Norbritannia by Vigmostad & Bjørke

[START SMUSS]

NORBRITANNIA

[START TITTEL]

GRY B L E K A STA D ALMÃ&#x2026;S

NORBRITANNIA EN REISE I DET NORSKE S T O R B R I TA N N I A

[START KOLOFON] Copyright © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Kart: David Keeping Teksten til «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» av John Lennon og Paul McCartney gjengitt på s. 196 © Northern Songs / Sony/ATV Tunes LLC Tryckt med tillstånd av Sony/ATV Music Publishing Scandinavia / Notfabriken Music Publishing AB Harvey Johnston «Seventy-seven branchlets ...», s. 119, og «La de gyldne

krøller» fra diktet «Off Peel Head», s. 172, gjengitt med tillatelse Papir: Munken print white 90 g Boken er satt med Capitolina 11/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5052-0 Forfatter og forlag har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og forfatter fra Det faglitterære fond Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

[START INNFORT]

INNHOLD

REISENS BEGYNNELSE. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

FORORD

LONDON . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

FOTBALL OG FEST

KING’S LYNN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39

KONGE OG TO FEDRELAND

GRIMSBY . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61

FISK OG FREMTID

BLYTH . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75

FRA KULL TIL VANNKRAFT

ABERDEEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

DEN NORSKE OLJEHOVEDSTADEN

ORKNØYENE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

SPRÅK OG IDENTITET

innhold

SHETLAND . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121

KRIG OG REDNING

DUMFRIES . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141

KRIG OG KJÃ&#x2020;RLIGHET

MAN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157

KRIG OG FANGENSKAP

LIVERPOOL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181

LENGE LEVE VIKINGENE

CARDIFF . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199

SKIPSFART OG FORFALL

LONDON . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215

FINANS OG FORSKJELLER

REISEN FORTSETTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231

AVSLUTNING

TAKK! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 REFERANSER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243

[START FORORD]

REISENS BEGYNNELSE FORORD «Good memories are our second chance at happiness.» Elizabeth 2.

«The more you understand something, I think the more you can enjoy it.» Ricky Gervais

[START FORORD]

De kommer i glimt. Minnene. Ë Fra taket på kanalbåten ser jeg landskapet sakte forandre seg. Industriområder går over i grønt slettelandskap, vi passerer en landsbypub eller to. Nå nærmer vi oss grensen til Wales. Idet vi glir stille inn under en eldgammel steinbro, blir jeg nysgjerrig på sporene jeg ser i den gamle steinstrukturen. Hvorfor er de der? Av de voksne får jeg vite at det er tidligere tiders tauverk som har boret seg inn i broen. Sporene er vitnesbyrd om den industrielle revolusjon. Jeg legger meg over på ryggen og tenker på hestene. Jeg er elleve år og elsker hester. Tenk hvilken kraft som skulle til for å dra fullastede båter opp og ned disse vannveiene! Nyttelasten er byttet ut med britiske pensjonister og min feriesultne norske familie, hestekreftene erstattet av stillegående motorkraft. Ë Det er tidlig morgen, vi kjører på smale veier. Jordene er omgitt av steingjerder. Jeg har så vidt gnidd søvnen ut av øynene og sitter i baksetet og nynner på kjenningsmelodien til

Forord

TV-serien «Dyrlegen». Jeg har aldri vært i Yorkshire før, men jeg har vært der likevel. TV-bildene tok meg dit før jeg faktisk var der. Jeg registrerer at vi kjører fort, vi har visst noe vi må rekke. Men det er ikke farten som får meg til å sperre øynene opp. Det er alle kaninene som kaster seg ut i grøfta når vi kommer kjørende. Det er ikke alle som klarer seg. Ë På et hestejorde i landsbyen Winchmore Hill utenfor London blir jeg kjent med Jill. Hun har egen hest og en pappa med Jaguar, og jeg kan snakke med henne på et fremmedspråk jeg er i ferd med å lære. Hun blir min første utenlandske venninne, og vi blir brevvenner når ferien er slutt. Med Jills hjelp kan jeg tapetsere veggene på rommet mitt med plakater fra britiske tenåringsblader og imponere venninnene hjemme. Ë Lady Di er bare ni år eldre enn meg, og denne sommeren gifter hun seg med selveste arveprins Charles. Paret er avbildet overalt hvor jeg snur meg, og jeg kan ikke unngå å bli engasjert. Med et snev av ironi kjøper foreldrene mine suvenirer med Charles og Diana, og vi har kakefest foran TV-en under bryllupet. Diana Spencer blir en del av det britiske kongehuset, og dermed i familie med det norske. Ë I London kjøper jeg mitt aller første moteplagg. Jeg er tiltrukket av den mørke og mystiske naglestilen til punkerne på Piccadilly Circus, men ender opp med et par rosa piratbukser. Den brune kordfløyelens tid er definitivt over, og jeg blir en del av fremtiden der jeg vandrer rundt blant hovedstadens historiske bygninger. Jeg utgjør det nye i det gamle, innovasjonen i tradisjonen, en blanding som kjennetegner det britiske.

Reisens begynnelse

Ë Kattekledde dansere svinser rundt meg langs benkeradene i New London Theatre i Covent Garden. Musikalen «Cats» er bare én måned gammel. Andrew Lloyd Webber er kongen av West End, Europas teaterhovedstad, og jeg blir frelst én gang for alle. Slikt vil jeg oppleve igjen. Elaine Paige gir meg «Memory» og et minne for livet når hun med sårhet synger: «Let the memory live again.» * Er minner døde eller levende? Seks sommeruker i 1981 skapte et sug i meg. Senere samlet jeg flere minner fra kortere og lengre opphold på De britiske øyer. Jeg har fortsatt å komme tilbake, slik mange nordmenn gjør. En periode på teaterskole i London som 19-åring ga meg min første erfaring med de uendelige forskjellene mellom folk. Mens klassevenninnen min brukte pappaens kredittkort uhemmet i fasjonable King’s Road, slet politimannen jeg leide rom hos, med å betale regningene. Som journaliststudent noen år senere i en nedslitt by midt i nedlagte gruveområder økte min innsikt i forskjellssamfunnet. Nord i England opplevde jeg mitt første britiske parlamentsvalg på nært hold, og jeg følte apatien for politikken. Det var min første smak av dypet som skiller nord og sør. Jeg ble ikke interessert i Storbritannia fordi jeg er journalist. Det var omvendt. Jeg ble journalist på grunn av Storbritannia. Det viktigste for meg den gang var å studere i England, faget kom i andre rekke. Men journalistikken tok meg, og etter mange år som nyhetsjournalist kom jeg tilbake som korrespondent, ble bofast i London og levde et britisk familieliv med barn på lokale skoler i et system som er veldig annerledes enn det norske.

