Trond Andersson: Ørreten napper. Om aktivt markfiske i elver og vann

Chris Appleby Alt om Fiske

«En sprell levende mark som kommer dansende med strømmen vekker selv den sløveste ørret.

For ørreter som lever i rennende vann elsker mark». fra boken

Denne boken er en introduksjon til det aktive markfisket, og samtidig lærer du mye om det som er grunnleggende for alt ørretfiske. I tillegg forteller forfatteren om noen av sine beste og mest intense fiskeopplevelser. Her kommer du tett på de sitrende øyeblikkene fra ørreten napper til den ligger trygt i håven.

ørreten napper

Enten du fisker i bekker, elver eller vann, er mark noe av det beste ørreten vet. Mark kan vekke selv den mest forsiktige ørret, også på dager der ingenting annet gir resultat. Aktivt markfiske er en moderne teknikk med lett utstyr som gir et spennende, utfordrende og ikke minst et effektivt fiske.

Trond Andersson

«Trond Andersson har gjort markfiske etter ørret til en kunstform.»

Om aktivt markfiske i elver og vann

www.vigmostadbjorke.no

«Det er kontakten med det skjulte livet under vannflata som fascinerer meg mest med markfiske. Jeg aner ikke hva som skjer før nappet plutselig kommer.» fra boken

Ørreten napper Trond Andersson

om aktivt markfiske i elver og vann

Trond Andersson bor i Ål i Hallingdal. Han er billedkunstner, ørretguide og lidenskapelig sportsfisker. Han har skrevet flere bøker om ørretfiske alene eller sammen med forfattere som Per Erik Borge og Svein Sæter. Han har deltatt i en rekke TV-program, blant annet serien «A Tale of two Anglers» med den engelske sportsfiskelegenden Chris Yates. Andersson fisker både med mark og flue, men har et livslangt kjærlighetsforhold til markfisket.

Ă˜rreten napper Trond Andersson

om aktivt

markfiske i elver og vann

Innhold

Forord, side 7 Årets første kast, side 9 Om det aktive markfisket, side 15 Om stenger og kasteteknikk, side 21 Ørreten som valgte feil, side 33 Om sneller, side 39 Den svikefulle snella, side 47 Om kroker, side 51 En «nær Izaak»-opplevelse, side 57 Om søkker, side 63 Sommerens største ørret, side 71 Om sener, side 77 Danser med ørret, side 87 Om napp og tilslag, side 93 TV-tilslag på direkten, side 99 Om «kjøring», side 103 To like, men ulike ørreter, side 109 Om håving og tilbakesetting, side 119 Ørreten som våknet av regnet, side 129 Om å fiske i elver, side 133 1177 meter over havet, side 141 Om å fiske i stille vann, side 145 Mark og nymfe, side 153 Om mark og markbinger, side 155 Fisk bedre, side 159

Ă˜rreten napper

Forord

Forord After all, fish prefer worms; why should not I? In defense of worms Frederic F. Van de Water

Mark er kanskje det beste ørreten vet. Denne innsikten er grunnlaget for metoden jeg beskriver i denne boka, det aktive markfisket. Ørreten, denne urjegeren som har holdt til i våre elver og vann i tusenvis av år, er vanskelig å få på kroken. Av og til umulig. Den er lur, særlig de store fiskene som har lært seg å unngå farer, og det må brukes kløkt for å få dem på kroken. Uansett hvilke redskap som velges må erfaring og kunnskap ligge bak hvert eneste kast om fisketuren skal bli vellykket.

På samme måte som fluefiske er det aktive markfisket så rikt på utfordringer at det fint kan reindyrkes som metode. Men siden jeg fisker både med tørrflue og mark, har kombinasjonen av disse to teknikkene alltid interessert meg. Derfor har jeg som regel med meg utstyr til både mark- og fluefiske på mine turer, og jeg lar elva og vannet fortelle meg hva jeg skal fiske med. Men tørrfluefisket har utallige skrive- og taleføre entusiaster. Det har ikke markfisket. Hvis det finnes noe i denne boka som favoriserer markfisket, er det derfor helt tilsiktet. Bokas hensikt er jo nettopp å få flere til å se at aktivt markfiske er utfordrende, spennende og effektivt.

Noe av det som fascinerer meg mest med markfiske, er kontakten med det skjulte livet under vannflata. Man aner ikke hva som venter før nappet plutselig kommer.

