Min egen vei by Vigmostad & Bjørke

Tanias foreldre var aktive på den politiske venstresiden og medlemmer av AKP (m-l). Som barn ble hun sendt på møter i AKPs barnegruppe Røde pionerer. Samtidig gikk hun til søndagsskolen i smug, men ble kastet ut da søndagsskolelæreren oppdaget at hun ikke var døpt. Hun har alltid hatt en religiøs lengsel, som det ikke var enkelt å snakke om i hennes ateistiske oppvekstmiljø. Boken skildrer hennes trosreise frem mot dåpen i Moss kirke i 2019. Forfatteren tegner også et nært portrett av sin far Jon Michelet og sin mor Bente Lippe, som døde bare 35 år gammel.

FOTO: EIGIL KORSAGER

Dette er en bok om å komme seg gjennom tap og savn etter morens selvmord – og om hva det koster å ha en gudstro, selv i det moderne Norge.

MIN EGEN VEI

Pappa og jeg på Nei til EFdemonstrasjon i Tromsø i 1972.

Tania Michelet har skrevet en sterkt personlig bok om sin oppvekst i et miljø utenverdenen har hatt lite innsyn i. Hennes fortelling gir et gripende innblikk i et barnesinn utsatt for indoktrinering, stress og uro.

TA N I A M I C H E L E T

«Jeg falt mellom alle stoler. Jeg var mer enn én gang stridens kjerne i barnefordelingssaker. Da mamma døde, ønsket mormor og morfar og min stefar å ha meg. Dette er veldig rørende å tenke på i dag.»

TA N I A MICHELET

MIN EGEN VEI FRA MAO

TIL GUD

Mamma og jeg ca. 1970.

TA N I A M I C H E L E T (født 1969) er forfatter og debuterte i 2008 med romanen Afrika er ikke for alle. Hun har en mastergrad i litteraturvitenskap. Hun er fra Tromsø og bor i Moss.

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Ingunn Cecilie Jensen Omslagsbilde: Geir Dokken Papir: 70 g Holmen Book Cream Boken er satt med 12/18 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5063-6 Forlaget har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

But now there’s nowhere to hide since you pushed my love aside. («Hopelessly Devoted to You», fra filmen Grease, John Farrar)

Til min mors søsken, Hanna von der Lippe og Jon Lippe. Uten dere hadde denne bok vært en umulighet.

INNHOLD Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 1. Slott laget av sand. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 2. Opp, alle jordens bundne treller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 3. Saligheta er et bessmorfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 4. 1969–1973 · En ny våg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 5. 1974–1980 · Båndene vi bandt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 6. 1983 · Sorgen er en hjemløs kjærlighet

............

105

7. 1984–1991 · En vind av forandring . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 8. 1994 · Kjære Gud, du er nødt til å være til! . . . . . . 127 9. 2007 · Brev fra de troende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 10. 2018 · Pappa dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 11. 2019 · Herrens trygge favn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 12. Gårsdagens krise er morgendagens spøk . . . . . . . . . . . 167 Epilog · Pappa, Gud, Mao og whatever. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195

FORORD Jeg skriver denne boken om oppveksten på innsiden av den sagnomsuste AKP (m-l)-bevegelsen, og om det å bli kristen. Håper ikke dette blir noe jeg må ta «sjølkritikk» for! Jeg har Gud med meg, håper jeg, og mange som heier på meg. Takk til mine støttespillere – særlig de kristne i hele landet – og takk til mine venner. Takk til redaktør Inge for empati og støtte i mitt livs vanskeligste prosjekt. Det er navn jeg ikke nevner og hull i denne historien. Noen har bedt om å ikke bli omtalt, andre kan jeg tenke meg ikke ønsker å bli nevnt ved navn. Hvordan jeg husker disse menneskene, er min subjektive oppfatning som det sensitive barnet jeg var, som den vare voksne jeg er. Man kan minnes feil, og i tillegg kan andre ha en helt annen versjon av hvordan alt var. Mennesker som har buttet meg imot, har sin historie og sine beveggrunner. Og det ville ha vært rart hvis det ikke hadde avstedkommet noen vanskeligheter med så brokete og ekspansive familiekonstellasjoner som det her er snakk om. 9

