NAZISTENES
DØDSSKOG
De 194 henrettelsene i Trandumskogen
1941–1944
NAZISTENES DØDSSKOG
Christopher Hals Gylseth
NAZISTENES DØDSSKOG
DE 194 HENRETTELSENE
I TRANDUMSKOGEN
1941–1944
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Trine + Kim Design Studio
Omslagsfoto: Henrettelse av polske borgere nær Krakow under den tyske invasjonen av Polen i 1939. (Ukjent fotograf)
Kart: Geir Tandberg Steigan
Papir: 70 g Holmen 2,0
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.
1. opplag 2024
ISBN: 978-82-419-6042-0
Der fotograf ikke er nevnt i byline, er opphavsmann ukjent.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
INNHOLD
KAPITTEL 1
STAVANGER-GJENGEN
DE 11 PÅ FLATNERMOEN
KAPITTEL 2
SONDERKOMMANDO
DE 64 BØDLENE FRA TRANDUMSKOGEN OG SJEFSDOMMEREN
KAPITTEL 3
DE 15 FRA JÆREN
KAPITTEL 4
ÅLESUND-GJENGEN
DE 18 OFRENE SOM DØDE FOR TELAVÅG
KAPITTEL 5
XU. BRITISK ETTERRETNING PÅ ROMERIKE
EN DYKTIG UNG MOTSTANDSMANN
KAPITTEL 6
DE SOM KOM UTENFRA
SEKS BRITER OG 15 SOVJETBORGERE
KAPITTEL 7
FEM MOTSTANDSFOLK FRA RINGERIKE
KAPITTEL 8 MAJOR LAUDAL OG HANS
KAPITTEL 9
DE NI FRA HOLTEFJELL
KAPITTEL
KAPITTEL 11
FORORD
En fange sitter alene i en fengselscelle på Akershus festning. Han har ikke fått noen dom, framtiden er usikker. Utpå ettermiddagen går celledøren opp. Vaktene kommanderer ham ut, ingen videre forklaring blir gitt. Han føres ned og plasseres i en bil. Turen starter, de kjører nordøstover ut av byen i følge med to andre biler med væpnede mannskaper. Vaktholdet er massivt, fangen blir nervøs. Hva skjer? Hvor skal de? Vaktene gir ingen svar. Snart begynner han kanskje å frykte det verste. Skal han skytes? De kjører mot Gardermoen og Trandum. Etter en times tid stopper bilen ved et øde skogsområde. Alle går ut, de fortsetter langs en skogsvei og kommer inn i tettskogen. Her står soldater med maskinpistoler. Noen menn graver i bakken. Fangen får øye på et stort hull – en grav!
Så hvem var fangen? Var han en norsk motstandsmann, eller en av de mange sivile nordmennene som ble skutt som represalier for motstandsbevegelsens aksjoner? Var han jødisk, eller kanskje kommunist? En britisk soldat eller russisk krigsfange? Mange slags mennesker ble skutt på Trandum under andre verdenskrig; den tette skogen skulle vise seg å skjule nesten 200 lik. Men denne fangen passet ikke inn i noen av de ovennevnte kategoriene. Han var så langt fra slike henrettelsesofre som det nesten er mulig å komme. Vaktene som voktet ham, var heller ikke SS-soldater – de var norske. Turen til Trandum skjedde først to måneder etter at krigen var over.
Det var tirsdag 19. juni 1945. Fangen var ingen motstander av nazismen, og han var langt fra uskyldig. Mannen var Vidkun Quisling.
Da den tidligere ministerpresidenten ble hentet på cella på Akershus, visste han altså ikke hva som ventet.1 Det fortelles at han ble virkelig nervøs under bilturen, og at han først forsto hva det handlet om, etter å ha ankommet Trandumskogen. Ved den første graven spurte Quisling en politimann hva som skulle skje, og fikk en grundig forklaring om oppgravingene som foregikk flere steder i skogen. Mennene som gravde, var norske nazister, tvunget til dette arbeidet. Quisling virket berørt da han fikk se dem, han bivånet utgravningen med sammenbitte tenner.
Det var mange tilskuere i Trandumskogen denne dagen; stedet var blitt en slags makaber attraksjon. Folk kunne se at det rykket i Quisling der han sto ved massegraven og betraktet likene som ble avdekket. Lukten var ille. Bevæpnede hjemmestyrker holdt styr på de besøkende og slapp dem inn i skogen puljevis. Etter hvert som det kom flere mennesker til, ble Quisling urolig og gjorde tegn til å ville gå. Da trådte det fram en hjemmefrontmann med en Stengun maskinpistol, og Quisling forsikret at han ikke tenkte på å flykte.
Han ble så fulgt videre rundt i skogen, fikk se andre graver og kom med spørsmål underveis. Politiet svarte ham, forklarte grusomhetene i detalj – så mye som var kjent til da. Til slutt gikk de tilbake mot bilene. Det var på tide å dra. Mange av tilskuerne hadde nå fått med seg at selveste Quisling var til stede, og stemningen var i ferd med å bli hatefull. Skjellsordene haglet. Fangen ble plassert i bilen og kjørt tilbake til fengselet. Fire måneder senere, 24. oktober 1945, sto Quisling selv foran en eksekusjonspelotong.
