Når en mamma blir født (9788241915932) by Vigmostad & Bjørke

Nå har hun skrevet den ultimate boken for deg som skal bli mamma. Her møter du en rekke åpenhjertige kvinner som deler sine fødselserfaringer på godt og vondt, slik at du skal få en best mulig opplevelse av det å føde, og vite at du ikke er alene med det du føler.

Nina Maaø-Ruden er forfatter, blogger på smabarnsforeldre.no og driver idébank for småbarnsforeldre, i tillegg til å være mor til fem.

www.vigmostadbjorke.no

NÅR EN

NÅR EN MAMMA BLIR FØDT

Dette var bare noe av det fembarnsmor Nina Maaø-Ruden bekymret seg for da hun gikk gravid med førstemann. Hun leste alt hun kom over om svangerskap og fødsler, men savnet de personlige, ekte beskrivelsene av hva som ventet henne.

NINA MAAØ-RUDEN

Når man skal føde for første gang, er det tusen ting man lurer på. Hvordan merker jeg at fødselen er i gang? Hvor vondt blir det? Hva kan gå galt?

NIN A MAAØ-RUDEN

MAMMA BLIR FØDT

NÅR EN

MAMMA BLIR FØDT

N IN A M A A Ø - RU D E N

NÅR EN

MAMMA BLIR FØDT

Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Hanne Løvdal Omslagsdesign: Hanne Løvdal / Lovedales Studio Omslagsillustrasjon: Hanne Løvdal / Lovedales Studio Papir: Amber Graphic 120 gr Boken er satt med Georgia Regular 9,5/16 og Georgia Italic 10,5/18. 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1593-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

I NNHOLD 7 Innledning 9 Hvordan er det egentlig å føde? 11 Å stå med to blå i hånden 13 Min første fødsel:

NÅ R EN M A M MA BLI R FØDT Fødselshistorier:

22 #1 - Heidi Katrine 28 Tema: Fødselstegn

92 Min tredje fødsel:

SAMMEN ER V I ST ERKE Fødselshistorier:

100 #9 - Yvonne 106 Tema: Fødselsangst 108 #10 - Veronica 1 112 #11 - Veronica 2 118 Tema: Flerlinger – Fakta om tvillingsvangerskap

30 #2 - Angelique 38 Tema: Hormoner ved fødsel 40 #3 - Maiken 48 Tema: Fødebrev 50 #4 - Line 59 Tema: Fødselsdepresjon

120 Min fjerde fødsel:

1 -2 -3 O G PÅ DET F JERDE SKAL DET SKJE Fødselshistorier:

60 Min andre fødsel:

NÅ R M A M M A I K K E HA R DE T BRA Fødselshistorier:

130 #12 - Stina 134 Tema: Kriterier for vannfødsel 136 #13 - Stephanie 142 Tema: Smertelindring 144 #14 - Marianne

66 #5 - Mona

152 Tema: Hvem er involvert i en fødsel

70 Tema: Kriterier for hjemmefødsel

154 Overraskelsen

72 #6 - Ida

156 Store barnefamilier

80 Tema: Fødebagen bør inneholde 82 #7 - Benedicte 85 Tema: Planlagt keisersnitt 86 #8 - Silje 91 Tema: Råd for keisersnitt

158 Min femte fødsel:

FEMTE – O G SISTE? – GANG

164 Vær en barselkvinne 166 Om forfatteren 167 Din fødselshistorie

un ligger der og gisper etter luft, for første gang. Den begynte for ni måneder siden, men det er nå den virkelig er i gang. Reisen som skal vare livet ut. Selve livet. Hun har vært gjennom et hav av følelser, nye erfaringer og ikke minst smerter.

Alt er nytt, fra nå av. Ingenting blir som før. Hun er sliten, men nysgjerrig. Har overskudd og energi nok til å granske, studere og nyte. Hun er fersk og nybakt. Hun ligger der og gisper etter luft, for første gang, som mamma. Hun var meg. For snart elleve år siden ble jeg mamma for aller første gang. Et svangerskap proppfullt av nye følelser og erfaringer lå bak oss. Jeg hadde akkurat født. Overvunnet smerte, frykt og nervøsitet. Jeg følte meg som superwoman! I svangerskapet ble jeg en lesehest, leste alt av artikler, bøker, blogginnlegg og forumtråder om fødsler. Skrekkhistoriene var de som var enklest å finne, de som satte spor og ga meg unødvendig frykt og redsel. Selvfølgelig, de vonde historiene eksisterer, men sannheten er jo at det er de gode det er flest av. Hver eneste dag blir flere hundre barn født her i landet og de aller, aller fleste mødre kommer ut fra det hele med en god erfaring, til tross for eventuelle voldsomme opplevelser. Historiene som fortelles her, er ekte, og det er nettopp kraften rundt de virkelige hendelsene og hva de kan gi andre mødre som motiverer meg til denne boken. Min egen vei mot å bli fembarnsmamma har vært humpete, med perioder preget av psykisk sykdom og mange tabubelagte følelser. Og fødslene har helt tydelig vært preget av hvordan jeg hadde det, noe jeg ikke har «sett» før nå i etterkant. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg følte meg alene med tanker og følelser, både i svangerskapet og rundt fødselen. Med årene har jeg lært at jeg aldri er alene. Jeg håper denne boken også kan bekrefte dette for deg. Du er aldri alene, aldri. Historiene i boken er unike, med én ting til felles. I hver historie er det minst en kraftfull fødekvinne som overvinner det ukjente og sprenger nye grenser. Og hvis hun klarer det, klarer du det også.