MIN EGEN VEI

Jeg falt mellom alle stoler. Jeg var mer enn én gang stridens kjerne i barnefordelingssaker. Da mamma døde, ønsket mormor og morfar og min stefar å ha meg. Dette er veldig rørende å tenke på i dag. Dessverre er det vel som engelskmennene sier: «You can’t win them all». Og så er jo engang hjernen slik at den henger seg opp i det som er stritt, istedenfor å ta ordentlig inn alt og alle som er bra. Jeg går med Gud nå og prøver å tilgi og forstå. Men etter å ha avsluttet utallige år i terapi etter mammas død, hvor jeg lærte å tilgi henne for at hun forlot meg, og hvor jeg fikk hjelp og støtte som reddet livet mitt, spesielt i de siste fire årene, har jeg lært at man ikke behøver å gruble over alt. Man kan ikke komme overens med alle. Gi slipp! Jeg har hatt min beste tid noensinne etter dåpen. Min krets er mindre enn før, men med færre folk å forholde seg til blir relasjonene inderligere. Jeg er fri og behøver ikke å svare for noen. Jeg behøver ikke lenger å trygle om godvær og forsøke å komme overens med alle. Konflikt må ikke søkes, men dårlig kjemi kan være uunngåelig. Da er det like greit å lage en ny plan. Slik Jesus og jeg har, om at alt kommer til å ordne seg. Og det har det egentlig gjort allerede. At mamma og pappa ikke får være med meg videre på reisen, er et faktum. Jeg er ikke sikker på om de ville jublet over min gudstro og alt oppstyret rundt den, men jeg tror de ville ha vært stolte av meg når støvet hadde lagt seg. Etter at de hadde fått tenkt seg om. I hvert fall mamma. Pappa også, egentlig. Onde tunger har hintet om at jeg (eldstedattera til 10

FORORD

Michelet) har døpt meg i den hensikt å søke PR, altså som et jippo. Faren min ville ha likt denne anklagen dårlig. Han hadde klokkertro på meg, han var den som drev meg fram når det gjaldt skrivning. Og han var jo selv en ærlig sjel som fortalte i media om mye rart opp gjennom årene. Jeg håper du som leser vil dra nytte av boken, for akkurat som min skrivning er en reise i mitt sinn og mine erfaringer, vil inntrykket og avtrykket av lesningen også være en ferd i ditt sinn og dine erfaringer. Og ingen kan gjøre seg til dommer over andres følelser og tanker. Jeg vil ikke såre dem jeg vokste opp med. Og jeg forstår – og jeg vil ikke være noen reaksjonær surpomp. Minst av alt ønsker jeg å være en besserwisser. Jeg ønsker bare å fortelle om mitt liv. Jeg vokste opp i et miljø med sterke, buldrende, idealistiske og kompromissløse mennesker som har satt spor i Norge. Jeg var et barn i et dommedagsmiljø. Da jeg selv er følsom og vet hvordan det er, er det siste jeg ønsker, å sjokkere. Tvert imot er hensikten å trøste og å vise fram erfaringer til andre, fra et liv som har kvernet meg opp til finfarse. Men jeg har overlevd og er takknemlig for det. Moss, den 14. august 2020 Tania Michelet

1. SLOTT LAGET AV SAND

MIN EGEN VEI

Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. (Salme 23)

Da jeg var liten, ble jeg satt til å bygge sandslott, og det har jeg fortsatt med hele livet, selv om jeg hatet det og syntes det var idiotisk, rent bortkastet tid. Jeg var jo ikke dum heller, jeg så bølgene der ute på havet og visste de ville komme og vaske bort slottet. Allikevel satt jeg der, lydig, osende av Spenol (det var godt nok, man behøvde slett ikke jåle seg med dyre kremer), og bygde og bygde, i konkurranse med andre små entreprenører på stranden. Dette helt til jeg ble svett i de stramme, vonde flettene. Men mitt slott ble aldri flott. Og lengst inne i barnehjertet hadde jeg lyst til å beine inn i skogen eller, aller helst, det mest outrerte av alt: hoppe på slottet mitt, knuse det med barneføtter. Jeg gjorde det aldri. Før nå. For nå er det nok. Jeg fant ut at det var nok da jeg greide å se meg selv objektivt i et øyeblikk da jeg var lullet inn i fortvilelse på sofaen hjemme, hvor jeg ramset opp mantraet om og om igjen: «Slott lagd av sand, slott lagd av sand, slott lagd av sand». Det var vel rett før jeg burde ringt ambulansen, men jeg tenkte: «Vent! Ingen slik hjelp er nødvendig, snarere det motsatte. Akutthjelp har vært basalt til nå, for jeg har sittet, flydd, reist og herjet rundt i decennier i forskjellige forsøk på å bygge det perfekte sandslott … fånyttes. Slottsbyggingen har vært forbasket mislykket, for 14