INNLEDNING
Det ligger en skog rett ved Oslo lufthavn på Gardermoen. Mange passasjerer har nok sett den fra flyet. Skogen er ikke stor, og til tross for beliggenheten er den ganske bortgjemt og ikke så lett å finne fram til.2 Hvis man beveger seg vekk fra de moderne omgivelsene rundt flyplassen – med parkeringsplasser, motorvei og bensinstasjoner – og kjører litt mot nordøst, dukker det opp et ganske annet landskap. Her er man på bondelandet, med smale, kronglete veier, noen beskjedne hus her og der, et og annet småbruk, en gammel militærleir – og altså en skog. Et lite skilt langs veien, «Trandumskogen», peker innover en dårlig vedlikeholdt skogsvei mellom grantrærne. Det var her inne at 194 personer ble henrettet under andre verdenskrig. De første ble skutt 29. desember 1941, de siste 31. oktober 1944. Blant de døde var det 173 norske borgere, seks briter og 15 sovjetborgere. Under utgravningene i 1945 ble det funnet 18 graver, hvorav én var tom, mens de andre 17 inneholdt fra to til 23 lik.3
Flere hundre meter lenger inne, helt i enden av veien, åpner det seg en stor, åpen plass i skogen. Til høyre er det plassert en massiv skulptur i granitt med inskripsjoner om hva som skjedde her, et minnesmerke utført av billedhuggeren Per Palle Storm. Hundre meter til venstre for skulpturen ruver en enorm betongstruktur blant trærne – 300 meter lang og ti meter høy – en skytebane for stridsvogner, bygd av nazistene. Det er et uhyggelig byggverk med forreven betong og rustent
armeringsjern stikkende ut. Inntrykket er truende, nesten postapokalyptisk.4 Men da skytebanen ble oppført, var det ikke noen åpen plass her i Trandumskogen, ikke noe minnesmerke. Skogen sto tett og mørk overalt mens fangene ble ført inn hit nattestid med hendene bundet, stilt opp, skutt og kastet i massegraver av medlemmene i bøddelavdelingen Sonderkommando. Disse profesjonelle drapsmennene sto under kommando av selve sjefsbøddelen, SS-offiseren Oskar Hans fra Sikkerhetstjenesten, SD. Sonderkommando prøvde å skjule ugjerningene sine så godt det lot seg gjøre. Men gravene ble funnet, og likene ligger ikke her lenger. De ble gravd opp og fraktet til sine hjemsteder sommeren og høsten 1945.
Ingen steder i Norge ble det henrettet flere nordmenn enn her.5 Denne boka forteller historien om de henrettede, om de urettmessige rettsprosessene mot dem, om dommerne som dømte dem til døden, og om bødlene. I tillegg ble mer enn en tredjedel av ofrene fra Trandum, 76 personer, henrettet helt uten lov og dom. De ble ofre for såkalt «administrative» dødsdommer. Sipo (Sicherheitspolizei, «Sikkerhetspolitiet») og SD (Sicherheitsdienst, «Sikkerhetstjenesten») bestemte med et pennestrøk at disse personene skulle skytes, uten videre. Her trengtes ingen rettslig behandling! Men heller ikke de som faktisk ble stilt for retten, hadde særlig sjanse til å overleve.
Tysk rettspraksis var i praksis en farse, et spill for galleriet.
Det fantes likevel flere ulike tyske domstoler som ble brukt i Norge, både militære og sivile. Nordmenn ble dømt i blant annet standrett, rikskrigsrett og ved SS- og politidomstolen, SS- und Polizeigericht Nord. Særlig den siste domstolen står sentralt i fortellingen om Trandumskogen. Rikskommissær
Josef Terboven, landets øverste sivile leder, brukte den i forståelse med Heinrich Himmler som et personlig redskap for å slå nådeløst ned på norsk motstand. Til dette fikk han god
hjelp av sjefen for SS og det tyske politiet i Norge, SS-general Wilhelm Rediess. De to arbeidet nært sammen og fikk tilnærmet all makt over liv og død i Norge. Mange erfarne tyske dommere dømte i nazirettssakene, men ingen dom var rettskraftig før Terboven og Rediess hadde godkjent den. De to styrte landet som en ren politistat ved hjelp av Gestapo (Geheime Staatspolizei, «Det hemmelige statspolitiet), Kripo (Reichskriminalpolizei, «Rikskriminalpolitiet») og SD. Loven ble formet etter deres ønsker, det fantes ingen mulighet for anke etter dødsdom.
Norske jurister og dommere hadde lite de skulle ha sagt. Dommerne i Norges Høyesterett var usikre på hvordan de skulle gripe situasjonen an etter okkupasjonen i 1940. I utgangspunktet ville de helst bli kvitt Quisling og hans styre, men siden dette viste seg umulig, prøvde de å påvirke på andre måter. Da justisminister Sverre Riisnæs høsten 1940 ga seg selv anledning til å sparke ansatte ved norske domstoler og sette inn sine egne folk, ble det sett på som et angrep på domstolenes uavhengighet. De norske høyesterettsdommerne protesterte, de mente det var i strid med folkeretten. Ifølge den fjerde Haagkonvensjonen av 1907, med tilhørende reglement for landkrig, skulle nemlig en okkupant «respektere de lover som gjelder i landet», som det het, med mindre det forelå absolutte hindringer for dette.6 Innvendingen ble blankt avvist av Josef Terboven, som fastslo at Haagkonvensjonen rett og slett ikke gjaldt i forholdet mellom Norge og Tyskland. Høyesterett kunne overhodet ikke trekke hans avgjørelser i tvil, mente han. Det var han, og han alene, som avgjorde hvilke forholdsregler som skulle anvendes for å holde orden i Norge. Han var den eneste rettskilden i landet, sa han – den eneste som satte rammene for hvilke rettslige argumenter som kunne brukes. Han så det som en politisk demonstrasjon hvis Høyesterett
fortsatte å protestere i framtiden. Siden det var håpløst for Høyesterett å fungere under slike forhold, fratrådte dommerne sine embeter 21. desember 1940.
Mange uskyldige mennesker betalte prisen for nazistenes terrorvelde. I alt ble mer enn 400 nordmenn henrettet her i landet under krigen. I en slik sammenheng er Trandumskogen det verste stedet av dem alle – et dødens symbol, et mørkt kapittel i vår historie. Skjebnen til ofre fra Trandum er blitt skildret tidligere, og historikere har skrevet om henrettelser og om nazistenes nådeløse rettspraksis. Det finnes også en ideell organisasjon, Stiftelsen Trandum, som gjennom nesten ti år har samlet et stort og viktig dokumentarisk materiale om Trandum leir og Trandumskogen – et imponerende arbeid.7 Herværende bok presenterer på sin side den aller første samlede framstillingen av det som skjedde i Trandumskogen, sett under ett og presentert mellom to permer. Alt kan ikke tas med, alle de døde kan ikke skildres i detalj, men meningen er å vise et bredt og sammensatt, historisk bilde av dette helt spesielle stedet.
