BERLINGSKE NYHEDER24.DK BECHSBOOKS.DK BOGFIDUSEN.DK FRUTHULSTRUP.DK JYLLANDSPOSTEN VINNER AV KAREN BLIXEN-PRISEN 2022
thomas bagger
mannen i tre deler
oversatt av anlaug lia
Originaltittel: Manden i tre dele
Copyright © originalutgave © Thomas Bagger and JP/Politikens
Hus A/S 2021 in agreement with Politiken Literary Agency
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2023
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Imperiet i samarbeid med Anders Wilhelm Knudsen
Forfatterfoto: Anders Bach
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.
1. opplag 2023
ISBN: 978-82-419-5981-3
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS
Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no
www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven
eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Gutten stønnet søvndrukkent. Kroppen var ikke helt ute av søvnen, men han hadde likevel fornemmelsen av noe dypt inne i hjernemørket. Av at det var natt. At han ikke burde være våken.
Han løftet hodet fra puta og så små fiolette gnister når han blunket. Stemningen i rommet føltes helt annerledes nå enn da han hadde sovnet med nesa begravd i et Donald-blad under det trygge lyset fra nattlampen. Mor hadde vært inne og slukket den. Hvorfor gjorde hun det? Hun visste jo at han helst ville ha den på.
Han oppdaget at han holdt så hardt i sengetøyet at stoffet knirket. Han trakk dyna helt opp til haken, som når han hevet seg opp over muren for å se på nabojenta. Dyna var våt og klam og luktet surt.
Nå visste han hvorfor han hadde våknet. Marerittet. Det med skriket som ikke klarte å komme ut av halsen fordi munnen var full av et tykt klister som han verken kunne svelge eller spytte ut, men som svulmet opp til det presset øynene ut av hodeskallen på ham.
Gutten klynket. Hjertet galopperte i brystet så han trodde det skulle sprenge seg ut gjennom ryggen. Et skybrudd
5 Prolog
av panikk åpnet seg over ham. Ut av ham. Lunkent tiss rant ned mellom ballene så alt ble klissete og ekkelt.
Hvorfor gjør du det, hvorfor gjør du sånt? jamret han taust og hørte at tankene hadde den sinte stemmen til mor.
Redselslagen stirret han ut i mørket. Det føltes som om en av fars skinninnbundne bøker med gullskrift på lå på brystkassen. Han måtte opp, måtte ha luft. Han satte føttene på det kalde gulvet, listet seg bort til vinduet og kikket ut i sprekken mellom gardinene. Månelyset fikk bakhagen til å ligne en av de svart-hvitt-filmene som mor alltid så på når far var ute og reiste. Han hatet de filmene. Skuespillernes skjærende stemmer, det askegrå lyset fra fjernsynsskjermen som bølget bortover taket som svart magi. Det var pinefullt å se morens grå silhuett på den store sofaen, lukket og hypnotisert, med en sigarett som røykte seg selv i knekken mellom to fingerledd.
Gutten kløp seg hardt i kinnet, en snill, distraherende smerte. Han ble igjen oppmerksom på den våte flekken i pyjamasbuksa. Den hadde blitt iskald. Og det presset fortsatt i blæra. Han skulle tisse mer.
Han listet seg gjennom den mørke gangen, nabojenta påsto at den ble til den svarte tarmen til et uhyre hver natt, og at de som våget å gå helt ned til enden av den, ville bli bæsja ut av rumpehullet og drukne i et hav av brennende dritt. Han bet tennene sammen. Det var litt morsommere i dagslys. Han konsentrerte seg om knirkingen i gulvplankene, de vekslende lyse og mørke tonene.
Så stivnet han.
6
En lyd. Den kom fra soverommet til mor og far. Han var rett utenfor døra. En silketråd av lys silte ut av nøkkelhullet. Moren hadde forbudt ham å gå inn til dem om natten. Uansett hvor forferdelig han drømte. Hun hadde aldri sagt hvorfor. Han fikk bare ikke lov.
Der kom lyden igjen. En lys stemme. Noen hvisket. Én jamret seg.
«Er dere våkne?» sa han så høyt han torde, det var ikke veldig høyt.
Jamringen ble sterkere. Det hørtes ikke ut som om den lyse stemmen var lei seg, selv om det kom gråtelyder.
Han ble stående og stirre på den forheksende lystråden. Så satte han øyet foran nøkkelhullet.
Gutten gispet etter pusten. Ikke i sin villeste fantasi hadde han ventet å se noen sånt. Dampen lå som røyk over vinduer og speil i soverommet. Det dryppet stearin fra de seks sølvarmene på lysestaken, og familiebildene over sengegavlen dirret på spikrene sine. Han svelget en klump i halsen. Nabojenta vred seg på lakenet i mors og fars seng. Naken. Hvit. Far lå bak henne, tett inntil, svetteperler glitret i det svarte håret på brystet mens han aggressivt klasket underlivet sitt opp mot rumpa hennes.