Hvor da n er de t e ge n t lig å føde ? Har du prøvd å søke på det? Eller kanskje du bare har hoppet i det og googlet hvor vondt det er? Du lurer kanskje på hvilken stilling som er best? Eller hvordan man i det hele tatt vet at fødselen er i gang? Som førstegangsfødende kunne jeg ikke få nok informasjon. Jeg leste alt jeg kom over, gjerne flere ganger. Min favoritt var alltid fødselshistoriene, noe som også er en del av motivasjonen bak boken. For all del, medisinske fakta er både fascinerende og lærerikt. Men det er de ekte historiene, erfaringene og følelsene jeg ville vite mer om. Jeg var nysgjerrig, spent, litt redd, men likevel fryktløs. Jeg tillot ikke meg selv å være urolig. Jeg hadde jo ønsket dette så lenge. Redd var det siste jeg skulle være! Nei, jeg skulle være klar. Jeg var overbevist om at det å forberede seg til fødsel burde angripes med praktisk tilnærming. Jeg er et skjema- og listemenneske, alt skal være overveid og tilrettelagt. Jeg liker å ha kontroll; når, hvor og hvordan. Utfordringen med fødsel er at du ikke kan ha kontroll på noen av disse punktene. Yoga, pusteøvelser, mental trening, lydbøker og fysiske øvelser. Jeg var i grunnen gjennom det meste av forberedelsesteknikker lenge før jeg hadde nådd fjerde måned i svangerskapet. Jeg trosset i min iver de fleste komfortsonene til både mannen min og meg. Jeg mener, det er ikke hverdagskost for oss å sitte på gulvet – jeg mellom hans ben – mens vi puster, samstemte som få, «Aaaaaaah» i kor på hver utpust. A og O er bokstaver med åpnende effekt, nemlig. Han ekstremt tålmodig og støttende, jeg i redemodus med altoppslukende fokus på fødsel. Dette skulle bli perfekt. Midt i stua satt vi, en bekymret golden retriever stirret på oss, ganske sikker på at dette måtte være slutten for oss begge. Noen ekstra lys var tent for å sette stemningen, for i bøkene stod det at levende lys med sin avslappende effekt var å anbefale for sinnsroen. Jeg lyttet til ekspertene, silte ikke vekk et eneste råd, men sugde til meg alt som en knusktørr svamp. Alt vi kunne tikke av på listen, var et steg nærmere suksess. Det jeg siden har lært, er at det som virkelig hjelper er å forberede seg mentalt. Man må det, forberede seg på å ikke kunne ha kontroll. Det hadde jeg ikke lest noe sted. En fødsel kan nemlig ikke trykkes inn i et format, for man aner ikke hvordan den arter seg, hvor lenge den vil vare, hvordan smertene oppleves, når det vil skje eller hvordan utfallet blir. Da blir det vanskelig å legge planer, det sier seg selv. Det betyr ikke at det arbeidet vi gjorde i forkant, var bortkastet. Så fikk vi kanskje ikke bruk for de pusteteknikkene vi øvde på, der på stuegulvet med retrieveren som tilskuer, men det gjorde noe med oss. Han stilte opp for meg. Viste forståelse og tålmodighet. Dette var vi

sammen om, det ga meg en trygghet. For det er godt å være to om en fødsel. Vi snakker ikke bare om fødestua her, du er ikke avhengig av at barnefaren eller partner er tilgjengelig eller villig til å være med. Det som er viktig er å kunne dele tiden før fødsel med noen. Tanker og bekymringer – ja, for det er lov å være bekymret. Det er godt å prate om hva man gleder seg til, hva man ønsker seg og hvordan man håper det hele skal foregå. Det å snakke om alt dette, det er jo det som er forberedelsene. Et normalt svangerskap er på omtrent 40 uker, og den tiden trenger de fleste. Jeg så hele tiden på fødselen som et punktum. Kanskje ikke rart når alle spurte om jeg gledet meg til å bli ferdig. Sannheten er jo at fødselen er begynnelsen. Den er startskuddet. Det er jo ved fødselen alt begynner. Det er ikke bare et barn som blir født, men også en mamma og som oftest en pappa. Liv blir til og liv forvandles. Alt i det ene rommet, i det minuttet alt skjer.