Men Trandumskogen er ikke bare et historisk symbol. Dette er et levende minnesmerke, med trær og natur, fugler og smådyr. Ta gjerne turen for å se. Lave, fine steinkors mellom trærne markerer massegravene som ble funnet. Det er stemningsfullt og vakkert her, et fint sted for en søndagstur i mose og blåbærlyng. Samtidig ligger det uhygge i lufta. Frister det å gå her om natten? Nei. Mange norske soldater i førstegangstjeneste gikk i etterkrigstiden rutinemessige vaktpatruljer i Trandumskogen nattetid. Det opplevdes som svært uhyggelig, fortelles det. Bødlenes ugjerninger skjedde for lenge siden, men henger ennå igjen i bevisstheten til dem som vet – og folk bør vite. Samtidig er det ikke bare ofrenes død som skal huskes, men også deres bakgrunn og skjebner. Her i boka presenteres derfor begge deler, både liv og død.
KAPITTEL
1
STAVANGER-GJENGEN
DE 11 PÅ FLATNERMOEN
Georg Fjellberg het en mann fra Hjelmeland i Rogaland, født i 1908 og kjent i bygda som en kraftkar av dimensjoner. Høy og ualminnelig sterk var han, bred over skuldrene og med grove arbeidsnever – en solid mann av få ord. En lavmælt kjempe, og dessuten velkjent skytter, jeger og fjellmann. Av yrke var han smed, men da tyskerne angrep landet i 1940, ble han soldat for en kort periode. Han ble mobilisert i Røldal i april 1940 og gjorde sin innsats, men okkupantene var for sterke. Den norske motstanden varte ikke lenge. Etter at kampene var over og militæravdelingen hans skulle oppløses, fikk smeden beskjed av kapteinen om å ta med seg sju geværer hjem og skjule dem. Nordmennene måtte kapitulere, men våpnene skulle ikke falle i fiendens hender. Georg gjorde som han fikk ordre om, bar geværene hjem til Hjelmeland og tok også med sitt eget våpen og to kasser patroner.8
Han hadde et spesielt gjemmested i tankene. Høyt oppe i lia et sted ved gården Fjellberg, hans egen eiendom og jaktmark, lå det ei diger steinhelle. Der, i ville fjellsiden, ville ingen komme. Tryggere gjemmested fantes knapt. Så bega han seg i vei dit opp noen dager senere, sleit seg oppover langs et smalt geitetråkk med åtte geværer på ryggen og med patronkassene
i tillegg. Alt var surret sammen med stropper og lempet opp på ryggen. En blytung bør ville det vært for de fleste, men ikke for smeden fra Hjelmeland. Som pliktoppfyllende soldat hadde han tatt på seg uniform da han bar våpnene til fjells. Oppdraget var jo militært, tenkte han – så da skulle vel ting gjøres på riktig vis. Derfor hadde han også smurt inn geværene med olje og vaselin så de skulle tåle å ligge ute. Vel framme gravde han våpen og ammunisjon ned under steinhella og skjulte det hele. Dermed var det gjort. Georg Fjellberg gikk ned til bygda og fortsatte sitt daglige virke.
Så gikk månedene. Det ble sommer, høst og vinter. Smeden arbeidet jevnt og trutt i smia si. Men han hadde andre gjøremål også, i skjul. Han kjente mange mennesker av ulikt slag, noen drev illegal motstand i stadig mer organiserte former. En gruppe ble dannet, Georg kom med i kretsen. Våpnene i fjellet ble nevnt under fortrolige samtaler, flere kom til å vite om dem – kanskje for mange. Da alt til slutt raknet, gikk det virkelig galt. Geværene på fjellet kom nazistene for øret. Det ble smedens undergang. Han skulle bli en av de 11 som døde på Flatnermoen.
VISTE OFRENE RESPEKT
På listen over de mange henrettelsene ved Trandum skiller den første seg ut. Da 11 nordmenn ble skutt 29. desember 1941, skjedde det på Flatnermoen, noen få kilometer nordvest for Trandumskogen – men fremdeles innen det samme, store militære området som hørte til Trandum leir. Dette var et gammelt øvingsområde, den såkalte Gardermoen ekserserplass, også kjent som militærkomplekset Gardermoen-Aur, som fram til 1940 var Norges største ekserserplass. Dette området ble tatt i bruk militært allerede i 1740-årene og målte mer enn én mil
i lengde – fra Gardermoen til Nordmokorset – og omkring tre kilometer på det bredeste. I dette grisgrendte naturområdet, der få mennesker utenom militæret holdt til, hadde tyske styrker rykket inn og etablert seg i 1940. Her foregikk øvelsesskyting og trening av mange slag, i tillegg til henrettelser – som skjedde i hemmelighet. De 11 som ble skutt på Flatnermoen, tilhørte det som ble kalt Stavanger-gjengen. De var de eneste som ble skutt på akkurat dette stedet. Senere ble alle henrettelser foretatt inne i selve Trandumskogen. Dette var også en av de svært få gangene da det tyske militæret, Wehrmacht, sto for skytingen og begravelsene, før Sonderkommando overtok.9 På Flatnermoen foregikk prosessen rundt henrettelsene på en mer verdig måte enn i Trandumskogen, hvis det går an å snakke om verdighet i en slik sammenheng. De militære hadde i det minste et begrep om ære, noe som var lite aktuelt for SS.
Fangene på Flatnermoen hadde først på seg håndjern da de kom til stedet hvor de skulle skytes, men jernene ble tatt av før henrettelsene fant sted. Det var en av fangene som spurte om dette, og det ble faktisk etterkommet av tyskerne. En tysk feltprest var dessuten til stede. Han leste gudsord for fangene, trykket dem i hånden hver og én og snakket respektfullt med dem før de ble stilt opp og skutt. Da henrettelsen var over, ble likene begravd enkeltvis i furukister. Etter dette, helt til sist, samlet presten alle de tyske soldatene til en stille stund ved gravene. Disse 11 døde var nordmenn som hadde falt for sitt fedreland, sa han – og de tyske soldatene mintes de henrettede i stillhet.