Forord

Men jeg trivdes – og trives fortsatt – blant briter av alle slag. Det er noe i dem som gir gjenklang hos meg. Summen av minnene, innsikten og erfaringene gjorde at jeg gradvis begynte å spørre meg hvorfor jeg alltid ville tilbake til Storbritannia. Og hvorfor så mange andre nordmenn lider av den samme trangen. Jeg fikk et behov for å utforske fellestrekkene, hva som forener oss, hva som trekker så mange av oss over Nordsjøen. Når jeg nå tenker tilbake på den aller første ferieturen da jeg reiste rundt i Storbritannia med et barns blikk, ser jeg at den reisen også pekte på forhold som har ført nordmenn til det britiske riket i århundrer, noe jeg selvsagt ikke tenkte over da. Jeg fikk mitt første innblikk i den industrielle revolusjon, som blant annet ga den norske handelsflåten uante muligheter. Jeg lærte et språk som har vært preget av norrønt siden vikingtiden. Jeg ble for første gang interessert i en kongefamilie som på grunn av slekt i Norge knyttet de to nasjonene sterkt sammen. Og jeg ble kjent med britiske kulturuttrykk som har påvirket nordmenn like lenge som vi har hatt kontakt over Nordsjøen. Britiske TV-serier har gjort mange nordmenn interessert i Storbritannia. I min egen oppvekst var det langt mer enn «Dyrlegen» på norske skjermer. Det var komedie i «Født på solsiden» fra overklassemiljøet på den engelske landsbygda, det var krim i «Bergerac» fra kanaløya Jersey og såpeopera fra Londons østkant i «Eastenders». Det var «Muppet Show» og «Javel, herr statsråd», det var «Hotell i særklasse» og Agatha Christie. Og fortsatt er vi fascinert av det britiske i serier som «Downton Abbey», «Top Gear» og «The Crown». Også studier, fotball og shopping er med på å trekke oss over Nordsjøen, for ikke å snakke om mulighetene til å tjene penger. Det er mange aktive handelsforbindelser mellom Norge

Reisens begynnelse

og Storbritannia. Nordmenn var blant dem som tidlig handlet med britene, allerede i vikingtiden. Britene var ikke fremmede for nordmenn da krigen brøt ut, og konge, regjering og tusenvis av nordmenn søkte tilflukt i hjemlandet til kongefamiliens slektninger. Det britiske har unektelig preget oss nordmenn, men så begynte jeg å lure: Hvordan har vi preget det britiske? Hvilke spor legger vi igjen etter oss? Fins det et norsk Storbritannia – et «Norbritannia»? Jeg bestemte meg for å prøve å finne svarene. Jeg ville se med egne øyne, lete i historien, høre hva andre tenker om dette, og la derfor ut på den reisen denne boka beskriver. Jeg ville finne ut hvilke minner som lever, og hvilke som skapes for ettertiden. Jakten begynte med intense timer mellom bokpermer og foran PC-skjermen hjemme. Jeg ville finne de riktige menneskene, det var deres historier som var mine kriterier. Det er mennesker som utgjør en relasjon. Jeg ville finne dem som aktivt vil noe med forholdet mellom Norge og Storbritannia, og som ønsker å bygge det videre inn i fremtiden. Denne boka er disse menneskenes historier. Noen fortalte meg historier jeg aldri hadde hørt før. Andre ga nye perspektiver til kjente historier. Noen møtte jeg tilfeldig underveis, andre hadde jeg snakket lenge med på forhånd. Jeg kunne møtt helt andre mennesker og fortalt helt andre historier. Men jeg har valgt disse for å illustrere hva nordmenn og briter er for hverandre, hva vi har vært, og kanskje hva vi vil bli for hverandre fremover. Min leting etter norske forbindelser har pågått i en politisk krisetid for britene. Mens jeg har arbeidet med denne boka,

Forord

har debatten om EU-skilsmissen gått høyt, men de endelige resultatene gjenstår fremdeles. Det politiske landskapet endret seg mens jeg reiste, og endrer seg fortløpende, noe som preger både stedene, menneskene og forbindelsene til Norge. Jeg ville at stedene jeg reiste til, også skulle si noe om den utviklingen britene går gjennom, gi oss et tidsbilde av et land i endring. For det påvirker kanskje også relasjonen til Norge? Boka tar oss fra nåtid til fortid og tilbake til nåtid. Den er strukturert som en geografisk rundtur som begynner i hovedstaden, fortsetter østover og nordover, snur helt i nord og fortsetter sørover i vest før vi kommer tilbake til London til slutt. Jeg snakket med de britiske kildene på engelsk og har selv oversatt samtalene til norsk. Også oversettelser fra skriftlige kilder er gjort av meg der annet ikke er opplyst. Dette er selvsagt ikke en fullstendig oversikt over forholdet mellom landene våre, men et innblikk i hva to naboer med et hav mellom seg betyr, og har betydd, for hverandre. En fortelling om gode og onde dager, en klassisk kjærlighetshistorie. Den kjærligheten begynner i unge år for flere enn meg. Og for veldig mange begynner den med en dyp lidenskap for noe av det mest britiske som fins: lunkent øl og et ballspill fra England.

