Majken minerydder (9788241915161)

K ARIN BRUNK HOLMQVIST

«Helt perfekt.»

Ystads Allehanda

Alle n ner e t r fo je runk B Karin ist-bok! v q Holm blir lysere, n Verde g du litt o re! glade www.vigmostadbjorke.no

ISBN 978-82-419-1516-1

MAJKEN MINERYDDER

er en mester i å skildre det lille. I bøkene hennes går livet langsomt, og det drikkes mye kaffe. Med varme og klokskap utbroderer hun kollisjonen mellom gamle og nye tider, by og land, i underholdende skrøner fylt av menneskelig storhet og svakhet.

Før hennes første bok ble gitt ut, arbeidet Karin som sosialarbeider, kommunepolitiker og fotomodell – hun har til og med opptrådt som tryllekunstner! Alt sammen er uvurderlige erfaringer for en forfatter, ifølge Karin selv. Opp gjennom årene har hun møtt en rekke forskjellige mennesker og fått høre om hvordan livet ikke alltid ble som man hadde tenkt.

Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt over en halv million eksemplarer.

Skillinge går livet sin vante gang. Helt til Majken finner en flott dekorasjon til hagen sin på stranden.

Det ender med at hele den lille fiskerbyen må evakueres.

Majken skjemmes, og hun blir lettet når alles oppmerksomhet i stedet rettes mot sambygdingen Ossian, som ser ut til å være forsvunnet. Han som aldri pleier å reise noe sted. Spesielt urolig blir Majkens og Sixtens barnebarn, Sara, som går i niende klasse. Sara liker Ossian. Han behandler henne som en voksen, til tross for at han er gammel. Og så leser han bøker, kan mye om psykologi og sånt og er morsom å prate med.

En leteaksjon blir igangsatt, men det eneste de finner, er Majkens utro nabo Sven, i en sjøbu sammen med sin kvinnelige lærer fra malerkurset i Simrishamn. Slikt blir det forviklinger av. Og Ossian kommer omsider tilbake – glad og bekymret over å høre hvilken oppstandelse forsvinningen hans har forårsaket.

Karin Brunk Holmqvist

I

S U K S E S S F O R FAT T E R E N AV P O T E N S G I V E R N E

Karin Brunk Holmqvist

SUKSESSROMANER AV

Karin Brunk Holmqvist

0 0 0 0 6 5 nøyde for re lese

Majken minerydder

9 788241 915161

KBH_MajaMinrojare.indd 1

2017-11-30 21:23

Majken minerydder

Karin Brunk Holmqvist

Majken minerydder Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Majken miniröjare Copyright © originalutgave Karin Brunk Holmqvist 2017 Published by agreement with Kabusa Agency, Sweden.

Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslag: MOP Design / Monika O. Petrovski Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boken er satt med 11/16,5 pkt. Minion Pro 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1516-1 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Kjære leser Boken min, Majken minerydder, inneholder både sannheter og løgner. Dere som vet noe om Skillinge, vil snart oppdage at mange av miljøene som beskrives i boken, ikke stemmer helt overens med virkeligheten, mens andre gjør det.

Som forfatter kan man ta seg frihet til å justere litt på virkeligheten i en oppdiktet bok.

Jeg håper at mine følelser for det lille stedet Skillinge og folk som bor der, er skildret på en kjærlig måte.

Naturbeskrivelsene er alltid viktige for meg, og Österlen er en stor inspirasjonskilde når jeg skriver.

Jeg håper at denne skrøna skal gi noen timer avkopling og noen gjenkjennende smil.

Karin Brunk Holmqvist

Kapittel 1

vinden tok tak i Skåne trafikkselskaps skilt med nummer 577 plassert ved bussholdeplassen utenfor Skillinge. Mot et tre et stykke unna hadde Ossian Jacobson surret fast sykkelen sin med et solid, oransje tau som en gang hadde tilhørt fiskebåten til faren hans. Den løse bakskjermen pep i vinden.

Ossian satte seg midt i bussen og plasserte to ICA-poser mellom beina. På det tomme setet ved siden av seg la han en gammel koffert med rustne beslag. Han hadde spent et belte rundt kofferten fordi låsene hadde gått i stykker. Han hadde en lang trenchcoat på seg, og under den hadde han mørk dress, hvit skjorte og et flekkete slips. Ansiktet var furet, og de buskete, grå brynene lignet to lurvete larver som rammet inn de grågrønne øynene. Ossian vred hendene i fanget. Det var bare et par ungdommer med i bussen, og ingen han kjente. Han hadde ikke gått på bussen hjemme i Skillinge, men syklet den korte avstanden til neste holdeplass. Hjemme vil de fleste ha gjenkjent sykkelen hans og ville sikkert begynt 7

karin brunk holmqvist

å lure hvis den hadde blitt stående igjen på bussholdeplassen mens han var ute på reise. Knokene til Ossian hvitnet, og han knep øynene igjen.