Etter at Sonderkommando tok over, foregikk alt på en kaldere og mer følelsesløs, mekanisk måte. Fangene ble røft og respektløst behandlet før de ble skutt. Det var ikke vanlig å ha prest til stede, og etter henrettelsene ble likene bare lempet ned i massegraver før det ble skyflet jord over. Men resultatet var
likevel det samme, både på Flatnermoen og i Trandumskogen. Mennesker ble dømt i grovt partiske og juridisk uholdbare rettsprosesser, før de ble skutt og begravd på hemmelig sted. Slik sett er det mer som er likt ved de forskjellige henrettelsene, enn det som skiller dem. Derfor regnes da også henrettelsene av de 11 i Stavanger-gjengen sammen med de øvrige, som skjedde i Trandumskogen. I alle de 194 tilfellene dreier det seg om det samme – urettmessig drap på menn som enten ikke hadde fått noen dom, eller som var blitt domfelt på svake og mer eller mindre uholdbare premisser.10
OPPRULLING
Så hvem var Stavanger-gjengen, hva hadde de gjort? De var 15 stykker, en gruppe menn i tjue- og trettiårsalderen som tilhørte motstandsbevegelsen i og rundt Stavanger. Flere av dem hadde militær bakgrunn og erfaring fra kampene mot tyskerne i 1940. En av lederne var den 35 år gamle legen Carl Johan Oftedahl. I tillegg til legegjerningen var han en kjent kulturpersonlighet i Stavanger som skuespiller og sanger. Han spilte roller i lette komedier og musikalske forestillinger, noe som gjorde ham til en kjent og populær mann. En annen viktig leder i motstandsarbeidet var 36 år gamle Georg Helland, også kalt «Goggen». Som tollkontrollør ved havnen i Stavanger holdt han oversikt over tysk skipsfart og samlet opplysninger. I tillegg knyttet han kontakter med andre motstandsgrupper under de mange jobbreisene sine. Oftedal og Helland ledet opprinnelig hver sin motstandsgruppe før de to gruppene ble slått sammen.11
Slik som med mange motstandsgrupper under krigens første år i Norge var ikke sikkerhetsrutinene alltid så gode. I Stavanger ble motstandsgruppen infiltrert av minst én norsk
nazist, noe som førte til opprulling. Spillet var tapt, de 15 ble arrestert. Flere ble hardt torturert av Gestapo i Stavanger, tilståelser ble presset ut av dem før de ble sendt til Akershus festning. Rettssaken deres fant sted i den såkalte Reichkriegsgericht i Oslo, rikskrigsretten.12 Dette var tyskernes høyeste militære domstol, forbeholdt de alvorligste anklagene rettet mot blant annet spioner og sabotører. Dødsstraff var det forventede utfallet i slike saker, dommene var nesten gitt på forhånd. Rettssaken mot mennene i Stavanger-gjengen varte likevel i hele to uker, og var slik sett mye mer omfattende enn de senere rettsprosessene ved domstolen SS- und Polizeigericht Nord, der de fleste andre Trandum-ofrene ble dømt.13
I alt var det altså 15 tiltalte motstandsfolk fra Stavangerområdet som kom for rikskrigsretten i desember 1941. Dommerne var tyske, mens forsvarerne var norske jurister. Dette skilte seg også ut fra senere praksis – det var siste gang en krigsrettssak i Norge foregikk på denne måten. Praksisen med norske forsvarere ble ikke videreført ved SS- og politidomstolen, der alle involverte jurister var tyske. En av forsvarerne for Stavanger-gjengen var den 39 år gamle høyesterettsadvokaten Albert Wiesener, som på 1920-tallet hadde studert juss i Tyskland. Han behersket det tyske språket godt og kjente både norsk og tysk lovverk. Han skrev senere en bok om opplevelsene sine under flere rettssaker under krigen, der han viste de tyske domstolenes uredelighet og nazistenes uholdbare juridiske praksis.
I rikskrigsretten mot Stavanger-gjengen var det mange bevæpnede vakter til stede. De var der både for å passe på de tiltalte og for å få dem til å oppføre seg korrekt. Det var streng militær standard som gjaldt. Fangene ble plassert på en lang benk der de hele tiden måtte sitte med rett rygg og med hendene hengende urørlig ned langs siden. Denne stillingen
var ubehagelig og slitsom i lengden, men hvis de tiltalte prøvde å røre på seg, eller å løfte hendene for å hvile, kom det straks en vakt bort og rettet strengt på dem. Den av de tiltale som gjorde sterkest inntrykk på advokat Albert Wiesener, var Carl Johan Oftedahl. Han virket ved første blikk ganske beskjeden, nesten uanselig, men hadde sterk rettferdighetssans og en stor ro over seg.14
En ettermiddag i november 1941, under en pause i krigsrettssaken, kom Oftedahl bort til Wiesener for å ta en prat. Rettssaken hadde da vart i flere dager, og det var blitt stadig tydeligere at dødsstraff var det sannsynlige utfallet. Oftedahl virket likevel rolig og fattet. Ansiktet hans var langt og smalt, han hadde mørkt hår og et fast blikk. De to befant seg nå på et forværelse mellom to rettssaler. Det var et par andre tiltalte der også, og en advokat, men ingen tyske vakter. Det var uvanlig, de to kunne endelig snakke åpent sammen i fred og ro. Den tiltalte så alvorlig på advokaten og sa at han oppfatter det slik at saken hans var ganske håpløs. Stemte det? «… tror De at jeg som hovedmann har noen mulighet i det hele tatt? Svar meg oppriktig. Jeg er lege. Jeg tåler å høre det», sa han. Advokaten, som hadde lagt merke til at et av vinduene i rommet overraskende nok sto åpent – et sjeldent sikkerhetsbrudd fra tyskernes side – svarte fort: «For øyeblikket kan jeg se én chanse De har …» Han gjorde en bevegelse med hodet; «… det vinduet der borte.»