[START KAP]

LONDON FOTBALL OG FEST

Ipswich

Luton

Windsor

Themsen

LONDON

Gatwick

Dover

[START KAP]

Mellom høyblokkene i Hackney nordøst i London holder jeg et hyppig øye med kartet på mobilen for å se hvor jeg skal gå. Jeg skal dit jeg aldri har vært før, men likevel alltid vender tilbake. Jeg skal på pub. Egil Johansen fra Voss har alltid vært glad i fotball og øl. I 2009 overtok han en nedlagt fotballpub i Hackney. Like etter fikk han et brev: Til den «fitta» dette angår. Så har det altså gått så langt, du som tilintetgjør alt sosialt liv, at du trodde du kunne komme til den elskede Tottenham-puben vår og gjøre den til et favorittsted for borgerlige fitter. Vel, herr Dustepikk, nok er nok, og jeg representerer mange fornærmede stamgjester på The Kenton og en del andre puber som er blitt stjålet av sleipe hipstere/privatskoletyper og pengene til foreldrene deres. I veldig nær fremtid vil det begynne å skje ubehagelige ting med deg, og med folk som assosieres med deg. Hvor ubehagelige er helt avhengig av mine klienters ønsker. (…) Trodde du virkelig at jordas salt, lokalbefolkningen, hadde tenkt å la dere trendy borgerlige fitter få lov til å endre fellesskapet vårt så radikalt? Så utrolig naivt av dere å tro noe sånt. Det kommer til å begynne umerkelig, først med småting, trusler,

Fotball og fest

at vi innsetter våre egne dørvakter. Deretter kommer det til å bli «funnet» narkotiske stoffer ulike steder, før innehaverne og familiene deres blir terrorisert og investeringene deres lagt i ruiner. Nå, var det virkelig verdt å utstøte den opprinnelige lokalbefolkningen? Der fikk du litt å tenke på, din arrogante smarting! Med hatefull hilsen, Hackney-korsfarer mot middelklassegentrifisering Ps: Du kan vise dette til alle de veike kollegene dine som snart kommer til å være forhenværende pubeiere! Vi arbeiderklassehelter tar territoriene våre TILBAKE!! (for enhver pris)

Egil bodde i området og hadde lenge vært en av pubens stamgjester selv. Men de gamle gubbene likte ikke forandringene hans. Kanskje var det fjerningen av det nedpissa vegg-til-veggteppet de ikke likte, eller det at lokalet ble fylt med musikk. Mulig det var den dempede belysningen eller matserveringen. Uansett ønsket de å få den gamle puben sin tilbake, der de kunne drikke sin øl i ro og fred mens de så kamp med favorittlaget Tottenham på pubens ulovlige TV-kanaler, slik de alltid hadde gjort. Men nå mente de at stampuben var ødelagt. De ville ikke godta at det var et valg mellom dette nye og den store pubdøden som herjet landet. Så de skrev like gjerne et brev, tre håndskrevne sider med ukvemsord og trusler. Når jeg går inn i The Kenton ti år senere, lever både Egil og puben i beste velgående. Den over 150 år gamle viktorianske bygningen ligger på et synlig gatehjørne og er blitt

london

enda synligere etter at han malte den knallgul. Puben er blitt kåret til både lokalmiljøets og hele Londons mest populære i løpet av de årene han har holdt på. Her byr Egil på britiske tradisjoner som Sunday Roast, quiz og fotball, alt med en norsk vri. Han er en blid, blåøyd fyr med grånet hår og en fortsatt brun bart. Han er blitt så engelsk at han overfor engelskmenn uttaler navnet sitt med trykk på siste stavelse: Eg-ill. Men til meg snakker han på klingende vossadialekt. Det er norske flagg og broderte klokkestrenger overalt. I «Odins hjørne» henger et speil med ravnene Hugin og Munin, på veggen et broderi av kirken på Voss. Det fant Egil på bestemorens loft. Den norske kongefamilien smiler bak glass og ramme fra en hylle. Det er vikingskip, tresleiver og Egils bestemor på et svart-hvitt bilde fra den gang hun var budeie på stølen. «Jeg har begynt å henge ting i taket også, men nå begynner det kanskje å bli nok?» flirer han. Høyt på en vegg henger Egils største stolthet: et elghode som stirrer ned på en av de engelske familiene som har trengt seg sammen rundt et av bordene. Gjestene her får høre at det var Egils bestefar som skjøt den elgen. «Folk vil ha historier fra Norge, og det skal de få. Men sannheten er at jeg kjøpte hodet for 1500 kroner på finn.no.» Det begynte med tanks. Da Egil var guttunge på Vinje ved Voss, pleide britiske soldater på vinterøvelse å ta pause på bensinstasjonen foreldrene hans drev. Egil gikk fra stridsvogn til stridsvogn, banket på døra og spurte etter fremmed godteri. Det fikk han, og slik la de britiske soldatene tidlig grunnlaget for Egils anglofili, sammen med engelske turister som i busslaster tok rasten på bensinstasjonens kafé. Der jobbet også Egil fra han var tolv år og ville lære seg engelsk.

Fotball og fest

Da en engelskmann spurte «where are the napkins», forsto han ikke «napkins», men gjettet at det var et etternavn og diktet opp en historie om hvor familien Napkins kunne være: «I think they are sleeping.» Han fikk dem til å le, og humoren var noe av det han likte aller best med britene. De var høflige og gavmilde, men først og fremst var de morsomme. «Det sies at de tre korteste bøkene som noen gang er skrevet, er den om tysk humor, italiensk krigsstrategi og engelsk kokekunst», sier Egil, som selv har bodd i både Tyskland, Italia og Japan i tillegg til i Storbritannia. «Tyskere er kjekke, de, men det med humoren er viktig for meg.» TV-serier som «Hotell i særklasse» og «Livet med Larkins» bidro til at Egil ble trukket mot det britiske. Det samme gjorde musikken og forestillingen om at London var den største metropolen og det kuleste stedet i hele Europa. Men da han som fjortenåring endelig kunne sette sine bein på britisk jord for aller første gang, var det én ting som gjorde større inntrykk enn alt annet: å få være på White Hart Lane og kjøpe drakt fra favorittfotballaget Tottenham. * Egil er en del av en ny «vikinginvasjon» i Storbritannia. Interessen for engelsk fotball bringer tusenvis av nordmenn over Nordsjøen, og det startet med det som ble en institusjon på norske TV-skjermer: tippekampen. 1. desember 1973 sitter en norsk fotballjournalist på en platting på Filbert Street stadion i Leicester og gjør seg klar til å kommentere sin aller første tippekamp. Han er så nervøs at en engelsk assistent kommer bort for å berolige ham. Alle hans norske, svenske og danske kolleger har gjort det veldig

