Mitt liv som sauebonde (9788241959585) by Vigmostad & Bjørke

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Laila Mjøs

Omslagsfoto: Agnete Brun

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/15 pkt.

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-5958-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no

www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

MELLOM SPEIL

Da jeg startet arbeidet med denne boka, hadde jeg vært forfatter i tretti år og bonde nesten like lenge. Jeg hadde lenge hatt lyst til å skrive om opplevelser i nærheten til dyr, og om utfordringer man møter ved å forvalte et bruk i mindre skala. Men det skulle vise seg at prosjektet endret karakter mens jeg skrev. Årsaken har antakelig å gjøre med at det i liten grad er mulig å fri seg fra dobbeltrollen. Teksten ville også handle om skriving. Tidligere har jeg betraktet disse yrkene som ganske adskilte. Ved å skrive om dem ble det tydelig hvordan de også henger sammen i mitt liv.

Jeg driver denne gården, Torgunrud, sammen med Marit, og vi står på en måte i vekslingsfeltet siden tiden for å overlate bruket til andre nærmer seg. Den erkjennelsen har nok også vært styrende for deler av skrivingen.

Det å skrive om viktige valg jeg har gjort, presset fram spørsmål som krevde svar, som igjen utløste nye spørsmål. Dermed medførte skrivingen en del detektivarbeid. Det var to mysterier som tidlig pekte seg ut. Det ene var knyttet til min farfar, fordi det var han som i sin tid kjøpte denne gården. Jeg visste lite om ham da arbeidet begynte. Han døde lenge før jeg ble født, mens faren min fortsatt var barn. Jeg visste at han kom fra denne bygda, Feiring, der han ble født inn i en stor søskenflokk på en fattigslig gruveplass. Men jeg visste også at han som ganske ung mann drev

og eide en kolonialforretning i hovedstaden. Klassereisen derimot, bevegelsen fra å være fattiggutt til å ende som ung og nyrik oppkomling i 1920-tallets Kristiania, ante jeg ingenting om. Jeg visste heller ikke hvorfor det ble slik at han kjøpte dette bruket. Det andre mysteriet var knyttet til meg selv. Hvorfor endte også jeg opp på denne gården? Som barn, som tenåring og som tidlig voksen var det en eneste ting som alltid sto klart for meg. Her skulle jeg aldri bo. Jeg hadde riktignok odelsrett, men jeg ville noe annet.

Det å bli født med odelsrett behøver ikke å bli opplevd som vanskelig. Over hele Norge finnes det folk som har valgt å gjøre odelen til en del av sin identitet uten å problematisere det, kanskje ikke engang reflektere særlig over saken. Jeg fikk tidlig et konfliktfylt forhold til odelsretten. Den var ikke mitt eget valg. Den gjorde noe med meg i andres øyne, noe jeg mislikte, men som var med og preget meg uansett hvor lite jeg ønsket det. Men hva var det egentlig som ga næring til misnøyen? Detektiven måtte grave i familiehistorien for å finne svar.

Et gårdsbruk eksisterer i to virkeligheter. Den ene representerer det ytre bildet, tunet, samlingen av hus som kan være moderne eller svært gamle, og som utgjør rammen omkring årlige avlinger som høstes av kostbare maskiner og flittige hender. Den andre virkeligheten er knyttet opp mot alle de underliggende faktorene som skal til for å opprettholde glansbildet. I denne virkeligheten er det folk som arbeider i to og tre jobber for å få endene til å møtes. En annen kan kjøre traktor tre og fire mil hver morgen for å dyrke gulrøtter på leide jordstykker. Et stort antall gårdbrukere har lønnsarbeid langt fra gården og står tidlig opp for å ta fjøsstellet før de skynder seg på jobb. Andre spinker og sparer i årevis for å redde taket på låven.

Norske gårdbrukere er like ulike som folk som bor i en hvilken som helst boligblokk i hovedstaden, hver har sin helt personlige historie. Det er forhold og faktorer som bare er aktuelle for dem og det spesifikke bruket de forvalter. Men alle er samtidig bundet av visse felles rammebetingelser som er med på å definere dem både for seg selv og for andre. Slik sett blir min versjon av gårdslivets to virkeligheter både særegen og ganske allmenngyldig på samme tid.

Faren min hadde lenge vært død da jeg begynte dette arbeidet. Derfor måtte jeg søke i andre kilder. Som mange slektsforskere jobbet jeg en tid med bygdebøker, gamle adressebøker og kirkebøker. Men mye relevant stoff viste seg å befinne seg her på Torgunrud i det jeg kaller gårdens arkiv. Dette arkivet består av både eldre og nyere dokumenter. Det er delingsforretninger, møtereferater, søknader, tildelinger og dokumentasjon på drift, enkelte papirer datert mer enn 150 år tilbake i tid. Men arkivet rommer også en mer uformell del. Det er gamle brev som forteller egne historier eller tilfører stoff til fortellinger jeg kjente brokker av fra før. I det samme arkivet ligger det også gamle bankbøker, obligasjoner, arbeidsattester, skolevitnemål, fotoalbum og personlige notater, alt sammen informasjon jeg har hatt nytte av i arbeidet.