Å s tå med to b lå i h ån de n Jeg kommer alltid til å huske den første gangen, så godt at jeg fortsatt kan kjenne følelsen i kroppen om jeg tillater det. Jeg var helt alene, jeg hadde lovet min kjæreste og samboer at jeg skulle vente. Vente med å tisse på pinnen som kunne fortelle oss om livet skulle forandre seg totalt eller ei. Jeg klarte ikke vente, minuttene føltes som timer, og timen jeg hadde klart å legge bak meg, hadde vært en kamp. Men jeg måtte tisse, veldig. Blæra ropte og skrek «Du må tisse nå!» Viljen var svak, så beina begynte å gå allerede før hodet hadde bestemt seg. Pinnen ble med meg inn på badet. Jeg hørte hjertet dunke, kjente brystet hoppe der jeg stod med ryggen til vasken hvor pinnen lå. Jeg husker jeg hvisket til meg selv: To streker betyr gravid, en strek er ingen krise. Lenge hadde vi ønsket å bli tre, vi var klare, ung alder til tross. Det manglet noe mellom oss. Kjæresten var babysyk, og jeg ønsket meg så inderlig en egen familie. Jeg hadde et klissete syn på det hele; jeg så for meg en liten frøken med musefletter og rosa kjole som lekte pent på gulvet mens jeg sto og lagde deilig middag, fra bunnen av, selvsagt. Slik at den var klar til pappa kom hjem fra jobb. Men det hadde blitt med drømmen, lenge. Nesten et år hadde vi drømt. Jeg hadde rukket å se én strek mange ganger, aldri to. Selv i ulike vinkler, dagslys og etter fem uendelig lange minutter var det kun én strek. Jeg studerte og gransket, jeg hadde jo hørt at noen knapt kunne skimte streken. Men fasiten var klar, så du to streker var du gravid. Hittil hadde jeg kun sett én. Gi opp, det skulle vi uansett ikke. Jeg snudde meg åndeløst, løftet pinnen. Blodet sluttet å strømme rundt i kroppen. To blå streker, to. Alt ble stille rundt meg, og jeg kunne høre meg selv puste. Var det slik det skulle føles? Skulle jeg ikke falle sammen på kne, la noen vakre gledestårer trille nedover kinnene mens jeg rettet blikket takknemlig mot himmelen. Glede? Lykke? Nei. Nei, jeg ble redd, jeg. LIVREDD! Det var jo ikke slik det skulle være! Jeg holdt fortsatt pinnen, i en skjelvende hånd som nektet å gi slipp. Jeg skulle bli mamma. Og han, han skulle bli pappa. Det var slik det begynte. Jeg ble vi, to ble tre. Det var ingen vei tilbake. Og shit … Jeg skulle føde, for aller første gang …

MIN FØRSTE FØDSEL

NÅR EN MA MMA BLI R FØDT

øtte med iskaldt vann, fødepizza og knallsterk taco. Sex i umulige stillinger, bryststimulering og trappegåing. Jeg var skråsikker på at denne ungen skulle komme så fort den siste raketten hadde smelt på nyttårsaften. Vi hadde jo tross alt termin i slutten av januar, og jeg var jo klar. Jeg prøvde alt, vi prøvde alt, men ingen fødsel.

Jeg hadde i grunnen gitt opp håpet, fredagskvelden ble som de andre fredagskveldene. Rolig, med tv og hund i fotenden. Like skuffet som de tidligere kveldene den siste måneden når gikk jeg og la meg. Mannen kom etter. Vi sa ikke mye til hverandre. «Jeg tror hun har tenkt å bli der inne», mumlet jeg mens jeg knadde puten og la hodet nedpå. «Selvsagt gjør hun ikke det», sa han. Like irriterende rolig. Jeg vet at innerst inne vred magen hans seg av utålmodighet. Han hater jo å vente. Vi sier god natt, et kyss på pannen før han snudde ryggen til. Vi sovnet begge to, han før meg, som alltid. PANG! Det er som å våkne til et startskudd. Intetanende rett ut av drømmeland og inn i en ri så kraftig at kroppen krummer seg sammen til en ball. Likevel skjønner jeg det ikke, at jeg er i fødsel, til tross for et par dager på overtid. Over en lengre periode har jeg slitt med modningsrier og er sikker på, stuptrøtt som jeg er er jeg sikker på at det er det jeg kjenner nå også. Jeg tusler en tur på do, regner med at det jeg føler kommer av all tacoen kvelden før. Jeg somler meg inn på toalettet, og idet jeg setter meg ned, hugger det til igjen. En smerte jeg aldri har kjent tidligere tar tak i kroppen min, og jeg prøver å gripe tak i veggen. Smerten slipper etter hvert taket, jeg strever med å gni søvnen ut av øynene. Er det dette jeg har ventet sånn på?

