#Naken
Nina Rossing
#Naken
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Magnus Riise Sats ved forlaget
Papir: 70 g Creamy 1,8 Boken er satt med Sabon LT Pro 10,75
2. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5771-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Amund
#hacker
Plystringa er skingrende og velkjent. Han roper til meg da jeg ignorerer pipinga. Å stenge ham ute går automatisk. Det er fortsatt helt naturlig å late som han ikke eksisterer.
«Hei, Don Johan!» roper han for andre gang, enda jeg er bare tre meter unna og vil at det skal bli fire, fem, seks og uendelige meter. Stemmevolumet hans øker. Han skjønner sikkert at jeg skimter ham i øye kroken, og at jeg ikke er blitt døv siden sist han ropte inn i øret mitt.
Brede. Jeg slapp unna ham i fjor, da jeg gikk på en annen videregående. I to uker har jeg greid å unngå ham her på den nye skolen også. Det var flaks at jeg greide å være usynlig så lenge. Han har alles oppmerk somhet nå, så jeg snur meg og lar blikkene i kantina zoome inn på meg mens jeg går mot ham. Han ser ikke forbanna ut. Ikke klar til å slå meg ned, skalle meg eller gi meg et spark i ballene. Han står der og smiler. Han ser nesten glad ut for å se meg. «Der er du jo, Don Johan. Hørte du hadde begynt her», sier han og klasker en hånd hardt ned på skuldra mi. Jeg rygger et skritt for å kunne se opp på ham; han er like blond, brun og én nitti høy som sist jeg snakka med
5
ham. Hvis vi kan kalle å gi meg blåveis og neseblod å snakke. Men det var fortjent, og i hvert fall forståelig. Jeg slo ikke tilbake. Jeg kunne stukket av, men gjorde ikke det heller. I stedet tok jeg bare imot, og provoserte ham kanskje litt ekstra ved å smile da jeg prøvde å skjule hvor redd jeg var.
«Olaussen», sier jeg, høyere enn nødvendig, og prøver å late som jeg ikke bryr meg om det dustete kallenavnet han ga meg mens vi fortsatt var nesten venner. «Står til?»
«Jeg trenger en hacker», sier Brede og peker på en ledig stol ved bordet sitt. Jeg blir stående. Hva vil han egentlig? «Kom igjen, Don Johan», sier han og ler. «Jeg slår ikke folk lenger.» De andre rundt bordet flirer med mens de stirrer på meg. De har ikke knyttnever i blikket, de heller.
Don Johan. Skal jeg få det teite kallenavnet her også? Det er bare for dumt. Men kanskje det fortsatt er helt fortjent. Det er ett år og fire måneder siden jeg stjal dama til Brede, så jeg setter meg ned på stolen han peker på.
Thea
#lettåblilurt«Hvem er det Brede roper etter?»
Hanna sitter ved siden av meg og suger inn synet av den lengstlevende i rekka av forelskelsesprosjekter. Brede har på seg en grotesk gul genser, som lyser opp det halvsøvnige, men likevel selvsikre, uttrykket han har bretta ut over hele fjeset. Han er så dritpen at det er kvalmt.
«Hei, Don Juan!» roper Brede enda en gang. En gutt i mørkeblå jeans som klistrer seg til lårene og avslører tydelige beinmuskler, snur seg mot Brede. Den grå T-skjorta sitter akkurat så tett at svetteringene under armene synes, og armmusklene spenner seg mens han åpner og knytter nevene raskt, flere ganger.
Da den ukjente gutten kikker seg rundt, har han samme uttrykk i ansiktet som Brede. Et stort og selvsikkert glis. Don Juan? Jaha. Så han er en sånn en? Jeg myser mot ham. Han har lang og rett nese og litt fyldige lepper. Ikke noe spesielt med det fjeset der. Lyst hår, sånn solbleika surferhår som er langt oppå og pinnkort rundt. Jålefrisyre.