Oftedahl kikket bort mot vinduet. Et øyeblikk virket det som om han sto på spranget. Advokaten tenkte for seg selv at Oftedahl faktisk hadde en reell sjanse hvis han valgte å hoppe ut. De befant seg i første etasje, så fallet ned til fortauet ville ikke bli så høyt. Deretter kunne han bare løpe av gårde og forsvinne i Oslos mørke gater, der det var blending for vinduene overalt og ingen gatelys. Byen var belgmørk på ettermiddagene
nå om vinteren. Ville Oftedahl komme seg unna? Ja, advokaten trodde kanskje det – en femti prosents sjanse. Oftedahl var en respektert mann med mange kontakter, folk ville sikkert hjelpe ham. I løpet av få sekunder gikk advokaten gjennom det hele i hodet. Han ble varm bare ved tanken. Han og de andre i rommet kunne jo bare slukke lyset og si til tyskerne at det var flyktningen som hadde gjort det. Men snart var øyeblikket over. Oftedahl slo det fra seg. Flukten ville skape vanskeligheter for advokaten, sa han. Wiesener avviste dette. Vel, så ville nazistene ha gått etter familien hans, svarte Oftedahl. Det kunne han ikke risikere. Dessuten ville flukten ha vært uheldig for kameratene. Tyskerne ville sikkert hevne seg, det kunne han ikke ha på samvittigheten. Så gikk han ut av rommet. Han ville ikke være der lenger med en så stor fristelse hengende over seg, tenkte advokaten for seg selv. Det var likevel ikke mangel på mot som hindret flukten, slo Wiesener fast. Tvert imot var det ansvaret overfor andre mennesker som gjorde at Oftedahl unngikk å gripe en siste mulighet til å redde livet. Det var det som krevde størst mot, når døden sto for døren.
DØMT
FOR SPIONASJE
Så hva hadde Stavanger-karene gjort? Det var et sammensatt bilde. De rekognoserte og samlet informasjon på bred front om tysk skipsfart og ulike militærinstallasjoner. Noen av dem skjulte våpen. De etablerte dessuten en radiostasjon for å sende opplysninger til England og planla å hjelpe britene ved en kommende alliert invasjon i Sør-Norge. De var dyktige observatører og etterretningsfolk, fikk sendt mange viktige opplysninger over Nordsjøen. Men alt ble altså avslørt, rullet opp etter at gruppen ble forrådt. Tiltalene mot dem var alvorlige, selv om flere av de såkalte forbrytelsene egentlig var
ubetydelige. Smeden Georg Fjellberg , som var en av motstandsmennene i gruppen, ble tatt for å ha oppbevart de åtte riflene og ammunisjonen som han skjulte i fjellsiden – selv om våpnene hadde ligget lenge nedgravd i jorden og stort sett var ubrukelige. Men våpnenes tilstand betydde lite for nazistene. Riflene ble definert som et «våpenlager» siden det dreide seg om flere enn fem våpen, noe som juridisk sett gjorde saken alvorlig.
De fleste av de andre ble dømt for spionasje, selv om det i noen tilfeller ikke var blitt bevist at de hadde gjort noe ulovlig av betydning – i hvert fall ikke noe som gjorde at dødsstraff skulle vært aktuelt. En av de tiltalte, Einar Hoseth, ble dømt for spionasje fordi han prøvde å observere flytrafikken ved flyplassen Forus, fire kilometer øst for Sola, men uten å få det til. Han ble dømt til døden bare for forsøket. Denne flyplassen var så avgjørende for tyskerne, med massive befestninger og kanonstillinger i området rundt, at det antagelig var viktig å gjøre et eksempel ut av saken. En annen av mennene, Harald Møyner, hadde fått tak i noen eldre, dårlige flyfoto av Stavanger. Disse skulle sendes til britene, det innrømmet han i retten. Det var ingen alvorlig forbrytelse i seg selv, men slike ting ble likevel brukt som bevis i retten. Møyner fikk imidlertid den mildeste dommen av alle, bare to års fengsel.
Som forsvarer i rettssaken var advokaten Albert Wiesener naturlig nok glad for dette gode resultatet for Møyner, som unngikk å bli skutt. Forsvareren undret seg likevel over at dommeren var så uventet mild i dette tilfellet. Hvorfor slapp akkurat denne motstandsmannen så lett unna? Vel, Møyner var utvilsomt en sympatisk person – det syntes alle parter. Men akkurat det kunne vel ikke forklare det juridiske i saken, trodde Wiesener. Men så leste han i domspapirene og oppdaget at det var nettopp slik det var. For her sto det svart på hvitt
at den korte fengselsstraffen hadde sammenheng med den tiltaltes væremåte. Møyner fikk en mild dom «På grunn av hans personlighet», som det sto. Dommerne hadde åpenbart likt ham. Mye verre gikk det med mannen som fikk de samme bildene overlevert fra Møyner, Arnt Plesner-Petersen . Han ble dømt til døden.
Denne store forskjellen, dette voldsomme misforholdet mellom dommene etter to så like tiltaler, forsterket Wieseners inntrykk av tilfeldigheter og vilkårlighet i nazistenes rikskrigsrett. Hoveddommeren, den 51 år gamle Walter Ernst Biron – som var rettens formann, og som til sammen skulle komme til å stå bak hele 31 fullbyrdede dødsdommer mot nordmenn under krigen – tok ulike hensyn når det gjaldt de forskjellige tiltalte. Han dømte tydeligvis etter innfall, ikke etter juss. Biron var en høy, elegant mann som egentlig virket mer engelsk enn tysk av utseende, syntes forsvareren. Wiesener hadde deltatt i flere rettssaker med Biron som dommer tidligere og opplevde ham som en tørr, følelseskald person.15 Wiesener unte Harald Møyner å slippe så billig, alt tatt i betraktning, men det var selvfølgelig ikke juridisk holdbart å gi noen en mild straff bare fordi de hadde en god «personlighet». Wiesener var opprørt, han så på dette som et tydelig eksempel på nazistenes manglende bruk av korrekt juss: «… på denne bakgrunn kommer justismordene på Hoseth og Plesner-Petersen i et grellere lys. Den eneste unnskyldning for å dømme disse to til døden måtte jo være den at retten på tross av den skrikende urimeligheten følte seg bundet av den strenge lovens ord.» Med andre ord, hvis noen av de tiltalte faktisk skulle dømmes til døden, måtte det være fordi loven sa at dette var absolutt nødvendig, juridisk sett. Men slik var det jo ikke – siden Møyner fikk lav straff bare fordi dommeren tydeligvis likte ham. Og hvis det virkelig gjaldt «personlighet», syntes Wiesener at de andre tiltalte var
like bra personer – «åpne, tilforlatelige, sympatiske gutter». Så hva slags bruk av loven var dette, der noen skulle skytes, mens andre slapp med to år for å ha gjort omtrent det samme? Men slik var altså nazistenes juss, urettferdig og uholdbar. Møyner hadde tydeligvis «truffet på en menneskelig nerve» hos den kalde, juridiske «maskinen» Biron, slik Wiesener sa det – «… mens begge de andre kom inn under hjulene» og fikk dødsdom.
