Min sønn by Vigmostad & Bjørke

Min sĂ¸nn

Arne svingen

Min sĂ¸nn Du skAl heDre Din fAr og Din Mor

Copyright © Vigmostad & Bjørke As 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erlend Askhov Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Boken er satt med 11/15,7 pkt. Sabon lt Pro 1. opplag 2020 isbn: 978-82-419-5080-3 Les mer om Arne Svingen på arnesvingen.no Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke As Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Jeg har faktisk sammenlignet sprekken med et kart. Den har nøyaktig de samme ujevne buene som grensen mellom Norge og Sverige opp til toppen av Trøndelag. Den kan også minne om et ansikt delvis vendt vekk, med nesa i været. Når jeg åpner øynene, er det alltid sprekken i taket jeg først ser. Om morgenen er den en påminnelse om hvordan tak og vegger roper på renovasjon, i det minste en bønn om et malingsstrøk. I den halvmørke sommernatta er den en vag trussel om noe som skal bryte sammen. Jeg kjenner absolutt alle argumentene for at jeg skal snu meg, trekke pusten dypt og forsøke å sove videre. Men heten er ulidelig, viften sluttet å virke i fjor. Lurer på om det er sommerens første tropenatt? Det verste er likevel trykket i magen, et lavt skrik etter kyllinglårene i kjøleskapet. Alle gode intensjoner visner i kampen mot sulten, og jeg kryper ut av dyna, trær armene i morgenkåpa og kipper på meg tøflene med tøyblomstene. Et blikk bort på klokkeradioen forteller at det er tidligere enn vanlig. Noen ganger våkner jeg 5

ikke før i femtiden, som oftest rundt fire, men nå er den kvart over tre. Ute i gangen får jeg lyst til å stikke hodet inn til Ronny for en stille sjekk, men for noen uker siden endte det i en utblåsning om invasjon av privatlivet og påstander om overvåking. Mine argumenter om at en 16-åring må komme hjem til avtalt tid, ga bare næring til gjentakelsene om at jeg ikke stoler på ham. Finnes det foreldre som stoler helt og holdent på en 16-åring? Jeg vet ikke. Dessuten sved det litt ekstra da han mente at nattsveisen fikk meg til å se ut som huttetuenes onde tante. Døra hans er uansett lukket, og jeg tør ikke engang stanse for å lytte etter jevn pust. Jeg er jo når alt kommer til alt, en fredselsker. Bortover gangen kjenner jeg hvor søvntunge beina er, som om knærne mangler smøring. En plutselig smerte river gjennom høyrebeinet, og jeg stanser rett før kjøkkenet med en hånd i veggen, like under skoleportrettet av Ronny et par år yngre som smiler keitete og har skjult kvisene under sminke lånt av mamma. Ute i oppgangen hører jeg nøkler som faller i gulvet. Jeg antar at det er en nabo som passerer sjanglende hjem, men i neste øyeblikk glir nøkkelen inn i låsen. Avtalen var at han skulle være hjemme senest halv ett, for nesten tre timer siden. Jeg kan høre forsiktig lirking med låsen, og jeg frykter et øyeblikk at det er ubudne gjester, ikke en sønn som bryter avtalen. Men så skimter jeg en bustete skygge borte ved døra. Han 6

lister seg stille inn og forsøker å lukke døra etter seg med lydløse bevegelser. Selvsagt skal han ikke slippe unna dette. Men stormer jeg fram nå, er det som om jeg har ventet overbeskyttende. Irritasjonen vil frese rett til værs, og han vil forlange å få vite hvorfor jeg ikke bare ringte framfor å sitte våken halve natta. En opphisset diskusjon skjener fort av gårde i retninger som vil ødelegge en allerede tynnslitt husfred. Vil du at jeg skal rapportere hver halvtime? Skal vi installere overvåkingsapp så du vet hvor jeg er hele tiden? Nevner jeg heller at jeg muligens hørte ham komme sent hjem, gir jeg ham forklaringsrom under det som sannsynligvis blir hans frokost og min lunsj. Forsiktig lirker han av seg skoene, og det er nesten imponerende hvor stille han beveger seg. Kroppen er så godt koordinert at han neppe har fått i seg verken alkohol eller farligere ting. Egentlig blir jeg litt rørt av forsøket på å være lydløs, for han vil virkelig ikke at jeg skal oppdage at han har brutt dealen. Skyggen hans glir med indianersteg over kjøkkengulvet og bort til kjøleskapet. Idet han åpner døra, faller lyset på ansiktet og det er noe smertefullt over uttrykket. Han kikker ned på hettegenseren som var ren og lysegrå da han gikk, og nå har en stor flekk på magen. Det er godt jeg allerede støtter meg til veggen, for svimmelheten slår inn som en flodbølge, da jeg oppdager at den mørke flekken er umiskjennelig rød. 7

