Min venn piraten

ISBN 978-82-419-1992-3

,!7II2E1-jbjjcd!

MIN VENN, PIRATEN

[start tittel]

[start tittel]

Ole Kristian Løyning

MIN VENN, PIRATEN Illustrert av Ronny Haugeland

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Ronny Haugeland Illustrasjoner: Ronny Haugeland Papir: 100 g Amber Graphic Boken er satt med Sabon LT Pro 12/16 pkt.

1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-1992-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

NATTETANKER Det har liksom blitt en vane. Nesten hver natt våkner jeg av den samme drømmen: Det er sommer. Men denne morgenen er him­ melen full av tunge, skifergrå skyer. Regnet pisker mot frontruta, viskerne går for fullt. Vi er på vei til Tusenfryd.

Pappa lener seg over mot mamma og smiler.

Jeg klemmer rundt det kalde metallet på nakke­ støtta. Beina mine dirrer. I magen vrimler sommer­ fuglene. Bare den lange tunnelen igjen nå, så ser vi toppen av de største berg­ og dalbanene i parken.

Jeg håper jeg er høy nok til å ta Speed Monster.

Hvis ikke kan jeg ta Ragnarok og Tømmerstupet.

Ruben i klassen har fortalt meg om dem, og han sier de er så nifse at det til og med fins gutter i tiende som ikke tør ta dem.

5

Men like før vi skal inn i den mørke tunnelen, kommer en lang, hvit lastebil skjenende ut i det plaskende regnet og rett mot oss.

Så er alt bare svart.

Ingen smell, ingen flammer.

Bare jeg som sitter der oppreist i senga, gjen­ nomvåt av svette.

TRE MINUS TO ER EN Det er to år siden ulykken, men fremdeles ten­ ker jeg på den hver eneste dag. På hvordan livet ville vært om vi ikke hadde reist til Tusenfryd den dagen. Hva om bilen hadde streika? Tenk om trailersjåføren hadde forsovet seg? Eller blitt stoppa i en fartskontroll? Da ville alt vært som før.

Så istedenfor Tusenfryd ble det Oslo Universitets­ sykehus. Fire knekte ribbein, et knust ankelledd og ei sprengt trommehinne – i tillegg til at jeg var gul og blå over hele meg. Foten var verst. De satte inn så mange skruer og bolter at ankelen minna om ei angrepsklubbe fra middelalderen. Nakken holdt så vidt etter møtet med traileren, men det venstre øret mitt kommer aldri til å virke ordentlig igjen. Så de slengte på et beige høreapparat som 7

guttene i tiende ennå river av meg når de ikke har noe annet å gjøre.

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid de brukte på å lappe meg sammen, men da de vekket meg fra narkosen, sto det en liten skallet mann ved sykehussenga med ei rose i den ene hånda og en bibel i den andre. Rett ved siden av sto et lite team av hvitkledde folk. Ingen av dem gråt, men likevel, det var noe med måten de så på meg på, og da presten la fra seg rosa og tok meg i hånda, skjønte jeg alt sammen.

Ti dager seinere trilla jeg ut av sykehuset med to pleiere på slep. Alle medisinene suste i skallen, så jeg husker bare glimt. Og glimtene fortsatte som blitsregn hele veien fra sykehuset til kirka.

Begravelsen var ei reise inn i en mørk og kald verden jeg ennå ikke er sikker på om jeg har funnet veien ut av. Det regna den dagen, det husker jeg, og tåkedisen drev som grå slanger mellom gravstøttene.

Og jeg husker det svarte hullet i gressplenen.

Det var mye større enn på film.

Mye dypere også.

Likevel, det er det som hendte etterpå, jeg hus­ ker best – etter at presten hadde kasta de siste spadetakene med jord på kistene.

PIRATEN Jeg satt der i regnet, i den overteite Lynet Mc­ Queen­rullestolen de hadde plassert meg i. Over fanget hadde jeg et turkist og rosa fleecepledd. Og rett bak meg sto de samme krisefolka og holdt en paraply på skrå over hodet mitt.

Litt for skrått.

Det kalde vannet fant stadig nye veier ned i nak­ ken min. Under den gjennomvåte dressjakka klis­ tra skjorta seg mot den klamme huden, og jeg følte jeg hadde feber.