Det har blitt mer og mer vanlig å sette de store fiskene tilbake. Dette er en riktig og klok handling om vi ønsker bærekraftige ørretbestander. Men vi skal heller ikke glemme at ørreten også kan by på et nydelig måltid. Hva er vel bedre etter en endt fisketur enn å lage ei steikepanne med «porsjonsfisk»: Steik til skinnet blir sprøtt, surr deretter fisken i panna med seterrømme, fyll på med en god porsjon rørte tyttebær og dryss rikelig med knust einebær over til slutt. Serveres med poteter og agurksalat …

Jo, ørretfiske er magisk. Ål i februar 2015 Trond Andersson

7

Om stenger og kasteteknikk

Om stenger og kasteteknikk Casting a worm is rather an art by itself and I doubt if it can be adequately described on paper.

The Sportsman’s Library.

«Trout Fishing».

H.D. Turing

Vi trenger en god tohånds stang til det aktive markfisket. Den bør ikke ha tyngre kastevekt enn 2 til 12 gram. Stanglengden kan gjerne variere fra 9 til 10,6 fot avhengig av hvor de skal brukes, men stengene må ha tilnærmet helaksjon. Det betyr at stengene bøyer seg fra toppen og helt ned til korkhåndtaket. Dette er viktig for at marken skal holde seg på kroken ved lange kast. Har stanga toppaksjon, det vil si at den er stiv i toppen, vil marken lett kastes av. At stanga har helaksjon betyr også mye under kjøring av større fisker. Da vil den effektivt dempe ørretens forsøk på å frigjøre seg fra kroken.

Haspel- og spinnstenger Forskjellen på disse to stangtypene er mange, men det tydeligste kjennetegnet er at haspelstengene har snellefestet på undersiden, mens spinnstengene har det på oversiden.

Spinnstenger er laget for fiske med multiplikatorsneller og gjenkjennes lett ved at de har et «revolvergrep» under snellefestet. Det har ikke haspelstengene. Stangringene er også større på haspelstengene, spesielt de som er nærmest snella. På spinnstengene er alle stangringene små.

Stangringene Antall stangringer på en haspelstang bør være tilnærmet lik stangas lengde. En stang på 9 fot bør altså ha minst 9 stangringer. Jo flere stangringer stanga har, jo lettere glir sena gjennom og belastningen på både stang og sene minskes. Om du har få stangringer, vil sena få færre punkt å hvile på. Da blir vinklene fra ring til ring brattere, friksjonen økes og dermed faren for å svekke sena.

21

Ørreten som valgte feil

Ørreten som valgte feil Jeg har gjennomfisket den store hølen uten suksess. Til slutt står jeg helt øverst der elvevannet strømmer inn mellom flere store kampesteiner.

Tidligere i sommer mista jeg en stor ørret akkurat her. Den fant det hensiktsmessig å svømme under to steiner som laget ei slags bru under vannet. Selvsagt mista jeg den fisken. Kanskje det er på tide med en revansj?

Valgets kvaler Lenger oppe i stryket oppdager jeg et blankt parti, og slike steder kan være en god standplass for ørreten. Et langt kast bringer marken dit.

Takkelet har knapt nok landet før det kommer et voldsomt plask. Det neste jeg ser er en brei ørretrygg som piler i retning av bredden på den andre siden. Der forsvinner den mellom noen store steiner, så blir det helt stille.

Ørreten som valgte feil

Jøje meg, tenker jeg og prøver å kjenne etter om fisken fortsatt sitter på. Forsiktig tar jeg noen prøvende drag med stanga, men alt sitter dønn fast.

Jeg er lite lysten på å forsere elva, for her er den djup, full av store glatte steiner og strømmen er ubehagelig kraftig. Men er vannet så djupt at jeg kan drukne? Nei, nei – sikkert ikke, tenker jeg optimistisk. Det er en god mulighet for at fisken fortsatt sitter på og jeg har jo avsatt timene framover til kvalitetstid med fiskestanga. Jeg prøver …

Elva krysses Litt ute i det strømmende elvevannet begynner mørke tanker å dukke fram. Og da det hurtige vannet nærmer seg kanten på vadebuksa, slår angeren ut i full blomst. Men nå er det for seint å snu. Det er like mye djupt og rennende vann bak meg som foran meg.

Med stanga høyt hevet balanserer jeg meg videre på de glatte steinene mens elvevannet ustanselig forsøker å dytte meg overende. Jeg klarer heldigvis å holde meg på beina og etter hvert blir vannet grunnere.

