norske-odegarder-9788241911354.indd 2
31.08.2017 13.19
Ă˜Y S T E I N M O R T E N & PĂ… L H E R M AN S E N ( FOTO)
Historien om stedene vi forlot
norske-odegarder-9788241911354.indd 3
31.08.2017 13.19
copy right © Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 grafis k produks jon : John Grieg, Bergen bokdes ign og sats : Øystein Vidnes papir: Amber Graphic 120 g boka er satt med 9,7 / 11,8 pkt. Lava 1. opplag 2017 is bn 978-82-419-1135-4 Spørsmål om denne boka kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Øystein Morten har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Pål Hermansen har mottatt støtte fra Norske Fagfotografers Fond. Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
norske-odegarder-9788241911354.indd 4
31.08.2017 13.19
Innhold Forord .......................................... 9 Hunstad .................................... 13 Nundalen, Vestre og Ă˜stre ......... 45 Vevlen ........................................ 69 Helleren ..................................105 Vangen .....................................133 Skallnes ...................................163 Hustveit ...................................189 NordgĂĽrd .................................211 Roeid ...................................... 239
norske-odegarder-9788241911354.indd 5
31.08.2017 13.19
norske-odegarder-9788241911354.indd 6
31.08.2017 13.19
norske-odegarder-9788241911354.indd 7
31.08.2017 13.19
Forrige oppslag: Kammerset bak stua i Nundalen Vestre. 8
norske-odegarder-9788241911354.indd 8
31.08.2017 13.19
Forord
B
egrepet «ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttede etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauden. Etter definisjonen bor jeg selv på en ødegård, i Numedal. Hovedhuset er nyrestaurert, men verken låver, staller, fjøs eller noen av de tre setrene er i bruk. Vi har ingen dyr, og en av naboene driver jorda. Jeg merker hvor lett forfallet setter inn, og hva som må til for å stanse det. Mine foreldre la bølgeblikk over fire låver, fjøset og stallene på 1980-tallet, men nå er det hull i takene, og vannet renner inn. Veggene skrår nedover på baksiden av husene. Fundamentene er i ferd med å glippe, og gulvene sklir ut. Jeg er fjerde generasjon i min familie på gården. Jeg ser for meg notatet i bygdeboka om hundre år: «Husene på tunet ble holdt i god hevd helt til Øystein Morten overtok.» Jeg må prøve å redde disse bygningene. Men det er ikke så lett. Produksjonskulturen bygningene på gården min var del av, er død. Det er ikke min skyld, det er historiens gang. Hvem har bruk for et fjøs der det er 1,70 m under taket? Helt frem til 1977 produserte gården mat og inntekt til en husholdning, slik det var gjort i hvert fall siden 1500-tallet, ut fra den samme skogen, fjellbeitet og innmarken. Slike gårder har vært en kilde til rikdom i bygda gjennom århundrene. I dag er bare noen få gårder i drift, og de må drive jorda til alle naboene i tillegg for å få regnskapene til å gå såvidt i pluss.
9
norske-odegarder-9788241911354.indd 9
31.08.2017 13.19
Men denne omleggingen innen jordbruket er ikke annet enn bakteppet til dette prosjektet. Jeg har ønsket å skrive om noen av gårdene der alle dørene var blitt lukket for siste gang. Hva slags historier kunne de fortelle? Jeg ville sette levende fortellinger i kontrast til de sterke bildene av stedene naturen var i ferd med å ta tilbake. Noen av gårdene har jeg arbeidet med i flere år, de fleste har jeg reist tilbake til igjen og igjen. Noen få kapitler er resultater av kortere stunt gjort i løpet av en reise og noen hektiske arbeidsuker i etterkant. Jeg skiller ikke mellom gårder og plasser, og holder ikke husmannsplasser, bureisere og fiskerbønder utenfor. For meg er en gård alle steder der mye av eksistensgrunnlaget har kommet fra åkerbruk og dyrehold. Et kriterium for utvalget var at gårdene skulle vært spredt over hele landet, og til sammen vise mangfoldet blant de stedene som nå blir liggende øde. Samlet tenker jeg de ni gårdene som et vindu mot norgeshistorien; fra de første menneskene kom i steinalderen, via samfunnsomlegginger på 500-tallet, middelalderen, embetsmannsstaten, utvandringen og innvandringen på 1800-tallet og helt frem til våre dagers innovasjonsspråk og ulvekonflikter.