Jeg lukka øynene, og med ett befant jeg meg alene i en kulsen kinosal. Det røde fløyelsteppet gled til side, og straks begynte det ene etter det andre bildet å dukke opp på lerretet.

Fortere.

Enda fortere.

9

BLINK­BLINK­BLINK! Mamma? Og … hæ, pappa?

Velkommen til Tusenfryd!

Speed Monster. Vogn nr. 1.

KNAKK­KNAKK­KNAKK­KNAKK! Snart på toppen.

KNAKK­KNAKK­KNAKK­KNAKK! Trærne og folkene og bygningene – som lego­ klosser!

Mørke skyer i horisonten.

Ut av det svarte fjellet, to sterke lys.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var «vekke», men da jeg til slutt åpna øynene, virka ikke ting rundt meg like slørete og drømmeaktige lenger. Og da jeg kjente hvordan ulminga i foten gradvis gled over i pulserende hammerslag, forstod jeg at virknin­ gen av medisinene var i ferd med å avta.

Det var da jeg oppdaget ham, i enden av par­ keringsplassen. Jeg hadde bare sett ham på bilder – alltid med hatt og flaske i hånda og en svart lapp over det ene øyet. Egentlig het han Ben og var onkelen til pappa, men nå som han kom gående mot meg, som en tynn, svart skygge mellom gravsteinene, forsto jeg hvorfor pappa bestandig hadde kalt ham Piraten.

10

Han hadde skikkelig mange arr og streker i ansiktet. Og huden virka tørr, som gammelt, uhøvla treverk. Underarmene var senete og fulle av tatoveringer, og da han lukka hånda si rundt mi, knakte fingrene mine som småkvister.

«Erhm, så det er du som er André …» Piraten løsna grepet og rygga litt bakover. «Du husker kanskje ikke meg, du? Nei, selvfølgelig gjør du ikke det – du var ikke større enn ei melkeflaske da Roy viste deg fram. Fader, så stolt han var. Kry som ei havskilpadde. Jo, du, Roy, jeg mener far din, han …»

Rundt oss letta regnet, og en skokk med sum­ mende mygg samla seg over hodet mitt. Jeg slo rundt meg og moste opptil flere før jeg tørka av restene på pleddet.

«Du merker dem ikke før i morgen tidlig», sa jeg.

«Hva da?»

«Stikkene.»

Piraten tok av seg hatten og klappa seg fort på hver side av halsen. «Nå vel», sa han og satte seg på huk rett foran meg. «Altså, grunnen til at … jo, du skjønner, jeg har prata litt med noen folk – noen av dem som bestemmer nede på kommunehuset. Ja, og så har jeg hatt litt kontakt med de damene her.» Han så opp på pleierne bak meg.

11

Igjen senka Piraten blikket. Det ene øyet var klart og blått, men jeg tenkte med gru på hvordan det så ut under den svarte lappen, der det andre øyet skulle ha vært. «Hva sier du til å flytte inn sammen med meg i det lille huset mitt, nede på stranda?» spurte han.

Omtrent som når en diger demning ryker, fossa tankene rett inn i hodet mitt. Jeg følte meg num­ men, kvalm, som den gangen jeg blanda flere saft­ typer og spydde over hele kjøkkengulvet.

«Med deg? Flytte?» Jeg kikka opp på de to damene bak meg, venta liksom på at de høflig skulle vise fyren vekk og si at alt sammen var en misforståelse.

Men det skjedde ikke.

Piraten reiste seg og satte på seg hatten.

Jeg dro hånda fort over ansiktet. I øyekroken kunne jeg skimte de hvite kistene gjennom det tynne duskregnet. En mann var alt i gang med å ta vekk blomstene.

Jeg ville skru tilbake tiden. Elleve dager, minst.

Helst noen uker, til dagen før mamma gikk inn på tusenfryd.no og bestilte billettene. Ville protestere mot verden, mot skjebnen, og ikke minst mot denne sortkledde fyren som hadde dukka opp fra ingensteds. Det var bare det at jeg ikke ante hva jeg skulle si. Munnen min var offline, ingen kontakt med server!

12

Til slutt slo Piraten ut med hünda og bukka. Og da de to pleierne ga meg en klem og ønska meg lykke til, gikk det et kaldt gufs gjennom kroppen min.