Igjen. Igjen. Igjen,
Den spinkle kroppen til nabojenta skalv for hvert støt, en heftig rødme lyste på kragebeina, og hun trakk pusten så hardt at ribbeina tegnet skygger i huden. Gutten kunne ikke la være å se på farens lange fingre som klemte rundt nabojentas bryst, selv om det knapt var stort nok til å fylle en hånd.
7
Gutten stirret forferdet ned på seg selv. Det var en kul i pyjamasbuksene hans. Tissemannen strittet. Før han visste av det, fant hånden veien ned bak bukselinningen. Dro i tissemannen.
Pusten ble hes og ansiktet varmt. Han klynket forvirret, ville stoppe, men hånden dro og dro som om den skulle kaste terninger.
Det brant i skrittet. En vidunderlig smerte som fikk ham til å lukke øynene. Han sto utenfor døra. Og var likevel på rommet inne hos dem. Hud mot hud. Gniende. Stønnende. Klaskende.
Gutten gapte. En varm bølge smeltet alt inni ham. Og så var det som om alt det som smeltet, rislet ut av tissemannen mens knærne hans ble til gummi.
Han hørte ikke skrittene bak seg.
En hånd la seg over guttens munn. Hardt, uventet. Det halvkvalte skriket forsvant i den varme håndflaten, og han ble dratt baklengs mens hælene skrapte over gulvet. I neste øyeblikk ble han kastet ned i sin egen seng og holdt fast i skuldrene av ti klypende fingre. Stemmen til mor etset gjennom mørket.
«Hva i all verden driver du med, din avskyelige gutt?» Hun ristet i ham så det pep i sengefjærene. «Svar meg!»
Han stammet svimmelt: «J-jeg skulle tisse … jeg hørte en lyd og …»
«Så ville du spionere?»
«Nei, nei!» Han vred ansiktet til siden. Mors ånde stinket av sigaretter og noe annet, rått og skittent, som sure
8
bær. «Hvorfor er hun på soverommet deres? Hva er det far gjør med henne?»
«Med hvem?»
«Naboje–»
En sviende ørefik. «Det er ingen der inne.»
«Men –»
Moren knep ham hardt i kinnet. «Du er en snik og en motbydelig gutt. Står og tar på deg selv foran min soveromsdør. Skal jeg hente far, så han kan klippe den av deg? Skal jeg?» Stemmen til mor var tett inntil, men gikk i alle retninger, som om det var tilhørere ute i mørket. «Hvorfor må du absolutt være sånn som faren din? Dere er som dyr!»
Gutten torde ikke si noe. Mor sa heller ikke mer. Pustet bare ned i ansiktet hans så han fikk brekningsfornemmelser. Han kjente at grepet om skuldrene løsnet, så hørte han de raske føttene hennes over gulvet og til slutt døra lukke seg med et lite og udramatisk klikk.
Oktobervinden virvlet retningsløst i natten. Regnet boret seg ned i jorden i stråler tykke som fingre ute i landskapet, som rullet flatt mot en endeløs horisont av søle og nakne trær. De fleste sønderjyder sov så lange de var eller sto tett sammen på vertshus der lydene fra uværet druknet i latter og klirrende flasker. Selv rev og mår søkte ly under låvetak og traktorhjul og lot nattens bytte gå i fred.
Men det var alltid noen. Noen som gikk ute i natten.
En finger i ribbeina trakk Claus Fockbek ut av en behagelig drøm. Han gryntet og skjøv bort den strittende fingeren til kona.
Hun prikket ham igjen.
«Du kunne ha sagt ja før. Orker ikke nå», mumlet Claus og la hodeputa til rette under kinnet. Han ville tilbake til drømmen.
«Takk som byr, Claus.»
Spydigheten fra henne han hadde vært gift med i tjuefem år, var ikke grunnen til at Claus gløttet på øynene. Han hadde hørt noe i stemmen hennes. Uro.
«Det er noe som foregår oppe på vollen, Claus.»
«Hva?»
10 1
«Et lys. Det liksom kommer og går.»
Claus hørte at hageporten slo i vinden. «Kan du ikke se etter selv?»
«Det er en lyd også.»
«Hva slags lyd?» gryntet han irritert. «Som en sirene, liksom.»
«Sirener og lys! Da er det jaggu de romvesenene som Bette Niller alltid bjeffer om.» Claus smøg seg inn under Carinas varme dyne. «Hvis det er vår siste natt på jorden, så er det ikke annet å gjøre.»
Den iltre fingertuppen hennes stanget ham vekk. «Fy søren for en dust du er. Skal jeg fortelle jentene at du sender kona di ut i drittværet?»
Claus blunket. Nå var han lys våken. For en mann fra Sønderjylland sto hans gode navn og rykte på spill hver gang kona og venninnene samlet seg rundt kaffebordet. Han sukket og satte føttene på gulvet.
Claus gikk ut. Våningshuset deres lå ved foten av det kuperte naturområdet som hadde sitt høyeste punkt på en liten bakkekam førtiseks meter over havet. Ingen visste egentlig noe om Smøl volls opprinnelse, bortsett fra at den, som resten av Sønderjylland, var skapt av de to siste istidene. Men Claus mente å huske noe fra skoletiden om at vollen visstnok hadde vært et kultsted i jernalderen.