1. SlOt t l aget av SanD

slottet har ikke hatt riktig substans. Jeg hadde nemlig ikke det eneste materialet som ville fått det til å fungere: nemlig mine egne, ekte følelser, helt usensurert, kvintessensen av meg – meg.» For jeg har ikke visst hvem jeg er, hva jeg vil eller hva jeg liker. Et klokt menneske har sagt: For å bli lykkelig må du finne ut hva du vil – og lære deg å be om det.

PAPPA OG MAMMA PÅ JOURNALISTSKOLEN

Mine foreldre, Jon Michelet og Bente Lippe, møttes på Journalistskolen i Oslo på slutten av 1960-tallet. Der var de stjerner, vakre og talentfulle. Det store bryllupsbildet i svarthvitt med de to lyser mot meg fra veggen. Mamma i tekkelig 60-tallskjole og støvletter, pappa med strøket skjorte og et finstusset skjegg så fancy at han må ha vært en datidens hipsterkonge. Dette er ikke tatt ut av lufta, han sa til meg en gang med en alvorlig mine at, jo, han hadde absolutt vært usedvanlig kul i sin ungdom. Og ansiktet hans på det bildet … så lykkelig, med så mye karisma at bildet nærmest tar fyr. Og mamma òg, skjønt noe nedtonet. Verden, pass opp, her kommer vi! Pappa var til sjøs mye av 1960-tallet både som dekksgutt, matros og senere styrmann. Han var både i marinen og i handelsflåten. Det må ha vært mamma som dro ham i land, det er jammen fint for alle de andre søstrene mine også. Hadde 15

MIN EGEN VEI

ikke hun fått ham i havn, hadde han vært der ute ennå, hvis jeg skal dømme etter utferdstrangen han hadde, ifølge sine egne beretninger. Ikke det at jeg tror det ble noe mindre av et sirkus og et skip ohoi-liv da han traff mamma, men det foregikk tross alt på land. Mamma var altså pappas første kone fra et treårig ekteskap som startet i 1969 og brakte meg til verden det selvsamme år på St. Elisabeths katolske kvinneklinikk i Tromsø, av alle steder. En hendelse faren min har beskrevet i media som det lykkeligste øyeblikket i sitt liv, selv om han ikke fikk lov å være til stede da jeg ble født (det fikk ikke fedre den gangen), og derfor var henvist til å se Olsenbanden på kino i selskap med en pølse i brød. Jeg vet ingenting om mamma og pappas ekteskap, annet enn et par ville historier. Jeg vet at mamma gikk fra ham, og at han da var knust. At han kjempet for å få treffe meg oftere. At han ikke hadde råd til å betale barnebidrag i perioder, og dette ble ekstra sårt da mamma bare et år etter skilsmissen giftet seg med en vellykket, ung lege, som attpåtil hadde vært hennes ungdomskjæreste før hun møtte pappa.

MAMMA OG STEFAR I NORD, PAPPA OG BESTEFORELDRE I SØR

Jeg pendlet mellom denne treenigheten tur-retur Oslo og Tromsø, opp og ned med fly alene. Jeg hadde noen velsignede 16