Snart kan jeg også se hvor sena forsvinner. Og ganske riktig, den går mellom to steiner.

Jeg stikker handa ned i vannet og løsner den. Sena fortsetter oppover i elva!

Merkelig, tenker jeg, og vader sakte videre. Der ser jeg at sena på nytt forsvinner mellom to steiner. Nå kan jeg se splitthaggelet som blinker innbydende til meg. Hvis fisken fortsatt sitter på, må jeg vel snart få øye på den? Nok en gang løsner jeg sena og løfter den forsiktig over steinene.

Nå blir det fart i sakene! Fisken merket tydeligvis at sena løsnet, for nå vrir den seg rundt og forsvinner lynraskt tilbake til strømmen. Uten tanke for annet enn å redde fisken snubler jeg optimistisk etter.

Et eksistensielt valg Ørreten piler ut i strømmen, men der blir den øyeblikkelig stilt overfor et viktig veivalg eller rettere sagt elvevalg. Elva deler seg nemlig i to løp! Det ene fører ut i hovedelva og har fri bane videre, det andre er en blindvei inn i en djup kulp uten forbindelse til hovedelva.

Heldigvis for meg velger ørreten blindveien. Straks ørreten skjønner at den har havnet i en vanskelig situasjon, begynner en desperat jakt etter et sted å unnslippe. En retur til elva er også utelukket, for den muligheten er blokkert av fiskeren. Derfor svømmer ørreten forvirra og desperat rundt og rundt og utfordrer meg med fantasirike fluktforsøk.

Snart foregår aktiviteten høyt i vannet. Ørreten har ikke lenger krefter til å holde seg djupt. Kampen ute i elva har tæret kraftig på ørretkreftene. Snart legger den store ørreten seg på siden og jeg kan enkelt la den gli inn i håvmaskene.

Egentlig hadde den ikke trengt å anstrenge seg i det hele tatt. Jeg setter alltid store ørreter tilbake til elva. Men det kunne jo ikke denne ørreten vite. Ørreten som forsvant for meg tidligere på sommeren, var nok noe mindre enn denne, som veide 2,6 kilo. En revansjeørret jeg var svært godt fornøyd med …

35

Ă˜rreten napper

Om «kjøring»

Om «kjøring»

Etter at tilslaget er satt og vi har fast fisk, begynner de spennende minuttene som vi kaller for «kjøring». Da skal fisken trøttes ut. Små ørreter er greie å lande, de blir fort slitne. Du trenger ikke håv engang, det er bare å plukke dem ut av vannet. Store ørreter har opplevd mange truende situasjoner. Instinktene blir skjerpet hos slike individer og de lar seg ikke lande uten kamp. Om en fisker noen gang trenger erfaring, så er det under kjøring av stor ørret.

I vann Det er stor forskjell på å kjøre ørreter i vann og elver. I vann har fisken større plass å boltre seg på, og fiskeren kan ofte føre kampen fra samme plass. Det er lettere å ha oversikt over hvordan fisken oppfører seg og dermed å forutse fiskens neste trekk.

Utrasene blir ofte lengre enn i elver. Når du har mye sene ute, sier det seg selv at det blir lettere å få en uønsket slakk. Derfor er det svært viktig å holde stram sene hele tida. La fisken rase fra seg ute i vannet før du prøver å få den nærmere land. Vent så lenge som mulig før du gjør det første forsøket. Hvis ikke vil det komme noen kraftige utras og friske snuoperasjoner som lett kan frigjøre fisken.

Begynner fisken å hoppe, er det stort sett opp til forsynet å redde den for deg. I slike situasjoner er det viktigere enn noen gang å holde stram sene. Men ikke for stram. Den motstanden kan nemlig fisken bruke til å rive seg løs fra kroken. Blir hoppinga for intens, kan det hjelpe å senke stanga, ofte helt ned til vannflata. Det må være noe med vinkelen som gjør at de ofte avslutter den akrobatiske oppvisninga.

I god tid før fisken begynner å bli landingsklar må du lokalisere et sted hvor den best kan landes. Unngå steder hvor det ligger gamle røtter eller andre hindringer ute i vannet. Starr og vier kan også komme i veien for en sikker landing.

Håv er et helt nødvendig redskap når du fisker i vann. Uten den er det nesten umulig å få en stor fisk opp av vannet. Siden vi vanligvis ikke bruker vadere og små håver under vannfiske, er en langskaftet teleskophåv et godt hjelpemiddel. Spesielt om vannkanten er høy, steinete og tett av frodig vierkratt. I høyfjellet er hindringene ofte mindre, og en kortskafta «tennisracket» holder i massevis.