– Skru av den forbanna musikken! Sixten Alm banket irritert på døren til rommet til barnebarnet sitt, med det resultatet at volumet økte så det skurret i høyttalerne.

– La henne være, lo Majken. Husker du ikke da du spilte Lucky Lips med Cliff Richard så høyt at høyttalerne nesten ble sprengt? Kona klappet ektemannen vennlig på kinnet.

– Pytt, den var jo fin. Men da du spilte Barnatro med Lapp-Lisa, trodde jeg halve familien din var død, sånn som du gråt. Sixten dyttet kona spøkefullt i siden.

– Den var nydelig, smilte Majken. – Jeg kan se platen for meg når jeg vil. Jeg tror den kom ut på Sonora, og den hadde blå etikett.

– Den var i alle fall bedre enn det skrålet der. Det lyder som om hele orkesteret har falt ned fra scenen. Sixten pekte mot døren.

– Alt til sin tid, sukket Majken og satte seg ved kjøkkenbordet. – Du kan vel ikke bli plaget av lyden fra Saras rom, du som aldri bruker det dyre høreapparatet du har fått beskjed om. Selv om det hadde vært fint om du brukte det av og til.

Når jeg ber deg om å luke i grønnsakåkeren, for eksempel. Da hører du det aldri.

Sixten svarte ikke. Han syntes at diskusjonen om høre­ apparatet hans var gått ut på dato for lenge siden. Drøvtygd til det uutholdelige, faktisk. Han var selvfølgelig enig i at det 8

majken minerydder

hadde vært en unødvendig investering. Det hadde vært vanskelig å venne seg til det. Det klødde i øret, og lydene ble av og til hule og ubehagelige. Nå lå det i den øverste skuffen i kjøkkenet til ingen nytte. Men Majken hadde da ingenting hun skulle sagt. To par ubrukte sko sto i klesskapet, og hver gang Sixten påpekte det, sa hun bare: «Det er noe helt annet.»

– I dag er det visning av huset til Axel og Gerda igjen.

Hvem er det som vil punge ut med 3,4 millioner for et hvitkalket bondehus i Skillinge? Sixten dro seg i langfingeren til det knaket, og Majken knep øynene sammen.

– Hadde det hatt en annen beliggenhet, hadde prisantydningen antagelig ikke vært over en million. Men det er noe annet med Skillinge.

– Skillinge, fnøs Sixten. Se ut. Det er ikke en levende sjel her.

– De som kjøper huset, skal sikkert bare bo her om sommeren, og da er det folk i massevis her. Forresten er Skillinge et blomstrende, lite samfunn. 1400 innbyggere om vinteren og mange flere om sommeren. De sier det er 120 bedrifter her.

Vi har røykeriet, misjonshuset, havnekroen og til og med et teater. Her har vi alt vi trenger.

– Ikke vinmonopol og post. Og hvor ligger de 120 bedriftene, om jeg tør spørre. Forresten bryr jeg meg ikke med hvem det er som flytter hit. Bare det er skikkelige folk. Hva mener du med bare bo her om sommeren? Hvordan kan du vite det?

Musikken holdt opp, og Sara kom ut på kjøkkenet og slengte seg surmulende ned i slagbenken. Sixten så på henne med rynkede bryn.

9

karin brunk holmqvist

– Legg fra deg den forbannede telefonen der. Har vi ikke sagt at du bare skal bruke den på rommet ditt. All den fiklingen og trykkingen er til å bli helt nervøs av.

– At dere gidder å bry dere? mumlet Sara og dro seg i håret.

Uten konflikter hadde det ikke vært etter at Sara flyttet inn i august, selv om de likevel koste seg med at det var liv og røre i huset. Sara hadde bestemt seg for at hun ville fullføre videregående skole i Simrishamn. Faren hadde fått jobb som lærer på Landbruksgymnaset i Svalöv, og foreldrene og lillesøsteren hennes hadde flyttet dit, mens Sara hadde valgt å bo hos farmor og farfar til hun var ferdig på videregående. Hun hadde absolutt ikke lyst til å skilles fra klassekameratene sine.

Majken kastet et tilfeldig blikk på Sara, som var kledd i en merkelig buksedress, den lignet mest på en sparkebukse.

Hun følte at hun var for gammel til å forstå det. Det samme gjaldt det stripete håret til Sara. Da hun selv var ung, fikk hun penger til å ta en kostbar permanent én gang i året. Nå for tiden sto ungdommene foran speilet om morgenen med slettetang for å få glatt hår.

– Ja ja, sukket Majken.