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

Fase én skulle være preget av usikkerhet og undring. «Er dette en ri, tro?» var overskriften i fødselsboken jeg hadde lest i filler. Greit, jeg lurte kanskje på den første krampetrekningen, men allerede ved andre ri var jeg sikker på hva dette var. Man skulle kjenne noen lette murringer, som satt i ryggen eller nede foran i magen. Lette menssmerter, som man etter hvert skulle merke ble regelmessige. Det var i denne fasen man skulle spise, drikke og hvile. Jeg kjemper meg opp fra toalettet, snur meg rundt og oppdager blod i skåla. Blod! Da er det virkelig i gang, da. Et synlig tegn på at noe er i ferd med å skje. Med lett panikk roper jeg til mannen. Han sover. Tungt. Som alltid. Jeg roper igjen. Fortsatt ingen respons. Jeg skal til å gå de få skrittene over til mannen igjen da en ny ri river tak i meg, og instinktivt faller jeg sammen på kne på badet. Idet rien slipper taket, oppdager jeg plutselig at jeg har fått selskap. Nei, det er ikke mannen, men vår firbente venn. Han har hørt lydene og kommer nok ned for å se om vi hadde fått oss en ku. Plutselig smertefri kommer jeg meg opp igjen og stamper inn på soverommet. «Hører du ingenting?» sier jeg overraskende irritert. Følelsene svinger ukontrollert, og det samme gjør sinnsstemningen. Sint ja, men i bunn og grunn desperat etter omsorg, der jeg står. For det er jo ofte slik at når piggene er ute, det er da vi trenger nærheten mest. Jeg skal jo ikke takle dette helt alene. Han setter seg opp, lys våken. Han er i beredskapsmodus. Kanskje ikke rart, med sprinkelsengen oppredd, kommoden full av barnetøy og stellebordet klart på badet. Uvitende og spente, utålmodige og litt skremte. Raskere enn supermann har han fått klærne på seg og er på vei opp trappen med fødebagen som har stått og støvet ned i en halv evighet. Har han glemt meg? Jeg krabber etter, en ny ri tar seg opp og trappen passeres på alle fire. «Jeg ringer føden, jeg», sier mannen, klokkeklar og temmelig rolig i stemmen. Han vet hva han skal gjøre, dette har vi terpet på. Jeg, derimot, har glemt alt. Eksamensfølelse i hodet. Vips, så var alt jeg hadde pugget på, borte. Jernteppe. Høy puls og klamme hender. Tørr munn og et hode som ikke er på plass. «Hvor vondt har du?» spør han meg, mens han nikker til damen han har på tråden. Han er så søt som gjør det, stakkar, akkurat som om hun kan se ham. «Mer enn normalt», svarer jeg og kjenner en ny ri kaste seg over meg. «Mer enn normalt, sier hun her.» Han lytter. Vender seg mot meg. «Hva anser du som normalt?» spør han. «HÆÆH!» svarer jeg.

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

«Nei, ikke se på meg», sier han, «det er hun som lurer.» Han peker inn i telefonen sin. «Dette er ikke noen første fase i alle fall,» sier jeg idet rien på nytt slipper taket. «De kommer hyppig, er tydelige og jeg døøør snart». «Hun dør snart, sier a her,» sier han, irriterende rolig. Han avslutter, mens han tar på seg skoene. Han stiller frem skoene mine. «Er du klar?» Klar? Jeg ligger på alle fire midt på stuegulvet og rugger med rumpa. «Ja, klar til å bli mamma vel? Kom nå.» Jeg henter litt motivasjon fra intet, kommer meg opp på de hovne beina, stapper dem ned i skoene. Han får på meg jakke og lue, og vi trasker ned til bilen, som han på mirakuløst vis har klart å starte. God og lun, og med varme i setet. Bilturen er lang, jeg rekker å tenke for mye. Han forsikrer meg hele veien om at det ikke er langt igjen. Øynene mine er lukket, jeg er fokusert, men kjenner jeg er i ferd med å bli demotivert. Dette kommer jeg ikke til å orke lenge. Som førstegangsfødende var jeg skrekkelig klar over at jeg antageligvis hadde mange timer igjen foran meg. Det snør, et forferdelig vær, og jeg er usikker på om farten til sjåføren til enhver tid er innafor. Sikten er dårlig og veiene glatte. Jeg puster og peser meg gjennom riene. Finner ut at jeg foretrekker det kaldt på de stedene det gjør vondt. Jeg bruker et skjerf, legger det inntil bilruten mellom riene, og så fort de setter i gang, klasker jeg skjerfet bak på ryggen. Iskaldt, men deilig. Jeg lager meg en form for boble, prøver å snakke motiverende til meg selv. Jeg gløtter på øynene innimellom, men skiltene gjør meg bare motløs. Gjøvik 40 km, ser jeg samtidig som mannen forteller meg at vi snart er fremme. Snart? Fire mil er langt ifra snart. Etter en time i bil ser vi endelig det trygge, gode sykehuset lyse opp i nattemørket. Ut av bilen, først han, så jeg og til slutt bagen. Bort til hovedinngangen. STENGT! Han roper «Hallloooo!», ikke like avslappet og rolig nå. Ingen hører oss. Jeg tar imot en ri mens jeg henger i dørhåndtaket. Mannen ser seg ivrig – eller desperat – rundt. Inn i bilen igjen. Rundt bygget og til inngangen hvor vi tuslet inn på ultralydundersøkelse for noen måneder siden. Bildet henger fortsatt på kjøleskapet. Ingen, bortsett fra meg, klarer å se hva det er, pappaen selv påstår at han ser Labbetuss der, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forklart svigermor hvor nesa er. Ut av bilen, først han, så jeg, til slutt bagen. Bort til døren. STENGT! «HALLOOOO!» Han roper, enda høyere. Ingen hører oss. Nå føler jeg meg som jomfru Maria – intet husrom i herberget, gi meg en stall da for pokker! Dette er slitsomt.