De fleste fortellinger har sin indre logikk, og detektivarbeidet viste at det også gjaldt min historie. Og som så mange andres fortellinger startet den lenge før jeg ble født. Scott Fitzgerald sier det ganske fint i avslutningen av sin roman om Gatsby: Det at vi alle higer etter en framtid som trekker seg unna, at vi kjemper oss framover som skip i motstrøm – og ustanselig føres tilbake mot fortiden.

MORGEN I APRIL

Marit var oppe klokka to i natt. Jeg sov og hørte henne ikke, men vet at hun var oppe. Vi er begge på alerten disse dagene. Nå holder jeg pusten og lytter. Hører at hun puster jevnt og sover ved siden av meg. Selv trenger jeg ikke vekkeklokke. Jeg sover urolig, våkner hver halvtime og kikker på klokka som står på nattbordet. Den er to minutter på fire da jeg smyger meg ut av sengen. Det er kaldt i rommet. Derfor passer jeg på at dyna ligger godt utbredd da jeg går, slik at den slipper ut minst mulig varme. Forhåpentligvis er jeg snart tilbake, og da bør madrassen og dyna fortsatt ha litt varme, ellers er det ikke lett å sovne på ny. I bare bokseren går jeg lydløst ned i første etasje uten å slå på lys. Nede på kjøkkenbenken ligger en lapp fra Marit, hennes rapport fra da hun var oppe to timer tidligere. Stille og rolig. Alt vel. Jeg går ut i bislaget utenfor kjøkkenet. Drar på meg termodressen og stikker nakne føtter ned i gummistøvlene. Drar på en sikspens for at ikke håret skal ta til seg fjøslukt. Ute er det et par minusgrader, og natten er klar. Den første stripen har begynt å varsle solas ankomst over åsen ved Espa. En ny aprilmorgen er på vei. Jeg går ned til fjøset og åpner døren. Å komme inn i et sauefjøs om natten er en vakker opplevelse, det er stille og varmt og nesten helt mørkt. Luften er tett, men det vil snart rette seg. Viften er styrt av termostat og vil snart slå seg på. Dyra ligger.

De kjenner meg, og derfor reiser de seg ikke da jeg smyger meg inn. Noen sover. Noen ligger og drøvtygger. Enkelte små lam kravler over mora si, krafser med forlabbene på henne. Vil ha henne til å reise seg slik at de kan drikke melk. Men mødrene lar seg ikke presse. De ligger like rolig og tygger drøv.

Vi har hengende noen små lamper som kaster et beskjedent lys over lammebingene. Her ligger de fødende og møter blikket mitt når jeg kikker til dem. Jeg lytter etter pusten deres, hvordan den går, pusten er med på å fortelle om de har veer eller ikke. Vi har lært å lese kroppene deres. Når fødselen er nær, er juret sprengt, og det skjer noe med de runde magene idet lammet legger seg til i fødselskanalen. Det er rolig i de tre første bingene. I den fjerde har det skjedd allerede, en liten krabat virrer omkring. Pelsen er hvit og svart, og han har blod på snuten, tegn på at han allerede har begynt å gå etter juret. Han er nesten ferdig slikket av mora, som er ei brunfarget spælsøye. Nummer to er nettopp født. Mor grynter og slikker dette lammet. Hun tar en pause når jeg bøyer meg over dem, og hun møter blikket mitt. Hun er stolt av ungene sine, og jeg gir henne ros. Det liker hun. Og jeg liker å skryte av henne. Vi forstår hverandre godt.

Da jeg retter ryggen, er det for å hente halm. Jeg strør godt med halm så mor og barn får det tørt og fint. Lurer samtidig opp en høydott og litt kraftfor på brettet, uten at de andre merker noe. Misunnelsen regjerer i et fjøs. Hvis de andre merker at noen får noe de selv ikke får, blir det bråk. Og nå er det for tidlig til å sette i gang foring for alle.

Jeg går inn på kontoret og lar vannet renne til det blir varmt. Fukter en klut. Går tilbake til mora og vasker juret hennes rent for blod. Går tilbake og vrir opp kluten. Henger den til tørk.

Etterpå blir jeg sittende på en skammel ved siden av bingen hennes og se til at alt er bra, at de to små finner hver sin spene

og får til å suge melk av mor si. Av og til må de hjelpes, men det behøves ikke denne gangen. To små haler går som propeller når de drikker. Mor er i ferd med å støte ut morkaken, det vil ta en tid. Derfor reiser jeg meg og undersøker i de andre bingene. Det er mange av dyra som har termin på omtrent samme tid, og det kan være ting på gang her også. Da bør de isoleres, slik at de får anledning til å føde i fred og ro. Nå er alle lammebingene opptatt. Hvis det er fødsel på gang i fellesbingene, må jeg finne noen lettgrinder og ringe inn et hjørne til søya som er i barsel. Dyra ser opp på meg når jeg skritter omkring dem.

Alt ser bra ut. Jeg går tilbake, henter vekten og veier de nyfødte, som er fuktige, vene og vakre. Jeg gir dem hver sin klem. De små kroppene stivner panisk når jeg holder dem, men jeg er kjapp. Slipper dem fort ned i bingen til mor, som breker urolig når jeg løfter ungene hennes ut. Går etterpå inn på kontoret og noterer kjønnet deres, hva de veier og hvilke numre de to er i rekken.