1. SlOt t l aget av SanD

pusterom hos stebestemor og stebestefar på Frogner med en overflod puffet ris og krokanis – og besøk oppe på Ekeberg hos mormor og morfar, som var strenge og som jeg også var redd for. Men de var i hvert fall min ekte mormor og morfar. Det trehodede trollet pappa-mamma-stefar var sikkert ikke egentlig noe troll, men de var det for meg. Det er min tragedie at jeg ble født inn i dette revolusjonskaos hvor jeg ikke fikk puste. Et barn som gikk på tå hev. Det var slik jeg følte det, det var min sannhet. Fordi jeg var eldst og i tillegg er den eneste i søskenflokken som har måttet bytte familie tre ganger, vet de andre neppe hvordan det har vært for meg. Men selv om det var min tragedie, har det også gjort meg til den jeg er, et samfunnsengasjert menneske og en historieforteller, en som alltid vil inkludere andre. Like fullt har tragedien sittet dypt. Fra jeg var 13, etter at mamma gikk bort, har jeg tenkt at livet etter døden måtte da være deilig og fritt. Døden var dessuten ikke noen endeholdeplass. Riker skulle komme etter det. Og så skulle de henrulle. Det visste jeg bare. Noen har sagt: Livet er en drøm, og en drøm er bare en drøm. Slik følte jeg det, og det ville være godt om den harde, upersonlige isflaten av en forestilling som var min barndom og ungdom, tok slutt og skled over i noe annet. For jeg visste alltid at det ventet noe annet bak døden, etter døden. Noe bedre! Jeg visste det fra jeg var ganske liten, akkurat slik som man vet forskjell på rett og galt, akkurat slik som man ser 17

MIN EGEN VEI

forskjell på flo og fjære, akkurat slik som man vet at natt alltid vil bli til dag. Mens jeg altså i hemmelighet forholdt meg til Jesus, og kun delte dette med stebestemor i Oslo, var mine foresatte i revolt mot samfunnets undertrykkende institusjoner. Kirken sto for det bestandige, overmakta, det autoritære og fordummende eller forledende. Religion var forføring heller enn frigjøring, religion var opium for folket, skrev Marx. Og det som sto i Lenins og Marx’ og Engels bøker og i Maos lille røde, det var sant. Alt som var tenkt og skrevet i opposisjon til disse teorier, var automatisk reaksjonært søppel skrevet av kapitalister. Alt skulle røskes opp i. I en periode skulle jeg ikke si «god jul». Det var borgerlig.

FLERE HJEM Det är inte lätt at vara barn», läste jag i en tidning – och jag blev högst förbluffad, for det är inte varja dag man läser något i tidning arna som verkligen är sant. (Astrid Lindgren)

Jeg vokste opp i flere hjem, da både pappa og mamma giftet og skilte seg mer enn én gang. I disse hjemmene var religion erstattet med politisk ideologi, man snakket om revolusjon framfor hyggelige ferieopplevelser. Etter år med tvil tok jeg 18

1. SlOt t l aget av SanD

som voksen motet til meg og lot meg døpe. Det forandret livet mitt. Noen vokser opp i et trosfellesskap, men faller ut av det som voksen. Andre kommer fra et ateistisk fellesskap, men søker som voksne et trosfellesskap. Et slikt menneske er jeg. Mine nærmeste var ikke-kristne som ønsket en bedre verden for arbeiderne. I dette miljøet vokste jeg opp og lærte å dyrke nettopp Mao, Marx og Lenin uforbeholdent, uten å stille spørsmål, men jeg følte aldri at jeg passet inn. Likevel prøvde jeg – for eksempel strigråt jeg i 1976 da jeg fikk vite at Mao var død. Allikevel var jeg skeptisk til de voksnes bastante meninger. De hadde høylytte diskusjoner om den mest optimale politikken. Jeg var et barn av 68-erne, som med bakgrunn i Vietnamkrigens blodsutgytelse raste mot overmakta og så marxist-leninismen som frelsen. Motstanden mot kirken var altså stor i dette miljøet, og nysgjerrigheten på og lengselen etter Gud, som jeg kjente på allerede som liten, snakket jeg ikke høyt om. Jeg søkte ly for stormen hos mine besteforeldre. Den generasjonen var gode til å se de nære ting. Min stebestemor var kristen. Hun bekymret seg for min grubling og kom med kveldsmat og kakao til meg i sengen. Sammen sang vi barnesalmer og leste i Bibelen. Hun gav meg en følelse av at jeg kunne få være slik jeg faktisk var. Pussig nok er det de barnevennlige salmene som fortsatt appellerer mest til meg i dag, som om perioden fra jeg var et kristent barn og fram til dåpen har vært et tidløst vakuum. 19

MIN EGEN VEI

«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», står det i Lukas 6. Som voksen har jeg tenkt at du kan finne fundamentalisme både hos troende og ikke-troende. Da gjelder det å avsløre den når du ser den. Pappa, en av de etter hvert minst kristenfiendtlige i mitt miljø, var opptatt av Jobs bok, om hvordan Gud herjet med ham, det var kjernen i hans ikke-tro. «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» kunne det ljome i veggene i hans skrivestue, så alt nesten brast. Hvordan det hang sammen at han dvelte slik ved Jobs historie, men ikke trodde på Gud, fikk jeg aldri snakket med ham om.