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

Enda en ri skyller innover meg, men denne er annerledes, heftigere. «RIIIING dem!» brøler jeg. «Ring hvem?» sier mannen og slår ut med armene. Den rolige klippen har smuldret hen. Han er kaotisk, stressa, uten kontroll eller handlingsevne. «Føden, vel», sier jeg, mens jeg i mitt stille sinn er sikker på at jeg kommer til å føde her, ute i kulden. Han ringer. Jeg blir kastet på en seng og trillet opp til avdelingen. Mannen løper etter, tydelig lettet over at han ikke lenger er den eneste som våker over meg og magen. Aldri før har jeg vært så glad for å kjenne en ukjent hånd på skulderen. Kjør meg mot alt av smertestillende dere har på lager. Jeg hadde i grunnen ikke gjort meg noen tanker om smertestillende, bortsett fra at jeg ikke ville ha. Derimot hadde jeg brukt tid på å finne ut hvor smerteterskelen min ligger. På fødselsforberedende kurs skulle partner simulere rier ved å klemme hardere og hardere med begge hendene på overarmen til den gravide, før han litt etter litt slapp opp. Jeg husker jeg synes det var vondt, men i mitt naive sinn tenkte jeg at om det ikke var verre enn dette, skulle det gå fint. Jeg har lest utallige ganger om de tre fasene, og alle skal vi jo gjennom samtlige. Nå kjenner jeg på panikken. Det var først i tredje fase man skulle få smerter som var uutholdelige. Hva om dette fortsatt er fase én, og så vidt begynnelsen på det hele? Kjeksen i bagen er urørt, men jeg må jo spise nå, samle krefter, det er jo slik det skal gjøres ifølge boka. Vi har snakket mye om fødselen i forkant, jeg og han. Han er godt orientert om hva jeg ønsker og hvordan jeg vil ha ting. Bøkene beskrev fasene likt, selv om de alle også messet om at enhver fødsel er unik, med sitt eget forløp. Mange anbefalte fødebrev, jeg klarte ikke. Fødebrev var kun for de håpløse romantikerne som gledet seg til fødselen, tenkte jeg. Jeg så for meg håndskrevne ark med lavendelduft – og ord som levende lys og meditasjon. Nakenhet derimot hadde vi snakket mye om. Nakenhet visste jeg det ville bli mye av, og det var kanskje det jeg fryktet mest ved hele fødselen i forkant. Jeg ville ikke være naken foran fremmede, ikke før jeg måtte, og da helst påkledd der på kroppen hvor det er mulig å ha klær. Dette har den ansvarsfulle mannen notert seg godt bak øret – dama vil ha klær på – og det skulle han jammen sørge for ble opprettholdt! Finurlig nok viser det seg at det siste jeg ønsker, med smertene og fokus på fødselen, er klær på kroppen. Så naken som mulig, ikke noe annet enn luft og en kald klut mot huden. Jeg har aldri brydd meg mindre om nakenhet enn da. Mannen, derimot, jobber hardt med

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

å holde sitt ord, ta sitt ansvar. Klær blir en kamp. Han kler på meg, jeg kler av meg, han dekker meg til, jeg river det av. Jeg orker ikke å snakke, men kroppsspråket blir tydeligere og tydeligere. Likevel fortsetter han, kler på meg, igjen og igjen og igjen. «La meg være naken!» får jeg presset frem mellom riene, som jeg nå knapt har pauser fra. «Ja, men …» prøver han, jeg avbryter han ved å løfte hånda. Han tar endelig hintet og lar påkledningen være. Jordmor, som har vært fraværende en stund, stikker hodet inn. Jeg merker nå at jeg synes det både er skummelt og ubehagelig å være alene, bare vi to. For henne er dette en helt alminnelig lørdag på jobben. Kanskje hun var litt sur og ergerlig idet hun tok på seg vinterjakken og tråkket ut. Kanskje hun egentlig ville ha fri og være med familien. Hun har en helt vanlig dag på avdelingen, jeg har en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg føler meg fersk og utrygg, jeg trenger å ha henne der, rett ved siden av, skulle i grunnen ønske jeg turte å si det høyt. Hvor vanvittig ensom jeg følte meg idet hun tuslet ut av rommet. Som en ettåring med separasjonsangst lå jeg der hver gang hun forsvant, og følte at hun aldri kom tilbake igjen. At jeg skulle føle meg så knyttet til en person jeg hadde møtt for første gang for bare få timer siden, hadde jeg aldri sett for meg. Jeg som har sett på mennesker med medisinsk bakgrunn med frykt og skrekk, de hvite frakkene skremte meg. Jeg ble nesten kvalm og uvel ved tanken på hva de hadde gjort og skulle gjøre. Tenk å drive med blod hver eneste dag. Men nå klamrer jeg meg fast til henne som det gjelder livet. Hun forteller oss at badevannet har stått klart en stund. Jeg kan ikke engang huske at vi har snakket om å bade, men tenker vel at varmt vann vil gjøre den slitne, svette kroppen min godt. Hun ber oss følge henne, jeg trasker etter. Splitter naken. Både mannen og jordmor gjør det de kan for å dekke meg til, der jeg passerer åpne ganger og dører. Jeg kunne ikke bry meg mindre. Jeg husker ikke stort av cm eller progresjon. Jeg var så langt inne i en boble som overhodet er mulig uten rus. Likevel husker jeg godt følelsen jeg fikk da jeg kikket på badekaret fylt med vann. Herregud, som jeg gledet meg til å plumpe oppi og gi kroppen litt avslapning. Bli omringet av deilig varme og føle at kroppen ble lettere. Optimistisk klatrer jeg i og får tidenes sjokk. Badevannet har stått en stund, ja, det er det ingen tvil om, og om jeg skal overdrive, er det muligens rundt 25 grader – her er det IKKE NOE rom for avslapning. Jeg spenner hele kroppen, riene bare hagler på. Jeg skriker, skriker, skriker. Stemmebåndet lager lyder jeg aldri har hørt komme ut av meg før. Jeg har vært stille frem til nå. Jeg brøler hver gang riene når nye topper. Jeg føler at jeg mister all kontroll. Det er snarere som om at døden er nær enn at et