Går ut av fjøset for å gå tilbake og legge meg. Blir stående utenfor fjøset og se på soloppgangen. Den er vakker i dag. Makrellskyene som har slept et fint slør over himmelhvelvingen, farges røde, oransje og rosa av sola som er på vei. Jeg vet at dette lysshowet snart vil være over og bli erstattet av turkis morgen med skarpe kontraster og den bleke konturen av Venus over Hedmarksåsen. Derfor blir jeg stående og se. Synet av tidlig soloppgang er en av gavene som følger med lammingen.

Jeg gjesper, gleder meg til å legge meg igjen og sove nye to timer. Men så kommer jeg på at jeg ikke har fjernet morkaken. Noen søyer velger å spise den. Jeg aner ikke om det er sunt eller usunt. Noen tråkker den bare ned i tallen hvis den ikke blir fjernet. Men jeg er lært opp til at den skal fjernes, og etterpå brennes. Derfor går jeg inn igjen i det stille fjøset som har samme stemning som en katedral.

Morkaken er ikke helt ute ennå. Derfor setter jeg meg på skammelen for å vente. Da hører jeg lyder fra nabobingen. En fødsel er på gang, altså blir dette en lang morgen. Det er noe som følger denne tiden. Uopplagthet utover dagen, trangt blikk og tunge gjesp. Gleden ved å hilse nytt liv velkommen veier opp for det meste.

Mora er sau av rasen norsk kvit. De føder ikke like lett som spælsauen. På den annen side: Alt ser riktig ut. Mor har pressveer, det er stor åpning, men ungen viser seg ikke. Når en sau føder, er det lammets snute som først viser seg, sammen med forlabbenes to klover, som ligger i kryss under den samme snuten. For at fødselen skal skje riktig, må forbena være fremoverrettet.

Jeg tar på en steril hanske og kjenner etter. Får fingrene inn noen centimeter og møter en snute og noe som må være en klov. Bare én. Dette er ikke bra. Noe må være feil. Men jeg får vente og se. Mye løses av naturen selv på føden.

Etter nye tre kvarter forstår jeg at jeg ikke kan klare dette alene. Jeg går ut og opp til huset, opp i andre og gløtter på døren til soverommet der Marit sover. Klokka nærmer seg seks, og straks jeg åpner døren, er hun lys våken. Jeg behøver heller ikke si noe. Vi går ned. Hun står i nattkjolen og spør om hun rekker å koke seg en kopp kaffe. Jeg sier at vi bør sjekke først. Marit er flinkere enn meg til å håndtere fødende søyer. Jeg setter henne inn i det: Pressveer, men propp i systemet. Jeg mistenker at kloven jeg kjente, er benet til nummer to. Det er rett og slett trafikkork i fødselskanalen. Vi sier ikke mer. Marit tar på seg arbeidstøy, og vi går sammen ned til fjøset, der vi møter en mor som er sliten og ligger på siden mens hun hyperventilerer.

Marit heiser opp ermet på genseren og drar på den sterile plasthansken. Holder armen fram mens jeg spruter på glidemiddel. Med en steril hanske på den andre hånden smører hun

glidemiddelet godt oppover. Jeg skritter ned i lammebingen til mor, som reiser seg, sliten og frustrert. Jeg tar tak i klaven hennes og holder henne fast mens Marit lukker seg inn i bingen og kneler. Hun har mindre hender enn meg og er flink til å lese sauens innside med hendene. Hun skyver inn hodet på lammet som ligger ytterst, og går etter med hånden. Mor stønner av smerte, men hun har full åpning og er for sliten til å gjøre motstand. Jeg bare holder mens Marit forteller hva hun kjenner.

«Det er i alle fall to her. Dette er et hode, og dette er to ben. Men de hører ikke sammen.»

Konsentrert arbeider hun med hånden. Hun rydder opp i køen og henter fram forlabbene til den som ligger ytterst. Det tar tid. Søya og jeg ser hverandre inn i øynene. Hun lider, og jeg ønsker at alt var annerledes, at alt bare kunne gå av seg selv.

«Nå,» sier Marit endelig. «Nå ligger de riktig.»

Pressveene starter på ny når Marit går ut. Barnet følger med. Først ett lam. Mor vil reise seg og slikke. Marit ber meg holde henne. Det kommer en til med det samme. To svære lam ligger på halmen. Jeg slipper mor, som reiser seg, snur seg og slikker dem. Grynter.

Det er en fryd å se en ny families lykke. De to som strever seg opp på fire og går etter juret, mens mor slikker, grynter og slikker. Hver eneste søye har sin lyd. Den første lyden den nyfødte hører, er gryntingen som hører med til pregingsprosessen. Slik lærer lammet å kjenne sin mor. Dette gryntet vil være et signal til lammet så lenge mor og barn er sammen. Det vil ta form som en ordre: «Kom hit.» Et spørsmål: «Hvor er du?» Eller et beroligende kjærtegn. «Slapp av, jeg er ikke gått noe sted, jeg er her.»

Alt ser ut til å ha gått helt perfekt for seg.