NY KURS Hvis jeg hadde tatt meg skikkelig sammen, er jeg nokså sikker på at jeg kunne gått de sju hundre meterne fra kirka og ned dit Piraten bodde. Men på krykker ville det tatt minst fem timer. Så jeg ble sittende i rullestolen mens Piraten trilla meg som en privatsjåfør nedover den lange, slake bakken mot sentrum.

Vi fortsatte over torget, forbi alle salgsbodene, og uten at noen oppdaget det, nappa Piraten til seg to pærer fra ei av pappkassene som sto der. Den ene lot han gli ned i fanget mitt før han igjen satte opp farta. Over oss skar strimer av sol igjennom det tette skylaget, og ikke lenge etter dukka det ene etter det andre lyseblå feltet opp på den grå himmelen.

I enden av Kirkegata svingte vi til høyre og rulla nedover mot kinoen, og idet vi passerte Telfords 14

Pub, la jeg merke til tre karer med hvitt skjegg og båtluer. De ropte og hoia på Piraten og ville ha ham til å komme bort. Men i stedet for å slakke av satte Piraten opp tempoet igjen med kurs for bystranda og det lille huset ytterst på pynten.

Pappa hadde vist meg Skipperstua mange gan­ ger, men jeg hadde aldri vært inne. To svarte anker sto på hver sin side av murtrappa. Mellom dem var det en tykk og like svart kjetting. Det rasla i et nøkkelknippe, og hengelåsen åpna seg.

«Kommer du, eller?» spurte Piraten og gjorde et kast med hodet. Jeg grep krykkene og reiste meg. Det brant i den vonde foten hver gang den kom nær bakken.

«Rullestolen, da?»

«Ja, hva med den?» sa Piraten.

«Hvor skal jeg sette den?»

«Bare send den av gårde.»

«Men da blir den jo ødelagt?»

«Ja, og så?»

«Mamma sier at –» Igjen slo virkeligheten inn som en panservogn gjennom en gipsvegg. «Eller, mamma sa alltid at man på en måte er ansvarlig for ting man låner.»

«Ansvarlig?» utbrøt Piraten. «Eh, ja, naturligvis.

Klart man skal være ansvarlig. Heh, kvikking, du.

Men vet du hva, bare sett den borte ved søppel­ dunkene, og så blir du ikke stående for lenge, hm?»

15

Da vi kom inn, merka jeg straks en rå, innestengt mugglukt. Den stakk i nesa mi som gamle, våte klær.

I gangen hadde Piraten et svært akvarium. På den steinete bunnen, mellom noen grønne tare­ tråder, lå et skip som var brukket i to.

Men ingen fisker.

Ansiktet mitt nærma seg glassveggen. To tapp på ryggen.

«Du finner ingen», sa Piraten.

16

«Hva da?»

«Det er mange år siden det har svømt noe som helst inni der.» Piraten satte støpselet i stikkon­ takten og kikka drømmende på skipsvraket som nå lyste i spøkelsesaktig hvitt. «Du vet, når en stort sett befinner seg ute på havet, kan en ikke ha huset fullt av fisker. Men rart med det … akvariet, mener jeg. Får meg liksom ikke til å kaste det heller. Og i alle fall ikke nå … nå som …» «… jeg er her? Du trenger ikke –» Piraten dro ut igjen støpselet. «Evensen har fått inn et parti med marmorerte øksefisker, kanskje noen av dem har lyst å flytte inn her?»

Inne på kjøkkenet var vinduene dekket til av treplater, og det store vinduet i stua hadde lange mørkegrønne gardiner trukket for. Hadde det ikke vært for at det lille takvinduet slapp inn tre–fire enslige solstråler, ville det vært vanskelig å se noe som helst.

«Hvorfor ser du så rar ut i trynet?» sa Piraten.

«Hva for noe?»

«Trynet ditt?»

«Du har det jo så mørkt», svarte jeg. «Og så er det noe med lukta her inne?»

«Nå er det ikke mer enn to dager siden jeg gikk i land, etter åtte måneder på havet. Ikke har jeg rukket å få av slåene på kjøkkenvinduene engang.

Lukta, sier du?»