Wiesener og de andre norske forsvarerne gjorde en sterk innsats under rettssaken og frarådet dommerne på det sterkeste å bruke dødsstraff. Det lyktes dårlig. Av de 15 som ble stilt for retten, var 14 tiltalt for spionasje for England. Den siste var smeden Georg Fjellberg, som hadde gravd ned de åtte våpnene. Den 7. desember 1941 falt så dommene – 11 av mennene ble dømt til døden, blant dem smeden. Georg Helland fikk til og med to dødsdommer. Fire av tiltalene endte med frihetsdommer – én fikk åtte års tukthus, to fikk tre års fengsel og én av dem to års fengsel. Stemningen blant fangene var tung, men likevel ikke uten humor – selv i en så alvorlig stund. Da de ble ført ut av rettsbygningen og inn i en politibil for å bli kjørt tilbake til cellene på Akershus, ropte en av forsvarsadvokatene etter dem. Han ville komme til fengselet dagen etter for å snakke med dem om benådningssøknader, sa han. Kunne det passe klokka 11? En av fangene, som sto på bilens stigbrett, snudde seg smilende, slo ut med hånden og sa: «Kom når De vil, advokat. Vi skal love Dem å være hjemme.»16
«EN AV DERE ER EN DJEVEL»
På Akershus ble Stavanger-karene kjent med presten Dagfinn Hauge. Han var fengselsprest og sjelesørger for fangene på festningen. Disse 15 mennene gjorde inntrykk på ham – særlig den
dødsdømte Carl Johan Oftedahl framsto som imponerende. Rett før jul kom Oftedahl til presten og fortalte at han hadde funnet en passasje i Bibelen som interesserte ham. Den lød slik, i dagens språkdrakt: «Har ikke jeg utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel.» Det syntes Oftedahl var treffende, siden han og hans nærmeste i motstandsbevegelsen også hadde vært 12 stykker – hvoretter én hadde angitt de andre. Svikeren hadde lurt dem til å tro at han var en av dem, men så var han altså egentlig djevelen. Oftedahl og presten snakket sammen om hat og hevn, og fangen sa at han faktisk kunne tilgi alle – også denne forræderen. Presten ble overrasket. Hvordan kunne en dødsdømt mann si noe slikt? Da svarte Oftedahl på en måte som Hauge senere kom til å huske godt: «Du vet, vi ber jo selv Gud om tilgivelse. Da må vi være villig til å tilgi andre de småtteriet de har gjort oss.» Presten merket seg særlig at Oftedahl brukte begrepet «småtteri», og skrev senere om denne samtalen: «Slik ser det altså ut i evighetsperspektiv.» Med andre ord, når et menneske sto overfor døden, ble livets problemer av mindre betydning. Det stemte vel, men likevel ble presten slått av Oftedahls sinnsro i en så vanskelig stund. Flere av de andre fangene fortalte også at fangenskapet hadde gitt dem et nytt perspektiv på livet, noe de så på som verdifullt. Da henrettelsen sto for døren, sa Oftedahl til Hauge at presten måtte be folk i Stavanger om å holde seg i ro etter at han og de andre var blitt skutt. Det var ikke bra om andre mennesker havnet i farlige situasjoner for deres skyld. Hat var ikke løsningen, la han til: «Be dem bygge Norge med kjærlighet.» 17 Alt i alt var det lite bitterhet å spore hos fangene. Einar Hoseth, som var dødsdømt, sa til presten at når han tidligere hadde lest i avisen om dødsdommer mot andre mennesker, trodde han at man måtte bli gal av å oppleve noe slikt. Men nå satt han altså selv her på Akershus med en dødsdom hengende
over seg. Det var en ganske forskjellig følelse fra hva han tidligere hadde trodd. Einar Hoseth sa også følgende når det gjaldt dommeren og de andre nazistene etter at dødsdommene falt i krigsriksrettssaken: «Man kan jo ikke bli sint på dem heller. De gjør det visst så godt de kan.»18 Han var en uforstyrrelig mann, Hoseth – vanskelig å få ut av likevekt. Han var blant de yngste av de tiltalte, 25 år gammel og skiltmaler av yrke, bosatt i Hetland og gift så sent som i 1940. Den forståelsesfulle uttalelsen hans etter dommen var kanskje i overkant tolerant, men den viste i alle fall at han hadde ro i sjelen og ikke lot seg skremme. Selv da henrettelsen sto for døren og han fikk snakke litt med presten, fortalte han at han ikke var redd. Det var egentlig rart, syntes han selv. Det hadde vært annerledes da han deltok i de væpnede kampene mot tyskerne i 1940. Én opplevelse fra den gangen hadde vært virkelig skremmende. Dette skjedde da han og noen få andre soldater skulle holde stillingen mot de tyske styrkene, mens resten av avdelingen trakk seg tilbake. «Den kvelden var jeg nede på knærne», som Hoseth selv sa det. Men slik var det ikke nå, etter dødsdommen. «… nå er jeg trygg», fortalte han.