10
norske-odegarder-9788241911354.indd 10
31.08.2017 13.19
11
norske-odegarder-9788241911354.indd 11
31.08.2017 13.19
norske-odegarder-9788241911354.indd 12
31.08.2017 13.19
Hunstad N E S PÅ R O M E R I K E
E
lva Uåa slanger seg rundt tunet til gården Hunstad. Husene ligger på et høydedrag omkranset av grågule kornåkre og beitemarker. Jeg parkerer foran den seksti meter lange røde låven, som sammen med hovedhuset på to etasjer, verkstedbygget og stabburet danner en firkant, med en flate som en liten fotballbane mellom seg. Det er helt stille. Oktober. Solen farger randen av himmelen rød. Det grågule gresset ligger rufsete og vilt over den myraktige bakken, som er blitt bløt etter arkeologenes flateavdekking med gravemaskin. På tunet fantes ingenting av arkeologisk interesse – bare rusk fra dagliglivets slit gjennom de siste århundrene. Stabburet har mistet en av stabbene og lener seg stygt mot høyre. Jeg går forbi og ut på åkeren. Landskapet stiger før det flater ut igjen, omtrent førti meter fra dagens tun. Jeg ser bratt ned i elva og vidt utover det bølgete landskapet som er rundt meg på alle kanter. Akkurat her lå det en gang et eldre gårdstun. Jeg har lest arkeologenes rapporter. Jeg har sett sporene som finnes under føttene mine, kartene over en tapt kulturhistorie. Antagelig har det ene huset avløst det andre siden rundt år 0. Jeg vet omtrent hvordan husene så ut. I den ene halvparten bodde menneskene, i den andre dyrene, i 30–50 meter lange bygninger. Arkeologene har vist meg bildene av hullene etter de vertikale stolpene som holdt taket oppe. De har vist meg kokegropene der menneskene tilberedte kjøtt, og steinhellene der de bearbeidet kornet. Hva vet jeg om disse folkene? De så ned på omtrent den samme elva som jeg ser på nå, de dyrket det samme kornet, de kunne nyte den samme utsikten. Det vil si, den gangen lå den massive urskogen inntil åkrene, og mye var annerledes. Neppe ville man nyte utsikten heller,
Hovedhuset på Hunstad.
norske-odegarder-9788241911354.indd 13
13
31.08.2017 13.19
Ingeborgrud
Brårud
m Vor a
Nordkisa
Hunstad
Oppåkermoen
a
mm
Vormsund
Algarheim
Glo
E16
Årnes 1 km
norske-odegarder-9788241911354.indd 14
31.08.2017 13.19
det er det kanskje bare vi som gjør? Disse menneskene, som levde i det kulturlandskapet arkeologene har funnet og dekket over igjen, hadde navn som HlewagastiR og Wiwar. Ingenting føltes mer naturlig for dem enn å gi barna sine slike navn. De bodde her. De drev denne gården. Så skjedde det noe. Fra rundt år 550 forsvinner de arkeologiske sporene etter bosettingen. I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det lå snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule. Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536. Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret det gamle kulturlandskapet, og så videre. Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før det igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde. Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg? Jeg går ned på gårdstunet igjen og bort til det eternitkledde hovedhuset. Det må være over ti meter høyt og har tolv vinduer på fremsiden. Busker vokser oppover veggene. Jeg går inn i overbygget foran hovedinngangen. Klessnorer og klyper henger over hodet mitt. Døra er låst. Men jeg må inn her. Jeg må se hvordan denne historien slutter. På begge sider av døra er det høye og smale vinduer. Ruta til høyre er knust nederst. Jeg får det ene benet innenfor og åler meg gjennom åpningen. Jeg står i en romslig entré med hvitmalte vegger. Jeg tenker på alle de som har følt seg hjemme her. Det står en hvit fryser inntil ytterveggen, ellers er det tomt. Jeg åpner en dør og kommer inn i en stor
Elva Uåa svinger seg rundt gårdstunet.
norske-odegarder-9788241911354.indd 15
15
31.08.2017 13.19
stue, det knirker i gulvet. Bortsett fra en etasjeovn i hjørnet og noen lampetter på den ene veggen er det tomt her også. På 1800-tallet skal dette ha vært et av de største husene i bygda. Vegg-til-vegg-tepper og koreapanel reflekterer andre halvdel av 1900-tallet. Jeg går fra den ene tomme stua til den andre. I de mindre rommene er det eldre gulvplanker og panel. Flere store vedovner i hjørnene. Malingen i takene flasser, henger som hvite flak tett i tett. «Verdsett bondens arbeid» står det på kjøleskapet fra 1970-tallet. En enkel kjøkkeninnredning fra samme periode står igjen. Tynne plater i dørene. Nøysomhet. En komfyr fra 1980-tallet med en tom kjele. Skulle den siste beboeren lage seg mat? Jeg ser i kjøleskapet. Et glass med tacosaus som gikk ut på dato i 2004. Jeg går opp trappa til andre etasje. Råtne takplanker har løsnet og henger ned. Tomme soverom med blondegardiner i vinduene. Jeg ser ut på det store tunet, det begynner å bli mørkt. Jeg er redd for at noen skal få øye på meg og tro jeg er en innbruddstyv. Haster gjennom resten av rommene. Et lite kjøkken med et dusjkabinett på gulvet. Jeg går ned trappa og kommer