Men så skjer det noe. Det faller ut en liten krabat, nummer tre. Et så lite lam tror jeg aldri jeg har sett. Det blir liggende

urørlig på halmen. Er det en dødfødsel? Jeg drar slim vekk fra lammets munn. Det ligger like urørlig. Ingen tegn til pust. Jeg løfter lammet etter bakbena og hever og senker den lille kroppen forsiktig. Det renner væske ut av munnen på lammet. Stakkaren må ha fått i seg mye vann. Men så, plutselig rister lammet lett på hodet. Det er liv. Jeg legger den lille på en tørr halmdott foran mor. Men hun ser uinteressert på nummer tre. Vil ikke vedkjenne seg denne ungen. Vil ikke slikke den. Hun har allerede to, og det er da mer enn nok. Men vi har et levende vesen her, og det er så vidt det er liv. Det må jobbes hvis stakkaren skal overleve. Fra mora er det ingen hjelp å hente. Hun spiser innimellom mens hun snur seg og ser til de to første.

Automatisk arbeider vi for å redde dette skjøre livet. Vi tørker kroppen med et lite håndkle, masserer dermed kropp og hjerte. Snart ligger den med sitt lille hode hevet og ser ut på verden.

Men den sliter. Hjertet hamrer, pusten går støtvis, og det er så vidt den klarer å holde hodet. Den prøver ikke en gang å reise seg. Igjen jobber vi på autopilot. Jeg går opp til huset, inn på kjøkkenet og finner en tom brusflaske, en kork med smokk, en kopp og en trakt. Benytter samtidig anledningen til å sette på kaffetrakteren. Går tilbake til fjøset. Rekker kopp og flaske til Marit, som melker råmelk ut av mor.

Det er blitt ny dag nå. Sola skinner inn gjennom vinduene, og dyra reiser seg. De er sultne. Viften slår seg på. Jeg tenner lyset, og rabalderet starter. Breking og hilsning. Jeg går opp på høyloftet, åpner luka og hiver grønt tørrhøy ned til sauene, som strømmer mot forbrettet. Fullt Texas der nede nå. Lamungene som er blitt noen dager gamle, danser omkring, hopper og spretter eller løper flokkevis fram og tilbake mens mødrene spiser. Også den nybakte mora får mat. De to førstefødte har funnet hver sin spene og har en god start i livet. Når det gjelder tredjemann, har Marit tatt

tempen. Nye faresignaler, kroppstemperaturen synker. Vi må arbeide hvis vi skal klare å redde dette livet. Marit prøver med flasken. Lammet er så svakt at det ikke viser sugerefleks. Det betyr at det må fores med sonde.

Vi tar ungen med inn på kontoret. Her inne henger en servant på veggen. Rommet er ellers møblert med mitt gamle skoleskrivebord og en divan som min farmor pleide å hvile seg på etter harde arbeidsøkter. Marit setter seg på divanen og holder lammet mens jeg monterer sonden. Det er en gummislange som jeg fører inn gjennom lammets munn ned i magen. Hvis jeg leder slangen feil, går slangen ned i lammets lunger, og da vil lammet drukne istedenfor å overleve når jeg tilfører melk. Jeg heller råmelk ned i en sprøyte og sprøyter forsiktig noen dråper råmelk gjennom slangen. Den lille hoster. Panisk rykker jeg slangen opp i én bevegelse. Nei. Det var ikke feil. Nå bare rister den på hodet med litt klarere blikk. Det er råmelka som virker. Marit holder ungens munn åpen mens jeg leder slangen ned på ny. Er nøye med å følge med lammets svelgerefleks. Denne gangen tømmer jeg sprøyten. Omtrent en desiliter. Det virker. Kroppstemperaturen stabiliserer seg, og ungen har våkent blikk.

Vi finner en skoeske, forer den med skinn og pels slik at den lille kan sove under en varmelampe. Skulle vi heller latt naturen bestemme? Skulle vi la dette lammet dø når mor ikke vil vite av det? Skulle vi være mer kyniske, funnet en hammer og klinket den i hodet på stakkaren slik at den døde og sparte oss dette bryderiet?

Der og da går handlingene av seg selv. Vi tar med esken og det lille lammet opp på kjøkkenet. Den lille ligger og ser på oss når vi spiser frokost, før vi sonder igjen. Pumper liv inn i stakkaren som snart vil se på oss som sine foreldre. Som vil oppføre seg som vår lille unge, mase på oss, rope etter oss, vente på oss, hoppe lykkelig omkring når den ser oss, fordi vi er de eneste

i denne verden som vil ham vel. Snart vil han allikevel måtte overlates til seg selv og flokken, enten det blir andre foreldreløse kopplam, eller han vil gå som lausunge beskyttet av en flokk som ikke elsker ham, men som godtar ham fordi han hører til arten. Sauen er vennlig slik. Hvis et lam kommer bort fra mor si i utmarka, kan det bortkomne lammet finne en annen mor med egne lam og henge med dem. Men relasjonen blir aldri tett og varm. Den nye mora vil ikke gå i krigen for denne ungen, og hun vil aldri gi ham melk.