– Hvorfor sier du alltid «ja ja», farmor? lo Sara og la tele­ fonen fra seg.

– Noe skal en jo si. Kanskje er det noe å si når det er noe en ikke forstår.

– En sier vel ikke «ja ja» hvis en ikke forstår? Sara plukket bort en bit løs neglelakk fra tommelfingerneglen.

Utenfor kjøkkenvinduet så Majken at Elsa Nilsson kom syklende med den svarte, overvektige puddelen sin i 10

majken minerydder

sykkelkurven. De hadde ikke hatt vondt av en spasertur, noen av dem, tenkte Majken. Snart får vel den stakkars bikkja ikke plass i kurven lenger.

Elsa hadde dratt strikkelua ned over ørene og tatt vantene på. Det var i slutten av oktober, og østavindene fra havet feide nådeløst inn over det lille samfunnet. Snart var det på tide for båtfolk å ta opp båtene sine. Majken hadde tatt opp sommerblomstene fra ampler, krukker og kasser, og plantet lyng og andre høstblomster i stedet. Hun elsket lyng. Da hun var nygift, hadde hun plukket lyng i skogkanten langs veien mot Borrby strand. Hun hadde satt den i en gammel kobbergryte og plassert den i hjørnet ved slagbenken på kjøkkenet.

– Skal du dra døden inn i huset? hadde moren skreket til henne da hun kom på besøk. Majken hadde blitt vettskremt og forsto ikke hva hun mente. «Døden, døden, døden», hadde moren fortsatt. Så tok hun lyngen og kastet den ut i hagen.

Majken hadde blitt så redd at hun begynte å gråte. «Døden kommer fort nok uten å hjelpe den på vei», fortsatte moren før hun opphisset satte seg i slagbenken og skottet mot den tomme kobbergryten, mens hun med opprørt stemme forklarte at hvis noen tok lyng inn i huset, kom et medlem av familien til å dø.

Majken hadde ikke kunnet slippe tankene på det moren hadde sagt, og hun hadde båret med seg redselen i mange uker. Da katten deres, Smulan, brått og uventet lå død på kjøkkengulvet en morgen, hadde Majken kjent seg skyldig.

Det hadde aldri mer kommet lyng inn i huset, ikke noen katt heller for den saks skyld.

K ARIN BRUNK HOLMQVIST

«Helt perfekt.»

Ystads Allehanda

Alle n ner e t r fo je runk B Karin ist-bok! v q Holm blir lysere, n Verde g du litt o re! glade www.vigmostadbjorke.no

ISBN 978-82-419-1516-1

MAJKEN MINERYDDER

er en mester i å skildre det lille. I bøkene hennes går livet langsomt, og det drikkes mye kaffe. Med varme og klokskap utbroderer hun kollisjonen mellom gamle og nye tider, by og land, i underholdende skrøner fylt av menneskelig storhet og svakhet.

Før hennes første bok ble gitt ut, arbeidet Karin som sosialarbeider, kommunepolitiker og fotomodell – hun har til og med opptrådt som tryllekunstner! Alt sammen er uvurderlige erfaringer for en forfatter, ifølge Karin selv. Opp gjennom årene har hun møtt en rekke forskjellige mennesker og fått høre om hvordan livet ikke alltid ble som man hadde tenkt.

Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt over en halv million eksemplarer.

Skillinge går livet sin vante gang. Helt til Majken finner en flott dekorasjon til hagen sin på stranden.

Det ender med at hele den lille fiskerbyen må evakueres.

Majken skjemmes, og hun blir lettet når alles oppmerksomhet i stedet rettes mot sambygdingen Ossian, som ser ut til å være forsvunnet. Han som aldri pleier å reise noe sted. Spesielt urolig blir Majkens og Sixtens barnebarn, Sara, som går i niende klasse. Sara liker Ossian. Han behandler henne som en voksen, til tross for at han er gammel. Og så leser han bøker, kan mye om psykologi og sånt og er morsom å prate med.

En leteaksjon blir igangsatt, men det eneste de finner, er Majkens utro nabo Sven, i en sjøbu sammen med sin kvinnelige lærer fra malerkurset i Simrishamn. Slikt blir det forviklinger av. Og Ossian kommer omsider tilbake – glad og bekymret over å høre hvilken oppstandelse forsvinningen hans har forårsaket.

Karin Brunk Holmqvist

I

S U K S E S S F O R FAT T E R E N AV P O T E N S G I V E R N E

Karin Brunk Holmqvist

SUKSESSROMANER AV

Karin Brunk Holmqvist

0 0 0 0 6 5 nøyde for re lese

Majken minerydder

9 788241 915161

KBH_MajaMinrojare.indd 1

2017-11-30 21:23