DET BLE DØDEN
Også smeden Georg Fjellberg tok dommen med fatning. At han skulle bli dømt til døden, var uventet for de fleste og ikke minst for ham selv. Han hadde jo bare gjemt bort noen geværer, aldri brukt dem – og dette var våpen som for øvrig var skadet av fukt og rust. Oljen hadde ikke beskyttet godt nok. Flere av dem var ikke brukbare, noen var defekte fra før av, med manglende sikter. Av den grunn, og siden smeden ikke var blitt siktet for annen motstandsvirksomhet, trodde mange at han ville få en mild dom. Men siden han ifølge
tyskerne hadde hatt våpen i sin besittelse etter at det var gått ut offentlig ordre fra rikskommissær Terboven om at alle private våpen skulle innleveres, noe som skjedde høsten 1940, ble han siktet som såkalt franktirør. Han ble sett på som en bevæpnet privatperson, som sabotør eller partisan. I rettssalen ble han spurt om det virkelig var slik at han hadde gjemt bort disse våpnene helt alene. Hadde han greid å bære åtte Krag-Jørgensen-geværer og to patronkasser, samtidig? Geværene veide fire kilo stykket, og hvis det var snakk om to fulle patronkasser, hadde disse i tillegg en samlet vekt på rundt 70 kilo. Han måtte altså ha greid å frakte rundt hundre kilo langt opp i fjellsiden på én tur, slik han selv beskrev det. Var det i det hele tatt mulig? Da måtte den svære smeden fra Hjelmeland smile litt for seg selv der han sto på tiltalebenken, på sitt gutteaktige vis. Blant alle tyskerne bak skrankene – dommer, aktor og andre uniformerte nazister med utmerkelser og blanke knapper – var det vel ikke akkurat så mye rå muskelkraft å snakke om. «Jau», innrømmet han, «det var nok ei dugeleg bør …» Men han hadde da båret tyngre tidligere, mente han. Og dessuten, la han til overfor aktor: «Du veit, ein lyt då kvile.»
Fjellberg ble deretter konfrontert med at han ikke hadde fulgt det offentlige påbudet fra Terboven om å levere inn våpnene, etter at dette kom. Da svarte han, enkelt og greit, og på sin egen dialekt, at han ikke mente at denne ordren var rettet mot ham selv – for han hadde jo ingen egne våpen: «Det hadde inkje bod te meg, eg åtte inkje våpen eg.» Det er forsvareren Leif S. Rode som er kilden til Georg Fjellbergs uttalelser her. Advokaten skrev nemlig et omfattende diktverk om klienten sin etter krigen, kalt Smeden fra Hjelmeland – et imponerende diktverk som viser mye av storheten hos Fjellberg. Smedens svar om at Terbovens påbud ikke var rettet til ham, stemte
i og for seg – siden våpnene ikke var hans egne. For slik som han så det, var dette kapteinens og militærets geværer – og ordren hans fra 1940 var å gjemme dem. Hvis han ikke fulgte en slik militær ordre, ville han vært «ærelaus», som han sa det. Han ville ha sviktet sin plikt. Slik sett gikk kapteinens ønske selvfølgelig foran Terbovens pålegg om å levere inn alle våpen. Bare kapteinen kunne fått Fjellberg til å hente geværene fram igjen, og dessuten var ikke disse våpnene i hans «besittelse» i det hele tatt. De lå jo på fjellet.
Da spurte dommer Biron om ikke våpnene var ment for å bruke mot tyskerne. Var det ikke nettopp derfor de var blitt gjemt bort? Smeden ble stille, før han svarte at dette fikk de spørre kapteinen om. Selv hadde han ikke hørt om noe slikt. Ja vel, svarte dommeren – men levde denne kapteinen fremdeles, da? «Har aldri høyrt om noko anna», kom det lakoniske svaret. Nå ble tyskeren skarp i tonen – for mente Fjellberg virkelig at retten skulle tro på at han ikke hadde forstått at okkupasjonsmaktens ordrer gjaldt også for ham? Smeden svarte rolig: «Eg står inkj’ i tenest hjå tysken eg.» Dommeren fortsatte: Men hvis meningen altså ikke hadde vært å bruke disse våpnene mot fienden, kunne han ikke da bare ha slengt dem i sjøen? Hvorfor ta seg bryet med først å olje dem, for deretter å drasse dem langt til fjells? Da ble det stille i rettssalen. Smeden svarte ingenting, stirret bare vantro på tyskeren. Forsvareren hans, Leif S. Rode, tenkte at nå trodde vel Fjellberg at dommeren hadde gått helt fra vettet. Kaste verdifulle ting i havet? Ødelegge fine våpen på den måten? Slik galskap var ikke verdt å kommentere.
Retten frikjente faktisk Georg Fjellberg for siktelsen om å være sabotør. Det betydde likevel ikke at han slapp billig. Dommeren dømte ham isteden for å ha hatt et «våpenlager», en definisjon som altså ble brukt når det var snakk om flere
enn fem våpen. Straffen ble den samme som hvis han skulle ha blitt dømt for den opprinnelige tiltalen – det ble døden. Kameratene syntes det var ille. Én ting var at de fleste av de tiltalte, de mest aktive blant dem, fikk dødsstraff. Det var egentlig ikke så uventet for noen, heller ikke juridisk sett. Forsvareren Albert Wiesener innså også dette. Enkelte dødsdommer kunne forstås, selv om man ikke godtok dem. Men for Fjellbergs del, og for to andre av de tiltalte, var dommene uventet harde.
Likevel var det nok slik at smeden hadde gjort mer illegalt enn de fleste visste om. For da henrettelsen var bare noen timer unna, sent på kvelden 28. desember 1941, og de dømte fikk ta imot besøk av fengselspresten Dagfinn Hauge, kom det fram noe nytt.19 Denne kvelden fikk presten se at Fjellberg sto litt for seg selv, unna de andre. Som friluftsmann var det kanskje ekstra hardt for ham å være i fangenskap, mente enkelte av kameratene. Han fikk ikke brukt kreftene sine og ble vel frustrert. Men han beholdt roen, og da presten kom bort og sa at han syntes at dommen hans var ekstra ille, var svaret uventet: «Å, du veit – skal me først snakka om det, har eg vel vore med på meir enn desse andre. Men tyskarane fekk aldri vita om det.» Det var nytt for presten. Overraskende var det også da smeden fortsatte med å si at han tidligere hadde følt det vanskelig å lyve om hva han hadde gjort og ikke gjort – selv overfor fienden. Men så hadde han hørt en preken i fengselet, og forsto at det var annerledes i krig. Da kunne man ty til løgn hvis situasjonen krevde det.