MAMMA

Min mor, Bente Lippe, jobbet i Klassekampen fra 1979 til 1983, ett år sammen med pappa, som sluttet i 1980. Da Maos røde garder herjet rundt i folks hjem i Kina for å finne ut om beboerne var kapitalister, lette de etter papirer som dokumenterte at de som bodde i huset de raidet, eide land, altså huset. Å besitte eiendom ble ansett som kontrarevolusjonær virksomhet. Mamma var den eneste i min nærmeste foreldrekrets som ikke var kontrarevolusjonær. Hun eide ikke egen bolig. Så lenge hun levde. Det gjorde både pappa, stefar og stemor. Etter min mening var de reaksjonære, og hun var det ikke. Hun var en ekte kommunist. I sitt korte liv.

1. SlOt t l aget av SanD

Mamma og pappa forble gode venner etter at de skilte seg da jeg var tre år, og gjennom hele livet roste pappa moren min for hennes intelligens, ynde og skjønnhet, og han sa aldri et stygt ord om henne. Hun var en svært dyktig innenriksjournalist med ansvar for industri og desslike, stort sett synonymt med streiker og dårlige arbeidsvilkår i en tiltagende kapitalistisk verden. Etter min mening hadde mamma helt rett da hun brukte Marx til å forstå arbeidernes dårlige kår under kapitalismen. Men jeg tviler på at hun visste – oppslukt og radikalisert som hun var i denne karismatiske kommunistiske revolusjonsbevegelsen – at Marx selv søkte borgerskapets komfort. Han bodde standsmessig i London etter hvert og var opptatt av døtrenes pianotimer og den slags. Han oppsøkte kun én gang en fabrikk, altså langt færre ganger en det mamma gjorde. Avisen Klassekampen var en helt annen arbeidsplass den gang enn i dag. Journalistene var lavtlønnet og arbeidet under ugunstige vilkår. I tillegg til at hun var svært fattig, blant annet på grunn av likelønn i avisen (noe som var uheldig for de som hadde brukt penger på å studere), var mamma utslitt og desillusjonert etter to ekteskap. Siden vi leide bolig, måtte vi hele tiden flytte. Det var veldig stressende for oss. Å, mamma! Jeg skulle ønske du hadde fått leve! At du hadde fått truffet min datter! At du hadde fått oppleve 1990-tallet og tiårene som fulgte, helt fram til i dag. Alt det nye! Og jeg ville ha fortsatt å være en ok datter, alltid. Du skulle ikke ha vært sperret inne noe sted. Jeg tror ikke på diagnoser. Jeg ville 21

MIN EGEN VEI

ha tatt vare på deg, etter beste evne. Jeg erkjenner at jeg aldri kommer over det brutale tapet av deg.

KUNSTEN Å VÆRE HIPPIE-BORGELIG

Jeg har vokst opp med borgerlige og antiborgerlig aspirerende 68-ere. Altså har jeg vokst opp med et antonym: hippie-borgerlig. Blandingen av strenge borgerlige verdier – nøysomhet, konservatisme, dannelse, skikk og bruk, høflighet på grensen til ren underdanighet, hjelpsomhet på grensen til selvutslettelse – og hippieverdier som fri sex, revolusjon, opprør, anti-autoritære holdninger, frihet, løssluppenhet, intens møtevirksomhet og demonstrasjoner hvor barna ble dratt med eller stuet vekk, fest og rock ’n’ roll, god alkoholflyt, politiske møter, store svette forsamlinger, deltakelse på sigarettrøykinnhyllede fester og så videre. Vel, blandingen av disse to ingrediensene i min oppdragelse har gjort meg fortvilet og forvirret meg sterkt. 68-ernes gullalder er noe jeg hatet før, fordi jeg vokste opp med den, men som jeg nå sakte får et noe bedret forhold til, skjønt det er fortsatt ikke bra. En del ting ved tidsepoken var etter min mening strålende og frigjørende. Og grunnmuren, solidariteten, er fundamentalt og er for alltid den verdien jeg søker å leve etter. De lenket seg fast ved Altaelva, startet streiker for å hjelpe gamle, utslitte arbeidsfolk, proletariserte seg – altså som min stefar som ble jernbinder, min journalistmor som 22