«Olaussen», sier han høyt til Brede. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange gutter kaller hverandre ved etternavn. Kanskje fordi de fleste er emosjonelt tilbakestående og
7
synes det blir for lite tøft med fornavn? Jeg kaster et blikk mot Hanna, for å se om hun også har lyst til å fnise, men hun følger henført med på guttene. Halve kantina gjør det samme. Alle er kanskje ikke forheksa, men de er i det minste jævlig nysgjerrige.
Don Juan kommer nærmere oss; han har korte, litt rastløse skritt, som en bokser. Utover nesa og kinnene er det et puslespill av fregner, som er akkurat så store at på sånn cirka tre meters avstand kan jeg begynne å se etter mønster i dem.
Brede hever neven og dulter til gutten på skuldra. Han får et nikk tilbake, sammen med en heva hånd med håndflata åpen. Et mumlende kor går som en lav bølge gjennom kantina.
«Begynt her, altså?» spør Brede, med volumknappen bare en anelse skrudd ned.
«Vg2, data og elektronikk», svarer han, litt lavere. «Kult. Jeg trenger som sagt en hacker», sier Brede. Han harker ut et par latterkvekk før han drar fyren ned på stolen ved siden av seg.
«Hvem er det der?» spør jeg Hanna igjen. Hun vet omtrent hvem alle på skolen er allerede, og hun gliser da hun ser meg følge den ukjente med blikket.
«Vet ikke, men hvis han går under navnet Don Juan, er det ikke så mye å lure på», sier hun og dulter meg i siden.
«Er han en sånn som forfører damer i fleng? Og stikker etterpå?» sier Maren og himler med øynene. «Sånne fuckboys er så kvalme.» På ungdomsskolen hadde jeg inntrykk av at Maren var sjenert og usynlig, men etter to uker i samme klasse på videregående har jeg oppdaga at hun har meninger om det meste.
8
«Men Maren», sier Hanna. «Hvis han har fått det navnet fordi han er så god i senga, så kanskje han kan innvie Thea i hva som er greia, uten at det blir så jævlig pinlig. Utvalget på skolen her er jo ikke akkurat noe å rope hurra for.» Nei, for Hanna har allerede forsynt seg av den kjekkeste fyren på skolen, eller i det minste den kjekkeste som ikke er russ. Han nye fyren kan jo ha potensial, kanskje, selv om han er litt lav. Maren sukker. «Det betyr ikke at han er god til det.»
«Noe må han være ekspert i, med det navnet», sier Hanna og gir blanke i Marens pessimisme. «Hadde tatt ham i stedet for amatørene vi er omringa av.» Gutta i første er utrolig barnslige. De roper og brøler, knuffer og dulter til hverandre i hvert eneste friminutt. Vi slutta å glo på dem to dager inn i den første sko leuka.
«Gitt opp å få Brede til å sikle bare etter deg, eller? Han vil ikke ha dame. Det står i insta-bioen hans med blokkbokstaver.»
Hanna geiper til Maren, men smiler halvveis, så det blir ikke noe mer bitching om Brede.
«Mange siklende desperadoer her», sier jeg.
«Dere er ikke stort bedre selv», sier Maren og himler med øynene enda en gang. «Ha litt klasse, da, plis.»
Lett for henne å si, som har hatt samme kjekke typen siden slutten av åttende. Rasmus gikk i tiende, og det var helt vilt at han ble sammen med ei ingen visste hvem var. Maren kunne sikkert utnytta statusen som fulgte med, men hun bare lot som ingenting. Det er mange jenter som kikker på ham på skolen, men han ser fortsatt bare på Maren. Det er godt gjort når de har vært sammen i en evighet.