london

bra i sine første kamper, forsikrer assistenten, som mener at også denne debutanten kommer til å gjøre det bra bare han tar seg et breddfullt glass med rom og cola. Nordmannen takker pent nei, han må håndtere dette på sin måte. Det viser seg å gå utmerket. Etter debutkampen har Arne Scheie kommentert ytterligere 124 tippekamper fra England for NRK. Hjemme på Borgen i Oslo har han en perm der alt er dokumentert. Der er liste på liste med årstall og resultater sortert med gule skilleark mellom to blå permer. «Jeg er en systematiker, skjønner du», sier han. «Leicester–Spurs 3–0» står øverst på listen over tippekamper han kommenterte på 1970-tallet. En annen liste viser at han har vært på kamp i England 206 ganger, aller første gang var han 20 år. Det var andre juledag i 1964, da så han Arsenal slå Stoke 3–2. Halvannet år senere var han tilbake da VM-fotballen kom til fotballens hjemland, England. «Jeg skrev særoppgave om Storbritannia på folkeskolen, ble interessert i landets politikk og historie og besøkte museer og Stonehenge, alt på grunn av fotballen.» Han var fjorten år da han fant sitt favorittlag blant de engelske. Det var et lag som ikke lenger var i toppen, men som strevde seg gjennom kamp etter kamp etter å ha vært rammet av en tragisk flyulykke tidligere det året, i 1958. Åtte av spillerne hadde omkommet i ulykken, og flere var hardt skadet. Det er nå de trenger all den støtten de kan få, tenkte tenåringen på Skedsmo. Siden har det alltid vært Manchester United for Arne. Tippekupongen hadde sørget for at nordmenn allerede kjente navnene på engelske fotballag, men da tippekampen kom rett inn i stua via TV-skjermen i 1969, tok det av. Over natten ble middelmådige lag fra engelske småbyer norsk allemannseie. Den første tiden var det bare lov å vise kamper fra

Fotball og fest

området Midlands, dermed oppsto det tidlig sterke forbindelser mellom nordmenn og Leicester, Wolverhampton, Birmingham, Nottingham, Derby og Coventry. Fortsatt har disse lagene sine trofaste supportere i Norge. NRK samarbeidet med kringkastingsselskaper i Sverige og Danmark om rettighetene til tippekampen, men den ble aldri en like stor suksess i nabolandene som i Norge. Arne mener vi kan takke kamptidspunktet for det. Kampstart klokka 16.00 norsk tid passet perfekt inn i NRKs sendeskjema, da var kampen akkurat over til Barne-TV. Utover på 1970- og 1980-tallet ble norske hjem fylt av de etter hvert så velkjente kommentatorstemmene og plinglyden som kom hver gang det var skåring i de andre kampene på tippekupongen. Kanskje bidro Norges historiske tilknytning til fotballøya også til det spesielle forholdet som oppsto mellom norske supportere og engelsk fotball, mener Arne. Det at nordmenn hadde vært i Storbritannia under krigen, hadde en betydning. Svenskene og danskene var derimot politisk og historisk mer orientert mot Tyskland, så det ble ikke det samme i resten av Skandinavia. Senere ble nordmenn proffer på britiske lag, og nye generasjoner ble interessert. Så å si alle fotballinteresserte nordmenn har enten funnet frem til sitt eget britiske favorittlag eller arvet et slikt av foreldre eller besteforeldre. «Du kan gjøre mye i livet, skifte ut både koner og menn, men fotballag skifter du aldri», sier Arne. Det er i dag 58 norske supporterklubber for britiske fotballlag. Ved utgangen av mai 2019 hadde disse til sammen 121 225 medlemmer. Da hadde medlemstallet økt med over 10 000 siden året før. Interessen for britisk fotball ser altså ut til å øke også

london

i en verden der all utenlandsk fotball er lettere tilgjengelig enn før. Norske fotballtilhengere fyller hele fly når favorittlaget spiller hjemmekamp, de invaderer byen der laget deres bor, og setter sitt preg på livet der, særlig på utelivet. Omtrent hver åttende utlending som kommer til Storbritannia for å se fotball, er norsk. Flyselskapene etablerer stadig nye ruter mellom norske og britiske byer, og stadig flere reisebyråer spesialiserer seg på fotballturer. Bare Irland har flere fotballturister i Storbritannia enn Norge. Liverpool har flest norske supportere, deretter kommer Manchester United. Så er det et langt sprang ned til London-lagene Arsenal på tredjeplass og Tottenham på fjerde. I Liverpool bidrar 400 nordmenn på hver hjemmekamp til å holde liv i restaurantbransjen og drosjenæringen. Men de skaper også irritasjon. Nordmenn har både nok penger og så gode internettforbindelser at de ofte får kloa i billetter før andre får sukk for seg. Noen nordmenn har en tendens til å glede seg litt for mye over billigere alkohol. En norsk fotballtilhenger som har reist til sin engelske favorittby i årevis, forteller dessuten om prostitusjon satt i system av hoteller som får regelmessig besøk av norske fans. Han har sett at restauranter setter regler til side for å slippe inn godt betalende nordmenn, uansett hvordan de oppfører seg. Han forteller om medreisende som betaler med billige klesplagg for å ha sex med fattige lokale kvinner som gjør hva som helst for et tilskudd til garderoben. Overdreven fyll har endt i opphold bak lås og slå istedenfor på den kampen fotballentusiastene har reist helt til England for å se. Dette gjelder flere enn han liker å tenke på. Men det nådde en topp i 2014, etter det har det roet seg litt, og det gjaldt bare noen ganske få av de veldig mange nordmennene på fotballtur.