1. SlOt t l aget av SanD

ble rekefabrikkarbeider, og pappa som ble bryggesjauer. Dette har vært mye latterliggjort. Jeg har selv sett på det som pretensiøst. Men det er ingen tvil om at de ønsket å komme nærmere arbeiderrørsla, føle slikt arbeid på kroppen, gå ut av komfortsonen og ofre seg, slik helter gjør. Men det virket litt lettvint at man kunne proletarisere seg når man ikke allerede var proletar, og at det bare tok ett år. Og så behøvde man ikke gjøre det mer. En av ml-bevegelsens mange kjekke løsninger. For blir man proletar etter ett år i et arbeiderklasseyrke, for deretter å gå tilbake til elitære jobber som lege, journalist, psykiater, forfatter eller lignende? Foruten å ha vokst opp med disse motsetningene er jeg sikkert også genetisk disponert for å være depressiv, med et fantasifullt sinn som trofast produserer de mest hårreisende mareritt natt etter natt. Jeg har et kosmisk stort morskompleks i tillegg til at jeg føler meg hjemsøkt av henne. Mamma døde altså tidlig, og jeg har aldri kommet over det. Hva var det med mamma? Det er ikke sikkert de voksne jeg har vokst opp med, heller vet så mye mer enn meg om hva som plaget mamma. Jo, de gjør nok det, men det blir som min psykolog sa: «Du kan ikke gå til de som har laget alt rotet, for å få svar, for å be dem rydde opp. Hadde de vært ryddige, ville det ikke ha vært noe rot!» Han sa også: «Du må forstå, Tania, at når du har vokst opp med slike høvdinger og sirener i kommunismens tjeneste, er det jo åpenbart at de

MIN EGEN VEI

ikke hadde all verdens tid til å dille med sine dusin av barn. De hadde viktigere ting fore: Verden skulle reddes, av dem!» Det var to sterke ektemenn i mammas liv, og da de var borte, gikk det ikke mange år, bare to, før hun var vekk. Så … jeg tenker at jeg er glad de holdt mamma i live mens hun var med dem. Hva burde de ha gjort i den situasjonen? «Burde, skulle, kunne ...». Å vite hva som er rett å gjøre når man er midt oppi noe, som disse mennene var, uten å ha oversikt over hva framtiden ville bringe, det skal et overmenneske til. Jeg har en dyp, skepsisblandet hat-kjærlighet til livet generelt, og til menn spesielt, med deres smule sjelsevner til tider, deres upålitelighet, sniking, sjåvinisme og løgner. Det er nok til å ta livet av en kvinne! Jeg har sverget at jeg aldri vil la en mann ødelegge så mye for meg at jeg ikke synes livet er verdt å leve. Hvis det skulle komme til å bli tøft, og det har mange ganger vært det, går jeg heller ut døra og ser meg ikke tilbake. Ingen plikter å gjøre alt eller hva som helst for å holde på sin partner eller andre som gjør en ulykkelig. Da bør man heller sette seg selv fri. Det er alltid en mulighet til å frigjøre seg. Noen ganger må man bare få opp farta vekk fra fortiden, og love seg selv at man ikke skal gjøre samme feil igjen. For det burde ikke vært lov å være trist og ensom i dette korte livet vi har. Mamma, du hadde feil lydspor i hodet. Du burde smelt døra i ansiktet på dem som hadde gjort deg vondt – menn, familie, venner, sorger inne i deg. Smelt døra igjen og sagt: 24

1. SlOt t l aget av SanD

«Nok er nok!» Men du lukket den store porten i stedet, inn til en småjente. Og nå som jeg er voksen, eldre enn du noen gang ble, og ser hvor tøft livet er, har jeg for lengst forstått deg og tilgitt deg. Jeg sender tanker til deg der du er nå; et sted jeg ikke vet hvor er, men hvor jeg håper du får fred snart, og jeg håper du en dag vil slippe deg ut i den fredelige evighetens sfære for alltid. Aller helst ville jeg hatt deg her. Du og pappa. Men jeg går med Gud nå. Han passer på meg. Håper jeg.