16
norske-odegarder-9788241911354.indd 16
31.08.2017 13.19
meg ut gjennom det knuste vinduet ved døra. Først da jeg står ute på tunet igjen, roer pulsen seg. En halvtime senere sitter jeg i en kjeller på et lite boligfelt fem hundre meter fra gården. Jeg snakker med sønnen i huset, Kristoffer Andersen, og faren Øivind. Kristoffer studerer kulturminneforvaltning i Trondheim. Det er han som har tipset meg om denne ødegården. Han jobber med en oppgave om Hunstad. Faren Øivind kjente folkene som bodde der fra tidlig på 1980-tallet. Jeg har så mange spørsmål. Jeg vil vite alt. De forteller om tre søsken: Leif, Karen og Arne. Ingen av dem ble gift, ingen fikk barn. Det var Leif som hadde overtatt gården. Han bodde i huset sammen med foreldrene til de døde på 1980-tallet. Søsteren Karen var lærer, men kom hjem i helgene, og da hun ble pensjonist, flyttet hun inn i en funkisvilla rett bortenfor Hunstad. Hver dag var hun på gården for å hjelpe broren. Det siste året bodde hun der sammen med ham. Øivind forpaktet Hunstad fra 1991. Da var Leif over 70 år og orket ikke å drive gården alene lenger. «Hva slags folk var de?» spør jeg. Mens Kristoffer og Øivind snakker, noterer jeg ned noen setninger og begynner å danne meg et inntrykk av disse siste menneskene på Hunstad. Leif og Karen. Kristoffer: «Rause. Jeg husker de ga meg en egen julegave da jeg var liten. Når de dro til Samvirkelaget i bilen til Karen, så var det pelslue og sånn. Og de dro vel nesten på klokkeslettet hver gang. De klaget aldri over noe som helst. De var flinke til å følge opp bursdager og konfirmasjoner. Alt sånt hadde de helt oversikt over, på alle naboer og på gårdene rundt. De tilhørte ikke det forbrukersamfunnet vi har i dag. Det er litt den generasjonen. De har vokst opp under krigen og i mellomkrigstida. I harde kår.» Øivind: «Sånn som jeg kjente Leif, var han en veldig omgjengelig og snill kar. Du kom deg aldri ut derfra hvis du ikke takket ja til kaffe
17
norske-odegarder-9788241911354.indd 17
31.08.2017 13.19
norske-odegarder-9788241911354.indd 18
31.08.2017 13.19
norske-odegarder-9788241911354.indd 19
31.08.2017 13.19
og kaker. Det var veldig mye potteplanter. De hadde alltid vært så flinke med blomster. Leif brukte aldri penger på seg selv. De kjøpte bestandig lodd av idrettslag og alle som kom dit. De var ikke noen einstøinger, det var de ikke. Leif hadde en sti gjennom åkeren. Der gikk han hver dag når han skulle ned til elva og fiske. Helt til han var godt over 80 år gammel. Han pratet aldri om politikk. Klaget aldri noe over de som styrte og stelte.» «Broren Arne, da, hvordan var han?» spør jeg. «Nei, han kom jeg aldri noe innpå. Jeg fikk inntrykk av at han ikke likte at jeg forpakta gården av Leif,» sier Øivind. Han forteller at de tre søsknene var veldig knyttet til hverandre. Hver eneste søndag spiste de middag sammen, enten på Hunstad eller på gården til Arne. «Det er synd at de ikke hadde noen arvinger.» «Snakket de noensinne om det?» «Nei, det nevnte de aldri. Vi spurte heller aldri om noe sånt.» «Det er litt ubehagelig,» sier Kristoffer. «Det er liksom litt sårbart,» sier Øivind.
20
norske-odegarder-9788241911354.indd 20
31.08.2017 13.19
«Var det aldri noen av de tre søsknene som hadde samboer eller noe?» «De sier jo det at Leif hadde en kjærest en gang …» sier Øivind. «Jeg har vel hørt noen rykter,» sier Kristoffer. «Men aldri noen som bodde på gården sammen med ham?» «Nei.» Kristoffer kommer med flere fotoalbum. Det må være bilder fra rundt 1980. Jeg får øye på ovnene og lampettene fra dagens nakne stuer. På bildene er det stappfullt av folk og planter, ute er det så velstelt med trær, busker og blomster. Der det nå er myrgras, ser jeg en stor nyklippet plen. Kristoffer viser meg et eldre bilde av de tre søsknene. Det ser ut som de er 25–30 år gamle. Det første som slår meg, er hvor vakker Karen er; som en tander utgave av Marlene Dietrich. Yngstemann Arne minner om en tynn filmsjarmør med dådyrøyne. James Dean. Leif ser kraftig og veltrent ut, som en slags urgermaner med blondt hår. «Hva skjedde i 2004 – den siste dagen det var folk på Hunstad?» spør jeg. Øivind hadde lagt merke til at posten ikke var blitt hentet. Han tok den med seg bort til gården. Det var vinter. Garasjeporten i
Verkstedet.
21
norske-odegarder-9788241911354.indd 21
31.08.2017 13.19