9
Da vi begynte her og havna i klasse med Maren, hengte Hanna seg på henne med en gang, selv om hun knapt hadde snakka med henne før. «Se på det som en business», sa Hanna og stirra på Rasmus og gjengen hans borte ved russehjørnet i kantina. «Vi må bygge nettverk, vet du.» Der har du Hanna. Min beste businesspartner siden fjerde klasse på barneskolen. «Brede er klasse, da», sier Hanna. «Bordet hans er kjempepopulært.» Det sitter faktisk nesten bare kjekke gutter der. Sånne som vet det, og sånne som ikke bryr seg, men som gjør det likevel. De har show hvert langfri, ler mye og sprer kule vibber. De tror de er noe fordi alle vi andre synes de er noe. De bare er kule.
«Han nye ser altfor normal ut til å være senge akrobat», sier jeg. Egentlig mener jeg snill, han ser for snill ut til å være rundbrenner, men det er sikkert lett å bli lurt. Kanskje det er det litt barnslige ansiktet som gjør det. Han er søt, ser ufarlig ut. Jævlig god kamuflasje? Bedre kamuflasje enn Brede, som vet at han er deilig.
«Hvis ingen av dere vil prøve ham ut, så melder jeg meg frivillig», sier Hanna og stirrer på meg med konkurranseblikket. Jeg vet at Hanna kødder med meg. Det er omtrent hundre prosent sikkert. Kjeften hennes er nesten alltid modigere enn resten av henne.
Vi fniser hysterisk mens Don Juan sprader mot oss, på vei ut av kantina igjen. Hanna blunker til ham idet han passerer oss. Jeg tror ikke han ser den kjappe flørten, eller kanskje han faktisk er så vant til sånt at han kan late som ingenting.
«Nå ser han seg tilbake», hvisker Hanna ivrig.
10
Jeg snur meg, og han kikker på meg. Et tidels se kund, bare. Lenge nok til at Hanna rekker å se det.
«Der har du visst redninga di, Thea», sier hun ivrig. «Redninga?»
«Jomfru Maria, farvel», sier Hanna, og ler så høyt at halve kantina snur seg og ser på oss, og da må jeg også le, selv om jeg hater at Hanna tuller med mel lomnavnet mitt på den måten.
Kanskje har hun rett. Kanskje er denne fyren han som skal gjøre det, så jeg omsider blir ferdig med lista mi, jeg også. At Hanna slo meg og ble ferdig med lista vi jobba oss gjennom på ungdomsskolen, er ekstremt surt. Ikke at det egentlig var en konkurranse. Men sånn egentlig er alt et veddemål, og samtidig ikke.
Jeg må bli ferdig med lista så fort som mulig, så vi kan lage en ny en, og der skal jeg rule. Først må jeg bare ha litt sex med han der Don Juan – eller nesten hvem som helst, faktisk.
Amund
#selvskreven
Jeg er svett da jeg kommer meg tilbake til Anders og Sebbe borte ved biljardbordet, etter å ha hengt med Brede og gjengen hans halve lunsjen. Det gamle tre kantdramaet med Julie ble ikke engang hinta til, og det var ganske snålt.
«Hvor ble det av deg?» spør Anders, uten å se i min retning. Han rynker panna, for Sebbe ligger an til å gruse ham fullstendig. Etter at vi begynte på for skjellige videregående i fjor, har de snakka om dette biljardbordet hele tida. De henger her nesten hvert langfri.
«Traff på Brede i kantina», sier jeg.
Sebbe setter nok ei kule rett i hjørnet, og Anders banner ved siden av meg. Sebbe begynner å fekte med køen som en nyslått Jedi-ridder.
«Hva ville Brede?» spør Anders meg og viser Sebbe fingeren. «Du ser ikke ut som sist han traff deg, haha.»
«Morsom, du. Gjengen hans snakka om festen neste helg, og Brede fikk det til å høres ut som jeg er selvskreven.»