Et øyeblikk sto han i tanker. De mystiske lysglimtene var tydelige å se på toppen av vollen. Han svelget. De fleste så på Smøl voll som en ødemark. Men det var aldri
11
helt øde. Det var alltid noe der ute. Så hørte han lyden. En sirene skar gjennom natten og de susende luftmassene.
Han krysset gårdsplassen. Svinegården hadde tilhørt familien i fire generasjoner. Det var en stolt tanke at sønnen hans ville bli den femte. Men Claus var ikke klar for noe generasjonsskifte i natt. Han hentet bestefarens haglgevær ute i redskapsskuret før han trasket ut i mørket.
Han satte foten i det høye, viltvoksende gresset bak gjerdet og gikk oppover skråningen. Lukten av våt jord var tung i nesa. Regnet slo øredøvende mot hetten på regnjakken, og det eneste orienteringspunktet var de hvite lysglimtene på bakkekammen. Han vurderte å tenne lommelykten. Gresset skjulte lumske revehi og glatte steiner, men han hadde ikke lyst til å gjøre seg synlig i mørket.
Sirenen lød som babygråt gjennom vinden. Lyden vekket løsrevne barndomsminner. Historiene om den synske Jomfru Fanny. En ugift kvinne fra 1800-tallet som gikk igjen i svart konfirmasjonskjole. Hun hadde overlevd en alvorlig febersykdom og blitt synsk. Om nettene jamret den bitre jomfruen seg med hes røst på evig jakt etter en mann som hun kunne dra med seg ned i jorden.
Claus skottet bakover. Skimtet enkelte lys på gårdene som lå rundt vollen. Ute i horisonten skimret lyset fra månen i Flensborg fjord.
I det åpne terrenget kom vindstøtene i kraftige kast, og regnet feide over ham med skarpe, våte slag. Han hørte nå at sirenen ikke var Jomfru Fannys smertelige klage, men en mekanisk, skjærende lyd som ikke hørte til her ute.
12
Han stoppet et par meter fra lysglimtene. Knep øynene sammen. Det var et slags apparat. Det lignet en av de bevegelsessensorene som tente lyset i taket på forsamlingshuset. Denne var bare større, utstyrt med en blinkende led-pære og festet på en stang som var stukket ned i jorden.
«Hallo …» ropte Claus nervøst.
Sirenen var øredøvende så tett på.
Han hevet stemmen. «Hallo! Er det noen her?»
Ingen svarte. Bare hans egne tanker som sa at han skulle snu, vente til det ble lyst. Men den sønderjyske ryggraden tvang ham til å bli stående. Han kunne ikke lyve for seg selv. Han hadde sett det. En skikkelse ved foten av apparatet.
Claus gikk et skritt nærmere. Han grep lommelykten og førte langsomt lysstrålen ned mot skikkelsen. Som en korsfarer med sitt ikon på vei ut i kamp knuget han haglgeværet, merket blodet banke i tinningene. Endelig traff lyskjeglen det som lå i gresset. I samme øyeblikk flådde et vindkast hetten av hodet hans. Redselsslagen knep han øynene sammen. Et utpint ansikt stirret rett på ham.
Det siste Claus rakk å tenke før han tumlet bakover, var at det var umulig, han måtte drømme fremdeles. For det var andre gang på tre dager at han så dette døde mennesket.
Carina Fockbek stirret ut av vinduet. Neglene trommet mot vinduskarmen. Hun så lyset fra lommelykten til
13
Claus helt oppe på toppen av Smøl voll. Hva drev den tullingen med? Var det kanskje hjerteløst å sende mannen sin ut i et sånt uvær?
Hun gispet forskrekket. Lyskjeglen hadde vippet. Nå pekte den rett opp i luften. Carina tok et skritt tilbake. Det var romvesenene som ville ta med seg Claus! Da så hun to korte glimt. Ikke som de hvite som hadde vært der hele tiden. Disse var mørkere, oransje. Da de forsinkede lydbølgene fra haglgeværets to skudd nådde fram til Carina Fockbek, var hun allerede på vei mot telefonen.
PÅ EN FORBLÅST ÅS PÅ SØNDERJYLLAND
finner politiet liket av en naken mann. Den døde er dekket til med en presenning og beskyttet mot rovdyr av en ultralydskremmer. Det viser seg at liket tre dager tidligere ble stjålet fra det lokale likhuset. Den døde mannen er ikke forbrytelsen. Han er budskapet.
Smøl Vold har i årtier skjult en langt mer spektakulær og gruoppvekkende hemmelighet. Saken vekker internasjonal oppmerksomhet.
To spesialagenter fra Task Force 14 tilkalles fra København: den gåtefulle David Flugt og den eksentriske Lucas Stage. Agentene blir kjølig mottatt av de lokale politifolkene, og av samfunnet ellers. Dette er en landsdel hvor folk holder seg for seg selv.
David og Lucas kommer raskt på sporet av en skremmende seriemorder.
MANNEN I TRE DELER er en intens historie om skadelig kjærlighet og lojalitet som har blitt giftig.
ISBN 978-82-419-5981-3