Fotball og fest

Arne Scheie ber meg forsyne meg av bakervarene han har satt på bordet mellom oss, men er i gang med nye historier før jeg kommer så langt. Nå danser den blå permen i fanget hans mens han rasende fekter med armene over hvilken enorm pengemaskin fotballen er blitt. Da tippekampen ble født for 50 år siden, betalte NRK 325 dollar per kamp. Det tilsvarte drøyt 2300 kroner den gang, som med dagens kroneverdi ville blitt rundt 22 000 kroner. I 2017 betalte TV2 rundt tre millioner kroner per kamp, ifølge Dagens Næringsliv. TV-rettigheter, overgangssummer og spillerlønninger utgjør i dag helt urimelige summer, mener Arne. Men folk var oppgitt over det samme allerede tidlig på 60-tallet. Dette kan da ikke fortsette, var omkvedet også den gang spillere ble solgt for to millioner kroner. Nå er det nærmest dagligdags for de største klubbene å betale over en milliard for en ny spiller. «Prisene er blitt for høye for vanlige briter. De har ikke råd til å gå på kamp lenger, det er et stort problem», sier Arne opphisset. Den tradisjonelle arbeiderklassesporten er blitt en middelklassesport, kun de pengesterke har råd til de mest attraktive kampene. Arne husker den tiden han betalte en shilling og seks pence for å gå på kamp, riktignok for en ståplass, men da sto han også midt blant entusiastiske lokale tilhengere, og det var knapt en nordmann å se. Nå fylles tribunene av nordmenn med god råd, særlig i Liverpool, Manchester og London. Og de som ikke får tak i billett, hvor drar de? På pub. * «De pleide å kalle området her Murder Mile.» Egil står på gaten utenfor puben sin og peker nordover. Her var det knivstikking og politisirener i ett kjør da han overtok

london

puben. Han valgte likevel å bosette seg her, nordøst i byen, ikke for langt unna favorittlaget Tottenham. På puben han senere kjøpte, var han fast inventar hver lørdag når Tottenhams kamper ble vist. Han kjente godt til den høye kriminaliteten, men ble ikke skremt og likte seg godt. Politisirener var synonymt med Hackney til langt ut på 2000-tallet, men nå er det bedre tider. Riktignok skaper knivstikking igjen avisoverskrifter, for som Egil sier: «London er som det er, men jeg vil kalle det trygt her nå.» Han begynte sitt britiske liv som student. Selv om tallene er på vei nedover, er Storbritannia fortsatt det mest populære utlandet for nordmenn å ta en universitetsgrad i, og det tredje mest populære å ta delstudier i. I tillegg kommer alle språkskoleelevene og utvekslingsstudentene på videregående skole som tidlig får et forhold til landet. Men Egil ville ha mer etter endte studier, og etter hvert ble altså Hackney «hjemme». Politiet advarte ham om mange innbrudd i området og ba ham skalke alle pubens luker og selv være i bygget døgnet rundt. Han flyttet derfor inn i andre etasje, jobbet nede om dagen og var oppe om kvelden og natten hele det første halvåret. Ingen brøt seg inn, men en natt ble alle pubens viktorianske vinduer knust av en gjest han hadde kastet ut på grunn av fyll. Bare en smal rekke glass over de store vinduene står igjen av de originale rutene. Den aller verste opplevelsen vossingen hadde i Londons farligste strøk, var den morgenen han våknet i pubens andreetasje med femten mus løpende rundt seg. Egil er livredd mus, og disse var blitt skremt oppover i etasjene av byggearbeider på kjøkkenet. Skadedyrkontrollen har fra den dagen vært Egils beste venn.

Fotball og fest

I senere år har det nordøstlige London fått seg et synlig løft. Parken like ved Egils pub er full av barnefamilier og fotballspillende ungdom. Kunstnere og musikere har valgt å bosette seg her, sammen med hipstere og småbarnsfamilier som kjøper sitt første hus. Hackney er blant de femten kuleste nabolagene i hele verden, mente magasinet Vogue i 2014. Den økende interessen fra nykommere presser prisene opp og gammelfolket ut. De med røtter i området må flytte når de ikke lenger klarer å betale en stadig stigende husleie. Egil måtte selv flytte fra Hackney da han stiftet familie og trengte noe større. Men eiendomsmeglerne gnir seg i hendene. Egil peker på et helt ordinært hus borti gaten og anslår at det koster det dobbelte i dag av hva det gjorde for ti år siden. London-OL i 2012 ble holdt like i nærheten. Da jeg besøkte området før lekene, var det et av Storbritannias fattigste. En dame jeg var hjemme hos i et nedslitt murhus ikke langt fra OL-anleggene, hadde lenge vurdert å flytte. Hun beskrev den høye kriminaliteten i det skitne nabolaget og fortalte at folk der hadde vært arbeidsledige i generasjoner. Men hun ville tro på de som sa at OL skulle føre til et varig løft for dette nedslitte området, og valgte å bli boende. Nå påstår arkitekter og byutviklere at området har fått nytt liv, mens aktivister hevder kun de velstående har fått glede av fornyelsen. Fotballklubben West Ham mente det ville bli et bedre lag da de fikk OL-stadionet som hjemmearena, mens supporterne foretrakk god gammeldags pai og potetstappe på Upton Park fremfor dyr øl i nye, hippe lokaler. Noen år etter flyttingen har ikke lagets prestasjoner blitt betydelig bedre, men supporterne har heller ikke sviktet dem. Fortsatt omkranser en silhuett av heisekraner OL-parken. Jeg går mellom grøntarealer, OL-bygg og lekeplasser gjennom

london

det som nå er blitt dronning Elizabeths park. Elva Lea bukter seg langs parkens ytterkant. En gang var den stor og bred, nå er den en smal tarm med kanalbåter fortøyd på rekke og rad. Noen av kanalbåtene er utesteder, de kryr av folk midt på blanke dagen. Også på motsatt side er det livlige kaféer bak falmede murvegger som noen har pyntet med fargesprakende graffiti, i slående kontrast til nybyggene som spretter opp mellom dem. «Det var vikingene som ga Hackney sitt navn!» Egil liker å fortelle historier, og nå er han i gang med en ny. «En kar som het Håkon, kom seilende opp elva Lea, og den gang var elva mye bredere, og landområdet så ut som en øy. De kalte den Håkons øy – Hackney.» Egil har vært åpen om sin litt lemfeldige omgang med fakta, og denne historien syns jeg er såpass interessant at jeg vil dobbeltsjekke den. I bydelens arkiver finner jeg flere bøker om Hackneys tidlige historie, og fortellingen om vikingen Håkon går igjen, men den bygger på gjetning. I 895 skal en vikingflåte ha seilt opp elva, men i Hackney møtte de motstand og ble tvunget til å forlate skipene sine. Da det tusen år senere ble funnet en båt i en myr i området, var teorien først at det kunne være et av de forlatte skipene, men nyere forskning har kastet tvil over den teorien. Båten tilhørte trolig saksere, og hvordan Hackney ble Håkons øy, forblir et udokumentert mysterium. Men som Egil velger jeg å ikke legge så stor vekt på en annen teori om at Hackney kan komme av det gammelengelske ordet for en sving i elva. En god historie har sin verdi om den er sann eller usann, og Egils kunder kommer fortsatt til å få høre om Håkon. «Vi må jo være stolte av vikingene», som han sier. *