«Jøss, kult! Da kan vi henge oss på. Men er du sikker på at det ikke er en felle?» Sebbe ser skeptisk
12
ut. Det var han som hjalp meg å tørke opp alt blodet som nesa mi pumpa ut etter forrige nærkontakt med Brede. Og Sebbe kom opp med en perfekt dekkhistorie til de hjemme også, om at han hadde vært uheldig og kjørt albuen sin i trynet mitt mens vi spilte fotball. Han hadde blitt litt ivrig, sa han til mamma. Han var bare utrolig lei seg, og mamma svelga historien så rått at hun hadde mer sympati for Sebbe enn for meg.
«Jo da, tenkte på det», sier jeg. «Men han snakka bare om fest og hacking. Han vil visst at jeg skal hjelpe ham med et eller annet. Han var helt normal.»
«Serr? Så han ville ikke ha reprise på knockouten?»
«Finner vel ut av det til helga.» Hvis jeg må late som jeg er kompis med Brede en stund framover, så kanskje jeg bare skal spille med. Det skader ikke å ha en viss kontroll på fiender fra fortida. Folk kan forandre seg, har jeg hørt.
Sebbe plystrer. «Ryktes at det er sykt mange fine damer på festene hans. Det blir så fett!»
Fett? Tja. Brede kan fortsatt tenke på hevn. Men det virka ikke som han kødda med meg i lunsjen. Bare litt, kanskje. Don Johan.
«Rekker vi en runde til?» spør jeg Sebbe.
«Jepp. Jeg har banka Anders to ganger allerede, så jeg skal alltids greie å mose deg også før neste time.»
«Sjokomelka roper på meg fra kantina», sier Anders og rister på hodet. «Jeg tørster i hjel her», legger han til og sender køen mot meg. Jeg greier akkurat å gripe tak i den før den deiser i kanten på bordet. Noen jenter går forbi og fniser.
Sebbe roper «Har dere lyst til å bli med, eller? Jeg kan lære dere dette gratis» etter dem, noe som fører
13
til enda mer fnising mens jentene forsvinner bortover gangen.
«Smud», sier jeg.
«En gang må det jo virke», svarer han selvsikkert. «Ferske babes», legger han til og kikker etter jentene. «Er mange søte i første i år. Dette blir året, jeg føler det på meg.» Han nikker mot meg.
«Ingen i andre?»
«Plenty. Men det er mer styr å få dem på gli. Du har to babes i klassen din, har du ikke?»
«De har type begge to», sier jeg.
«Ikke det største problemet i verden», sier Sebbe. «Hun ene i klassen din rota med bruttern i fjor, så hun skal jeg holde meg langt unna. Men du kan jo skru på sjarmen?»
«Er enklest å gå for noen som er singel, tror du ikke?»
«En knyttneve i trynet er verdt det, ass! Det vet jo du alt om. Hæ-hæ-hæ.» Sebbe bokser i løse lufta foran meg og later som han blir truffet. «Men bare jeg får tak i ei dame, så driter jeg i hvordan det foregår», sier han og setter i gang med et raid som kommer til å gruse meg i god tid før neste time.
Thea
#nullstress
Det virker ganske fristende å få en ekspert til å ligge med meg. Høy sjanse for vinn-vinn og definitivt bedre odds for en god opplevelse. Jeg vil aller helst ha en som ikke skryter hemningsløst av å ha fått seg et ligg. Akkurat det punktet stryker kanskje denne nye fuck boyen på. Er han en egoistisk idiot uten kunnskaper, eller er han dritgod og deilig perfekt til oppdraget? Jeg overtenker, som vanlig. Ser for meg hvordan alt skal foregå, og så blir alt annerledes i virkeligheten. For to uker siden trodde jeg jo at alle andre skulle være både superkule og kjempeseriøse på videregående, men det viser seg at nittini prosent er som på ungdomsskolen. Jeg er letta over at Hanna og jeg havna i samme klasse igjen, men jeg bare må bli tøffere. Ikke tøffere mot Hanna, men mot pappa. Det er hans skyld at jeg er blitt det fornuftige vedhenget til kule Hanna. Pappa har så mange regler. Jeg gjør alle leksene og pålagt hus arbeid, bla-bla-bla, men jeg fester ikke, drikker ikke, ikke, ikke, ikke. Det er ingen som har det gøy med det regimet der. Fornuftig = kjedelig og uinteressant. Folk får aldri sjansen til å bli kjent med meg. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er lenger, sånn som pappa driver på og sier nei til alt som lukter moro.