NY I FAMILIEN

Så er jo premiespørsmålet, for å si det i min fars terminologi, hvorfor jeg har vært så redd for å snakke om min tro, mitt livssyn til den familien jeg vokste opp i etter at jeg mistet min mor som barn? Ikke nok med at jeg ble morløs, jeg måtte også flytte til en familie som allerede var etablert med to nye barn. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg fikk god mat, og det var ikke en ytterst sparsom husholdning slik det hadde vært hos mamma. Det var alltid flust av mat, frukt og godteri, vi fikk helt nye klær av og til, alle tre søstrene, og vi ble sendt til frisøren og fikk glansvask på T-klipp på Lindeberg. To blonde minicolorasjoner til søstrene mine, brun til meg. Gud, som håret skinte! Og på badet var det sminke, kremer og parfymer. Både hos mamma og mormor var det kun én rouge eller leppestift (mamma hadde en rosa metallisk leppestift, mormor hadde 25

MIN EGEN VEI

en rouge fra Isadora som luktet deilig pudder fordi den var gammel som alle haugene). Mormor hadde faktisk litt mer på badet: talkum, Naturelle hårkur, Svanens apotekkrem som hun sverget til, og for en hud hun hadde! Mormor var Audrey Hepburn inkarnert. Vademecum, Soap on a Rope, shampo og balsam. Mamma hadde kun én flaske på badet: Family Fresh. Forresten, hun hadde Sterilan ansiktsvask, og i veska hadde hun alltid en blå og hvit Lypsyl som jeg pleide å spise opp da jeg var liten.

PUDDINGREBELLEN

De som har hatt det bra og blitt dullet med, blir gjerne litt pønk og opposisjonelle. De som ikke har hatt det ok og ikke har blitt degget for, blir gjerne streite, er korrekt kledd og hardtarbeidende. Vi som har hatt det tøft, vokser opp i en unntakstilstand og tar ikke det bestående og verdens goder som en selvfølge. Dette kan sammenlignes med verden på 1930-tallet etter krakket, folk ble konservative og klamret seg til tradisjoner, klesstilen så ut som om den var inspirert av engelske kostskoler. Mange i min generasjon tror at de er dessertgenerasjonen, fordi de har hørt om et slikt fenomen og automatisk tar på seg skylda for all verdens elendighet. Dette er typisk for oss 70-tallsbarn. Våre foreldre var helt motsatt. De hadde ikke skylda for noen ting. Født under eller rett etter krigen var de 26

1. SlOt t l aget av SanD

som små edelstener for sine foreldre i det nye Norge som skulle gjenoppbygges. De var skapt, bokstavelig talt, under en krig, de var krigens blomster. Kan tro de ble skjemt bort. Og da ble noen av dem, som samtlige av de kjerneforeldre jeg vokste opp med, radikaliserte og forbanna for alt. Fuck the system, fuck the motherfucking police, liksom! Marxistene moraliserte, viste seg som «tolerante», prediket og teoretiserte om hverandre. Men krevde de ikke selv en enorm toleranse, respekt og aktelse? Skulle man ikke være forsiktig med å kritisere dem?

FOTO: EIGIL KORSAGER

Dette er en bok om å komme seg gjennom tap og savn etter morens selvmord – og om hva det koster å ha en gudstro, selv i det moderne Norge.

MIN EGEN VEI

Pappa og jeg på Nei til EFdemonstrasjon i Tromsø i 1972.

TA N I A M I C H E L E T

TA N I A MICHELET

MIN EGEN VEI FRA MAO

TIL GUD

Mamma og jeg ca. 1970.

TA N I A M I C H E L E T (født 1969) er forfatter og debuterte i 2008 med romanen Afrika er ikke for alle. Hun har en mastergrad i litteraturvitenskap. Hun er fra Tromsø og bor i Moss.