Fotball og fest

«Er du Chelsea-supporter?» Om noen timer skal jeg se det som er nordmenns sjuende mest populære britiske klubb, Chelsea, spille mot toeren Manchester United. Dørvakten på fotballpuben i Fulham vest i London har vanskelig for å tro at jeg er ekte vare når jeg prøver meg som norsk fotballsupporter. «Ja da», lyver jeg. Snart skal en kristiansunder lede sitt lag fra den ene siden av banen, mens jeg skal sitte på motsatt side sammen med en stryning i Chelseas indre. Jeg skal heie på Norge i kveld, men det kan jeg jo ikke si til den strenge vakten på puben The Chelsea Pensioner. Det tyter nesten over av folk på puben, og høylytt sang gjaller fra innsiden. Navnet har puben hentet fra de kjente krigsveteranene som bor i nabolaget. I sine røde gallauniformer skiller The Chelsea Pensioners seg ut når de inntar sine faste plasser på Chelseas fotballstadion Stamford Bridge. «Du ser ikke ut som en Chelsea-tilhenger», fortsetter vakten, som ikke gir seg. «Har du billett til kampen?» Jeg forklarer at jeg ikke har fått billetten min ennå, han betrakter meg mistenksomt, men slipper meg til slutt inn i trengselen. Der inne forundrer jeg meg enda mer over vaktens skepsis. Jeg ser ut til å være den eneste her som er kvinne, alene og edru. De fulle og de høyrøstede har tydeligvis ikke hatt noen problemer med vakten, og heller ikke typen jeg nå skumpes forbi. Han har tatovert et Union Jack-flagg på den glattbarberte hodeskallen, og jeg registrerer at kunstverket fortsetter nedover nakken og ned i jakka hans. «Fuck’em all, fuck’em all – United, West Ham, Liverpool.» I kveld skal United få smake de blå.

london

Jeg føler meg ikke helt til pass og sniker meg ut bakdøra på puben og ut i det fri. Utenfor stadionet har jeg avtalt å treffe fotballentusiast og fullblods Chelsea-tilhenger Eirik Havdahl fra Klæbu, som omtrent annenhver måned reiser hit for å heie frem fotballaget sitt. Nå er han over for andre gang på litt over en uke, for han vil også ha med seg kampen mot Ole Gunnar Solskjær. Vi rusler rundt Chelseas hjemmebane Stamford Bridge, som er oppkalt etter broen vi nettopp har gått over, og ikke etter byen i nord der vikingtiden endte. Stadionet er en gigantisk betongkonstruksjon midt i byen. Det foreligger planer om å utvide kapasiteten fra 40 000 til 60 000, men de er lagt på is som følge av britenes konflikt med Russland. Den russiske eieren Roman Abramovitsj har spyttet store summer inn i denne klubben. I mange år ga britiske myndigheter ham visum uten å stille spørsmål ved hvor pengene hans kom fra, men etter at den russiske dobbeltagenten Sergej Skripal i 2018 ble forsøkt forgiftet i byen Salisbury, har britiske myndigheter skjerpet kravene til russiske visumsøknader. Etter at myndighetene først trenerte Abramovitsjs visumsøknad, gjorde han israeler av seg, og har verken søkt nytt visum eller vist seg i Storbritannia siden. Spekulasjonene om klubbens fremtid har skutt fart. Men russeren har gjort mye riktig med fotballklubben, mener Eirik. Han nevner satsingen på en god fotballkultur, på klubbens historie og på kvinnefotballen som eksempler på dette. Hele tre norske spillere er med på Chelseas kvinnelag på det tidspunktet vi rusler gatelangs i Fulham. For det er i Fulham og ikke i Chelsea at Stamford Bridge ligger. Chelsea er blitt kritisert for å kjøpe seg suksess under Abramovitsj, men dette ryktet har laget hatt lenge før hans tid.

Fotball og fest

Da laget ble etablert i 1905, klarte eierne å få det rett inn i den nasjonale ligaen, som det første laget fra Sør-England. Mange mente den gang at Chelsea måtte ha betalt for den plassen. Betale gjorde de også for sine første spillere; mange av dem kom fra Skottland. Etter fem år hadde de klatret til øverste nivå, men så sto de plutselig i fare for å rykke ned. De kjøpte seg flere nye spillere midtveis i sesongen i et forsøk på å unngå bunnplassering, men de måtte til slutt spille nedrykkskamp. Det ble et lokaloppgjør mot Tottenham, som nettopp hadde spilt seg inn i den samme ligaen. Da Chelsea-spillerne kom ut av T-banestasjonen i Tottenham, måtte de gå til fots videre opp mot White Hart Lane. Gaten var stinn av sinte Tottenham-fans som knyttet nevene og kom med hatefulle tilrop. Kanskje ikke rart at kampen endte med 2–1-tap og nedrykk for Chelsea, som også hadde skaffet seg en rival for livet. Men alle kritikerne jublet over det de mente var en bekreftelse på at det ikke nyttet å kjøpe seg resultater i fotballen. Hver by har sine nabooppgjør: Liverpool vs. Everton, Manchester United vs. Manchester City, og nordøst i London er Arsenal Tottenhams største fiende. I vest kunne både Fulham og Queens Park Rangers vært naturlige rivaler for Chelsea, men Tottenham er og blir deres aller største fiende etter nedrykkskampen i 1910, forteller Eirik. Å bli Chelsea-tilhenger var for ham en del av et ungdomsopprør. «The Kings of the King’s Road», som var et tilnavn fotballaget hadde, var en referanse til gaten Eirik peker mot nå. King’s Road går fra den eksklusive enden ved Sloane Square til den mindre privilegerte delen i motsatt ende, World’s End.

