Marias øy

Page 1

The Daily Telegraph «Se!» sa jeg. «Det er mamma! Husker du det blå sjalet hennes?» «Ja», sa pappa og så mot Spinalonga. «Du har rett. Det er henne!» Et kort øyeblikk så jeg at han smilte. Det var første gang han ­hadde smilt siden mamma dro. I det samme kom Anna ut, og vi ble stående og vinke mot øya, alle tre.

ISBN 978-82-419-5730-7

Marias øy

Øya, Victoria Hislops bok om leprakolonien på Spinalonga, har trollbundet lesere verden over. I Marias øy møter vi Maria Petrakis, et av barna fra den opprinnelige fortellingen. Dette er hennes historie, en historie om savn og sorg, men først og fremst om håp, mot og vennskap.

Victoria Hislop

«… en oppslukende gjenfortelling, ­s olid tilpasset unge lesere.»

arias M øy Illustrert av

Gill Smith



Denne boken tilhører

MI_9781406399073_HI_UK.indd 1 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 1

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


MI_9781406399073_HI_UK.indd 2 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 2

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


arias M øy

Gill Smith Helene Limås

Illustrer t av

Oversatt av

MI_9781406399073_HI_UK.indd 3 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 3

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Takk til Iro Porgiazidou for at hun plantet det lille frøet – V.H. Til mamma og pappa – G.S. Originaltittel: Maria’s Island First published 2021 by Walker Books Ltd 87 Vauxhall Walk, London SE11 5HJ Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2022 Tekst © 2021 Victoria Hislop Illustrasjoner © 2021 Gill Smith Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Papir: Woodfree FSC, 140gsm Boken er satt med Minion Pro 11/19 pkt. 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5730-7 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

MI_9781406399073_HI_UK.indd 4 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 4

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Til min vaftistira, min guddatter, Loraini Skoulikari

MI_9781406399073_HI_UK.indd 5 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 5

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


MI_9781406399073_HI_UK.indd 6 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 6

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Jeg heter Rita. Jeg bor i London, men jeg er halvt gresk. Hver sommer drar jeg og foreldrene mine på en lang reise med fly og båt til øya Kreta for å besøke yiayia (det er gresk for bestemor). Vi bor i Agios Nikolaos, i leiligheten hennes med utsikt til sjøen, og hver ettermiddag drar vi på stranden for å bade. Når vi kommer tilbake om ettermiddagen, spiser vi et herlig måltid som yiayia har laget til oss – hun bruker hele dagen på å lage maten. Noen kvelder flytter vi møblene, og så setter yiayia på en plate og lærer meg trinn fra en kretisk dans. Hun har lært meg det greske alfabetet også, og nå kan jeg mange ord. Hun kaller meg alltid «agapi mou», som betyr «min kjære». Jeg sover på rommet til yiayia, og foreldrene mine sover på en sofa som kan slås ut til en seng. En morgen hører jeg at mamma spør henne om hun ville komme og bo sammen med oss i England. «Det er for kaldt for meg der», svarer yiayia. «Og jeg har for mye å passe på her.»

7

MI_9781406399073_HI_UK.indd 7 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 7

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Jeg skjønner hva hun mener med at det er for kaldt, men jeg skjønner ikke hva hun må «passe på», for hun har ingen kjæledyr, bare noen få planter på takterrassen sin. Nå er det nesten slutt på ferien, og foreldrene mine har dratt for å utforske den andre siden av Kreta. De skal være borte i to netter. Jeg er veldig fornøyd, for det er første gang i hele mitt liv jeg skal være alene hjemme sammen med yiayia. Jeg er kjempeglad i henne, og hun er veldig glad i meg også. Hun er snill og koselig, med skinnende brune øyne og sølvgrått hår som hun har satt opp i en topp. Hun har alltid på seg blomstrete kjole, og hun går aldri uten forkle – for det er bestandig noe som skal inn i, eller ut av, ovnen. Det første vi gjør denne morgenen, er å blande sukker og mel for å bake yndlingskjeksene mine. Mens de står i ovnen, gir yiayia meg de gamle malersakene sine, og jeg maler et bilde av utsikten fra balkongen. Yiayia smiler og henger det på veggen, ved siden av et falmet landskapsbilde fra Kreta.