Det er tilsynelatende et paradoks i landbruket, denne kampen for liv som senere skal ende som mat på bordet. Vi kjemper for å holde liv i en svakfødt liten sjel, gir den kjærlighet og mat og ser den vokse til, før vi et halvt år senere leder stakkaren opp skråplanet på bilen som skal kjøre til slakteriet. Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor vi går til slike anstrengelser for å redde et liv. Men det finnes svar. Når vi kjemper for å redde en nyfødt, gjør vi det av ydmykhet for skaperverket. Vi har plikt til å gjøre vårt beste. Det er landbrukets mantra. Gi liv for å ta liv. Vi produserer mat. Sauen må skjøttes. Men det handler også om kjærlighet og verdighet. Denne stakkaren ble gitt oss på vår vakt. Vi må gi ham en sjanse. Vi er ikke så skånselløse som den avvisende mora. Vi må ha omsorg for alle dyra som kommer til verden i vår buskap. Det er en del av ansvaret som følger av å drive jorda på denne måten.

De beste jordbruksdistriktene i Norge ligger i Østfold, på Hedmarken, på Jæren og i Trøndelag. I disse strøkene ligger et tjukt lag matjord og brer seg utover i store, horisontale flater. Det er litt annerledes i Feiring. Den som kommer kjørende sørfra, forserer først de steile åssidene i Byrudberget som stuper ned mot Mjøsa, innsjøen som strekker seg tolv lange mil, fra Minnesund i sør til Lillehammer i nord – før landskapet åpner seg i Midtfeiring, også kalt Kirkebygda. Her henger kirken som en hvit medalje i lia og hilser reisende velkommen. Bakkene er noe slakere, engene kranses av løvtrær og utgjør et landskap som tiltaler øyet. Navnet Feiring skal etymologisk sett være en sammentrekning av to ord, fager og eng. I nabokommunen lenger nord, på Toten, kaller de fremdeles bygda vår for Fægring.

Kjører du noen kilometer lenger nordover fra Kirkebygda, kommer du til Torgunrudgrenda, hvor jeg bor. Også her flater landskapet ut, og skjæringen ned mot innsjøen er slak og svakt hellende. Herfra ser vi over på Hedmark. Innsjøen lager et skille, ikke bare etter jordas fruktbarhet, men også etter lysforhold. På Hedmark-siden i øst gir solskinnet ekstra næring til jorda dagen lang og kvelden attpå, inntil sola om sommeren går ned bak de skogkledde liene på vestsiden av Mjøsa, hvor Feiring ligger. Her, på Torgunrud, forsvinner sommersola bak Stefferudkollen ved

BYGDA

nitiden om kvelden, mens vi ser den skinne på Hedmarkåsen i timer etter det.

I Feiring er skogbruket minst like viktig – noen steder viktigere som inntektskilde for bøndene enn jordbruket. Granskogen kler åsen og strekker seg videre av sted. Lenger nord, på Toten, er skogen på åsen såkalt allmenning. Den blir en ressurs til felles utnyttelse for bøndene. De har i all tid hatt retten til å hente ved, gjerdestaur, plank, tømmer og dyrefor hvor som helst i skogen. Slik var det i Feiring for et par hundre år siden også. Men naturens ressurser blir kjapt konfliktmateriale når investorer og pengemakt kommer luskende og vil eie det som fellesskapet drar nytte av. På Toten klarte de å stå imot presset. Her i Feiring ble konfliktene løst ved at bøndene kjøpte egne andeler av skogen og gjorde den til sin næring.

Jordbruket har egne mekanismer som knytter folk til seg, slik som for eksempel odelsloven. Men de fleste som har blitt værende i bygda, har måttet ha annet arbeid ved siden av jordbruket. De har jobbet i gruvene i Skreifjellet eller på jernverket. De har vært skogsarbeidere, kullbrennere, vognmenn, håndverkere og veiarbeidere. Flere har måttet kjempe for tilværelsen med et par kyr og et fåtall sauer på båsen. Enkelte har måttet supplere vinterforet til de få dyra de eide, med tørket løv. Heller ikke i dag kan landbruket brødfø dem som bor her. Men der de enkelte småbrukerne i tidligere tider jobbet i skogen eller som veiarbeidere eller gruvearbeidere, har de nå gjerne yrker som ingeniører, journalister, sjåfører, piloter eller kulturarbeidere.

Mange som bor i Feiring, pendler til jobber i Oslo eller til Eidsvoll, til Jessheim og Gardermoen eller lenger nord, til Gjøvik, Hamar, Moelv. Men noen er så heldige å ha jobb i bygda, på skolene, i butikken, i transportnæring eller som håndverke-

re. Noen supplerer livsgrunnlaget med snøbrøyting for andre vinterstid. Et knippe bruk i bygda er så store at de stadig er drivverdige, spesielt hvis bonden i tillegg kan dyrke jorda til småbruk hvor det ikke lenger er drift. Tidligere lå det også et sykehus i bygda. Feiringklinikken ble landskjent for å kurere hjertesyke mennesker. Men direksjonen syntes det ble for langt å kjøre fra Oslo, så de flyttet noen mil sørover, til et veikryss ved en motorvei. Nå er det internatskole i lokalene de forlot.