15
På vei hjem, mens Maren babler om en eller annen aksjon hun vil at vi skal bli med på i helga, sykler han nye forbi meg. En lang hårlokk har løsna fra den teite strikken han samler sammen alt det blonde i, og den flagrer som en visp. Ingen hjelm på hodet, nei.
Hanna spidder meg i siden med den livsfarlige al buen sin. «Fin rumpe», sier hun halvhøyt.
«Du er så fiksert på utseendet til folk», sier Maren surt. Hun er kanskje fornærma fordi Hanna påpekte at Ras mus har fått skikkelig kvisetryne siden ungdomsskolen.
«Herregud, Maren. Jeg kommenterte bare rumpa til en fyr. Må være lov å sette pris på litt estetikk.»
«Det finnes faktisk viktigere ting her i verden», kjefter Maren tilbake, enda det er hun som brukte det ordet først. Hanna og jeg måtte google det for å være sikre på at vi forsto det.
«Det er ikke så mye vi kan gjøre med verdens situasjonen, akkurat», sier jeg.
«Virkelig? Vil du egentlig kjempe for noe som helst? Det er tross alt framtida vår vi snakker om.»
Maren er så pågående enkelte ganger at jeg lurer på hva hun har gjort med personligheten sin i sommer. Det er mulig hun ikke holdt kjeft på ungdomsskolen heller, og at det bare var jeg som aldri la merke til henne. Hun gikk i verstingklassen med alle problem barna, så kanskje har hun bare fått fram sitt egentlige jeg. Halve trinnet vårt fra tiende går på andre skoler eller andre linjer, så nå kan Maren skravle i vei. Jeg burde være mer som henne.
«Jeg kan ikke være med. Det er faren min som er psycho. Jeg gidder ikke krangle mer med ham», sier jeg. Og holder kjeft.
16
«Skal du virkelig bruke ham som unnskyldning?»
«Faren hennes er virkelig streng», sier Hanna. «Han er en sånn slitsom type som kan finne på å ringe rundt til alle foreldre for å sjekke hvor vi er. Han er ikke akkurat kompis med ungene sine.»
Pappa tror sikkert han er kompis, men nittini prosent av tida er han en sur, gammel gubbe som skal bestemme alt. Det er ikke akkurat demokrati hjemme hos oss.
«Hvis du maser lenge nok, og legger fram uttalelser fra forskere og sånt som støtter deg, så må han gi seg til slutt. Du må bare prøve hardere.» Maren ser intenst på meg med de sykt blå øynene sine og vil tydeligvis hypnotisere meg til å gjøre opprør. Jeg skulle ønske det virka.
«Hei, se», hvisker Hanna. «Det er henne.» En flokk jenter går raskt forbi oss, og det blir helt stille mens vi stirrer på bakhodet til den høyeste av dem. Hestehalen hennes skinner i sola, og hun snur seg smilende mot jenta ved siden av seg.
«Hvordan orker hun å smile?» Jeg hvisker, selv om flokken er for langt borte til å høre meg. Hun jenta, Anja, ble photoshoppa inn i pornobilder, og alle jeg kjenner, fikk dem i vår. Nå er hun nesten kjendis, for hele byen, og sikkert halve landet, vet om storyen hennes etter at hun ble hengt ut. Hun tok igjen mot drittsekkene, og for en gangs skyld var det de som fikk svi. Jeg vet ikke helt om jeg hadde turt å gjøre det samme, men kanskje trenger jeg det ikke. Modige Anja har gjort det lettere for resten av oss.