8

MI_9781406399073_HI_UK.indd 8 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 8

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Hun begynner å gjøre rent, og jeg spør henne om jeg skal hjelpe til. Hun gir meg en ekstra støvkost, og så gjør vi rent sammen. Jeg tørker støv av en papirvekt i stein, med et bilde av to hus og noen ord på gresk som jeg ikke klarer å lese. Ett etter ett tar hun opp de innrammede bildene som står på kommoden. Det ene er av meg (det er et skolebilde som jeg ikke liker i det hele tatt), to av dem er bryllupsbilder (et av foreldrene mine og et av yiayia og bestefaren min, som døde da jeg var liten), og det siste er et veldig falmet bilde av en familie. Det siste bildet sto helt bakerst, og jeg har aldri lagt merke til det før. Yiayia ser at jeg stirrer på det, og viser meg hvem som er hvem. «Det er meg og søsteren min og foreldrene våre», sier hun. «I Plaka.» Jeg visste ikke engang at hun hadde en søster, så jeg blir nysgjerrig. Hvem er denne søsteren? Betyr det at jeg har familie jeg aldri har møtt? «Plaka? Hvor er det?»

9

MI_9781406399073_HI_UK.indd 9 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 9

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


«Det er stedet der jeg vokste opp», svarer hun. «Det er en vakker landsby, rett ved havet.» «På Kreta?» «Ja, agapi mou – ikke langt herfra.» «Men hvorfor drar vi aldri dit?» «Det er ingen spesiell grunn til det», svarer hun og setter fotografiene på plass der de pleier å stå. Hun virker litt utålmodig når hun tørker støv nå, og mister det ene fotografiet idet hun skal til å sette det tilbake. «Jeg tror at moren din misliker stedet fordi det ikke er sand på stranden.» Jeg synes ikke at det høres ut som noen god unnskyldning. «Å!» sier hun. «Nå kan jeg lukte kjeksene. Vi vil vel ikke at de skal bli brent?» Hun forter seg ut av rommet og inn på kjøkkenet. Jeg følger ikke etter henne med en gang. I stedet tar jeg opp det eldste fotografiet – det jeg ikke har lagt merke til før – og ser nærmere på det. Yiayia var pen da hun var liten,

10

Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 10

01.12.2021 10:13:32


og jenta som står ved siden av henne, var også vakker, med veldig langt hår som en prinsesse. Jeg lurer på hva søsteren hennes heter, og hvordan det så ut i den landsbyen de bodde i. Jeg setter fra meg bildet og går inn på kjøkkenet med hodet fullt av spørsmål. «Yiayia», spør jeg modig. «Kan vi dra til landsbyen din?» Jeg tenker at hun kanskje vil komme med en unnskyldning, for vi har aldri vært der før, så jeg er forberedt på at hun skal si nei. «Ja, hvorfor ikke?» svarer hun og smiler. Jeg blir kjempeglad og overrasket da hun foreslår at vi skal dra dit samme dag. «Vi kan ta bussen», sier hun. «Det går en buss tidlig i ettermiddag.» Hun virker like ivrig som meg etter å dra på tur. Kjeksene er nesten avkjølt nå. Vi pakker inn noen for å spise dem underveis, og jeg finner fram badedrakten min og et håndkle i tilfelle det blir tid til å bade. Idet vi er på vei til bussholdeplassen, kommer en blågrønn buss rundt

11

MI_9781406399073_HI_UK.indd 11 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 11