17

«Ja, det lukter ikke som hjemme.»

«Ikke noe å bry seg om.» Piraten tilta hatten noen centimeter opp i panna. «Sånne odører, som vi kaller det på sjøspråket, kommer fort i gamle hus dersom de blir stående tomme over lengre tid.» Med store bevegelser trakk han gar­ dinene til side, og med ett ble stua fylt med et blålig, klart lys som fikk den digre lysekrona over oss til å blinke som om den var lagd av tusen safirer.

«Ikke gærent, hva?» sa Piraten uten å snu seg.

Havgapet lå foran oss, og nå som regnet hadde letta, kunne jeg se helt inn i horisonten.

«Jeg …» Piraten så seg over skuldra. «Du er kanskje sulten?»

Jeg tror jeg svarte ja. I det minste husker jeg at Piraten forsvant inn bak perletrådene som hang mellom stua og det lille kjøkkenet.

Etter en stund dukka hodet hans opp mellom trådene.

«Dau mann på boks?»

«Hæ?»

To skinnende hermetikkbokser.

«Dau mann på boks», gjentok Piraten. «Tysker På Boks, Rester av Sprengt Personell. Holder seg i tjue år, minst, og hvis du bare lukker øynene og tenker på oksestek og brun saus, glir det ned lett som en lek.»

18

Dau mann på boks? Det var vel sånn cirka to timer siden de senka mamma og pappa ned i det mørke hullet i bakken. Og igjen kjente jeg den vonde prikkingen bak øynene.

«Unnskyld», sa Piraten og så ned i gulvet. «Jeg har det med å plumpe ut med ting uten at de rek­ ker å gå igjennom sensuren, for å si det sånn.»

«Det går greit», sa jeg samtidig som jeg prøvde å tørke tårene. «Jeg skjønner at du ikke mente noe med det …»

«Takk, gutt», sa Piraten og rakte meg et lom­ metørkle som så godt brukt ut.

Jeg ble med inn på kjøkkenet, hvor han straks fant fram en stor kjele.

«Hva er det i boksene?» spurte jeg.

«Oksekjøtt, svinekjøtt, erter og flesk.»

«Er det godt?»

«Bare man tilbereder det riktig, så. Hemmelig­ heten er å koke maten mens den fremdeles ligger i boksen. ‘Out of the can, into the man’, som vi sier om bord.»

Mens det varme vannet putra og bobla rundt de blanke hermetikkboksene, satte vi oss ved kjøkkenbordet.

«Den burde smakt litt olje.» Det knirka og knakte idet Piraten prøvde å rette ut den lille lemmen på bordet.

«Hva da?»

19

«Hengsla, vel.» Piraten tok av seg hatten og la den på bordet mellom oss. «Og ikke bare den, jeg vil påstå at det er en god del mer her som kunne trengt en service.»

«Her inne i huset, mener du?»

«Var så vidt innom i fjor», sa Piraten og møtte blikket mitt. «Ja, for å sjekke at ikke kommunen hadde rivi det.»

«Hvorfor skulle noen rive dette her?» spurte jeg.

«Jeg fikk et brev der det sto noe om at de ville jevne hele dritten med jorda så de kunne bygge et eller annet museum. Har du hørt noe så teit?»

Piraten knipsa korken av ei nesten gjennomsiktig flaske og begynte å helle noe av innholdet over i en kopp. «Tørst?» spurte han og åpna en cola­ boks.

Jeg nikka.

«Låner litt», sa Piraten og toppa koppen sin før han ga meg resten.

Og så begynte han å fortelle om den uventede telefonen han hadde fått for noen dager siden.

«Ville du egentlig ikke?» spurte jeg da han var ferdig.

«Om jeg ville at du skulle flytte inn til meg, mener du?»

«Ja.»

20

«Klart jeg ville. Det var bare det at spørsmålet kom så brått på – jeg og unger, liksom! Men snu på flisa, hvor vanskelig kan det egentlig være?»

I samme sekund begynte det å frese voldsomt på komfyren av alt det kokende vannet som flomma over. Piraten spratt opp, og i farta velta han kjelen så den gikk i gulvet med et klonk.

«Sånn, da var det mat!»

ISBN 978-82-419-1992-3

,!7II2E1-jbjjcd!