london

På 1960-tallet var dette verdens navle, The Swinging 60s var Beatles og Mary Quant, Rolling Stones og Twiggy, The Who og The Kinks midt i det konservative England. Også fotballspillerne var en del av det utsvevende miljøet. Oppkjøpte spillere med en plutselig rikdom landet midt i ungdommens opprør. De kunne leve opp til et allerede etablert rykte som festglade gutter. Da Chelsea på begynnelsen av 1930-tallet kjøpte skotten Hughie Gallacher fra Newcastle – verdens beste fotballspiller, legger Eirik til – gikk det over styr. Han ble litt for glad i hovedstadens natteliv. En morgen fant en vakt på Stamford Bridge Gallacher liggende overstadig beruset på området. Han fikk ristet liv i ham, og minnet ham om at han skulle spille kamp samme dag. Uvesentlig, mente fotballspilleren, det var jo hele seks timer til! Nå er det derimot like før. Eirik må bare ta meg med ett sted til før kampen starter, et sted han alltid må tilbake til: kirkegården Brompton. På en gravstein finner vi en inskripsjon jeg etter hvert klarer å tyde. «Henry Augustus Mears, grunnlegger av Chelsea fotballklubb, døde 4. februar 1912, 37 år gammel.» Han levde ikke lenge, men han levde opp til Chelseas rykte: Han levde hardt og intenst. Rundt fotballaget Chelsea har Eirik funnet et unikt samhold. De norske tilhengerne deler små hotellrom, drikker sammen på puben, omfavner hverandre i glede og gråter sammen når det ikke går den rette veien. «Mannfolk er ikke alltid så flinke til å vise følelser, men her får de utløp, vi tør vise våre feil. Da oppstår det nære vennskap», sier Eirik. Nå skal han oppleve dette samholdet igjen, mens jeg skal få oppleve noe helt nytt. *

Fotball og fest

Til Stamford Bridge kom en 23 år gammel livredd og nysignert norsk proffspiller rett før seriestart i 1997. Han hadde aldri vært i London før, og nå skulle han spille på lag med noen av verdens største fotballstjerner under ledelse av en manager han hadde beundret siden han var barn. «Det var nervøse tider og store forhold», minnes Tore André Flo tilbake på Stamford Bridge. Han er i strålende humør. Det er fest, og han stiller i finstasen, like lang og hengslete som i glansdagene. Folk snur seg etter ham når vi går slalåm mellom fotballfans på vei til klubbledelsens private salong. Noen stopper ham og vil ta bilder sammen med sin store helt. Flere av dem er for unge til å huske ham, men gamle nok til å vite hvem han er, og hva han har gjort for klubben i deres hjerte. Kona Randi stiller opp som fotograf, og Tore André smiler. Når vi henger av oss yttertøyet, legger jeg merke til at det tripper i høye hæler rundt oss, ermeløse kjoler og paljettvesker fyker forbi. Nå kommer den følelsen jeg hadde på fotballpuben litt tidligere på kvelden, tilbake: Jeg passer ikke helt inn. Jeg hadde kledd meg for fotballkamp denne morgenen, med ull innerst og praktiske lag på lag utenpå. Det er sent på høsten, og jeg vet hvor kald London kan føles på denne tiden. Men så kom advarselen om at olabukse og joggesko ikke er akseptert blant sjefene i britisk toppfotball i direktørsalongen på Stamford Bridge. I all hast fikk jeg låne noen jobbklær av en venninne, men de er langt fra stiletter og paljetter, kjenner jeg nå. Inne i salongen blir jeg tilbudt forfriskninger og små delikatesser i munnfullstørrelse. Det tyder på at jeg er blitt godkjent. Jeg takker ja til et glass rosa bobler og mingler etter beste evne. Der står manageren for det engelske U21-landslaget og snakker med en bedriftsleder. Chelseas visepresident er på

london

plass sammen med styreformannen og den tidligere eieren av klubben, men Roman Abramovitsj ser jeg ikke. Det sies at han ikke har vært her siden spionkonflikten oppsto mellom Russland og Storbritannia i 2018. Like før kampstart løper Tore André ut for å intervjues av en annen tidligere norsk England-proff, nå fotballkommentator, Jan Åge Fjørtoft. Kona Randi og jeg finner plassene våre på direktørtribunen og ser lagene marsjere inn til pyroeffekter og stor jubel. På motsatt banehalvdel står Ole Gunnar Solskjær som manager for et av verdens mest kjente fotballag. «Det er helt soleklart at han fører til mer interesse for engelsk fotball i Norge», sier Tore André, som er tilbake og har funnet plassen sin ved siden av min. Og kanskje kan Ole Gunnars prestasjoner få betydning for ham selv. Tore André begynte som trener da han kom tilbake til Chelsea, å bli manager var målet den gang. Nå har han ansvar for utlånte spillere og trives med det, men han utelukker ikke at Solskjær-effekten kan gi økt interesse for å få flere norske trenere inn i britisk fotball. Kampen blåses i gang. Jeg sitter mellom herr og fru Flo, som har hver sin tilnærming til supporterrollen. Mens engasjementet er godt hørbart på min venstre side, der det ropes oppmuntringer og sukkes frustrasjoner, er det ganske taust til høyre for meg. Der observeres og analyseres det. Tore André har særlig øye for tre av spillerne, de er «hans», han har trent dem fra de var fjorten år gamle. Nå får de sjansen på et lag som er fratatt retten til å kjøpe nye spillere på en stund, og som derfor er nødt til å bruke dem de selv har oppfostret. Det er Tore Andrés rekrutter som møter Solskjærs menn i kveld. Både borte- og hjemmefansen gjør sitt ytterste for å skape stemning. Når det ljomer i taktfast sang fra den ene kortsiden, svarer den andre med rytmer og skrål. Det pågår en viktig kamp

