Paal Maage Elstad
Lysmøkk
Den plutselige temperaturøkningen har varmet opp kroppen og begynt en inntørkingsprosess. Fuktigheten fra kroppen væter alle overflater. Også likets hud. Og for oss som er tekstlig privilegerte og ser inn i det lysisolerte kistemørket, kan det se ut som om det svetter idet den kraftige flammen rettet mot midten av kisten er øyeblikk unna å trenge gjennom treet. Som om liket gruer seg til det som skal skje.
5
Varmen fra kremasjonskammeret forplanter seg gjennom rommene og vekker en flue som egentlig hadde satt seg til rette på en bjelke i det morgenkalde kapellet for å dø – og skaper en forvirring av instinkter: et håp om sommerens og ungdommens tilbakekomst i fluekroppen. Som om varmen var synonym med en omvendt tid, kaster den seg ut og danser i luften. Enkemennesket som sitter alene på en benk, vifter etter fluen – som ikke besitter noen bevissthet om å bli jaget.
6
Ansiktet er som et brennende bibliotek: et deponi av dager, år, karbon og nitrogen som blir frigjort mens nervetråder og muskelvev står i flammer. Som om all flauhet, opphisselse, skam, raseri og forelskelse som noen gang har fått kinnene til å rødme, kommer tilbake på en gang og slår gnister mot hverandre.
7
En omvendt tid der lys og varme stiger fra alle ting og mater solen: strüler av lys som stür ut av øynene mens hjernen tømmes for bilder.
8
Når de siste restene av hjernemasse er frigjort som gass på vei opp gjennom kvikksølvfilteret og videre ut krematoriepipene, er alt som er igjen i det lille kremasjonskammeret halvt oppsmuldrede benrester som skal hentes ut og kvernes til en halvgrov grus enkemennesket skal tenke på som aske. Og skjelettet som i livet blir brukt som et bilde på døden, utgjør nå de eneste fragmentene som legges i urnen for å representere livet. Ikke kinnmusklene som strammet seg ved hvert smil. Tungen som slikket leppene. Øyelokkene som i gjennomsnitt hvert femte sekund gled igjen og åpnet seg på nytt – i en stadig avduking av verden.
9