Matjorda i Feiring er morenejord. Skal du så til et jorde med korn, kan du risikere å måtte plukke steiner i dagevis etter harving, hvis du da ikke har investert i en traktor med frontlaster og steinsvans. I gamle dager var håndmakt den eneste måten å bli kvitt steiner på. Spett, hakke, tau og kjetting var like viktig redskap som plogen i våronna. Derfor ligger det steinrøyser omkring jordene i Feiring, hauger med åkerstein som har samlet seg opp gjennom århundrene, og som bøndene i gammel tid brukte til å fundamentere veier og gråsteinsmurer med. Disse steinrøysene er nå vernede kulturminner. På Jæren har bøndene brukt åkerstein til å lage gjerder av, fordi jorda der er så flat og utstrakt at det faktisk har en hensikt å markere et skille til naboens jordstykke. Så store blir ikke engene i Feiring. De fleste rydningsbrukene ligger for seg selv med skog imellom.

I nabobygda, Minnesund i sør, består jordene av steinfri sandjord. En venn av meg som har gård der, pleier å si at hvis han finner en stein på jordet han pløyer, tar han den med hjem og legger den på peishylla.

Kjører du motsatt vei, nordover fra Feiring, kommer du til Skreifjellet og Falken, som med sine stupbratte heng ned

mot innsjøen utgjør et stengsel som i mange år gjorde at man måtte bruke båt på innsjøen for å fortsette nordover. Nå leder en tunnel gjennom fjellet. Og når du kommer ut av tunnelen, kjører du inn i et litt annerledes landskap. Totenvika og Skreia har store, flate og fruktbare landbruksjorder som egner seg for dyrking av grønnsaker. Dette er også morenejord, men åskammen ligger her tilbaketrukket lenger mot vest. Skjæringen ned mot innsjøen er så slak og snill at bøndene på Skreia kunne investere i vanningsanlegg allerede på 1960-tallet. Digre pumpeanlegg pøser tusenvis av liter mjøsvann utover jordene hele sommeren igjennom. Slik blir stedet ypperlig for produksjon av løk og purre. Flere av bøndene som ikke dyrker grønnsaker, har moderne maskiner som de bruker til å rense jorda for stein, slik at de kan avle perfekt formede poteter som leveres til chipsfabrikkene her og på Gjøvik.

Fortsetter du videre nordover fra Skreia, kommer du til Lena, flatbygd det også. Her er jorda så feit, djup og næringsrik at bøndene ikke behøver å kalke, uansett hva de finner på å dyrke. Denne fruktbare jorda brukes i stor grad til å dyrke korn. Da faren min var nybakt journalist etter krigen, overvar han stiftelsesmøtet for kornsiloen på Lena. Møtet ble holdt for å få bøndene til å bidra med finansieringen. Den første bonden tegnet seg for en million kroner. Den summen tilsvarer over tjue millioner i dag. Faren min glemte aldri den mannen, skråtobakken han spyttet og den hvesende røsten som gikk foran for å realisere lokal kornsilo. Selv om faren min allerede visste hvor rike de var, storbøndene på Toten. Han hadde sett godsene, husmannsplassene deres og ikke minst gravstøttene der de døde kappes om å ha den største bautaen etter seg. De var så rike at enkelte i gammel tid kjøpte gårder i Feiring for å ha til seterbruk.

I dette selskapet, kilt inn mellom rikt jordbruk på Minnesund, Toten og Hedmarken, er Feiring ei skrinnere bygd. Ingen bautasteiner rager på kirkegården.

OLE OG PETRA

Oppunder Skreifjellet ligger noen mindre gruveplasser. Gruvene i Skreifjellet forsynte i sin tid Eidsvoll Verk og senere Feiring jernverk med jernmalm. Enkelte av gruvearbeiderne bodde i små hus med en tilhørende grønn flekk slik at de kunne supplere lav inntekt med nytten fra ei ku og et par sauer. En av disse plassene heter Nedre Limbodal. Navnet skal plassen ha fått fordi det var kalkstein – limstein – i jordstykket som hørte til. Her vokste Ole, farfaren min, opp. Da han ble født, hadde gruvedriften lenge vært historie, og siden han ikke var eldst, måtte han ut i verden og finne seg et levebrød. Det som skilte Ole fra mange andre i hans situasjon, var at han hadde blikket rettet vekk fra landbruket. Han ville skape seg et liv i større velstand. Men den viktigste forskjellen var kanskje at han tidlig peilet ut kursen og forsto hvordan han skulle nå dette målet.

Da jeg lette grundig gjennom arkivene her på gården, fant jeg en konvolutt med tre fillete arbeidsattester og to vitnemål. Papirene fortalte at Ole i en alder av tjue fikk jobb som læregutt på et meieri i Eidsvoll. Det skal visstnok ha vært litt spesielt. Jeg leste et sted at slike jobber på den tiden – tidlig på 1900-tallet, gjerne var prioritert velstående gutter uten odelsrett fra større gårdsbruk. Men Ole var svært fattig. Siden nettopp han fikk jobben, tenker

jeg at han må ha hatt tiltalende egenskaper, noe som rimer med det lille inntrykket jeg fikk av ham gjennom min farmor. Han skal ha vært både snill og omtenksom mot andre, men hadde også den egenskapen at han gjerne «fikk det som han ville».