Slik var Georg Fjellberg – ærlig og ukomplisert. Løgn var vanskelig for ham, selv overfor nazistene, helt til han forsto at han måtte beskytte seg selv. Dagfinn Hauge spurte nå om noen andre kjente til alt han hadde gjort av motstandsarbeid. «Ja, dei veit det heime», lød det rolige svaret. Kameratene hans
visste det altså ikke, bare familien. Han hadde holdt tett med det han visste, overfor resten av motstandsgruppen, til alles beste. Det skulle ikke snakkes for mye om slikt, og dessuten var jo smeden en fåmælt mann. Samtidig var det sikkert godt for ham at i alle fall noen kjente til hemmelighetene hans. Så fikk han også sagt det til presten, som han stolte på.
Dagfinn Hauge holdt andakt med Stavanger-gjengen denne natten før de skulle dø. Det ble en fin opplevelse. Et slikt siste privilegium – å få besøk og trøst av en prest – var viktig for de dødsdømte. Mennene var rolige og avbalanserte, oppdaget presten. De fikk lov til å møtes i den store sovesalen, der det var køyer og sitteplasser, og Hauge snakket med dem alle. Men skuffelsen var selvfølgelig stor, for bare noen dager tidligere, ved juletider, hadde det ennå eksistert et visst håp om benådning. Alle hadde sendt inn nådesøknader, men nå var disse blitt avvist. For enkelte av karene var dette som ventet, mens andre – de som var blitt dømt for mindre alvorlige forseelser – sikkert hadde hatt et visst håp. Da var det hardt å få avslag på søknaden om å få leve. Carl Johan Oftedahl sa det slik, til presten: «Du vet, flere av oss har vært med på ganske alvorlige ting. Men for noen av disse karene er dette det rene justismord.»20 Samtalene varte helt til klokka to om natten. Da fikk mennene lagt seg noen timer, før de måtte tidlig opp for å bli hentet til sin egen henrettelse.
Dagfinn Hauge var på plass igjen klokka sju om morgenen. Da sto det en lastebil og ventet på fangene, med bevæpnede soldater. Men først fikk de dømte ha nattverd i fengselskirken –igjen en type privilegium som senere ble tatt fra de henrettede etter at SS overtok ansvaret som eksekusjonspelotong. Til slutt kom vaktene til, satte håndjern på fangene og førte dem ut til lastebilen. Så gikk turen for de 11 i Stavanger-gjengen til det øde skogsområdet på Flatnermoen. Det var kaldt, men de
hadde fått lov til å kle seg godt. Der ute i skogen ble dommene opplest for dem før de ble ført fram til graven og stilt opp. Den tyske feltpresten leste noen ord for nordmennene og trykket dem i hånden. Så ble de skutt i nakken på kloss hold, lagt i kister og begravd ved siden av hverandre.
Den 7. juli 1946 ble Georg Fjellberg hedret med et minnesmerke i hjembygda Hjelmeland. Det ble avduket en to meter høy bauta denne dagen, plassert på en vakker plass ved fylkesveien ovenfor Hjorteland i Suldal, under den bratte, skogkledde fjellsiden på hans egen eiendom, som også bar navnet Fjellberg. Bautaen står der ennå og har et relieff av ansiktet hans og en bronseplate med inskripsjon. Nesten 2000 mennesker kom for å ære ham ved avdukingen.21 Det ble holdt taler og sunget sanger, det ble snakket varmt om den avdøde hedersmannen, om krigsinnsatsen og den triste enden på det hele. Det spesielle ved ham som person, den troskyldige og vennlige væremåten, hadde gjort inntrykk på mange. «Det var noko trufast, tillitsfullt og godt ved han», som det sto å lese i Stavanger Aftenblads artikkel fra arrangementet. Her ble Georg sammenlignet med Henrik Ibsens Terje Vigen – for slik havet var for den modige Terje, slik var fjellet for Georg. Han var den mest kjente og særpregede jeger og fjellmann i hele Ryfylke, ble det sagt – en imponerende kraftkar, og på samme tid en ærlig, pliktoppfyllende sjel. Det var nesten som hentet fra de norrøne sagaene slik han ble framstilt og husket. Dette inntrykket ble forsterket da advokaten hans fra rettssaken under krigen, Leif S. Rode, trådte fram og leste hele sitt store diktverk om Georg, Smeden fra Hjelmeland. Her ble smedens siste stund beskrevet på denne måten: «Om hvordan slutten selv forløp / vet vi ennå lite, / men at han gikk og ikke krøp / det kan vi sikkert vite.»
Ingen steder i Norge ble det skutt flere nordmenn under andre verdenskrig. Dette er den brutale historien om Trandumskogen – Dødens skog – hvor 194 menn ble henrettet og lagt i massegraver. I tillegg ble 15 sovjetborgere og seks briter også henrettet.
Boka skildrer ofrenes historier. De fleste var motstandsfolk, andre var krigsfanger eller tilfeldige sivilister som ble skutt som represalier for aksjoner fra motstandsbevegelsen. Henrettelsene skjedde om natten, ingen utenforstående skulle vite hvor de døde ble skjult.
Vi tas tett på mange enkeltskjebner, og blir kjent med heltemot og tragiske feilgrep i motstandsbevegelsen, med opprullinger og arrestasjoner. Boken presenterer også mange av de ansvarlige nazistene – bødlene i Sonderkommando, SS-dommere som dømte ofrene til døden, og andre involverte naziledere i Norge. Bak det hele sto rikskommissær Josef Terboven, som brukte dødsdommene for å skape frykt i den norske befolkningen.
Etter krigen ble norske naziforbrytere satt til å grave opp likene. Også Vidkun Quisling ble hentet fra fengselscella på Akershus og tvunget med til Trandum for å se på oppgravingen.
Ingen bok har tidligere fortalt denne blodige og brutale historien samlet.