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

nytt liv skal begynne. Dette er slutten, takk for alt, tenker jeg på toppen av hver ri. «Nei, du må opp herfra», sier jordmor brått. Jeg aner ikke hvordan jeg skal finne styrke til å komme meg ut. Jeg klarer ikke kontrollere ropingen og lydene som kommer ut av meg, høyere enn jeg noen gang har ult før. Da finner mannen sitt formål; han haler min tunge, høygravide kropp opp av badekaret. Han støtter meg opp av det iskalde vannet og prøver å pakke meg inn i et av de bittesmå sykehushåndklærne. Han ser meg i øynene og prøver å få kontakt. Jeg ser ham, men han klarer ikke å berolige meg. Denne fødselen kan da umulig være normal, tenker jeg. Jeg er skuffet over meg selv og redd for å skuffe menneskene rundt meg. Å føde er jo så naturlig, dette burde jeg klare. Men fødselen har vart i over seks timer alt, og selv midt i kaoset vet jeg at det kan være mange timer igjen. Jeg hadde jo hørt om noen som holdt på i en liten uke. Hvordan i alle dager skal jeg holde ut? Hvor skal jeg finne den siste energien? Pusteteknikkene vi har øvd på, jeg og han på stuegulvet, virker bortkastet. Og de murrende menssmertene jeg hadde gått og gledet meg til, hadde jeg tydeligvis gått glipp av. De simulerte riene på overarmen var som en hån mot det jeg lå og kjente på nå. Det er vaktskifte. En ny jordmor kommer inn, hun hilser, jeg hilser tilbake, men åpner ikke øynene, jeg holder dem konstant lukket. Kjenner at det skal bli utfordrende å forholde seg til et nytt menneske, nå som vi var blitt kjent med henne som for litt siden takket for seg og tuslet ut av rommet. Hun var jo så trygg og god. En liten del av meg lå og funderte på hvor mye vi kunne betale for at hun skulle være med oss gjennom hele fødselen. En privat avtale, mellom meg og henne. Jeg lytter til stemmen til den nye jordmoren. Bortsett fra dialekten, bergensk og skarrende, virker hun hyggelig. Jeg innser at jeg bare må la meg drive med, godta vaktskiftet og klamre meg til denne damen også. Kanskje hun kan hjelpe meg? Vaktskifter skjer til faste tider på de ulike sykehusene, i forbindelse med rapportering kommer det gjerne nye ansikter inn. Dette krever jo en del, både av den fødende og ikke minst jordmor som kommer og skal ta over. Ny tillit må bygges opp, men iblant er det absolutt en fordel med friskt blod inn til en fødende som er i ferd med å gyve løs på siste etappe. Med henne kommer en ny energi som sakte fyller meg. «Tror vi skal gi deg epidural, jeg», sier hun og legger en varm hånd på låret mitt. Jeg merker at mannen nikker. Hun går og ringer etter legen. I mellomtiden opplever jeg at noe nytt skjer. Under en ri mister jeg den lille kontrollen jeg ikke visste at jeg hadde igjen, og kroppen begynner å jobbe på autopilot. Jeg har ikke sjanse til å styre selv, og det føles skummelt, men godt på en og samme gang. Plutselig får kroppen jobbe litt og ikke bare ta imot.

