Ragnhild Gylver
m ers a l g s dron n i ng e n
in n hol d jul det store hamskiftet p책ske kom, mai! sommer referanser litteratur takk
11 45 93 129 167 209 221 225
«de kall er oss mersalgsdronningene», sier Britt stolt og lar ordene synke langsomt inn rundt bordet. Nille-gjengen sitter samlet på restaurant etter noen av de tøffeste slagene i manns minne. Slitne vikarer og ekstrahjelper har nettopp overlevd jula og mer eller mindre villig tatt del i salgskonkurranser som mer eller mindre tilfeldig har blitt vunnet. Dette er belønningen: en middag med sjefen på Egon en kald januarkveld. Usynlige dronningkroner glitrer på hodene våre mens seiershistoriene fortelles av en begeistret Britt. For det er ikke lite vi har oppnådd, ifølge butikksjefen: Mange kunder har gitt etter for sjarmen og overtalelseskunsten vår, med det resultat at vi har vunnet en rekke salgskonkurranser. Selv jeg, som er helt fersk og kanskje ikke det største sjarmtrollet heller, får del i æren. Vi skåler i brus og imaginær sjampanje mens Britt oppfordrer oss til å holde koken. Tuva nikker, Kristine lytter, Bente smiler, Håkan gjør seg dronningaktig, og jeg sitter der med en rar uvirkelighetsfølelse i kroppen. Mersalgsdronning – jeg? Dette er en tittel jeg aldri hadde trodd skulle bli meg til del. En tittel jeg ikke engang visste at fantes før for bare noen måneder siden. Og som jeg, siden jeg lærte om dens eksistens, har betraktet med en viss skepsis. Så hva var det egentlig som skjedde? *
9
Da jeg begynte å jobbe i butikk, var det ikke fordi jeg har kremmeregenskaper, fordi jeg er konkurranseorientert, eller fordi jeg engang liker å handle. Etter å ha brukt mange år på ting som ikke kan settes på en cv, og innimellom tatt en mastergrad i et ikke altfor yrkesrettet fag, var jeg ute å kjøre da utdanningen var i boks og livets bekvemmeligheter egentlig skulle ha startet. Jeg søkte på alt mellom himmel og jord og fikk til slutt et vikariat i en Nille-butikk på et middels stort kjøpesenter. Kanskje ikke hva jeg hadde sett for meg, men tiltalende nok: et kjøpesenter med et gjennomsiktig glasstak så du kan se fjellene i den fargespillende verdenen utenfor når du for eksempel springer på toalettet, et kjøpesenter hvor alle ansatte får kaffe på kiosken til rabatterte fem kroner, et kjøpesenter med et koselig pauserom, et kjøpesenter som skryter av et godt miljø. Hvorfor ikke? Det eneste jeg ikke kan bli, er telefonselger eller lærer, sa jeg til meg selv. Og butikkmedarbeider var et stort skritt unna både lærer og telefonselger. Var det ikke et stort og trygt skritt unna? Det var riktignok den verste tiden å begynne på. «Overlever du Nille i november og desember, ja, så overlever du alt», sa butikksjefen der vi satt på en benk under glasstaket mens posebærende kunder strømmet rundt oss. Den smekre butikksjefen gikk gjennom punkt for punkt, så jeg vagt kunne kjenne lukten av ansettelse: tarifflønn, feriepenger, alderstillegg. Hun hadde sagt til meg på telefonen at det var krise. Kanskje var det derfor en person helt uten butikkerfaring plutselig ble vurdert for jobben? En nyutdannet med så store hull i cv-en at de var umulige å overse? Uansett, Britt tok meg. «Hvorfor ikke tenke annerledes», sa sjefen med den kulheten og det motet som er så karakteristisk for henne. «Å jobbe i Nille er tungt arbeid, det er ikke til å stikke under stol. Det er tungt å ta varer, og det er tungt å stå i kassa. Noen blir slitne av å ha det hektisk; andre får energi av det …» Et spørsmål lå liksom i øynene hennes: Hvilken type er du? Blir du sliten av slit, eller får du energi av det?