103

Ă˜rreten napper

152

M a r k og n y m f e

Mark og nymfe Uansett hvor det har vært fiska ørret akkurat nå, tror jeg ingen har fiska bedre enn det vi gjorde.

Jørgen Hagen

Ved hølen står en velkjent bil. Den tilhører Jørgen Hagen, en av de dyktigste tørrfluefiskerne i Hemsedal. Lokalkjent i Hemsil, men i kveld har han valgt å prøve seg i Holselva. Sammen med han er sønnen Markus som akkurat har spart nok penger til et nytt speilreflekskamera. Og i kveld skal det brukes for første gang. Far skal fiske og sønnen fotografere. Jørgen inviterer meg til å bli med, men jeg avslår den hyggelige invitasjonen høflig. Dette bør bli en skikkelig far-sønn-kveld, men jeg forvisser dem om at får jeg en fisk som fortjener å bli foreviget, skal jeg ringe. Ørretene er virkelig på bettet i kveld. Jeg lander flere store fisker på rekke og rad. Den første veier nøyaktig 1 kilo og kom på land klokka 18.36.09. Den neste veier 1,6 kilo. Så følger en på 1,2 og en på 1,4 kilo. Det er altså på høy tid å ringe Jørgen.

Snart er far og sønn på plass. Markus finner seg en fin standplass for fotografering på noen steiner ute i elva. Far Jørgen gjør klar fluestanga. Den har en liten døgnflueimitasjon på spissen av fortommen, som for øvrig måler hele tre stanglengder. Jeg fortsetter suksessen med en mark ytterst på senespissen.

I kveld er ikke ørretene interessert i tørrfluene til Jørgen. Så da jeg lander en ny stor ørret, skifter han strategi. Men først poserer vi foran kameraet med den siste fisken, som faktisk veide 2 kilo blank.

Jørgen bytter til en Pheasant Tail-nymfe. Den blir elegant tilbudt elveørretene med lang line, såkalt fransk nymfeteknikk. Det tar ikke lang tid før han får en skikkelig bekreftelse på at det hadde vært et klokt skifte. Nok et prakteksemplar av en ørret faller tungt ned i håven.

Den veier 2,3 kilo. Klokka er presis 20.03.05.

«Skulle heller tatt den på tørt», mumler Jørgen «tørt» mens han vader inn til bredden.

Men han var nok ikke særlig skuffet …

I kveld var ørreten mest interessert i maten den fant ved bunnen i elva. Vi hadde på denne korte tida tatt seks flotte fisker.

153

Chris Appleby Alt om Fiske

«En sprell levende mark som kommer dansende med strømmen vekker selv den sløveste ørret.

For ørreter som lever i rennende vann elsker mark». fra boken

Denne boken er en introduksjon til det aktive markfisket, og samtidig lærer du mye om det som er grunnleggende for alt ørretfiske. I tillegg forteller forfatteren om noen av sine beste og mest intense fiskeopplevelser. Her kommer du tett på de sitrende øyeblikkene fra ørreten napper til den ligger trygt i håven.

ørreten napper

Enten du fisker i bekker, elver eller vann, er mark noe av det beste ørreten vet. Mark kan vekke selv den mest forsiktige ørret, også på dager der ingenting annet gir resultat. Aktivt markfiske er en moderne teknikk med lett utstyr som gir et spennende, utfordrende og ikke minst et effektivt fiske.

Trond Andersson

«Trond Andersson har gjort markfiske etter ørret til en kunstform.»

Om aktivt markfiske i elver og vann

www.vigmostadbjorke.no

«Det er kontakten med det skjulte livet under vannflata som fascinerer meg mest med markfiske. Jeg aner ikke hva som skjer før nappet plutselig kommer.» fra boken

Ørreten napper Trond Andersson

om aktivt markfiske i elver og vann

Trond Andersson bor i Ål i Hallingdal. Han er billedkunstner, ørretguide og lidenskapelig sportsfisker. Han har skrevet flere bøker om ørretfiske alene eller sammen med forfattere som Per Erik Borge og Svein Sæter. Han har deltatt i en rekke TV-program, blant annet serien «A Tale of two Anglers» med den engelske sportsfiskelegenden Chris Yates. Andersson fisker både med mark og flue, men har et livslangt kjærlighetsforhold til markfisket.