Sally Gardner OVERSATT AV JOHN GRANDE
Til dere, drømmerne Oversett pü skolen Som ikke vant premier Dere som skal eie morgendagen.
Én Jeg sitter og tenker tenk om. Tenk om fotballen ikke hadde gått over gjerdet. Tenk om Hector ikke hadde gått for å se etter den. Tenk om han ikke hadde holdt den mørke hemmeligheten for seg selv. Tenk om … Da hadde det vært en annen historie jeg satt og fortalte meg selv. Det finnes like mange tenk om, skjønner du, som det finnes stjerner på himmelen.
1
2
To Miss Connolly, den gamle lærerinna vår, sa alltid at vi måtte fortelle historien fra begynnelsen. Gi leseren et klart vindu å titte inn gjennom. Men jeg tror ikke egentlig det var det hun mente. Ingen, ikke miss Connolly engang, tør å skrive om det vi ser utenfor den tilgrisa vindusruta her. Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir. Og hadde jeg vært dum nok, så hadde jeg uansett ikke klart det. Jeg kan ikke stave navnet mitt engang, skjønner du. Standish Treadwell. Kan ikke lese hva det står. Standish Treadwell er dum som et får.
3
Miss Connolly var den eneste læreren som sa at Standish skiller seg ut fordi han er en original. Hector smilte da jeg fortalte ham det. Akkurat det, sa han, hadde han skjønt med én gang. «Man har sånne som tenker i gamle spor, Standish, og så har man deg, en frisk bris i fantasiens grønne lunge.» Jeg sa det om igjen inne i meg. «Og så har man Standish, med en fantasi som flyr som en bris gjennom parken, som ikke ser benkene engang, men bare merker seg at det ikke finnes hundebæsj der hundebæsj burde finnes.»
4
Tre Jeg fulgte ikke med i timen da beskjeden fra rektors kontor kom. Jeg og Hector var nemlig i byen på den andre siden av havet, i et land der bygningene strekker seg oppover og oppover helt til de nagler skyene fast til himmelen. Der sola skinner i Technicolor. Livet i enden av regnbuen. De kan si hva de vil, jeg har sett det på tv. Folk synger i gatene, synger i regnet, synger mens de danser rundt en lyktestolpe. Dette er mørkets tid. Vi synger ikke. Men det var den beste dagdrømmen jeg hadde hatt etter at Hector og familien hans forsvant. For det meste prøvde jeg å la være å tenke på Hector. Jeg så heller for meg at jeg var på planeten vår, den jeg og Hector hadde funnet på. Snupiter. Det var bedre enn å gå rundt og bekymre vettet
5
av seg for hva som hadde skjedd med ham. Og dette var en av de beste dagdrømmene jeg hadde hatt på lenge. Det var som om jeg var sammen med Hector igjen. Vi kjørte rundt i en sånn diger, knallblå Cadillac. Det var nesten så jeg kjente lukta av skinnsetene. Knallblå, himmelblå, skinnseteblå. Hector i baksetet. Jeg med armen på krommet i det nedsveiva vinduet, hånda på rattet, på vei hjemover til Croca-Cola og et skinnende rent kjøkken med smårutete duk på bordet og en hage hvor plenen så ut som et teppe. Det var da jeg endelig hørte at Mr. Gunnell snakket til meg. «Standish Treadwell. Du skal møte på rektors kontor.» Fytti flate helvete! Jeg burde ha skjønt hva som kom til å skje. Mr. Gunnell svingte spanskrøret så hardt at jeg fikk tårer i øynene, la igjen to tynne, røde striper som et visittkort på håndbaken min. Mr. Gunnell var ikke høy, men han hadde muskler av gamle stridsvogner, og velsmurte stridsvognarmer. På hodet hadde han en tupé som levde sitt eget liv der den klorte seg fast på den svette, glinsende flintskallen. Ansiktet gjorde ikke saken bedre. Han hadde en liten, mørk buse av en bart som strakte seg ned til munnen. Han smilte bare når han brukte spanskrøret – et smil som fikk munnvikene til å krumme seg sånn at den
6
innskrumpa blodigla av en tunge stakk ut. Forresten er jeg ikke sikker på om smil er det rette ordet. Kanskje det bare var en grimase han fikk når han tenkte på yndlingssporten sin, å denge løs på folk. Han var ikke så nøye på hvor spanskrøret traff, så lenge det traff noen og fikk dem til å skvette i stolen. Det er bare der borte over havet de synger, skjønner du. Her har himmelen ramlet ned for lenge siden.
7
8
Fire Men det som virkelig plaget meg, var at jeg hadde vært så bortreist. Jeg hadde ikke sett at Mr. Gunnell kom mot meg engang, selv om det var helt åpent mellom meg og kateteret. Jeg satt helt bakerst i klasserommet. Tavla kunne ha vært i et annet land. Ordene var bare sirkushester som danset opp og ned. De sto aldri stille lenge nok til at jeg fikk tydet dem. Det eneste jeg klarte å lese, var det digre, røde ordet som var stemplet over bildet av månen. Det var et ord som liksom bare tok og klasket til deg midt i trynet. MODERLANDET. Siden jeg var en dumskalle som ikke passet inn mellom linjene på arket, satt jeg bakerst i klasserommet. Der hadde jeg sittet så lenge at jeg hadde blitt usynlig. Mr. Gunnell så meg først når han trengte å bevege på stridsvognarmene. Det var først da jeg så rødt.
9
10
Fem Det er bare å innrømme det: Jeg hadde blitt lat. Jeg hadde vent meg til at Hector advarte meg når det var krise på gang. Nå satt jeg der og dagdrømte og glemte at Hector var borte. At jeg var alene. Mr. Gunnell tok meg i øret og kløp til så jeg fikk tårer i øynene. Men jeg gråt ikke. Jeg gråter aldri. Hva skal det være godt for? Bestefar sa en gang at hvis han hadde begynt å gråte, så hadde han ikke klart å slutte igjen. Det var for mye å gråte for. Jeg tror han hadde rett. Saltvann til spille i gjørmepytter. Tårer oversvømmer alt. De setter seg som en klump i halsen, gir meg lyst til å skrike. Det var vanskelig å holde seg når han dro meg i øret på den måten. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde tankene på planeten Snupiter, den
11
planeten bare Hector og jeg visste om. Vi skulle dra ut i rommet, vi to, og så skulle verden våkne og få vite at vi ikke er alene. Vi skulle få kontakt med snupiterboerne, som visste forskjell på rett og galt, som kunne skyte spyfluer, skinnfrakkmenn og Mr. Gunnell langt inn i glemselens mørke rævhøl. Vi var enige om at vi ikke skulle innom månen. Det var vel ingen som hadde lyst til å dra dit nå som Moderlandet snart skulle plante det rødsvarte flagget sitt på den uberørte, sølvblanke overflaten?
12