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

«Jeg måååå presse», får jeg tvunget ut av meg mens jeg klamrer meg til mannen min. Han som alltid har vært min klippe, men aldri like trygg for meg som nå. Han kaster seg over livslinjen – den røde tråden – lampene begynner å blinke og en irriterende, lite beroligende pipelyd fyller rommet. En jordmor haster inn. «Hun må presse», sier han og tar noen steg vekk fra sengen, men jeg tviholder febrilsk i hånda hans. Hun setter seg på kanten og undersøker meg. Jeg må ut med beina for en kontroll. Hun er så forsiktig som hun kan, sier hun, men jeg synes det gjør vondt, vanvittig vondt. Jeg biter det i meg, jobber så mye jeg kan på lag med jordmor, jeg vet jo at dette er hennes beste verktøy for å vite hvor jeg ligger i løypa. Bøkene har sagt litt om disse undersøkelsene, men ikke nok, merker jeg. Jeg gløtter ned og legger hodet raskt tilbake. Jeg er sikker på at jeg så hun hadde hele hånden inne. Men hel hånd eller ei, dommen er klar, jeg kan IKKE presse ennå. Jeg må stå imot alle kroppens reflekser. «Det er ikke klart ennå, babyen har ikke plass nok», forklarer hun. Det hele blir en drakamp mellom meg og min egen kropp. Hyperventilering hjelper meg til en viss grad, så jeg puster og peser som en desperat hund under riene. På et punkt blir jeg så svimmel at det svartner. Epiduralen settes midt i det hele. Jeg som var så sikker i min sak før fødselen, epidural skulle jeg ikke ha. Livredd for nåler er jeg, jeg må ligge på benken bare for et stikk i fingeren. Ordentlig pyse. Men rier kan visst gjøre en med innbarka sprøyteskrekk til en ordentlig tøffing. Jeg tar med glede imot anestesilegen som gir meg tydelige instrukser. Å sitte rolig er viktig og ufattelig vanskelig når riene hagler på. Men du klarer om du må. Jeg unngår bevisst å se på alt utstyret han har meg seg, holder fokus på at dette kanskje kan befri meg fra den forferdelige trykketrangen. Epiduralen blir satt, ifølge legen vellykket og korrekt. Kroppen min er ikke enig. Epiduralen fungerer ikke. En lege kommer inn. Vi må ta et standpunkt etter sjekk av fremgangen, sier hun. Dersom vi ikke nærmer oss full åpning nå, må vi hjelpe henne ut med keisersnitt. Nå er jeg så sliten at jeg tenker samme pokker, dette takler jeg ikke uansett, og ut må hun. Legen undersøker meg, fyttigrisen så vondt. Denne gangen er jeg sikker, hele neven roterer der oppe, som om jeg er en kalvende ku. «Ti», sier hun, «om vi ser bort fra kanten.» Kant? Hvilken kant? Jeg har da ikke lest om noen kant? Hun forklarer for oss at hodet har presset på mormunnen og at ti cm egentlig er ni fordi jeg har hovnet opp. «Men dette er bra nok, Nina», sier hun med stor optimisme i stemmen. «Nå skal du få lov til å jobbe litt, du kan få lov til presse.» For en enorm lettelse å få lov til å følge kroppens signaler og ønsker. Nå er vi i siste fase, det

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

er jeg sikker på, for dette er akkurat slik jeg hadde lest om. Å få delta aktivt gir meg mot og viljestyrke, pågangsmot og håp. En skjult energi popper frem, og jeg er klar til dyst. Jordmor ber meg holde pusten og presse nedover. Jeg får en overveldende følelse av å måtte bæsje. Mannen min holder hodet mitt under riene og legger på en kald klut innimellom. Jeg finner plutselig et nytt holdepunkt, trass i at jeg egentlig er utmattet. Nå vet jeg med meg selv at om jeg virkelig trykker til, bokstavelig talt, så kommer vi til å komme i mål. Veldig snart. Plutselig oppdager jeg at det er dagslys ute. En ny dag har begynt, hva klokken er, aner jeg ikke. Det begynner å brenne der nede, i alle fall kjennes det slik ut. «Nå må du puste, Nina, ikke presse, puste.» Pokker, er vi tilbake der igjen? Skulle jeg ikke få jobbe med kroppen? Jeg gjør som jeg får beskjed om, puster og peser. Det gjør så vondt der nede at i ren refleks samles beina, og når de holder dem igjen, går hånden min ned dit. slik man uvilkårlig tar seg til hodet når man skaller i køyesengen på hytta. De dytter meg ned i senga igjen, prøver å forklare hva som skjer. Jeg forstår, men klarer ikke høre på. Dette gjør rett og slett for vondt til å ta imot instrukser. Så skjer det, akkurat idet jeg tenker at nå blir jeg delt i to og frykter at hele underlivet revner. Jeg har unngått å lese skrekkhistoriene, men vet jo de finnes. Jeg velger å stole på jordmor, hun ser ut til å ha kontroll. «Nå er hodet ute», sier de som står der nede. Nærmest applaus og jubel! Nå må vi vente til neste ri, og så er jeg sikker på at du har hele babyen din her. Vi venter og venter. Riene som kom så tett, har plutselig bestemt seg for å ta seg en pause. Velfortjent kanskje, men jeg vil ha denne babyen ut nå. En av jordmødrene begynner å massere magen min, fy så ekkelt. Men så kommer den, rien bygger seg opp, og jeg får presse igjen, skuldre, rumpe og bein kommer ut. En sprell levende, hel jente! Skjev i hodet og veldig forfjamset. Selv er jeg i sjokk mens mannen gråter, mest av lettelse over endelig å være ferdig, tror jeg. En liten frøken var født – og en mamma også. Fra en dag til den neste, idet solen stiger opp, er jeg plutselig blitt mor. Det var jeg ikke i går. Min første fødsel er unnagjort. For et klimaks, for en opplevelse. Jeg føler meg som superwoman, til tross for redsel, panikk og sjokk har jeg jo mestret dette. Vi har skapt en frisk og fin jente, og jeg fikk henne helskinnet ut. Et snev av «dagen derpå»-angst skyller derimot over meg når jeg går rundt i gangene. Jeg minnes plutselig mitt overraskende forhold til nakenhet og hvordan jeg hadde trasket i naturalia gjennom korridorene. Jeg noterer at det eneste som skiller fødestua og barselavdelingen er noen meget gjennomsiktige glassdører. Ikke rart jordmor var ivrig etter å dekke meg til. Jeg hilser høflig, men flau på alle jeg møter