Ronny tar ut juicen, og jeg hører hvordan væsken klukker fra kartongen og ned i ham. I kjøleskapets spotlight oppdager jeg røde flekker på hånda som holder juicen, og en stripe oppover underarmen. Har han skadet seg? Baderomsskapet er rene førstehjelpsskrinet, det har det vært siden han var liten, da ethvert skrubbsår ble behørig renset og plastret. Likevel blir jeg stående, for det er ingenting ved bevegelsene hans som tyder på at han har problemer med å røre seg. Derimot kan jeg se pulsen hans dunke raskt i halsen. Han setter juicen tilbake og lar kjøleskapsdøra gli stille igjen. Deretter forsvinner han ut av kjøkkenet og inn på badet uten andre lyder enn klikket fra lysbryteren og døra som han lukker mykt etter seg. Det er for sent å gi seg til kjenne. Bruker jeg fantasien, kan jeg sikkert komme opp med et utall teorier om hvordan han har skitnet seg til, og ingen av dem er noe verre enn lettsindig ungdoms dumskap. Det trenger ikke engang være blod. Mens jeg står og stirrer tomt inn i kjøkkenmørket, fokuserer jeg etter hvert på kjøleskapshåndtaket. Stegene mine er på tyngde med en bjørns, men likevel kommer jeg meg over gulvet uten annet enn små sukk fra gulvet. Jeg skrur raskt på det lille lyset ved vasken, og en heis av frykt synker gjennom meg da jeg oppdager fingeravtrykk i rødt på håndtaket. Det kan ikke være noen tvil om at gutten blør. Jeg går med bestemte skritt bort til baderomsdøra, og akkurat idet jeg skal banke 8

på, hører jeg lyden av vann som blir skrudd på i dusjen. Dessuten oppfatter jeg en kjent rytme der inne. Gutten har satt i gang vaskemaskinen. Jeg senker hånda og blir stående utenfor døra og lytte til lydene av at han såper seg inn. Å se ham sove var den beste meditasjonen da han var yngre, høre pusten og de søte sukkene som noen ganger sivet ut av ham. Jeg prøvde alltid å forestille meg hva han drømte, som om jeg kunne koble meg på hjernen hans. Nå klarer jeg bare forestille meg et smertefullt ansikt mens han vasker dype kutt og ser røde striper sildre i sluket. Da han endelig skrur av dusjen, går jeg mot soverommet og merker at jeg er helt svett. Jeg kommer på kyllinglårene idet jeg kryper oppi senga, men vet at det er for sent å gå tilbake nå. Ute i gangen lister fuktige føtter seg over gulvet.

H VO R L A N G T V I L L E D U G ÅT T F O R Å R E D D E D I T T E N E S T E BA R N ? Midt på natta oppdager Jorunn at sønnen, Ronny, kommer hjem med blod på klærne. Dagen etter er klærne borte. Jorunn frykter at en konfrontasjon vil ødelegge et allerede skjørt mor–sønn-forhold. Ikke er hun sikker på at det virkelig var blod, heller. Men da roen i hjemmet igjen har senket seg, skjer det noe som snur opp ned på alt sammen, og Jorunn må finne ut hvor langt hun er villig til å gå for å redde sønnen sin. Min sønn er en kortroman med handling som spiller på det første budet: Du skal hedre din far og din mor. Romanen inngår i en serie bøker inspirert av De ti bud.

a r ne sv ingen (f. 1967) har siden debuten i 1999 skrevet bøker innenfor en rekke sjangrer. Dette er hans niende roman for voksne.

foto: Marlene Miller Svingen