Fotball og fest

også om supporterferdigheter, men det tar aldri helt av her oppe på direktørtribunen. Chelseas visepresident har sovnet, Randi lurer et øyeblikk på om vi bør sjekke pulsen hans. Men så skjer det noe, en av Tore Andrés rekrutter lager straffe til Manchester United, det blir mål, og visepresidenten våkner. «Vi» ligger under med ett mål til pause, og «noen» mener det må være greit med litt rosa trøstebobler. * «Mitt forhold til Storbritannia har 90 prosent med fotball å gjøre. Jeg hadde verken bodd her eller snakket om å bo her hvis det ikke var for fotballen.» Det krevde øvelse for Tore André å bli den engelskmannen han er i dag. Han måtte for eksempel jobbe hardt for å lære seg å like daft engelsk øl. Men det var verdt innsatsen å få innpass i den moderne fotballens fødeland, i det forhenværende imperiet som eksporterte spillet ut til resten av verden: «Det er mye artigere både å spille og å se fotball i Storbritannia enn i andre land. Alle her vet hvilke lag de holder med. Jeg blir voldsomt påvirket av hvordan Chelsea gjør det. Det er nesten sånn som det var med Stryn i gamle dager», innrømmer han. Stryn var «hjemme» den gang Tore André vokste opp som yngstemann av seks fotballgale søsken. Tippekampen hadde skapt en interesse for engelsk fotball, men mens søsknene heiet frem Leeds, var minstemann opptatt av å studere enkeltspilleres tekniske ferdigheter. Da han var åtte år, forandret noe seg. Familien skulle til besteforeldrene, og Tore André måtte innta bagasjerommet for at alle familiens små og store skulle få plass i bilen. Han slo seg vrang, og storebror Jostein fryktet kanskje et plassbytte – han

london

stakk i hvert fall ned på bensinstasjonen for å finne noe som kunne blidgjøre lillebroren. Der solgte de langt mer enn bensin, men utvalget av fotballdrakter var ikke imponerende. I mangel av en Leeds-drakt dro Jostein med seg en tilfeldig drakt i riktig størrelse og håpet den skulle forhindre en degradering til bagasjerommet. Det gjorde den. Birmingham City ble Tore Andrés favorittlag i mange år etterpå. «Den drakta var jeg utrolig stolt av.» Den lignet dessuten på en drakt han senere skulle få som proffspiller i samme land. 90-tallet var en storhetstid for norske spillere på fotballøya. I tillegg til et par brødre og en fetter Flo var det Thorstvedt og Lundekvam, Bohinen, Berg og Bjørnebye, det var Iversen og Johnsen, Fjørtoft og Solskjær. Den sesongen Tore André kom til Chelsea, var et toppår med hele 23 norske spillere i Premier League. Utenlandske spillere dominerte klubben. Han var med på å skrive historie da Chelsea ble første lag i britisk fotball med kun utlendinger i startelleveren. Teknikeren fra Stryn skåret begge målene i 2–1-seieren over Southampton. «Det var veldig kjekt», sier han nøkternt. Det ble mål på Tore André også i hans aller første, nervøse kamp for Chelsea. Han skåret til sammen femten mål den første sesongen. De aller gjeveste av dem kom mot erkerivalen Tottenham. Han og lagkameratene slapp å ta T-banen til White Hart Lane, og de slapp å gå kanossagang mellom fiendtlige supportere. De kom og de vant med seks mål, hvorav hele tre var levert av en nordmann fra Stryn som ble superhelt over natten. Han er fortsatt en helt på Stamford Bridge. I pausen blir han intervjuet nede på stadionet, og høydepunkter fra

Fotball og fest

karrieren hans går over storskjermen. Så er han tilbake på min høyre side til den andre omgangen av dette oppgjøret mellom nordmenn. Chelsea starter sterkt, og det blir mer liv også på direktørtribunen. Ingen sover, håpet er tilbake, og Chelsea utligner, det står 1–1. Men så får en av stjernespillerne til Ole Gunnar Solskjær frispark, og ballen havner meget elegant rett i mål. Bortelagets tilhengere eksploderer, og selv foran oss på direktørtribunen er det noen som reiser seg til stående applaus for en fotballteknisk imponerende prestasjon. Det blir tap for hjemmelaget denne kvelden, Tore André blir mutt og innesluttet, og Randi og jeg får hvert vårt nye glass med rosa bobler i hånden. Bak rattet på vei hjem et par timer senere irriterer Tore André seg over tapet. Han er skuffet over eget lag og mener Solskjærs to mål var ufortjent, til tross for det fantastiske frisparket. Men i ekte britisk – eller er den norsk? – fotballånd skryter han også raust av motstanderen, og han innrømmer at i alle andre kamper enn mot Chelsea håper han på seier for Solskjær. Tore André er en ekte gentlemann og kjører meg helt hjem. Han skal ikke ha på seg at noe skjer med meg så sent på natten, kanskje han mener at det ble for mye rosa bobler på enkelte av oss. Lett ustø ser jeg bilens baklys forsvinne tilbake mot motorveien, og snart er Flo-paret innenfor dørene i sitt engelske hjem. Der henger draktene til noen av verdens aller største fotballspillere i glass og ramme på veggene. Det er Maldini og Sjevtsjenko, Zola og Dunga. Og kanskje henger det en tilsvarende veggpryd med Flo i hvert av deres hjem. *

london

På den andre siden av London, på en fotballpub i Hackney, sitter en av Chelsea-supporternes erkerivaler, en Tottenham-fan, og leser gjennom et gammelt trusselbrev. Egil Johansen er fortsatt imponert over hvor velformulerte de grove truslene er. Han tok med seg brevet til politiet den gang. Der kjente de de hatefulle «Hackney-korsfarerne» som motstandere av utvikling generelt. Det var ikke noe å bry seg om. Men Egil følte seg likevel truet. Det kom folk til puben som ba ham pelle seg tilbake til København. Da valgte vossingen å le. Men han lo ikke da det kom en gjeng som ville banke ham opp. Da følte han seg liten helt til pubens nye stamgjester reiste seg som en mur bak ham og tok ham i forsvar. Han opplevde en ny form for støtte og samhold. Et nytt fellesskap. Nå ser han sine Tottenham-kamper og drikker sin øl i fred.