NÅ R EN M AM M A BLIR FØDT

i gangene, lykkelig uvitende om hvem som eventuelt hadde fått et glimt av meg, hele meg. Vel ute av sykehuset smykket jeg meg nå med en ny tittel og ny erfaring. Jeg er mamma, og jeg har født! Jeg har båret frem og født en sprell levende baby. En kriblende følelse av å ville dele dette med verden, vokste for hvert steg jeg tok. I tillegg oppdaget jeg en yrende interesse fra andre gravide eller kvinner som hadde født, som ville høre om hvordan min fødselsopplevelse var. Jeg fortalte villig, nærmest som terapi for å fordøye alt. Å snakke om fødselen ble enklere og enklere ettersom hjernen begynte å huske det den ville huske. Smerten var diffus og uklar, men inntrykkene tydelige. Min erfaring, min fødselshistorie, ble verdifull for andre som forberedte seg til å sette en baby til verden. Jeg delte med glede og stolthet. Denne utvekslingen la grunnlaget for det som skulle bli boken du nå leser, oss kvinner imellom. På disse sidene finner du til sammen atten fødselshistorier. Kanskje kan erfaringene til Heidi Katrine, Silje, Line og de andre hjelpe deg i forberedelsene til og i møtet med din fødsel. Jeg håper i alle fall det.

Når det nærmer seg slutten av svangerskapet, får man virkelig testet seg selv og tålmodigheten. For meg er den siste tiden en periode der jeg nærmest flyter utenpå meg selv. Jeg har problemer med å forholde meg til det som skjer rundt meg, er lite motivert for å legge planer og avtaler - jeg er 100 % i ventemodus. Under denne siste innspurten blir man også en racer i å analysere egen kropp, merke små forandringer, murringer, menssmerter, endringer i kroppsvæsker. Kroppen forteller at noe er i ferd med å skje, men den er ofte lite presis tidlig i forløpet. Heidi Katrine ventet sitt andre barn og hadde kjent en fødsel på kroppen tidligere. Det hadde vært en langdryg opplevelse. Nå ventet hun gutt nummer to. Med erfaringen hun hadde fra før, burde det jo være enkelt å kjenne om fødselen var i gang - eller?

FØD SELS TEGN

FØDSELSHISTORIE # 1

Heidi Katrine En uke før termin våknet jeg om morgenen med ekstra vonde kynnere, men tenkte overhodet ikke tanken at det kunne være noe mer som var på gang. Kynnere hadde jeg tross alt hatt mange av i dette svangerskapet, til tider ganske så ubehagelige den siste uka. Kommende storebror ble dessuten født hele femten dager på overtid, og derfor var jeg forberedt på det denne gangen også. Så feil kan man ta. Morgenrutinene denne dagen tok ekstra lang tid. Kynnerne ble stadig verre, og innerst i en krok av lillehjernen prøvde en liten stemme å foreslå at det kanskje var noe på gang. Det forslaget overhørte jeg glatt. Kunne det være matforgiftning, tro? Jeg ble i hvert fall sittende en evighet på do, og nå kjentes det ikke ut som kynnere lenger. Dette var mye verre. Definitivt matforgiftning. Eller omgangssyke,

Nina Maaø-Ruden er forfatter, blogger på smabarnsforeldre.no og driver idébank for småbarnsforeldre, i tillegg til å være mor til fem.

www.vigmostadbjorke.no

NÅR EN

NÅR EN MAMMA BLIR FØDT

NINA MAAØ-RUDEN

Når man skal føde for første gang, er det tusen ting man lurer på. Hvordan merker jeg at fødselen er i gang? Hvor vondt blir det? Hva kan gå galt?

NIN A MAAØ-RUDEN

MAMMA BLIR FØDT