«Smile? Herregud, det var tross alt bare falske bilder av henne», sier Hanna. «Skjønner egentlig ikke at det ble sånn stor sak ut av det.»
17
«Å bli banka opp er liksom ikke noe?» Maren fny ser. «Hun kunne faktisk dødd. Bare fordi en gjeng gutter ikke tålte at hun var dommer i en kamp.»
«Greit, akkurat det var sykt», sier Hanna. «Men de bildene var ikke så viktige, liksom. Sånt skjer jo med nesten alle!»
Jeg husker noen av de bildene. De var ekle. Jeg kjenner ingen som har blitt utsatt for det. Ikke Han na heller, tror jeg. Hun ville sagt det med en gang hvis det skjedde henne, det er jeg sikker på. Hun skal uansett alltid overdrive. Det er alltid alle ditt og datt. Det er sånn hun overtaler mora til å få være med på alt mulig også, så det lønner seg tydeligvis for noen.
«Det skjer med alle? Og det er liksom normalt?» Maren freser ved siden av meg. «Hvis det var deg det skjedde med, Hanna, så …»
Hanna hyler plutselig, som om hun er stukket av en veps eller noe. Hun begynner å vifte med mobilen foran ansiktet mitt mens hun hopper helt vilt. «Se her. Fy søren! Ja!»
Jeg tar fra henne mobilen så det blir mulig å se hva hun mener. Lyst til å komme på festen min på fredag, babe? Ta med deg noen venninner. B<3
Hele veien hjem babler Hanna om hvor grei Brede er. Hun er helt oppslukt av tanken på at han sikkert er interessert i å ligge med henne igjen. «Han var jo så utrolig snill med meg», sier hun og sukker. «Skik kelig kosete, selv om det var dritvondt», legger hun til. «Men ikke så vondt at det er noe å grue seg til, altså, Thea. Han var kjapp for å spare meg, så hvis han fuckboyen din er like grei, så blir første gangen
18
null stress. Andre gangen er bare superdeilig.» Hun har sagt det så mange ganger at jeg er lei for lengst. Jeg har hørt at Brede har ligget med fem andre siden Hanna lå med ham. Så da er det minst to, hvis vi trekker fra falske rykter. Hanna sier at det er null problem. De er jo ikke sammen. Hun sier han liker henne fordi hun ikke er klengete eller maser på ham. Hun hang etter ham på baskettrening hele våren i tiende, uten å være innpåsliten, helt til han valgte henne på den festen jeg selvfølgelig ikke fikk dra på. Hun sier at hun ikke er interessert i å ha type, sånn egentlig, men hvis Brede vil, så vil hun også. Og hvis hun må ligge med ham en gang til for å bevise at hun er drømmedama, så gjør hun det. «Den festen er perfekt for lista di, Thea!» Hanna er skikkelig gira. Jeg var så dum som sa til Hanna at siste punkt på lista mi var at jeg skulle ligge med noen med en gang jeg var seksten og lovlig, liksom, og da måtte jo hun gjøre det samme. Det var jo bare for gøy, for å bli populære og kule, at vi laga den lista i åttende. Hanna har bursdag tre uker før meg og satsa alt på å slå meg på målstreken. Hun bare måtte være først. Og hun bare måtte kalle meg jomfru Maria hele våren, for det var så gøy at akkurat det er mellomnavnet mitt. Det var gøy de første gangene, men nå er det bare kjipt. En evig påminnelse om at hun har gjort det og ikke jeg. Jeg vil bare ha det unnagjort så jeg slipper å høre Hanna snakke mer om det.
«Hvis du ikke gjør noe snart, så tørker du inn», sier Hanna. «Du snurper sammen nedi der, girl. Du blir jo evig jomfru. Der har du russenavnet ditt!»
Bare tull, jeg vet, det om sammensnurpinga. Jeg trenger ikke ha det travelt. Ikke noe stress. Men
19