Jobben på meieriet gjorde at han fikk spart opp penger nok til å gå på Eidsvoll høyskole etterpå, skolen som senere ble Eidsvoll landsgymnas.

Utdanning utover folkeskolen var ikke vanlig for barn på bygdene. Brevvekslingen mellom Ole og foreldrene forteller at Oles ønske om å fortsette skolegangen ikke ble så godt mottatt. Foreldrene var fattige arbeidsfolk og kom fra små kår. Det viktigste for dem var at ungene kom seg i arbeid, slik at de greide seg. Det at han holdt seg på skolebenken, gjorde dem bekymret. Men de skal ha blitt beroliget da de så hva han kunne bruke utdanningen til. Han begynte som handelsbetjent i en butikk på Fenstad på Romerike. Det var en jobb det sto respekt av. Men Ole siktet høyere. Den tredje arbeidsattesten er utstedt av eieren av forretningen Jacobsens efterfølger i Tomtegata, en veistubb i hovedstaden som er sanert for lenge siden, og som Alf Prøysen i sin tid skrev en vise om. Årsaken til at Ole reiste til hovedstaden for å jobbe, kommer fram i det siste papiret i konvolutten. Det er utstedt av Otto Treiders handelsskole. Ole reiste til hovedstaden for å få seg handelsbrev. Med det på lommen kunne han starte opp for seg selv. Men Ole jobbet stadig i en underordnet stilling. Hvordan fikk han økonomi til å kjøpe en forretning?

Jeg søkte gjennom flere årganger av adressebøkene i Kristiania for å finne spor av klassereisen hans. Jeg søkte også i Aftenpostens digitale arkiv. Jeg visste at butikken lå i krysset der Geitmyrsveien

møter Armauer Hansens gate, og at den het Dahl og Thori, fordi han skulle ha eid forretningen sammen med en kompis han

traff på høyskolen i Eidsvoll: Sigurd Thori. Det er klart at to kompanjonger lettere kunne stable økonomi på bena enn én mann alene. Men det var fremdeles uklart hvordan det hadde skjedd. For eksempel viste adressebøkene at Ole alene eide bygården som butikken lå i. Det var mange leiligheter i gården, og inntjeningen på utleie må ha gjort ham til en velstående mann. Men hvordan klarte han å kjøpe bygården? Svaret lå enda dypere nede i arkivet. Det var en eldre obligasjon. Panthaverne i gården var Norges hypotekbank og en prest på Romerike. Det var altså ikke vanskeligere enn det. Han hadde tatt opp lån. To kamerater hadde delt mål og ambisjoner, og sammen hadde de fått det til, lånt penger og brukt sparepenger som egenkapital. To kompiser som hadde kjempet seg ut av fattigdom, som begge gjorde det godt, og som ganske sikkert siktet høyere.

Ole var tjueåtte år gammel og allerede en velstående mann da han møtte min farmor. Petra Bendiksen var ti år yngre enn ham, en vakker, smidig jente med store, brune øyne og gyllen hud. Hun var nordfra, hadde vokst opp på en plass som heter Dokkmo i Beiarn i Salten. Her vokste hun opp i en liten stue som lå vegg i vegg med et fjøs som rommet ei ku og et par sauer. Huset lå like ved Beiarelva, som fortsatte forbi jordet deres og videre ut i Beiarfjorden.

Min farmor hadde reist til Kristiania i 1914 rett etter konfirmasjonen. En onkel av henne bodde i byen, og hun fikk bo hos ham inntil hun fikk post med tilhørende pikeværelse hos et velstående ektepar på vestkanten. Hun skal visstnok ha lagt av seg nordlandsdialekten allerede da hun kom til byen som sekstenåring. Det måtte hun for å få seg jobb.

Geitmyrsveien lå i Kristianias utkant, men velstående borgere hadde begynt å bygge digre boliger her. Det ble bygget svære bygårder i engelsk stil, som også ble bebodd av en ny

middelklasse. Husmødre og tjenestepiker gikk til Dahl & Thori for å handle mat og andre kolonialvarer. Familiefortellingen er at det var slik de møttes, Petra og Ole, da hun handlet i butikken hans. Det må ha vært noe helt spesielt som oppsto dem imellom da de så hverandre. Det er brev og fotografier i arkivet som forteller at begge allerede var forlovet med hver sin partner. Ole hadde lenge hatt følge med en kvinne fra hjembygda. Petra var kjæreste med en journalist fra Kristiania. Men kort etter første møte har begge brutt med sine forlovede.

Petra sa dessuten opp jobben som tjenestepike. Isteden begynte hun å arbeide i Oles butikk. Adressebøkene forteller at de flyttet sammen før de giftet seg, og bosatte seg i en av leilighetene i bygården han eide. En nyrik oppkomling og kjæresten hans, et par som nå brått tilhørte borgerskapet. På fotografier fra den tiden kan hun blottstille sin nyervervede småborgerlige status, kledd som flapperpike, i knekort charlestonkjole med rysjer, håret klippet i bob og gjerne dekket med en tidsriktig klokkehatt. Oles dress er av fineste tweed med vest og klokkekjede, et antrekk han noen ganger topper med bowler.