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


hjørnet. Yiayia betaler billettene våre, og vi setter oss foran for å ha best mulig utsikt. Bussen kjører langs kysten, og vi ser mange seilbåter. Så kjører vi gjennom en landsby som heter Elounda, der bussen må bremse fordi det er geiter i veien. Idet vi kjører inn i neste landsby, strever yiayia seg på beina. «Nå er vi framme!» sier hun. Turen har bare tatt en halvtime, men vi har klart å spise seks kjeks hver på veien. Yiayia blunker til meg. «Ikke si noe til mammaen din», ler hun. Vi går av bussen midt i Plaka. Landsbyen er ikke særlig stor. Husene er gamle, og noen av dem er forfalne. Jeg ser

12

MI_9781406399073_HI_UK.indd 12 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 12

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


havet i enden av den lille gaten der vi gikk av bussen, og ute i bukta ser jeg en liten øy med hus på. Bak oss strekker fjellene seg opp mot himmelen. Vi er veldig tørste, så vi setter oss ned på en kafeneio (det er gresk for kafé) under et gammelt furutre på torget for å drikke noe kaldt. Landsbyen er liten, så fra der vi sitter, peker yiayia ut steder hun husker fra da hun var barn, blant annet landsbyskolen og husene til de to bestevennene hennes. «I huset til venninnen min, Fotini, pleide det å være en restaurant – de kaller det taverna på gresk», sier hun. «Det var der moren hennes lærte meg å lage de kjeksene vi bakte i dag morges.» Så peker hun mot stiene som fører opp i fjellene. «Vi pleide å gå opp dit og plukke villblomster», sier hun. «Slike blomster som du og jeg fremdeles plukker noen ganger.» «Til den teen som mamma liker?» spør jeg. Yiayia nikker. «Og der er stranden. Den som moren din ikke liker fordi den er full av rullestein», sier hun og smiler.

13

MI_9781406399073_HI_UK.indd 13 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 13

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


MI_9781406399073_HI_UK.indd 14 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 14

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


MI_9781406399073_HI_UK.indd 15 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 15

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Plaka virker som en koselig og stille landsby, men jeg skjønner hvorfor yiayia flyttet til et sted med flere butikker og mennesker. «Landsbyen har ikke forandret seg særlig mye, men den var mye travlere på den tiden», sier yiayia. «Jeg har så mange minner fra da jeg vokste opp her.» Og så begynner hun å fortelle meg om livet sitt. Ingenting er slik jeg har forestilt meg …

MI_9781406399073_HI_UK.indd 16 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 16

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


HUSET VÅRT LÅ DER NEDE, RETT VED HAVET. Faren min, Giorgos, var fisker og hadde sin egen lille båt, og moren min, Eleni, var landsbyens lærerinne. Alle barna elsket henne. Hun var snill og vakker og en dyktig maler. Vi hadde flere av maleriene hennes av det kretiske landskapet på veggene. Søsteren min var fem år eldre enn meg, og hun het Anna. Hun var veldig rampete og gjorde aldri som foreldrene mine sa. Anna pleide å erte meg og si at jeg var et «englebarn» fordi jeg gjorde leksene mine i tide, for hun gjorde dem alltid for sent. Vi var så forskjellige som vi kunne blitt. Andrakis-familien var naboene våre. De hadde fire barn og klemte seg sammen i et hus som var enda mindre enn vårt. Den yngste sønnen deres, Dimitris, var som en bror for meg. Vi var født med bare noen dagers mellomrom – så vi hadde vært gode venner hele livet. Han var veldig sjenert, og han ble alltid ertet på skolen – for han var lavere enn de andre guttene, og dessuten var han

17

MI_9781406399073_HI_UK.indd 17 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 17

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


veldig smart. Når vi hadde matematikk, rakte han alltid opp hånden med riktig svar før vi andre rakk å skrive ned noe som helst. Vi lekte sammen hver dag, og vi gikk alltid sammen til skolen. Jeg har ikke mange minner fra jeg var helt liten, bortsett fra at nazistene invaderte Kreta da jeg var seks år gammel. Det var i 1941, og etterpå hadde vi tre eller fire vanskelige år. Vi hadde aldri nok å spise, og vi var tynne, alle sammen. Foreldrene mine var redde fra morgen til kveld, og søsteren min og jeg måtte ofte gjemme oss i et skap når italienske eller tyske soldater marsjerte gjennom Plaka. Mange mennesker ble drept i landsbyene rundt oss. Det var en mørk tid, men etter hvert dro fienden, og ting ble bedre. Så fort soldatene hadde dratt, var det som om en svart sky lettet, og livet var godt igjen. Jeg var bare ti år den gangen.

