøre. De siste restene blir revet fra hverandre. Bit for bit. Skrik for skrik. Ingenting overlever.

«Jeg forstår det ikke, Thomas.»

«Så vær stille,» svarer han og smeller soveromsdøra igjen bak seg.

«If it be your will / That I speak no more / And my voice be still / As it was before / I will speak no more / I shall abide until I am spoken for,» synger Leonard.

<

==: �

- rr, :::,i:::: :::,i::::

rr,

::z:,

r-- ::z

C,

rr,

Sagt om Hvite jenter kan ikke synge blues: «Denne boka kommer ikke til å bli en kultbok, den er en kultbok. » - Karen Hagen, Deichmanske bibliotek

«Dagens Beat-generasjon i frivillig eksil med mammas MasterCard i lomma. » - Anne Schåffer, Littkritikk.no

Dagen Johanne fyller tretti gjør samboeren Thomas det slutt, kort tid etter at hun kom i skade for å kysse en annen kvinne. Sjalusien hans er som en oljelekkasje, og Johanne vader i kystfarvannet med en brennende fyrstikk mellom fingrene, men slipper ikke taket. Hva skal man gjøre når den ene vil ut av forholdet, og den andre heller slår opp telt i stua?

Lykkelige mennesker har ikke bikkje er en roman om

samlivsbrudd og kvartlivskrise, satt til Sagene i Oslo, og er fullstendig allergivennlig.

:s:: rr,

""'C,

::c ::z � ::z ::z en rr, rr, en ::z :::,i::::

rr, ::z:,

::c

�

::z:, :::,i:::: :::,i::::

«Gå roleg bort til disken, betal det sjappa vil ha, og spring heim; rapp desse stykka stor blues, og spel det inn på plate. Martines debutroman er ein LP av papir. » - Mette Karlsvik, forfatter og journalist

rr,

-

m :::,i:::: :::,i::::

rr,

MARTINE JOHANSEN

LYKKELIGE MENNESKER HAR IKKE BIKKJE

«En stemme med særpreg, et språk fullt av fingeravtrykk ... et spennende møte med en frisk nykommer i norsk litteratur. » - Tom Egeland, forfatter

C C w C Q) .c

� C

(.'.j

� �

Martine Johansen (f. 1990) er fra Oslo.

Hun er medredaktør for det skeive kultur­ tidsskriftet MELK og en aktiv slampoet.

Johansen brakdebuterte med Hvite jenter kan ikke synge blues i 2015. Lykkelige mennesker har ikke bikkje er hennes andre roman.

HJEMMESIDE IN STAG RAM

«En av de tre beste bøkene jeg har lest. Dette er blues anno 2015! » - Ragnhild Kraugerud, biblioteksjef Notodden VIGMOSTADBJORKE.NO

l �lll �lll llJl ljl!l!I

ISBN 978-82-419-1634-2

Vigmostad

Bjørke

9

V B

Vigmostad

Bjørke

www.martinejohansen.com hvitejenterkanikke