Ole er en filantropisk sjel. Velstanden han har opparbeidet, gjør at han kan hjelpe familien. Han kjøper gaver til foreldrene sine, mat, husholdningsartikler og redskaper som letter farens arbeid på det lille bruket. Dessuten garanterer han for to brødre slik at de hver for seg kan anskaffe midler til å starte egen butikk.

Det er klart at Ole og Petra på 1920-tallet har det ganske bekymringsløst som velstående småborgere i hovedstaden. De er unge og lever slik de begge antakelig har drømt om. Allikevel begynner de på denne tiden å kikke etter gårdsbruk for salg.

Det framsto som et mysterium for meg. Ole hadde jo systematisk gått inn for å bygge en karriere som forretningsmann.

Begge har søkt seg vekk fra bygda og mot en tilværelse i urban velstand. Hvorfor vil de plutselig flytte på landet og forsøke å leve av jorda?

Jeg tenkte lenge at det må ha vært romantiske forestillinger om landbruket som drev dem. De har ganske sikkert drømt om å stifte familie og tenkt på hvor de skulle bosette seg. Men det er opplagt at å flytte tilbake til hans hjembygd ville gjøre det vanskelig for ham å fortsette karrieren som næringsdrivende. Arbeidet som bonde ville ta all tiden hans. Det ville være vanskelig å drifte butikken samtidig. Reisen fra Feiring til hovedstaden på 1920-tallet var langt fra så enkel som den er i dag. Han måtte først bruke hest og kjerre til anløpsstedet for hjuldamperen Skibladner. Deretter ta båten til Eidsvoll og fortsette med tog herfra til Østbanestasjonen. Han kunne kanskje ha forenklet reisen noe med å kjøre bil. Men sertifikatet hans er utstedt i 1927, flere år etter at problemstillingen dukket opp. Hvorfor ville han og Petra flytte vekk fra byen og tilværelsen som gjorde dem formuende?

I gårdsarkivet gjorde jeg et funn som kan ha i seg noe av forklaringen. Tre bankbøker som fortalte sin egen historie. Bøkene var utstedt til min farmor en gang tidlig på 1950-tallet. Men bøkene var ikke bundet til noen sparekonto. Det var utbetaling av dividende knyttet til en bank som gikk konkurs mer enn tretti år tidligere. Min farmor fikk utbetalt pengene som enke etter Ole Dahl.

Disse bankbøkene viste seg å være knyttet til bankkrisen som oppsto i Norge kort etter første verdenskrig. Denne krisen var ganske lik den som oppsto etter jappetiden på slutten av 1980-tallet. Mens verdenskrigen pågikk, hadde mengder av nordmenn gjort seg selv til aksjespekulanter. Johan Falkberget karikerte en av dem i en roman: Bør Børson jr. Den norske handelsflåten fraktet

tonnasje på verdenshavene, der spesielt tyske ubåter gikk hardt inn for å torpedere fiendens forsyningslinjer. Mange norske skip ble senket. Det var med andre ord høy risiko knyttet til skipsfarten. Der hvor det er høy risiko, er det også penger å tjene. Flere norske banker lånte villig ut penger uten sikkerhet til folk som ville spekulere i skipsaksjer. Men da verdenskrigen var over og verdien på aksjene stupte, var det mange spekulanter som ikke klarte å betale tilbake lånene sine. Bankkrisen forverret seg da innskyterne fikk panikk og strømmet i flokker til bankene for å få innskuddene sine utbetalt. En bank som gikk konkurs, var Andresens bank, hvor Ole hadde plassert alle sine sparepenger. Han tapte alt.

Når man gjør en slik erfaring, er det lett å forstå at man sikter seg inn mot tryggere rammevilkår. Et gårdsbruk representerer tross alt evige verdier. Jord, matproduksjon, tidens kretsløp som odler fram brød, kjøtt, melk, egg og grønnsaker. Landbruket har holdt liv i jordas befolkning i tusenvis av år. Sikrere investering kunne han ikke finne.

Petra og Ole gifter seg i 1924, det året hovedstaden Kristiania skifter navn til Oslo. Petra er nå gravid. Dette året kjøper Ole et større gårdsbruk i Feiring. Gården heter Søstun Hol og ligger ved bredden av Mjøsa, som er ganske smal her. Petra synes den ligner på Beiarfjorden, hvor hun vokste opp. Da, og i alle år siden omtaler hun innsjøen som fjorden. Snart føder hun en gutt som de døper Thor Ludvig.

Heldigvis har ikke Ole solgt bygården da familien flytter til Feiring. For det skal vise seg at det ikke er så lett for den nye familien å etablere seg i bygda. Tre år etter at de flytter inn, er det at noen med odelsrett banker på døren. Den norske odelsloven er nådeløs. Den lille familien på tre må ut.

Det må ha vært en tøff erfaring. Men det blir ikke den siste. To ganger kjøper Ole og Petra et bruk, betaler kjøpesummen, flytter inn og investerer i redskaper og dyr. Begge ganger blir familien kastet på dør da noen med odelsrett kommer og krever eierskapet omstøtt.

ISBN 978-82-419-5958-5

9 788241 959585