MI_9781406399073_HI_UK.indd 18 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 18

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


PÅ DEN TIDEN BODDE DET RUNDT TO HUNDRE mennesker i Plaka. Det fantes et bakeri her, en kafeneio, en taverna og en kirke, akkurat som nå. En gang i uken kom bøndene til byen for å selge grønnsaker og frukt, og en gang i måneden kom en gateselger med viktige ting til huset – som kjeler og koster. De fleste familier hadde sine egne geiter, så vi hadde alltid fersk melk og ost. På fine dager pleide Dimitris og jeg å dra opp i fjellene bak landsbyen etter skolen, sammen med den andre bestevennen min, Fotini, storebroren hennes Pavlos og vennen hans, Petros. Vi plukket kamille (som vi laget te av) og noen ganger vill horta (som likner spinat). Når det regnet, plukket vi snegler. Jeg har alltid hatet horta, men jeg hatet snegler enda mer. Det gjorde Anna også. Når vi hadde sneglestuing, pleide jeg å gjemme den i servietten min og kaste den i søppelkassen når mamma ikke så det – men Anna pleide å spytte den ut rett foran foreldrene våre.

19

MI_9781406399073_HI_UK.indd 19 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 19

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


Sommeren var himmelsk. Skolen var ferdig i juni, så vi hadde veldig lang ferie. Hver dag dro vi på stranden – noen ganger var vi en hel gjeng, andre ganger dro bare jeg og Dimitris. Vi hadde ikke en bekymring i verden. Alle i landsbyen kjente alle, så foreldrene våre trengte ikke å bekymre seg, selv om vi var borte i mange timer av gangen. Vi hadde lært å svømme da vi var små, så vi var flinke til det. Ofte svømte vi om kapp eller spilte vår egen versjon av vannpolo. Et annet spill vi likte godt, var å kaste smutt, og Dimitris og jeg pleide å gjøre det i flere timer hver dag. Han fikk alltid steinen til å sprette dobbelt så mange ganger som meg, men jeg kunne kaste en småstein lenger enn ham. Faren min laget enkle fiskestenger til meg og Dimitris. Av og til klarte vi til og med å fange fisk som vi stolt tok med hjem for å tilberede. Uansett hva vi drev med, var regelen at vi måtte være hjemme igjen før solnedgang. 20

MI_9781406399073_HI_UK.indd 20 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 20

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


MI_9781406399073_HI_UK.indd 21 Marias øy (9788241957307)_innmat.indd 21

01/03/2021 12:17 01.12.2021 10:13:32


The Daily Telegraph «Se!» sa jeg. «Det er mamma! Husker du det blå sjalet hennes?» «Ja», sa pappa og så mot Spinalonga. «Du har rett. Det er henne!» Et kort øyeblikk så jeg at han smilte. Det var første gang han ­hadde smilt siden mamma dro. I det samme kom Anna ut, og vi ble stående og vinke mot øya, alle tre.

Marias øy

Øya, Victoria Hislops bok om leprakolonien på Spinalonga, har trollbundet lesere verden over. I Marias øy møter vi Maria Petrakis, et av barna fra den opprinnelige fortellingen. Dette er hennes historie, en historie om savn og sorg, men først og fremst om håp, mot og vennskap.

Victoria Hislop

«… en oppslukende gjenfortelling, ­s olid tilpasset unge lesere.»

arias M øy Illustrert av

Gill Smith

ISBN 978-82-419-5730-7

9788241957307_omslag_Marias oy.indd 1-3

12/1/2021 11:07:47 AM


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.