jul ÂŤAldri gi folk pengene tilbake!Âť
det var snart jul, og butikken var i skyhøye dønninger. Britt hadde fått en oppsigelse og en sykemelding på tilnærmet samme tid. Ekstrahjelpen som hadde sagt ja til å steppe inn mens Britt bygde Nille-butikken på det nye buktasenteret, sendte plutselig en sjokkmelding: Jeg kommer ikke på jobb i morgen. Jeg er kun ekstrahjelp. Punktum. Britt hadde ikke fått forvarsel av noe slag, og da hun kom tilbake etter ti dager, stod det tjue paller på varemottaket, femten var på vei, butikken var «steike tom», og det var julesesong. Distriktssjefen Espen var rasende, men det var ikke noe han kunne gjøre. En erstatning måtte på plass fortere enn svint. Opplæringen ville bli tung, men var det noe valg? Nei. Fordi ingen kan stå oppreist gjennom Nille-jula med for få folk. Når mannskapet svikter og sjøen er like høy, faller ansvaret på den som ikke kan senke skuldrene. Britt betjente kassa fra ti om morgenen til åtte om kvelden og tok varer om natta og på søndagene. Alle de andre butikkene på senteret var illsinte fordi Nilles paller stod og sperret passasjer nede på varemottaket – «jeg kunne ikke engang stikke nesen ut døra her før jeg fikk masse kjeft», minnes den grøssende, men alltid humoristiske Britt i etterkant. De såkalte hundretusenkronersdagene – dager da butikken omsetter for over hundre tusen kroner – er under oppseiling da Håkan og jeg begynner som ekstrahjelper. «Det blir en bratt læringskurve», sier butikksjefen unnskyldende mens hun trekker oss gjennom Nille-portalen, kassa, prismaskinen og prinsipper for vareplassering. Peistennerne skal stå ved siden av telysene. Ting i samme serie eller stil ved siden av hverandre. De største nederst, 13
de minste øverst. Kundens øye går naturlig vertikalt, forklarer Britt. Og så tenker de, «Å ja!» Kunden ser at det ene passer så godt sammen med det andre, og med det tredje. Til tross for den åpenbare unntakstilstanden butikken er inne i, greier Britt å gi oss et lynkurs i mersalg – et konsept som går ut på at kunden har med seg mer ut av butikken enn han eller hun i utgangspunktet planla å kjøpe. Kundene får en «utvidet idé», ifølge Britt, om hva de trenger. Hadde de tenkt å kjøpe telys, kan det være at de også trenger en tenner. Har de kjøpt en tenner, kan de også trenge en lysslukker. De kan videre trenge et lysfat, en lysholder, dekor til lyset, eller kanskje lysmansjetter. Og hva er alt dette for? Et selskap? Da kan de trenge en duk i passende farge, de kan trenge tallerkener, glass og bestikk, servietter, serviettholdere, smellbongbonger, briller med morsomme innfatninger, bursdagshatter … Assosiasjonene er endeløse. Det er bare å sørge for at kundens øye glir fra sammenheng til sammenheng. Og det er enkelt: Mekanisk mersalg har kun med plassering å gjøre. Sett ting som hører sammen, sammen, og sett dem på strategiske steder hvis de fortjener kundens spesielle oppmerksomhet. Vi skal ha prinsippene i bakhodet mens vi løper så de løst monterte hyllene fulle av nips rister, men alt har allerede sklidd helt ut. Butikkens ellers faste og rigide hetsoner, torg, pallekarmer og hyllemaler er utflytende og kommer ikke til syne fra julesumpen før i januar. Nå handler det bare om å finne plass, hvilken som helst, til millioner av små og store ting. Julestrømper, kosebamser, sjokoladenisser, tøffelsokker og gullmalte kongler som alle barn en gang har laget, og som noen mennesker av en eller annen grunn velger å kjøpe i butikk … Båndsplittere, fakkelbokser, nissedrakter, superundertøy, Lucia-drakter som drukner et sted på lageret, og som vi ikke finner når kunder spør etter dem … Trodde vi kanskje at vi ville få tid til presentasjoner? Håkan og jeg greier ikke å utveksle mer enn enstavelsesord mens ilddåpen pågår. Denne billigbutikken som irriterer noen og begeistrer 14
andre med nesten-plagiat og nesten-grossistpriser, som suger de pragmatiske og sparsommelige til seg rett forbi nesen på Glasmagasinet og alskens merkevareførende forretninger, og som distriktssjefen i sine entusiastiske ukebrev kaller «Norges kuleste butikk» med «verdens råeste butikkselgere», denne butikken absorberer oss helt og fullt. * Rundt oss myldrer det i de førti og noen senterbutikkene under det beksvarte desemberglasstaket. Kunder er under kjøpepress og i tidsklemme, tilbudenes jungeltelegrafer går overalt, og på rema 1000 har de til og med midlertidig ansatt posepakkere, for der er ikke kundene raske nok til å komme seg av samlebåndet. Senterets overveldende Her og Nå, i ferd med å fortrenge alt annet, levner likevel et rom for undring. Ting som ennå ikke har fått noe navn, og navn som ennå ikke har fått noe innhold, som mersalg, snittsalg, volum og andre ord som flyter i luften, vitner om noe mer. Jeg vet at jeg har fått jobb i en (etter ryktet) overfladisk verden som nå åpner hemmelige dører til rom jeg ikke visste at fantes. Jeg føler allerede at jeg skal ut på en reise. Men det er ikke noen drømmereise. Det er ikke noe tropisk paradis denne gangen. Noe har lyktes i å skjule seg for meg i alle disse årene jeg har vært kunde, fra tidligste lommepengealder og frem til i dag. Hva er det for noe? Hvilke kulisser skal jeg inn i? Hvordan har jeg kunnet være blind for denne bakenforverdenen som åpenbart finnes? Her hvor jeg ser tilbud og etterspørsel utøve sin kollisjonsartede, ikke akkurat romantiske magi, innser jeg at jeg tar farvel med uskyldskunden i meg, barnekunden i meg. At jeg er i ferd med å bli innvidd. *
15